The Housemartins var et 80-talls band som får fram gode minner hos mange. Med fengende låter som "Happy Hour", "Five get over Excited", "The People who grinned themselves to Death", og a capella låta "Caravan of Love" sang de seg seg inn i hjertet hos både platekjøpere og musikkritikere verden over. I en tid der hitlåtene gjerne var synthbasert og til tider overprodusert, var det på 80-tallet befriende å høre Housemartins' jordnære gitarpop.  Tekstene deres var både underfundige og morsomme. Samtidig som de til tider kunne være svært politisk, der de viste bandets sosialistiske ståsted.

Med sin ultrabritiske stil var det først og fremst britene selv som falt for The Housemartins. Men også her i Norge gjorde de det bra med debutalbumet "London 0 Hull 4", og singelen "Caravan of Love". Utseendemessig hadde de lite til felles med de mange hårfine popstjernene som gjorde seg bemerket på 80-tallet. Mens hårfrisyrene ellers ble større og mer spektakulær, stod Paul Heaton og co. fram med kortklipt hår og klær som stort sett dreide seg om nyanser av grått. De så ut som hvilken som helst 'local lad' fra Hull. 

En grå men morsom gjeng fra Hull.

Og det var nettopp det de var, og som gjorde at det var lett å få sympati for dem. Utad var de også kledelig beskjeden, der de omtalte seg selv som "The 4th best band in Hull" (bak Red Guitars, Everything but the Girl og The Gargoyles). Enda Hull fram til da neppe var kjent for sin spenstige musikkscene.

Musikalsk ble de også gjerne sammenlignet med de gitarbaserte indie-bandene som begynte å gjøre seg gjeldende på andre halvdel av 80-tallet. Og da først og fremst The Smiths som var det første store Indie (uavhengig av de store selskapene) bandet innen sjangeren. Andre gitarbaserte Indie-band på den tiden var Microdisney, Thrashing Doves, Jesus & Mary Chain, Aztec Camera, og Lloyd Cole & The Commotions.

Bandet fikk sin første listeplassering i Storbritannia i juni 1986. Men bare 2 år senere takket de for seg, til fansens store fortvilelse. Bandet var også på denne tiden iferd med å slå gjennom hos et større publikum i Mellom-Europa og Amerika. Fra asken av The Housemartins oppstod The Beautiful South. Et band som dro inn flere elementer i musikken sin, og som oppnådde større suksess enn det Housemartins klarte i løpet av sin korte levetid.  

The Housemartins ble dannet i 1983 av Paul Heaton, da han fikk med seg Stan Cullimore, Ted Key og Chris Lang. Heaton var også drivkraften i bandet, og den som frontet bandet utad. 

Paul Heaton

I motsetning til de fleste andre medlemmene i bandet var ikke Paul Heaton fra Hull. Han hadde ankommet byen samme år som bandet ble startet, i jakten på en ny tilværelse i Nord- England. Langt borte fra London og Sør-England, hvor han ikke trivdes.

Heaton var født i Birkenhead, Merseyside (nær Liverpool), men vokste opp i Sheffield sammen med sine brødre Adie og Mark. Foreldrene het Doris og Horace. Faren var elektriker, men hadde bakgrunn som profesjonell fotballspiller på Tranmere Rovers. I tillegg hadde han vært innom Everton og Liverpool F.C.

Paul Heaton (knelende foran) sammen med foreldrene, og brødrene Adie og Mark.

Da Paul spilte fotball i barndommen var det med faren som trener. Senere var det løping som ble unge Pauls store interesse. Men interessen for fotball holdt seg gjennom ungdommen. Med Sheffield United som det store favorittlaget.  

Et senere bilde av Paul (nest til høyre), sammen med moren Doris, og gutta i The Housemartins.

I forbindelse med en testimonial kamp Paul deltok i, som spiller på Sheffiel United.

I barndommen gikk Paul på Lydgate Junior school og King Edwards Senior school i Sheffield.

I 1976 flyttet familien til Chipstead Valley i Surrey, like sør for London. Da faren hadde fått seg en bedre stilling, som samtidig førte til at familien fikk bedre økonomi. Men livet i Sør-England ble ikke enkelt for de tre guttene fra Sheffield. De hadde vanskelig for å få seg venner, og de ble mobbet for dialekten. Pauls Sheffield United-skjerf ble tatt for å være Arsenal-skjerf, noe som ikke ble nådig tatt opp av den lokale Tottenham-fansen. 

Skolegangen gikk heller ikke så bra i ungdomstiden. Paul ble mest kjent som en spilloppmaker. I timene satt han og skrev dikt der han uttrykte sitt hat mot systemet. Samtidig som han gjorde seg betraktninger over ting som skjedde. Til tider kunne det bli lange avhandlinger, som små noveller. Noe som kom til nytte senere i livet da han skrev låttekster til The Housemartins og The Beautiful South.

Mer positivt var det at Paul på denne tiden traff Joe Sweetinburgh, en morsom fyr som kom til å finne på mye tull sammen med Paul. De to spilte sammen på Banstead Rangers fra 1975 til 1979. Et lag der Pauls pappa Horace var trener. Horace var høyt respektert og elsket av guttene på laget. 

Sweetinburgh husker en episode fra den tiden som viste det gode forholdet mellom Paul og faren: "I just remember Horace turning around to a car full of 15 year olds one night after football training when
Paul started one of episodes of Morff with his eyes to the sky and saying " my son is a complete idiot-whatever is going to become of him "-where of course we all burst out laughing including Horace and Paul. They were a good father and son team".

Fotballen brakte Paul og Joe til fotballturneringer i Tyskland i 1975 og 1979. Også Pauls bror Adie var med på laget.

Banstead Rangers på fotballturnering i Waldem-Esch, Tyskland i 1979. 

Fra venstre Joe Sweetinburgh, Paul Heaton og broren Adie.

(Thanks to Joe Sweetinburgh for the picture)

På slutten av 70-tallet dannet Paul et band sammen med broren Adie kalt Tools Down. Også John Box og Stuart Meyer var med i bandet. Paul fikk oppgaven med å skrive tekster og synge. Den musikalske inspirasjonen var reggae. Ellers gikk det mest i pønkrock med band som The Clash, Generation X, The UK Subs og X-Ray Spex. Bandet gjorde en seriøs innspilling med låta "All I want", som ble å finne på en samleplate kalt "A sudden surge of Sound". 

Bandet Tools Down med Paul Heaton i midten. Og samleplata "A sudden surge of Sound".

Skolen gikk så dårlig at han måtte gå om et år på College. Han fulgte broren Adrian til Redhill Technical College for å få nye impulser. Her kom han i klasse med ungdommer med middelklassebakgrunn som han følte seg mer komfortabel med. Ungdommer som delte interessen for musikk, og det å spille i band. 

