Andy McCluskey (George Andrew McCluskey): Født 24. juni 1959, Wirral, Merseyside, England

Paul David Humphreys: Født 27. februar 1960, vest-London, England

Malcolm Holmes: Født 28. juli 1960, Liverpool, England

Martin Cooper: Født 1. oktober 1958, Birkenhead, Liverpool, England

 

 

Orchestral Manoeuvres in the Dark, eller O.M.D. som de som oftest ble kalt, var et av de mest populære og anerkjente bandene i Storbritannia på starten av 80-tallet. Sammen med  Talk Talk, The Human League, Heaven 17, Visage, og Ultravox var O.M.D. høyt på den britiske album- og singellisten med sin fengende elektroniske musikk. De var også svært populær i andre europeiske land, og da særlig Tyskland.

I likhet med flere av disse bandene var O.M.D. inspirert av tyske Kraftwerk. Og målet deres var å lage 'seriøse' album ved hjelp av keyboards og synthesizere. Men med unntak av albumene "Organisation" og "Dazzle Ships" var de fleste av O.M.D.s album lett tilgjengelig, noe som bidro til at hele 7 av dem gikk inn på topp 10 i Storbritannia. Fylt med store hits som "Enola Gay", "Joan Of Arc", "Maid Of Orleans" og "Souvenir". Bl.a. var "Maid of Orleans" den mest solgte singelen i Tyskland i 1982. Platene deres ble som regel godt mottatt av platekritikerne, og flere av dem har oppnådd status som 80-talls klassikere. Slik som "Architecture & Morality" og "Dazzle Ships". Utover 90-tallet da O.M.D. ble redusert til et medlem beholdt 'de' populariteten, men mistet litt av troverdigheten. I Norge fikk bandet aldri den store oppmerksomheten, og ingen av utgivelsene deres nådde noen gang VG-lista.

Andy McCluskey & Paul Humphreys

Livepools musikkscene på slutten av 70-tallet var en spennende og dynamisk sted å være. 'Alle' var enten med i et band, på vei fra et band til et annet, eller var iferd med å danne et band. Sentralt i alt dette, var Eric's Club - en populær tumleplass for unge artister som senere skulle komme til å danne band som The Teardrop Explodes, Echo & the Bunnymen, og Frankie Goes To Hollywood. Så det var naturlig at Orchestral Manoeuvres in the Dark fikk sin debut her i oktober 1978, utstyrt med radiosett og hjemmelagede synthesizere.

McCluskey og Humphrey utenfor Eric's i 1978. Et livested som

stod sentralt i Liverpools musikkliv på slutten av 70-tallet.

Grunnleggerne av bandet, Andy McCluskey og Paul Humphreys, vokste opp på halvøya Wirral som ligger på sørsiden av Mersey-elven, like ved Liverpool. Begge var fra Hoylake som ligger i mer landlige omgivelser helt vest på halvøya. Østsiden av Wirral som grenser mot Liverpol og Mersey-elva, er i mye større grad preget av tungindustri.

Halvøya som ligger på andre siden av Mersey-elva heter Wirral. Hoylake og

West Kirby der Humphreys og McCluskey vokste opp ligger til venstre på kartet.

Andy McCluskey vokste opp i Queens Avenue i Hoylake. Faren het Jimmy og var av skotsk opphav. Som så mange andre i Hoyace jobbet han på oljeraffineriet Stanlow på motsatt side av Wirral. Mange år senere kom Andy til å skrive en låt om stedet kalt "Stanlow": "We set you down to care for us, Stanlow."

Moren Margaret var opprinnelig fra Liverpool. Andy som var født i 1959 ble etter hvert storebror til søstrene Fiona og Helen. Da Andy var 3 år gammel fikk han problemer med hudeksem, noe som var smertefullt både for ham og foreldrene som ble holdt våken av skrikingen hans. Dette eksemet har han vært plaget med inn i voksen alder. Ikke minst på hendene.

En 5 år gammel George Andrew McCluskey

Andy fikk sitt første møte med skolevesenet på Great Meols Primary School i Elwyn Road. Men de første årene her var ikke særlig hyggelig for ham, da han pga. hudsykdommen fikk han tilnavnet 'firfisle skinnet'. Sykdommen gjorde at han ble sjenert og usikker. Da han var 11 år begynte han på Calday Grange Grammar School i West Kirby (en slags eliteskole).  I starten var han en god elev som interesserte seg for arkeologi, geologi og astronomi. Han var ofte med faren til Wales og Skottland på jakt etter fossiler. Målet var å bli arkeolog når han ble voksen.  Da han ble eldre kom han i opposisjon mot det stivbente skolesystemet, og han følte generelt at verden var urettferdig. En gang måtte han stå i en slags skammekrok i lunsjpausen, til skrekk og advarsel for de andre elevene.

 I protest mot skolen valgte Andy å gå med gule sko og la håret gro langt. Mer positiv var han til fotball og langdistanseløping. I sistnevnte øvelse var han et stort talent. Men etter at han sluttet på skolen mistet Andy interesse for løping. Andy: "Once you leave school, and don't have to train five miles a night, you tend to slip into slobbery (slaskete væremåte)."

Calday Grange Grammar School, som Andy gikk på i ungdommen.

Mens han gikk på Grammar School fikk han også interesse for musikk. Moren likte storband-swing musikk, så Glenn Miller ble den første helten til Andy. Deretter var det familiens samling med Beatles-plater som fanget interessen hans. De første platene han kjøpte med egne penger var "Ziggy Stardust" og "Aladdin Sane" med David Bowie. Men det var først med Steve Harley & the Cockney rebels at han fant musikk som han kunne identifisere seg med. Og da særlig albumene "Judy Teen" og "Psychomodo", som ble spilt daglig i en periode. De første konsertene han gikk på var med Steve Harley og Camel.

Som 15 åring ble han fascinert av gitaren søsteren Helen hadde. Han prøvde å lære seg å spille instrumentet, men pga. sine tykke fingre gikk det dårlig. Som 16 åring oppdaget han i stedet bassgitaren, som etter hvert ble hans instrument. Sin første bassgitar kjøpte han brukt en i en forretning i nabobyen Birkenhead, for 27 pund. Andy hadde råd til bassgitaren ettersom han hadde ønsket seg penger fra alle i familien på fødselsdagen sin like i forveien. Det eneste problemer var at gitaren han hadde kjøpt var beregnet for venstrehendte, og han var høyrehendt.. Det løste seg ved at Andy lærte seg å spille bass med strengene "opp-ned". Noe han har fortsatt med i årene etter.

Sin første og eneste 'vanlige' jobb hadde Andy da han i 3 måneder arbeidet på et offentlig kontor, der han sorterte dokumenter i inn og ut skuffen. Noe han syntes var kjedelig.

Paul David Humphreys var et år yngre enn Andy. I motsetning til ham var ikke Paul fra Liverpool området. I stedet var han født i Vest-London som 3. barn til foreldrene Jack og Joan (Taylor) Humphreys. Søsknene het Mike og Sue. Eldstemann Mike ble født i Manchester, der familien bodde på 50-tallet. Men farens arbeid førte dem til London, hvor Sue og Paul ble født.

Sitt første barndomsminne har Paul fra da han var 2 år gammel, da han kjørte en rød trehjulssykkel som veltet, slik at han slo hodet og armen.

I 1962 da Paul var 2 år døde faren plutselig av hjerteinfarkt. Moren tok da meg seg barna til Meols i nærheten av Hoylake, for å komme nær søsteren sin. I 1963 flyttet de inn i et stort hus i Trinity road, som lå i nærheten av stranda. Om sommeren var det fint, men om vinteren var de kalde vindene svært plagsom for søsteren Sues astma.

En 3 år gammel Paul Humphreys

I barndommen satt Paul mye på rommet sitt og leste bøker, eller han satt og skrev ting selv. Han likte også å spille fotball og cricket. Han pleide å stå keeper på skolelaget, men der var han så dårlig at han som regel slapp inn 5 mål eller mer i hver kamp. Paul Humphreys: "We never won a game."

Da han ble litt eldre ble han besatt av å lage ting, eller å reparere dem. En dag klarte han å overtale moren til å la ham få skjære i stykker kjøkkenbordet, da han skulle lage noe nyttig ut av delene. Paul Humphreys: "Once my mother let me cut up the kitchen table, because I convinced her I could make something useful out of it."

Hoylake Market Street Primary School ble den første skolen Paul gikk på som liten. Etter den første uken her sa han: "Det er fint på skolen, men jeg er sikker på at jeg ikke trenger å gå der lenger." Pga. farens tidlige død ble Paul innesluttet og sky. Han ble også veldig avhengig av moren og søsteren Sue. Sjokket ble derfor stort da også søsteren døde mens Paul var liten, pga. astmaen. Moren ga den kalde vinden fra havet skylden for at datteren døde. Resultatet ble at Paul ikke fikk være nær havet i årene som fulgte. Han tilbrakte i stedet mye tid på fotballbanen sammen med sin eldre bror og hans kamerater. De andre husker Paul som et forskremt innsekt som helst stod og kikket på. I 1967 forlot broren Mike Meols til fordel for Chester, noe som ble nok et tap for Paul. I 1970 giftet broren seg, men var likevel flink til å ta seg av Paul, som en slags reservefar. I 1987 var det Mike som fikk oppgaven med å skrive historien om O.M.D. (fram til da), med en bok kalt "Messages".

Hoylake er til tross for sin nærhet til storbyen Liverpool og industrien som preger Wirral,

et rolig område med fin natur og store sandbanker. Her vokste Andy og Paul opp.

Da Paul var 11 år begynte også han på Calday Grange Grammar School, der den et år eldre Andy McCluskey allerede var elev. Paul likte seg heller ikke her, da han  hatet de rigide reglene på skolen. Men fag som matematikk, fysikk og tegning likte han. På midten av 70-tallet begynte han å få interesse for data, og han fikk stor interesse for musikk. Han brukte derfor mye tid på å lytte til musikk, enten han var hjemme i Hoylake eller på besøk hos broren som nå bodde i London. I starten var det progressiv rock som Pink Floyd & Genesis, og rockegruppa Queen han hørte mest på. Og Steve Harley & The Cockney Rebel, som han hadde scrap-book med. Men etter hvert fikk han større interesse for kraut rock, som tyske Can, Cluster, Neu og Kraftwerk. Band som som skapte musikk der elektroniske instrumenter var en viktig del av lydbildet. På skolen forvandlet han seg fra å være en sky gutt til å bli en liten rebell, som lot håret vokse langt, og som ikke gikk korrekt antrukket.

Moren var bekymret for sønnen sin, så for å få ham til å holde seg hjemme om kveldene kjøpte hun et biljardbord. Med det resultat at rommet hans ble overfylt av unger som ville spille biljard med ham. Disse vennene var også store musikk fans. Paul fikk da lyst til å skape musikk som endel av et band, men på den tiden kunne han ikke spille noe instrument. Så da vennene startet et band måtte han i den første tiden ta til takke med å fungere som en slags roadie som ordnet med det tekniske utstyret, da det var et område han behersket.

Som 18 åring ble Paul utplassert i en svømmehall i Wirral, som endel av et jobbprosjekt gjennom skolen. Her måtte Paul i et halvt år legge fliser, noe han mistrivdes sterkt med. Men jobben ga ham inntekt som han kunne bruke til å kjøpe sin første synth med. En synth som han så sent som i 1982 fortsatt ble brukt på scenen når O.M.D. opptrådte live.

Paul Humphreys

Sammen med kameratene dannet Paul et band som fikk navnet Equinox. Det bestod av Gary Hodgson og Neil Shenton på gitar, Simon Patten på trommer, Paul på keyboard og Graham Johnson på vokal. Også en fyr ved navn Sean Weston var innom bandet på gitar. Sine første øvinger gjorde de på skolen, og hjemme hos Gary Hodgson i Newton. På repertoaret stod hits som "Hotel California" med The Eagles, og "Layla" med Eric Clapton. Men etter hvert skjønte de at bandet også trengte en bassist. Paul Humphreys kom da på at han i Meols parken hadde sett en fyr med langt hår og lang jakke som bar rundt på en gitarkasse som rommet en bassgitar. Han husket ham fra skolen der han så vidt hadde pratet med ham i matsalen, og han visste hvor han bodde. Han gikk derfor bort og ringte på døren hans for å høre om han ville bli med i Equinox, enda han aldri hadde hørt Andy spille. Andy takket ja til tilbudet fra Paul. På den tiden hadde han aldri spilt i band, selv om han hadde spilt litt med noen venner i Calday som allerede hadde et et band.

Andy McCluskey

McCluskey fungerte bra i bandet, og etter kort tid kom han også opp med egne låter som han hadde skrevet. Og da misnøyen med sanger Graham Johnson ble for stor, fikk han også muligheten til å ta over som vokalist i bandet. På denne tiden pleide de å øve i etasjen over en fiskebutikk Market street som faren til Sean Weston eide.

Sin første offentlige opptreden hadde bandet i konsertsalen på Hilbre High School i 1975 (også kalt secondary school), der de alle gikk på denne tiden. Her spilte de coverversjoner av kjente låter, men de spilte også en låt kalt "Lady Of The Waters" som McCluskey hadde skrevet. Mottagelsen de fikk fra publikum var svært positiv, likefullt skjønte guttene at de måtte foreta endringer både i besetningen og i lydbildet for å kunne bli ordentlig bra.

På samme tid dukket det opp 3 musikere i Meols (der Humphreys bodde) på jakt etter et øvingslokale. Det var gitaristene Si Lerman og Ian Jackson, og det var trommeslageren Malcolm Holmes fra Birkenhead (Wirral).  Humphrey kom i kontakt med dem, og ordnet det slik at trioen kunne øve i morens store hus. Han ble raskt imponert over trommespillet til Holmes, og over entusiasmen han viste. Like etter sluttet Simon Patten i Equinox, og Humphreys anbefalte Holmes til de andre. Og med sine kvaliteter imponerte Holmes også de andre medlemmene av Equinox, og ble like etter med i bandet.

Malcolm Holmes ble etter hvert fast trommeslager i O.M.D.

Holmes hadde som nevnt vokst opp i Birkenhead, som regnes som en forstad til Liverpool, selv om den ligger på andre siden av Merseyelva. Han var yngst av tre søsken. Også foreldrene Alfred og Joan var vokst opp i Birkenhead. Interessen for trommer fikk Holmes da han var 6 år, da han fikk et trommesett i gave av faren.

En to år gammel Malcolm

Da han var 10 år gammel fikk han en sykkel i fødselsdagsgave, men han ville heller ha et bedre trommesett, så det endte med at sykkelen ble byttet inn. I ungdommen trivdes Malcolm dårlig på skolen, men etter at familien hans bestemte seg for å flytte til Meols, og Malcolm fikk begynne på skole der, gikk ting bedre. På den tiden Malcolm traff gitaristene Jackson og Lerman, var han på utkikk etter et band han kunne bli med i. Så for ham var forespørselen fra Paul Humphreys midt i blinken.

Andy og Paul utviklet et nært vennskap gjennom deltagelsen i bandet, ikke minst gjennom sin felles interesse for elektronisk musikk, mens de andre medlemmene av bandet var mest opptatt av det som ble spilt på radioen. Andy hadde i oktober 1975 vært tilstede på en konsert med tyske Kraftwerk på Liverpool Empire, og han ble så imponert av "Autobahn" og de andre låtene de spilte at han umiddelbart skjønte at dette var den type musikk også han ønsket å spille. I ettertid har Andy sagt at denne konserten var den mest innflytelsesrike opplevelsen i livet hans.

     

Kraftwerk og albumet "Radio Activity" var viktige inspirasjonskilder for Paul og Andy.

Så parallelt med deltagelsen i Equinox, jobbet Andy og Paul i 1976 med et nytt bandprosjekt kalt VCL XI. Navnet tok de etter noen bokstaver de fant påskrevet på baksiden av coveret til "Radio Activity" med Kraftwerk. Til det som skulle forestille baksiden av en forsterker. Det som er litt flaut for Paul & Andy er at det ikke stod VCL XI der, men derimot VCL 11. De to hadde trodd det var romerske tall, og tolket det ene et tallet som en X.

Baksiden av "Radio Activity" coveret med bokstavene VCL 11.

Det er en betegnelse på en rørlampe som bruktes i Philips apparater før i tiden.

De gikk til innkjøp av radio-modulatorer og 'gjør-det-selv-pakker', der man kunne lage sine egne synthesizere. Like etterpå var de i gang med å lage sin egen elektromusikk. Men på dette tidspunktet hadde de ikke noen tro på at de kunne opptre med musikken, så de fortsatte å spille i Equinox. Like etterpå ble McCluskey med som vokalist i bandet Pegasus sammen med noen gamle venner fra Calday. Sammen med musikerne Duncan Lewis (bass), Simon Bateman (trommer), John Bleasdale (gitar) og Graham Gate (keyboards) opptrådte Pegasus rundt om i Wirral området.

I 1976 begynte den 16 år gamle Paul på Riversdale Technical college i Liverpool med fordypning i elektronikk, noe som ytterligere gjorde det vanskelig å finne tid til VCL XI prosjektet. Men når han var hjemme i helgene knotet de med maskinene sine, for å skape Kraftwerk-lignende musikk. Kameratene i Equinox og Pegasus som var opptatt av at ting skulle spilles med vanlige instrumenter, hadde ikke fortståelse for det de drev på med. De bare ristet på hodet.

Paul gikk til innkjøp av en tekstbok som forklarte hvordan man skulle spille keyboard. Han kjøpte også en Selmer E-piano av keyboardisten i Pegasus for 25 pund. Så i stedet for å kun skape morsomme lyder gikk de nå i gang med å lage melodier. Den første låta de skrev sammen var "Electricity", som noen år senere ble en O.M.D. klassiker, med sitt enkle men drivende tangentspill på synthen. Den ble til på roterommet til Pauls mor. Det var i dette rommet de tilbrakte mye av tiden i denne tidlige fasen av det som skulle bli O.M.D. Deretter skrev de "The Beginning And The End" som ble å finne på albumet "Architecture & Morality" fra 1981. Paul Humphreys: "We'd been working in my mom's back room for about a year writing these songs."

Selv om de nå hadde endel låter å presentere, torde de ikke å opptre live.

Andy kjente en annen 'elektronerd' ved navn Allen-Adrian Pratt, som også hadde spilt i Pegasus, men som hadde forlatt bandet på samme tid som Andy ble med på vokal. Han og kameraten John Rodgers hadde i barndommen lekt med noen båndspillere og selvlagede tone-generatorer for å skape spennende lyder. Pratt gikk også til innkjøp av en Roland SH1000 synthesizer som var stor og vanskelig å styre, men den dannet grunnlaget for bandet Hitlerz Underpantz, som var en slags hyllest til tyske band som Can og Faust. Sammen med Chris Fagin og Simon Catteral begynte de å opptre live i november 1975. Andy hadde vært på konsertene deres og var fascinert av dem. Andy lånte også Roland-synthen av Pratt på den tiden de laget "Electricity", men senere kjøpte han seg sin egen.

Allen-Adrian Pratt ble en inspirasjonskilde for Andy og Paul.

Andy og Paul ble med i Hitlerz Underpantz i 1976, på samme tid som Pratt valgte å slutte pga. sin religiøse overbevisning. Han gikk over til å spille gospel-musikk, noe han har angret på i ettertid. Den første opptredenen Paul og Andy gjorde som medlem av bandet var på United Reform Church hall i Hoylake. Dette var første gang Paul stod på en scene som musiker, noe som naturlig nok gjorde ham litt nervøs. På senere opptredener utvidet de sceneshowet med koring fra jentegruppa The Brazen Hussies.

Sommeren 1977 avsluttet Andy skolegangen i Hoylake, og begynte deretter på kunstskolen i Wallasey (som ligger på østsiden av Wirral, rett over elven mot Liverpool). Det var her Andy traff Julia Kneale som kom til å spille en viktig rolle for Andy både privat og som musiker.

