Matt Johnson: Født 15. august 1961, London, England

The The var et av de mest særegne og spennende bandene som dukket opp på 80-tallet. Elsket av musikkritikerne, men oversett av den gemene hop av platekjøpere. The The var ikke noe band i tradisjonell forstand, ettersom multi-instrumentalisten Matt Johnson var det eneste medlemmet det meste av tiden bandet eksisterte.

Selv om The The i fengende låter som "This is the Day", "Slow train to dawn" og "The Beaten generation" kunne høres ut som et "tradisjonelt" popband. Var det som regel mer intrikate ting Johnson hadde å presentere på plate. Klaustrofobisk, selvransakende, politisk, innsmigrende, men også rytmisk melodiøst, er ord som er brukt om hans musikk og tekster. Ikke akkurat egnet til å få opp stemningen om man sitter i et festlig lag.

Mange mener "Soul mining" fra 1983 er et av de beste albumene som ble gitt ut på 80-tallet. Men salgsmessig hadde Johnson større suksess med de etterfølgende albumene "Infected", "Mind Bomb" og "Tusk".

Matt Johnson

Matt Johnson ble født, og vokste også opp i Londons East End. Faren drev en kjede av puber, nattklubber og dansehaller. Familien Johnson bodde i etasjen over en av disse pubene. Om kveldene kunne Matt sitte oppe og høre på musikken nedenfra. På dansehallene til faren opptrådte band som Long John Baldry, Muddy Waters og The Kinks

Skolegang fikk unge Matt på The Grove, Salway Place, Stratford i øst -London, en gammel Victoriansk skole fra 1882.

En ung Matt Johnson på sin første skoledag.

Fra han var ganske liten hadde han kun et mål i livet, å bli en sanger. Da han var 11 startet han og noen kamerater et band de kalte Roadstar. De spilte for det meste coverversjoner. Hans musikalske smak gikk i retning av glamrockere som Marc Bolan og Gary Glitter, og The Beatles. "The White Album" var den eneste plata som fantes i foreldrenes hus. Da han var 15 sluttet han skolen. Han fikk da jobb som løpegutt hos et mediahus. Tre år senere hadde han fått seg jobb i De Wolfe's platestudio. På ettermiddagene jobbet han med sine egne demoèr. inspirasjonen hans på denne tiden var post-punk band, Tim Buckley, Thomas Leer, John Lennon og Cabaret Voltaire

Han startet på samme tid et band som het The Marble Index sammen med Charlie Blackburn. Året etter, da han var 17, satte Matt inn en en annonse i New Musical Express, hvor han søkte etter en musiker. Den ble besvart av Keith Laws som var god på synthesizere. Deres musikalske ideer resulterte i bandet The The. Navnet The The var Laws ide. Trommemaskiner, og hyppig bruk av sampling, var viktige elementer i musikken i begynnelsen. I 1979 fikk bandet sin live debut da de var oppvarmingsband for Scritti Politti

Etter dette ble bandet en del av Londons undergrunnsmiljø. De fikk også æren av å varme opp for band som DAF og This Heat. De traff også bandet Wire på denne tiden som tilbød seg å produsere en del låter for bandet. En av disse låtene endte opp hos det uavhengige plateselskapet 4AD. The Thes første singel ble "Controversial Subject" fra 1980. Like etter ble bandet utvidet til en kvartett med manager Tom Johnston på bass, og Peter Ashworth( senere en suksessrik fotograf) på trommer.

"Controversial Subject". Den første singelen The The ga ut.

I januar 1981 var Matt Johnson og Keith Laws med på samleplata "Some Bizzare album", gitt ut på plateselskapet Bizzare. Der artister som Blancmange, Depeche Mode og Soft Cell gjorde sin platedebut. The The bidro med en svært "synthete" låt uten navn, noe som så litt merkelig ut på platecoveret. Like etter ble bandet strippet ned til kun å innbefatte Johnson selv. Han bestemte seg da for at bandet skulle være en kunstnerisk plattform, hvor ulike artister kunne komme inn og bidra. Navn som Neneh Cherry, Sinead O'Connor, Zeke Manyika, Thomas Leer, Jim Foetus og Jools Holland, var noen av navnene som var innom bandet i tiden som fulgte. Bandet inkluderte også ikke-musikere som maleren Andy Johnson (broren til Matt), som bidro med albumcover, og andre illustrasjoner

.

