Peter Hook: Født 13. februar 1956, Salford, Manchester, England

Stephen Morris: Født 28. oktober 1957, Macclesfield, Cheshire, England

Bernard Sumner (Bernard Dicken): Født 4. januar 1956, Manchester, England 

Gillian Gilbert: Født 27. januar 1961, Manchester, England 

Phil Cunningham: Født 17. desember 1974, Macclesfield, Chesire, England

New Order ble dannet i asken av det legendariske post-punk bandet Joy Division, som med sin dystre, monotone gitarrock på kort tid oppnådde kultstatus på slutten av 70-tallet. Bandet fikk en brå slutt da sanger og frontfigur Ian Curtis hengte seg 18. mai 1980. Etter det var det de færreste som så for seg noen framtid for de resterende medlemmene. I stedet endte New Order opp som en av de mest innovative bandene på 80-tallet innen club/dance sjangeren. Med hits som "Blue Monday", "True Faith" og "State Of The Nation" lokket de unge mennesker over hele verden ut på dansegulvet.

Samtidig som de laget dance-inspirert musikk, hadde de begge føttene trygt plassert i rocken. Med sin geniale blanding av disse stilartene skapte de et særegent sound som de var lett å kjenne igjen på. Bl.a. med det drivende basspillet til Peter Hook. 

Maxi-versjonen av "Blue Monday" betydde også det endelige gjennombruddet for dette plateformatet, da den ble gitt ut i 1983. På mange måter var New Order vel så mye et singel-band som et album-band, med sitt bevisste forhold til singelutgivelser. I starten av karrieren skilte de mellom låter som ble gitt ut på singel, og de som ble gitt ut på album.

Joy Division med Stephen Morris, Peter Hook, Ian Curtis og Bernard Sumner

Historien om New Order startet i 1976, da Peter Hook, Bernard Sumner og Ian Curtis dannet band sammen for første gang. Sumner og Hook kjente hverandre fra Salford Grammar School (tilsvarer gymnas) i Manchester. Lite er kjent om deres tidlige år, da ingen av dem har vært villig til å si så mye når de er blitt spurt om det i intervjuer.

En ung Bernard Sumner

Sumner vokste opp med en mor som hadde cerebral parese, og en stefar som kom inn i livet hans da han var liten. Stefaren het Dicken til etternavn, og i årene etter trodde man at det var Sumners etternavn ved fødselen. Bernard hadde en tøff oppvekst på gata i Salford, som ligger i sentrum av Manchester. I ungdommen hadde han kallenavn som Bernard Dickin, Bernard Dicken, Bernard Albrecht og Bernard Albrecht-Dicken. Senere ble Barney det mest brukte kallenavnet på ham, selv om han visstnok ikke er så glad i navnet.

Som 10-åring fikk han en aha-opplevelse av å lese en bok om Huckleberry. I boken hadde Huckleberry jobb som postmann, noe unge Bernard syntes virket kjedelig, ettersom han måtte gjøre det samme hele tiden. Han så seg rundt, og la merke til at alle de voksne hadde 9 til 5 jobber. Han bestemte seg da for at livet hans ikke skulle ende på den måten. Bernard Sumner: "It was the first time I realised that adults may not be right – and what your teachers told you in school may not be right. Just because everyone in your street has a nine-to-five job, you assume you'll do the same when you grow up. You never assume that everyone in your street could be wrong. But I did. And I was right. Damn right."

Peter Hook vokste også opp i Salford. Han ble inspirert til å spille bass etter å ha sett Paul Simonon (The Clash) og Dee Dee Ramone (The Ramones) opptre. Han var også inspirert av Jean-Jacques Burnel fra The Stranglers. Peter Hook: "My bass sound was very much his sound I suppose. I used to look at Jean-Jacques Burnel and watch him, great bass sound, great player, really great band. Jean Jacques is still one of my heroes, I bought my hiwatt because of him!"

Peter Hook

4. juni 1976 dro de to på konsert i Manchesters Lesser Free Trade Hall for å se The Sex Pistols. Og som for så mange andre denne kvelden ble det et vendepunkt i livene deres. Like etter bestemte de seg for å danne et band sammen med kameraten Terry Mason, som også hadde vært tilstede på konserten. Sumner kjøpte seg en gitar, Cook en bassgitar, og Mason et trommesett. Deretter hengte de opp en annonse i butikkvinduet til Virgin Records Record i Manchester, der de søkte etter en sanger. Og den som fikk jobben var Ian Curtis - en fyr som de kjente fra før. Han trengte ikke å prøvesynge for dem engang, da de syntes han virket grei. Sumner: "I knew he was all right to get on with and that's what we based the whole group on. If we liked someone, they were in." Curtis var på den tiden allerede gift, med Deborah Woodruff.

Ian Curtis

Manageren til pønkebandet The Buzzcocks foreslo at de burde kalle seg The Stiff Kittens. I stedet endte de opp med Warsaw, etter David Bowie-låta ved samme navn. Sin første konsert gjorde de 29.mai 1977, som oppvarmere for bl.a. The Buzzcocks. På det tidspunktet hadde de byttet trommeslager til Tony Tabac. I juli 1977 skiftet de trommeslager igjen. Inn kom Stephen Morris som de kjente fra tiden de gikk på skole. I likhet med Ian Curtis vokste han opp i Macclesfield, som ligger sør for Manchester. I barndommen gikk Stephen  på Kings School.

Stephen Morris

Ved siden av bandet hadde alle de 4 sivile jobber. Morris arbeidet i farens bedrift, Sumner var ansatt i et selskap som laget tegnefilmer for TV, Cook jobbet i Manchester city hall og på kaia, mens Curtis var sivilarbeider i Manchester og Macclesfield.

I 1978 endret de navn til Joy Division, da de kom i navnekonflikt med et band som het Warsaw Pact. Men heller ikke det nye navnet ble helt problemfritt, da noen mente det kunne sees som en hyllest til tyskernes sexslaveri i konsentrasjonsleirene under krigen. Jmf. boken "The House Of Dolls" fra 1955 som omtalte Joy Division.

I juni 1978 ga de ut sin førte plate, med EPen "An Ideal For Living". Nøyaktig et år senere ga de ut sitt første studioalbum, med klassikeren "Unknown Pleasures". Paradoksalt oppnådde ikke Joy Division noen topp 40 plasseringer i Storbritannia mens Ian Curtis var i live. Enda de i ettertid regnes som noe av det mest betydningsfulle britisk rock har fostret de siste 40 årene. Singelen "Love Will Tear Us Apart" (13. plass) og albumet "Closer" (6. plass) gjorde det bra på de britiske listene sommeren 1980. Og utgivelser med bandet i årene etter har også gjort det bra. Samlaplata "Still" nådde 5. plass i Storbritannia i 1981.

Joy Divisions første plate "An ideal for living".

