(John) Howard Jones: Født 23. februar 1955, Southampton, Storbritannia

Når man snakker om 80-tallet og synthesizer musikk, er Howard Jones et av de navnene man gjerne nevner. Med store hits som "What is Love?", "New Song" og "Things Can only get Better" var han en av de mestselgende artistene på begge sidene av Atlanteren en periode. Hans glimrende debutalbum "Human's Lib" gikk til topps i Storbritannia, og solgte bra i mange andre land i Europa.

Howard Jones med sine synther.

Etter de to første albumene fikk Howard Jones problemer med å følge opp suksessen. Han har likefullt holdt det gående helt til i dag, til glede for sine mange trofaste fans. Med årene har det blitt 11 studioalbum, og mange samle- og liveplater med Howard Jones.

Mens endel andre britiske artister kunne fremstå som rufsete, og til tider uhøflig i stilen, var Howard Jones alltid høflig og imøtekommende. Det fulgte aldri noen skandaler med ham, noe som nok gjorde at pressen syntes han var litt kjedelig. Hans motto var å være snill mot mennesker og dyr (han er vegetarianer). Noe han uttrykte gjennom sine tekster og væremåte.

Howard Jones ble født av de walisiske foreldrene Thelma og John Jones i Southampton, i februar 1955. Ifølge moren Thelma var Howard en snill gutt da han var liten. De hadde egentlig tenkt å kalle ham Roland, men de syntes ikke han så ut som noen Roland da han kom til verden. Thelma Jones: "We nearly called him Roland. He isn't a Roland, is he? I think he'd have died if we called him that!"

Han vokste opp med de 3 brødrene Roy, Martin og Paul, der Howard var den eldste. Fra guttene var små ble de vant med å synge - i kirker, familiesammenkomster og i sangkonkurranser. Da de ble 7 år fikk de gå til pianoundervisning. 

Farens yrkeskarriere som bygningsingeniør brakte familien til Canada og Ottawa. Howard var 9 år gammel på den tiden. I ettertid har moren sagt at det var kanskje var en sprø ide, å dra med 4 unger til et land de aldri hadde vært før. Thelma Jones: "John thought it would be a good opportunity for them to experience other cultures, and he wanted a job that was both well-paid and interesting. Howard was about nine when we went there the first time, and he loved it - they all did."

I Ottawa fortsatte Howard pianoundervisningen. Damen som underviste ham hadde en mer moderne innfallsvinkel til pianospilling, noe Howard syntes var spennende. Han begynte å skrive sine egne komposisjoner, til foreldrenes store glede. Howard opptrådte også på canadisk TV, der han sang walisiske sanger. 

En ung Howard Jones

Etter 18 måneder i Canada flyttet familien tilbake til de britiske øyer. Denne gang til Cardiff i Wales. Men livet i Canada hadde gitt mersmak, så etter to år flyttet de tilbake til Canada igjen.  Howard: "We were always moving around. We even emigrated to Canada... twice! The effect of that is that you learn to make friends very quick." 

Med sin engelske aksent var det ikke vanskelig for Howard å få seg venner i Canada, i en tid der britiske band dominerte de canadiske listene. Howard: "I was pretty popular at school because I was different. Everybody wanted to know what it was like at home, and I could play the piano so I was invited to play in lots of local bands... I think it was quite fashionable for them to have an English member. Particulary because of all the bands we liked then."

Det første bandet han spilte i var influert av keyboard-basert progressiv rock, slik som Emerson, Lake & Palmer. De opptrådte på lokale kafeer, og på ungdomskonserter. 

På denne tiden brukte Howard mye tid på å lytte til band som Genesis, Blood, Sweat & tears, The Nice, Emerson Lake & Palmer, Wizzard, og Yes. Det var også i Canada (Ottawa) at Howard fikk sin første konsertopplevelse, da engelske The Who og The Troggs gjestet byen. Det var etter denne konserten at han skjønte at han ønsket å bli musiker på heltid. Howard: "I think that's when I realised that I really wanted to be doing that. To be on stage playing my music for other people. I felt the atmosphere, and I used to go to sleep at night dreaming about being able to do something like that myself." 

Faren ønsket at Howard en dag skulle bli ingeniør, mens moren hadde større forståelse for sønnens ønske om å bli musiker. Thelma: "I wanted Howard to be what he wanted to be."

Howards nr.1 fan, mamma Thelma Jones.

Da Howard var 13, tok moren med seg den langhårete gutten til frisøren. Her ble han klippet kort bak og ved ørene. Dette tok han så ille opp at han gikk med lue de neste tre månedene, til håret hadde grodd ut igjen.

Han og brødrene trivdes godt på skolen, da lærerne der var mer frisinnete, og disiplinen ikke var like streng der som i Storbritannia. Likefullt mistet unge Howard etter hvert interesse for skolearbeid, til fordel for musikkøvinger og opptredener med bandet. Noe som naturlig nok bekymret foreldrene. Nord-Amerika på slutten av 60-tallet var et sted der narkotikaen fløt blant ungdommen. At pappa John var 64 mil nord for Ottawa på jobboppdrag, gjorde ikke ting bedre. Moren følte at Howard og brødrene kunne trengt litt mer oppfølging fra faren. Thelma Jones: "I thought the kids needed more of their father's influence. We were quite worried about Howard."

Frykten for at guttene skulle havne på skråplanet, gjorde at familien Jones i 1971 satte nesen hjemover til Storbritannia igjen (for 2. gang) - til guttenes enorme skuffelse. Howard var da 16 år gammel. Thelma Jones: "Oh we were so unpopular with our children.. There were four long faces getting on that plane I can tell you."

I løpet av barndommen flyttet Howard og familien hele 18 ganger. Howard Jones: "They were quite restless, and we moved 18 times, so I had to learn to make friends very fast and to say goodbye. That got harder as I got older. But at least it prepared me for a life on the road."

Denne gang bosatte de seg i High Wycombe i Buckinghamshire. En liten by som ligger vest for London. Her kjøpte familien et hus i Stokenchurch. Faren hadde fått seg en jobb i byen, en by som ingen av dem hadde vært i før. Howard og brødrene hadde ikke problemer med å få seg nye venner i High Wycombe. Tross alt hadde de hatt den samme utfordringen mange ganger før. Dessuten var de 4 guttene jevngamle, og gode kamerater. Howard som var eldst, følte ansvar for å passe på brødrene sine, og se til at de ikke havnet i trøbbel. 

I ungdomsårene bodde Howard i High Wycombe. En by som ligger vest for London.

I High Wycombe begynte Howard på Royal Grammar school. Her trivdes han ikke like godt som på skolene i Canada, ettersom lærerne var mer strikte, og undervisningen foregikk på en annen måte enn det Howard var blitt vant til. Bedre ble det ikke av at han ble plassert på et klassetrinn lavere enn det han skulle være, fordi skolen ikke godkjente Howards skolepapirer fra Canada. Ettersom han var eldre enn de andre, ble Howard omtalt som Big H av klassekameratene. Et kallenavn han tok med seg inn i voksen alder.  

På Royal Grammar school studerte Howard bl.a. musikk, men ikke alle mente han var like talentfull. En av hans lærere anbefalte Howard å finne noe annet å studere i stedet. 

Mer positivt var det at High Wycombe hadde et bra musikkmiljø, med mange lokale band. Howard ønsket å bli med i et band så snart som mulig. Det endte med at Howard og hans ene bror startet sitt eget band, kalt Warrior. Ifølge Howard spilte de klassisk rock inspirert av Emerson Lake & Palmer, og Genesis. Howard så på seg selv som en krysning mellom Keth Emerson og tangentgeniet Rick Wakeman. På konserter pleide han å ha på seg en sølvglinsende kappe, som han hadde laget  av aluminiumsfolie. 

Keith Emerson var Howards store forbilde i barndommen, og mange år senere fikk han sjansen til å treffe ham, noe han satte stor pris på.

Howard Jones: "Keith Emerson was the man who made me want to play rock keyboards. I loved him in the Nice. I learned to play 'Hang on to a dream' and performed it at a school concert. I cried when I was not allowed to see the Nice at High Wycombe town hall."

Keith Emerson og Howard Jones

Pappa John fungerte som roadie som fraktet sønnene rundt på konserter hver kveld. Howard hadde på den tiden et stort piano som var med når de opptrådte, noe som bød på praktiske utfordringer. Howard hadde en ubehagelig opplevelse en gang Warrior var ute og spilte, da Howard falt gjennom et hull i gulvet på scenen. Han måtte reddes opp av hullet av en av de andre i bandet. 

Howard sendte en kassett med Warriors låter til radiolegenden John Peel (radio DJ på BBC). Og til sin store glede fikk han svar fra Peel. Han anbefalte bandet å legge på vokal på låtene, samtidig som han ønsket dem lykke til videre. Brevet motiverte Howard veldig, og ble tatt godt vare på i ettertid. 

Etter at Warrior ble oppløst spilte Howard i andre band, slik som pønkbandet Bicycle thieves, og rockegruppa Skin Tite. Inspirasjonen fra progrocken ble dermed lagt på hylla for denne gang. Istedet ble han inspirert av musikkscenen i London - verdensmetropolen som kun lå en time unna med tog. Her var det glamrock, med T. Rex, David Bowie og Gary Glitter som gjaldt. Han ble også inspirert av bandene som opptrådte på Friars i Aylesbury, en konsertarena som lå i Aylesbury, nord for High Wycombe. Her ble han kjent med innehaveren David Stopps, som senere kom til å bli hans manager. Howard Jones' band Warrior opptrådte også på Friars Aylesbury mens de fortsatt eksisterte.

Konsertplakat fra Friars Aylesbury, med Jones' band Warrior nederst på plakaten.

Sommeren 1971 haiket Howard seg gjennom Europa, sammen med noen venner. Foreldrene var nervøse for ham, særlig ettersom han ikke hadde så mye penger. Men de mente at det var best å la ham dra, slik at at han kunne lære seg å bli mer selvstendig.

I 1973 holdt Howard på å dø, pga. problemer med blindtarmen. Hadde han ikke fått hjelp umiddelbart, ville han dødd. Howard: "If I hadn't had it out in another 24 hours, it would have burst (sprengtes) and killed me."

I 1974 avsluttet Howard ordinær skolegang, med 10 O-levels, og 2 A-levels på vitnemålet. Med det kom han inn på Royal Northern College of Music i Manchester, hvor han begynte å studere klassisk piano. Han fant snart ut at han ikke passet inn på studiet, men bestemte seg for å gjøre det beste ut av det, i håp om at han ville finne seg bedre til rette etter hvert. Men etter to år ved skolen var han blitt desillusjonert av det monotone studiet, og de snobbete klassekameratene han gikk sammen med. Howard: "The other students were involved in the whole snobbish classical music scene. They were fairly dull and conservative.  I just didn't fit in with them." 

Howard ble enig med seg selv om at han egentlig ikke trengte denne utdannelsen for å gjøre det han ønsket å gjøre i livet. Men inntil videre valgte han å fortsette på skolen.

For å tjene noen kroner ekstra til mat, fikk han seg en jobb ved en lokal radiostasjon i Manchester, kalt Picadilly radio. Her skulle han spille piano non-stop på deres nattradio show. Howard: "Sometimes my fingers would go numb (nummen), but I had to keep going... It was like a one-man piano marathon." 

For å variere litt, prøvde han å synge litt oppå pianospillingen. Med det resultat at radiostasjonen mottok flere klager på at han sang surt. 

Andre jobber Howard hadde på denne tiden var å sette sammen plastelt (for 13 kroner timen), et annet sted var oppgaven å sette sammen kulepenner. 