På fredagene pleide Andy & Julia, Paul & kjæresten Angela, og de gamle vennene i Equinox, å møtes på White Lion pub i West Kirby. I september 1977 fikk de ideen om å starte nok et band. Som skulle fortsette i samme stil som Hitlerz Underpantz, med elektronisk musikk. Men med musikerne som hadde spilt i Equinox, inkludert Julia Kneale. The ID som de kalte bandet bestod av hele 8 musikere, med Paul Humphreys, Andy McCluskey, Malcolm Holmes, Julia Kneale, Gary Hodgson, Steve Hollis, Ken Hancock (senere Vicious Circle, Half Man Half Biscuit) og John Floyd. Sin første opptreden hadde de på United Reform Church Hall i Hoylake. På repertoaret stod både låter fra Hitlerz Underpantz tiden, og 7 låter som McCluskey/Humphreys hadde skrevet selv. Blant dem var "Yugoslavia", "Radio Waves" og "Red Frame/White Light". Sistnevnte låt er senere blitt en favoritt blant O.M.D. fansen. Teksten handlet om en rød telefonkiosk som stod utenfor Railway inn i Meols. Det vakre hvite lyset som skinte ut av den røde boksen inspirerte O.M.D. Paul og Andy til å skrive en tekst om den. Kiosken fungerte også som deres 'kontor' en periode, der de pr. telefon ordnet med praktiske ting til konsertene de skulle gjøre, og ellers holdt kontakt med hverandre. Andy McCluskey: "it was used as our main place for communication." Senere har kiosken blitt et valfartssted for fans av bandet. Og da det var snakk om å fjerne den gikk O.M.D. fansen sammen i en støtteaksjon for den.

The Railway inn i Meols. I tillegg til å ha O.M.D.s berømte "Red Frame/White Light" stående utenfor,

fant man i september 2007 ut at det også ligger et vikingskip begravd under tomta.

Teksten til "Radio Waves" var skrevet av denne John Floyd. Låta kom ikke på plate før i 1983, på albumet "Dazzle Ships". En plate som var en slags hyllest til denne første eksperimentelle tiden.

Selv om pønk var det store i 1977 fikk ID en god mottagelse hos publikum når de opptrådte. Like høy i hatten var de ikke da de opptrådte på noe som het Bulls Head, og publikummet bestod av heavyrockere. I 1977 spilte ID på sagnomsuste Eric's i Matthew Street, Liverpool. Et livested der mange lovende band fra Liverpool med en stor karriere foran seg opptrådte. På denne første konserten på Eric's var ID oppvarmingsband for Manchester bandet Joy Division, som like etter ble kulthelter både i England og ellers i Europa. Andy og Paul syntes det var skummelt å stå på en så stor scene med så mange mennesker i salen, men de valgte å la det stå til. Paul Humphreys: "Let's just go up onstage once and see what happens, just so we can say we've done it."

O.M.D. på Eric's i 1977.

Julia Kneale var ikke helt fornøyd med kun å være korist i bandet, da hun i større grad ønsket å være hovedsanger. Så for å glede henne skrev Paul & Andy en låt som hun kunne synge. De skrev også en tekst til denne låta, noe hun ble litt fornærmet for, da hun selv ville skrive teksten til sin egen låt. Og etter det ble den bare kalt "Julia's Song", da det var hennes sang. Den ble senere å finne på O.M.D.s debutalbum.

Andy McCluskey og Julia Kneale på Eric's i Liverpool, som medlemmer av ID i 1977.

Andy som på denne tiden mer eller mindre var samboer med Julia, valgte å nedprioritere studiene for å kunne konsentrere seg om musikken. Selv om ID gjorde flere vellykkede opptredener på Eric's og andre livesteder, begynte det å murre innad i bandet. John Floyd og Neil Shenton hadde problemer med at Andy tok styringen i bandet, så de valgte å slutte. Etter hvert ble det også slutt mellom Andy og Julia, og da syntes begge det var vanskelig å være i band sammen, så hun sluttet hun også. Senere fikk Julia psykiske problemer, og hun prøvde å ta sitt eget liv, noe som gikk hardt innpå Andy. Etter hvert kom hun seg på beina, og hun jobber idag som sykepleier i York.

I 2014 var Julia Kneale ute med boken "Moods, Memories and Other Manoeuvres", som omhandlet hennes eget liv, men også musikkscenen i Liverpool på 70-tallet. Boka har fått mye skryt fra de som har lest den.

"Moods, Memories and Other Manoeuvres"

ID fortsatte da med Andy på vokal, Paul på keyboard, Malcolm på trommer, Steve Hollis på bass, og Gary Hodgson på gitar. McCluskey/Humphreys kom også opp med noen nye låter, slik som "Nepal", "Berlin" og "The Misunderstanding". Men fortsatt var det "Electricity" som fikk størst oppmerksomhet når de var ute og opptrådte. Roger Eagle som var eier av Eric'c likte ID, så han anbefalte dem å spille inn en demo som de kunne presentere til plateselskapene. Bandet dro derfor ned til Open Eye Gallery for å spille inn noen låter. Prisen for å bruke studioet var 1100 kroner pr. dag, noe de spleiset på. Låtene de spilte inn var  "Electricity", "The Misunderstanding" og "Julia's Song" - sistnevnte med Andy på vokal. Alle jobbet bra i studioet, og de var godt fornøyd med resultatet. Men like etter, august 1978, ble ID oppløst. Årsaken var uenighet om retningen bandet skulle ta. Andy og Paul ville spille Kraftwerk-inspirert musikk, mens de andre heller ville spille pønk. Det var også noen finansielle problemer som gjorde at de valgte å gå hvert til sitt.

Året etter ble innspillingen de gjorde av "Julia's Song" presentert på samleplata "Street To Street - A Liverpool album" (vol.1). Blant de andre artistene som deltok på plata, var Echo & the Bunnymen, og Big in Japan (med folk fra det som kom til kom til å bli Frankie goes to Hollywood, Lightning seeds og KLF). I 2002 valgte O.M.D. å gi ut en EP med disse tre låtene for å vise hvordan de hørtes ut på slutten av 70-tallet.

                                              

 

               

  Samleplata "Street To Street"   EPen The ID

Etter at ID var oppløst valgte Andy & Paul å ta opp igjen 'gutteromsbandet' VCL XI, der de eksperimenterte med elektroniske lyder. De var også ofte på konserter for å hygge seg og for å få nye impulser. Et av bandene de likte å se var Dalek I Love You, da også de brukte elektroniske elementer i musikken sin. Og da bandet plutselig hadde behov for en vokalist, fikk Andy tilbud om å bli med. Også Malcolm Holmes var en tur innom Dalek I Love You. I bandet spilte også saksofonisten Martin Cooper og keyboardisten David Hughes. Etter to måneder valgte Andy å slutte i bandet fordi det ikke var rom for hans ideer til låter, og fordi han opplevde situasjonen i bandet som kaotisk. Likefullt holdt Andy kontakten med Alan Gill og co. i tiden etterpå. Og de fikk låne instrumenter av dem når VCL XI skulle opptre.

              

Andy & Paul i 1978

Credit: the Official O.M.D. Website

I september 1978 hadde både Paul og Andy valgt å hoppe av skolegangen, men uten noen jobb å gå til var det dårlig med penger på denne tiden.

Et vendepunkt i karrieren så langt ble det da de møtte lydteknikeren Paul Collister. Han var i besittelse av en 4 spors båndopptaker kalt TEAC A344 som gjorde det mulig å stille på konsert med ferdiginnspilt bakgrunnskomp, noe som ga et fyldigere lydbilde. Dalek I Love You hadde brukt slikt utstyr, noe som imponerte Andy & Paul. 12. oktober 1978 opptrådte de på Eric's igjen, og da hadde de med seg denne maskinen, som de kalte Winston.

Andy & Paul med sin Winston båndopptaker.

Credit: the Official O.M.D. Website

De hadde også skrevet noen nye låter kalt  "Once When I Was Six", "Bunker Soldiers" og "Dancing" som de presenterte. Roger Eagle, eieren av Eric's lurte på hva de kalte seg nå, da han trengte det til konsertplakaten han skulle sette ut. Paul & Andy mente navnet ikke var så viktig ettersom de antok at det ikke tok lang tid før de var med i et annet band igjen. Under konserten spilte de en instrumental låt de hadde laget noen år tidligere kalt "Orchestral Manoeuvres In The Dark", som bestod av lyder fra radio, og noen krigslyder som de hadde spilt inn fra TV. Noen på konserten antok at det var navnet på bandet, og siden ble det hengende ved dem. Pompøst, men samtidig så spesielt at man la merke til det. Og for bandet selv var navnet godt egnet til å markere at de ikke var et pønkband, slik som så mange andre på den tiden. Noen år senere ble det sagt at Morrissey kalte bandet sitt The Smiths i protest mot pompøse bandnavn som Orchestral Manoeuvres In The Dark. Som regel er de blitt omtalt som O.M.D. for å gjøre det enklere for alle parter. Men i den første tiden etter dette ble de kalt både O.M. O.M.I.T.D. og The Orchs. Sistnevnte var et navn bandet brukte når de opptrådte i Liverpool.

I 1984 fortalte Paul i et intervju at de seriøst vurderte å bytte navn på bandet til noe som var kortere, bl.a. var han imponert over Annie Lennox' Eurythmics. Men aller helst ville han kalt bandet Propaganda. Paul: I'd really like to call a band Propaganda, but there already is one."

Paul & Andy hadde ikke større mål for musikken sin enn det å få lov til å opptre på Eric's. Og Roger Eagle som likte musikken deres lot dem få spille der hele 7 ganger i tiden som fulgte.

O.M.D. live på Eric's, med båndopptakeren Winston plassert i bakgrunnen.

Credit: the Official O.M.D. Website

Eagle kjente den legendariske plateselskap sjefen Tony Wilson, som drev Factory Records i Manchester. Wilson hadde stor innflytelse i musikklivet i Manchester og omegn på denne tiden, i tillegg til at han hadde egne program på Granada TV, bl.a. musikkprogrammet "So It Goes". I forbindelse med en konsert O.M.D. gjorde på Factory Club møtte de Wilson. I slutten av oktober møtte de ham igjen for å diskutere et evt. samarbeid.

Med seg som manager hadde O.M.D. denne Paul Collister, mest fordi han hadde penger som han kunne støtte dem med, og fordi han eide båndopptakeren som de var så avhengig av. Collister kom til å følge bandet også etter at de slo gjennom, bl.a. ved å produsere debutplata deres, da under navnet Chester Valentino. Collister hadde liten kjennskap til platebransjen på denne tiden, men han viste seg som en smart fyr som fikk ordnet de praktiske tingene på en grei måte. I første omgang dreide det seg om å gjøre avtaler om flere opptredener i Liverpool området.

Paul Collister. Produsent, roadie, manager, og lydtekniker for O.M.D.

Radiostasjonen Liverpool Radio City utlyste en sangkonkurranse for unge artister. O.M.D. ville være med, så de dro hjem til Pauls hjem i Newton, der han hadde innredet et lite 'garasje studio'. Her spilte de inn "Electricity" og den nye låta "Almost" (inspirert av The Teardrop Explodes' "Camera"). De skrev også "Messages" mens de var her. Senere ble det sendt en demo til Zoo Records i Liverpool, men de viste liten interesse for musikken deres. Men Radio City likte O.M.D. og spilte "Electricity" og de andre låtene i sine program. Like positivt var det at Andy fikk seg jobb i tollvesenet, og at Paul fikk seg jobb i byens svømmehall. Noe som ga sårt tiltrengte penger for de to.

En dag så de The Human League, et annet synthband, opptre på Tony Wilson eget TV program på Granada TV. De tenkte at der ville de også være med, så de spurte ham om det var mulig. Men Wilson kunne ikke love dem det, da programmet var satt for lang tid framover. Paul Humphreys: "We cheekily gave him a demo tape because he used to let the local bands go on his TV show and play."

I stedet tilbød han dem å spille inn en singel på hans Factory selskap, med Joy Divsion produsent Martin Hannett til å hjelpe dem. De tok imot tilbudet. I ettertid er det sagt at Wilson til tross for tilbudet aldri så potensialet i O.M.D. Som en engelsk versjon av Kraftwerk.

Singelen ble spilt inn i Cargo studio i Rochdale, nord for Manchester. Senere ble den mikset i Strawberry studios i Stockport. Det ble spilt inn forskjellige versjoner av "Electricity". Wilson likte best en mer polert versjon som Hannett hadde bidratt mye på. Mens O.M.D. likte sin egen originale versjon best, noe de fikk trumfet gjennom. Så valgte man heller å la den Hannett 'dominerte' "Almost" være B-side. Coveret til singelen ble laget av Pete Saville, som på 70- og 80-tallet stod bak Joy Division og New Orders kritikerroste platecover. Dette var det første platecoveret Saville laget mens han var hos Factory. "Unknown Pleasures" med Joy Divsions fulgte etterpå. Paul Humphreys: "Tony said, 'This guy Peter Saville does all the sleeve designs' and introduced us to him."

Det ble laget 5000 eksemplarer av denne første singelen, som på en fin måte viser bandets evner til å kombinere det melodiøs, melankolske, med et elektronisk lydbilde. Årsaken til at det ikke ble laget flere var at det spesielle pappaktige coveret var laget med termografisk papir. Og etter 5000 eksemplarer sa printeren takk for seg, da den ble for varm.

Factory utgivelsen av "Electricity".

I første omgang førte salget av de 5000 singlene at bandet i mai 1979 kom inn på 99. plass på den britiske singellisten. I årene etter har denne første singelen med det spesielle trykket vært en ettertraktet raritet.

Hovedårsaken til at et ukjent band klarte å selge så mye av debutsingelen sin, var at radiolegenden John Peel spilte den hyppig i sitt program på BBC Radio One. Peel: "'Electricity' was simply a good pop song, as well as a 90 degree departure from the late 70's punk standard." Også musikkpressen i England fattet interesse for bandet med synthpopen og det rare navnet. For å smi mens jernet var varmt sendte Tony Wilson O.M.D. ut på en turne med Factory band, slik som Joy Division og A Certain Ratio. Med besøk i byene Liverpool, Manchester, Leeds, Sheffield, London og Blackpool.

For Paul og Andy som begge var store fan av Joy Divison, var dette en stor ære. Da de i september 1980 ble spurt av Smash Hits om hva som var deres favorittlåter, endte de begge opp med en Joy Division låt på toppen av listen. Paul hadde "Atmosphere" som nr. 1, mens Andy hadde "Decades" på topp.

Av en eller annen grunn ville ikke/kunne ikke Factory gi ut noen flere plater med O.M.D. Så for å hjelpe dem videre ble kopier av singlen sendt til de store plateselskapene i England. Bl.a. Virgin Records som på starten av 80-tallet var fokusert på new wave artister som Culture Club, Simple Minds og The Human League.  På slutten av 70-tallet var de iferd med å sette opp et underselskap kalt Dindisc records under ledelse av Carol Wilson. Hun og de andre i selskapet likte singelen, og dro opp til Liverpool for å se bandet opptre på Eric's. Hun var var også tilstede på konserten de gjorde i Blackpool. Da hadde hun med seg produsenten Mike Howlett, som på 70-tallet hadde spilt med progbandet Gong og en tidlig utgave av The Police.

 Så de finansierte en ny innspilling i Factorys Cargo studio, der de spilte inn låtene  "Bunker Soldiers", "Red Frame/White Light", "Messages" og en ny versjon av "Julia's Song". Carol Wilson hadde tro på at "Messages" kunne være en potensiell hitsingel.

DinDisc tilbød O.M.D. en kontrakt med en verdi på 250.000 pund, og et forskudd på 20.000 pund. Men de nølte før de skrev under, da kontrakten var sånn at den også kunne gi null i utbytte om ikke salget slo til. Men da forskuddet økte til 25.000 pund, slo de til, da de ekstra pengene gjorde det mulig for dem å investere i et eget platestudio i stedet for å leie et. De etablerte seg rett i nærheten av Eric's i sentrum av Liverpool, i etasjen over et supermarked. De fikk kyndig hjelp fra faren til Malcolm Holmes da de skulle innrede studioet som de kalte "The Grammophone suite".

Kontrakten ga mulighet for å gi ut 7 album på Dindisc. I den forbindelse opprettet bandet sitt eget selskap kalt White Noise ltd. av skattemessige årsaker. De ble også enig med Paul Collister om at inntektene deres skulle deles på 3.

Andy & Paul i sitt eget Grammophone suite studio i Liverpool.

Credit: the Official O.M.D. Website

Høsten 1979 dro O.M.D. ut på en ny turne, denne gang som oppvarmingsband for Gary Numan, en anen elektrofrik som på den tiden hadde nr. 1 plasseringer med albumet "The Pleasure principle" og singelen "Cars".

Like etter at avtalen med DinDisc var skrevet under ble "Electricity" gitt ut på singel igjen. Denne gang i den softere versjonen som Martin Hannett hadde produsert, og som O.M.D. hatet. Singelen ble gitt ut med det samme motivet, men i en billigere innpakning.

20. august 1979 var de på besøk hos John Peel i hans radioprogram, der de spilte låtene "Julia's Song", "Messages", "Red Frame/White Light" og "Bunker Soldiers". Programmet gikk på lufta 3. september. Mot slutten av året var de også ute på turne sammen med bandene U2 og UB40, som begge var helt ukjente på den tiden. Talking Heads som de turnerte med i desember var langt mer kjent. Deretter gikk de i gang med innspillingen av debutalbumet sitt. Men det skulle vise seg seg å bli en utfordring, da lokalet de hadde leid til studio var i dårlig forfatning. I januarkulda var det dårlig med isolasjon, og når det regnet kom det vann ned fra taket. Så på innspillingen av "Pretending To See The Future" måtte McCluskey stå med paraply mens han sang i mikrofonen. Visstnok skal det være mulig å høre vann som drypper på plata. Med seg på innspillingen hadde de Malcolm Holmes på trommer, Dave Fairnbairn på gitar og Martin Cooper på saksofon. Paul Collister stod oppført som lydtekniker, mens denne Chester Valentino stod oppført som produsent. Som nevnt var Valentine Collisters alter ego. Han hadde tatt navnet etter en nattklubb i Chester.

Martin Cooper som Andy kjente fra tiden med Dalek I Love You skulle etter hvert bli en sentral del av historien om O.M.D. Han var født i Liverpool, men som de andre i O.M.D. vokste han opp i Wirral, sammen med den eldre broren John, og foreldrene Eric og Monica. Som liten hadde han og broren interesse for pianospilling, som de lærte av bestemoren sin.

En 5 år gammel Martin Cooper.

I ungdommen gikk Martin bl.a. på Hilbre Secondary School. Her ble han kamerat med den jevngamle Paul Collister. Sammen ble de inspirert til å fordype seg i musikk. Cooper lærte å spille gitar på denne tiden. Og like etter ble han med i bandet Oasis! sammen med vennene Dave Fairbairn, Neil Roberts og Trevor Hough. Også de hadde sin første opptreden i The Community Hall i Hoylake. I 1977 kjøpte han seg en saksofon etter å ha hørt den saksofondrevne "Baker Street" med Gerry Rafferty. Martin tok deretter timer for å lære seg å spille på instrumentet.

Han traff Paul & Andy gjennom kameratene Collister og Fairbairn, og som medlem av Dalek I Love You. Først var han med O.M.D. når de opptrådte, og da de skulle i gang med debutplata ble han med der også. Den klassiske O.M.D. besetningen med Humphreys, McCluskey, Cooper & Holmes var dermed etablert. Selv om det gikk et skille mellom Humphreys/McCluskey som var den kreative kraften i bandet, og Holmes/Cooper som var utøvende musikere. Likefullt var det Cooper som skrev "Souvenir" (sammen med Humphreys), som ble bandets største hit noensinne med 3. plass i 1981.

Martin Cooper

På bandbildene var det også stort sett McCluskey og Humphreys som ble avbildet, slik at de ble sett på som en duo.

