Neil Arthur: Født 15. august 1958, Darwen, Lancashire, England

Stephen Luscombe: Født 29. oktober 1954, Hillingdon, Middlesex, England

 

Første halvdel av 80-tallet var preget av synthbasert popmusikk. Og av en eller annen grunn bestod mange av de bandene som markerte seg innen sjangeren av to personer, slik som Soft Cell, Yazoo, Tears for Fears, Eurythmics, O.M.D, The Buggles, senere også Erasure, Pet Shop Boys, The Communards og Red Box

I tillegg til disse hadde også synthduoen Blancmange endel album og singler som hevdet seg bra på listene i Storbritannia. Utenfor de britiske øyer var ikke interessen for duoen Neil Arthur og Stephen Luscombe like stor. Men mange som var interessert i god popmusikk på 80-tallet fikk nok med seg den fengende låta "Living on the Ceiling", der duoen på en fengende måte blandet inn indiske toner i sine synthrytmer. Også Talking Heads var et band de ble sammenlignet med, pga. Arthurs dramatiske, rastløse måte å synge på, som kunne minne om David Byrne

Neil og Stephen

At de ikke tok seg selv så høytidelig er bandnavnet et bevis på. Blancmange betyr noe sånt som søt dessert pudding. Og bilde av en pudding i ulike fasonger, var gjennomgangstema på bandets plateutgivelser. De så se ikke på seg selv som tradisjonelle låtskrivere, men heller to personer som organiserte lyder. Steven Luscombe: 'I do refute the idea that we're just another electronic duo. That's so facile..we think of ourselves as two people who organize sound.. Neil and I can't write music-we tend to see it in blocks of colour". 

På utkikk etter nærmeste pudding..

Neil Arthur som opprinnelig var fra Darwen nord for Manchester, møtte londoneren Stephen Luscombe på London Art College i London i 1978. På den tiden spilte Arthur i The Viewfinders, som på en 'avant-garde aktig måte skapte nye versjoner av gamle Beatles låter, mens Luscombe var medlem av bandet Miru. Et band som ble lagt merke til pga. sine 5 trommeslagere, som bla. brukte vaskemaskiner som trommer. Deres felles interesse for elektronisk musikk gjorde at de sammen med noen andre dannet bandet L360. Men allerede i 1979 ble det oppløst, etter at de hadde laget noen demoer som ingen interesserte seg for. Istedet spilte de to inn en Kraftwerk-inspirert instrumental låt kalt "Sad day" under navnet Blancmange. Basslinjen i "Sad day" var hentet fra Brian Enos "Fat lady of Limbourg".

Med seg i bandet hadde de også en Laurence Stevens på trommer. En demo av låta ble sendt til den da 17 år gamle DJen Stevo som var iferd med å starte opp sitt eget plateselskap kalt Bizzare. Også han hadde en stor forkjærlighet for elektronisk musikk. I januar 1981 ble samleplaten "Some bizzare album" gitt ut. Der artister som Depeche Mode, Soft Cell og The The fikk prøve seg på plate for første gang. Også Blancmanges "Sad day" ble tatt med på denne platen som i løpet av kort tid ble et svært populært samleobjekt. Ikke minst pga. den enorme suksessen Depeche Mode og Soft Cell opplevde like etterpå. Platen bidro til at mange plateselskap ble oppmerksomme på Blancmange. 

Some Bizzare album

En "Bizzare tour" sammen med artister som Grace Jones, Depeche Mode og Japan hjalp også på interessen for bandet. Ikke minst pga. sceneshowet der de under konsertene prosjekterte bilder og film på bandmedlemmene, i stedet for på bakgrunnen. Laurence Stevens ble droppet fra bandet, da bandet i stedet valgte å bruke en trommemaskin under turneen. 

Før det hadde bandet også gitt ut sin første EP kalt "Irene & Mavis" - i 1980 - på det lille selskapet Blah music label. Plata bestod av 7 korte låter med "Disco-a-bomb-bomb" som den mest markante. EPen er i dag en sjeldenhet og svært ettertraktet blant fansen. 