Etter Curtis' dødsfall, og Joy Divisions endelikt, tok de tre gjenværende medlemmene Peter Hook, Bernard Sumner og Stephen Morris en pause på noen måneder før de staket ut en ny kurs for bandet. De ønsket fortsatt å spille sammen, men de ønsket ikke å bli forbundet med Joy Division, da de følte statusen bandet hadde opparbeidet seg ville bli en tung bør å ha med seg videre i karrieren. Dessuten hadde medlemmene av Joy Divison i sin tid inngått en avtale om at ingen skulle fortsette under det navnet om en av de sluttet. Og med Curtis' dødsfall trådte avtalen i kraft.

Navnet New Order kan sees på som et signal om at det nye bandet var en del av en ny orden. Noe de også etter hvert viste seg å være. New Order navnet hadde de tatt fra en avisartikkel i The Guardian som hadde "The people's New Order of Kampuchea" som overskrift for en artikkel. Men i og med at "new order" også var nevnt i Hitlers "Mein kampf", var det noen kritikere som antydet at tittelen var en slags hyllest til nazistene - noe bandet benektet på det sterkeste. Sumner: "We really, really thought it didn't have any connotations (undertoner), and we thought that it was a neutral name, it didn't mean much".

Det første trioen gjorde var å dra på en mindre turne til U.S.A. i september 1980 for å komme bort fra pressen og den gamle fansen. Da de kom tilbake til England gikk de i studio for å lage sitt første album. I starten skiftet de på å synge, men tilslutt var det Bernard Sumner som endte opp med den 'tunge' jobben som vokalist i bandet, ettersom gitar var et enklere instrument å kombinere med sang, enn de andres. Den første tiden prøvde han å gjenskape den monotone stilen som Curtis hadde gjort seg kjent med. Men etter hvert utviklet han sin egen sangstil som man sammen med basspillet til Hook lett kjenner igjen New Order på. 

I oktober 1980 ble New Order utvidet til en kvartett da Stephen Morris' kjæreste Gillian Gilbert ble med i bandet på keyboard og gitar. En kvinnelig keyboardist var uvanlig i engelske band på den tiden (og er det muligens ennå).

Gilberts første liveopptreden som medlem av New Order, var på The Squat i Manchester 25. oktober 1980.

Årsaken til at de valgte henne var at de ønsket å ha med noen de kjente fra før, og som hadde en musikalsk stil som passet bandet. Sumner syntes det ble vanskelig å spille gitar og synge samtidig, så på anbefaling fra manager Rob Gretton ble Gilbert tatt med i New Order.

Gillian Gilbert

Gilbert  som også hadde vokst opp i Macclesfield, hadde bakgrunn fra jentebandet The Inadequates - et band der ingen av jentene helt visste hvordan man spilte på instrumentene de hadde. Gilbert: "None of us could play a note, we just thought it would be cool to be able to say we were in a band just like everybody else."

På den tiden Gillian ble med i New Order, var hun elev ved Stockport Technical college, der hun gikk på grafisk design. Stephen, Peter, og Bernard hadde første gang blitt klar over Gillian mens de fortsatt het Warzaw. Og øvingslokalet deres lå vegg i vegg med det The Inadequates brukte.

Gillian begynte å date Stephen Morris i 1978 etter en konsert Joy Division gjorde på Eric's i Liverpool. Ian Curtis hadde skadet hånden sin i forkant av konserten, noe som forhindret ham i å spille gitar. Så Gillian ble plukket ut til å stå på scenen og spille gitar i stedet for ham.

Som sanger har ikke Gillian gjort mye ut av seg. "Procession", "Confusion" og "Avalanche" er blant de få New Order låtene hvor man kan høre stemmen hennes.

Mens de 3 andre i bandet kunne virke mutte og utilgjengelige, var Gillian vennligheten selv. Hun var glad i å prate, og hadde lett for å smile. Noe som ble lagt merke til av journalistene som ikke hadde sett for mye av det fra den kanten tidligere.

Gillian ble intervjuet av et musikkmagasin for første gang først i juni 1982, da Smash Hits hadde en artikkel om New Order. Her var hun tydelig utilpass både med det å snakke om seg selv og å bli tatt bilde av. 

Gillian med sine instrumenter.

Selv om Gillian var keyboardist i New Order, hadde hun ikke alltid like god greie på det tekniske utstyret. Det hendte rett som det var at lyden forsvant fra synthene hennes mens bandet stod på scenen. Og det eneste hun klarte var å stirre på utstyret, mens panikken grep henne.

Når Gillian ikke var keyboardist i New Order, var hun og Stephen opptatt av å lage videofilmer med spesialeffekter. Peter Hook var opptatt av motorsykler og fjellklatring, mens Bernard hadde biler som sine store interesse på denne tiden.

26. januar 1981 opptrådte New Order hos radiolegenden John Peel, på hans "Peel Sessions" på BBC radio. Her framførte de låtene "Truth", "Senses", "L.C.B." og "Dreams Never End". I januar gjorde de også endel enkeltkonserter i England, samtidig som tilbrakte tid i studio for å spille inn nytt materiale.

New Orders første plateutgivelse ble singelen "Ceremony" fra mars 1981. Dette var en låt som ble skrevet i Joy Divison tiden, av avdøde Ian Curtis. Det fins flere utgaver av "Ceremony" med Ian Curtis på vokal som er tilgjengelig på CD. For Sumner var det på den tiden svært viktig å høres mest mulig ut som Curtis når han sang låta. Han fikk til og med kjørt Curtis' vokal gjennom en grafisk equalizer, slik at han gjennom grafer kunne se om stemmehøyden stemte med originalen. "Ceremony" ble også gitt ut på singel i september 1981, da i en litt annerledes versjon, med Gilbert på keyboard. Martin Hannett produserte begge versjonene. Det ble også gitt ut en 12" versjon av "Ceremony".

	7" singel fra mars 1981		12" singel fra mars 1981		7" singel fra september 1981

Alle de ulike utgavene av "Ceremony" hadde forseggjorte cover med kunstneriske, minimalistiske motiv. Singlene til bandet ble derfor ettertraktet blant platekjøperne, nesten like mye for utseendet som for musikken. Platene var designet av Pete Saville, som også stod bak cover til Joy Division, Factory bandet O.M.D., Roxy Music og Wham.

Designeren Pete Saville

"Ceremony" ble deres første topp 40-plassering på den britiske singellisten. I 2006 ble låta tatt med på soundtracket til storfilmen "Marie Antoinette".

Gjennom 80-tallet var Stephen Morris og co. stadig vekk ute på farten, der de gjorde konserter rundtom. Om man kikker på turnelisten deres fra 1980 og utover virker det som om de aldri tok seg noen lengre pause. I Norge var de imidlertid på besøk kun en gang på denne tiden. 25. mai 1981 stod de på scenen på Chateau Neuf i Oslo. Tracklista fra konserten var denne:

"In A Lonely Place", "Dreams Never End", "Denial", "Truth, "The Him, "Senses", "Procession", "Chosen Time", "Ceremony", "Everything's Gone Green".

Stephen Morris, Bernard Sumner, Peter Hook og Gillian Gilbert.