På skolen møtte han en engelsklærer med radikale synspunkter som fascinerte ham, noe ikke de lærerne han hadde hatt før gjorde. Her møtte han også en elev ved navn Raymond Berry som ble en god venn av Paul. Han hadde kallenavnet Trotsky, og ble en følgesvenn for Paul da de sammen flyttet til Hull noen år senere. 

Sammen fant de på mye tull på skolen. Så ille var enkelte av tingene de gjorde, at de i en periode ble utvist. Musikalsk gikk Paul lei av pønken, og fant mer glede i de gamle platene til Otis Redding, Robert Johnson, og soul-plater fra Atlantic records. Politisk var Paul orientert til høyre på slutten av 70-tallet. Og nysgjerrig på Hitlers liv - en interesse han delte med sin venn Joe Sweetinburgh. En dag fikk de to et sprø ide om at de skulle samle inn penger slik at de kunne få sendt Joe tilbake til Afrika! Det gikk så langt  at de møtte opp på et møte for høyreekstreme for å få pengestøtte. I ettertid er Paul glad for at han og Joe kom fra det møtet med livet i behold. Hans interesse for det høyreekstreme gikk rett over i en interesse for kommunisme..

Paul og broren Adrian holdt liv i bandet Tools Down mens de gikk på Redhill. En kveld fikk de oppdrag som oppvarmingsband for Disque Attack på puben The Railway. Paul bet seg merke i den dyktige gitaristen i bandet med den lyse Elvis-sleiken. Navnet hans var Quentin Cook, eller Norman Cook som han senere kom til å bli kjent som. De to kom i prat, og utvekslet erfaringer og musikalske interesser. Cook jobbet også som D.J. I tillegg hadde han i likhet med Heaton interesse for pønk. Heaton introduserte Cook for de gamle soul- og blues-klassikerne.  

Quentin Cook

Quentin Cook var født i Bromley, Kent, øst for London i 1963. Foreldrene hans het Rosalie og Ronald. I ungdommen gikk han på Regiate Grammar school i Bromley. På samme tid startet han et musikkmagasin. Da han var 13 år oppdaget han pønken, som ble en stor interesse for ham i årene som fulgte. Men med årene fikk han også et ønske om å prøve seg som D.J. Han hadde vært på diskoteker og sett hvilken makt disc-jockeyene hadde, og kunne tenkt seg å prøve det samme selv. Ikke minst etter en ferietur til Brighton, der han sammen med sin søster tilbrakte kveldene på klubbene i badebyen. 

Paul Heaton og Norman Cook i yngre dager. John Laurenson på trompet kan skimtes i bakgrunnen.

Ikke lenge etter dannet de to et band sammen kalt The Stomping Pond Frogs. I tillegg fikk de med seg en Chris Lang på trommer og John Laurenson på trompet. I helgene brukte de å stille seg opp utenfor noe som het market pub for å underholde folk i håp om at de ville avse noen kroner. Musikken var inspirert av Dexy's Midnight Runners. Selv om kvaliteten langt fra var like bra. Etter hvert fikk de også betalte spillejobber. 

På denne tiden begynte de også å skrive egne låter. Cook kom opp med "Bikini Beach", som omhandlet atombomben! Mens Heaton skrev "Don't put your feet in someone else's House" og "Swansea". 

Etter å ha avsluttet skolegangen fikk Heaton seg først jobb på en bensinstasjon. Men her sluttet han da han fikk seg jobb som kontormedarbeider i et forlag. I utgangspunktet en bra jobb, men han kjedet seg her. Og han irriterte seg over de andre ansatte på kontoret som han opplevde som underdanige og kjedelige. På denne tiden hørte han "Clampdown" med The Clash. En låt som gjorde inntrykk, og som inspirerte ham til senere å skrive "Happy Hour" og "Sheep".

Heaton kjedet seg slik at han valgte å slutte i jobben for heller å konsentrere seg om The Stomping Pond Frogs. Et band som begynte å få et godt rykte, og som var på vei til noe stort. Skuffelsen for Heaton ble derfor enorm da medlemmene valgte å gi seg i bandet en etter en, og heller satse på andre ting.

Laurenson begynte på universitet, Lang begynte på noe som het RADA og ble skuespiller. Mens Quentin Cook flyttet til Brighton får å gå på universitetet der. Men mest flyttet han dit for å kunne bli endel av klubblivet i byen. Skolegangen gikk det etter hvert verre med.

Sin neste jobb hadde Paul som lærer ved en skole for blinde. Men her utfordret han skolens regler, bl.a. ved å lære de blinde å gå på puben uten tilsyn, slik at han fikk sparken. Han valgte da å flytte til Norge! sammen med sin kjæreste Sue. Paul hadde samlet sammen 180 pund, og deretter bar det med båt over til Norge. Men her i det høye nord ble for kaldt, så han flyttet hjem til England etter kort tid.

Etter å ha reist litt rundt i Europa, tok han med seg Trotsky, en Matthew og kjæresten Sue, på en litt spesiell biltur i Storbritannia sommeren 1983. Målet for turen var å finne et nytt sted å slå seg ned. Etter å ha vært helt opp i Glasgow, kjørte han og de tre vennene innom Hull på veien sørover. Og den nord-engelske byen på østkysten falt i smak hos Paul og co. De leide seg inn på et hotell, og begynte å søke på jobber. Ingen av dem hadde vært i Hull før. Paul Heaton: "I didn't know anyone in Hull. I had never been there before. But that was it." Hull slet med stor arbeidsledighet på den tiden, og generelt forfall.  I en større britisk spørreundersøkelse som ble gjort i 2008 ble Hull 'kåret' til den kjedeligste byen i Storbritannia. Men dette skremte tydeligvis ikke Paul.

Hull var opprinnelig en fiskerby, med trålere som fisket langs kysten av Island. Men på 70-tallet utvidet Island sin økonomiske sone på en måte som fortrengte de britiske fiskerne fra Hull. Det var like før det brøt ut regulær krig mellom Islendingene og Storbritannia med bakgrunn i denne konflikten.

I Hull leide de 4 seg et billig hus i 52 Grafton Street. Og øltørst som de var, fant de også godt til rette i byens mange barer. På den tiden var Hull den byen i England med flest puber pr. kvadratkilometer. 

Paul foran 52 Grafton Street, der de 4 bodde i Hull.

Etter hvert fikk de 4 seg også jobber i byen. Paul tok seg  jobb på et senter for arbeidsledige. På fritiden prøvde Paul og vennene å spe på inntektene ved å gi ut et magasin som inneholdt små historier, rykter! og tegneserier. Men det ble ingen suksess, så i stedet prøvde han å få igang et band. Han satte opp notis på husvegger i Hull der han søkte etter musikere: "Trombonist seeks street musicians". Like etter trampet en Stan Cullimore inn i leiligheten til Paul og co. og spurte: "Where is he then, where is he?" (Paul var ute akkurat da). Og dermed var historien om The Housemartins igang.

Stan Cullimore banker på døren i Grafton Street for å bli med i The Housemartins.

Slik bandet presenterte det i en TV-dokumentar noen år senere. 