Etter 2 1/2 år ved Royal Northern College of Music bestemte han seg for å slutte. Som for å markere sin beslutning tok han med seg en stol og og en søppelbøtte og plasserte de i hallen på skolen. Han tente opp noe raskt i bøtta, mens han satt på stolen og kikket på - uten det ble lagt merke til hos så alt for mange. Han besøkte også rektoren ved skolen for å fortelle ham hvorfor han hadde valgt å slutte. Han spilte da noen av sine selvkomponerte låter. De imponerte rektoren stort, hvorpå han prøvde å overtale Howard til å bli. Howard: "I played him some of my own stuff. He freaked out completely when he heard my own songs, and asked me to stay. But by then I'd made up my mind."

Etter dette flyttet Howard hjem til High Wycombe. Her tok han seg jobb som pianolærer for å tjene penger til livets opphold. Og det gikk ikke lang tid før ryktet om den 21 år gamle entusiastiske pianolæreren begynte å gå i Wycombe. Fram til dette hadde markedet vært dominert av eldre damer med en mer klassisk tilnærming til pianospilling. Før han visste ordet av det hadde han over 60 elever i uken, noe som ga ham kjærkommen inntekt, som han kunne bruke på musikkutstyr. På kveldene spilte han i band, og han skrev låter. Howard: "I was constantly writing songs, playing in bands, and just spending a lot of time at the piano. I always wanted to play music full time, and be free of these jobs."

Det var som pianolærer at han i 1978 ble kjæreste med Janet Smith, eller Jan som han kaller henne. Han hadde kjent henne i 5 år allerede, ettersom hun var søsteren til Howards bestekamerat på den tiden. De bodde også i samme gate. Jan fikk pianotimer, men etter hvert gled det over i et kjæresteforhold. Jan jobbet på den tiden på skattekontoret i Wycombe.

Howard Jones og kona Jan Smith.

Senere ble Jan også co-manager for Howard, og redaktør for hans fanmagasin Risk. Om ikke det var nok, så var det Howards foreldre John og Thelma som drev hans fanklubb, da den ble startet noen år senere. Når Howard skrev nye låter, var det mamma Thelma som fikk høre dem først, og som fikk muligheten til å gi tilbakemelding på om det var bra eller ikke. Thelma Jones: "He always likes me to listen to his new songs. Usually his favourites are mine too, we've got the same taste."

Howard og Jan på et senere bilde.

Howard og Jan flyttet snart sammen i et hus de leide. For å spe på inntektene tok Howard seg jobb på den lokale fabrikken Perfarap som laget plastfolie. I første omgang jobbet han som maskinoperatør. Senere ble han flyttet opp i kontrollrommet, der han var produksjonskontrollør. Her var han i to år - mellom 1978 og 1980. Howard var godt likt av de andre ansatte på fabrikken, og da han slo gjennom som popartist, ble Howard minnet ved at de monterte en plakett med hans navn på, på den maskinen han pleide å jobbe på.

Mens Howard slet med å finne sin plass i musikkbransjen, lyktes hans tre yngre brødre bedre. Paul, Roy og Martin startet i 1979 new wave bandet Red Beat. Med Roy på vokal, Paul på trommer, og Martin på gitar. I 1979 ga de ut EPen "Machines in Motion" på selskapet KJ's Malicious Damage Records. I 1981 og 1982 fulgte singlene "Survival" og "Dream". I 2004 ble det gitt ut en CD med låter de spilte inn på denne tiden - kalt "The Missing album". På første halvdel av 80-tallet var de oppvarmingsband for navn som Joy Division, U2, Thompson Twins, Big Country, og "selvfølgelig" storebror Howard.

New Wave bandet Red Beat, med broder Roy Jones på vokal.

I 1980 valgte både Howard og Jan å si opp jobbene de hadde, for å få mer tid til hverandre. I stedet gikk de til innkjøp av en varevogn som de solgte grønnsaker fra i Wycombe. De var oppe tidlig om morgenen for å få tak i grønnsakene, og holdt det gående til sent på kveld. Howard skaffet seg også inntekter ved å opptre på mindre klubber og tilstelninger i Vest-England med et Fender Rhodes piano. Siden tiden på Picadilly Radio hadde han trent opp stemmen sin, bl.a. ved å synge skalaer i flere timer om dagen. Til tider følte Howard at ønsket om å slå gjennom som artist gikk på bekostning av forholdet til Jan. Men Jan følte det ikke sånn. Hun støttet Howard i hans veivalg, noe Howard satte stor pris på. Howard: "It was Jan who spurred me on, gave me the support I needed, the confidence to believe in myself no matter what happened."

En dag i 1980 inntraff en ulykke som i Jan og Howard i ettertid så på som et vendepunkt i livet - mot noe bedre.. De var ute med varevognen sin, og solgte grønnsaker - dør til dør. Howard satt i førersetet, mens Jan stod bak og veide opp noen grønnsaker for en kunde, da de ble påkjørt forfra av en bil. Sjåføren i bilen var sterkt beruset. Howard kom uskadd fra kollisjonen, mens Jan som stod bak fikk det ene hjulpet på varevogna over seg. Howard fant fram krefter han ikke visste han hadde, og fikk løftet den tunge bilen slik at Jan kom fri fra hjulet. Hun ble deretter fraktet til sykehus, hvor hun raskt kom til hektene. Vennene deres mente de burde kreve erstatning fra sjåføren som hadde kjørt på bilen deres. I første omgang var Howard negativ til dette, men da også Jan mente at de burde få en kompensasjon - ble et erstatningskrav fremmet. Det endte med at de mottok en sjekk på 30.000 kroner. 

Howard: "The money was the last thing on my mind. But Jan agreed that we ought to be compensated, and when the cheque for £3,000 arrived she insisted that I use it to buy enough equipment to really be able to write and perform the kind of songs I was interested in doing."

For noen av pengene kjøpte Howard en synthesizer. Ved en feiltagelse fikk han først levert to (like) synthesizere på døra. Men i stedet for å levere tilbake den ene valgte han å kjøpe den, da han syntes det var kult å spille på to synther samtidig. Howard: "If I had to point to a turning point in my life, that would be it. Seeing the possibilities that I had with these two machines really brought back my old enthusiasm. I was back on the trail again."

Howard var svært entusiastisk for de nye synthesizerne som kom på markedet på starten av 80-tallet. Han følte at de ga ham muligheten til å gjøre noe helt nytt innen musikk. Noe som ikke var gjort før. Han var imponert av det artistene på 60- og 70-tallet hadde fått til med sine tradisjonelle instrumenter, men han følte at det ikke var mye mer å tilføre den "tradisjonelle musikkstilen". Med synthesizere fikk han mulighet til å være innovativ. Howard Jones: "If you think of up till' 1980. 50's, 60's, and 70's, people had been doing band stuff really well. Everyone had taken it as far as it could go, in my opinion. As a young person you don't want to be competing with that. You want to set up your own course. So synthesizers for me offered the opportunity for this huge soundscape. And a way of making your mark,  things on different."

Et senere bilde av Howard Jones med sine synthesizere.

Howard ønsket også å skape mer glede og entusiasme i forhold til instrumentet. De som hadde spilt synth fram til da var alvorlige mennesker, som ikke så ut til å glede seg over det de gjorde. Howard ønsket at det skulle være morsomt for publikum å se på når han spilte. Howard: "I wanted to write songs with these machines and communicate in a way that was fun to watch and participate in live.

På starten av 80-tallet gikk Howard Jones til innkjøp av den analoge synthesizeren Roland Jupiter-8, og med den skapte han låter som "New song", "Equality" og "What is Love?". I ettertid er dette blitt en synth man gjerne forbinder med Howard Jones. Samtidig som Jones' hiter bidro til at synthen fikk gratisreklame som Roland ellers bare kunne drømme om.

Også Moog Prodigy er en synth Howard brukte mye i denne første tiden.

Synthesizeren Jupiter-8 som Howard komponerte mange av sine hitlåter på.

Med sine to synther og piano opptrådte Howard på klubber og puber rundt High Wycombe. En av dem som ofte dukket opp når Howard opptrådte, var danseren  Jed Hoile. Og med sin pantomime dans fikk han nesten like mye oppmerksomhet som Howard. Det endte med at Howard inviterte ham opp på scenen slik at han kunne fortsette dansen der. Howard: "It seemed natural to ask him to come up on stage and put some make-up on. He had no training in mime, but it worked really well." Dette ble starten på et samarbeid som varte til 1987. 

Howard sammen med pantomime danseren Jed Hoile.

Fra 1981 jobbet Howard og kona hardt for at han skulle få seg platekontrakt. Men det svaret de som regel fikk fra plateselskapene var: " A One Man band, you must be joking.. It will never work!".

I mai 1982 var Howard support-artist for The Flying Pickets på Friars i Aylesbury. Han kom da i prat med innehaveren David Stopps. Stopps hadde fulgt Howards karriere i mange år, og var imponert av musikken hans. Han tilbød seg å bli manager for Howard, noe han takket ja til. Stopps hadde tidligere jobbet i managementet for artister som David Bowie, U2, Genesis, The Kinks, The Jam, The Ramones, The Clash og Marillion. Stopps love at han skulle hjelpe Howard med å få platekontrakt. Men igjen var det mange plateselskap som vendte tommelen ned. For moro skyld tok Stopps vare på de skriftlige avslagene. Og etter at Howard slo gjennom som popartist ble de tatt fram, som en påminnelse om hvordan ting hadde vært.

Howard Jones' manager David Stopps, som har fulgt Howard gjennom hele hans karriere.

Stopps ordnet en konsert for Howard på den kjente scenen Marquee i London, den 17. januar 1983. Der representanter for mange av de store plateselskapene ville være tilstede. Det var på denne tiden at Jan startet opp fanmagasinet Risk. I første omgang for å promotere konserten overfor folk hun visste likte Howards musikk. Busser ble satt opp fra High Wycombe, slik at folk derfra kunne være tilstede på konserten i London. 

Folkene fra plateselskapene likte Howards musikk, men de syntes sceneopptredenen hans var for futurisk og kjedelig. Positivt var det likevel at konserten førte til at han fikk muligheten til å opptre i David Jensens musikkprogram på BBC Radio One. Slik at folk over hele Storbritannia fikk høre låtene hans.

I mai 1983 fikk Howard muligheten til å dra ut på en 16 dagers turne som oppvarmingsartist for det populære synthbandet China Crisis. Han fikk kun 2 dagers varsel før turneen startet. Howard: "I think that's when I started to believe that the dream was really coming true. That tour was quite incredible."

Konsertplakat fra Friars i Aylesbury, i forbindelse med konserten

Howard gjorde der sammen med China Crisis den 4. juni 1983.

Når han og kona Jan Smith var ute og turnerte måtte de bo på hotell, og det var mange resepsjonister som begynte å lure da skrev seg inn som Smith & Jones. Howard: "You should have seen the looks we got when we booked into hotels."

En som så Howard opptre på denne turneen, var Paul Conroy hos Stiff records. Han likte Howards musikk, imaget, og folkene han jobbet sammen med. Han ønsket å gi Howard platekontrakt, men før Conroy kom så langt, sluttet han hos Stiff - og begynte hos det større plateselskapet WEA records (Warner) i stedet. Det ble derfor WEA som fikk gleden av å gi Howard platekontrakt, den 23. juni 1983.  

Paul Conroy var mannen som sørget for at Howard Jones fikk platekontrakt.

Etter å ha signert kontrakten dro Howard og Jan rett tilbake til Wycombe for å feire sammen med familie og venner. Howard: "I signed the contract and dashed back to Wycombe to celebrate with all my friends. The people who I really owed it all to, Jan, Jed, Mike, Jeremy, Jill, Singh, Mum and Dad."

Howard meldte seg inn i musikernes fagforening, for å føle seg litt tryggere i sitt møte med musikkbransjen. Men Musicians union - som de heter på engelsk - var på den tiden svært skeptisk til synthesizere, da de mente instrumentet tok arbeidet fra de som spilte på konvensjonelle instrumenter. Og Howard som kun spilte synth fant ut at det var best å presentere seg som pianist og organist for å ikke i havne i trøbbel. Howard: "I was terrified, because how was I going to tell them that synthesizers are all i play?"