"Irene & Mavis": Blancmanges første utgivelse.

Etter turneen med Bizzare spilte duoen inn flere demoer med hjelp fra Martyn Ware (Heaven 17). Demoer som gjorde at de like etter fikk platekontrakt med det større plateselskapet London records

I oktober og november 1980 var Blancmange ute på en ny turne, denne gang som oppvarmingsband for Nash the Slash.

13. februar 1982 var bandet hos John Peel BBC radio, der de spilte inn de fire låtene"Living on the Ceiling", "Waves", "I would" og "Runnin` thin", som ble kringkastet på det populære radioprogrammet like etterpå. Stephen Luscombe: "We listened to everything that John Peel used to play, and then he played us.."

I februar 1982 gikk bandet også i (Battery) studio for å spille inn sitt første album, sammen med produsent Mike Howlett (Tears for Fears, The Alarm, Thompson Twins).

I april 1982 ga Blancmange ut sin første singel på London records, kalt "God`s Kitchen". Og den fengende låta med David Byrne-inspirasjon ble en liten hit i Storbritannia med en grei 65. plass. Det førte bla. til et større oppslag i musikkavisen Melody Maker, der bandet figurerte på forsiden. 

Deretter fulgte den like fengende singelen "Feel me" i juli 1982, som gjorde det enda litt bedre med 45. plass.

Blancmange solgte også bra med plater i land som Australia og Sør-Afrika. Det siste opplevde de som et problem, så de valgte å donere inntektene fra platesalget der til Anti-apartheid African National Congress. Stephen: "It was the least (minste) we could do."

Gjennombruddet fikk Blancmange med nevnte "Living on the Ceiling" i oktober 1982, da den nådde 7. plass i Storbritannia. En låt som både kritikere og platekjøpere la merke til med sitt fengende refreng og flørt med indiske toner. Også på dansegulvet ble dette en gjenganger. Neil og Stephen gjorde en minnerik opptreden på BBCs Top of the Pops, der de hadde fått med seg en indisk sitarspiller på scenen. 

   

Blancmange på Top of the Pops med "Living on the Ceiling".

Albumet "Happy Families" ble gitt ut like i forkant av "Living on the Ceiling", til generelt positiv omtale i media. Musikkmagasinet NME mente plata var en pen samling gode poplåter. Mens andre omtalte dem som sofistikerte techno låter, og sammenlignet Blancmange med O.M.D. og Kajagoogoo. I ettertid har "Happy families" stått fram som en av klassikerne innen 80-talls synthpop. Salgsmessig gikk det sånn passe, med 30. plass i Storbritannia, i oktober. Men pga. suksessen til singlene som ble gitt ut i tiden etter, holdt albumet seg på listene i hele 9 måneder. I tillegg til singlene som ble gitt ut fra plata, inneholdt "Happy families" fine ting som "I`ve seen the word" og den vakre instrumentalen "Sad day" - låta som noen år tidligere hadde åpnet dører for bandet.

I februar ble den romantiske "Waves" også gitt ut på singel som den 4. i rekken fra "Happy families", med en 19. plass i Storbritannia som resultat. Låta kom også inn på singellisten i New Zealand og Nederland. "Waves" hadde en orkestrering som ga den et storslått, vakkert preg.

                     

Parallelt med at de ga ut disse platene var bandet stadig ute og gjorde konserter. Bla. var de i Nederland og Frankrike i løpet av 1982. Og de opptrådte på mange av de store konsertscenene i England. Slik som Hacienda i Manchester. Konserten de gjorde på legendariske Hacienda 17. desember 1982, ble i 2005 gitt ut på DVD. 

                         

I desember gjorde Blancmange en større sammenhengende turne som startet 12. desember på Tiffany`s i Glasgow. 