Stan Cullimore, eller Ian som han egentlig het, var født i Staplesford, Cambridge, som yngstemann av tre søsken. I likhet med Paul flyttet også Cullimores familie mye rundt da Stan var liten, og endte tilslutt opp i Birmingham. Moren hans var pianolærer, noe Stan nøt godt av. Musikalsk lot han seg ellers inspirere av The Beatles. Noe som etter hvert ble et evig diskusjonstema siden Paul som opprinnelig var fra Merseyside av en merkelig grunn mislikte The Beatles.

Stan var høy av vekst, intelligent og skarp i replikken. Noe som gjorde at mange var litt redd ham. I oppveksten spilte han i ulike band uten å ha de helt store ambisjonene. Han droppet ut av folkeskolen før han hadde tatt sin A-level, for heller å bo med sin tante i Wales. Men for å slippe å gå ut i arbeidslivet begynte han på skolen igjen, og endte opp på Universitetet i Hull. En by han hadde mange venner i. Han var i en periode med i jazzbandet Savannah Street Stompers. Etter å ha tilbrakt en sommer i Sør-Frankrike var han høsten 1983 tilbake i Hull, der han så annonsen til Paul. De to møttes over en kopp te for å diskutere ideer og ønsker. Selv om de var forskjellige fant de tonen, ikke minst pga. deres felles sans for humor. Stan: "I thought he was a bit weird, which was good, because that meant he was interesting. He was obviously going to be a laugh".

De ble enig om å skrive egne sanger, da ingen av dem likte å gjøre coverversjoner. Stan fordi han ikke orket å lære seg akkordene på andres sanger. Deres første låter sammen var "The day I call it a Day", "Brother" og "When will I be released". De kalte seg Season Buskers, og dro ut på kjøpesentrene i byen for å underholde. Noe som ga dem omtale i lokalavisa. 

Paul Heaton og Stan Cullimore utenfor et kjøpesenter som The Season Buskers. 

Ved nyttårstider i 1983 kom de opp med navnet The Housemartins. Paul hadde ideen fra en situasjonskomedie på britisk-TV kalt "I didn't know you cared", hvor en liten fugl markerte skiftet mellom datoer og årstider. Navnet på fuglen var taksvale, eller House Martin som den heter på engelsk. Paul hadde i mange år hatt interesse for Ornitologi.

Taksvale, eller House Martin som den heter på engelsk.

Det var også Paul som foreslo at Cullimore burde hete Stan istedet for Ian, som var hans fødenavn. 

Til å skaffe seg spillejobber fikk duoen hjelp av en Nick Swift fra musikkmagasinet New Youth, som utvekslet spillejobber med band fra andre deler av landet. Dermed dro de to rundt i England med sin gitar og trombone og opptrådte.

De spilte også inn en demo som de sendte rundt til ulike plateselskap og radiostasjoner, uten at det førte til noe. Etter hvert blinket de seg ut et nytt selskap kalt Go! som var drevet av den tidligere pressetalsmannen hos Stiff Records, Andy MacDonald. Go! og Stiff var begge selskap som ønsket å fremstå som en motvekt til den kommersialiserte popen som dominerte listene rundt 1983. Der utseende og stil tilsynelatende var like viktig som musikken de framførte. Billy Bragg var den som brakte Go! fram i lyset da han med sin el-gitar, protestsanger og enkle vesen viste en alternativ side av popen med albumet "Life's A Riot With Spy Vs Spy" i januar 1984. Spy vs Spy hadde tidligere vært Braggs synonym, og i 1982 hadde han gjort noen av sine første konserter som oppvarmer for Heatons band The Stomping Pond Frogs. 

Billy Braggs politiske engasjement smittet over på Paul Heaton.

Heaton ble på denne tiden også mer engasjert i politikken, med et sterkt engasjement for de svake i samfunnet. I en tid der Margaret Thatcher knuste fagforeningene og svekket de sosiale rettighetene til vanlige folk. Han stilte bl.a. opp i en lokal valgkamp i 1984. 

Og da Gruvearbeiderstreiken brøt ut i mars 1984, etter at Margaret Thatcher hadde bestemt seg for å legge ned 20 kullgruver, nådde Heatons sosiale engasjement nye høyder. For ham ble denne konflikten representativ for all urett som blir gjort i verden. Han brukte mye tid til å oppsøke konfliktområdene for å bidra med det han kunne. Men uten platekontrakt var det lite de hadde å bidra med av penger.

Konsertene deres endret også stil fra å være mye tullball til å bli mer politisk. Bl.a. tok de med Bill Withers' "Lean On Me" i repertoaret, som en støtte til gruvearbeiderne. Også bruk av flerstemt sang, og inspirasjon fra gospel ble på denne tiden et kjennetegn på duoen. De ble gjerne kalt "Left wing gospel" for å illustrere budskapet og sangen. Eller Marx meets Jesus som også var et passende navn.

En konsert Norman Cook arrangerte for de to i Brighton ble en katastrofe, da publikum ikke var åpen for Heatons  kristen-marxistiske budskap. Bedre gikk det da de fikk framføre sin egen "Flag Day" på en konsert i Riverside Club, Fetcham. En framføring som like etter ble å finne på en samleplate kalt "Laughing all the way to the bank". 

I juni 1984 spilte de også inn kassett kalt "Themes for the Well-Dressed Man" i et studio i Stepney Lane, Hull. Kassetten inneholdt "It's History", "Skatsburg" (senere omdøpt til "Johannesburg"), og "Swansea". Kassetten ble solgt til kjente, og på konsertene de gjorde. De spilte også inn en demo i Surrey sammen med Norman Cook og Chris Lang (ex-Pond Fond Frogs). 

Deres først utgivelse, på kassett.

På samme tid bestemte de seg for å utvide besetningen for å få et fyldigere lydbilde, nå som de var iferd med å innta større arenaer. Og det naturlige stedet å se etter nye musikere, var livestedet Adelphi i Hull. Her la de merke til en hengslete fyr som spilte gitar i bandet The Gargoyles. Fyren het Ted Key, og like etter var han medlem av Housemartins, som bassist. 

Ted Key ble medlem av The Housemartins

Trommeslageren i The Gargoyles var en god kamerat av Ted, så han ble også med i The Housemartins. I utgangspunktet på midlertidig basis, men det skulle etter hvert vise seg å bli permanent. Navnet hans var Hugh Whitaker. 

Like etter ble også Hugh Whitaker med i bandet.

Hugh var født i Hull i 1961. Barneårene tilbrakte han på Henry Cooper school. Da pønken slo gjennom ble skolen en tumleplass for håpefulle musikere. Musikere som endel år senere kom til å gjøre seg gjeldende i byens musikkmiljø. I Hughs klasse gikk også Dave Hemingway som senere ble medlem av The Housemartins og The Beautiful South. Og det var læreren deres som fikk dem interessert i trommespill, da han spurte klassen om det var noen som var interessert i å lære seg å spille trommer.