Howard gjorde deretter en TV opptreden  på "Loose talk", der han bl.a. presenterte en låt kalt "Don't push these curses on me". Dessverre var det noen som ved et uhell dro ut pluggen på tromme-sequenzeren hans, noe som førte til at Howard måtte avbryte framføringen. Han trodde tittelen på låta hadde noe med dette uhellet å gjøre, så han har ikke spilt den siden.

I august 1983 ble "New Song" gitt ut som 1. singel. Debutsingelen nådde 3. plass på den britiske singellisten i september 1983. 3 måneder tidligere hadde han ikke platekontrakt, nå var han en av Storbritannias hotteste navn. Senere nådde den også opp på listene andre steder, slik som U.S.A. (27. plass), Irland (3. plass), Tyskland (19. plass), Australia (60. plass), Sverige (10. plass), og Sveits (15. plass). Som eneste singel Howard Jones ga ut, ble "New song" produsert av Chris Thurston (Duran Duran, Kajagoogoo, Talk Talk).

"New song" handlet om det å våge å gjøre det man har lyst til, uten å la seg stoppe av begrensningene man tilsynelatende har. Slik Howard gjorde da han ble sanger, enda "alle" sa at han ikke kunne synge. Howard: "That's what 'New song' was all about. People are so confined by the limitations they set themselves. If you really want something, and strive towards it, you will eventually realise your dream."

På samme tid som "New song" ble gitt ut på singel var han support for O.M.D. på en mindre turne, og for Peter Gabriel under en konsert i Brüssel, med 7500 mennesker tilstede (det største publikummet Howard hadde spilt for til da). Det var mens han var i Belgia at han fikk høre at "New song" hadde begynt å gjøre seg gjeldende på listene i hjemlandet. Han feiret nyheten med champagne til frokost.

I desember 1983 dro Howard ut på turne alene - i Storbritannia - sammen med pantomime-danseren Jed. 

Turneen fortsatte inn i 1984, der han besøkte flere europeiske land. 14. april besøkte han Alabamahalle i München, Tyskland.

Konsertplakater fra turneene i 1983 og 1984.

2. singelen "What Is Love?" gjorde det enda bedre med en 2. plass i Storbritannia, i desember (33. plass i U.S.A. 6. plass i Tyskland, 10. plass i Norge, første uke i mai, og 10. plass i Sverige). Låta var et uttrykk for Howards behov for å stille spørsmål ved etablerte forestillinger. Howard: "People have romantic ideas of love as something that will give you everything you want. It never works out that way. You both have to have your own lifes."

I Norge fikk Howard god hjep fra det populære ungdomsprogrammet Zikk Zakk da "What Is Love" ble vist i programmet 10. april 1984. Låta var valgt ut av Cliff Richard som var VJ for anledningen. Cliff Richard: "The Song is fantastic. I love it. When I'm in the car I like to listen to Howard Jones."

Etter dette ble han kåret til "Best new artist" (for 1983) i både Smash Hits, No.1, og The Daily Express, i leseravstemninger. For Howard som bare hadde håpet på litt oppmerksomhet for singelutgivelsene sine, ble alt dette veldig overveldende.

Etter å ha blitt kåret til beste nykommer bl.a. i musikkbladet Smash hits,

kunne Howard løfte champagneglasset med god samvittighet.

I februar nådde tredje singelen "Hide & Seek" 12. plass i Storbritannia (38. plass i Tyskland, 32. plass i Nederland). Med sin golde, men samtidig fascinerende stemning, viste den en spirituell side av Howard: "There was a time when there was nothing at all, nothing at all, just a distant hum.."

I mars 1984 kom debut albumet "Human's Lib" ut. Den var produsert sammen med Rupert Hine (Chris de Burgh, Saga, The Fixx) i Howards Chalfont studio. "Human's Lib" var en ren nytelse for de som liker god popmusikk, i et syntetisk lydlandskap. Mange unge fikk her øynene opp for mulighetene synthesizeren ga. Høydepunktene var mange, slik som singlene "New Song", "What is Love?", "Hide & Seek", "Pearl in the Shell". Og "Equality", "Natural" og tittellåta "Human's Lib".

Howard Jones' debutplate "Human's Lib".

"Human's Lib" gikk rett til topps på albumlisten i Storbritannia (nr. 1 i 2 uker), med 100.000 solgte eksemplarer i den første uken. Også ellers i Europa gjorde den det bra, med 8. plass i Tyskland, 5. plass i Sverige, 12. plass i Sveits, 13. plass i Norge. Og 59. plass i U.S.A. Med årene har plata solgt i 600.000 eksemplarer.

Etter 1. albumet "Human's Lib" ble navnet Howard Jones synonymt med synthesizer musikk.

De som tok seg tid til å lese bakpå albumet merket seg muligens navnet Bill Bryant. Han stod oppført som låtskriver sammen med Jones på "Conditioning", "New song", "What is Love?", "Hunt the self", "Equality", "Natural" og "Human's Lib". Lite er kjent om denne Bryant, og Howard som ellers er en åpen og vennlig fyr, ble stram i maska når journalistene spurte ham ut om Bryant. Bryant var heller ikke delaktig på noen av de følgende Howard Jones platene. 

Bil Bryant hadde hjulpet Howard med tekster til låtene han skrev. De to hadde møttes i High Wycombe da Howard kom tilbake fra Manchester (rundt 1977). Bryant var leder av en sekt med referanser til indisk mystikk. To av Howards brødre var på den tiden allerede tilknyttet Bryant. Til foreldrenes store fortvilelse, ettersom de opplevde at Bryant satte guttene opp mot dem. Bryant ble særlig interessert i Howard, da han skjønte at han kom til å lykkes som musiker. Sammen skrev de tekster om livsglede, likhet, fred, kjærlighet og harmoni - alt i tråd med det indiske tankesettet Bryant representerte. 

Lenge før Howard fikk platekontrakt ble kontakten med Bryant avsluttet, både av Howard og brødrene. Thelma Jones: "They realised he was a fraud (svindler), and they left him behind." Likefullt måtte Howard ta med navnet hans på platene han ga ut, der Bryant hadde vært med og skrevet tekstene. Da Howard slo gjennom som artist fikk Bryant oppmerksomhet i media, da han hevdet at Howard hadde ødelagt ekteskapet hans. Noe Howard benektet på det sterkeste. Han følte det var en takk for sist fra Bryant, fordi Howard ikke lenger ønsket å ha noe med ham å gjøre.

På den positive siden må det nevnes at Bryant skrev en av de beste låttekstene som dukket opp på 80-tallet, til storhiten "What is Love?". Om tvil mellom to personer i et kjærlighetsforhold. Og behovet for å stille spørsmål ved etablerte forestillinger.

Bill Bryant skrev mange av Howard Jones mest kjente låttekster. 

Som 4. og siste singel fra albumet ble "Pearl in the Shell" gitt ut i mai 1984. I Storbritannia ble det nok en fin plassering , med 7. plass. "Pearl in the Shell" skilte seg fra de andre singlene, da bruken av saksofon ga låta et mer konvensjonelt preg.

"Equality" (likhet) ble gitt ut som singel i Sør-Afrika - som en kommentar til apartheid politikken i landet.

Sommeren 1984 dro Howard ut på en mindre turne til U.S.A. som oppvarmingsartist for Eurythmics. I løpet av 6 uker besøkte han byer som Boston, Montreal og Washington. Med seg hadde Howard 11 musikere og roadies. Istedet for å sove på hotell valgte de 12 å bo i bandbussen, da de syntes det var mer sosialt. Howard: "We didn't want to stay in different hotels every night. So most of the time twelve of us slept on the tour bus. It was much more comfortable to come back to the same group of people every night. You get less of a disturbing sense of displacement.. It's more like we're all going on one long adventure together."

Howard på scenen sammen med Annie Lennox fra Eurythmics.

Jones syntes det var viktig å vise seg fram som sceneartist i U.S.A. Howard: "In America you can't get anywhere without playing live. I mean, it's important to me to become an International artist." 

Howard krevde at de andre 11 som var med ham på turneen måtte leve som vegetarianere mens de var i U.S.A. I likhet med mer kjente Paul McCartney er Howard som nevnt en profilert vegetarianer. Howard: "I just don't want to kill things to eat. Also, I'm very into vegetarian restaurants." Og: "Did you know that 480 million animals a day die in Britain for food. 480 million! That's a lot of death. That's a lot of violence."

Howard tipset senere Paul McCartney om at det fantes vegetarmat for hunder, så etter det ble også Pauls hunder vegetarianere..

Howard var også engasjert i kampen for dyrenes rettigheter, bl.a. ved å støtte Animal rights Movement.

Howard Jones var en aktiv støttespiller for Animal rights Movement.

Etter turneen i U.S.A. gjorde Howard og bandet en turne i Japan og Australia. I Australia opptrådte han på flere festivaler. Bl.a. på Festival hall i Brisbane, den 15. august 1984.

For å holde jernet varmt ga Howard ut "The 12" Album" jula 1984 (15.plass i Storbritannia, 49. plass i Tyskland, 20. plass i Sveits). Plata bestod av singlene "What is Love?", "New Song" og "Pearl in the Shell" i 12 tommer versjoner. Den inkluderte også to nye låter i "Always asking Questions" og "Like to get to know you Well".

"The 12" album" - med bilde av en linjal, som for å understreke at plata var 12 tommer høy.

"Like to get to know you Well" som var Howards hyllest til De Olympiske leker ble også gitt ut som singel, med en sterk 4. plass i Storbritannia som resultat (8. plass i Sverige, 49. plass i U.S.A. 56. plass i Tyskland, og 16. plass i Australia). På coveret til singelen stod det: "Dedicated to the original spirit of the Olympic Games". Singelen ble gitt ut i august 1984 - altså mange måneder før "12" album" kom.

"The 12" inch album" var kun tilgjengelig for salg i Europa. I Japan ble det gitt ut et minialbum kalt "12 inchers volume 2".

Howard Jones på Top of the Pops i august 1984 med "Like to get to know you well".

I 1984 spilte Howard piano på Chris de Burghs album "Man on the Line".

I et intervju med Smash hits på denne tiden fortalte Howard at han var rolig som person, og langt unna den rebellen mange ønsket at en popstjerne skulle være. Howard: "I'm certainly no wild man of rock. I don't drink heavily, I don't smoke, I don't do drugs. I've always felt in the music business that it's easier to be outrageous and horrible than to be... well, like this."

Howard Jones på forsiden av musikkmagasinet Melody Maker i 1984, og Smash hits i 1984 og 1985.

På midten av 80-tallet ble Howard gjerne sammenlignet med artister som Paul Young og Nik Kershaw. Da de tre kom på banen samtidig, og var hyggelige og ordentlige gutter. I tillegg spilte de popmusikk og hadde utseender som egnet seg i musikkmagasinene. Men musikken deres hadde i realiteten ikke så mange fellesnevnere. Paul Young satset på soul-inspirert pop, Jones på synthpop, mens Nik hadde suksess med gitarpop. 

Howard Jones sammen med Nik Kershaw.

I januar 1985 var Howard Jones tilstede på Brit Awards på Grosvenor hotel i London sammen med Jan. Han mottok ingen pris, men hadde det likevel hyggelig sammen med de andre stjernene.

Howard og Jan på Brit Awards.

I februar 1985 opptrådte Howard på amerikanske Grammy award sammen med artister som Thomas Dolby, Stevie Wonder og Herbie Hancock. Der de sammen presenterte en låt skrevet for anledningen. Howard Jones: "The Grammys was very showbiz, as is the LA way of presenting things. You're kind of put on a pedestal (sokkel). It's a culture shock, yeah."

Deretter gikk turen til Nord-Irland og Belfast, hvor han møtte en helt annen virkelighet enn det glamorøse L.A. Med kontrollposter og bevæpnet militær i gatene. Howard håpet at hans konsert i byen kunne få folk til å tenke på noe annet - mer positivt, enn den elendigheten som ellers omkranset dem.