Om ikke det var nok var Neil og Stephen stadig innom studio høsten 1982, for å spille inn sitt neste studioalbum. Som produsent hadde de denne gang valgt John Luongo, som først og fremst er kjent for sine remikser for artister som Men without Hats, Ultravox og The Jacksons. Innspillingen foregikk dels i London i Marcus Music studio, og Sigma Sound studio i New York. Det indiske lydbildet man fornemmet på "Living on the Ceiling" ble videreført på denne platen med bruk av sitar, tablas, og persisk santoor. 

Som første singel fra albumet "Mange tout" (fransk for: spist hel) ble "Blind vision" gitt ut i april 1983. Og det ble nok en stor hit for Blancmange med 10. plass i hjemlandet. "Blind vision" var en låt de hadde opptrådt live med et års tid. 

"Blind vision" singelen med den alltid tilstedeværende puddingen. 

I mai 1983 hadde musikkmagasinet Smash Hits et oppslag om Stephen og Neil, der de utforsket de naturskjønne dalene i Austwick, Yorkshire. Det bød på mange morsomme opplevelser og kommentarer. Samtidig som de pratet om sitt nye liv som popstjerner, og hva de planla å gjøre i framtiden.

      

      
  Neil: "Ned i elva der skal du". Stephen: "Ikke sjans!"  

Neil og Stephen ved Bolton Abbey: "The Vicar`s `Save the roof fund`doesn`t seem to be doing too well.."

"That`s love that is" fulgte i september 1983, med 33. plass. En ny topp 10 (8. plass) fikk Blancmange med den svært fengende "Don`t tell me", i april 1984. Låta som også kom inn på singellistene i Sveits og Nederland, var produsert av Peter Collins (Nik Kershaw, Matt Bianco). Selv om albumet "Mange Tout" var ferdig innspilt i november 1983, ble det ikke gitt ut før i mai 1984. Kritikerne likte plata, men mente låtmaterialet var hakket dårligere enn på debutplata. Det indiske preget ble framhevet som et kjennetegn på "Mange Tout". Likefullt ble dette bandets beste plassering på albumlista i Storbritannia, da den nådde 8. plass i mai 1984.

I 1984 var bandet som vanlig opptatt med å gjøre konserter i Storbritannia og Mellom-Europa. Konserten de gjorde i Nottingham ble anmeldt i musikkbladet No1. De lot sjarmere av bandets humor og fengende låter. No1: "Their chemistry consists of charm and natural chaos plus some of the most spectacularly bad dancing ever seen, courtesy of Neil Arthur. Naturally, everybody has a wonderful time." Med seg på scenen hadde Neil og Stephen 2 kvinnelige korister, og en indisk trommeslager.

Konserten var så vellykket at de to ble kalt tilbake på scenen tre ganger av publikum, for å gjøre ekstranummer. Selv var de ikke helt fornøyd med framførelsen, eller det faktum at noen kastet en sko på Neil så hardt at han fikk skikkelig vondt. De var mer fornøyd med konserten kvelden forut, på York university. Her hadde de hadde fått folk til å knyte håndklær rundt hodet, og danse.

Blancmange på scenen i Nottingham i 1984.

I juli ble en coverversjon av den 2 år gamle ABBA låta "The Day Before You Came" gitt ut på singel. Og med sin 22. plass nådde de 11. plasser høyere enn det ABBA selv hadde gjort med sin versjon. Neil Arthurs sang her på en crooneraktig måte som kledde låta. Og bidro til å gjøre dette til en av de fineste øyeblikkene i Blancmanges diskografi. 

   

Fra videoen til "The Day Before You Came".

Deretter tok bandet seg en  pause som mange mener ble skjebnesvanger for dem. Ettersom den synthbaserte popen som hadde vært så populær på første halvdel av 80-tallet mistet grepet om platekjøperne på 2. halvdel av tiåret - med enkelte unntak. 