I barndommen var han en einstøing som gikk mye for seg selv. Foreldrene hans ble tidlig skilt, så Hugh vokste opp sammen med moren sin. En mor han var veldig glad i, og som han bodde sammen med lenge etter at The Housemartins hadde slått gjennom. Han var også feminist, i tillegg til sosialist. Ved siden av musikken brukte han mye tid som medlem av arbeidernes revolusjonsparti. 

I ungdommen spilte han i band som The Penny Candles, The Juniper Chute, The Newpolitans, i tillegg til The Gargoyles. Like før han sa ja til å bli med i The Housemartins i 1985, var han på terskelen til en karriere som skuespiller, da han fikk prisen som beste skuespiller på All England Theatre Festival.

Audition for å bli med i bandet ble gjennomført i 52 Grafton street, der bandet fortsatt holdt til. Kjøkkenbordet ble brukt som trommer, da Hugh skulle vise sine kvalifikasjoner.

The Housemartins som en kvartett, bestående av Ted Key, Hugh Whitaker, Paul Heaton og Stan Cullimore.

Med 4 medlemmer av bandet fikk The Housemartins et mye tettere og rytmisk lydbilde. Samtidig ga det mulighet til å variere soundet mer. En som var vitne til en av de første konsertene de 4 gjorde sammen, var Paul Heatons senere partner i The Beautiful South, Dave Rotheray. Han var på den tiden medlem av The Velvetones. Dave Rotheray: "The first time I saw them I knew they'd get signed. They were excellent, really electric. I could still remember all the songs the next day."

The Velvetones

Tidligere hadde både Rotheray, Hugh Whitaker og framtidig Housemartins/Beautiful South medlem Dave Hemingway vært medlem av The Newpolitans. Musikkmiljøet i Hull var ikke større enn at 'alle' kjente hverandre og hadde spilt sammen på et eller annet tidspunkt. 

Sin første opptreden på TV fikk bandet da de spilte "Sitting on the fence" på programmet "The Old grey whistle test". 

Og nå begynte ting å skje. Like etter ble de invitert til å opptre på BBC radio hos den legendariske radioprateren John Peel, og hans "Peel session". Han hadde falt for bandet etter å ha hørt samleplata "Laughing all the way to the bank", der "Flag Day" var med. Hos Peel spilte bandet inn låtene "Drop down dead",  "Joy Joy Joy", i tillegg til "Flag day". 

Heaton som i mange år hadde vært en stor fan av Peels radioprogram, var overlykkelig over å få lov til å spille der selv. Cullimore som ikke hadde hørt så mye på programmet skjønte ikke hva som var så stort med det. Cullimore: "But it's on at 10pm, nobody'll be listening!". Heaton: "'Well the people who do listen will be at the next gig." Og det viste seg å stemme. Fra da av var oppmøtet på konsertene deres et helt annet enn det hadde vært like i forveien.

Go!Discs hadde fram til dette sittet på gjerdet i forhold til The Housemartins. Men nå skjønte de at bandet hadde en framtid, og tilbød dem platekontrakt i juni 1985. Mye takket være Billy Bragg som ved flere anledninger hadde anbefalt bandet til Andy MacDonald (sjef hos Go!). Housemartins hadde også vært oppvarmingsband for Bragg på en turne han hadde gjort i februar 1984. 

Etter å ha sett dem opptre på Clarendon, Hammersmith, London ble MacDonald overbevist om at bandet kom til å bli store. I kontrakten ble de enig om at pengene de tjente skulle deles likt mellom de 4. I likhet med Billy Bragg var bandet veldig klar på at de ikke ønsket at selskapet ikke skulle skape et image rundt dem. De ønsket å gjøre ting rett fram og billig, der humoren skulle være deres kjennetegn. Paul og Stan ble enige om at de skulle drive på med bandet i 3 år, for deretter å gjøre opp status. 

Go! valgte å gi ut "Flag Day" som bandets første singel i oktober 1985. I likhet med alle bandets singler i årene som fulgte ble det også gitt ut en maxisingel i tillegg til 7" versjonen. 

Bandets første singel.

Men selv om Go! gjorde iherdige forsøk på å promotere singelen, oppnådde ikke "Flag Day" bedre enn 124. plass på den britiske singellisten. Like etter valgte Ted Key å gi seg som bassist i bandet. Med tiden hadde det oppstått gnistninger mellom ham og Paul Heaton, da Key ønsket å ha en større rolle i låtskriverprosessen. I tillegg var Key blitt sammen med Sue, Pauls gamle kjæreste. Noe som ikke gjorde ting enklere. Innerst inne ønsket nok Key å være sjef i sitt eget band, der han selv kunne skrive låtene. 

For å bli kvitt ham ga de ham et økonomisk tilbud, samt mulighet til å få stå som opphavsmann på bandets låter fram til da, sammen med Heaton og Cullimore. Men i stedet for å bli glad for tilbudet ble han sint og truet Stan. Det ble ikke nådig tatt opp av storvokste Heaton som gikk etter ham med en jernstang. Selv om Key ikke ble direkte skadet, skjønte han hvor landet lå, og sluttet like etter. I stedet gikk han tilbake til The Gargoyles, i tillegg til at han etter hvert åpnet en vegetarrestaurant. Senere ble han lærer, der han idag underviser i matematikk i Berkshire.  

Å erstatte Key bød ikke på store problemer, da Heaton bare tok en telefon til sin gamle venn Norman Cook som fortsatt holdt til i Brighton, og tilbød ham jobben som bassist i bandet - et band som nå stod på terskelen til det store gjennombruddet. I november 1985 fikk The Housemartins den besetningen de kom til å bli husket for.

I november 1985 ble den klassiske Housemartins besetningen etablert, 

med Hugh Whitaker, Norman Cook, Stan Cullimore og Paul Heaton.

Norman Cook var en helt annen type enn de andre medlemmene av bandet. Mens de interesserte seg for politikk og religion var han et partydyr som elsket discomusikk og det glade liv i sommerlige Brighton. Han gikk under tilnavnet Sporty Norman. Før han fikk bli med i bandet måtte han sette seg inn i bandets regler, der den sosiale tanken var grunnleggende. Skulle man drikke, skulle man gjøre det sammen. Og hvert medlem hadde sine faste gjøremål. Narkotika og hatter! var bannlyst. 

I februar 1986 dro bandet på sin første turne i Storbritannia, som hovedband. Oppvarmingsband var His latest Flame. Som roadie hadde de med seg en Sean Welch. Han hadde startet som en dedikert fan av bandet, og endt opp som en av deres mest betrodde menn. Senere ble han medlem av The Beautiful South, da de startet opp i 1988. 

Pga. dårlig råd prøvde de å kutte ned på reiseutgiftene ved å ligge over hos fansen i de byene de besøkte. "Adopt a Housemartin" var slagordet de brukte. Ideen viste seg å ha en heldig tilleggseffekt, da flere av de som tilbød rom for natten var kvinner i passende alder. Norman Cook var den som hadde jobben med å plukke ut de heldige, som regel studentjenter med et bra utseende. Men ikke alle i bandet var like fornøyd med denne virksomheten. Hugh Whitaker mislikte det sterkt, derfor sluttet de med det etter kort tid. 