Howard Jones i Belfast, ved en kontrollpost midt i byen. Til høyre er han på Ulster TV.

I mars 1985 kom den egentlige oppfølgeren til "Human's Lib" ut - med "Dream into Action". I motsetning til "Human's Lib" som i stor grad var en ren synthplate, hadde Howard her hentet inn hjelp utenfra for å skape et fyldigere lydbilde. TKO horns som bestod av eks. Dexy's Midnight Runners medlemmer,  utgjorde blåserrekken på "Things can only get better", mens den sjelfulle sangen på flere av låtene ble gjort av Afrodiziak. En jenteduo bestående av Claudia Fontaine og Caron Wheeler. På den tiden hadde Wheeler deltatt på plater med Elvis Costello, Special AKA, og Heaven 17. Senere kom hun til å oppleve stor suksess som frontfigur i Soul II Soul. Også vokalensemblet The Effervescents deltok på innspillingen.

Som sist var plata produsert av Rupert Hine.

Howard med produsent Rupert Hine

På "Dream into Action" gikk det fra 'hardsynth' i tittellåta "Dream into Action" og "Automaton", til mer tradisjonelle poplåter med et fyldigere lydbilde - slik som "Things can only get better", "Life in one day", "Look Mama", og den pianoorienterte "No One Is to Blame". I hele tatt var "Dream Into Action" en mer variert plate enn forgjengeren, men ikke nødvendigvis bedre.

Et av de finere sporene på plata var "Hunger for the Flesh". En kraftfull, nesten episk låt, med bruk av strykere for å skape en storslått stemning. Ifølge Howard handlet den om mennesker som er døde, men som ikke klarer å innse det. Howard: "It's about people who die, but don't know they're dead. So their souls and consciounesses don't leave the earth. They just hang around clinging onto people who are living. It's also an analogy between that and people who hang onto things in life."

Andre låter med et dypere innhold, var "Speciality" og "Why look for the Key".

Howard selv så på "Dream into Action" som en naturlig fortsettelse av "Human's Lib". Det var de samme grunnleggende ideene som lå til grunn for begge platene. Han mente "Dream into Action"  var mer direkte enn debutplata, og like underholdende. Howard: "This album is more spesific, more direct. I think it's equally encouraging. I want people to think about my lyrics, to think about their own lives because of them."

Salgsmessig ble "Dream into Action" en stor suksess, med 2. plass i Storbritannia, 10. plass i U.S.A. 1. plass i Sverige, 4. plass i Norge, 19. plass i Sveits, og 35. plass på New Zealand.

"Dream into Action" kom ut i 1985.

I forkant av utgivelsen av "Dream into Action", ble "Things can only get better" gitt ut på singel, som en forsmak på det nye albumet. Låta var svært fengende, med et godt refreng. Og messingblåserne til TKO Horns, og koringen til Afrodiziak bidro til å gi "Things can only get better" et trøkk som gjorde at man ikke kunne unngå å legge merke til den når den ble spilt på radio eller TV. Engelske musikkeksperter mente låta kom til å gå til topps i Storbritannia. Men det gjorde den dessverre ikke. I stedet ble det 6. plass. I Norge ble det en fin 4. plass, i Sverige 3. plass, og i Australia 11. plass. I U.S.A. nådde singelen 5. plass på Billboard, noe som var en enorm opptur for Howard. Topp 5 plassering i verdens største platemarked betydde at et stort antall singler ble solgt. I tillegg til prestisjen det innebar.

Fra videoen til "Things can only get better".

Som 2. singel fra albumet ble "Look Mama" gitt ut, 20. april 1985. I likhet med "What is Love?" kunne "Look Mama" høres ut som om det var soundtracket til en eller annen film. Som de fleste nok fikk med seg handlet låta om det å frigjøre seg fra en overbeskyttende mor. I Storbritannia ble det en fin 10. plass, mens ellers nådde ikke singelen opp.

Større suksess hadde Howard med 3. singelen, den folk inspirerte "Life In One Day", som ble gitt ut i slutten av juni. Dette var den andre låta på "Dream into Action" der Afrodiziak deltok. I likhet med "Things can only get better", hadde "Life in One day" et svært iørefallende refreng. I Storbritannia ble det 14. plass, mens i U.S.A. ble det 19. plass. Den nådde også opp på listene i Tyskland, Australia, Nederland og New Zealand.

Til singelen ble det laget en morsom musikkvideo, som tilsynelatende kun var et opptak av Howard i et TV studio, der han framfører "Life in One day". Men etter hvert blir lyden sur, og bildene begynner å flimre - som om TV titteren er iferd med å miste TV signalet, og i stedet får inn andre kanaler. På slutten fikk man se Howard Jones både som nyhetsoppleser som beklager feilen med bildene, og man fikk se ham i en reklame for vaskepulver.

Fra videoen til "Life in One day". Helt til venstre ser vi sangduoen Afrodiziak.

Howard Jones hadde nå fått et såpass stort navn at han ble spurt om å delta på støttekonserten for Etiopia - Live Aid - 13. juli 1985. Noe som var en stor ære for ham. Kl.15.50 gikk Howard på scenen på Wembley stadion og framførte "Hide & Seek" til glede for de 70.000 som var tilstede denne dagen.

Howard Jones (til Wembley publikummet): "Hello! I'm just going to do a little song at the piano. I'd really appreciate it if you could help me out with the chorus bit."

Pianoet han spilte på tilhørte Freddie Mercury. Howard var litt stedsvill da han trådte ut av flyet på Heathrow, da han egentlig var opptatt med en Amerika-turne på det tidspunktet konserten skulle være. Og årsaken til at han valgte å droppe synthesizerne og kun spille piano, var at musikerne og alle instrumentene hans var igjen i U.S.A., noe som ville gitt endel praktiske utfordringer. Howard tenkte da at dette var sjansen hans til å vise folk at han først og fremst var en pianist.

Howard Jones uttrykte i den anledning glede over at så mange artister stilte opp for folk som var i nød. Howard Jones: "The most exciting thing is that there will be so many people watching, all involved in a completely unselfish pursuit. If that many people can get together and direct their thoughts towards people who are starving, and much less fortunate than themselves, then I think that's bound to be a good thing." (Smash hits, 1985).

Et annet sted uttalte han: "It was one of the most uplifting and hopeful events in modern history. I was proud to participate, and I think the organisers deserve congratulations. No-one forgot for a moment why they were there."

Howard Jones fikk æren av å opptre på Live Aid 13. juli 1985.

I 1985 var han også ute på en større verdensturne kalt "Dream Into Action tour", med besøk i land som Japan, Australia og U.S.A. Med seg på scenen hadde Howard Trevor Morais på trommer, broren Martin Jones på bass, og pantomimedanseren Jed Hoile. Martin måtte legge på en ekstra streng på bassgitaren sin for å kunne gjenskape riffene som opprinnelig var blitt til på Howards keyboard.

Trevor Morais og Howards bror Martin Jones var med på "Dream Into Action tour"

Turneen startet opp i Storbritannia, med første konsert på Capitol Theatre, Aberdeen, den 1. mars 1985. Etter 4 konserter i hjemlandet dro bandet over til kontinentet før de igjen var tilbake i England, med konsert på Wembley Arena, 16. april.

 Wembley Arena

Etter opptredenen på Live Aid dro Howard over til U.S.A. og Canada der de gjorde 33 konserter. Turneen ble avsluttet på NEC Arena i Birmingham i England, 20. desember 1985. På turneen i U.S.A. tok Howard og musikerne også tid til å leke turist. Bl.a. ved å besøke Red Rock i Colorado. I U.S.A. klarte Howard Jones å fylle opp store konsertarenaer. 

Howard og bandet på Red Rock i Colorado

Under turneen pleide Jed å danse med en dukke kalt Ruth, og på konserten de gjorde i  Irvine Meadows, California mistet Ruth hodet. Jed gjorde sitt beste for å holde dukkens hode og kropp sammen, men til ingen nytte. Så han ga hodet til Howard, som kysset det og sa: "It's been a hard tour for Ruth".

Moromannen Jed med noen av sine kostymer under en konsert i Birmingham i 1985.

Lite hyggelig var det at en amerikansk avis hevdet at Howard hadde sagt at Duran Duran fans var mindre intelligente. Noe han aldri hadde sagt. Howard: "I'd never, never say that. I never talk about other people in the press."

 Howard, Trevor Morais, Afrodiziak og Martin Jones før en konsert.

Mer hyggelig var det at kona Jan ble gravid i løpet av turneen. Ifølge Jan skjedde unnfangelsen et sted mellom Cleveland og Ohio. Howard: "It was conceived on a bus, somewhere between Cleveland and Ohio, I think."

Kona Jan var også med på turneen, en turne som ble en suksess på flere måter.

I mars 1986 valgte Howard å gi ut en remix-plate spesielt beregnet for det amerikanske platemarkedet - kalt "Action Replay". Alle de 6 låtene på plata var kjent for Howard Jones fansen, da de tidligere hadde vært ute på plate. Minst kjent var nok den synthdrevne livefavoritten "Bounce right back", som av en eller annen grunn ikke ble tatt med på "12" album" eller "Dream into Action". Den var å finne på B-siden av "Like to get to know you well" singelen.

Låta som skapte størst interesse, var en remix av "No One is to Blame", som opprinnelig var å finne på "Dream into action". Howard hadde fått med seg Phil Collins til å produsere remixen, i tillegg til at sistnevnte spilte trommer og koret på låta. Collins var på midten av 80-tallet en av de mest populære artistene i U.S.A. med 4 førsteplasser på singellisten, og et nr. 1 album som solgte i 10 millioner eksemplarer i U.S.A. ("No Jacket required"). Å få med ham på en slags duett, viste seg å være et smart trekk. For da "No One is to blame" ble gitt ut på singel i mars, i en mer radiovennlig versjon, ble den en stor hit i U.S.A. med 4. plass på Billboard. På "Adult Contemporary" listen gikk den helt til topps. Som den største hiten Howard hadde i Statene. I Storbritannia ble det 'bare' 16. plass, mens i Australia ble det 9. plass.

Ifølge Howard handlet "No One is to blame" om det å ønske seg noe man ikke kan få. Howard: "It's about wanting somebody you can't have. If you're associated with some girl or boy, and then somebody or several people come along who you'd really like to get close to." 

Da Howard første gang presenterte "No One Is To Blame" til plateselskapet, vendte de tommelen ned for låta, og mente den egnet seg best som B-side på en singel. Men Howard var sta og ville ha den med på albumet, og etter hvert også som (A-side) singel. 

Howard Jones: "I remember going into play the song to the head of the record company at the time and I said ‘’ I think this could do really well” and he said ‘ I Think it's a B Side’ . That shows you you've got to believe in what you think and not be put off by people’s random opinions. You’ve got to believe in your own work."

I 2007 gjorde den amerikanske artisten Katrina Carson en versjon av "No One is to blame", med Howard på piano og på koring. Også dette ble en hit i U.S.A.

Remix-plata "Action Replay"

Godt hjulpet av interessen for "No One is to blame", ble også albumet "Action replay" en salgssuksess, med 34. plass på Billboard.

I 1986 ble Howard Jones kåret til keyboard player of the year i Billboard magazine. Samme år gjennomførte han en ny turne i U.S.A., med Midge Ure fra Ultravox som oppvarmingsartist.

Og dette var en tid med mye heder og ære for Howard. 15. juni fikk han gleden av å opptre på avslutningskonserten for "A Conspiracy of Hope", i regi av Amnesty. Sammen med kjente artister som U2, Bryan Adams, Peter Gabriel, Sting, Jackson Browne og Lou Reed stod han på scenen på Giants Stadium i New York.

Den 20. juni 1986 ble Howard invitert til å opptre på Wembley sammen med mange av de andre store navnene på den tiden. Anledningen var Prince Charles veldedighetsprosjekt Prince's trust - der pengene gikk til vanskeligstilt ungdom. Howard framførte "No one is to Blame" denne kvelden.