I januar 1980 gjorde de noen opptredener, bl.a. i Nederland. Under turneen valgte de å droppe Winston maskinen, da bruken av den la klare begrensninger på improvisasjonen. Dessuten hadde de nå fått inn faste musikere, ikke minst med Dave Hughes på keyboard, slik at behovet for båndopptakeren ble mindre. En opptreden på Eric's i februar 1980 foran 800 mennesker fikk strålende omtale i musikkbladet Melody Maker, der de varslet leserne om at O.M.D. var på vei, og at de kom til å bli store.

1. februar 1980 ble "Red Frame/White Light" gitt ut på singel. Men selv om dette er regnet som en av de mest markante låtene i O.M.D.s diskografi ble den ikke noen suksess da den kom ut på singel. I Storbritannia ble det 67. plass, en plassering de også oppnådde på den amerikanske dance-listen. Igjen var coveret laget av Peter Saville. Han var kjent for en minimalistisk kunstferdig stil. Noe også coveret her viste.

        

Singelen "Red Frame/White Light". Coveret var designet av Peter Saville.

Det selvtitulerte debutalbumet "Orchestral Manoeuvres In The Dark" ble lansert 22. februar 1980. De fleste av låtene på plata var kjent for de som hadde fulgt bandets konserter de seneste årene, med unntak av "Mysteriality" og "The Messerchmitt Twins". Albumcoveret med sin flotte design fikk nesten like mye skryt i pressen som plata. Det var noe kjølig, futurisk over det som passet bra til O.M.D.s musikk. Igjen var det Peter Saville som var opphavsmann. Trevor Key som i sin tid skapte det berømte coveret til Mike Oldfields "Tubular Bells" var kreditert for bildet av O.M.D. på baksiden av coveret. I Storbritannia ble det en brukbar 27. plass for "O.M.D.". Den fortsatte å selge bra i månedene som fulgte, og endte opp som en av de 60 mest solgte platene i Storbritannia i 1980.

Den klassiske besetningen med Cooper, Humphreys, Holmes & McCluskey

Credit: the Official O.M.D. Website

14. april var O.M.D. tilbake hos John Peel for å framføre flere låter i hans radioprogram. Denne gang var også Malcolm Holmes og David Hughes med. I tillegg til de kjente låtene "Pretending.. " og "Dancing" spilte de også to låter som ikke var kjent på den tiden, den dansbare "Motion And Heart", og "Enola Gay". Til tross for at dette var en tidlig versjon av "Enola Gay" hørte Peel med en gang at låta hadde hitpotensiale. Året etter ble den en topp 10 hit for bandet, som muligens den mest kjente låta de noengang spilte inn.

Radio DJen John Peel

"Messages" ble av DinDisc pekt ut til å være neste singel fra "O.M.D." albumet. 10.000 eksemplarer ble trykket opp, da Andy McCluskey satte foten ned og nektet å la dem gi den ut, da han mente låta ikke hadde noe på singel å gjøre (han har aldri likt den siden heller). Carol Wilson hentet da inn sin produsentvenn Mike Howlett, slik at han kunne hjelpe bandet med å lage en ny mer radiovennlig versjon av låta. Howlett laget da en ny intro, der han speedet en orgelakkord  fra en lav oktav opp til en høy. Han reverserte også en cymbal og la den til i miksen. Også en basslinje ble lagt til, noe som ga en fyldigere lyd. 2. mai ble den gitt ut på singel, med en flott 13. plass i Storbritannia som resultat. De fikk også opptre på prestisjefylte Top Of The Pops med låta. Følelsen av å ha lykkes begynte å gjøre seg gjeldende i bandet. Pul Humphreys: "When 'Messages' got to number 13 in the chart. It was so exciting."

Produsent Mike Howlett produserte flere av O.M.D.s plater.

Etter dette dro O.M.D. ut på turne til land som Frankrike, Nederland, Belgia og Tyskland. Deretter gikk turen til Australia og U.S.A. Det viste seg etter hvert at turneen var underfinansiert, slik at de måtte ligge over hjemme hos fans på stedene de opptrådte. Mer positivt var det at Paul traff sin tilkomne kone Maureen mens de var i New York. Han traff henne på nattklubben Hurrahs. Der de fant felles glede i hverandre og Glenn Millers gamle svisker. Paul Humphreys: "We used to sit in this pub down the road from our hotel, and listen to Glenn Miller all day."

På den tiden jobbet Maureen som balletdanser.

O.M.D. med noe av utstyret de hadde meg seg da de dro ut på turne.

Credit: the Official O.M.D. Website

Høsten 1980 ønsket DinDisc å gi ut den fengende låta "Enola Gay" på singel, men O.M.D. var ikke så begeistret for tanken. De hadde vokst opp i pønkæraen der oppfatningen var den at musikk og  kommersialisering ikke hørte sammen. Det viktigste var å uttrykke seg kunstnerisk. Og de skjønte at de nå stod ved et veiskille. Litt tidligere hadde Tony Wilson omtalt låtene deres som popmusikk, noe de ble fornærmet av. For selv oppfattet de seg som alt annet enn et popband. 

26.september ble "Enola Gay" likevel gitt ut på singel. Også her hadde de spilt inn ulike versjoner før de ble fornøyd. Og igjen var det Mike Howlett som hjalp dem på den versjonen som endte opp på singel. Da de fikk høre det ferdige resultatet var de straks mer positiv til "Enola Gay". De følte at lydbildet og teksten bidro til å flytte grensene for hvordan en poplåt kunne være.

"Enola Gay" var skrevet av Andy McCluskey som en slags protest mot atombomben som ble sluppet over Hiroshima 6.august 1945. McCluskey mente med teksten å si at det som skjedde var unødvendig: "It shouldn't ever have to end this way." Enola Gay var amerikanernes kallenavn på bombeflyet B-29 som slapp bomben. Bomben ble kalt Little Boy", og i teksten blir den kommentert slik: "Is mother proud of Little Boy today?"

Det ble også laget en lavbudsjett video til singelen. Den ble spilt inn i løpet av to timer i nyhetsstudioet til TV selskapet ITV. McCluskey og bandet stod foran en 'blåskjerm' hvor det deretter ble lagt inn skyer. De hatet både den og de andre videoene som fulgte, men følte seg maktesløse i forhold til de lave budsjettene de hadde, og fordi de selv ikke hadde ideer  til hvordan videoene burde se ut. 

McCluskey og Humphreys fant senere sin "Enola Gay" i Universal studios, L.A. U.S.A.

I oktober 1980 fikk de sin første topp 10 hit med "Enola Gay", da den nådde 8. plass i Storbritannia. Enda bedre var det at låta bidro til å gi bandet et gjennombrudd ellers i Europa også. I Portugal, Frankrike (750.000 solgte, og 38 uker på singellisten) og Italia gikk den helt til topps, mens i Sveits ble det 2. plass. Til tross for suksessen omtalte Paul Collister utgivelsen av singelen som en stor tabbe.

O.M.D. på Top of the Pops med "Enola Gay" (credit: BBC)

29.september var de igjen på plass hos John Peel. Denne gang presenterte de låtene "Annex", "The Misunderstanding" og "The More I See You". "Annex" var B-side på singelen "Enola Gay".

Sommeren 1980 annonserte DinDisc at bandet kom til å gi ut oppfølgeren til "O.M.D." før jul, noe som satte Andy & Paul under tidspress. I løpet av juni og juli skrev de to 9 låter for det nye albumet. Dvs. Paul var på denne tiden mer opptatt av å tilbringe tid sammen med sin amerikanske kjæreste. Noe som førte til at Andy ble sittende mye alene i studio og skrive låter og spille inn demoer.

På plata gjorde de en coverversjon av nevnte "The More I See You" som første gang ble spilt inn i 1945 av Dick Haymes. Også "Enola Gay" ble tatt med på albumet som fikk navnet "Organisation". Igjen var det Peter Saville som hadde designet coveret. Med unntak av "The More I See You" og "Enola Gay" var det lite her som var egnet for dansegulvet eller radiostasjonene. Dette var i større grad et steg tilbake til den første tiden da Paul og Andy kalt seg VCL XI, med eksperimentell elektromusikk, inspirert av de tyske forbildene. En av låtene på plata het da også "VCL XI". Den var laget rundt 1977, som en instrumental. Men til denne plata hadde Andy laget en tekst til låta, der setningene ikke hadde noen innbyrdes sammenheng.

Andy og Paul som hadde fått oppleve Ian Curtis i Joy Division på nært hold, tok det tungt da han tok livet av seg i 1980. Den trykkete, og til tider klaustrofobiske stemningen på "Organisation" illustrerer hvordan de følte tapet av Curtis, særlig i "Statues". "Stanlow" handlet om oljeraffineriet der faren til Andy jobbet. Men låta var ikke ment som noen hyllest av industrikolossen.

Det ble først spilt inn demoer til plata i bandets Grammophone suite. Selve innspillingen foregikk i Ridge Farm studio og Advision studio, og ble gjort unna på 4 uker. Mike Howlett var produsent, noe som betydde at Paul Collister kunne konsentrere seg om å være manager for bandet.

Selv om "Organisation" ble regnet som utilgjengelig (om man så bort fra singelhiten "Enola Gay"), ble den likevel en salgssuksess da den ble gitt ut i november 1980. Med 8. plass i Storbritannia. Det er mulig folk ikke visste hva de fikk da de kjøpte plata. Kritikerne var veldig positiv til platas kjølige industrielle lydbilde. Bl.a. hadde NME den på en 41. plass over de beste utgivelsene i 1980.

De første 10.000 eksemplarene av plata inneholdt EPen The Unreleased '78 Tapes", som inneholdt liveopptak gjort på Eric's Club i Liverpool i 1978. Med låtene "Introducing Radios", "Distance Fades Between Us", "Progess" og "Once When I Was Six". I ettertid har denne plata naturlig nok blitt et populært samleobjekt.

Deretter dro bandet ut på en større turne. De startet i Storbritannia, før de fortsatte til Belgia, Nederland, Tyskland og Frankrike i november 1980. Deretter fulgte Canada og U.S.A. Da de var ferdig var de totalt utslitt. Men folk som ikke hadde sett dem på en stund trodde de hadde vært på en lengre ferie. Andy McCluskey: "The funniest thing is that you can't explain that to people. Because they haven't seen you on T.V. in nine months, and they haven't heard any records from you, they think you must have been slouching (subbe) around in the Bahamas or something. Living off your ill-gotten gains. And all we've ever done is work."

O.M.D. fikk et stort problem da keyboardist Dave Hughes valgte å ta en pause fra bandet 10 dager før turneen startet. Hughes ville heller satse på sitt eget prosjekt kalt Godot. I all hast måtte Paul & Andy lære Martin Cooper å spille å spille låtene deres på keyboard og synthesizer. For Cooper som aldri hadde spilt på slike instrumenter før var dette en stor utfordring. Men med sin bakgrunn fra piano klarte han oppgaven på en utmerket måte. Og den utsolgte turneen ble en stor suksess. Paradoksalt fulgte Cooper Hughes over i Godot året etter, men han kom raskt tilbake igjen. Årsaken til at han tok en pause fra O.M.D. var at han ikke fikk gjennomslag for sine ideer da de skulle spille inn "Architecture & Morality".

Turneen førte dessverre  til at motsetninger mellom Paul og Andy, og ikke minst mellom bandet og manager Collister, kom til overflaten. Collister mislikte den kommersielle retningen bandet tok, og han hadde problemer med å håndtere omfanget 'bedriften' O.M.D. etter hvert hadde fått. Med turneer, utgivelser, presse og fans.

I første halvdel av 1981 gjorde O.M.D. lite ut av seg i media. Paul & Andy unngikk pressen, da de følte de var mer opptatt av personlige opplysninger enn av musikken. Fortsatt så de ikke på seg selv som popstjerner, og da likte de ikke å bli behandlet som noen heller. 

Det ble ikke gitt ut noen flere singler fra albumet "Organisation", selv om "Motion And Heart" ble vurdert gitt ut. Den ble også remikset med tanke på en slik utgivelse, og i noen land ble den også gitt ut på singel.

Uenigheten mellom bandet og Collister fortsatte i 1981, noe som gjorde at bandet bestemte seg for å skifte ham ut. Inn kom istedet hans assistent Gordian Troller, som hadde vært med bandet på deres siste turne. Senere fikk Collister en lederjobb i et telekommunikasjonsfirma. I en alder av 45 år valgte han å trekke seg tilbake til sitt hjem i Merseyside.

Gordian Troller - O.M.D.s manager mellom 1981 og 1985.

Selv om bandet ikke gjorde seg bemerket i musikkpressen, hadde de nok å holde på med, da de allerede var godt i gang med sitt tredje album.

Som sist startet de arbeidet i sitt eget Grammophone Suite studio, der de skrev låter og laget demoer. Mens de holdt på her, fikk de en dag besøk av en journalist fra musikkbladet Smash Hits. Og han kunne ikke unngå å legge merke til det salige rotet som preget studioet. Med tangenbord og ledninger overalt. Han mente det så ut som en keyboardfabrikk som hadde gått i lufta. Merkelige bilder på veggene, med Andy og Paul med langt hår, bunker med BBC lydeffekts-plater, og diverse bøker som omhandlet Jeanne d'Arc, preget rommet. Bøkene var svært nyttig når de skulle i gang med å skrive tekster til den nye plata.

Andy og forklarte journalisten at de på den nye plata hadde tatt et steg videre fra det umiddelbare og poppete, til noe mer kompleks. Synthpopen overlot de til Depeche Mode å lage, da de etter Andys mening gjorde det bedre enn de. Andy: "Without saying the wrong thing, I think we could leave the synth pop tunes to Depeche Mode. They're better at it than us these days." Journalisten som nettopp hadde hørt O.M.D. låta "Souvenir" var ikke helt enig i den uttalelsen.

Etter å ha tilbrakt tid i sitt eget studio, dro de over til herskapshuset The Manor som Virgin records tidlig på 70-tallet hadde gjort om til et innspillingsstudio. Mike Oldfields klassiker "Tubular Bells" ble i 1973 spilt inn her. Som produsent hadde de meg seg Mike Howlett som hadde vært i studioet på 70-tallet som medlem av Gong. Også Manors egen Richard Mainwaring ble med som produsent på plata. Og for å gjøre linken til 70-tallets progrock fullkommen, valgte O.M.D. å bruke mellotron synthesizeren på det nye albumet. Et instrument som er kjent fra mange av 70-tallets store utgivelser. Mellotronen har en fyldig behagelig lyd som ga O.M.D. mulighet til å skape et episk drømmende lydbilde, slik som i "Sealand" og "Souvenir". Innspillingen av plata ble gjort unna på kun 3 dager på The Manor. Andy: "We wrote the whole thing in the Manor Studio in three days. We decided to call it Architecture And Morality and then proceeded to throw onto tape everything 'architectural' and 'moral' that we could think of. Over the three days we gradually added and subtracted all manner of sounds until we had made something from all the noises." Ideen til albumnavnet hadde Andy fått av Martha Ladly fra bandet Martha & the Muffins, som hadde tenkt å bruke tittelen på sitt soloalbum. Hun hadde kommet over tittelen i David Watkins bok "Morality & Architecture" fra 1970. Med det navnet som utgangspunkt laget Peter Saville et stilrent cover der arkitektur stod i fokus.

"Morality & Architecture" ble til "Architecture & Morality".

På sine reiser til Frankrike hadde McCluskey blitt fascinert av historien om den kvinnelige frihetskjemperen Jeanne d'Arc (som vi sier på norsk). På 1400-tallet kjempet hun for å frigjøre Frankrike fra engelskmennene. Hun var en ung hærfører som ble brent på bålet da hun var 19 år gammel. Senere ble hun kanonisert til helgen av Paven. 30. mai 1981, på 550 års dagen for hennes død, skrev McCluskey låta "Joan Of Arc (Maid Of Orleans)" til minne om henne. Men valsetakten som Andy hadde lagt til melodien ble dårlig mottatt av de andre, så han valgte å droppe den. Men ønsket om å lage en låt til minne om den franske jenta var der fortsatt, så han satte ned og skrev en ny "Joan Of Arc", som hadde det samme lavmælte i seg som den første utgaven. Paul og de andre likte "Joan Of Arc" II godt. Samtidig valgte de å hente fram den gamle låta igjen, slik at de kunne bearbeide den med alle i bandet tilstede. Holmes la til noe 'militært' trommespill i starten som ga den et litt storslagent preg. Sammen med  McCluskeys vemodig sang og et vakkert synthriff, var Malcolms trommespill det som gjorde "Maid of Orleans (The Waltz of Joan Arc)" så minneverdig.

I 1981 ga Martin Cooper og Dave Hughes ut singelen "Extended player", som medlemmer av Godot. Med sin synthbaserte musikk ga de ut to EPer og en singel før de igjen konsentrerte seg om O.M.D.

                
  Godot med bl.a. Keith Hartley, og O.M.D. medlem Dave Hughes.  

Singelen "Extended Player" med Godot.

Sommeren 1981 dro O.M.D. på turne til U.S.A. (for 2. gang i 1981). Et land der platene deres kun var tilgjengelig gjennom import. Bandet reiste fra kyst til kyst, og opplevde ofte at kun 10-15 mennesker dukket opp. For å hjelpe på interessen ble de mest populære låtene fra de to første platene gitt ut på albumet "Orchestral Manouevres In The Dark", med et cover som også lignet "O.M.D.", slik at mange trodde det dreide seg om den. Salgsmessig ble den ikke noen suksess.

Mens O.M.D. var i .US.A. fikk de sjansen til å besøke Alcatraz fengselet, noe som gjorde inntrykk.

Den amerikanske utgivelsen av "O.M.D."/"Organisation"

Cooper som på denne tiden var opptatt med Godot, ble på turneen erstattet med keyboardisten Michael Douglas. Douglas bidro også på innspillingen av "Architecture & Morality".

Keyboardisten Michael Douglas

4. august 1981 ble "Souvenir" gitt ut som første singel fra "Architecture & Morality". Låta hadde ikke noe umiddelbart hitpreg, da vokalen hadde havnet litt i bakgrunnen for et dominerende keyboard komp. Likevel ble "Souvenir" en stor hit rundt om. I hjemlandet Storbritannia endte den opp som den mest solgte O.M.D. singelen fram til dags dato, med en sterk 3. plass i august. Musikkpressen var ikke like fornøyd med låta, da de syntes den var for soft og popete. For første gang var det Paul Humphreys som hadde vokalen på en singelutgivelse.

Det var Martin Cooper som hadde ideen til låta, basert på noen looper med korsang, som Dave Hughes hadde laget en stund i forveien. Den første versjonen av "Souvenir" ble vraket, da de ikke var fornøyd med resultatet. Men i 2. forsøk da de satte opp tempoet på låta litt, ble ting slik de ønsket.

I september dro O.M.D. på en ny turne til U.S.A. Paul benyttet da anledningen til å gifte seg med sin Maureen i Los Angeles. Positivt var det også at Martin Cooper var tilbake i bandet igjen, etter at Malcolm hadde klart å overtale ham.

Like populært var det ikke at DinDisc ga ut "Joan Of Arc" på singel kun en måned etter at "Souvenir" ble gitt ut. Det ble derfor ikke spilt inn noen musikkvideo til låta. Den ble heller ikke gitt ut på singel utenfor hjemlandet, merkelig nok. I Storbritannia ble det en fin 5. plass. Signaturen som man finner på coveret til singelen, er Jeanne D'Arcs egen, slik hun signerte brevene sine i 1431.

               

O.M.D. var hyppig omtalt i musikkbladene på 80-tallet

6. november 1981 ble albumet "Architecture & Morality" gitt ut. Og med to topp 5 singler og skamros i engelsk musikkpresse ble dette en storselger. Faktisk solgte den hele 450.000 eksemplarer i Storbritannia, noe som ikke var så mye mindre enn det "Rio" med Duran Duran solgte.

De fleste er i ettertid enig i at plata markerte høydepunktet i bandets karriere, der de klarte å kombinere det fengende med det innovative. Mens lydbildet tidligere kunne virke tynt ("O.M.D.") eller utilgjengelig ("Organisation"), hadde de sammen med Mike Howlett her skapt et fyldig og spennende sound, som til tider gikk over i det sfærisk vakre. Bandet var stolt over plata og fornøyd med salget, men samtidig var de skuffet over at folk ikke så dybden i den.