Turneen ble en suksess, der bandet fikk vist hvilket glimrende liveband de var blitt. Med sine gode låter og lune humor. Også stemmeharmoniene som de etter hvert kom til å bli kjent for fungerte bra på konsertene. Lydmann på turneen var Paul "Bambi" Thompson. Noen år senere fikk han jobben som manager for The Beautiful South. 

Det var på denne tiden at de kom opp med uttrykket "The 4th best band in Hull". Andre uttrykk var "Housemartins are quite good" og "If liking them is wrong I don't want to be right". Ordtak som de visste å innkassere penger på ved å trykke dem på buttons og T-skjorter. Med sin væremåte og disse underfundige omtalene av seg selv, ble de underdogs i forhold til alt det prektige og glamorøse som ellers preget listene på den tiden. 

I mars 1986 kom bandets 2. singel, med den fengende gladlåta "Sheep". Og den viste at bandet var på vei oppover da den oppnådde en 54. plass på den britiske singellisten. Ca. 100 plasser opp fra sist. Viktigere var det at de toneangivende musikkavisene nå begynte å legge merke til bandet. Og de likte det de hørte. Record Mirror spurte leserne: "Are you ready for Housemartin-mania?".

Housemartins' framføring av "Sheep" i et TV program fra 1986.

Det store gjennombruddet fikk de med 3. singelen "Happy Hour". En låt de opprinnelig hadde kalt "French, England", og som omhandlet Londons kontorarbeidere på en morsom måte. Kontorarbeidere Heaton hadde observert og ristet på hodet til da han jobbet i et forlag noen år tidligere. Til låta ble det laget en Monty Python-aktig video der de 4 gjorde ablegøyer. "Happy Hour" nådde 3. plass på den britiske listen sommeren 1986, og solgte mer enn 250.000 eksemplarer.

Fra videoen til "Happy Hour"

Med denne suksessen fikk de mulighet til å opptre i TV programmer som Top of the Pops og Wogan. Og de ble intervjuet i ulike musikkmagasin. I et intervju med Melody Maker langet de ut mot det britiske kongehuset, som de hadde lite til overs for. Dette synet fant man igjen i låta "Get up off your knees" der de avslørte et litt spesielt syn på hva de som bor på gata burde gjøre med de som bor i palasser: "Don't shoot someone tomorrow that you can shoot today". Synet på det britiske kongehuset var i overensstemmelse med det folk i Hull hadde, der de kongelige aldri hadde hatt noen høy stjerne. I andre intervjuer hyllet de Arthur Scargill, gruvearbeidernes fagforeningsleder. Noe som også ble lagt merke til. 

The Housemartins på forsiden av musikkbladet Smash Hits i 1986.

I juli kom bandets debutalbum ut, kalt "London 0 Hull 4". Tittelen hørtes ut som et fotballresultat, men handlet om kampen mellom det borgelige London og det mer sosialistiske nord. Og i motsetning til ellers fikk kampen et heldig utfall på denne platen. I innercoveret var det bilde av et kommunist symbol sammen med endel visdomsord. Det man bet seg mest merke i var ordene: "Take Jesus-take Marx-take Hope". Noe som oppsummerte bandets forbilder på en grei måte.

Plata fikk en svært god mottagelse både hos platekjøperne og anmelderne. Man berømmet bandet for sin fengende gitarpop.

The Housemartins debutalbum "London 0 Hull 4"

Med den engleaktige koringen, og Heatons gutteaktige stemme, kunne man lett bli forledet til å tro at dette dreide seg om intetsigende popmusikk. Men om man tok seg tid til å lytte til tekstene skjønte man at plata hadde en dypere, mer politisk brodd. Noe kritikerne satte stor pris på. Salgsmessig gikk det svært bra med 3. plass i Storbritannia. I Norge oppnådde også plata bra salgstall uten at det ble gjort noe fra bandets side for å promotere plata her. Det nærmeste man kom var videoen til bandets neste singel, "Think for a Minute", ble vist på Videospeilet på NRK.

U.S.A. var et land der The Housemartins aldri ble noe annet enn et kuriøst britisk band. 124. plass på Billboard viste at bandet solgte endel plater der borte også. 

I England ble det laget en dokumentar om bandet på Channel 4, som endel av deres "Rock around the clock" serie. Her ble bandets historie presentert på en humoristisk måte, i tillegg til at de framførte "Sheep". Programmet ble vist på TV den 20. august 1986.

I TV programmet på Channel 4 viste bandet leiligheten i Grafton Street.

Og Stan Cullimore viste sitt favoritt konditori i byen. 

I oktober ble nevnte "Think for a minute" gitt ut på singel. Og den ettertenksomme, melankolske låta nådde 18. plass i Storbritannia. I videoen til låta framstod bandet som utrolig kjedelig, som om alle einstøingene på skolen var blitt samlet i et band.. Den negative stemningen videoen uttrykte stemte overens med teksten i låta, om ensomme mennesker som går rundt i hverdagen uten håp for framtiden. 

I oktober tok The Housemartins seg også tid til å delta på en testimonial-kamp for den tidligere Sheffield United spilleren Tony Currie. The Housemartins opptrådte foran titusener av Sheffield fans i pausen. I tillegg til at Paul Heaton fikk sjansen til å prøve seg som fotballspiller, sammen med kjente navn som George Best, Billy Bremner, og Def Leppard sanger Joe Elliott. Til tross for stor innsatsvilje, ble det klart for de mange frammøtte at Paul nok egnet seg bedre som sanger enn som fotballspiller.

Paul Heaton (helt til venstre, nederst) som fotballspiller på Sheffield United,

sammen med bl.a. George Best.

Norman Cook fikk sjansen til å møte sitt forbilde George Best før kampen.

I oktober dro bandet også ut på en større turne i Europa. På den britiske delen av turneen lot de det til da ukjente bandet The Proclaimers få lov til å være oppvarmingsband for dem. Noe de i ettertid var takknemlig for, da det ble starten på deres suksessrike karriere.

Låta bandet vil bli husket for framfor noen andre er singelutgivelsen av "Caravan Of Love", jula 1986. En låt som gikk til topps i Storbritannia som julelåta framfor noen det året, og en av de mest markante 80-talls låtene. I Norge ble det en flott 2. plass for singelen. I årene etter den ble gitt ut har det hos mange blitt en fast tradisjon å hente fram låta når det nærmer seg jul (webmaster inkludert). 

Mange kristne ble sjokkert da de så korset brukt på denne måten.