På en av øvingene før konserten imponerte Howard blues legenden Joe Cocker med boogie woogie versjon av Cockers 1968 hit "Delta Lady", spilt på piano. Midge Ure: "Joe (Cocker) was really taken aback that this synthesizer kid with the silly haircut could actually play serious boogie-woogie piano and delta blues."

20. juni 1986 deltok Howard Jones på Prince Charles veldedighetskonsert på Wembley.

Til høyre ser man ham sammen med de andre stjernene på konserten.

I september 1986 var det meningen at Howard skulle delta på innspillingen av veldedighetslåta "Live-in world", som endel av albumet "It'a Live in world-The anti heroin project". Men dessverre fikk han ikke mulighet til å være med. I stedet valgte han å donere "Little bit of snow" til dobbeltalbumet som ble gitt ut i den forbindelse. Låta var ment som en bønn til noen med narkotikaproblemer - at de må tenke på de som er glad i dem, og som ønsker at de skal være i live sammen med dem - i stedet for å ødelegge seg på narkotika: " Dont destroy yourself, in a little bit of snow."

Perioden 1983-1986 var en sammenhengende suksess for Howard Jones, med stort platesalg og flere begivenhetsrike øyeblikk. Slik som Live Aid, og turneene han gjennomførte. Høsten 1986 begynte imidlertid nedturen for ham. Noe mange andre synthorienterte artister fra første halvdel av 80-tallet også opplevde på denne tiden.

Det startet med utgivelsen av singelen "All I want" i oktober 1986, som var en forsmak på det kommende albumet "One to One". "All I want" var en traust, småkjedelig låt som ikke var i nærheten av "What is Love?", "Things can only get better" og "Life in one day" når det gjaldt hit-potensiale. Plasseringen på listene ble også deretter, med kun 35. plass i Storbritannia, og 76. plass i U.S.A. Den nådde ikke opp på listene ellers i Europa heller.

Singelen "All I want" ble starten på nedturen for Howard Jones som artist.

"One to One" kom ut like etter, og med dårlige plateanmeldelser, og en singelflopp i forkant, var interessen for utgivelsen laber. Selv om en 10. plass i Storbritannia ikke var dårlig (59. plass i U.S.A.).

Studialbumet "One to One" fra 1986.

"One to One" var produsert av den legendariske produsenten Arif Mardin, som på 60- og 70-tallet produserte plater med stjerner som Dusty Springfield, George Benson, Aretha Franklin, David Bowie, og Queen. Også Phil Collins og Hugh Padgham (Sting) var med på produksjonssiden. Sammen skapte de en plate som ifølge Howard var mer soulfylt enn de foregående platene.

Howard hadde vært fornøyd med samarbeidet med Rupert Hine, men etter to plater sammen mente han at det var på tide å prøve noe nytt. Howard: "Rupert and I get on so well, and we always will. But I think a change is called for. I like change, surprising people, taking risks."

Også på musikersiden var det mange kjente navn med. Slik som Caron Wheeler (Soul II Soul), Steve Ferrone (Duran Duran), og Nile Rodgers (produsent, og medlem av Chic). Også koret til St. Patrick's Cathedral i Dublin var med og sang på plata.

 En av de fineste sporene på "One to One" var den lavmælte balladen "Little bit of snow", som allerede hadde vært ute på plate på "It's a Live-in World-The anti heroin Project", som nevnt. 

I media fikk Howard nesten like mye oppmerksomhet for sitt "nye image", der det på hodet så ut som han hadde munkeklipp. Smash hits: "It looks like someone's plonked (plassert) a a bowl on his head and cut around it."

Howard med sin "munkeklipp".

I 1986 flyttet Howard til Irland av skattemessige årsaker, noe også andre engelske artister gjorde på samme tid, slik som Andy McCluskey (O.M.D.) og Jim Kerr (Simple Minds). Her bodde han og Jan, og deres nyfødte barn Osheen sammen i en tre roms leilighet. Osheen var et irsk navn, som Howard valgte som en hyllest til Irland.

Osheen kom senere til å bli en kjent skuespiller. Han har deltatt i filmer som "The sea change", "Velvet Goldmine" og "Titus".

Howard Jones' sønn Osheen har spilt i mange filmer.

Howard som i britisk presse ble framstilt som den fromme og velmenende, ble anklaget for å være grisk som ikke ville dele pengene sine med trengende i England. Dette var ikke Howard enig i, da han gjerne ville bidra med penger til fellesskapet, men ikke til myndighetene som bl.a. brukte store summer på atomvåpen. Howard: "I've got a lot of ideas of what I can do with the money rather than paying it in taxes. I agree with a lot of the things that taxes pay for. Hospital and social services. But there's a hell of a lot I don't agree with. Like buying missiles and torturing animals."

29. november ble den synthdrevne "You know I love you.. Don't You?", gitt ut på singel. Mange vil nok si at dette var låta Howard burde gitt ut som førstesingel fra plata, både fordi den var mer umiddelbar og fengende, og fordi den minnet om hans gamle synthpop hits. I Storbritannia ble det en skuffende 43. plass, mens i U.S.A. ble den en hit, med en fin 17. plass på Billboard.

Den vakre pianoballaden "Little bit of Snow" ble gitt ut som 3. singel i mars 1987. Den ble kun gitt ut i Storbritannia. I tillegg til vinylsingel, ble den også gitt ut som kassettsingel (for første og siste gang). Den ble også gitt ut som  EP, sammen med orkestrale versjoner av "Hunger for the flesh" og "Hide & seek". I tillegg til den nye låta "Let it flow".

I Storbritannia ble det 70. plass på singellisten for "Little bit of Snow".

EPen "Little bit of Snow"

I 1987 var Howard hovedattraksjonen i Madison Square Garden i New York, under en konsert der. I 1987 gjennomførte han også en ny verdensturne, med besøk i bl.a. på Budokan i Japan.

På en konsert Howard gjorde i Royal Albert Hall, kom han og Jed ut på scenen ikledd ninja masker. Midtveis i konserten fortalte Howard publikum at han hadde en overraskelse til dem. Han endret da på innstillingene på synthen sin - og like etter hørtes det ut som han spilte trommer (på keyboardet). Mens trommeslageren Trevor Morais spilte Howards synthriff på trommene sine.. Noe publikum syntes både var morsomt og imponerende.

Heftet som ble laget for Howard Jones' "One to One" verdensturne.

I 1987 brukte Howard noen av pengene han hadde tjent på platesalget til å starte opp vegetarrestauranten Nowhere i New York. Og det ble umiddelbart en stor suksess. Men i januar 1988 var det imidlertid slutt for stedet etter at det brant ned til grunnen. Med i flammene gikk flere dyre maleri og en klassisk Wurlitzer jukebox. Noe som kostet Howard over en million kroner.

I juni 1988 opptrådte Howard på Amnesty Internationals Ungdomsfestival på Milton Keynes Bowl i England.

I 1988 var Howard tilbake i studio for å spille inn en ny plate. Denne gang valgte han å gjøre mye av arbeidet med produksjonen selv. Selv om han fikk hjelp fra dyktige folk som  Chris Hughes, Ian Stanley (Tears for Fears) og Ross Cullum (Clannad). Plata som fikk navnet "Cross that Line" ble spilt inn i Howards eget studio - The Shed, som ligger i Maidenhead, øst for London.

Howard fortsatte her trenden med mer akustiske låter, og mindre bruk av synthesizer. Hans dyktighet som pianist kom til sin rette på dette albumet. Ikke minst i en låt som "Out of thin air", som var en ren pianolåt - uten vokal. Andre høydepunkt på plata var "The Prisoner", "Cross that line" og "Everlasting Love".

Albumet "Cross that Line" fra 1989.

Den fine låta "Everlasting love" ble gitt ut som førstesingel fra "One to one" i mars 1989, med en skuffende 62. plass i Storbritannia. I U.S.A. derimot, ble låta en stor hit - med 12. plass på Billboard. På den amerikanske adult contemporary listen gikk den helt til topps. "The Prisoner" ble gitt ut som 2. singel fra "Cross that Line", med en fin 30.plass i U.S.A.

Albumet "Cross that Line" kom ut i april 1989. I Storbritannia ble det 64. plass, mens i U.S.A. ble det 65. plass.

Som sist ble utgivelsen fulgt opp med en verdensturne, med besøk i bl.a. Japan.

I desember 1989 deltok Brian May på veldedighetsplata "Rock Against Repatriation". Det var tidligere Genesis medlem Steve Hackett som stod bak prosjektet. Sammen med musikere som Steve Rothery (Marillion), Phil Manzanera (Roxy Music), Brian May (Queen) og Curt Smith (Tears For Fears) spilte de inn singelen "Sailing".

I 1990 deltok Howard på innspillingen av Propagandas album "1234". Propaganda var et tysk elektroband som i likhet med Howard slet med å bli lagt merke til i det nye tiåret. I tillegg til å spille på plata, var Howard også med og skrev den største hiten fra plata: "Heaven give me Words". 

I mars 1992 var Howard tilbake med studioalbumet "In the Running". Som muligens hans mest gjennomførte album siden "Dream into Action". Den inneholdt mange sterke spor, slik som "Lift me Up", "Two souls", "City Song", "One last try", og "Tears to Tell". Plata var mer laid back og "amerikansk" i stilen enn noe han tidligere hadde laget. Steely Dan og Bruce Hornsby var tydelige referanser på plata - som var mer lavmælt og følsom enn Howards andre plater. I en leseravstemning - noen år senere - om beste Howard Jones plate, kom "In the Running" høyt opp.

Som sist var plata produsert av Jones, sammen med Cullum, Hughes, i The Shed platestudio. Kjente navn som deltok på innspillingen var Midge Ure (Ultravox), Carol Kenyon, Ian Stanley (Tears for Fears), Steve Farris (Mr. Mister), Bob Clearmountain, Mark Brzezicki (Big Country) og gitarhelten David Lindley.

"Lift me Up" ble gitt ut som førstesingel fra "In the Running", med en fin 32. plass i U.S.A. og 52. plass i Storbritannia. Men dette hindret ikke albumet som kom på samme tid fra å floppe på listene. Den nådde ikke topp 100 i Storbritannia, eller topp 200 i U.S.A.

Albumet "In the Running".

Og like etterpå ble Howard fristilt fra sitt plateselskap gjennom mange år -  Warner records. Istedet for å deppe valgte Howard å se framover, og heller se etter nye kanaler å distribuere musikken sin gjennom. Han opprettet da sitt eget selskap kalt Dtox, til å gi ut og promotere platene han ga ut. Han tok også etter hvert i bruk sin egen hjemmeside for å nå ut til fansen. Som nevnt er han også eier av platestudioet The Shed.

Dtox records - Howard Jones' eget selskap.

Fram til 1992 hadde Howard Jones solgt over 8 millioner album.

Selv om Howards seneste plateutgivelser solgte dårlig, var han ikke helt glemt av platekjøperne. I juni 1993 kom han inn på den britiske topp 40 listen med samleplata "The Best of Howard Jones". Den ga en grei oppsummering av Howards karriere på Warner - fra "New Song" til "City song". Med på plata var også en coverversjon av Donald Fagens (Steely Dan) "I.G.Y. (What a Beautiful World)".

Både før og etter dette har det blitt gitt ut en lang rekke samleplater med Howard Jones. For det meste med låter fra Warner tiden.

Noen av de mange samleplatene som er blitt gitt ut med Howard Jones gjennom årene.

For de fleste er Howard Jones kjent som en artist som har synthesizeren som sitt hovedinstrument. Som en del av elektrobølgen på 80-tallet. Men selv ser Howard på seg selv som en pianist, først og fremst. Og etter å ha sett Elton John opptre i Russland - med kun piano, fikk Howard lyst til å gjøre det samme.

Howard Jones: "I'd always wanted to do a tour with just piano and percussion after seeing the Elton John concerts from Russia. The piano is my first instrument. I have lived half my working life, it seems, at the piano. I feel home at the piano."