Andy: "We passionately believed in 'Architecture & Morality'. We were in love with the effort we put into that album. And then we realised that nobody gave a damn about it. Nobody took that album as seriously as we did." 

Paul: "We began worrying".

I tillegg til nevnte låter var "Georgia" og stemningsfulle "The Beginning And The End" to fine øyeblikk på plata. Sistnevnte var skrevet på 70-tallet mens de fortsatt het VCLXI, mens førstnevnte ble skrevet i løpet av kort tid under inspillingen av "A&M". "Georgia" var egentlig navnet på en annen låt de hadde skrevet, men som de ikke ble fornøyd med. I 1988 ble denne å finne som B-side på maxi-singelen til "Dreaming" singelen, da under navnet "Gravity Never Failed".

Dette skulle vise seg å bli den siste plata bandet laget sammen med Howlett. På de neste albumene kom de i større grad til å bruke ulike produsenter. Howlett som opprinnelig spilte progrock hadde tydeligvis funnet sin nisje som produsent, for i årene som fulgte jobbet han med synthpop-artister som A Flock of Seagulls, China Crisis, John Foxx og Berlin

"A&M" nådde 3. plass i Storbritannia i november 1981, og har fortsatt med å selge i årene etter. Den gikk også til topps i Belgia og Nederland, og gjorde det bra i andre land, slik at den endte opp med et salg på hele 3 millioner eksemplarer.

       

Promo-fotografier i forbindelse med utgivelsen av "Architecture & Morality".

Med 3. singelen fra plata fikk de nok en stor hit. "Maid of Orleans (The Waltz Joan Of Arc)" var som nevnt vurdert droppet fra plata, men etter at Howlett og de andre fra bandet hadde bidratt med sitt hadde den fått hit-potensiale. I Storbritannia ble det 4. plass i januar 1982. Enda bedre gikk det i land som Frankrike, Belgia, Østerrike, Nederland, Spania, Portugal og Tyskland der den gikk helt til topps. I Tyskland var det den mest solgte singelen i 1982, foran F.R. Davids "Words". At "Maid of Orleans" ble en  monsterhit er rart når man tenker på at den starter med 30 sekunder 'ullyd', i tillegg til at den mangler et refreng, noe som de fleste hitlåter har så mye av. Bandet følte igjen at de flyttet grensene for hva en hitlåt kunne være.

Den stemningsfulle videoen til "Maid of Orleans" var spilt inn i The Manor, studioet der de spilte inn plata. De utvendige scenene hvor man ser en dame ri på hest var tatt opp ved Fountains Abbey i Yorkshire.

   

Fra videoen til "Maid of Orleans"

Årskiftet 1981/82 var O.M.D. igjen ute og turnerte i hjemlandet. I tillegg var de opptatt med å skrive låta "Of All The Things We've Made", som skulle brukes som B-side på maxi-singelen til "Maid of Orleans". Andy og Paul hadde til tross for suksessen med de siste utgivelsene fått nok av popbransjen. De var i tillegg svært slitne, så de tenkte å ta avskjed med fansen gjennom denne låta. De gikk til og med ut offentlig og fortalte pressen at O.M.D. var oppløst. Men hva skulle de gjøre i stedet? De valgte derfor å legge hele avgjørelsen på is, og heller fortsette med å gjøre konserter. Etter konsertene i England som ble svært godt mottatt, dro de over til Irland. Deler av overskuddet fra disse konsertene ble gitt til en støtteforening for arbeidsledige, som det var så mange av i Storbritannia på denne tiden, særlig i Liverpool.

Fra Irland dro de til Frankrike, Italia, Sveits og Tyskland. I forkant av konserten de gjorde i Bochum fikk de besøk av Karl Bartos, Ralph Hütter og Wolfgang Flür. Medlemmer av Kraftwerk- bandet som i sin tid hadde inspirert dem til å begynne med elektronisk musikk. Under konserten var de svært nervøs, da de hele tiden tenkte på gjestene som satt i salen. De pratet med Bartos og co. etter konserten også, og de var imponert over det O.M.D. hadde å presentere. Kraftwerk-gutta var også tilstede da O.M.D. holdt konsert i deres hjemby Düsseldorf.

Etter konsertene i Europa dro de igjen over til U.S.A. i et forsøk på å slå gjennom der. "Architecture & Morality" nådde Billboard-listen, selv om 144. plass ikke var så mye å skryte av. I april 1982 var de omsider ferdig med turneen, og kunne deretter puste ut hjemme i Liverpool.

Men flere problemer skulle dukke opp. Virgin valgte å legge ned underselskapet DinDisc, noe O.M.D. mislikte, da de hadde et godt forhold til Carol Wilson som var oppriktig opptatt av å legge ting til rette for dem. Nå måtte de over på hovedselskapet som Andy hadde sagt negative ting om i intervjuer. O.M.D. benyttet da anledningen til å danne sitt eget underselskap til Virgin kalt Telegraph. Noe som ga dem større kunstnerisk frihet da de ikke lenger hadde noen over seg til å komme med føringer i  forhold til det kunstneriske. Men det var heller ingen der til å korrigere dem når de gjorde åpenbare feil.

Det enorme platesalget førte til til Andy & Paul plutselig hadde råd til å kjøpe seg dyre biler. Paul kjøpte seg et herskapshus i Wirral med 17 soverom. Paul var opptatt av å bruke tid sammen med Maureen, noe som gikk utover låtskrivingen for den neste plata.

29. januar 1983 gjorde O.M.D. sin siste opptreden hos John Peel. Her spilte de både nye og gamle låter. Bl.a. den vakre "Of All The Things We've Made" som også ble å finne på bandets neste plate. Alle 15 låtene de hadde spilt hos John Peel ble i 2000 gitt på BBC utgivelsen "Peel Sessions 1979-1983".

"Peel Sessions 1979-1983"

Før den neste plata forsøkte Virgin  å få bandet til å ta et standpunkt til hvordan de ønsket å fremstå. Virgin: Can you guys decide whether you want to be Throbbing Gristle (industriell/avant-garde elektroband) or ABBA?" Paul og Andy hadde ikke lyst til å være noen av dem, og de ønsket heller ikke å stå fast på et sted. De ville utvikle seg videre og utforske nye territorier. De ønsket også å fremstå som politisk engasjert, og da nyttet det ikke å skrive romantiske sanger om modige kvinner fra Middelalderen. McCluskey: "You realise you're not going to stop a war or cure a disease by writing songs about bloody Joan of Arc. I needed to be more political."

De ble tidlig enig om at den neste plata ikke skulle være en fortsettelse av "Architecture & Morality". Men samtidig visste de ikke hva de ville gjøre i stedet. De tilbrakte mye tid i Grammophone suite studioet uten å komme opp med noen ideer. En skjebne de på samme tid delte med Madness og The Human League. Andy: "The League were having problems with writing new material. We knew that 'cos we're on the same label."

De valgte derfor å ta et avbrekk, og dra til California i 6 uker. Men da de kom tilbake var det fortsatt uten konkrete ideer. De begynte da å leke med noen gamle opptak som de gjorde i VCL XI/ID tiden. Bl.a. "Radio Waves" og "Telegraph". Faktisk skrev de bare 4 nye låter til den nye plata, resten var skrevet i årene forut.

Paul & Andy hadde gått til innkjøp av en emulator som gjorde det mulig å sample stemmer, robotlyder og annet. McCluskey: "We started sampling ourselves, robot noises, computer sounds, short wave radio broadcasts..." Andy hadde vokst opp i et venstreradikalt hjem da han var liten, og der pleide man å lytte til radiostasjoner fra Østblokken. Stasjoner som hadde en mystikk over seg, og noe av den mystikken ønsket han å formidle på plata.  Bl.a. gjennom "Radio Prague", som omhandlet roboter i Tsjekkoslovakia. De samplet også lyden av store skip, da Peter Saville hadde en ide til cover på den nye plata. Han hadde sett et maleri av Edward Wadsworth fra 1919 som på en abstrakt (vorticist) måte viste et skip med kamuflasje striper (dazzle ships). Han ønsket å lage et cover med slike striper i samme abstrakte stil som maleriet. Paul og Andy hadde sansen for Savilles ide. De valgte også å kalle plata "Dazzle Ships".

    

          

  Wadsworths "Dazzle ships" fra 1919.   Savilles cover til O.M.D.s plate   En senere utgave i grønt

Som produsent på plata hadde de denne gang valgt Rhett Davies som på 70-tallet produserte album for Roxy Music, Bryan Ferry, Camel og King Crimson. Innspillingen foregikk i The Grammophone Suite og Gallery Studio - begge i Liverpool, da bandet følte behov for å være litt hjemme etter all reisingen i forbindelse med de seneste utgivelsene.

"Dazzle Ships" var i første rekke Andy McCluskeys verk, på den måte at det var han som hadde ønske om å gjøre den så sample-basert. Cooper og Holmes som ble regnet som fullverdige medlemmer følte seg tilsidesatt. Holmes bidro på kun 3 av låtene.

Andys favorittåt med O.M.D. er "Romance Of The Telescope", som var å finne på denne plata.

Som første singel fra plata ble "Genetic Engineering" gitt ut i februar 1983. Robotstemmen som hørtes i bakgrunnen på låta hadde de samplet fra lektøyet speak&spell, som var så populært på starten av 80-tallet. Den kvinnelige stemmen tilhørte Maureen Humphreys, kona til Paul. Låta var et uttrykk for Andys nysgjerrighet på genetisk forskning, og de muligheter det ga for å forhindre arvelige sykdommer.

Etter 4 topp 5 singler på rad oppnådde "Genetic Engineering" kun 20. plass i Storbritannia før den forsvant ut (5. plass i Spania). Med sine rare lyder var den alt annet enn radiovennlig. I mars fulgte albumet "Dazzle Ships" som nådde en 5. plass i sin første uke, mens som deretter falt som en stein. Mest sannsynlig fordi folk etter hvert skjønte at dette ikke var noen "A&M" II. Mens "Architecture & Morality" solgte i 4 millioner, solgte "Dazzle Ships" kun i 300.000 eksemplarer. Og fordi Peter Saville hadde laget et kostbart cover til plata, endte bandet opp med å tape penger for hvert eksemplar som ble solgt.

Leketøysmaskinen Speak & Spell som ble brukt på "Dazzle ships".

Men pressen elsket plata. Mange har omtalt den som en klassiker innen elektromusikk. Med sine lyd-kollasjer og underlige stemmer. Man hadde ikke hørt noe som lignet tidligere. Men pga. de få melodiøse partiene på plata virket den nok utilgjengelig på mange.

Når det store musikkbladet Mojo i 2007 skulle gjøre et tilbakeblikk på O.M.D. og deres musikk, var det denne platen de laget artikkelen rundt. Men i 1983 var verken Paul, manager Gordian Troller eller de andre i bandet særlig begeistret for det Andy hadde 'lurt' dem utpå. Andy: "It was the beginning of Paul not trusting me." Og: "We were lulled into a false sense of security. We just thought people would buy it anyway."

"Dazzle Ships" markerte på mange måter slutten på kapittel 1 i historien om O.M.D. Skremt av mottagelsen av albumet bestemte bandet seg for å være mer forsiktige på de neste utgivelsene. Noe som etter manges mening også gjorde dem til et kjedeligere band, med et mer mainstream lydbilde. En skjebne de delte med mange av de innovative new wave bandene fra starten av 80-tallet. Slik som The Human League, Ultravox og Tears for Fears

Andy McCluskey: "We became exactly the type of band we didn't want to be."

Paul Humphreys: " "We got scared after 'Dazzle Ships' because so much of it was very experimental. Coming so soon after Architecture & Morality, which was a beautiful album that sold millions, we completely confused our audience and then we got scared. We'd gone from selling about four million copies of 'Architecture & Morality' to about 300,000 copies of Dazzle Ships. I was like, 'Oh my God, we've done something wrong here'."

I april ble også "Telegraph" gitt ut på singel. Men lyden av morsesignal og telegraf opptak fra 2. verdenskrig var nok ikke egnet til å løfte låta opp på listene. Andy har i ettertid sagt at dette er den verste singelen bandet noensinne ga ut, muligens fordi han skjønte at den ikke hadde noe hitpotensiale.

En tankefull Paul Humphreys etter at bandet opplevde motgang i 1983.

Etter dette dro bandet på turne igjen. Men den ble forringet av at både Paul og Andy slet med sykdommer. Bl.a. ble konsertene de skulle gjøre i Tyskland avlyst. Når turneen var over dro de hvert til sitt. Paul besøkte svigerforeldrene sine i U.S.A., Andy innredet sitt nye hjem i Heswall, et 150 år gammelt hus i sanstein. Malcolm dro på fisketur til Irland, mens Martin slo seg sammen med Dave Hughes for å lage soundtracket til en skrekkfilm. Andy benyttet også tiden til å spille inn låta "Sampling The Blast Furnace" sammen med Martha Lady (Martha & the Muffins), Brett Wickens og William Orbit. Orbit var ukjent på denne tiden, men ble på 90-tallet kjent som Madonnas produsent. De 4 som kalte seg The Partnership hadde egentlig tenkt å gi ut et helt album, men det ble ingenting ut av det.

Paul bodde i nærheten av Andy, i West Kirkby. Paul: It's a pretty boring place where nothing ever happens." Verre var det med kona Maureen som syntes Liverpool-området var det kjedeligste i hele verden. Paul: "She hates Liverpool with a passion."

Før de gikk i gang med innspillingen av sitt neste album valgte de å legge ned Grammophone Suite studioet i Liverpool. Dårlig komfort og dårlige opplevelser bidro til at de valgte se seg om etter andre studio i stedet. Paul og Andy ble også enig om å skrive låtene hver for seg i framtiden, og heller jobbe med dem sammen i studio etterpå.

Likefullt reiste Paul og Andy sammen til Inverness i det skotske høylandet i august for å finne inspirasjon til nye låter. Det de kom hjem med var utkast til "Tesla girls", "Never Turn Away" og "All Wrapped Up". Deretter bar det til et studio i Lincolnshire der de møtte produsent Brian Tench (Bee Gees, Bow wow wow, Des'ree). Også Richard Manwaring som hadde hjulpet dem med "A&M" plata var på plass.

Høsten 1983 gjorde bandet noen opptredener i England, der de bl.a. presenterte noen av de nye låtene, bare for å se hvordan folk reagerte på dem.

Mens de holdt på med innspillingen av den nye plata fikk de et delikat problem å hanskes med. "A&M" solgte fortsatt i store antall, og pengene rant inn på kontoene til Andy & Paul, noe som selvfølgelig var hyggelig. Men skattemessig var det ikke så gunstig. Så for å unngå å betale britisk skatt på inntektene mens de fortsatt var høye, ble de anbefalt å flytte ut av landet. De tok derfor kontakt med Beatles-produsent George Martin som hadde et flott studio på den karibiske øya Montserrat. Et studio der både Sting, Dire Straits og Ultravox har spilt inn noen av sine mest kjente plater. Men før de satte nesen sydover ble de presentert for et nytt leketøy kalt Fairlight CMI. Det var en datamaskin-basert synth, eller polyfonisk digital sampling synthesizer som den også ble kalt. Både a-ha, The Buggles og Frankie goes to Hollywood hadde suksess med den på 80-tallet.

Bandmedlemmene fant seg godt til rette på den vennlige og vakre soløya. Andy & Paul ble inspirert både av menneskene som bodde der, og av den lokale musikken med reggae og bruk av ståltrommmer. Å lage en ny dyster plate som "Dazzle ships" virket fjernt i disse omgivelsene. "Locomotion"  og "All Wrapped Up" var låtene som i størst grad bar preg av den sydlandske inspirasjonen, med ståltrommer og calypso-stemning.

Etter oppholdet på Montserrat dro de videre til Wisselord Studios, Hilversum i Nederland. Deretter tok de seg en fortjent pause, hvor Andy dro på ferie til Hong Kong, Kina og Thailand. Mens Paul tok med seg kona Maureen på en rundtur i Europa.

Som første singel fra den nye plata ønsket bandet å gi ut den Sparks inspirerte "Tesla Girls", men Virgin bestemte at "Locomotion" skulle gis ut i stedet. Og det var muligens ikke noe dårlig valg ettersom den nådde topp 5 i land som Storbritannia, Irland, Nederland, Spania, Portugal, Belgia og Singapore da den ble gitt ut i april 1984. Men kritikerne som hadde elsket de foregående platene deres vendte tommelen ned for denne låta. Ståltrommer og blåser-arrangement (produsert av Tony Visconti) var ikke det de hadde ønsket seg. Men på radioen, diskoteket og sydenferien passet låta glimrende.

Paul & Andy i 1984 med mer fargerike klær enn det som tidligere hadde vært vanlig.

Albumet "Junk Culture" fulgte like etter. Tittelen henspilte på Andys tanker om at ikke all 'søppel' som vi omgir oss med nødvendigvis er av det negative. Andy: "We began to appreciate that it wasn't enough to simply dismiss popular culture as being worthless, that there is some merit in almost everything; video, computer games, junk food, pop music and so on. The lyrics reflect a sort of loss of inhibitions-the idea that you don't have to think something is artistically right in order to enjoy it."

Om denne plata inngikk i hans begrep av søppelkultur vites ikke. Kritikerne var blandet i sin vurdering av den. Enkelte tok den for det den var, en bra popplate med gode melodier og fiffige arrangement her og det. Særlig den instrumentale tittellåta som blandet reggae med det mer industrielle lydbildet fra tidligere år ble lagt merke til. I tillegg til den elegante "Talking Loud And Clear" som hadde et synthete lydbilde blandet med Coopers saksofon.

I Storbritannia ble det 9. plass for albumet. Deretter planla de en turne for å presentere det nye materialet. Fortsatt måtte de holde seg unna England av de skattemessige årsakene. De valgte derfor å bo i Belgia, men i stedet for å øve til turneen tilbrakte de kveldene og nettene på Brüssels nattklubber.

Denne holdningen endret seg da de fikk inn to nye musikere med andre holdninger, i første omgang som endel av turnebandet. De to var brødre fra Skottland, og het Graham og Neil Weir. Trombone og trompet var hovedinstrumentene deres, men de kunne også spille keyboard, gitar og bass.

               

Brødrene Graham og Neil Weir.

I mai og juni turnerte de to sammen med O.M.D. i England og Spania. På San Juan festivalen opptrådte O.M.D. for 250.000 gale spanjoler. Deretter fortsatte de turneen i Canada og U.S.A. Høsten 1984 gjorde de 28 konserter i Australia, før de fortsatte i Japan hvor "Enola Gay" hadde gått til topps litt tidligere. Bandet syntes Japan med sin kultur var et fascinerende land. De besøkte også Fuji fjellet mens de var der. De avsluttet turneen med noen konserter i England og Irland.

O.M.D. live

Andy var på den tiden blitt sammen med amerikanske Toni som han dessverre fikk sett alt for lite pga. all reisingen. Like ille var det at dama var stor fan av Duran Duran. Så hver gang han hørte noen spille "The Reflex" tenkte han på henne. Andy: "It also reminds me of the fact that she thinks: "It also reminds me of the fact that she thinks Simon Le Bon's much better looking than me.."

Som neste singel ble "Talking Loud And Clear" gitt ut i juni 1984. Dette var den første låta de hadde laget ved hjelp av denne fairlight-synthesizeren. I utgangspunktet var den ment som en testlåt. I Storbritannia ble det 11. plass. Til låta var det laget en humoristisk musikkvideo der Andy og Paul var kledd ut som to fugleskremsler. I et landlig miljø som kunne minne om Trollmannen fra Oz.

     

Andy McCluskey som fugleskremsel. I videoen til "Talking Loud And Clear".

I september ble også "Tesla Girls" ble gitt ut som singel, med 21. plass i hjemlandet som resultat.