I denne pausen slo Stephen Luscombe seg sammen med kjente musikere som Daniel Miller (Depeche Mode produsent), Vince Clarke (Yazoo, Erasure), og den anerkjente indiske sangeren Asha Bhosle under navnet West India Company. Asha er Indias største sangstjerne, med 40 millioner solgte plater på samvittigheten. Hun har spilt inn plater på alle de 14 språkene som fins i India, men dette var første gang hun sang på engelsk. Sammen ga de i 1984 ut den kritikerroste singelen "Ava Maria"

West India Company

I mai 1985 ble Blancmanges 3. album "Believe you me" spilt inn, i 7 ulike studioer. Produsent denne gang var Stewart Levine (Simply Red, Culture Club, Lionel Richie). Og selv om den bygde videre på de to først albumene, var den ikke av samme kvalitet. Kritikerne slaktet stort sett plata da den ble gitt ut i oktober 1985. Noe som må sammenholdes med den negative holdningen mange hadde til synthpop på den tiden, da gitarbasert pop som The Smiths var det store. Også salgsmessig ble det en gedigen nedtur, med 54. plass i Storbritannia. Heller ikke singlene "What`s your problem?" (40. plass), "Lose your love" (77. plass), og "I can see it" (71. plass) nådde opp på listene. Sistnevnte het "Why don`t they leave things alone" på "Believe you me" albumet. 

     

"Lose your love"

En vakker låt fra albumet som dessverre aldri ble gitt ut på singel, var den klassisk-inspirerte "Lorraine`s my nurse" - et av bandets absolutt fineste øyeblikk.

Desillusjonert av den manglende interessen for musikken deres valgte Neil og Stephen å oppløse Blancmange i mai 1986. Etter det fortsatte de som musikere hver for seg. I starten tilbrakte de begge tid med å lage musikk til ulike filmer og TV program. Men i 1989 valgte Stephen Luscombe å hente fram prosjektet West India Company, og samme år ga de ut albumet "Music from new demons", en plate som i likhet med "Mange tout" blandet elektroniske elementer med indisk musikk. 

Stephen Luscombe

West India company dro også på en større turne i Amerika. Med seg hadde Luscombe Asha Boshle. Men pga. sykdom grunnet stress ble Asha sengeliggende, noe som betydde en slutt for prosjektet. Asha ble i 1998 hyllet i nr. 1 låta "Brimful of Asha" (The Cornershops). 

"Music from new demons": West India Compnay

Luscombe deltok også i et bandprosjekt kalt Deep Space, sammen Kate Garner (Haysi Fantayzee) og Princess Julia.

Det skulle drøye til 1994 før Neil Arthur ga ut sitt soloalbum, kalt "Suitcase", til liten interesse. Også singlene "I love, I hate" (topp 50 i Storbritannia) og "One day, one time" ble gitt ut som singler fra albumet. Mange mente plata viderebrakte lydbildet fra Blancmanges plater på en god måte, og tilpasset det til 90-tallet. Arthur har også jobbet med et prosjekt kalt Saturn 5, sammen bla. David McClymont fra Orange Juice.

Etter det laget han musikk til flere filmer og TV dokumentarer, slik som "Slumdog Children of Mumbai",  "Indira Gandhi: The Death of Mother India to Secret Lives" og "Errol Flynn and the ITV World Cup".

I mange år har det likevel vært stille fra Neil og Stephen. Helt til de i 2007 dukket opp som Blancmange igjen. Med nye låter lagt ut på internettsiden Myspace. Bla. "Making Aeroplanes". Blancmange: "Oyez!! Oyez!! Now hear this! We are in the process of recording songs for a new Blancmange Album. We will upload tracks that are at different stages of development as the project moves along its merry way. Hope you enjoy the ride!". 

Neil Arthur var i tillegg opptatt med et band kalt AWP1, sammen med musikerne Pandit Dinesh og Brian Warner.

Mens fansen ventet på den lenge bebudede comeback albumet, kunne de glede seg med DVDen "Hello good evening", som inneholdt opptak fra bandets konsert på Hammersmith, London den 24. mai 1984.

DVDen "Hello good evening".

I september 2008 ble bandets 3 studioalbum gitt ut på CD i remastrede versjoner (selv om enkelt fans klaget på lyden). Med remixer, og ekstra materiale som tidligere ikke har vært presentert. Og med en fyldig booklet, med bilder av bandet.