Trommeslageren han ønsket å ha med seg på  turneen som fikk navnet "Acoustic tour" - var amerikanske Carol Steele. Howard hadde sett henne opptre sammen med Tears for Fears, og var fast bestemt på å prøve å komme i kontakt med henne. Det skulle vise seg seg å ikke være så enkelt, men da han omsider fikk ringt henne, sa hun ja. Den første konserten de gjorde sammen var på El Mocambo i Toronto, Canada, den 8. april 1992. Senere fulgte en lang rekke konserter, i bl.a. Cleveland, Salt Lake City, og Georgetown WA. Under konserten i Toronto ble Howard bedt om å spille "Look Mama" - som egentlig ikke stod på repertoaret, og som han ikke hadde framført på mange år. Men uten et band å forholde seg til, var det lettere for Howard å improvisere, og ta ting på sparket. Noe publikum satte pris på.

Etter 14 opptredener i U.S.A. dro Howard og co. videre til Europa, med besøk i land som England, Tyskland, Italia, Belgia, Sveits, Irland, Danmark og Norge! 14. mai 1992 stod han på scenen på Rockefeller i Oslo. I juni og juli var han tilbake i Nord-Amerika, med ytterligere 11 opptredener.

Howard med den amerikanske trommeslageren Carol Steele.

"Acoustic tour" ble en stor suksess, både kunstnerisk og besøksmessig. For at flere skulle få sjansen til å høre Howard framføre akustiske versjoner av hits som "You know I love you Don't you", "Things can only get better", "What is Love?" og Pearl in the Shell", ble opptredenen Howard og Carol gjorde på Variety Arts theatre i Los Angeles, den 28. april 1992 tatt opp på bånd, og gitt ut på CDen "Live Acoustic America". Av en eller annen grunn ble den ikke gitt ut på CD før i 1996 (muligens hadde den vært tilgjengelig via Dtox før det).

"Live Acoustic America"

I august 1993 ga Howard ut albumet "Working In Bhe Backroom", som første utgivelse på eget selskap. Plata var skrevet og produsert av ham, sammen med Andy Ross. Carol Steele som hadde fulgt ham på "Acoustic tour", var også med på innspillingen. Howard brukte et år i Shed studio før plata var ferdig, og da var han også svært fornøyd. Likefullt innså han at plata hadde visse begrensninger i forhold til låt-arrangementene. Og at han nok hadde trengt enda mer tid i studio. Han åpnet for at noen av låtene på plata ville bli å finne på framtidige studioalbum. Da i mer gjennomarbeidete versjoner.

Howard: "This collection of songs represents the last 12 months of my musical output. These recordings felt great at the time, and did not come under the microscope after the event. Some of these songs may appear in future recordings in an evolved form, and some will definitely not. Please excuse some technical imperfections and dodgy tuning. Trade-off's I love em."

Howard har omtalt "Working in the Backroom" som en av sine beste plater, noe også flere fans har gjort. Dessverre er det få som har fått mulighet til å vurdere det, da den ikke solgte i så mange eksemplarer da den ble gitt ut.

"Working In The Backroom" -  Howard Jones' første utgivelse på eget selskap.

I første omgang ble plata distribuert i forbindelse med en konsert Howard gjorde i hjembyen High Wycombe - i Town Hall, den 27. august 1993. De første 1000 eksemplarene var signert av Howard selv.

Som en motsetning til "Acoustic tour" fra 1992, dro Howard i 1993 ut på "The Synthesizer tour". I München opptrådte han for kun 30 mennesker, men leverte likevel et flott show. "Working in the Backroom" ble solgt på disse konsertene også, uten at noen salgstall er kjent. Turneen ble avsluttet i Japan, i 1994. Med seg på turneen hadde Howard foreldrene John og Thelma, som stod utenfor konsertlokalene og solgte T-skjorter og CD-plater.

I tillegg til egen turnevirksomhet var Howard med på plateutgivelser med andre artister, slik som Aurora (1994), Geoff Mann (1994), Duncan Sheik (1996), TV-seriene "O.R." (1996) og "Party of five" (1996), Kobi (1998) og Tom McRae (2000).

Først i 1997 var Howard tilbake med nytt album, kalt "Angels and Lovers". Av en eller annen grunn ble den kun gitt ut i Østen, og på Dtox. Det var derfor en plate de færreste Howard Jones fans visste om. I juli 1998 ble plata gitt ut pånytt under navnet "People". Produksjonen var gjort om - mer tilpasset det amerikanske markedet, og to låter var tatt bort - mens 4 var lagt til. De nye låtene "Tomorrow is Now", "Let the people have their say", "Everything" og "Not one of the lonely tonight" var blant  de beste sporene på "People". Sammen med "You're the Buddha", balladen "If you love", og "Wedding song".

I hele tatt var "People" en flott plate med Howard var tilbake i godt slag. Musikalsk kunne den minne om "Cross that Line" og "In the running". Med et mer konvensjonelt, til tider akustisk lydbilde. 

Med seg som låtskriver og produsent hadde Howard Andy Ross. En mann som tidligere hadde jobbet med Propaganda, Basia, Jesus Jones og Immaculate fools, og som hadde deltatt på Howards album "In the Running". Andre kjente navn som deltok var Jane Wiedlin (The Go-Go's), Stewart Copeland (The Police), Keith Wilkinson (China Crisis), Bob Clearmountain og Carol Steele.

Det litt spesielle coveret (og innlegget)  til "People" -  med bilde av 210 personer - var tatt av den kjente fotografen Simon Fowler. En mann som tidligere hadde tatt bilder til platecover med artister som Queen, Iron Maiden, The Human League, Latin Quarter m.fl. Bildene viste familie, venner og fans av Howard Jones. Bl.a. var mamma Thelma og Howards kone Jan blant de som var avbildet.

Salgsmessig ble ikke "People" noen suksess. Det ble gitt ut 4 singler fra de to platene, med "Tomorrow is Now", "Let the people have their say", "Dreamin On" og "Angels & Lovers", uten at noen av dem nådde opp noe sted.

(Platen(e) Howard Jones ga ut i 1997 og 1998: "Angels and Lovers" og "People".

I 1998 dannet Howard et hobbyband bestående av tidligere medlemmer av China Crisis (Kevin Wilkinson), Kajagoogoo (Nick Beggs) og Fish (Robin Boult). I 1999 turnerte dette bandet i U.S.A. sammen med The Human League og Culture Club. Turneen ble avsluttet etter at trommeslager Kevin Wilkinson tok sitt eget liv, den 17. juni 1999.

Kevin Wilkinson

Under turneen hadde Howard fått mye skryt fra de frammøtte, der flere av dem lurte på hvor de kunne få kjøpt musikken fra konserten(e). Og etter den glimrende konserten på Shepherds Bush empire i London i april 1999 - der de hadde med seg full blåserrekke - ble det bestemt at de skulle gå i studio. Etter å ha spilt sammen i 18 måneder. Howard: "Four days recording in april 1999 was a response to the most asked question of the previous 18 months of touring - 'where can I buy what I heard tonight?"

I studio ble gamle hits som "You know I love you.. don't you?", No one is to blame", Hide & Seek", "What is Love" og "Things can only get better", spilt inn sammen med nye låter som "Love is a good thing", "I must go" (begge skrevet av Jones sammen med en Paul Jefferson), og "Someone you Need". Sistnevnte låt var noe av det beste som Howard noen gang har spilt inn (Webmaster), en lavmælt perle med fin stemmebruk, og vakkert pianospill. Howard hadde skrevet den sammen med den Grammy vinnende amerikaneren Duncan Scott Sheik. Howard hadde hjulpet Sheik på hans selvtitulerte album fra 1996 (Howard spilte piano).

Howard og Sheik skrev og spilte inn "Someone you Need" i Frankrike, på et tidspunkt der Howards liveplate allerede var spilt inn. Den ble likevel tatt med, da den passet inn stemningsmessig. 

Amerikaneren Duncan Sheik som Howard skrev vakre "Someone you need" sammen med.

Liveplata ble gitt ut i hele 4 ulike utgaver, med ulike cover og navn. I juli 2000 ble den gitt ut som "Perform.00" i Europa. I august samme år ble den solgt som "Pefawm" via internett (som dobbel CD). I juli 2001 ble den gitt ut i Japan, under navnet "Metamorphosis", med et ekstraspor på CDen. Mens i august 2001 ble den gitt ut spesielt for USA, under navnet "Perform.01".

Platene ble dedisert til Kevin Wilkinson. Wilkinson hadde deltatt på en lang rekke innspillinger, med artister som Squeeze, The Waterboys, Robert Fripp, Fish og The Proclaimers. Men dette skulle vise seg å bli den siste plata han var med og spille inn. Noe Howard syntes var spesielt. Howard: "He had taken his own life, and the tracks were to take on a new significance. This was to be Kevin's last recorded work, and so for me it was at times, quite an ordeal listening to his wonderful playing everyday in the studio."

De 4 ulike versjonene av liveplata Howard spilte inn i i 1999.

I 2000 deltok Howard på "Night of the Proms" - mellomeuropeernes utgave av engelske "Last night of the proms". Sammen med andre kjente band opptrådte Howard rundt om i Europa, på storslåtte konserter med 72 manns orkester, og 50 korister.

I 2001 var Howard med i et nytt hobbyband sammen med Greg Lake (Emerson, Lake & Palmer), Sheila E., Roger Hodgson (Supertramp), Ian Hunter, Mark Rivera og Ringo Starr. Bandet var ledet av Ringo Starr fra The Beatles, som den 7. utgaven av hans Ringo's All Star band. Her fikk Howard virkeliggjort drømmen om å framføre låter med Emerson, Lake & Palmer. I tillegg ble 3 av Howards egne låter framført hver kveld.

Howard sammen med sine venner Ian Hunter, Roger Hodgson,

Sheila E, Mark Rivera, Ringo Starr, og Greg Lake.

I september 2001 dro Howard ut på nok en turne. Med seg på scenen hadde han Robin Boult på gitar, Shaz Sparks på koring, og Robbie Bronnimann på programmering. Begge de to sistnevnte spilte til vanlig i bandet DBA. Howard hadde en ide om å dra ut på en turne, der hver konsert han gjorde ble spilt inn på bånd. Sammen med bilder fra konserten ble dette satt sammen til en CD, som folk kunne få kjøpe samme kveld - i det de gikk ut av konsertlokalet. Til sammen ble det laget 19 slike CDer. Det beste fra disse 19 platene ble satt sammen til en CD, som ble solgt under navnet "The Peaceful tour". Denne plata har blitt gitt ut i ulike versjoner gjennom årene (slik som den forrige liveplata). Med ulike cover, distribuert på ulike selskap.

Plata viste den elektroniske siden av Howard, med hans kjente låter i et oppjustert digitalt lydbilde. 

To utgaver av "The Peaceful tour", plata som første gang ble gitt ut i 2001.

I 2002 skrev og produserte Howard låta "Blue" sammen med det svært populære jentebandet The Sugababes. Albumet som låta ble spilt inn til, nådde 2. plass på den britiske albumlisten. 

På denne tiden bodde Howard i Braywick, nær Maidenhead. Øst for London. Sammen med Jan og deres 3 barn Osheen, Mica og Jasper. Senere flyttet familien til Creech St. Michael, nær Taunton i Somerset (Sørvest-England)..

I april 2002 dro Howard Jones ut på en større turne i Storbritannia, sammen med artister som Adam Ant, Tony Hadley, China Crisis, Toyah, ABC, og Belinda Carlisle. Anledningen var "Here & Now tour", et konsertkonsept der gamle 80-tallshelter opptrer på samme scene, til nostalgikernes store glede. På store konsertarenaer som Wembley arena og NEC i Birmingham framførte de sine hits fra det gylne tiåret.