"Caravan of Love" var egentlig gitt ut året før av trioen Isley/Jasper/Isley uten at så mange la merke til den da. Og Housemartins som egentlig hadde bestemt seg for ikke gjøre coverversjoner brøt den regelen (igjen) da de valgte å spille inn denne låta i a cappella versjon. I 1983 hadde The Flying Pickets hatt stor suksess med det samme da de gjorde en a cappella versjon av "Only You" (Yazoo). 

Bakgrunnen for at de gjorde det, var at de i lengre tid hadde sett at stemmene deres passet godt til å synge a cappella, noe de ofte gjorde som en avslutning på konsertene, der de gjerne framførte "He ain't heavy", "People Get Ready" og "I'll Be Your Shelter" som et uttrykk for Pauls begeistring for gospel musikk. Paul ble nok også inspirert av broren Mark, og kameraten Joe Sweetinburgh, som begge hadde en forkjærlighet for forgjengerbandet til Isley/Jasper/Isley - The Isley Brothers, og albumet "3+3", fra 1973.

Paul hadde hørt "Caravan of love" på den tiden den kom ut. Og fikk den på hjernen, da han syntes det var en fengende låt. Men han likte ikke helt versjonen til Isley og co. Så han tenkte det kunne vært morsomt å gjøre en ny versjon. Paul: "I thought it was a good song. But they could have done it better. So we decided to do it vocally." De endret også litt på teksten i låta. Og vips! så hadde de en megahit.

Fra musikkvideoen til "Caravan of Love"

Selv om ingen av dem var direkte religiøse ønsket de med denne låta å skape en kristen stemning. Som for å ta Kirken tilbake fra høyresiden i England, som Heaton sa det. På maxien til låta spilte de inn a cappella versjoner av kristne sanger som "We shall not be Moved", "When I first met Jesus" og "Heaven help us all". 

Videoen til "Caravan of Love" ble spilt inn i en kirke for å skape den rette stemningen. Det vil si, de tøyset så mye at det minnet mer om en Madness video enn et forsøk på å formidle et kristent budskap. Uansett falt det i smak hos svært mange platekjøpere.

Videoen til låta bestod for det meste av tull og tøys. Og litt blasfemi.

Normalt skulle de opptrådt på Top of the Pops på BBC, men fordi de ikke fikk danse med mødrene sine på scenen! ville de ikke stille opp. Noe som selvfølgelig ble lagt merke til. 

Og generelt var bandet sær og vanskelig å ha med å gjøre for de rundt dem. De ville ikke stille opp på TV-intervjuer om ikke det passet med deres politiske ståsted. Og korreksjoner på klærne de hadde på seg, var de lite mottagelig for. Selv om de hadde et klesbudsjett, og det ble kjøpt inn klær fra ledende motehus, stilte de som oftest opp i slitt dongeri. Men de hadde en nr. 1 hit, og kunne gjøre hva de ville.. Samtidig ble det å ha hatt en nr.1 noe som ble brukt imot en på følgende utgivelser. Og som alt ble målt opp mot. Dette ble et lite mareritt også for The Housemartins. Og en av årsakene til at de valgte å ta ibruk et nytt navn da det ble gjort endringer i besetningen (i 1988). 

Om det ikke var så lett å få dem til å stille opp i TV intervju i England, gikk det heldigvis bedre da de tok turen innom Norge, i desember 1986. Til ungdomsbladet Det Nye pratet de villig vekk om tøffe oppvekstvilkår i Hull, manglende image, og forholdet til Gud.

Norman Cook: "Tekstene på LPen vår er blitt veldig realistiske. Vi har sett mange av våre jevnaldrende gå til grunne pga stoffmisbruk og enorm arbeidsledighet i vår hjemby Hull. Da kan du ikke annet enn skrive om problemene som engelskmenn sliter med til daglig. Men platen vår er ikke en depressiv klagesang!"

Paul Heaton: "Vi er beskjedne typer som takker vår skaper for suksessen. Vi er nemlig en gjeng med kristne sosialister som tror på Gud og mener Margaret Thatcher er det personifiserte ondet."

I tiden etter denne suksessen ble de gjenstand for en svertekampanje fra sladreavisene The Sun og News of the World, som brukte enhver anledning til å skrive noe negativt om bandet. Gjerne usannheter som at medlemmene var homofile, og at Paul og Stan hadde en affære. Noe som ikke hadde rot i virkeligheten i det hele tatt, men som ble svært ubehagelig for medlemmene av bandet i hverdagen, da enkelte trodde det avisene skrev.

We're not deep, and we're not gay.. 

Men det er tvilsomt om avisskriveriene hadde noen større betydning for populariteten til bandet. I februar 1987 fikk de prisen som beste nykommer på prestisjefylte Brit Awards. Imidlertid møtte de ikke opp selv, da de hadde lite til overs for utdelingen. I stedet sendte de noen dukker som skulle forestille å være dem. Dette ble av mange oppfattet som arrogant. 

I tillegg ble Hugh Whitaker sitert på at bandet ikke ønsket å stå skulder til skulder sammen med de andre bandene på utdelingen. Noe han ikke hadde sagt, og som han syntes det var sårende. Like etter valgte han også å gi seg i bandet, da han var desillusjonert over hvordan bandets politiske budskap hadde blitt forvrengt i media etter at de slo gjennom. Han mente også at deres utgangspunkt som et politisk band ikke var forenlig med det å være et hitband. Han mislikte også det å være kjendis. Hugh Whitaker: "I'd never expected that four lumpy lads from Hull would turn out to be a chart band. And when we started to have hits I couldn't see how we could express our politics with this whole new audience we had suddenly aquired."

Hugh Whitaker ga seg i The Housemartins våren 1987.

Whitaker valgte å gå tilbake til sitt gamle band The Gargoyles, i tillegg til at han tok opp fag fra college. Han ble også vurdert som trommeslager i The Beautiful South da de startet opp i 1988.

I årene etter gikk det ikke så bra med Whitaker. 1993 ble han dømt til 6 års fengsel for å ha angrepet bilselgeren James Hewitt med øks. I tillegg til at han prøvde å sette fyr på huset hans 3 ganger. Hewitt mistet førligheten i den ene armen etter økseangrepet. Bakgrunnen for Whitakers meningsløse raseri var at Hewitt hadde lurt ham for 100.000 kroner i et forretningsprosjekt som gikk galt. Whitaker tok dommen med fatning da han mente det nok var best for ham å komme seg bort fra alt for en lengre periode. Whitaker: "I had to be taken out of the situation somehow. In the end it was by being arrested. It was good for me and good for him too.". 

Tilbake stod sjokkerte venner som ikke skjønte hva som hadde gått av den ellers rolige Hugh. En som i alle år hadde stått fram som pasifist, og en gentleman som mislikte vold sterkt. Men samtidig hadde han blitt mye mobbet i oppveksten. Og etter det hadde han bestemt seg for at ingen skulle få kødde med ham mer..

Da han kom ut av fengsel etter å ha sonet 3 og et halvt år, flyttet Whitaker til Leeds der han idag bor. Musikken holder han ved like som trommeslager i band som Matthew Hogg, Percy, Freddie & the Dreamers, og Pocketful O'Nowt.