I mai 2009 var Blancmange klar med en ny bolk låter. Først og fremst representert av "Drive me". I 2001 ble den gitt ut som en download singel. Ellers hadde de også laget nye versjoner  av gamle hits, slik som "Living on the Ceiling".

Blancmange: "We have finished recording the first lot of new stuff. Now we are preparing to get it off the shelf and out in the open. Be afraid be very afeared."

I 2010 deltok Neil Arthur på Faithless` album "The Dance". Både Faithless og La Roux som på 2000-tallet var toneangivende innen elektronisk pop har nevnt Blancmange som en av sine inspirasjonskilder, noe Neil og Stephen har satt stor pris på.

I mars 2011 var de omsider klar med albumet, som fikk navnet "Blanc Burn". Blanc er hvit på fransk, som sammen med burn ble hvitbrenning. Tittelen spiller på bynavnet Blackburn - stedet der Neil Arthur bodde. Plata bestod av 11 fengende låter som til tross for sitt elektroniske lydbilde hadde få fellestrekk med platene de ga ut på 80-tallet. Det var helt tydelig at Neil og Stephen ønsket å vise at de hadde kommet et steg videre musikalsk, i takt med den utviklingen som ellers hadde funnet sted i britisk pop. 

"Blanc Burn" kom med et klassisk Blancmange cover, 

der både logoen og puddingen var slik den pleide å være.

"Blanc Burn" ble omtalt og anmeldt i flere aviser og nettsteder. Og de fleste var svært positiv til plata :

The Guardian: "Their 26-year break has generated new sounds and renewed enthusiasm, and there's not an ounce of fat here."

Mojo Magazine: "Rather than an excercise in pastiche, 'Blanc Burn' sounds completely comfortable in its 2011 skin... Withering, witty and clever."

MusicOMH.com: "The duo neither pretends to revisit its successful past nor claims a faux renaissance, instead opting for an honest, if solid, collection of songs."

Også folk som hadde gått til innkjøp av plata la igjen positive omtaler av plata, på Amazon.co.uk og andre nettssteder.

Stephen og Neil var også fornøyd med plata de hadde laget. Stephen Luscombe: "We made this new album on our terms."

Neil Arthur: "The whole album has a darkness about it. It’s like the culmination of all our experiences since we were born."

Neil Arthur og Stephen Luscombe i 2011.

Dessverre ble ikke "Blanc Burn" noen salgssuksess, med kun 163. plass i Storbritannia.

Etter utgivelsen av albumet dro Blancmange ut på turne i Storbritannia, for første gang siden midten av 80-tallet. Turneen startet 6. mars, men dessverre ble det uten Stephen Luscombe som var alvorlig syk, og ikke klarte å bevege seg. Neil Arthur valgte å gjennomføre turneen uten Stephen. Med seg hadde han Pandit Dinesh og Graham Henderson. Blancmange: "Stephen is sorry not being able to come out on the road, he would like to assure everyone that Neil has been working hard to get everything up to scratch & wishes those who see the show have a great time."

Heldigvis kom han seg til hektene, slik at han fikk sluttet seg til de andre.

   

 

       

Studioalbum

     
Happy Families

1982

Mange Tout

1984

Believe you me

1985

Blanc Burn

2011

Singelutgivelser

 

           
Irene & Mavis

1980

God`s Kitchen

1982

Feel me

1982

Living on the Ceiling

1982

Waves

1983

Blind vision

1983

That`s love that is

1983

Don`t tell me

1984

The Day before you came

1985

What`s your problem

1985

Lose your love

1985

I can see it

1986

Drive me (nedlasting)

2011

 

1. Living on the Ceiling 

2. Waves 

3. The day before you came 

4. Lorraine`s my nurse

5. Time became the Tide

6. Don`t tell me 

7. Sad day

8. Feel me

9. I`ve seen the word

10. See the Rain

1. Happy Families

2. Mange Tout

3. Believe you me

4. Blanc Burn