"Here & Now tour" ble startet i 2001, og har holdt det gående siden, med en eller flere turneer hvert eneste år. I starten turnerte de kun i Storbritannia, men med årene har også land som Østerrike, Tyskland, Australia, Japan, Irland, Danmark, Malaysia og Sveits fått besøk av 80-talls stjernene. I disse årene har det vært stor rotasjon på hvilke artister som fikk bli med å turneen. Likefullt har Howard vært en gjenganger. Han deltok på "Here & Now" turneer i både 2002, 2003, 2004, 2007, 2008 og 2009. Like mye som gleden over å få lov til å framføre sine gamle hits overfor et stort publikum, har artistene funnet glede i å treffe hverandre for sosial moro, og prat om "gamle dager". Noe Howard også sikkert setter pris på.

I mai og juni 2002 gjennomførte Howard en turne i USA. Med sitt Electric band - som han kalte det. Musikerne som var med, var de samme som hadde hjulpet ham på "Peaceful tour". Deretter gikk turen til Storbritannia, der de opptrådte på flere festivaler.

Howard Jones i 2003.

I april 2003 valgte Howard å gi ut en lavprofilert CD kalt "Piano Solos - For friends and loved ones". Den var kun tilgjengelig via Dtox. Som navnet tilsa handlet det om piano soloer - uten vokal, og uten noe arrangement utover pianospillingen. Umiddelbart kunne CDen minne om bakgrunns taffelmusikk. Alle låtene ble spilt inn på første forsøk, og underveis improviserte Howard mye.

"Piano Solos"

Hver låt hadde fått en tittel som indikerte at de var dedisert til personer som stod Howard nær. Slik som "For Jan" som var tilegnet kona Jan. Howard hadde også dedisert en låt til Daisaku Ikeda, lederen av den buddhistiske organisasjonen Sōka Gakkai. Howard er selv buddhist, der han praktiserer Nichiren Buddhisme. Og han er medlem av Sōka Gakkai. Han er også dirigent for Sōka Gakkais kor i Storbritannia, kalt Glorious Life Chorus.

Ellers hadde Howard laget "pianohilsninger" til venner som Mila, Rosie, Sadia, Giovanni & Tina på "Piano Solos". Howard: "These solos came about because I wanted to give special personal presents to friends and loved ones."

Daisaku Ikeda, som Howard tilegnet en låt til på albumet "Piano Solos".

I september 2003 var det gått 20 år siden Howard Jones ga ut "New song" - som sin første plateutgivelse. Og for å markere dett ble det arrangert en større konsert på The Shepherds Bush Empire i London. Konserten var delt opp i 4 deler, der den første var akustisk, med Howard på piano sammen med gjestemusikere. 2. del fokuserte på hans mest suksessrike periode på midten av 80-tallet. Her hadde han funnet fram sine gamle analoge synther Jupiter 8 og mini-moog. Slik at publikum fikk presentert "autentiske" versjoner av "What is Love?", "New Song" og de andre hitene fra den tiden. Også Howards gamle pantomime danser Jed Hoile hadde tatt turen til Shepherds bush, for å gjøre sin dans, på låtene "Equality" og "Bounce Right Back".

Musikerne han hadde med seg på scenen var Robin Boult, Nick Beggs (Kajagoogooo) og Andy Ross.

Howard Jones og Jed Hoile under jubileumskonserten på The Shepherds Bush Empire.

Del 3 tok for seg Howards musikk fram til i 2003 mens del 4 var avslutningsnumre med fullt band. Her var også Nena og Midge Ure med som gjesteartister, der de framførte "99 red balloons" og "Vienna".

Det ble senere gitt ut en DVD kalt "20th Anniversary Concert-Live At The Shepherds Bush Empire ". Til glede for Howards mange fans.

Howard Jones reiser fortsatt rundt og spiller på synthene sine.

Til glede for fans over hele verden. Her fra en konsert i Springville, U.S.A. den 11. juni 2004.

I 2005 var det ventet et nytt studioalbum fra Howard kalt "Revolution of the Heart". Det første på 7 år. Og i september kom albumet. Denne gang hadde han til glede for fansen gått tilbake til det elektrobaserte lydbildet han hadde på 80-tallet. Riktignok var lydbildet oppjustert, så det hørtes mer tidsriktig ut. Med pulserende rytmer og beats. Kritikerne mente plata var en hyggelig opplevelse, om ikke noen høydare. Den klarte heller ikke å markere seg på de britiske listene. 

"Just look at you now" ble gitt ut som singel fra plata, med en 19. plass på den britiske club listen. Tittellåta "Revolution of the Heart" nådde 17. plass på den samme listen.

Singelen "Just look at you now".

"Celebrate our love" var sammen med singlene platas fineste øyeblikk. Mye av materialet på "Revolution of the Heart" hadde vært framført live i flere år allerede, bl.a. tittellåta som også var med på en samleplate noen år tidligere - da i en annen versjon.

Samtlige låter på plata var skrevet av Jones selv sammen med Robbie Bronnimann. Sistnevnte produserte også "Revolution of the Heart", i tillegg til at han spilte på flere av låtene. Som nevnt hadde Bronnimann fulgt Howard på flere turneer før dette.

Robbie Bronnimann var en viktig støttespiller for Howard i mange år.

En gammel moog synthesizer hadde Howard også funnet fram. Innspillingen av plata var svært lystbetont for Howard, da han følte at han beveget seg tilbake til sine elektroniske røtter fra starten av 80-tallet. Bl.a. hadde han stor glede av ny software til datamaskinen sin, som gjenskapte de analoge lydene fra 80-tallet. Kompanjongen Bronnimann er i likhet med Howard en teknofrik som elsker å utforske nye dataprogrammer og synthesizere. Howard har innrømmet at han hadde "Human's Lib" i tankene da han laget "Revolution of the heart", noe man kan kjenne igjen her og der.

Howard Jones' album "Revolution of the Heart", som kom i 2005.

I februar 2005 gjorde Howard en akustisk konsert sammen med amerikanske Jackson Browne i Pump room i Chicago. I april deltok han i ITVs TV program "Hit Me Baby One More Time", foran millioner av britiske TV seere. Her framførte han "What is Love", samt en cover av Didos "White flag". Han opptrådte også i en amerikansk versjon av "Hit Me Baby One More Time".

Howard Jones i 2005.

I januar 2006 dro Howard Jones ut på en ny akustisk turne i U.S.A. Med seg selv på piano og vokal, og Robin Boult på akustisk gitar. Mottagelsen hos publikum var så bra at de valgte å gjenta det samme konseptet året etter, med en ny turne i U.S.A. i januar 2007. Og en tredje turne i september. I løpet av året besøkte han også Tyskland, Sverige og Italia. I januar 2008 ble det gitt ut en plate fra konserten de gjorde i Pacific Road Arts Theatre i Birkenhead (i nærheten av Liverpool) den 13. april 2007. Her fikk man høre akustiske versjoner av "Pearl in the shell", "Life in One day", "Look Mama" m.m. Plata var ikke å få kjøpt som vanlig CD, men kun som digital nedlasting fra ulike nettbutikker.

Howard og hans følgesvenn gjennom mange år - Robin Boult.

I  2006 ble Jones' store hit "Things can only get better" spilt inn pånytt, denne gang på simlish!.. Et oppdiktet språk som "prates" i det berømte dataspillet The Sims. Samme låt ble også gitt ut i en ny versjon av Eric Prydz ("Call on me", "Proper Education") - kalt "And do you feel scared". Og brukt i dataspillet "2006 Fifa World cup".

I 2006 var Howard godt i gang med sitt neste studioalbum. Med årene hadde han blitt mer og mer nøye med detaljer, og ville ikke gi ut plater om han ikke var helt fornøyd med dem. 

I august 2006 fikk Howard en av sine store drømmer oppfylt, da han opptrådte på Edinburgh Fringe Festival's Gilded Balloon, fra 9-12 august. Med 4 akustiske opptredener. Dette ble fulgt opp med en "Electric tour" i Storbritannia.

I oktober 2006 valgte Howard å tilpasse seg "den nye virkeligheten", der musikk blir gjort tilgjengelig på internett. Han valgte da å gi ut låta "Building our own future" som en podsafe singel. Den gikk til topps på Pod music countdown, med hele 750.000 nedlastinger. Også "Revolution of the heart" fra hans forrige plate gikk til topps på denne listen.

I januar 2007 valgte Howard å gi ut en ny CD med pianomusikk, kalt "Piano Solos 2 - For friends and loved ones". Siden den forrige CDen i 2003 hadde han kommet opp med et nytt sett med instrumentale pianokomposisjoner. Denne gang ønsket han å hylle sine barn Mica ("For Mica's 16th Birthday"), og Jasper ("Jasper 12 solo"). I I tillegg til venner som Midge Ure ("Reflection for Midge") og Chris og hans 50 års dag ("For Chris @ 50").

Howard: "Piano Solos 2' are improvised pieces dedicated to friends and family. Thinking soly of the person I am dedicating the piece to, I usually spend a day working up some thematic ideas, and then when it feels right, improvise a piece."

Howards 2. plate med pianokomposisjoner - "Piano Solos 2".

Som nevnt var Howard ute på turne i Storbritannia i 1999, sammen med musikere som Kevin Wilkinson, Nick Beggs (fra Kajagoogoo) og Robin Boult. Under en av disse konsertene traff Nick Ann fra Merseyside. Hun var fan av både Howard Jones og Kajagoogoo. De ble kjærester, og i 2003 ble de gift. Til bryllupet hadde Howard skrevet en pianokomposisjon kalt "For Nick & Anne's Wedding". Den ble 4 år senere tatt med på "Piano Solos 2".

Takket være en Howard Jones turne, ble Nick Beggs kjent med sin tilkomne Ann.

I 2007 gjennomførte Howard en mindre turne i Australia, med start på Kedron-Wavell RSL club i Brisbane den 22. mars. Den ble avsluttet i Perth i april. Til sammen gjorde Howard hele 60 konserter i 2007.

I april 2007 ble albumet "Revolution of the Heart" gitt ut i en remixet utgave, kalt "Revolution Remixed & Surrounded". Plata bestod av en CD med dance-remixer, og en DVD med låtene gjengitt i sorround lyd.

I oktober 2007 opptrådte Howard på New Yorks Carnegie Hall, i forbindelse med veldedighetskonserten "Music for youth". Artister som Howard, Roger McGuinn, Shawn Colvin, Phoebe Snow og Aimee Mann, framførte hver sin Elton John låt. Howard valgte å gjøre sin tolkning av "Tiny Dancer", noe TV-kanalen Fox News framhevet som en av de bedre opptredenene på konserten.

I 2008 deltok Howard med sin stemme på The Young Punx' album "And the feel goes on".

I 2008 dro Howard ut på to turneer. En elektrisk og en akustisk. Med opptredener i land som Malaysia, Storbritannia, Italia, Ukraina, Irland og Japan. På turneene som var endel av Howards 25 års jubileum som plateartist opptrådte han også på IndigoO2 i London. På denne konserten fikk han besøk av 80-talls artisten Nik Kershaw på scenen, der de framførte sistnevntes store hit "Wouldn't It Be Good".

I 2009 var Howard tilbake i Australia. Sammen med sangeren Laura Clapp og sin 'techno venn' Robbie Bronnimann. I august opptrådte han på 'Big Hair Affair 2009' i Pickering i Yorkshire. I oktober gjorde han flere konserter i U.S.A. med sitt electric band.

I november 2009 var Howard tilbake med sitt første album på 4 år (om man ser bort fra "Piano Solos 2"). Plata som fikk navnet "Ordinary Heroes" var produsert av Robbie Bronnimann i Robot studios og Level View studio i Somerset - Howards hjemsted på den tiden. Låtene var som vanlig skrevet av Howard. Men med seg som låtskriver hadde han relativt ukjente Cori Josias - en dame som på 80-tallet hadde et par hitsingler under eget navn, og som senere har deltatt på plateinnspillinger med Vangelis og Mike Oldfield. Hun var med og skrev "Straight ahead", "Say it like you mean it", "Even If I don't say", "Ordinary Heroes" og "Soon you'll go". Sistnevnte, som kunne minne om en julesang, ble også gitt ut som singel fra plata. Med seg på innspillingen av "Soon you'll go", hadde Howard Morriston Orpheus Choir -  et mannskor fra Cardiff som er blant Storbritannias mest kjente.