Matt var på samme tid inne på tanken om å dannet band sammen med Johnny Marr, som like etter opplevde stor suksess med The Smiths. De traff hverandre tilfeldigvis i en klesbutikk i Manchester der Marr jobbet. De kom i prat om musikk, og fant ut at de hadde såpass mye til felles at de ønsket å danne et band sammen. Men pga. den lange avstanden mellom London og Manchester, ble det ikke noe ut av det. Marr: "We really wanted to be in a band together, but we were both just too broke to travel 200 miles to each other".

I 1981 spilte Matt inn låta "Cold Spell Ahead", som senere ble gjort om til "Uncertain Smile". Fra april til august jobbet Matt også med albumet "Burning Blue Soul", som skulle komme til å bli The Thes første albumutgivelse.

"Burning blue soul" ble gitt ut 7. september 1981. Matt hadde på den tiden ennå ikke tatt i bruk The The navnet offisielt, slik at den ble gitt under hans eget navn: Matt Johnson. At den ble presentert som en soloplate var kanskje også det mest riktige, ettersom Matt hadde skrevet alle melodiene og tekstene. I tillegg til at han trakterte alle instrumentene selv. Han produserte den selv også, sammen med Pete Maben.

"Burning blue soul" viste hvilken retning han kom til å jobbe på de følgende albumene. Med en blanding av tilgjengelige poplåter, og mer eksperimentell musikk som uttrykte menneskelig frustrasjon og lidenskap. Plata var også en spennende miks trommelooper, sampling og gitarriff.

"Burning blue soul" ble gitt ut pånytt i 1983, da under The The navnet. Det opprinnelige coveret med bilde av Matt, var byttet ut med et broren Andy hadde laget. Låtene var også mikset om, noe mange fans mislikte, da de mente originalmiksene var bedre. Dette har også bidratt til at den første utgivelsen har blitt et populært samleobjekt blant fansen.

        

De to utgavene av "Burning blue soul", fra 1981 og 1983.

I 1982 fikk The The kontrakt med Epic Records. "Uncertain Smile" ble da gitt ut som maxi singel, og den nådde topp 100 på de britiske listene.

På samme tid spilte Matt inn albumet "The Pornography Of Despair". Men Epic records var ikke fornøyd med resultatet, da de mente plata var for utilgjengelig. Matt ble derfor sendt tilbake til studio for å komme opp med noe mer salgbart. Og selv om han speedet opp noen låter, remixet, og la til elementer, ble han ikke fornøyd. Matt: "I was never entirely happy with the results as they seemed neither as experimental as the earlier versions or even particularly commercial to my ears. I decided that they should just be used as b-sides while I began work on yet another, more commercial, album 'Soul Mining'."

Andy Johnsons utkast til cover til "The Pornography Of Despair".

I årene etter har "The Pornography Of Despair" blitt Johnsons "lost album". Han har flere ganger blitt spurt om plata vil bli gitt ut, til glede for fansen. Og det står ikke på viljen, eller mangelen på rettigheter til materialet. Det er mer praktiske årsaker som gjør det vanskelig. Som at låtene befinner seg på et stort antall bånd, som ligger på ulike steder. I tillegg er det snakk om magnetbånd som har oksidert med årene. Dette gjør at de krever en helt spesiell og dyr behandling for å kunne gjøres lesbar. Matt Johnson håper likevel at han en dag skal få råd og tid til å gjøre jobben som kreves for å gitt ut plata.

Istedet for å gi ut ny plate, dro Matt til New York for å jobbe med et nytt album der. Men det resulterte kun i låta "Perfect" (med David Johansen på orgel), som senere ble gitt ut på singel.

"Uncertain Smile"

I 1983 begynte han igjen å jobbe med et nytt album. En singel kalt "This is the Day" ble gitt ut i forkant av albumet. På sommeren hadde The The en måneds langt engasjement på Marquee Club i London. Han fikk underveis hjelp fra artister som Manyika, Thomas Leer, Mal Malinder fra Cabaret Voltaire, Kid Montana, Jim Thirlwell (a/k/a Jim Foetus) og Marc Almond. I 1982 og 1983 bidro Matt Johnson også på Marc Almond (da Soft Cell) sitt soloprosjekt kalt Marc and the Mambas. Platene "Untitled" (1982), og "Torment & Toreros" (1983) ble spilt inn med Johnson på gitar.

Marc & the Mambas

Både Matt Johnson og Peter Ashworth fra The The var med i Marc Almonds (Soft Cell) prosjekt.