I november 1981 var New Order klar med "Movement". Et debutalbum som viste at bandet var på søken etter en identitet. I forhold til platene som fulgte i fortsettelsen, hadde denne fortsatt mye Joy Division i seg. Med et litt monotont, dystert lydbilde. Sumner gjorde sitt beste for å ligne på Curtis i stemmen, uten helt å lykkes. Stemmen hans var rett og slett for lys til å nå ned til de mørke tonene som kjennetegnet Curtis. Platekritikerne var ikke overbegeistret for plata, da de mente den minnet for mye om Joy Divison, uten å nå opp til samme høyder. Låter som "Dreams Never End", "Denial" og "Truth" viste bandet fra en lysere side.

"Movement" fra 1981

"Movement" var produsert av Martin Hannett, som også hadde produsert Joy Division platene. Han var en viktig bidragsyter til deres særegne lydbilde. Han var også en viktig mann for Manchester-scenen, med produksjoner for The Buzzcocks, The Durutti Column, Magazine, The Stone Roses, og The Happy Mondays.

Bernard Sumner med Martin Hannett

Plata nådde 30. plass på den britiske albumlisten, noe som ikke var så mye å glede seg over. Heldigvis for New Order har de aldri senere vært i nærheten av en så dårlig plassering med et album senere.

I 1981 var New Order på besøk i New York. Og her ble de introdusert for dance-scenen i byen, med disco, latin freestyle, hip hop og annen elektronisk musikk. I tillegg hadde de i smug hørt på italo-disco for å få opp humøret når ting var som tyngst. Også tyske Kraftwerk hadde siden 70-tallet vært et band medlemmene av bandet beundret, noe man etter hvert kunne finne igjen i musikken. Morris lærte seg også å programmere trommemaskiner på denne tiden. 

Denne inspirasjonen gjenspeilte seg i singlene "Everything's Gone Green" (38. plass i oktober 1981) og "Temptation" (29. plass i mai 1982). Der særlig sistnevnte ble en hit på diskotekene. At New Orders musikk i større grad gikk i retning dance passet bra med åpningen av det gigantiske diskoteket The Hacienda i bandets hjemby Manchester. Til åpningen hadde Orders Stephen Morris laget et instrumentalt verk på 23 minutt kalt "Video 586" som ble spilt. Den ble gitt ut på singel 15 år senere.

Diskoteket var Factory-eier Tony Wilsons ide sammen med Rob Gretton. Men finansieringen av Hacienda ble gjort mulig med inntektene fra New Orders plater. Wilson var en av de mest markante skikkelsene i nyere britisk musikkhistorie. Hans liv fra 70-tallet og utover ble foreviget i spillefilmen "24 hour party people". Han var også en kjent programleder på britisk TV, med eget TV show.

Tony Wilson

I desember 1981 opptrådte New Order på Grenada TV, der de alle var kledd ut som julenisser.

I 1982 roet de det helt ned. Utgivelsen av singelen "Temptation" var det eneste bandet gjorde sammen det året. Med unntak av en mindre turne i Australia i november 1982.

Selv om Gillian hadde spilt med New Order noen år bodde hun fortsatt hjemme hos foreldrene i Macclesfield.

Våren 1983 var New Order igjen på besøk i New York. Denne gang for å hilse på disco-produsenten Arthur Baker (som hadde jobbet med Rockers revenge, Freeez og Soul Sonic Force). De likte måten han jobbet på. Ikke minst ble de imponert over at han ikke forberedte seg før han gikk i studio med et band han skulle produsere. Det gikk med store mengder alkohol under oppholdet i U.S.A.

I mars 1983 var de tilbake med singelen "Blue Monday". Og det skulle bli bandets store gjennombrudd, selv om den ikke nådde høyere enn 12. plass i Storbritannia i første forsøk. Noen måneder senere kom den inn på listen igjen, med en 9. plass som resultat. Låta fikk klassikerstatus da de valgte å gi den ut i 12". Til sammen har den solgt i imponerende 3 millioner eksemplarer, som den mest solgte 12 tommeren noensinne. At "Blue Monday" ikke var tilgjengelig som 7" før i 1988 hjalp naturlig nok også på salget av 12 tommeren. Etter en litt treg start fortsatte singelen å selge i mange år. 

Det er også laget remix-versjoner av låta som har hevdet seg bra på den britiske singellisten i 1988 (3. plass) og i 1995. De første utgavene av maxi-singelen var så eksklusive i innpakningen at Factory tapte penger for hver kopi de solgte. Senere når 'pressa hadde gått seg varm' ble kostnaden pr singel lavere, og de begynte å tjene penger på suksessen.

     Maxi-singelen, og videoen til "Blue Monday".

Låta var en merkelig blanding av Joy Division-inspirert vokal, og hip hop-inspirerte danserytmer, som til sammen ga et fengende resultat. Tromme/synthkompet på låta var hentet fra "Our Love" med Donna Summer (fra 1979). Tittelen "Blue Monday" er overhodet ikke nevnt i låta.

New Order opptrådte på Top Of The Pops på BBC, 31. mars 1983. Dette var første gang de stilte opp i de svært populære musikkprogrammet. Årsaken til det var at de nektet å være med hvis de ikke fikk opptre live. Og fram til da hadde BBC nektet å gi etter for bandets krav, men med suksessen de opplevde med "Blue Monday" kunne ikke TV-kanalen ignore New Order mer. Dessverre imponerte New Order ingen av de frammøtte, med svak sang fra Bernard og synthkomp som ble spilt av i feil hastighet.

New Order på Top Of The Pops i mars1983.

Det store salget av "Blue Monday" singelen gjorde det mulig for bandmedlemmene å ta ut større inntekter. Fra 800 kr. i uken, til 1100 kr.

"Blue Monday" ble (som ventet)  ikke tatt med på det følgende albumet "Power, Lies & Corruption". Selv om senere CD-versjoner av albumet har med låta. Dette albumet ble en stor suksess da det kom ut, med en 4. plass i Storbritannia. Man kunne tydelig høre inspirasjonen fra Kraftwerk og dance- guruen Giorgio Moroder.

På konsertfronten var det stille i 1983. I hjemlandet England gjorde de kun to konserter. En i Bournemouth, og en i Brixton. I U.S.A. derimot gjennomførte de en lengre turne. En turne som var vellykket, med unntak av konserten i Washington, som ble gjennomført uten Peter Hook på scenen, da han var for full til å stille opp.

Da de kom hjem stilte de opp i TV-dokumentaren "Play at home" på Channel 4, som omhandlet deres plateselskap Factory. Etter dette tok de seg en velfortjent ferie. Hook dro til Kreta, mens Sumner tilbrakte noen uker på den italienske øya Capri. Sumner: "That was dead expensive. The whole place is run by the mafia, and they put a tariff on all the drinks." Gilbert og Morris tilbrakte ferien i sin nye terrasseleilighet i Macclesfield, som de pusset opp. Her hadde de en også en liten hage de kunne sysle i. De hadde også en hund og en volvo, som for å markere at de nå var blitt en familie.