Mot bandets vilje ble "Never Turn Away" gitt ut som 4. singel fra plata. Den var skrevet av Paul som et uttrykk for den manglende selvsikkerheten han følte i hverdagen. "Never Turn Away" ble skrevet 8 måneder før "Junk Culture" ble gitt ut, men den fikk tittelen bare dager før albumet gikk i trykken. I Storbritannia ble det kun 70. plass for singelen, noe som må kunne betegnes som en fiasko.

Som nevnt var det mange som kritiserte bandet for å ha gått bort fra sine røtter innen eksperimentell elektro-musikk, over til mer polerte poplåter. Selv mente Paul og Andy at de gjorde det i et forsøk på å overleve som band. Å lage en ny "Dazzle Ships" ville vært økonomisk ruin for dem. Dessuten ble det på denne tiden klart at avtalen de hadde med Virgin var dårlig, da de kun fikk prosenter av vinylsalget, og ikke av CD-salget som på denne tiden var i sterk vekst. En felle mange band gikk i på den tiden. Det var først i 1988 at dette ble endret, men da var det på mange måter for sent.

Like før jul i 1984 gikk de i gang med å skrive låter til sitt neste album. Og etter å han turnert flere ganger i statene, med stadig økende interesse, bestemte de seg for å lage en plate tilpasset det amerikanske platemarkedet, med radiovennlig pop. Men de valgte å ta tiden til hjelp, og ikke ha så høye skuldre under innspillingen. I stedet ønsket de å fokusere på godt humør og spontanitet.

Som produsent hyret de inn amerikaneren Stephen Hague, som var en av de store popprodusentene på 80-tallet, med produksjoner for bl.a. New Order, Erasure, Rock Steady Crew og Pet Shop Boys. Men hovedårsaken til at de valgte ham var at de var fascinert av Malcolm MacLarens "Madame Butterfly" som han hadde produsert.

Stephen Hague

Hague bidro til at O.M.D. tok enda et steg i retning mainstream popmusikk uten de helt store overraskelsene. De fleste av låtene de skrev for plata hadde tekster om kjærlighet.  Andy foreslo derfor at de burde kalle den "Crush" (forelsket). I større grad enn på "Junk Culture" valgte de å bruke fairlight synthesizeren, da det ga Paul & Andy frihet til å sample alle instrumentene de ønsket å bruke på plata. Slik at Martin, Malcolm og Weir brødrene kunne få vite hvordan Paul & Andy ønsket at instrumentene deres skulle høres ut. I et forsøk på å gi plata en litt røffere kant valgte de å spille inn låtene til plata live. "So In Love", "Secret" og "La Femme Accident" var sukkersøt pop a' la' "Joan of Arc", mens "88 Seconds In Greensboro" var det mest rockete O.M.D. hadde spilt inn til da. Sistnevnte omhandlet Greensboro-massakren i Nord-Carolina, U.S.A. i 1979 der 5 fagforeningsmedlemmer ble drept av Ku Klux klan.

Kjærlighetslåtene var et uttrykk for Andys forelskelse i amerikanske Toni. Den eksperimentelle tittellåta "Crush" inneholdt opptak fra japansk TV som Andy hadde tatt opp på walkmanen sin mens han var der.

Innspillingen av plata ble gjort i Amazon Studios i Kirkby, Liverpool. I tillegg var de en tur nede i Oxford og The Manor, hvor de hadde spilt inn "A&M".

I 1985 skiftet O.M.D. manager fra Gordian Troller til amerikaneren Martin Kirkup. Årsaken var at det var blitt avdekket skattemessige uregelmessigheter mellom Trollers selskap "World chief Ltd." og O.M.D.s "White Noise Ltd". Kirkup drev et management firma sammen en Steven Jensen kalt Direct Management Group Inc. I tillegg til O.M.D. representerte de artister som K.D. Lang og The Go-Go's.

I mai 1985 ble "So In Love" gitt ut på singel, til negative kommentarer i den engelske musikkpressen. Salgsmessig gikk det også dårlig der, med 27. plass. I Tyskland ble det 18. plass. I U.S.A. fikk de endelig en hit med denne singelen, da den nådde 26. plass på Billboard. På dancelisten i U.S.A. ble det en oppløftende 16. plass. Andy skrev låta som en kommentar til ulykkelig kjærlighet i barndommen, da han stadig vekk ble droppet av damene. Andy: "It's about the painful end of a relationship. When I was younger, I used to be the one that got chucked over, so I decided since then I should be the one to do the chucking" (Record Mirror 1985).

Albumet "Crush" fulgte like etter i juni. Det nostalgiske coveret med det forelskede paret i bilen var malt av  en Paul Slater. Opprinnelig hadde Andy ønsket å bruke maleriet "Early Sunday Morning" (1930) av Edward Hopper, men det viste seg at det ville bli en dyr affære, så i stedet instruerte de Slater til å male noe med den samme stemningen i seg, noe man må si han klarte fint. Manager Martin Kirkup: "I remember Andy McCluskey telling me the reason he wanted a Hopper-style painting on the cover of Crush was that he had always felt there was a lot of melancholy in the paintings of Hopper and he felt that it matched the melancholy that was in the songs".

               
  Edward Hoppers "Early sunday morning"   Coveret til "Crush"   På bildet hadde man også funnet plass til Andy & Paul.

Dette var det første coveret til en O.M.D. plate som ikke var laget av Peter Saville. Han hadde ikke vært tilgjengelig på det tidspunktet bandet trengte hans tjenester.

"Crush" oppnådde en litt skuffende 13. plass i Storbritannia. I U.S.A. fikk de en 38. plass på Billboard. Noe som ble betegnet som et gjennombrudd. U.S.A. er verdens største platemarked, og plasseringen gjenspeilte et salg på hele 200.000 plater.

Det ble også spilt inn en film kalt "Crush - The Movie", der man hadde fulgt bandet privat og under innspillingen av albumet. Det ble bl.a. laget musikkvideoer til alle låtene på plata, som så ble presentert her. Gjennom filmen fikk man et innblikk i hvilke tanker Paul & Andy hadde da de skrev de ulike låtene.

Som 2. singel fra albumet ble "Secret" gitt ut i mai 1985. Paul Humphreys hadde vokalen på denne lett banale poplåta. I Storbritannia ble det 34. plass, mens i U.S.A. ble det nok en oppløftende plassering med 63. plass. "Secret" ble i tillegg brukt i filmen "Arthur 2". "Secret" ble også gitt ut som 12" picture disc, noe som hjalp på interessen.

Veldig mange O.M.D. fans syntes at den elegante og lett symfoniske "La Femme Accident" var platas beste spor. Andy hadde skrevet den til minne om en dame han hadde møtt i Belgia som stadig vekk kom ut for ulykker. Den ble gitt ut som 3. singel fra "Crush" i oktober, da med en skuffende 42. plass i Storbritannia som resultat. Den nådde heller ikke opp i U.S.A.

"La Femme Accident"

For å følge opp de fine plasseringene i Statene dro bandet på turne der i august 1985. Deler av turneen gjennomførte de som oppvarmingsband for Powerstation (Duran Duran spin-off).  Mens de var i U.S.A. besøkte de Paramounts filmstudio, og her traff de filmprodusent John Hughes som nettopp hadde hatt suksess med ungdomsfilmen "Breakfast Club". Han var i gang med en oppfølger kalt "Pretty In Pink", og som i forrige film ønsket han å bruke fengende poplåter til å skape den rette stemningen. Paul og Andy hadde nettopp skrevet en låt kalt "Goddess Of Love" som de trodde kunne passe i en film, så de tilbød seg å stille med låta i filmen.

De kontaktet produsent Tom Lord Alge (som hadde hjulpet dem på maxi-versjonen av "La femme accident") og ba om assistanse slik at de raskt kunne spille inn låta, og presentere den for Hughes. Innspillingen ble gjort i Larrabee Studios, Hollywood. I utgangspunktet handlet "Goddess Of Love" om to mennesker som finner hverandre og blir lykkelig. 

Men Hughes ønsket å bruke låta deres i en sekvens på flyplassen der Seth tar farvel med Anna, og det hele ender med at de går hvert til sitt. Han ville derfor ha dem til å skrive en helt ny låt i stedet med en annen sinnsstemning. Andy og Paul som tre dagere senere skulle ut på en to dagers turne skjønte ikke hvordan de skulle klare å skrive og spille inn en helt ny låt, med hit-potensiale. Men med et godt studio, gode studiomusikere, og lånte instrumenter gikk de i gang. Paul Humphreys: "We were like, 'Oh shit, well, we've got two days and then we're off on tour for two months. How the hell are we going to do this?' We said, 'Look John, book us a really good studio in L.A. We'll go in, we'll hire some instruments...' because our instruments were being shipped. Went into the studio and Andy and I just sat there. It was the only time we've ever done this."

Ved hjelp av et piano skrev de "If You Leave". Deretter ble de neste 24 timene brukt for spille inn låta. De tok seg ikke tid til å sove engang. Da John Hughes fikk høre resultatet ble han svært fornøyd.

Andy McCluskey: "They gave us the scrpit. So we wrote this song that fitted really well, and then three days before we had to go on tour, we played them this song called "Goddess of love". And they told us that they'd completely changed the ending of the film, and the song didn't make any sense whatsoever.  So we wrote and recorded "If you leave" in two days."

McCluskeys hadde en innsmigrende stemme i "If You Leave", som om han pratet direkte til noen: "I touched you once, I touched you twice. I won’t let go at any price. I need you now like I needed you then. You always said we'd still be friends someday." På slutten gikk dette verset på en fiffig måte over i en keyboard-solo.

Etter at innspillingen var ferdig fortsatte O.M.D. turnevirksomheten i U.S.A. denne gang som oppvarmingsband for Thompson Twins. Bl.a. opptrådte de i Madison Square Garden. Paul og Andy trivdes godt med å være i U.S.A. Både pga. suksessen og det varme klimaet der. Og ikke minst fordi de begge hadde kjærester som var amerikanske. Maureen fra Los Angeles, og Toni fra San Diego. Men for Martin, Malcolm og Weir brødrene var tiden i U.S.A. alt annet enn spennende. Humøret hos de 4 var på et bunnivå, og de ønsket seg tilbake til England.

Paul med sin Maureen

Da de høsten 1985 var tilbake i hjemlandet gikk Paul & Andy i gang med å skrive låter til et nytt album. Også denne gang valgte de å bruke Stephen Hague som produsent. Arbeidet ble oppstykket av flere vellykkede konserter i England og Frankrike. Særlig var folk i hjembyen Liverpool glade for å ha dem på besøk igjen. I mai 1986 satte de strek for turnevirksomheten slik at de kunne konsentrere seg om den nye plata. På samme tid fikk de noe å glede seg over da "If You Leave" begynte å klatre på den amerikanske singellisten. Singelen ble gitt ut i slutten av april, og måneden etter var den oppe på 4. plass på Billboard, noe som ble et nytt høydepunkt i bandets karriere. Den holdt seg på topp 40 i hele 13 uker. I Storbritannia ble det en skuffende 48. plass. Også i andre europeiske land var plasseringene skuffende, enda bandet her hadde laget en av sine fineste låter. I New Zealand ble det en fin 5. plass.

     

Singelen "If You Leave" som nådde 4. plass i U.S.A.

Suksessen i U.S.A. med "Crush" og "If You Leave" var svært kjærkommen for bandet, da utgiftene til innspillingen av plata og turneene som ble gjort på den tiden langt oversteg det man hadde budsjettert med. I første omgang var det Virgin som tok utgiftene, men de krevde regress fra O.M.D.s White noise Ltd. Et selskap noen mener i realiteten var konkurs på den tiden. Så et nytt album var viktig både for å bygge videre på interessen for bandet i U.S.A. og for å få inntekter.

I mai 1986 tok de en pause fra plateinnspillingen, for å kunne delta på Montreux Pop Festival i Sveits. Tilstede var også navn som a-ha, Inxs, Deperche Mode, Pet Shop Boys, Eurythmics, Bonnie Tyler, Billy Ocean og Big Country. Her framførte de sine seneste hits til glede for de frammøtte, og de 500 millioner menneskene som hadde mulighet til å se showet på TV rundtom i verden.

I et intervju med musikkmagasinet Smash Hits uttrykte Andy McCluskey sitt engasjement for alternativ energi. Der han mente atomkraft var det beste alternativet for å skape energi til industri og privathusholdning, til tross for farene ved det. Andy: "I'm actually a believer in the theory of nuclear energy as an alternative to fossil fuels, and I just fins it amazing that governments manage not to tell you the truth."

Han fortalte også at den nye plata de holdt på med hadde de sosialøkonomiske forandringene som skjedde i verden, som tema. Andy: "Europe has had it's day. It's gone right past America, and now you're looking at Japan, China, and south-east Asia as the next economic base."

O.M.D. i Montreux, Sveits, i mai 1986.

Den nye plata ble spilt inn i løpet av to måneder i Studio Del La Grande Armée i Paris, i tillegg til Amazon Studios, Liverpool. Studioet i Frankrike var ikke ferdigbygd da de skulle ta det i bruk, noe som bød på praktiske utfordringer. Valget av Paris som innspillingssted hang sammen med bandets ønske om å hente inspirasjon der, slik de gjorde da de var i Brüssel og Montserrat.

Noe av materialet på plata hadde de skrevet tidligere, slik som "Southern". Basslinja i låta var hentet fra en tidlig versjon av "Telegraph", mens blåserne var brukt i en liveversjon av "Pretending To See The Future". Det var først etter at Andy hadde hørt noen opptak med Martin Luther King, at ting falt på plass. Talen King gjorde 3.april 1968 (hans siste) ble lagt oppå kompet bandet hadde laget. Mange så likheter mellom "Southern" og "19" med Paul Hardcastle fra 1985.

"We Love You" hadde de også skrevet litt tidligere, da den ble brukt i filmen "Playing for the keeps" (er likevel ikke å finne på soundtracket). "Stay" ble til etter at de hadde lekt med ulike ideer, bl.a. hentet de inn noen fargede sangere for å se hva de kunne få til sammen. "Flame Of Hope" ble skrevet og spilt inn i løpet av kun 4 timer. Av en eller annen grunn var ikke "If You Leave" tatt med på plata. Men de hadde funnet plass til "Goddess Of Love", som  de hadde tenkt å bruke i "Pretty In Pink". Keyboard-partiet på på låta lignet på det som ble brukt på "If You Leave".

De roligere låtene "Dead Girls" og "The Pacific Age" kunne minne om ting de gjorde i starten av karrieren. "Shame" som avsluttet side A på LPen var i hovedsak skrevet av Graham Weir. Andy og Paul hadde ikke problemer med å komme opp med ideer denne gangen, slik at det ikke ble plass til låter som "Cajun Moon," "Cut Me Down" og "Gun People".

Som første singel fra det nye albumet ble "(Forever) Live And Die" gitt ut i september 1986. Med sitt iørefallende refreng som ga assosiasjoner til 60-tallet, og bruk av blåsere virket det som et riktig valg. I utgangspunktet hadde det vært meningen at Andy skulle synge låta, men resultatet hadde ikke blitt slik de håpet, så Paul tok over i stedet. Salgsmessig ble det igjen en suksess i U.S.A. med 19. plass, i Storbritannia ble det 11. plass, mens i Belgia, Nederland og Canada ble det topp 5.

I et intervju med Smash hits magazine var Paul Humphreys – som hadde skrevet det meste av låta – ærlig nok til å innrømme at han ikke likte "(Forever) Live And Die" så godt.

I oktober 1986 ble albumet "The Pacific Age" gitt ut. Tittelen henspilte på Andys tanker rundt verdensøkonomien. Andy: "My initial idea was to make people aware of the change in the economic world that has taken place in the past few years: The Japanese, the Koreans, the Chinese of Taiwan, they all dominate the big international market now." Platecoveret var laget av en Mick Haggerty som på den tiden hadde vært i Mexico og hentet inspirasjon. Han hadde først skjært ut motivet til coveret i tre, før det ble avfotografert og bearbeidet.

Pressen var ikke imponert av "The Pacific Age", som til tross for sitt fyldige lydbilde med vakre arrangement likevel ikke klarte å engasjere på samme måte som de første albumene hadde gjort. Salgsmessig gikk det heller ikke så bra, med 15. plass i Storbritannia og 47. plass i U.S.A.

I oktober 1986 dro O.M.D. ut på nok en verdensturne som varte i bortimot et år. De startet i England før de fortsatte i Canada og Nord-Amerika. Mens de var her ble Paul og Andy plaget med halsinfeksjoner, noe som gjorde at Graham Weir mer enn en gang måtte trø til som sanger. Konsertene i U.S.A. ble en suksess, med bra oppmøte. Også i Australia og New Zealand ble konsertene godt besøkt. Særlig etter at 2. singelen "We Love You" ble en stor hit der nede (18. plass) på samme tid som de var der. I Europa og U.S.A. floppet singelen. Mens de var i Adelaide traff de sin gamle keyboardist Michael Douglas som jobbet som en bartender der nede. Han hadde hoppet av i Australia etter å ha fulgt The Human League på turne. Deretter dro de til Japan, der det var vinter. Her gjorde de både konserter, intervjuer og TV opptredener.

  O.M.D. ute for å promotere albumet "The Pacific Age".

I april 1987, mens O.M.D. fortsatt var på turne, ble "Shame" gitt ut som 3.singel fra "The Pacific Age". Bandet hadde ønsket seg "Stay" som førstesingel fra plata, og da den heller ikke ble gitt ut som 3. singel ble de lettere irritert. Men de sørget for at Rhett Davies som produserte "Dazzle Ships" mikset låta pånytt, da de syntes albumversjonen hadde for lavt tempo. Virgin nesten garanterte at "Shame" kom til å bli en stor hit, noe den definitivt ikke ble. I Storbritannia ble det 52. plass, mens i de fleste andre land nådde den ikke opp i det hele tatt.

Fra baksiden av "Shame" singelen.

Etter at de kom hjem fra turneen var bandmedlemmene slitne og desillusjonerte. Fra å være et kritikerrost synthband som solgte bra, ble utgivelsene deres møtt med likegyldighet i musikkpressen. I 1987 hadde også musikkscenen endret seg, og de typiske synth-bandene som A Flock Of Seagulls, The Human League, Ultravox, og China Crisis var enten oppløst, eller lå nede med brukket rygg. Indie-rock, heavy metal og dance var de mest populære sjangerne på denne tiden.

Paul & Andy savnet det å kunne slappe av mer. Slik livene deres hadde vært de siste 8 årene hadde det handlet mest om plateinnspillinger, promotion, og lange turneer. De følte også at de hadde mistet kontrollen over det de holdt på med, der plateselskap og andre fortalte dem hva de burde gjøre. Paul Humphreys: "We had less and less control. We were being controlled by management, by record companies, and by everyone telling us what we should be doing next."

For å oppsummere det bandet hadde laget fram til da ble man man enig om å gi ut en "Best Of" plate. I juni 1987 hadde de begynt arbeidet med en ny singel kalt "Suspicion". For B-siden hadde de skrevet en låt kalt "Dreaming". Men etter hvert som arbeidet med de to låtene skred fram, viste det seg at "Dreaming" framstod som en lagt mer fengende låt enn "Suspicion". Sistnevnte ble vraket, og en ny låt kalt "Satellite" ble spilt inn og brukt som B-side. Låtene ble spilt inn i Amazon studios, Liverpool, med Paul & Andy selv som produsenter.

25. januar 1988 ble singelen gitt ut, til liten interesse i Storbritannia (50. plass). Men i U.S.A. fikk de nok en stor hit med "Dreaming", da den nådde 16. plass på Billboard. På dance-listene ble det en fin 6. plass.

I mars 1988 ble samleplaten "The Best Of O.M.D." gitt ut, og den fikk en helt annen mottagelse hos platekjøperne enn de seneste singlene. Faktisk fikk O.M.D. sin beste plassering i hjemlandet, da plata nådde 2. plass. I U.S.A. ble det 46. plass. Den solgte også bra i andre land.

 "The Best Of O.M.D." 