Høsten 1983 kom albumet "Soul Mining". Plata ble The Thes gjennombrudd med en 27. plass på de britiske listene. Den solgte også til gull. Og inneholdt de allerede utgitte låtene "Uncertain Smile" og "This is the Day".  Dette ble Matts sjanse til å vise musikkverdenen hva han stod for. "This is the Day" ble en liten hit, både på radio og videokanalene. 

Jools Holland er også en av Storbritannias mest kjente TV kjendiser.

Det var en type musikk som ikke passet inn i noen av de mange trendene på 80-tallet. Johnson hadde skapt et lydbilde ingen andre var i nærheten av. I 1984 ble Matt alvorlig syk, noe som gjorde at han måtte ta en pause fra musikken. I 1984 hadde han kun et par opptredener med Marc Almond, og han spilte inn The The låta  "Flesh and Bones" som var med på en Bizzare records samling. Ellers var han rolig. 

I 1985 begynte han å lage musikk igjen, men han holdt på for det meste for seg selv. Han brukte måneder på å skrive sanger til et nytt album. Men da han omsider kom seg i studio, brakte han inn mange store navn til å delta på plata. Blant dem var Neneh Cherry på vokal, Astarti String Orchestra, David Palmer (ex. ABC) på trommer. På produsentsiden fikk han med seg Warne Livesey, og lydmagikerne Anne Dudley og Gary Langan fra The Art of Noise

Neneh Cherry i den dramatiske videoen til "Slow train to Dawn"

der hun ligger fastbundet til toglinjen.

Det tok et år å spille inn "Infected", og dens fire singler. Men resultatet ble en av 80-tallets mest kritikerroste utgivelser, med sin tidløse kvalitet. Der den på en elegant måte blander det dansbare med det hardtslående og samfunnskritiske. Albumet starter med ordene "Infect me with your love". Noe som gir lytteren et lite varsel om hva som er i vente. Matt Johnson var i et intervju ubeskjeden nok til å hevde at dette var den beste plata som noensinne var laget. Mange var nok delvis enig med ham i det. 

Plata var et ambisiøst prosjekt. Johnson fikk også laget videoer som dekket alle låtene på plata. Han brukte 4 regissører til arbeidet. Bla. den anerkjente Tim Pope. Deler av videoen ble spilt inn i Amazonas, Brasil. 

Matt Johnson i videoen til "Infected", der han sitter

fastbundet til en stol som om han var en farlig forbryter.

"Infected" ble en stor suksess med over en million solgte album. Første singelen fra albumet, "Sweet Bird of Truth", handlet om en tankene til en amerikansk pilot idet han er iferd med å falle til bakken med sitt fly. Uheldigvis kom den ut på samme tid som Lockerbie tragedien. Noe som gjorde at radiostasjonene ikke ønsket å spille den. Selv om den ikke handlet om den type ulykke. 

  

"Sweet Bird of Truth"

2. singelen "Heartland" gjorde det bedre med en 29. plass i England. I denne låta kaller Johnson Storbritannia for den 51. staten i U.S.A. Også "Infected" og "Slow trains to Dawn" ble gitt ut på singel. Sistnevnte med en video mange la merke til.

   

Matt var veldig kritisk til U.S.A. og sitt eget land i "Heartland". Han omtalte Storbritannia som

U.S.A.s 51. stat for å illustere hvordan landet er iferd med å bli mer og mer likt U.S.A.

Matt Johnson returnerte ikke til studio før i 1988. Samtidig utvidet han bandet fra kun å bestå av ham selv til også å innbefatte Johnny Marr (eks. Smiths), David Palmer (eks. ABC), og James Eller (eks. Clive Langers Boxes, Julian Cope og The Teardrop Explodes). Matt hadde blitt anbefalt Eller av "Infected" produsent Warne Livesey. Eller kom til å følge Matt som medlem av The The på 2 album og en verdensturne. I ettertid ser Eller tilbake på disse årene med glede . James Eller: "I loved being in that band - it was a rare blend of personalities and talent - we were all completely obsessed by what we did. Also, Matt's the kind of artist who'll go to any length to get what he hears in his head".