Medlemmene av New Order har i alle år vært lite glad i å stille opp til intervjuer. Og omtale av deres privatliv var de generelt imot, noe som bidro til det gloom-aktige imaget som ble dem til del på 80-tallet. Derfor var det ikke så merkelig at Sumner og co. viste lunken interesse da en Brian Edge ønsket å skrive en bok om deres historie, fra tiden med Joy Division, fram til 1983. De mente at noen som ønsket å skrive en slik bok måtte være sprø. Bedre ble det ikke da de fikk lese et utkast til boken, da den var full av faktafeil. De bestemte seg for ikke å samarbeide mer om boken, men til deres store irritasjon fortsatte Edge arbeidet med den. En dag troppet han opp på en New Order-konsert, med en ny Vespa scooter som han hadde kjøpt med penger han hadde fått som forskudd fra forlaget. For å gjøre forfatteren et pek fikk de noen til å løfte scooteren 5 meter opp i luften med en kran de hadde tilgjengelig. Deretter fikk de DJen til å etterlyse eieren av scooteren med registreringsnummer XXX for å få ham til å fjerne den, da den stod i veien. Det hele endte med at bandet fikk seg en god latter. Om ikke det var nok ble forfatteren kastet ut i vannet av noen roadies som jobbet for New Order.

At media etter slike og andre episoder omtalte New Order som et band det var vanskelig å ha med å gjøre, tok de som et kompliment. At de kunne bli ubehagelige om journalister spurte dem om Joy Division-tiden, var også en sannhet med modifikasjoner. Peter Hook: "We're still the same band really."

Brian Edge angrer muligens på at han skrev denne boken.

De 4 medlemmene tok seg tid til å jobbe med andre band, slik som Foreign Press, italienske Surprize, Thick Pigeon, The Stockholm Monsters, The royal family & the Poor, La Volta La Kota, Nyam Nyam, Some now are, og Lindsay Wilson (eks. kona til Tony Wilson). De fleste av disse bandene var lokale, fra steder som Burnley, Hull, og Manchester. Arbeidet med disse artistene foregikk gjerne på nattestid, mens arbeidet med den nye New Order platen foregikk på dagtid. Bernard Sumner: "It's OK doing it because although all the groups are skint (uten penger), you learn a lot and you're helping somebody. But we've got to cut down now."

Arbeidet med "Power, Lies & Corruption" gikk dessverre ikke like bra. Mest pga. at de hadde problemer med å skrive låter. Dvs. de skrev en masse låter, som de ikke klarte å gjøre ferdig. Sumner: "Actually we've got hundreds of songs, but we can't finish any of them. We'll have to ask Divine to write one for us."

De valgte å gjøre produsentjobben selv, da de følte Martin Hannett som hadde produsert debutplata var for opphengt i Joy Division-stilen. Plata ble spilt inn i Britannia Row Studios i London, der Pink Floyd hadde spilt inn "The Wall" noen år tidligere.

Martin Hannett var en karismatisk, og til tider voldelig person.

"Power, Lies & Corruption" ble lagt ut for salg i mai 1983. Og selv om de hadde problemer underveis, ble plata en stor suksess både salgsmessig og kritikermessig. Mange mente plata viste at de endelig hadde klart å frigjøre seg fra skyggene til Joy Division. Samspillet mellom Hooks basspill og Sumners vokal var også blitt bedre. Plata framstod som vital, med mange gode låter. Slik som "Your Silent Face", "Age of Consent" og "Leave Me Alone". Også bruken av synthesizere ble framhevet som spennende. Magasinet NME hadde plata på sin topp-20 liste da året 1983 skulle gjøres opp. Mens Rolling stone magazine hadde den på sin topp-100 liste over de beste albumene fra 80-tallet. Mange New Order fans mener dette er den beste plata bandet har laget.

I Storbritannia ble det en fin 4.plass på albumlisten.

"Power, Lies & Corruption"

For å promotere albumet utenfor Storbritannia dro bandet på besøk til land som Danmark, Østerrike, Sveits og Tyskland. I Berlin gjorde de en mini-konsert som ikke fikk alt for god mottagelse. En jente foran scenen, som gjorde triks sammen med en hvit rotte, fikk mer applaus enn bandet. Peter Hook: "In Berlin the rat went better down than we did." De hadde også tenkt å framføre Nenas "99 luftballons" på konserten, men de syntes den ble for vanskelig, så de lot det være. Sumner: "We've got this far, and we can't even play!"

New Order i 1984: Bernard Sumner, Gillian Gilbert, Stephen Morris & Peter Hook.

Etter albumet fulgte to topp 20 singler i "Confusion" (september 1983) og "Thieves Like Us" (april 1984), som begge var favoritter på dansegulvet. Først i mai 1985 var de tilbake, med det kritikerroste albumet "Low-Life". Dette ble nok en salgssuksess med en 7. plass i Storbritannia. I forkant av utgivelsen hadde de gjort en distribusjonsavtale med Quincy Jones' selskap Qwest records. Dette bidro til at New Order fikk sin første albumplassering i U.S.A. med en 94. plass. Albumet gjorde seg ellers bemerket med bilder av de ulike medlemmene på forsiden (Stephen Morris) og i inlayet. Noe som hadde vært uhørt bare noen år tidligere.

"Low-Life" fra 1985

Noe annet som også ville vært uhørt noen år tidligere var å la seg inspirere av folk-rock, slik de gjorde på åpningssporet "Love Vigiliantes". Ellers var plata nok et steg i retning dance/pop, gjort på en spennende og smakfull måte. Et høydepunkt på plata var instrumentalen "Elegia".

New Order har vært en gjenganger på Top of the Pops. Hele 24

ganger har de hatt singler inne på topp 40 i Storbritannia.

I 1986 ga de ut albumet "Brotherhood", som med unntak av den rytmisk dansbare låta "Bizarre Love Triangle", var et mer rett fram new wave-album enn det de ellers ga ut på denne tiden. Resultatmessig ble det et steg tilbake med en 9. plass i Storbritannia. I 1986 ble det også gitt ut en singel kalt "Shellshock" (28. plass i Storbritannia) som ikke var å finne på "Brotherhood". Derimot ble den med på soundtracket til den store 80-talls filmen "Pretty In Pink".

"Brotherhood" fra 1986

"Bizarre Love Triangle" ble også gitt ut som singel, med en skuffende 56. plass i Storbritannia. I Australia (5. plass) og på de amerikanske dance-listene (4. plass), gikk det bedre. Låta var den mest 'synthete' de hadde gitt ut fram til da. Uten bruk av gitar, eller Peter Hooks basspill, som man gjerne kjenner igjen en New Order-låt på. Ideen til låttittelen fikk de etter å ha sett forsiden på avisa News of the World, der en sogneprests seksuelle utskeielser ble brettet ut. Bernard Sumner: "I was reading it one sunday, and thinking how ridiculous it was – especially the headline 'Saucy vicar caught in bizarre love triangle' and thought – we'll call our new song that! Basically y' see, I'm just a dumb bastard from Salford."

I oktober 1986 dro New Order ut på en lengre turne, med besøk U.S.A. Japan og Australia.