Mellom april og juni 1988 dro O.M.D. på sin sin siste turne sammen på mange år, da de var oppvarmingsband for Depeche Mode på deres "Music For The Masses Tour" i U.S.A. og Canada. Også Thomas Dolby og Wire var med på denne turneen. Sin siste opptreden sammen gjorde de på Rose Bowl stadium i Pasadena i California foran 72.000 mennesker. Mange som var tilstede på konserten mente O.M.D. var bedre enn hovedbandet Depeche Mode. Selv mente Paul & Andy at dette var den mest imponerende konserten de noen gang hadde gjort. Etter dette takket Weir brødrene for seg i bandet, og dro hjem til Skottland. Graham Weir fikk seg senere jobb på Universitetet i Edinburgh, der han underviser i musikk.

I 1988 ble det gitt ut en O.M.D. singel kalt "Brides Of Frankenstein". Paul & Andy var ikke involvert i denne utgivelsen som bestod av ulike O.M.D. låter mikset sammen. I stedet var det house-artistene Mike "Hitman" Wilson og Steve "Silk" Hurley som stod bak låta.

Tilbake i England begynte de arbeidet med å skrive nye låter, men alt de klarte å komme opp med var "Never Let You Go", som ikke ble gitt ut. Paul foreslo derfor at bandet burde ta en lengre pause for å få overskudd og inspirasjon til å skrive nye låter. Han mente også at de burde bruke tiden til å omdefinere det musikalske uttrykket til noe som passet mer i tiden.

Men verken Andy eller Virgin var enig i det synspunktet. Virgin viste til kontrakten, der det fortsatt var en plate igjen å gi ut. Og Andy var innstilt på å innfri kontrakten. Deretter gikk bandet inn i en periode med uvisshet, da man ikke klarte å bli enig om hva man skulle gjøre. Det utviklet seg etter hvert til en grunnleggende uenighet mellom Andy på den ene siden og Paul, Malcolm og Martin på den andre. Sistnevnte fraksjon ønsket å lage mer 'organisk' musikk med bruk av tradisjonelle instrumenter, mens Andy ønsket å fortsette med den synthbaserte musikken. Andy: "Hang on! you mean that synthesizers actually are not the future? Yov've gone back to frigging guitars and bass and drums, how can that be the future? Bloody hell!"

Tidlig i 1989  bestemte Paul, Malcolm og Martin seg for å fortsette uten Andy, og de ønsket å bruke O.M.D. navnet.. Argumentet var at de representerte 3/4 deler av bandet, mens Andy kun representerte 1/4 del. Men Andy var overhodet ikke enig i deres vurdering, og tok derfor kontakt med Virgin Records for å få støtte i kampen om bandnavnet (et navn både Paul & Andy tidligere hadde sagt at de mislikte). Og Virgin som eide backkatalogen til O.M.D. var ikke i tvil om at det var Andy som var best egnet til å føre O.M.D. navnet videre. Han hadde skrevet og sunget de fleste låtene, var bandets ansikt utad, og Virgin mente at det var større sjanse for at han ville oppfylle kontrakten med selskapet på en tilfredsstillende måte enn at Paul og co. ville klare det.

O.M.D. gikk hvert til sitt i 1988.

Uenigheten mellom partene fortsatte i rettssalen i en prosess som tok to år, og som kostet store summer i advokatsalær. Det ble tilslutt bestemt at Andy skulle kjøpe ut Paul og hans 50% av rettighetene til navnet. Advokatene måtte deretter regne ut verdien på bandet. Summen Andy måtte betale fikk han lånt ifra Virgin.

De som kjenner historien til Tears for Fears vil finne mange likhetstrekk til O.M.D. Jmf. engelsk popduo, ble kvartett, gikk fra hverandre på slutten av 80-tallet, ble uenig om hvem som skulle ha retten til bandnavnet..

Verken Paul eller Andy var aktiv innen musikk i de to årene, med unntak av en gjesteopptreden Andy gjorde på Arthur Bakers suksessalbum "Merge". Andy benyttet anledningen til å pusse opp et 500 år gammelt hus som han hadde kjøpt i Wirral. Uenigheten med Paul, Malcolm og Martin var en stor påkjenning for Andy, i tillegg til at han hadde opparbeidet seg stor gjeld som følge av saken. Alt dette slet på humøret, og han gikk inn i en depresjon, i tillegg til at han fikk et alkoholproblem. Problemer som han måtte ha kyndig hjelp for å komme seg ut av. Han slet også med å skrive nye låter. Et vendepunkt ble det da han kom i kontakt med to unge menn fra Liverpool som kalte seg Raw Unlimited. De het Stuart Kershaw og Lloyd Massett, og delte studio med Andy på den tiden. Det musikalske vennskapet med de to unge musikerne inspirerte Andy til å skrive nye låter, slik som "Pandora's Box", "Speed Of Light" og "Was it something I said". I sistnevnte låt langet han ut mot Pauls kone Maureen som han i lengre tid hadde hatt et anstrengt forhold til: "Don't you come round here no more. Don't you waste my time. Don't you dare to phone me. Don't even have me on your mind."

Hyggeligere var det at Andy sammen med Stuart Kershaw skrev "Sailing On The Seven Seas", som like etter kom til å bli en av de største hitene O.M.D. hadde hatt. Andy fikk ideen til det Gary Glitter aktige trommekompet som var det bærende elementet i låta en dag han var ute og gikk tur.

Etter mye uenighet gikk O.M.D. fra å være en kvartett til å bli navnet på en enkel artist. 

I forkant av utgivelsen av det nye materialet skrev Andy under på en ny avtale med Virgin som gjaldt for 3 album.

18.mars 1991 fikk folk endelig høre hva den nye utgaven av O.M.D. hadde å by på, da "Sailing On The Seven Seas" ble gitt ut som singel. Og til manges overraskelse hadde Andy og co. laget en fengende låt med et tidsriktig komp som ga assosiasjoner til industriell dance-musikk, ikke ulikt det Front 242 laget på samme tid. I Storbritannia ble låta en kjempehit, da den nådde 3. plass i mars. Også ellers i verden ble "Sailing On The Seven Seas" en stor hit, med 1. plass i Sør Afrika, 3. plass i Sverige og Østerrike, og 9. plass i Tyskland. Allerede i første forsøk hadde Andy bevist at han stod utmerket på egne ben uten Paul og de andre.

Videoen til låta bygde oppunder det golde, ufølsomme som man kunne fornemme gjennom synthkompet til låta. Den var spilt inn i et ørkenlignende landskap i New Mexico, U.S.A.

Videoen til "Sailing on the seven seas".

Albumet "Sugar Tax" fulgte like etterpå. Og i en tid der grungerock var det store, mens synthbasert musikk var uglesett, var en 3. plass på den britiske albumlisten svært bra. Man må tilbake til "A&M" for å finne en like god plassering for et studioalbum med O.M.D. Og noen mener at "Sugar Tax" er solgt i flere eksemplarer. Plata var produsert i The Pink Museum, Liverpool, The Strongroom, London, The Townhouse, London, og Amazon Studios, Liverpool. Med seg i studio hadde O.M.D. Andy Richards (Pet shop boys, Prefab Sprout) og Howard Gray (The Cure, UB40, Danny Wilson). Tittelen "Sugar Tax" spilte på det faktum at alt søtt har sin pris på en eller annen måte. Tittellåta er ikke å finne på albumet, da den ikke var ferdig produsert når plata skulle gis ut. Andy hyllet sine forbilder i Kraftwerk ved å ha med en versjon av "Neon lights" på plata. På noen av de første vinyl-utgavene av "Sugar Tax" var låta fjernet, uten at det var meningen.

I juli 1991 ble "Pandora's Box" gitt ut som 2. singel fra albumet. Og låta som var inspirert av Louise Brooks rolle i filmen ved samme navn fra 1929, ble en stor hit i Storbritannia. Den ble bandets 7. topp 10 hit med en 7. plass. I Tyskland ble det 11. plass, i Sverige og Østerrike ble det også 7. plass. Videoen til låta var basert på filmopptak fra "Pandora's Box".

         

"Pandora's Box"

I 1991 var Andy også opptatt med å innrede sitt eget studio i Liverpool, kalt Motor Museum Studio. Som navnet antyder hadde lokalet tidligere vært brukt som bilverksted. Og det hadde rett i forveien vært kjent som Pink studios. Kjente artister som The Arctic Monkeys, Atomic Kitten og Cast har vært i studioet og spilt inn musikk etter at McCluskey bygget det om.

    

 Motor museum studio, Andy McCluskeys studio i Liverpool sentrum.

Etter utgivelsen av "Sugar Tax" dro O.M.D. på turne som varte fra juli til oktober. Massett og Kershaw hadde ikke mulighet til å bli med, så i stedet fikk han med seg keyboardistene Nigel Ipinson og Phil Coxon, og trommeslageren Abe Jukes. Turneen ble en stor suksess, med utsolgte konserter overalt der bandet opptrådte. I ettertid beskrev Andy turneen som den beste han hadde vært med på.

Også "Call Your Name" og "Then You Turn Away" ble gitt ut på singel, med skuffende 50. plass for begge i Storbritannia.

Inspirert av suksessen med "Sugar Tax" og den påfølgende turneen, gikk Andy i gang med en oppfølger. I 1992 satt han i sitt studio 6 dager i uken, ofte oppimot 10 timer for å skrive låter og programmere arrangement. Han jobbet for det meste alene, selv om Kershaw hjalp ham med å skrive låtene "Best Years Of Our Lives", "Christine", "Stand Above Me" og "Only Tears", og Phil Coxon hjalp ham med selve produksjonen.

Andy spilte inn en coverversjon av Velvet Undergrounds "Sunday Morning", og han samplet Barry Whites "Love's Theme" i "Dream Of Me". Det tok lang tid før Whites plateselskap ga ham lov til å sample låta, men da det gikk i orden kom likegodt White selv over for å hjelpe McCluskey med produksjonen. "Everyday" var en låt Andy skrev sammen med Paul Humphreys i 1987, mens "Heaven Is" var en låt McCluskey skrev i 1983, og som ble framført live på den tiden.

Andy tok seg også tid til å hjelpe sitt forbilde Karl Bartos (Kraftwerk) på hans album "Esparanto". Bl.a. bidro han med sine stemme på "Crosstalk" og "Overdrive", og han var med og skrev "Kissing The Machine" og "Show Business". I Düsseldorf ble det også tid til å treffe de andre medlemmene av Kraftwerk, og spise middag hjemme hos Wolfgang Flür. Her fikk Andy muligheten til å uttrykke sin begeistring for Kraftwerks musikk. 

Andy McCluskey: "I can remember in the early 90s getting to know Karl Bartos and going to Düsseldorf and having dinner at Wolfgang (Flür)'s apartment with Wolfgang, Karl and Emil (Schult). Wolfgang had a gold disc on the wall for the ‘Radioactivity’ single and I said "Oh, ‘Radioactivity’ was our Kraftwerk song…‘Electricity’ was really just a punky version of ‘Radioactivity’. And they all went 'Yes, we know'."

Karl Bartos album "Esparanto", som Andy McCluskey deltok på.

"Stand Above Me" som Andy skrev sammen med Kershaw og Massett ble gitt ut som første singel fra den nye plata i mai 1993, men uten at Andy kunne skjønne hvorfor ble det kun en 21. plass i Storbritannia for singelen. Albumet "Liberator" kom ut i juni 1993, og heller ikke den ble noen salgssuksess, med 14. plass i Storbritannia. Stilmessig lignet den på "Sugar Tax", med sin retro-disco, dance stil. Men verken musikkritikerne eller platekjøperne lot seg imponere. For Andy ble dette en svært tung tid, der de traumene han opplevde i forbindelse med utgivelsene i 1986/87, kom tilbake. Litt positivt var det at albumet kom inn på Billboard 200 (169. plass). Noe "Sugar Tax" ikke hadde klart. Også "Dream Of Me" (24. plass i UK) og "Everyday" (59. plass) ble gitt ut på singel.

I liket med "Sugar Tax" var ikke tittellåta ("Liberator") å finne på selve albumet. Tittelen henspilte på McCluskeys interesse for krigsfly fra 2. verdenskrig., og da særlig The B24 Liberator. Platecoveret som først ble laget til plata inneholdt bilder av en naken kvinne i ulike positurer. Disse skulle forestille "bomber girls" - de halvpornografiske motivene pilotene pleide å ha på flyene sine på den tiden. Men etter å ha diskutert saken med Virgin ble man enig om å bruk en mer påkledd dame på coveret.

                                                
 
Det første "pornografiske" coveret for "Liberator".
  Det modifiserte coveret som ble brukt.

I oktober 1993 dro O.M.D. på turne for å promotere "Liberator". Denne gangen var også Stuart Kershaw med. De startet opp i Sverige før de fortsatte til Norge, der O.M.D. gjorde sin første konsert noensinne? på Rockefeller 27. oktober. Deretter fulgte Danmark, Nederland, Frankrike, Tyskland, Østerrike, Sveits og Storbritannia.

Økonomisk var verken denne eller "Sugar Tax" turneen noen suksess, da utgiftene oversteg inntektene.

I januar 1994 avsluttet de med konsert i Sør-Afrika. Det skulle vise seg å bli den siste turneen O.M.D. gjorde på 13 år.

O.M.D. i 1993: O.M.D. 1993: Andy McCluskey, Nigel Ipinson

Phil Coxon (bak venstre), og Stuart Kershaw (bak høyre)

Credit: the Official O.M.D. Website

Mens Andy opplevde suksess med "Sugar Tax" valgte Paul å bruke tiden sammen med familien sin de første årene etter bruddet med Andy. Han skrev også litt musikk for TV-serier og filmer.

Dessverre skulle det vise seg at heller ikke forholdet til kona Maureen var ment å vare evig. For på begynnelsen av 90-tallet ble de to skilt, og Maureen tok med seg deres felles datter til Los Angeles. Paul har omtalt denne tiden som forferdelig. På kort tid hadde han mistet både familien og bandet sitt.

Paul hadde holdt kontakten med Martin og Malcolm, og i 1993 fikk de omsider gitt ut en plate sammen, med singelen "Oil For The Lamps of China". De valgte å kalle seg The Listening Pool, etter at de hadde lekt seg med å sette sammen ulike ord. 

Martin Cooper: "We were in LA and had been kicking about names for ages. We had this piece of paper with all sorts of words written on it and the name just came about. It may have been me who put the two names together."

Paul Humphreys: "We had sheets and sheets of words and we just put some together."

The Listening Pool med Martin Cooper, Paul Humphreys og Malcolm Holmes.

Etter avtalen som ble gjort i retten kunne ikke de tre gi ut noen plate før Andy var ute med sin første plate (i 1991). Og da de hadde muligheten til å gjøre det hadde de ikke noe plateselskap å gi ut plater på. Martin Cooper: "Andy could get on with his record because Virgin were financing him during that period. We were writing, but we couldn't do anything. Once Andy had released his record (Sugar Tax), we were free of all contracts and things, but we didn't have a label, so we had to look around."

De skrev først under for Liverpool selskapet Inevitable, men de gikk konkurs like etter. Så i stedet børstet de støvet av sitt gamle selskap Telegraph Records, og ga ut platen selv. I 1994 kom albumet "Still Life" ut. Kritikerne var svært positiv til innholdet på plata. En musikkjournalist skrev at de her hadde klart å kombinere de stemningsfulle melodiene fra starten av 80-tallet med et moderne lydbilde. På plata hadde de i større grad utnyttet talentene til Malcolm og Martin, bl.a. ved å la saksofonen og trommene få større plass i lydbildet. Flere av låtene på "Still Life" var skrevet mens de 3 var med i O.M.D. slik som "Wild strawberries". Salgsmessig ble ikke utgivelsen av albumet det helt store.

The Listening Pools album "Still Life". Coveret var laget av Martin Cooper før han ble med i O.M.D.

De ga også ut singelen "Meant To Be" i 1994, og de begynte arbeidet med en ny plate kalt "Natural", aom skulle være mer uptempo. Men uenighet mellom Paul og Malcolm om driften av Telegraph, og manglende interesse hos platekjøperne gjorde at man valgte å legge ned The Listening Pool i 1996.

Martin Cooper valgte å ta opp igjen interessen for maling etter dette. Og i løpet av kort tid opparbeidet han seg et navn i kunstnerkretser, og han mottok priser. Han valgte å selge unna alt han hadde av instrumenter, for å markere at han var ferdig som musiker. Likefullt holdt han kontakten med både Andy, Paul og Malcolm i årene etter. Martin lever idag med den klassiske pianisten Alexanda Bibby og hennes to barn.

Malcolm Holmes flyttet til Sør-Afrika der han bodde i en kort periode, før han kom tilbake til England. Her dannet han plateselskapet Fin music. Også Graeme Clark fra Wet Wet Wet var involvert i hans prosjekter. I 2003 var Holmes ute på turne med The Christians. På samme tid begynte han å gi trommetimer. I 2004 fikk han et hjerteinfarkt som satte ham tilbake, men gjennom opptrening ble han bedre, slik at han kunne ta opp igjen interessen for trommer.

Malcolm Holmes i 2005

Etter den skuffende mottagelsen av "Liberation" albumet valgte Andy å ta en pause fra musikkbransjen, og heller flytte til Dublin i en periode. Han leide seg også bil og kjørte fra vest mot øst i U.S.A. Og han tok med seg sin 72 år gamle far Jimmy McCluskey på togtur gjennom Asia, fra Uzbekistan til Shanghai.

Først våren 1996 var han klar for å gå i gang med innspillingen av et nytt O.M.D. album. Og etter alt det som hadde skjedd på det personlige området de siste årene hadde han mange ideer til nye låter. Bl.a. hadde han blitt imponert av gospelkoret Richard Allen Singers som han traff på sin vei gjennom de amerikanske sørstatene. Dette inspirerte ham til å skrive den stemningsfulle "The Gospel Of St. Jude".

Opplevelsene i Kina ble gjenspeilt i "New Head". Til manges glede klarte han og Paul Humphreys å legge mye av det vonde bak seg, noe som resulterte i at de for første gang på ca. 10 år skrev en låt sammen, kalt "Very Close To Faraway". Også Karl Bartos var med og skrev en låt sammen Andy, som de kalte "The Moon And The Sun". Andre låtskrivere Andy samarbeidet med på plata var Stuart Kershaw, Matthew Vaughan og David Nicholas. På produksjonssiden fikk han celeber hjelp fra Anne Dudley, som med sine strykerarrangement har bidratt på en lang rekke kjente album.

Stuart Kershaw

"Walking On The Milky Way" var skrevet av Andy sammen med Nigel Ipinson og en Keith Small like etter at "Liberator" turneen var ferdig. Og den selvbiografiske popperlen med det fengende refrenget ble gitt ut som første singel fra albumet "Universal" i august 1996.

      

Andy foran sitt "kjære" Stanlow i videoen til "Walking On The Milky Way".

Videoen som ble laget til låta reflekterte innholdet i sanget, der viktige hendelser og steder i Andys liv ble presentert, bl.a. oljeraffineriet Stanlow. Også Matthew Street i Liverpool ble hyllet på singelen, med egen låt på B-siden. Både Andy og fansen mente at "Walking On The Milky Way" var noe av det fineste l O.M.D. hadde laget. Den minnet lite om tidligere utgivelser med bandet, i stedet virket det som om han her hadde hentet inspirasjon fra Beatles. Men Virgin som på den tiden hadde fokus på andre artister enn O.M.D. gjorde lite for å promotere singelen, slik at den endte på en skuffende 17. plass i Storbritannia. Heller ikke i andre land klarte den å markere seg. I et intervju sa Andy at låta ville vært en verdenshit om Oasis hadde gitt den ut, med det støtteapparatet de hadde.

Albumet "Universal" fulgte i september, og med den manglende oppbakkingen fra Virgin ble det igjen en skuffende plassering, med 24. plass i Storbritannia. Andy vurderte å dra på en promotion turne etter utgivelsen av albumet, men valgte å la det det være. I stedet gjorde han noen enkeltopptredener i Tyskland og Spania.

 Det stilfulle coveret til "Universal", som var designet av Peter Saville.