Etter at Whitaker ga seg i Housemartins måtte de ut på markedet for å finne seg en ny trommeslager. Og valget falt da ganske raskt på nok en lokal gutt fra Hull, nemlig Dave Hemingway. 

Fram til da hadde Hemingway jobbet som telefonselger, og vært medlem av Hull- bandet The Velvetones (sammen med Dave Rotheray). Dave Rotheray som var en venn av Stan Cullimore, anbefalte Hemingway til ham. Og like etter var Collimore på tråden for å få med Hemingway i bandet. Også Whitaker anbefalte sin gamle klassekamerat Hemingway som ny trommeslager i bandet. Så avgjørelsen var nok ikke vanskelig å ta for Heaton og co.

Hemingway måtte først gjennom en prøvespilling. Hugh Whitaker hjalp sin gamle venn med å lære seg låtene. Låter som var mye raskere enn det Hemingway hadde forestilt seg. Ikke minst den nye låta "Me And The Farmer" var komplisert å lære seg. Dave som hadde sagt opp jobben sin like i forveien fryktet for framtiden sin. Hemingway: "I can't play this fast, I've quit my job, and when they hear me drum they'll boot me out." Slik skulle det heldigvis ikke gå. 

Dave Hemingway

Dave Hemingway var født i Hull i 1960 som sønn av lastebilsjåføren og komikeren Harry Hemingway. Harry  forlot imidlertid Daves mor Flo mens han ennå var ung, slik at moren måtte oppdra to barn alene. Da Dave ble eldre fikk han seg jobb hos Crystal Garage på Anlaby Road i Hull. På kveldstid spilte han i band som The Newpolitans og The Velvetones, sammen med nevnte Rotheray.

Mamma Flo skaffet inntekter til den lille familien gjennom arbeid på pubene Rayners og Humber. Hun var også kjent for sitt veldedighetsarbeid, og da hun døde i en alder av 87 år i 2013 ble hun hyllet i lokalavisene.

Dave Hemingway ble medlem av The Housemartins i mars 1987. Og like etter befant han seg i studio sammen med resten av bandet for å spille inn 2. albumet "The People who Grinned themselves to Death". Cullimore og Heaton hadde allerede jobbet sammen en måneds tid for å komme opp med nye låter.

Det nye Housemartins med Dave Hemingway, Paul Heaton, Norman Cook og Stan Cullimore.

Plata ble spilt inn i Stockports Yellow two studio, med bruk av digital teknikk for første gang. Stockport lå like i nærheten av Manchester. Så kveldene ble brukt til sosial virksomhet på storbyens utesteder. Likefullt viste denne innspillingen at ting ikke lenger var slik de burde være i bandet. Medlemmenes ønsker for den nye plata spriket alt for mye til at de klarte å bli enige. Cullimore var inspirert av The Smiths, og ønsket mer gitarbasert pop, mens Heaton ønsket mer bruk av piano og keyboard. Og så var det lydfriken Cook som var inspirert av dance, og derfor ønsket å bruke samplinger og loops, noe som skremte vettet av Cullimore. Tidligere hadde de tatt demokratiske avgjørelser når man ble uenig, men nå trumfet Heaton gjennom at ting skulle gjøres på hans måte. Noe Cullimore mislikte sterkt.  Han mislikte også at Hemingway fikk sjansen til å synge på flere av låtene. Noe Cullimore også ønsket å gjøre. 

Den første singelen fra den nye plata ble "Five Get Over Excited" i mai 1987. En upbeat gitar-poplåt som minnet om "Happy hour" og "Sheep". I Storbritannia ble det en grei 11. plass for singelen. I videoen til låta hadde de gjort en morsom greie ut av det faktum at Hemingway hadde erstattet Whitaker. I starten av videoen ser man Hemingway putte en sekk over hodet på Whitaker, for deretter ta over plassen bak trommene, til de andre medlemmenes forundring. 

Dave står klar til å fange Hugh		Som ikke vet hva som er i vente		Hvem er du? spør Stan til Dave

I september 1987 fulgte nok en singel fra den nye plata med "Me And The Farmer", der bandet tar et oppgjør med den britiske landadelen. Også dette var en fin gitarbasert poplåt i typisk Housemartins stil, som både kritikere og platekjøpere kunne like. I hjemlandet ble det 15. plass.

Paul Heaton på Top of the Pops på BBC 

med singelen "Me And The Farmer".

Like etter ble albumet "The People who grinned themselves to Death" gitt ut. En plate som fulgte i det samme sporet som debutplata med gitarorientert pop og politiske tekster. Tittelen henspilte på det britiske folks forhold til Kongehuset, der Heaton og co. mente at folk stod og smilte til Dronningen, samtidig som de ble plyndret for penger av Kongehuset. Slik blir det selvfølgelig bråk ut av.

Kritikerne likte også denne plata, men påpekte at den manglet noe av det rufsete preget som hadde gjort "London 0 Hull 4" så sjarmerende. "The People who grinned themselves to Death" var mer polert produksjonsmessig. Likefullt var det fengende beatpop som dominerte også her, med flotte låter som "Me and the Farmer", "Johannesburg", "Five get over Excited", "The People who grinned themselves to Death" og "Build". Salgsmessig gikk det brukbart med en 9. plass på den britiske singellisten, og 170. plass i U.S.A. I Norge nådde de ikke opp denne gangen. 

Bandet slet med motivasjonen i denne perioden. Og lysten til å gjøre andre ting ble et økende problem. Man følte også at bandet hadde mislyktes med å få fram det politiske budskapet i tekstene. At klovneriet og de fengende låtene hadde skjøvet selve innholdet i bakgrunnen. Cullimore og Heaton dro tilbake til huset i Grafton street for å diskutere framtiden for bandet. Og de kom til den konklusjon at man heller burde gå videre hver for seg.

Cullimore ønsket uansett å hoppe ut av rampelyset, og heller følge en annen retning i livet. Han slet også med negative tanker etter at broren hans plutselig døde av lungebetennelse. Stan: "It changed my attitude to life."

Norman Cook hadde ikke ytret ønske om å oppløse bandet, men savnet likefullt klubblivet, London og Brighton, og det å være DJ. Han hadde benyttet hver ledige stund til å dra ned til London, da han syntes Hull var en kjedelig by, der dance musikk og hip hop ikke hadde noen plass i byens musikkliv.

"Build" ble gitt ut som siste singel fra albumet i november 1987 (15. plass i Storbritannia). Låta handlet om de manglende estetiske hensynene som ble tatt i forbindelse med større byggeprosjekt. Stemningsmessig lå den et stykke unna de andre Housemartins låtene, med sitt avslappende preg og jazz-inspirerte pianospill. Hemingway og Heaton vekslet mellom å synge på låta. "Build" ble på mange måter linken mellom The Housemartins, og den mer laid back stilen som The Beautiful South senere kom til å gjøre seg kjent gjennom.