I et intervju med Smash Hits Magazine i desember 1986 klaget Peter og co. over at de våknet hver morgen med hangover. Noe som illustrerte hva mye av tiden i U.S.A. gikk med til. De lot seg fascinere av livet i Santa Barbara, med flotte avenyer og tallrike badebasseng. Bernard Sumner: "I'd certainly rather be here in the sunshine than back at home in the pissin' rain. I'm no fool."

Det eneste de ikke var fornøyd med var maten. Stephen Morris: "I'm starving! Must get a MacDonalds – that's the only decent thing worth eating round here."

New Order fant seg til rette i solfylte California, selv om maten ikke falt i smak.

Bedre gikk det med samlealbumet "Substance" fra 1987, som til tross for at det var et dobbelt-album med bandets 12", ble en suksess både i Storbritannia (3.plass) og U.S.A. (36.plass). Og det var kanskje ikke så rart at en plate som samlet alle de mest populære singlene slo an. For låter som "Blue Monday", "State Of The Nation", "Ceremony" og "Everything's Gone Green" hadde ikke vært gitt ute på album tidligere. I tillegg fikk bandet sin største hit i hjemlandet til da med singelen "True Faith" (4. plass i Storbritannia, 32. plass i U.S.A.), noe som ytterligere økte interessen for samleplata. Singelen ble fulgt av en bemerkelsesverdig musikkvideo som ennå idag regnes som noe av det beste som er laget. De fikk også en Brit Award for videoen i 1988.

  Fra den lett surrealistiske videoen til "True Faith".

Sommeren 1987 turnerte New Order Nord-Amerika sammen med sine venner i Liverpool-bandet Echo & the Bunnymen.

Vinteren 1987 ga de ut singelen "Touched By The Hand of God" hvor bandet i musikkvideoen var kledd ut som langhårete heavy metal-rockere. I Storbritannia ble ikke denne singelen noen storselger (20. plass), men i Norge fikk bandet sin eneste notering på VGs singelliste, med 3. plass i januar 1988. Den gikk også til topps på den amerikanske dance-listen. Låta var også å finne i filmen "Salvation". Tittelen kan enten sees på som en hyllest til masturbasjon, eller som en satirisk kommentar til målet Maradona scoret mot England i Fotball-VM i 1982.

Bernard Sumner og New Order som langhårete heavyrockere i "Touched By The Hand Of God".

På "Technique" fra 1989 tok bandet 'den helt ut', og laget sitt mest dance-baserte album til dags dato. Med heftige rytmer i låter som "Fine Time" og "Round and Round". Man kunne tydelig høre inspirasjonen fra acid house som var det store på denne tiden, særlig i Manchester området. Den gitarbaserte låta "Run" minnet mer om tidlig New Order.

¨"Technique" fra 1989

"Run" ble også gitt ut på singel, da under navnet "Run 2". Årsaken var at man hadde tatt bort instrumentalpartiet som var midtveis på albumversjonen, og erstattet det med en ekstra repetisjon av refrenget for å gjøre låta mer radiovennlig. Dessverre nådde den ikke på topp 40 i Storbritannia. Og etter at singelen ble gitt ut fikk de et søksmål på nakken, da folk sangeren John Denver hevdet at refrenget på låta var for likt hans egen "Leaving On A Jet Plane". Utfallet av rettssaken er ikke kjent, men singelen har ikke vært tilgjengelig for salg etter dette.

Singelen "Run 2"

De andre singlene gjorde det heller ikke så bra på listene. Men albumet ble New Orders første toppnotering i Storbritannia. (32. plass i U.S.A.). Noe som viste at bandet for hvert album fikk en større tilhengerskare, og økt platesalg. 

I september 1989 dro New Order ut på turne, med besøk i U.S.A. og Brasil.

I 1990 fikk New Order æren av å lage den offisielle VM-sangen for det engelske fotballandslaget. Låta het "World In Motion", og var en dansevennlig låt i typisk New Order stil. Fotballspilleren John Barnes rappet i låta, mens landslaget synger med på refrenget på en måte som brakte den til toppen av den britiske singellisten i juni 1990. Dermed hadde bandet på kort tid fått sin første topplassering både på albumlisten og singellisten.

Bernard Sumner i engelsk landslagsdrakt. Føttene til John Barnes sees i bakgrunnen.

Bakgrunnen for at bandet ble spurt om lage denne fotball låta var at F.A. (Football association) press officer David Bloomfield, var misfornøyd med det som fantes av engelske fotballsanger på den tiden. Så i forbindelse med verdensmesterskapet i 1990 ønsket han at England skulle ha en ny fotballsang som man kunne synge under kampene. Valget falt på New Order, da Bloomfield personlig var en stor fan av New Order/Joy Division. Det var Factory sjefen Tony Wilson som viderebrakte forespørselen til bandet på slutten av et møte i Factory records. Men bandet som hadde null interesse for fotball hadde ikke ønske om å lage en fotballåt. Men etter å blitt skreket til av nevnte Wilson i en time, ga de etter. For Factory records som lå nede med brukket rygg var dette en kjærkommen mulighet til å tjene penger. Tony Wilson: "They really did not want to do it. But after an hour of shouting, I won." Den eneste betingelsen New Order stilte, var at låta skulle være morsom. Slik at ingen etterpå skulle beskylde dem for å ta jobben seriøst. Komikeren Keith Allen ble derfor brakt inn for å samarbeide med bandet på låta.

"World In Motion" ble spilt inn i Real World studios i januar 1990. Som grunnlag for låta brukte de en instrumental-vignett som Morris og Gilbert hadde skrevet for BBC2s serie "Reportage". Først ønsket de å kalle singelen "E is for England", med klare referanser til det narkotiske stoffet ecstasy som bandet var fascinert av på den tiden. Men F.A. skjønte hva de ønsket med navnet, og satte foten ned for forslaget.

Deretter var tanken at spillerne skulle bidra på refrenget, noe F.A. lovte at de kom til å gjøre. Problemet var bare det at heller ikke spillerne syntes en fotballsang var noen god ide, så de nektet å bli med. Da spillerne etter avtale skulle stille opp i studio, var det bare 6 spillere som dukket opp, og disse var i tillegg kun interessert i å drikke sprit. Dette irriterte bandet og studioteknikerne. Rappingen som John Barnes etter hvert gjorde seg berømt for, ble først testet ut på Gazza og Peter Beardsley. Resultatet av deres forsøk var visstnok ufrivillig morsomt.

Selv om ting ikke gikk helt som det skulle underveis, ble som nevnt singelen "World In Motion" en stor suksess. Der den ennå idag synges av engelske fotballfans. Men noen takk fra F.A. fikk ikke New Order. Heller ikke noen VM-billetter eller en signert fotball.

Etter dette gikk bandet hvert til sitt for en stund. Peter Hook dannet bandet Revenge sammen med Dave Hicks og Chris Jones. Cook hadde på slutten av 80-tallet også bidratt på produksjoner med The Stone Roses og Inspiral Carpets. Morris og Gilbert dannet bandet The Other Two, uten den helt store suksessen. Men det ga dem i hvert fall tid og mulighet til å gifte seg etter mange års samboerskap. De ble først forlovet i 1993, og giftet seg kort tid etterpå.