Matt hadde ikke vært tilfreds med å ikke ha noe band han kunne turnere med etter "Infected" plata. Ekstra hyggelig var det å få med Johnny Marr i bandet. En av rockens mest markante skikkelser, og en svært dyktig gitarist. Som nevnt hadde de to prøvd å få til et band sammen allerede i 1981.
                                             
DC Collard David Palmer Johnny Marr James Eller

"Mind Bomb" ble gitt ut i mai 1989. Også her var det den samfunnskritiske Johnson som kom til uttrykk. I låter som "Armageddon Days are here (again)" og "The Beat(en) Generation". I førstnevnte spekulerer han på en fornøyelig måte om hva som ville skjedd om Jesus hadde kommet ned til jorden igjen: "If the real Jesus Christ were to stand up today, he'd be gunned down cold by the CIA". Albumet fikk mye omtale, og nådde en sterk 4. plass på de britiske listene i mai 1989. "The Beat(en) Generation" ble deres største singelhit med en 18. plass i England. Etter utgivelsen av plata dro bandet på turne i 22 land, med  tilsammen 100 konserter. Også Rockefeller i Oslo ble besøkt på denne turneen.

Bandet The The

Våren 1991 ga The The ut EPèn "Shades of Blue". Og på sommeren samme år dro bandet i studio for å spille inn ny plate. Det ble "Dusk" som kom ut  i november 1992. Johnson hadde ønske om å lage en plate med et mer nedstripped lydbilde. Med bruk av akustiske gitarer. Noe som ga plata et mer lavmælt uttrykk. Plata ble en stor suksess med en 2. plass på de britiske listene. Plata ga også bandet tre topp 40 hits i England. Med "Dogs of lust", "Slow Emotion Replay", og "Love is stronger than Death". Mange The The fans regner fortsatt dette som deres beste album. Der den skifter fra romantisk kjærlighet, til følelsen av ensomhet og isolasjon. 

     

"Love is stronger than Death"

Også på denne plata var musikkvideoene en viktig del av presentasjonen av plata. I "Love is stronger than Death" fikk man se ansiktene til døende mennesker. Mennesker som led av AIDS. 

I 1993 kom "Solitude" ut. Plata var beregnet for det amerikanske markedet, og inneholdt EPène "Shades of Blue" og "Dis-Infected"

Etter en lengre turne falt The The som band, fra hverandre. Så da Johnson i 1995 var tilbake med nytt album, var både Marr, Palmer og Eller borte. Han benyttet da anledningen til å gå sine egne veier (igjen) med plata "Hanky Panky". Her gjorde han versjoner av gamle sanger med country sangeren Hank Williams. I utgangspunktet virket ideen litt sprø. Men Johnson klarte å gi låtene et moderne uttrykk, med The Thes umiskjennelige preg. Kritikerne likte plata, og syntes den var modig. Men salgsmessig ble den et skritt tilbake med kun en 28. plass i England.

 
                            
Originalen (Hank Williams)   Beundreren

Etter det tok Johnson seg en 5 års langpause før han i 2000 var tilbake med albumet "Nakedself". Den ble mottatt med liten interesse, og nådde heller ikke listene. Plateselskapet hadde først nektet å gi ut plata da de mente den var for ukommersiell. Han ble derfor sendt hjem for å lage et nytt et. Et album han kalte "Gun Sluts". Men det var så ille i plateselskapets ører at  de nærmest kastet Matt ut av kontoret. De endte derfor med å heller gi ut "NakedSelf", mens "Gun Sluts" vil bli gitt ut en gang i framtiden på Matts eget selskap. "Nakedself" ble laget på en tid da Matt Johnson bodde i U.S.A. Landet som hadde fått hard medfart i låta "Heartland"

Den ennå ikke utgitte CDèn "Gun Sluts".

I 2007 var Matt tilbake med en ny singel kalt "Mrs Mac", den første utgivelsen på 7 år. Den var i første omgang kun tilgjengelig via nedlasting fra hans hjemmeside. Et nytt album kalt "The End of the Day" er bebudet men våren 2009 var fortsatt ikke noen dato satt for utgivelse av plata.

The Thes singel "Mrs Mac" fra 2007. Mrs Mac var en kvinnelig ansatt på Matts barneskole,

og på coveret ser vi ham til venstre sammen med faren og broren Andrew (Andy).

 

        

 

 

                     
Burning Blue Soul

1981

  Uncertain Smile (EP)

1982

  Soul Mining

1983

   
Infected

1986

  Mind Bomb

1989

  Dusk

1993

   
Hanky Panky

1995

  NakedSelf

2000

 
        

1. Infected

2. Dusk

3. Mind Bomb

4. Soul Mining

5. Hanky Panky

6. NakedSelf

7. Uncertain Smile

8. Burning Blue Soul

 

 

 

 

1. Armageddon Days are here (again) 

2. Sweet Bird of Truth 

3. Heartland 

4. This is the Day

5. Slow trains to Dawn 

6. Giant

7. Slow Emotion Replay

8. Dogs of Lust

9. The Beaten Generation

10. Infected