I oktober 1996 ble tittellåta "Universal" gitt ut som siste singel fra albumet (55. plass), det ble også den siste O.M.D. singelen på over 10 år. For med den manglende interessen fra både plateselskap, media og platekjøpere syntes ikke Andy at det var noen vits i å fortsette som O.M.D. lenger. I 1997 ble kontrakten med Virgin sagt opp. For å markere at historien om bandet nå var kommet til veis ende, ble man enig om å gi ut en ny samleplate med de største hitene fra 80- og 90-tallet. I utgangspunktet hadde man tenkt å gi den ut som en dobbelt-CD, der også B-sidene var tatt med. Deretter var man inne på tanken om å lage en remix-CD som kunne gis med. Men "The O.M.D. Singles" endte opp som en ganske så ordinær samleplate, der tracklista var identisk med "The Best Of" fra 1988, med unntak for 5 låter fra 1991 og utover. Det analoge materialet fra de gamle platene var digitalt remastret for å gi bedre lyd. Særlig "Electricity" framstod i ny drakt etter å ha blitt finpusset med digital teknikk. I Storbritannia nådde plata 16. plass i oktober 1998.

Da Andy skulle gjøre noen TV opptredener i gresk og spansk-TV i forbindelse med utgivelsen av samleplata, fikk han med seg Paul Humphreys på scenen. De to gjorde også flere intervjuer sammen på denne tiden, bl.a. for TV kanalen VH1, der de framhevet at de hadde lagt uenigheten bak seg. Dette bidro til å skape en større verdighet rundt nedleggelsen av O.M.D., som på den tiden hadde eksistert i nøyaktig 20 år (de framstod som O.M.D. første gang 12. oktober 1978 på Eric's club).

Paul og Andy i 1998

Credit: the Official O.M.D. Website

Etter dette måtte Andy ta en tenkepause for å finne ut hva han ville med livet sitt. Karl Bartos oppmuntret Andy til å fortsette å skrive sanger, da han mente Andy hadde et stort talent for det. Andy kom da også til den konklusjonen at han ønsket å fortsette i musikkbransjen, ved å skrive låter og produsere dem. Men han ønsket ikke å synge dem selv, da han var lei av å være i rampelyset og å dra på turne.

Allerde i 1997 hadde han sammen med Stuart Kershaw lekt med tanken om å sette sammen en jentegruppe som kunne presentere låtene de skrev. Andy hadde ikke sansen for boyband der enkeltpersoner ble satt til å synge låter de verken skrev eller spilte. Men samtidig hadde han vokst opp med jentegrupper som The Supremes, The Ronettes og Bananarama, som han likte. Og med de som forbilde ønsket han å finne 3 jenter som han kunne sette sammen til et band.

Etter et par uheldige forsøk på finne de rette jentene, ble det i juni 1998 avholdt audition på diskoteket L2 i Liverpool. Og her fant Andy de tre jentene Liz McLarnon, Kerry Katona og Heidi Range. Range som senere ble med i The Sugababes ble erstattet med Natasha Hamilton. Etter noen måneder med intens øving ble de tre jentene presentert som Atomic Kitten på Liverpool diskoteket Aintree.

Jentebandet Atomic Kitten som ble satt sammen av Andy McCluskey

Den McCluskey/Kershaw skrevne singelen "Right Now" ble gitt ut i desember 1999, og like etter var den inne på topp 10 i Storbritannia. Deretter fulgte "see Ya" og "I want your love" som begge gikk inn på topp 10. Igjen var Andy og Stuart med på låtskriversiden. I 2001 gikk den McCluskey skrevne "Whole again" til topps på den britiske singellisten. Også i land som Nederland, Tyskland, Irland, Østerrike og New Zealand gikk den til topps. Debutalbumet "Right now" der McCluskey/Kershaw hadde skrevet de fleste låtene, gikk også til topps i Storbritannia. Plata var produsert i MCluskeys Motor Museum Studios. Atomic Kitten opplevde på kort tid en suksess som O.M.D. i sin tid bare kunne drømme om. Bl.a. ved å gå til topps på de britiske listene, noe O.M.D. aldri gjorde.

I 2001 kunne Andy også glede seg over endelig å bli gift med sin kjæreste gjennom 17 år, Toni. Med årene har de fått to barn. Bryllupet ble holdt i U.S.A. den 6. august 2001.

Samme år ble samleplata "Navigation" gitt ut. Der man omsider fikk presentert O.M.D.s singel B-sider på en plate. Med mindre kjente spor som "Avenue", "Garden City", "Concrete Hands" og "This Town".

"Navigation-The O.M.D. B-sides"

Samarbeidet mellom jentene i Atomic Kitten og Andy/Stuart ble avsluttet midtveis i innspillingen av oppfølgeralbumet "Feel So Good", da jentene krevde å få være med og utvikle låtene på albumet. Inn kom i stedet de norske låtskriverne i Stargate, med Mikkel Eriksen, Tor Erik Hermansen  og Halllgeir Rustan. Bl.a. skrev de låta "It's OK" som ble første singel fra plata, med 3. plass i juni 2002. I 2005 fikk Atomic Kitten en topp 10 hit med "Cradle", en låt Andy/Stuart skrev for debutalbumet deres. I 2003 gjorde McCluskey et nytt forsøk på å sette sammen et jenteband, men Genie Queen gjorde seg mest bemerket ved at Abigail Clancy fra bandet ble kjæreste med Liverpool F.C. helten Peter Crouch. Etter å ha jobbet med dem en stund valgte Andy å sette strek for sitt engasjement i disse jentebandene. Andy: "The Genie Queen? Err, no. My developing with other acts day is long over. I spent 10 years doing that and I’m delighted not to have to work with other people because they’re all thankless bastards!"

Samme år skrev og produserte Andy/Stuart for den engelske såpestjernen Jennifer Ellison. Andy har også vært innom Paul McCartneys skole LIPA i Liverpool som foredragsholder.

McCluskeys 2. jenteband Genie Queen

Også Paul Humphreys prøvde å finne sin plass i musikkbransjen på denne tiden. I 2000 var han tilstede på en musikkfestival i Cannes, Frankrike, for å promotere plateselskapet sitt, Telegraph Records. Her kom han i prat med tyske Claudia Brücken som Paul kjente til fra da hun var sanger i Propaganda, et band Paul og Andy så opp til. De to fant tonen, og ble enig om å jobbe sammen når tidspunktet passet for dem begge.

Og det tidspunktet kom lik etterpå. Da Andy McCluskey ringte Paul for å fortelle ham at han var blitt tilbudt å gjøre en turne i U.S.A. som O.M.D. Men at han ikke hadde tid, så han lurte på om Paul ville dra i stedet. Paul var først litt usikker, men så tenkte han at dette kunne være en fin sjanse for ham og Claudia til å prøve ut et samarbeid. I byer som Salt Lake City, Anaheim, Los Angeles, Seattle, Dale Scots og Chicago framførte de både O.M.D. og Propaganda låter, i tillegg til noe nytt materiale de hadde laget. De kalte turneen "OMD Revisited Tour".

OneTwo: Claudia Brücken og Paul Humphreys.

Låta "Cloud 9" som Brücken skrev sammen med Martin L. Gore fra Depeche Mode, var det som skulle til for at de to ble enig om å dannet et band sammen på et mer permanent basis. Og en felles interesse for elektronikk, maskiner, studioer, soul, stemmer og drømmer.. De valgte å bruke OneTwo som navn på bandet.

I 2004 gjorde de en europeisk turne sammen. De opprettet også selskapet There There records, slik at de kunne gi ut materialet de laget. I juni 2004 ble EPen "Item" gitt ut til hyggelig omtale i media. De andre låtene het "Sister", "Elementh of truth" og "Signals". Martin Gore spilte også gitar på "Cloud 9". Han hadde aldri skrevet en låt sammen med noen andre før han gjorde denne sammen med Claudia.

EPen "Item".

I 2005 ble Claudia Brückens soloalbum "Another Language" gitt ut på deres There There selskap. Humphreys produserte plata, i tillegg til at han fungerte som lydtekniker. I 2006 opptrådte OneTwo i Leicester katedralen og på London Venue. Deretter dro de på turne i Sør-Amerika.

I februar 2007 ble "Cloud Nine" gitt ut pånytt, denne gang som en singel. På samme tid ble også duoens første studioalbum kalt "Instead" gitt ut. Paul var godt fornøyd med mottagelsen av albumet: "The response to the release has been exciting, some of the best reviews I’ve personally had in a long long time which has been very nice. The album has been selling well and we were No.2 last week on UK iTunes for our genre which was also exciting and our club mixes are in the UK top 40."

"Instead" ble svært godt mottatt av musikkinteresserte rundt om. Med et tidsriktig lydbilde som kunne gi assosiasjoner til samtidige plater med Madonna og Depeche Mode. (Plata kan anbefales på det sterkeste, som en svært positiv lytteopplevelse: webmaster).

I september 2007 turnerte de sammen med Erasure. I november slo seg sammen med et annet 80-talls synthband, nemlig The Human League, på deres turne. Og dette brakte OneTwo til Norge og Rockefeller den 19. desember 2007.

I 2004 var det snakk om at Andy McCluskey skulle opptre under O.M.D. navnet på retroturneen Here & Now. Nå ble det ingenting ut av det, men i kulissene diskuterte Paul og Andy muligheten for å komme sammen igjen. Og i april 2005 stilte Paul og Andy opp til intervju sammen i Motor museum studios, der de fortalte de frammøtte at de planla å ta opp samarbeidet igjen, som O.M.D. Hovedårsaken til at de følte tiden var inne for en gjenforening var at det musikalske landskapet hadde endret seg siden 90-tallet. Folk var i større grad enn tidligere nysgjerrig på musikken fra 70- og 80-tallet, noe Paul & Andy hadde merket ved at salget av de gamle platene hadde tatt seg opp. I tillegg til at de fikk flere forespørsler enn tidligere. Paul Humphreys: "Since 1998, when we were together, the" Singles Collection "promotes, we are talking about the possibility, again as O.M.D. together. At that time we were still agreed that the time had not yet come. Now, eight years later, we think, is definitely the right time. "

31. mai 2005 opptrådte Paul, Andy, Malcolm og Stuart (Kershaw) i TV-programmet "Det ultimate liste showet" hos tyske RTL. Her framførte de "Maid of Orleans" og "Dreaming" til stor glede for den tyske O.M.D. fansen som hadde funnet veien til TV studioet. 

Paul Humphreys: "One day we got offered this huge TV show in Germany because OMD is massive in Germany. And because we all lived in different places—our drummer lives in Germany, Andy lives in Liverpool, and I live in London—we never got to see each other. So we thought, 'Let's just do one TV show...where we can all see each other.' We thought it was like a jolly away in a five-star hotel, all expenses paid, and we'd only have to work for three and a half minutes. The weekend of the show, we did so much talking and some other gigs had been offered to us, big gigs. We said, 'You know what? OMD could actually exist in this climate. Shall we give it a go?' We made a decision and it was a wise decision, because we're so enjoying being OMD again."

Den 'historiske' opptredenen O.M.D. gjorde på RTL i 2005, som markerte starten på gjenforeningen.

De 4 var svært fornøyd etter opptredenen. Paul: "I see the appearance as a first step to something greater."

Blant publikum var også Virgin Records mannen Dirk Hohmeyer. Og på den tiden var han ansvarlig for arrangementet Night Of The Proms, som er mellomeuropeernes versjon av "Last Night Of The Proms" (Britene har siden 1895 hatt en tradisjon med storslagne promenade konserter i Queens Hall, og senere Royal Albert Hall). Hohmeyer var fan av O.M.D. og hadde fulgt bandet tett  siden starten på 80-tallet. Så med den overraskende gjenforeningen så han muligheten for å få med O.M.D. på denne turneen. Paul og Andy syntes dette hørtes spennende ut og sa ja. Dessverre kunne ikke Malcolm eller Stuart bli med på turneen.

Sammen med artister som Mike Oldfield, Chico & the Gypsies og Ike Turner gjorde O.M.D. 22 konserter i Tyskland, Spania, Belgia og Frankrike i 2006/2007. På repertoaret stod "Sailing On The Seven Seas", "Maid Of Orleans", og  en medley med "Souvenir", "If You Leave", "Forever Live And Die" og "Walking On The Milky Way". Med seg på scenen hadde O.M.D. et stort strykerorkester og et kor, noe som gjorde "Maid of Orleans" til en helt spesiell opplevelse. Både Andy og Paul var ekstatisk over å få lov til å opptre foran et så stort publikum igjen, og med så mange musikere i ryggen. I løpet av turneen opptrådte O.M.D. foran 180.000 mennesker.

        

Den 47 år gamle Andy var både høyt og lavt når O.M.D.

presenterte sine gamle hits på "Night Of The Proms".

I mai 2007 ble den suksessrike turneen fulgt opp med en "Architecture & Morality tour", som en markering av at det i 2007 var gått 25 år siden bandets mest populære plate "Architecture & Morality" ble gitt ut. Og på denne turneen fikk de også med seg Martin Cooper i tillegg til Malcolm Holmes, enda Cooper tidligere hadde sagt at han aldri kom til å spille mer. Også Stuart Kershaw var med.

I forkant av turneen måtte de øve på de gamle låtene, noe som skulle vise seg å ikke være like enkelt. Instrumentene de hadde på den tiden var forlengst blitt borte, slik at de måtte bruke moderne synther for å gjenskape de analogene lydene. I tillegg hadde de glemt hvordan enkelte av låtene gikk, slik at de måtte spille "Joan of Arc" og de andre hitene om og om igjen i et forsøk på å høre hvordan de ulike instrumentene ble spilt. Andy: "We’ve been rehearsing for 9 months, not every day, but it takes so long because we are very sound specific. It’s not just plug a guitar in and go, “G, sing!”, it’s like – do you need that sound? We’ve got to have that sound for 'Souvenirs' and that sound for 'Maid of Orleans', so taking forever, but it sounds fantastic."

        

              

 

O.M.D. i 1983

 

Og i 2007

6. mai 2007 gjorde O.M.D. en privat konsert for 100 inviterte i Robannas studios i Birmingham. Her framførte de hele "Architecture & Morality". Musikkritikerne som var tilstede kunne etterpå fortelle om en fantastisk konsert, og at man ikke skulle tro at bandet ikke hadde spilt sammen på flere tiår. Den første offisielle konserten ble gjort i Dublin den 13. mai, på Olympia Theatre. Etter 13 konserter var turneen offisielt over.

Konserten var delt opp i to bolker. Der første del fokuserte på albumet "A&M", mens 2.del var mer som en "greatest hits" konsert å regne. De gjorde også flere TV show i denne perioden.

Paul Humphreys på scenen under "Architecture & Morality" turneen

Høsten 2007 planla O.M.D. å gjenta suksessen fra 2006 ved å delta på en ny runde med "Night Of The Proms". Men både denne og andre opptredener måtte avlyses da Andys kone Toni fikk kreft, slik at hun måtte gjennom en strålebehandling som tappet henne for krefter. Andy måtte legge alt annet til side for å være tilstede for henne og barna. Fansens tanker gikk til Andy og hans familie. Heldigvis ble hun etter hvert bedre.

Det ble i 2008 gitt ut en DVD fra gjenforeningsturneen, der man fikk presentert konserten de gjorde på Hammersmith Odeon, London den 19. mai 2007. I tillegg inneholdt DVDen en dokumentardel der Paul og Andy besøkte lokalene hvor Eric's og Grammophone suite i sin tid lå.

Det ble også gitt ut en CD kalt "Live: Architecture & Morality & more". Opptakene til plata ble gjort 19. mai 2007 på Hammersmith Apollo i London. Dette var den første liveplata OMD hadde gitt ut i sin da 30 årige historie. Mange fans kritiserte det grelle platecoveret, som absolutt ikke var av samme kvalitet som Peter Savilles klassiske O.M.D. albumcover.

"Live: Architecture & Morality & more" som viste O.M.D. anno 2007

Etter hvert som ryktene om at O.M.D. var ute på turne spredte seg, var det flere byer som ville ha et besøk av Andy & co. Så i juni 2007 startet de opp en "Greatest hits tour", med 14 konserter i Storbritannia. Om ikke det var nok, gjorde de ytterligere 12 konserter på festivaler rundt om i Europa. For det meste i Tyskland. Turneen fortsatte inn i 2008.

Parallelt med at bandet var ute og turnerte, var Paul og Andy opptatt med å lage ny musikk sammen. I første omgang ble de involvert i "Peter Saville installation", der den grafiske designeren som betydde så mye for O.M.D. på 80-tallet hadde laget en film som fokuserte på ulike kraftverk i Nord-England. Slik som gasskraftverket i Point of Ayre, vind turbinen i North Hoyle bank, kjernekraftverket i Heysham 2, og kullverket i Fiddler's Ferry. Disse og andre installasjoner er visuelt dominerende, og har på sin måte påvirket folk som bor i områdene de ligger i. O.M.D. som tidligere hadde laget en låt om Stanlow fant oppgaven utfordrende. De dro til de ulike stedene og tok opptak av turbiner, bølger og vind for å skape den rette stemningen. Resultatet ble "The Energy Suite".

De instrumentale låtene Andy skrev ble framført i Foundation for Art and Creative Technology (FACT) i Liverpool, mellom 12. desember og 22. februar 2009. Låtene hadde navn som "Gas", "Water", "Air", "Nuclear" og "Coal".

20. juni 2009 gjorde O.M.D. en enkeltkonsert sammen med Royal Liverpool Philharmonic i Philharmonic Hall, Liverpool. Her ble O.M.D.s gamle hits og "The Energy Suite" framført i orkesterversjoner. Konserten ble gitt ut på DVD 14. desember 2009, under navnet "Electricity - The Energy suite".

"Electricity - The Energy suite"

3. mars 2008 ble 1983 albumet "Dazzle Ships" gitt ut pånytt i en digitalt remastret utgave, i anledning 25 års jubileet for utgivelsen av albumet. I tillegg til de opprinnelige 12 sporene, var "Telegraph (The Manor Version 1981)", "4-Neu", "Genetic Engineering (312MM Version)", "66 and Fading", "Telegraph (Extended Version)" og "Swiss Radio International" tatt med som bonusmateriale. "Telegraph" var spilt inn i forbindelse med "Architecture & Morality" albumet, i studioet The Manor. Også de andre 80-talls albumene til O.M.D. ble gitt ut i remastrede utgaver, i 2008 og utover.

I anledning utgivelsen av "Dazzle Ships" dro bandet ut på en mindre turne i Storbritannia, kalt "30th Anniversary tour", med hovedvekt på materialet fra plata. Som oppvarmingsband på turneen hadde de China Crisis - et annet kjent synthband fra 80-tallet.

I 2008 og 2009 opptrådte O.M.D. igjen på "Night Of The Proms". I 2008 stod de på scenen sammen bl.a. Simple Minds og Alan Parsons, mens i 2009 var de øverst på plakaten sammen med Roxette.

10. juli 2008 var O.M.D. blant gjestene under "Liverpool Day", på Albert Dock i Liverpool.  Med 50- og 60-talls heltene The Merseybeats, Gerry Marsden, The Swinging Blue Jeans, og The Quarrymen på scenen, var Andy og Paul nesten for unggutter å regne. O.M.D. framførte "Across The Universe" for hjemmepublikummet.

15. september 2008 ble nok en samleplate gitt ut med O.M.D. - kalt "Messages: Greatest Hits". I tillegg til CDen - som bortimot var identisk med "The O.M.D. singles", fulgte det med en DVD som inneholdt 31 musikkvideoer med bandet. Bl.a. lite kjente videoer for "Hold You" og "Red frame/White light".

Man hadde egentlig tenkt å ha med 'mash up' låta "Dazzle Ships At The River" på samleplata. Den var en miks av O.M.D.s "Dazzle ship", og Groove Armadas "At The River" fra 1999. Men pga. problemer i forhold til opphavsrettighetene ble låta droppet fra samleplata (den er å finne på Youtube). Bakgrunnen for denne merkelige miksen, var at O.M.D. på 2000-tallet hadde planlagt å spille inn et helt album med slike 'mash up' mikser. 