Sammen fikk de jentene Grace og Mathilde. De bor i dag i Rainow, som ligger like utenfor deres felles hjemby Macclesfield.

Stephen Morris og Gillian Gilbert har i mange år hatt et kjærlighetsforhold,

samtidig som de har vært medlemmer av New Order og The Other Two. 

Bedre (musikalsk) gikk det med sanger Bernard Sumner, som dannet bandet Electronic sammen med den kjente gitaristen Johnny Marr fra The Smiths. De to musikerne som begge var fra Manchester hadde møttes i 1984 i forbindelse med innspillingen av  "Pigs & Battleships" med bandet Quando Quango. Et prosjekt Hacienda og Factory mann Mike Pickering (som senere dannet M People) hadde.

På debutalbumet "Electronic" fikk de med seg Neil Tennant fra Pet Shop Boys . En plate som klatret helt til 2. plass i Storbritannia. De fikk også flere topp 10 hits fra albumet. Marr og Sumner har i årene etter gitt ut flere album under Electronic-navnet som har nådd topp 10 i Storbritannia.

	The Other Two		Revenge		Electronic

Selv om Sumner opplevde stor suksess med Electronic, valgte han å gå i studio sammen med Morris og co. for å spille inn New Order albumet "Republic" som ble gitt ut i 1993. Den var mer mainstream enn de foregående, da den verken var så veldig dance-basert eller hadde elementer av post-pønk i seg. Gitarpop var et passende ord. Mange fans syntes plata ble for kjedelig, men med låter/singler som "Regret" (4. plass), "Ruined In A Day" (22. plass) og "World" (13. plass) klarte de å fenge den gemene hop så mye at det ble nok en topplassering i Storbritannia for bandet med albumet. I U.S.A. nådde de nesten topp 10 på Billboard, men endte opp med en 11. plass som er det sterkeste de har klart der borte. I Australia ble det en fin 5. plass.

"Republic" fra 1993

1994 ble et rolig år for New Order. Derfor valgte plateselskapet å gi ut nok et samlealbum, denne gang som enkeltalbum kalt "The Best Of".

"Best Of"

Plata nådde 4. plass i Storbritannia, mens en remix-versjon av "True Faith" nådde 9. plass på singellisten på samme tid. 1995 ble ikke noe bedre, da nok et samlealbum kalt "The Rest Of New Order" nådde 5. plass. Samlealbum og New Order ser ut til å være en innbringende kombinasjon. En remix-versjon av "Blue Monday" nådde topp 20 samme år.

New Order live

Etter "Republic" skulle det gå 7 år før bandet pånytt ble samlet i studio for å spille inn plate sammen. Sumner hadde vært opptatt med Electronic i mellomtiden, mens Hook hadde opplevd suksess med bandet Monaco, og albumet "Music For Pleasure" som nådde 11. plass i Storbritannia i 1997.

I 1994 ble Peter Cook gift med TV-produsenten Caroline Aherne, som bla. stod bak TV serien "The Royle Family". Men ekteskapet varte ikke mer enn 2 år, da de gikk hvert til sitt i 1996. Bruddet skapte endel oppmerksomhet i media, da Cook havnet i slåsskamp med Ahernes nye kjæreste Matt Bowers. Cook har også et par andre 'episoder' på samvittigheten, som da han ødela et omkledningsrom på konsertstedet Barrowlands i Glasgow. Noen år senere ble han sammen med en dame ved navn Rebecca. Sammen med henne fikk han barna Heather, Jack og Jessica. I tillegg har han 2 barn fra andre forhold. Cook og familien slo seg etter hvert ned i Alderley Edge, Chesire som ligger i nærheten av Manchester.

Også Bernard Sumner har vært gift og senere blitt skilt. Han giftet seg  først med Susan (Sue), og senere med Sarah som han traff gjennom innspillingen av videoen til "Round & Round" (hun er en av jentene i videoen). Sumner er far til guttene James og Finlay.

Fra videoen til "Round & Round". En av disse jentene er Sumners kone Rebecca.

I 1998 sa New Order ja til å være hovedattraksjonen på Reading Music Festival, til stor glede for fansen som ikke hadde hørt noe fra dem på mange år. Dette skulle vise seg å bli en av de siste opptredene Gillian Gilbert gjorde med bandet, da datteren Grace hadde en lammelse i ryggmargen som krevde at hun måtte følges opp jevnlig. Gillian mente at det ville være lettere å erstatte henne i bandet enn Stephen.

I 2000 bidro New Order med låta "Brutal" til filmen "The Beach". 

I 2001 var New Order klar med "Get Ready" - et album som gledet mange av de gamle tilhengerne, med sitt bassgitar/el-gitar baserte lydbilde. Det var tydelig at bandet var litt lei av klubbmusikken som hadde preget mange av deres album, og heller ønsket å gå tilbake til sine røtter fra starten av 80-tallet. Sumner: "Get Ready was guitar-heavy simply because we felt that we'd left that instrument alone for a long time". På plata hadde de også fått hjelp av New Order fan Billy Corgan fra Smashin' Pumpkins. Han var også med på bandets påfølgende turne, der han steppet inn for Gillian som ble hjemme.

"Get Ready" fra 2001

Gillian Gilberts bidrag til plata var minimalt. I hennes sted hentet de inn musikeren Phil Cunningham som fram til da hadde spilt i rockebandet Marion. I likhet med Gillian og Stephen var også han fra Macclesfield. De første årene var han session musiker for New Order, mens fra 2004 ble han fast medlem. Likefullt har han holdt kontakten med Jaime Harding og de andre i Marion, der de opptrådte og skrev låter sammen.

Phil Cunningham

Selv om det var gått 8 år siden deres forrige studio album, var det tydelig at de ikke var glemt av fansen. For albumet nådde en fin 6. plass i Storbritannia, mens singelen "Crystal" nådde 8. plass. I U.S.A. gikk det ikke så bra. Derimot fikk bandet sin første listeplassering på VGs albumliste med plata, der den nådde en 17. plass i 2001. At ikke noen av de foregående albumene fant veien til VG-lista, er en gåte. Men det viser nok igjen at nordmenn ikke alltid er så flinke til å få med seg strømningene fra England. 

Singelen "Crystal". Der vi ser nedre del av den tyske modellen Nicolette Krebitz. 

Damen som også prydet coveret på "Get ready".

I 2002 ga de ut singelen "Here To Stay" som var med i "24 hour Party People". Filmen handlet om musikkscenen i Manchester mellom 1976 og 1997, med hovedfokus på New Orders plateselskap Factory. Medlemmene av New Order ble portrettert i filmen.

Etter dette var det stille rundt bandet noen år. Men hver for seg jobbet de på ulike plateprosjekt. Bla. var både Hook og Sumner med på Gwen Stefanis storselger "Love.music.angel.baby". 