Fra videoen til "Build". 

I videoen framførte bandet låta samtidig som de ble murt inn bak en mur som ble høyere og høyere ettersom låta skred fram. På slutten av videoen stod det skrevet "Housemartins RIP" på muren. Med en gravkrans hengende ved siden av - som bare for å gjøre det klart for alle og enhver at bandet var historie.

I november 1987 var The Housemartins historie.

Foranledningen til akkurat det var at Heaton og Cook hadde kranglet under innspillingen av videoen. Da Cook mente at Heaton var en kontrollfrik, noe Heaton i ettertid måtte innrømme at nok stemte. Deretter gikk de begge bort til muren og skrev ordene.

Paul Heaton sendt ut en pressemelding der han kunngjorde at Housemartins var historie, uten å konferere med plateselskapet Go! Et selskap som de med tiden hadde mistet tillit til. 

I ettertid ble det gjort et kompromiss med Go! der de ble enig om å gi ut en samleplate som inneholdt hitene deres, sammen med B-sider og andre rariteter. Like før jul i 1987 ble "There is always something there to remind me" gitt ut på singel (35. plass i Storbritannia) for å promotere det kommende samlealbumet. Låta var hentet fra en John Peel innspilling som var gjort noen år tidligere. 

Samleplata med den underfundige tittelen "Now That's What I Call Quite Good" (ordspill myntet på de engelske hitplatene "Now that's what I call music") kom ut i april 1988. Og nådde en fin 8. plass på den britiske albumlisten. Noe som ble en verdig avslutning for et flott band. 

10. juni 1988 gikk bandet offisielt over i historien. 

Det gikk ikke lang tid før både Dave Hemingway, Paul Heaton og Norman Cook lot høre fra seg under nye konstellasjoner. Først ute var de to førstnevnte da de med sitt nye band The Beautiful South fikk en 2. plass på den britiske singellisten i juni 1989 med den glimrende låta "Song For Whoever". Den viste at det hadde foregått en stilmessig utvikling siden de to var medlemmer av Housemartins. En endring som også den gamle Housemartins fansen viste å sette pris på, da de fortsatt dreide seg om flott popmusikk med underfundige tekster. 

The Beautiful South ble med årene en enda større suksess enn det Housemartins var på 80-tallet.

Fra venstre Sean Welch (Housemartins' altmulig-mann), Alison Wheeler, Paul Heaton, Dave Hemingway, Dave Rotheray og Dave Stead

Like etter fulgte Norman Cook inn på listene da hans samarbeid med rapperen MC Wildski resulterte i topp 30 hiten "Blame It On The Bassline" i juli 1989. Stilskiftet i forhold til det han hadde gjort i Housemartins var så markant at det nesten var vanskelig å tro at det dreide seg om samme mann. Senere fulgte han opp med suksesser som Pizzaman, Mighty Dub Katz, Freak Power, Bonjo og Beats International. Med sistnevnte fikk han en nr. 1 hit i Storbritannia i 1990 med låta "Dub Be Good To Me".

Norman Cook m / Beats International

Likefullt er det under hans alter ego Fatboy Slim han har hatt størst suksess. Der han på en leken måte skaper spennende rytmer og mikser. "Praise you" ble en større hit verden over i 1999, med bl.a. 1. plass i Storbritannia. Noe også låter som "Rockafella skank" og "Right here, Right now" ble. Senere har han også gjort seg bemerket som D.J. på sine egne beach-parties i hans nye hjemby Brighton, der opptil 250.000 mennesker har deltatt. I sitt "House of Love" har han etablert sitt eget state of the art hjemmestudio. Han har også hjulpet andre artister med deres innspillinger. De fleste har nok hørt hans friske remix av "Brimful of Asha" med Cornershop (1. plass i Storbritannia i 1998). 

Norman Cook alias Fatboy Slim

På starten av 90-tallet var han imidlertid langt nede etter en kostbar skilsmisse fra sin 1. kone (1991). Deprimert og uten penger gikk det flere år før han kom seg på føttene igjen. I 1999 ble han gift med Zoe Ball - en dame kjent fra BBC radio og TV. De to hadde møttes året før på Ibiza. Sammen fikk de en en sønn og en datter.

Norman Cook og Zoe Ball.

Stan Cullimore som forlot musikkbusinessen i 1988 giftet seg samme år. I årene som fulgte konsentrerte han seg om familien samtidig som han prøvde å dra igang en vegetarbutikk i Bristol hvor han nå bodde, uten at det ble noen større suksess. Han prøvde også å komme tilbake i musikkbransjen, men låtene han presenterte for Go!Discs imponerte ikke Andy MacDonald. Og da han prøvde å få en Lester Noel til å synge dem, kom Norman Cook og "stjal" Noel. Like etter ble Noel endel av Beats International. 

I 1993 tok livet hans en ny retning da han bestemte seg for å skrive bøker. Med årene har det blitt hele 80 bøker. Han har også væt tekstforfatter for flere barneprogram på TV. Han driver også et Video kompani der han produserer små animasjoner for Nickelodeon. Med årene har det også blitt 4 unger og en hund å holde orden på. 

Noen av de mange bøkene Stan Cullimore har skrevet etter at han sluttet i The Housemartins.

Paul Heaton og Dave Hemingway holdt det gående med The Beautiful South helt fram til 2007. Der ble det 10 suksessrike album, der de fleste av dem har vært inne på topp 10 i Storbritannia. Deres samlealbum "Carry on up the Charts" toppet den britiske albumlisten i hele 7 uker i 1994/1995. Noe som har gjort det til et av de mest solgte albumene i nyere tid.

Paul Heaton har også gitt ut flere soloalbum, bl.a. "Fat Chance". Han har aldri vært gift, men har to unger fra tidligere forhold. Han har også vært gjennom en tung periode med misbruk av narkotika. Dave Hemingway har gitt ut et soloalbum etter tiden med The Beautiful South, og han er medlem av coverbandet The South som framfører låter med The Beautiful South.

The Housemartins var på 80-tallet et sjarmerende bekjentskap som dessverre tok slutt så alt for tidlig. Og om deres politiske budskap ikke gjorde like mye inntrykk her på berget som det muligens gjorde i England, var det fortsatt flott musikk med et jordnært preg. I England derimot hadde budskapet deres en helt annen misjon, i en tid der Margaret Thatchers sosiale omveltninger skapte mange skjebner. Og bidro til at mange unge ble politiske bevisste. 

For de fleste av oss  vil låter som "happy Hour", "Caravan of Love" og "Me and the farmer" få fram det gode humøret. Enten man husker dem fra 80-tallet, eller har hørt dem senere.

I februar 2007 ble det spekulert i en gjenforening av The Housemartins, da The Beautiful south ble oppløst. Men i intervjuer etter bruddet har Heaton ikke sagt noe som tyder på at det vil skje. Heller ikke Stan Cullimore har hørt noe fra Paul, og tviler derfor på at noe vil skje. 

Studioalbum