Andy McCluskey: "There was a plan for there to be a mash up album of our own songs with other people's - there's a few that are out there – ‘Dazzle Ships At The River’, ‘At The River’ cut up with loads of ‘Dazzle Ships’ samples, ‘Talking Loud And Grace’, which was ‘Talking Loud And Clear’ with Grace Jones. But it became obvious that it wouldn't work because both of the record companies would want 100% so there was no margin for making any money from it. And, secondly, the mash up thing went out of fashion."

"Messages: Greatest Hits" fra 2008

19. september 2008 deltok O.M.D. på veldedighetskonserten "Stars of Europe", på belgisk TV. Der inntektene gikk til UNICEF. Andre artister som opptrådte var Air Traffic, Robyn, Thomas Dutronc, Sharleen Spiteri, Starsailor, og Nile Rodgers fra Chic.

I juni 2009 opptrådte O.M.D. i hjembyen Liverpool sammen med Royal Liverpool Philharmonic. I en musikalsk setting som ikke var så ulik den som ble skapt på "Night of the Proms", med bruk av strykerorkester på scenen.

I november og desember 2009 var O.M.D. ute på turne, som oppvarmingsband for Simple Minds på deres "Grafitti Soul tour" - en annen traver fra 80-tallet som fortsatt holder det gående. De gjorde kun 8 opptredener, i Storbritannia. Så da Simple Minds gjestet Norge 24. november, var det uten O.M.D. på scenen.

The Guardians anmeldelse fra konserten i Newscastle: "McCluskey does a curious jig with his bass guitar that makes him look like a bank clerk forced to become a pop star by Dusseldorf-sent robots."

Simple Minds og O.M.D. som begge har covret Kraftwerks "Neon Lights" på plate, stod på scenen sammen når Minds skulle framnføre låta.

Simple Minds'  "Grafitti Soul Tour" i 2009, med O.M.D. som oppvarmingsband.

19. og 20. september 2010 opptrådte O.M.D. på den første Vintage Computer Festival på National Museum of Computing, ved Milton Keynes. I tillegg til å framføre materiale fra den kommende plata, og bandets gamle hits, tok de seg tid til å prate med publikum om sin musikalske karriere, i en paneldebatt.

Helt siden Andy og Paul kom sammen i 2005, var det snakk om de skulle spille inn et nytt O.M.D. album sammen. Og 20. september 2010 var "History of Modern" klar for utgivelse.

Ideen til navnet til plata fikk Andy da han besøkte kunstutstillingen "The History of Modernism" i London, sammen med datteren sin. Han syntes det var komisk at modernismen idag hører historien til i stedet for at det er noe dagsaktuelt. Og slik følte han at O.M.D.s musikk ble vurdert av musikkritikerne - Musikk som var moderne og innovativ på 80-tallet, men som idag er gammeldags. 

Andy McCluskey: "It just seemed to be quite strange to think that modernism is historical and old now! and that what we did is old and is now actually being pastiched and recycled. The original modern is now antique modern It's a good title."

Innspillingen av plata startet i februar 2009. Og 25. november 2009 kunne fansen laste ned en demo fra plata kalt "Sister Marie Says" - en låt som i 2010 ble gitt ut som andre singel fra det nye albumet. Det meste av låta ble skrevet så tidlig som 1981. Andy McCluskey :"The melody of ‘Sister Marie Says’ is from 1981 but, we have tried to do it in a style, production wise, that is modern, so it just seemed totally appropriate."

Andy hadde hatt planer om å ha den med på albumet "Universal" fra 1996, men han hadde syntes den hørtes for 80-talls aktig ut da, så han valgte å droppe låta. Men i 2010 fungerte det bedre. 

Andy McCluskey: "Jeg synes 'Sister Marie says' fungerer, fordi det er 'old school O.M.D.', og dermed har en mer tidløs kvalitet. På 90-tallet - på høyden av Britpop, var jeg av den oppfatning at det er best å prøve så lite som mulig å høres ut som O.M.D. Men i dag, i den postmoderne tid, er det en kul ting å kunne gå tilbake til O.M.D. tradisjonelle sound, uten at det virker gammelmodig."

I tillegg til at mange av låtene på "History of Modern" var skrevet for mange år siden, var også flere skrevet av Andy i 2005, rett før gjenforeningen av O.M.D. var et faktum.

Bl.a. var "The Future, The Past and Forever After" opprinnelig skrevet for "Sugar Tax" albumet.

Tittellåta "History of Modern" som både Andy og fansen mente var en av de beste plata, het opprinnelig "Big Bang Theory".

"History of Modern" ble produsert i Andys eget The Motor Museum Recording Studio i Liverpool. O.M.D. produserte plata selv, med hjelp fra Mike Crossey (Arctic Monkeys) og Guy Kastav.

Lydmessig hadde albumet mange referanser til tidlig O.M.D. Slik som åpningssporet "New Babies: New Toys" og sistelåta "The Right side". Førstnevnte var virkelig egnet til å ta pusten fra lytteren med sin eleganse og intense lydbilde, mens sistnevnte kunne minne om 70-talls Kraftwerk (slik O.M.D. hadde gjort rundt 1980), og da særlig låta "Europe Endless".

Også "RFWK" var en hylles til Kraftwerk, der tittelen var en forkortelse for fornavnene til Ralf, Florian, Wolfgang og Karl - medlemmene av Kraftwerk.

Tittellåta "History of Modern (Part 1)" gledet mange fans som har en forkjærlighet for O.M.D. fra tiden rundt "Architecture & Morality", med sitt drivende komp og fengende synthriff. Verre var det med "Pulse", som hørtes ut som noe som hadde blitt til overs fra en Atomic Kitten innspilling.

Da innspillingen ble avsluttet, var Andy og Paul svært stolt av det de hadde fått til. Og i intervjuer brukte de store superlativer da de skulle beskrive den nye plata. Bl.a. omtalte Andy albumet som det beste de hadde gitt ut siden "Architecture & Morality".

Andy McCluskey: "There’s quite a lot of tracks done actually. And without sounding too big-headed, I’m conceited enough to say though that I think it’s bloody great."

Andy McCluskey: "I think this is one of the best albums we've ever done, precisely because we just did what we felt like doing. Which is the way we've always done our best stuff. And (on this album) we felt like we were teenagers again. We just made a record because we wanted to have a conversation with ourselves in the language of Orchestral Manoeuvres in the Dark. But whenever we were conscious about having hits or selling records, we didn't do a very good job usually!"

Andy likte alle låtene på plata, men da han ble spurt om hvilken han likte best, svarte han "New Holy Ground", som også var den siste de spilte inn til albumet. På det tidspunktet den ble spilt inn, anså de seg som ferdig med albumet, og ønsket å bruke tiden til å komponere låter som kunne brukes som B-sider. Men siden "New Holy Ground" ble så bra som den ble, valgte de å ta den med på albumet. Andy McCluskey: "Hang on a minute. We've got a new song. We're putting this song on the album!' So just by the fact that it's so brand new, so fresh, it's probably my favourite right now. Ask me another time and it'll probably be a different song!"

"If You Want It", som kunne minne om "Walking On The Milky Way" ble gitt ut på singel som en forsmak på "History of Modern", 6. september 2010.

 

"If You Want It" videoen.

De stilfulle coverbildene på "History of Modern" ble laget av Peter Saville - mannen som stod bak de flotte coverbildene til "Orchestral Manouevres in the Dark og "Architecture & Morality" på 80-tallet.

"History of Modern" ble gitt ut på det lille uavhengige London selskapet 100% records.

 Albumet "History of Modern" fra 2010.

"History of Modern" var en flott plate, som ble godt mottatt både av musikkritikere og fans. På Rateyourmusic.com, der mange tusen fans har vært inn og vurdert O.M.D.s albumutgivelser, fikk den en rating på 3.25. Man må tilbake til 1983 og albumet "Dazzle Ships" for å finne en O.M.D. plate som har slått an bedre hos fansen.

I Q magazine - et av verdens største musikkmagasin fikk plata 4 av 5 stjerner, mens i Mojo magazine - det andre store britiske musikkmagasinet, ble plata belønnet med 3 av 5 stjerner.

Tidsmessig var det gunstig for O.M.D. å komme sammen og gi ut en plate igjen, i en tid der elektronisk musikk igjen var i skuddet - med artister som Lady GaGa, LCD Soundsystem, Little boots og Hot Chip. Og der O.M.D. og andre elektroband fra tidlig 80-tall gjerne ble nevnt som forbilder. Andy McCluskey: "At the age of 51 it appears that I've got more bloody respect and credibility than I had at 21. I'm not going to complain about it. It's been a long bloody fight though."

Salgsmessig gikk det også brukbart, med 28. plass i Storbritannia, 36. plass i Østerrike, 74. plass i Sveits, og 18. plass på den felleseuropeiske albumlisten. I et av verdens største platemarked - Tyskland, ble det en flott 5. plass for "History of Modern". Noe som med all tydelighet viser hvor bandet har størst fanskare.

Andy og Paul i 2011

I oktober 2010 dro O.M.D. ut på en "History of Modern tour" for å promotere den nye plata. Etter å ha gjort 8 konserter i England, dro de over til Tyskland, der de gjorde ytterligere 7 konserter. Også andre land i Europa ble besøkt på turneen. Konserten de gjorde på Tempodrome i Berlin 18. november 2010 ble tatt opp og senere gitt ut på CDen "History of Modern Tour - Live in Berlin". Med på CDen fulgte også en booklet med bilder fra konserten.

I 2011 fortsatte de turneen i U.S.A. med ytterligere 16 konserter. O.M.D.s originalbesetning hadde ikke opptrådt i Nord-Amerika siden Depeche Modes "Music For The Masses Tour" på 80-tallet.

I juni  2011 var Andy og Paul tlilbake i Europa, med konserter i Spania, Tyskland, Danmark, Belgia og England. 3. september opptrådte de på festivalen Electric Picnic i Stradbally, Co Laois, i Irland. Muligens var det festivalnavnet som inspirerte dem til å kalle sitt neste studioalbum "English Electric".

24. november 2011 la O.M.D. ut en oppdatering på sin nettside der de fortalte at de snart skulle i studio for å spille inn sitt neste album, og at plata kom til å hete "English Electric": "We are planning to be in the studio in early December to start collating our ideas and expand upon the music we already began writing together earlier this year. The next album entitled 'English Electric' is starting to take shape."

Arbeidet med plata hadde startet like etter at "History Of Modern" ble gitt ut - opprømt av oppmerksomheten plata hadde fått, og veldig godt fornøyd med arbeidet de hadde gjort. De ønsket å fortsette i det samme sporet, der de på en god måte hadde tatt opp tråden etter de fire første O.M.D. platene på 80-tallet.

Paul Humphreys: "Before we started 'English Electric', Andy and I did this analysis, we did an analysis of everything we've done. We came to the conclusion that the first four albums that we made had the biggest OMD signature on them. And we wanted to recapture that. As soon as we finished History of Modern we knew exactly what we should do next."

Selv om de ønsket å fange stemningen fra de første 4 platene, hadde de likevel et ønske om å lage en tidsriktig plate, med bruk av moderne studioteknikk.

Paul Humphreys: "We wanted to recapture the essence of OMD in the early days. We didn't want to become a pastiche of ourselves. We wanted it to sound modern. We used a hyper-modern studio and we know what a modern record should sound like. We used a lot of modern production techniques, but we really wanted to get the essence of early OMD in there too, and it was a tricky balance to get that right."

Med seg på plata fikk Paul og Andy sine gamle venner i O.M.D., Martin Cooper og Malcolm Holmes. Også Claudia Brücken deltok med sin sang. Av nyere artister som deltok, var den greske elektroduoen Fotonovela. "English Electric" ble produsert av bandet selv, i Motor Museum Studio, og Bleepworks i London. 

12. mars 2012 overrasket O.M.D. bandet filippinske fans ved å gjøre en konsert  på Smart Araneta Coliseum i Quezon City, som den første konserten de gjorde i landet noensinne. 

27. juli 2012 ble O.M.D.s 80-talls hit "Enola Gay" kringkastet til milliarder av mennesker, da den ble spilt under åpningsseremonien til OL i London, som endel av en kavalkade over britisk musikk. 

I august 2012 opptrådte O.M.D. i Cape Town og Johannesburg i Sør-Afrika. Senere på året gjorde de også konserter i Belgia og England.

Da de var ferdig med innspillingen og "English Electric" var klar for utgivelse, var den største overraskelsen deres var hvor bra plata ble.. Som en av de beste platene de hadde gitt ut. Noe både fans og kritikere sa seg enig i. Et av superlativene som gikk igjen var at O.M.D. hørtes veldig ut som dem selv.

Paul Humphreys: "My biggest surprise is that we managed to make an album like English Electric. That's my biggest surprise. I wasn't sure that we had it in us to go and make an album like that. People may have different opinions, but for me this album stands up with some of our better ones. I really didn't think that old men in their 50s could actually do that. We've done something good. Andy and I were talking about it yesterday and it's been interesting because there have been a couple of critics in Britain who would desperately love to knock this album down, but they can't bring themselves to do it."

 O.M.D. i 2013.

De fleste nettstedene/avisene som anmeldte "English Electric" ga plata bortimot toppscore, bl.a. det store musikkmagasinet Mojo som ga 4 ut av 5 stjerner: "'Night Cafe', 'The Future Will Be Silent' and the earworm that is 'Dresden' might just be some of their best ever pieces."

Det flotte coveret til "English Electric" var i likhet med "History Of Modern" laget av Peter Saville.

"English Electric"

"English Electric" ble lagt ut for salg 5. april 2013. Salgsmessig gikk det veldig bra, med 12. plass i Storbritannia, 10. plass i Tyskland, 14. plass i Hellas, og 8. plass på den amerikanske electronica-listen. I hjemlandet var 12. plass det beste Paul, Malcolm, Martin, og Andy hadde oppnådde med en O.M.D. plate siden 1984.

Det ble gitt ut hele 4 singler fra albumet, med "Night Cafe", "Dresden", "Metroland", og "The Future Will Be Silent". "Metroland" kunne minne om "Organisation"/"A&M" med sine enkle 80-talls inspirerte tangentriff.

Et annet høydepunkt på plata var "Kissing The Machine", som Andy skrev sammen med Karl Bartos fra Kraftwerk i 1993, for Bartos' album "Esperanto". Paul var ikke med og skrev låta, men  han fikk ansvaret for å gi låta en ny musikalsk innpakning på "British Electric", noe han lyktes bra med.

Utgivelsen av albumet ble fulgt opp med en "British Electric Tour" i 2013 og 2014, med oppstart i Margate Winter Gardens i Kent, England, 28. april. Som oppvarmingsband på den britiske turneen hadde de John Foxx & The Matts. Foxx var i likhet med OMD en av pionerene innen elektronisk musikk på slutten av 70-tallet, som vokalist i Ultravox. Før konsertene i England hadde O.M.D. gjort flere konserter i Nord-Amerika. Og etter konserter i England og Mellom-Europa reiste bandet tilbake til Amerika for ytterligere 9 konserter.

I 2014 var de igjen ute på veien. Denne gang på en "Dazzle Ships & Greatest Hits Tour". Etter en konsert i Toronto måtte Malcolm Holmes avslutte karrieren i O.M.D. pga. problemer med hjertet. Malcolm Holmes: "I hung up my OMD drumsticks after a bad night at a gig in Toronto when my heart stopped for a few minutes. Let’s just say for now that I’m an incredible lucky puppy."

Etter flere tiår som medlem av O.M.D., og over tusen konserter måtte Malcolm Holmes gi seg i bandet.

Holmes ble erstattet av Stuart Kershaw som allerede hadde lang fartstid med tilknytning til bandet. Holmes fortsatte å jobbe som trommeslager, i tillegg til at han opprettet nettsiden drummarket.uk, der han solgte trommeutstyr.

1. og 2. november 2014 fikk O.M.D. æren av å opptre på ærverdige Museum Of Liverpool, noe de satte stor pris på. Andy McCluskey: "We can’t wait to play at the Museum. The space for the concert is fantastic and very intimate. The museums and galleries in this city have had a major influence on me so it’s nice to come back and do a unique concert at the Museum of Liverpool."

Dette var første gang en større artist hadde opptrådt i museet. Konsertene ble tatt opp og gjort tilgjengelig på CDen og DVDen "O.M.D. - Dazzle Ships Live At The Museum Of Liverpool".

I likhet med de fleste av OMDs utgivelser ble "Dazzle Ships Live

At The Museum Of Liverpool" presentert i en smakfull innpakning.

I 2015 gjorde O.M.D. konserter i land som Australia, Belgia, Nederland, Spania, Østerrike, Polen, England og Mexico. Konsertene de gjorde i desember var endel av turneen "Night Of The Proms", som de hadde deltatt på mange ganger før.

9. mai 2016 slo O.M.D. på stortromma og inviterte fansen inn i den musikalske storstua i England, nemlig Royal Albert Hall i London, der de framførte hele "Architecture & Morality" og "Dazzle Ships". I tillegg til andre låter fra tidlig 80-tall. Den eneste låta av nyere dato som de presenterte var "History Of Modern (Part 1)". 

 

O.M.D. i Royal Albert Hall

Det ble gjort opptak av konserten - opptak som umiddelbart etter konserten ble gjort tilgjengelig på en dobbelt-CD som publikum kunne kjøpe på vei ut. Senere ble også trippel-LPen "Architecture & Morality/Dazzle Ships Live at the Royal Albert Hall" gjort tilgjengelig.

 "Architecture & Morality/Dazzle Ships Live at the Royal Albert Hall"

I 2016 var OMD også tilgjengelig med en helt ny låt, da de var med og skrev "Thrill Me" for filmen "Eddie The Eagle". Også Gary Barlow, Taron Egerton og Hugh Jackman deltok på plateinnspillingen.

I oktober 2016 ble det kjent at O.M.D. jobbet med et nytt album som skulle være klar for utgivelse i 2017.

 

 

 

        

          

 

Studioalbum

 

                                  
Orchestral Manouvres in the dark

1980

  Organisation

1980

  Architecture & Morality

1981

   
Dazzle Ships

1983

  Junk Culture

1984

  Crush

1985

   
The Pacific Age

1986

  Sugar Tax

1991

  Liberator

1993

   

Universal

1996

 

History of Modern

2010

 

English Electric

2013

Singelutgivelser

 

           
Electricity

1979

  Red frame white Light

1980

  Messages

1980

  Enola Gay

1980

  Pretending to see the future

1981

       
The new stone age

1981

  Souvenir

1981

  Joan of Arc

1981

  Maid of Orleans

1982

  She's Leaving

1982

       
Genetic Engineering

1983

  Telegraph

1983

  Locomotion

1984

  Talking loud & Clear

1984

  Tesla Girls

1984

       
Never turn away

1984

  The Wheels of the Universe

1984

  So in Love

1985

  Secret

1985

  La Femme accident

1985

       
If you Leave

1986

  (Forever) Live & Die

1986

  We love you

1986

  Shame

1987

  Dreaming

1988

       
Brides of Frankenstein

1988

  Sailing on the seven seas

1991

  Pandora's Box

1991

  Call my Name

1991

  Then you turn away

1991

          
Stand above me

1993

  Dream of Me

1993

  Everyday

1993

  Walking on the Milky way

1996

  Universal

1996

         
O.M.D. remixes

1998

If you want it

2010

Sister Marie says

2010

The History of Modern part 1

2011

Night Cafe

2013

Dresden

2013

Metroland

2013

The Future Will Be Silent

2013

         
         

1. Architecture & Morality

2. Orchestral Manouvres In The Dark

3. The Pacific Age

4. Junk Culture

5. The History of Modern

6. Organisation

7. Sugar Tax

8. English Electric

9. Crush

10. Dazzle Ships

 

1. If You Leave

2. Maid Of Orleans

3. Walking On The Milky Way

4. Electricity

5. Enola Gay

6. Sailing On The Seven Seas

7.  La Femme Accident

8. Joan Of Arc

9. Forever Live And Die

10. Genetic Engineering