I 2004 fikk Hook ideen til et litt spesielt bandprosjekt, med 3 bassister i samme band. For de fleste hørtes det helt merkelig ut. Ideen til bandet kom da også i fylla. Men når de to andre bassistene heter Mani (The Stones Roses) og Andy Rourke (The Smiths) blir det automatisk lagt merke til. I årene som fulgte gjorde de noen opptredener sammen, men en annonsert albumutgivelse lot vente på seg (2007). Ifølge Hook var årsaken at man enda ikke hadde funnet noen passende vokalist. De tre gutta har vært bortskjemt med å spille sammen noen av de beste vokalistene Storbritannia har hatt, og da blir man automatisk litt kresen. Hook: "You’ve got Ian Brown, bloody Bobby Gillespie, Ian Curtis, Bernard (Sumner) and Morrissey. Those are big shoes to fill, especially collectively."

Mani, Peter Hook og Andrew Rourke i Freebass.

I mars 2005 var New Order omsider klar med nytt materiale. Første singel ut var den Kraftwerk-aktige "Krafty" som nådde en sterk 8. plass på den britiske singellisten. Deretter kom albumet "Waiting For The Siren's Call" i april. Et album som oppsummerte mye av det New Order har vært kjent for gjennom 80-og 90-tallet. Kritikerne var ikke helt overbevist da de mente plata var sjelløs, med tildels håpløse tekster: "You came in the night and took my heart, to Dracula's castle, in the dark" ("Dracula's Castle"). "Jetstream" og "Guilt Is a Useless Emotion" var dansbare spor som fungerte brukbart.

"Waiting For The Siren's Call"

Plata solgte til en skuffende 21. plass i Storbritannia. I Norge fikk bandet sin beste plassering da albumet nådde 11. plass på VG-lista.

På plata hadde de fått hjelp av Ana Matronic, som ellers er medlem av Scissor Sisters. Hun sang bla. på singelen "Jetstream".

Besetningen med Peter Hook, Phil Cunningham, Bernard Sumner og Stephen Morris,		I Tokyo, Japan for å promotere den nye plata.

25. juni 2005 opptrådte New Order på den store Glastonbury festivalen. I oktober ble det gitt ut nok en sameplate kalt "Singles". Den var som en slags fortsettelse av samleplaten "Substance", men der sistnevnte viet plass til bandets 12", var dette en samling av deres 7".

På slutten av 2005 fikk bandet NME Awards (stort musikkblad) for sitt bidrag til musikken gjennom mange år.

I 2006 gjorde New Order flere enkeltkonserter, i tillegg til en mindre turne i Storbritannia og Sør-Amerika. På bandets konsert i Buenos Aires foreslo Hook at de kanskje burde slutte å gjøre liveopptredener, noe som skapte spekulasjoner om at bandet var iferd med å bli oppløst. Morris avviste ryktene overfor media, og fortalte at de var igang med innspillingen av et nytt album. Men i et intervju med den britiske radiostasjonen XFM i mars 2007 fortalte Peter Hook at han ikke lenger jobbet sammen med Bernard Sumner, og at det denne gangen ikke dreide seg om en pause for å jobbe med andre prosjekt  istedet. Denne litt diffuse uttalelsen skapte stor oppstandelse i media verden over. Verre ble det da New Orders offisielle hjemmeside NewOrderOnline tilbakeviste at bandet var oppløst, men at Hook kunne slutte om han ville det uten at det dermed betydde slutten på New Order. Sumner: "After 30 years in a band together we are very disappointed that Hooky has decided to go to the press and announce unilaterally that New Order have split up. We would have hoped that he could have approached us personally first. He does not speak for all the band, therefore we can only assume he no longer wants to be a part of New Order."

Det svaret likte ikke Hook som mente at han som opprinnelig medlem av bandet satt på 1/3 av rettighetene til bandet, noe som etter hans mening forhindret de andre til å gjøre noe 'New Order-ey', som han formulerte det. Sumner og Morris jobbet på den tiden med et prosjekt sammen, og det ble dermed usikkert om de kunne bruke New Order-navnet, eller om de måtte kalle seg Bad Lieutenant (som var alternativet). I januar 2008 gjentok Hook påstanden om at New Order var oppløst, og at de andre to ikke hadde muligheten til å bruke navnet så lenge han ikke var endel av prosjektet. Peter Hook: "New Order have split up, and that's it."

Rundt 2004 hadde det gått rykter om at det skulle spilles inn en film basert på livet til Ian Curtis. Jude Law ble pekt ut som mannen som skulle spille Ian, men dessverre ble det ikke noe ut av det. I 2007 ble filmen "Control: The Ian Curtis Film" lansert. Tony Wilson og fotografen Anton Corbijn var de som stod bak filmen, med en Sam Riley til å spille Ian.

New Order deltok på soundtracket til filmen, med "Exit", "Hypnosis" og "Get out" - 3 låter som ikke tidligere hadde vært ute på plate. De andre låtene på soundtracket er hentet fra slutten av 70-tallet, med artister som David Bowie, Iggy Pop, Buzzcocks, Kraftwerk, og selvfølgelig Joy Division.

For Cook og co. var det rart å se seg selv på film. Peter Hook: "Det er rart å se din egen historie på film, men dette er jo først og fremst Ians historie." Cook, Sumner (og litt senere Morris) fulgte Curtis fra 1976, da de spilte i Warsaw, til han døde i 1980. Og det er denne perioden som er filmens fokus. Noe som naturlig nok gjør de tre til en viktig del av filmen.

"Control" fikk enorm oppmerksomhet på filmfestivalen i Cannes der medlemmene av New Order var tilstede. Cook pratet ikke med Sumner/Morris mens han var der. Deretter kom "Control" opp på kinosaler verden over. I Norge fikk den mye omtale i media, både i aviser og TV.  Og når filmanmelderne skulle vurdere den haglet superlativene, noe som bidro til at mange ble nysgjerrig på filmen. I Norge gikk den inn på topplisten over de mest sette filmene, noe som også førte til en renessanse for musikken til Joy Division og New Order. To band som aldri har solgt så mange plater i Norge.

I februar 2010 var New Order bassist Peter Hook å se på By:Larm på Royal Christiania, Oslo, dit han var fløyet over for å kaste glans over arrangementet, og for å fortelle røverhistorier fra et 30 år langt liv som rockestjerne og klubbeier foran en fullsatt konferansesal. Peter Hook: "Det virket som de likte å bli geleidet tilbake til en epoke i musikkhistorien der band fikk hunderetusener av pund for å lage plate, men heller brukte pengene på dop og damer." 

Hook manglet kunnskap om norske band, og unnskyldte seg med at årsaken til det var at norsk musikk ikke hadde markert seg i utlandet. Peter Hook: "Med all respekt å melde, Norge: Dere er vel ikke akkurat det landet som er kjent for å ha pumpet ut populærmusikk som eksportvare."

 Peter Hook besøkte Norge i 2010.