"Someone you need" - som utvilsomt er en av Howards fineste låter, var tatt med også på denne plata. Som nevnt var den opprinnelig å finne på "Perform.00" fra 2000. 

Cori Josias fra det glade 80-tallet, da hun hadde hits innen high-energy sjangeren.

"Ordinary Heroes" var et lavmælt, ettertenksomt album. Ikke så ulikt "In the Running". Flere av Jones' gamle fans mente plata var kjedelig, men om man lar den få noen runder i CD-spilleren vil flere av låtene vokse i bevisstheten. Slik som "Straight ahead", "Someone you need", "Even If I don't say", "You knew us so well" og "Love never wasted". Synthene fra "Revolution of the Heart" var her erstattet med Howards pianospill og stemningsfulle strykere, noe som gjorde "Ordinary Heroes" til en vakker opplevelse, med en viss fornemmelse av høst (webmaster). Ikke ulikt stemningen mange fornemmet i "Little bit of Snow".

Til tross for et glorete cover, og upraktiske innpakning (papp)

var albumet "Ordinary Heroes" fra 2009 en fin opplevelse.

For å promotere den nye plata dro Howard ut på en ny turne kalt "Ordinary Heroes' album launch". Under konserten han gjorde i St. Davids Hall i Cardiff var også Morriston Orpheus Choir tilstede. Noe som bidro til å gjøre konserten til en suksess.

22. april 2010 deltok Howard på Earth Day sammen med National Geographic. For anledningen hadde Howard laget musikken til filmen "Think the Earth environment".

I september opptrådte han på Isle Of Wight festivalen, og i oktober dro Howard på ut på en mindre turne i Nord-Amerika, med 6 konserter.

I november 2010 fikk Howard lisensrettighetene til sine to første album, og like etter ga han ut platene pånytt i digitalt remastrete utgaver. På samme tid gjennomførte han en større konsert på Indigo at The O2 i London der både "Human's Lib" og "Dream Into Action" ble framført. Blant hans musikalske gjester på konserten var hans gamle produsent Rupert Hine, pantomime-danseren Jed Hoile, og Nick Beggs fra Kajagoogoo. Konserten ble gjort tilgjengelig også for de som ikke var tilstede, da CDen "Human's Lib & Dream Into Action Live At Indigo²" ble gitt ut i 2011.

Liveplata "Human's Lib & Dream Into Action Live At Indigo²"

Både i 2010, 2011 og 2012 reiste Howard rundt og framførte de to populære albumene.

I oktober 2011 ble også albumet "Action Replay" gjort tilgjengelig igjen, i remastret digital utgave.

I 2013 og 2014 var det relativt stille rundt Howard Jones. I 2013 gjorde han 25 konserter i anledning hans 30 års jubileum som plateartist. Det ble også gitt ut en "C3lebration" CD som ble gitt med som endel av inngangsbilletten på konsertene han gjorde i Birmingham og i London. Plata inneholdt låter fra hvert studioalbum, samt en ny låt som het "The Human Touch".

Når Howard ikke var ute og turnerte jobbet han med et nytt album, et album som kom til å bli hans første studioalbum på 6 år. Plata ble gitt ut i 2015 på hans eget Dtox Records. I mangel av et større plateselskap til å ta kostnaden for innspillingen og trykkingen av plata ble det opprettet crowdfunding, eller folkefinansiering som det kalles på norsk, slik at fansen på forhånd kunne gå inn og kjøpe plata, og dermed bidra økonomisk til at plata ble en realitet. Det var bandet Marillion som først gjorde denne finanseringsfomen kjent blant platekjøpere, og med årene har det blitt en vanlig måte å gi ut plater for artister uten et større plateselskap i ryggen.

Reklamevideo for Howards Crowdfunding-prosjekt.

Plata som fikk navnet "ENGAGE" var inspirert av Howards liveshow, der musikk og visuelle effekter flyter over i hverandre. Han ønsket å skape musikk inspirert av ballet, kino, dance og filosofi. 

Howard Jones: "I conceived ENGAGE as a live visceral experience”, Howard explains, “I imagined myself at the venue and imagined what it would be like to be at a gig and how exciting you could make the music and the visuals and make it a fully immersive experience. I didn’t want to think of just another studio album or another live concert DVD; I wanted to liberate myself from conventional song structures. I wanted cinematic textures, big sub-bass moments, and dramatic coordinated visuals."

Låtene på plata gikk over i hverandre, og temaer dukket opp igjen flere steder, ikke ulikt progrock-platene på 70-tallet. Howards vokal var til stede i mindre grad enn på hans andre album, noe som gjorde at "ENGAGE" skiller seg ut i Howards diskografi.

Man fikk assosiasjoner både til diskotek som spiller techno-musikk, noe åndelig og middelalderen når man lyttet til "ENGAGE", noe som bidro til å gjøre den til et spennende album. Plata fikk god mottagelse hos fansen (jmf. tilbakemeldinger via Amazon og Rate Your Music) da den ble lagt ut for salg i 2015, men den solgte dessverre ikke all verden.

Plata inneholdt "The Human Touch" som han tidligere hadde presentert på en live-CD. Det var også lagt ved en DVD med en kollasj av filmopptak av Howard der han opptrer live, presentert på en stilfull måte, til tonenen av den 37 minutter lange tittellåta "ENGAGE". På DVDen kunne man også spille av albumet i ulike lydformat.

Howards 11. studioalbum "ENGAGE", fra 2015

Howard produserte albumet sammen med kameraten Robbie Bronnimann. Sistnevnte hadde fulgt ham på hans fleste albumutgivelser siden 1997.

I februar 2015 dro Howard ut på en "Engage Tour", med oppstart på Indigo2 i London.

I 2015 kunne Howard også feire at han var blitt 60 år gammel. Han var fortsatt gift med Jan, og han bodde fortsatt i Creech St Michael, nær Taunton i Somerset, sørvest i England. Han var også fortsatt vegetarianer og praktiserende buddhist.

I juni og juli 2015 var Howard ute på turne i Nord-Amerika sammen med 80-talls bandet O.M.D. I likhet med Howard hadde O.M.D. i sin tid stor suksess med synthbasert pop, og i likhet med Howard holder de det fortsatt gående med turneer og plateutgivelser.

Howard sammen med Eddie The Eagle, og Andy McCluskey fra O.M.D.

En av de mest populære filmene i Europa i 2015 var "Eddie The Eagle". Den handlet om den britiske skihopperen som aldri nådde opp men som ble en kultfigur i Storbritannia. Gary Barlow fra Take That fikk oppdraget med å skaffe artister til å lage musikk til filmen, og de han spurte var 80-talls artister som O.M.D., Nik Kershaw, Holly Johnson og Howard Jones. Howard syntes oppdraget var ærefullt og bidro med fine låter som "Hero In Your Eyes" og "Eagle Will Fly Again".

10. oktober 2016 kunne Howard glede seg over å bli invitert til BMI Awards, der han mottok en pris. Årsaken til at amerikanske Broadcast Music Inc. ønsket å gi ham en pris var at 80-talls hiten "No One Is To Blame" hadde blitt spilt 3 millioner ganger på amerikansk radio - noe som er utrolig. Også Howard selv var ærbødig for den store interessen for låta hans. Howard Jones: "I was reminded of all the people who supported and championed that song and made it such a big deal especially in America."

Til stede på seremonien var også Sting og skuespilleren Michael Keaton. Howard hadde ikke pratet med førstnevnte siden de begge opptrådte på Amnesty-konserten på Giants Stadium i New York i 1986. 

 Howard Jones kunne glede seg over å bli invitert til BMI Awards for å motta en pris, i okt. 2016.

I november 2016 dro Howard ut på turne i Australia. Med seg på turneen hadde han 80-talls ikonet Kim Wilde. De to har turnert sammen flere ganger tidligere, men aldri kun de to. I sommerlige og varme Australia ble dette et hyggelig avbrekk for de aldrende heltene.

Kim Wilde og Howard Jones er omtrent like gammel som bilen de fikk låne.

I 2017 bidro Howard med låta "We're in This Together" til den amerikanske animasjonsfilmen "Animal Crackers". Låta var funky og 80-talls i lydbildet, og absolutt fengende.

I 2017 var Howard også ute med nok en samleplate, kalt "Best: 1983 - 2017". Utgivelsen bestod av 3 CDer som viste Howards musikalske utvikling fra "New Song" til "The Human Touch". CD3 var en ren live-CD.

I 2017 var Howard ute på en Retro Futura Tour, sammen med 80-talls artister som ABC*, Men Without Hats, Modern English, Paul Young, Belinda Carlisle og Limahl.

I 2018 fortsatte Howard turnevirksomheten, i Europa og Nord-Amerika. På mange av konsertene han gjorde framførte han en enkel pianoversjon av George Michaels "Careless Whisper", noe mange satte pris på. I januar 2018 dro han ut på en "Solo - The Songs & The Stories Tour". Før det var han ute på "Best Tour" med sitt Electric Band. 

Howards elektroband, med Robin Boult, Robbie Bronnimann, Howard, Emily Davies og Jonathan Atkinson.

Helt siden han var liten hadde Howard likt David Bowie, og 25. mars 2018 fikk han gleden av å avduke en flott statue av musikklegenden, i Aylesbury i Buckinghamshire. På kvelden deltok han på en hyllestkonsert sammen med Marillion. Howard Jones: "Amazing day yesterday at the unveiling of the Bowie Statue in Aylesbury Market Square. Then the gig in the evening at Aylesbury Waterside Theatre with Marillion after the unveiling."

 Howard Jones fikk æren av å avduke verdens første statue av David Bowie

I august 2018 opptrådte Howard sammen med den legendariske pianisten Mike Garson. For mange er Garson mest kjent som mannen med det jazzinspirerte tangentspillet på Bowies klassiker "Aladdin Sane", og det var Bowies låter som stod på repertoaret for Howard og Garson. Howard Jones: "Total pleasure singing David Bowie songs with Legend Mike Garson on piano ....a treasured moment when time stands still and the music becomes a dialogue."

Howard sammen med Bowie-pianist Mike Garson

I september 2018 kunne dedikerte fans av Howard bruke 1800 kroner på to bokser med remastrede utgivelser av "Human's Lib" og "Dream Into Action", gitt ut av Cherry Red Records. 'Naturligvis' inneholdt boksene mye bonusmateriale som ikke hadde vært ute på plate tidligere. Bl.a. flere demo-opptak.

I oktober 2018 annonserte Howard at han planla en ny større turne, kalt "Transform 35th Anniversary Tour", med oppstart 23. mai 2019. I tillegg til at den markerte at det var gått 35 år siden hans platedebut, ønsket Howard også å promotere det kommende albumet "Transform".

Howard Jones (1984): "I think It's daft if guitar bands slag of synthesizers. It's all just music, and how you choose to do it is irrelevant."

Howard Jones fotogalleri (122 bilder):

Studioalbum

Singelutgivelser

	New Song 1983		What is Love? 1983		Hide & Seek 1984
	Pearl in the Shell 1984		Like to get to know You well 1984		Things can Only get Better 1985
	Look Mama 1985		Life in One Day 1985		No One is to Blame 1986
	You know I love you.. Don't you? 1986		Little Bit of Snow 1987		Will you still be There? 1987
	Everlasting Love 1989		The Prisoner 1989		Lift me Up 1992
	Two Souls 1992		Tears to Tell 1992		I.G.Y. 1993
	Angels and Lovers 1997		Tomorrow is Now 1998		I remember 1999
	Let the People have their say 1999		Just look at You Now 2004		Soon You'll go 2009
	Straight Ahead 2009		Someone You Need 2010