I juli 2010 fant også Bernard Sumner veien til Skandinavia, da han og bandet Bad Lieutenant opptrådte på Roskildefestivalen foran 10.000 mennesker. Den første halvdelen av konserten bestod av nytt materiale fra Bad Lieutenant, noe som ikke interesserte publikum nevneverdig. Det var først da de dro i gang New Order og Joy Division klassikerne at det ble stemning. Dagen etter ble de av Dagbladet omtalt som 'Verdens mest autentiske New Order- og Joy Division-coverband'.

I desember 2010 ble muligheten for en gjenforening av New Order diskutert mellom Stephen Morris og en journalist fra NME, i forbindelse med et arrangement dedisert til Joy Division. Morris mente at det ikke var helt umulig at de kunne komme sammen igjen, om ikke annet for å gjøre en opptreden sammen. 

I mai 2011 ble den første New Order 'singelen' på 6 år gitt ut, da "Hellbent" ble gjort tilgjengelig som nedlasting via bandets Facebook side. 6. juni ble den også å finne på den nye samleplata "Total - from Joy Division to New Order", som inneholdt 5 låter med Joy Division og 13 med New Order. Det litt glorete coveret til plata var laget av Peter Saville, som hadde dagens supermarked i tankene da han utformeteret coveret. 

 "Total - from Joy Division to New Order", fra juni 2011.

Peter Saville: "I realised this was a record that would be sold in supermarkets and advertised on television. So the cover has a 'pile it high, sell it cheap' aesthetic. As you open it out, it says Total, but folded up you just see the 'O's. It says, 'From Joy Division to New Order'. I couldn't bear the words 'Best of'. It's a long way from the independent record shop to Tesco, almost 33 years. At Factory, I had a freedom that was unprecedented in communications design. We lived out an ideal, without business calling the shots. It was a phenomenon."

Salgsmessig ble ikke sampleplata noen suksess, med 51. plass i Storbritannia. Anmeldere mente også at utgivelsen var unødvending.

Til tross for det som tidligere hadde blitt sagt, valgte Stephen Morris og Bernard Sumner å børste støvet av New Order navnet, og opptre live som band igjen. Noe som naturlig nok fikk stor oppmerksomhet i internasjonal musikkpresse - også her i Norge - da det ble kjent i september 2011. At de hadde klart å overtale keyboardist Gillian Gilbert til å bli med i bandet igjen, for første gang siden 2001, ble også lagt merke til. Gillian Gilbert: "It's been a long ten years since I took a break from the band, so I I'm really happy to be back, and this is a great place to start."

Phil Cunningham fortsatte som medlem av bandet, selv om han i sin tid ble hentet inn som erstatter for Gillian.

Dessverre var Peter Hook fortsatt like negativ til å bli med igjen. I hans sted ble Bad Lieutenants Tom Chapman hentet inn som bassist. Peter Hooks syrlige kommentar til at en annen spilte bass i New Order, i hans sted, var denne. Peter Hook: "My replacement in New Order is miming along to my bass parts. I've watched so-called 'New Order' playing in Auckland and Tom Chapman is miming along to my bass on tape. 'Round & Round'. Have a look at it. He's got his fingers on the low and you can hear my high bass in the background. So he's miming. It's the Milli Vanilli of bass."

Den nye utgaven av New Order, med Stephen Morris,

Phil Cunningham, Bernard Sumner, Tom Chapman og Gillian Gilbert.

17. oktober 2011 opptrådte New Order på Ancienne Belgique i Brussel, Belgia. Dagen etter stod de på scenen på Bataclan i Paris, Frankrike. Etter dette fulgte konserter i London, og i Sør-Amerika i desember.

10. desember opptrådte New Order på The Troxy i London. Konserten ble tatt opp, og gitt ut som CDen "Live at the London Troxy". Plata viste hva bandet stod for i 2011, og den presenterte et fint tverrsnitt av New Orders diskografi, fra "Love will tear us apart" (med Joy Division) til "Krafty" fra "Waiting for the Siren's Call".

"Live at the London Troxy"

Turneen fortsatt inn i 2012, med konserter i New Zealand, Australia, Serbia og Skottland. 21. juli fant de også veien til Norge, og Slottsfjellfestivalen i Tønsberg - som den første konserten de hadde gjort her i landet på 31 år.

12. august 2012 opptrådte New Order i Hyde Park, sammen artister som Blur og 80-talls bandet The Specials, i anledning avslutningen av Sommer-OL i London denne dagen. Om ikke det var nok ble klassikeren "Blue Monday" avspilt under åpningsseremonien den 27. juli, i en musikkavalkade over britisk populærmusikk.

I januar 2013 fikk fansen presentert et nytt New Order album, for første gang siden 2005, da "Lost Sirens" ble gitt ut. Som navnet indikerte bestod plata av materiale som var blitt til overs fra innspillingen av "Waiting For The Siren's Call". Det hadde egentlig vært meningen å gi ut albumet i 2007, men pga. Peter Hooks avgang fra bandet ble utgivelsen satt på vent. Plata bestod av 8 låter, og oppnådde 23. plass på den britiske albumlisten.

"Lost Sirens"

25. september 2015 var New Order tilbake med nok et studioalbum, denne gang med nyproduserte låter. Bandet bestod på den tiden av de samme medlemmene som hadde vært med siden 2011. "Music Complete" var et mer elektronisk album - med referanser til Depeche Mode - enn de foregående to utgivelsene. Det plata først og fremst manglet var bassriffene som i alle år hadde vært New Orders fremst kjennetegn. Med Peter Hook ute av bandet ble bruken av bassgitar tonet ned.

"Music Complete" var for det meste produsert av bandet selv, med litt hjelp fra Tom Rowlands.

Kritikerne var stort sett positiv til plata. Og den solgte svært bra, med 2. plass i Storbritannia, 6. plass i Irland, 10. plass i Nederland, og høye plasseringer også ellers i Europa. I Norge ble det 24. plass.

"Music Complete"

I november 2015 gikk Peter Hook til søksmål mot sine gamle kolleger i New Order. Han mente de hadde startet opp et selskap bak ryggen på ham, og at de gjennom det hadde fått inn 78 millioner kroner i inntekter gjennom 4 år, og at han kun hadde fått småpenger som sin andel. Dommeren hadde forståelse for Hooks krav, men anbefalte partene å bli enig selv, for å unngå saksomkostninger på rundt 9 millioner kroner. Dommer Judge Cooke: "I strongly urge the parties to seek to resolve the issues between them by entering into some commercial negotiations so that they do not incur the expense of pursuing this matter to trial."

Hva utfallet av det ble er ukjent, men det er altså ingenting som tyder på at Hook og New Order kommer til å spille sammen med det første.

12. august 2016 var New Order tilbake i Norge, da de opptrådte på Øya-festivalen foran 5000 mennesker. Dagsavisen ga bandets konsert terningkast 6, og mente den ikke bare var høydepunkt på Øya-festivalen 2016, men på alle som hadde vært! VG ga konserten terningkast 5, med ordene: "De burde vært like utdaterte som innerøyking, tekst-TV og Massive Attack. Så hvorfor føles New Order 2016 så uforskammet friske?" Også Dagbladet ga konserten en 5'er.

Bernard Sumner og New Order holder det fortsatt gående i 2016.

Studioalbum