Peter Marc Almond:  Født 9. juli 1957 i Southport, Lancashire, England

Dave Ball: Født 3. mai 1959, Salford, England

    

Soft Cell skrev seg inn i musikkhistorien da de ga ut elektroversjonen av "Tainted Love" i 1981. Låta ble den mest solgte låta i England det året. Og gikk også til topps i mange andre land. Bla. Tyskland. Den har i ettertid blitt stående som endel av "soundtrack of the eighties". 

Med sitt kjølige lydbilde, og Marc Almonds klagende, sjelfylte stemme, ble de et populært band på starten av 80-tallet. De solgte hele 10 millioner plater, noe som viser deres enorme popularitet. 

Men selv om de var elsket, var de også forhatt av mange. Marc Almonds feminime framtoning og overdrevne bruk av eyeliner var vanskelig å svelge for mange. At de heller ikke brukte tradisjonelle instrumenter som gitar og trommer i låtene sine ble også sett på som "et brudd". Det er vel helst i ettertid at Soft Cell har fått den respekten og anerkjennelsen de fortjente. Som et av de mest spennende og nyskapende bandene på 80-tallet. Det var også denne motbøren som tilslutt gjorde at Marc Almond og Dave Ball følte at nok var nok, og heller gikk hvert til sitt i 1984. Etter det hadde begge suksess hver for seg. Almond som soloartist, og Ball som endel av elektroduoen The Grid.

Marc Almond vokste opp i "sunny Southport by the sea". En hyggelig, men litt søvnig badeby i nordvest England. Nord for Liverpool. Men selv om den liker å omkalle seg som badeby, er det ingen som bader der pga. de store kloakkutslippene fra byene i området. Kondomer, ødelagte dukker og annet avfall råder strendene, i stedet for badende unger. Likefullt har Marc varme tanker om denne ensomme byen utenfor allfarvei. Og han drømmer seg ofte tilbake til sanddynene, og lukten av  nystekte smultringer.

Byen har også vært preget av den depresjonen mange andre nord engelske byer har vært gjennom. Med høy arbeidsledighet. Musikalsk var 70-tallets Southport og andre byer i området inspirert av amerikanske 60-talls soul. Med artister som Jerry Butler, William Bell, The Dells og Gene Chandler. Noe som skapte begrepet Northern Soul. En sjanger mange britiske artister ble definert under på 80-tallet, deriblant Soft Cell. The Times som i sin tid skrev en artikkel om byen omtalte den som "selvmord møter Judy Garland".

  

Southport er Marc Almonds hjemby. En søvnig kystby i nordvest England. 

Marc ble født på Southport Maternity hospital. Moren het Sandra Mary Dieson Almond, mens faren het Peter John Sinclair Almond. Faren jobbet i det militære, og var lite tilstede i Marcs oppvekst. I sine første år bodde han hjemme hos besteforeldrene på morssiden, i et koselig hus i Birkhead. Morfaren het Peter Dieson (Diesen?) og var fra Norge! En svær kar. Det var her Marc fikk sin oppdragelse. Moren og besteforeldrene var strenge, men samtidig full av humor. Bestefaren hadde mange morsomme gloser på en blanding av norsk og engelsk. Marc hadde et svært nært forhold til bestefaren sin, og da bestefaren mange år senere fikk Alzheimer, gikk det sterkt inn på Marc å se hvordan han visnet bort.

Den 2 år gamle Marc i hagen sammen med bestefaren Peter.

Ungdomsårene til Marc var en urolig tid. Med mye flytting, og stadig skiftende venner. Faren var av den voldelige sorten som slo både ham og moren. Etter hvert ble foreldrene skilt, til Marc store lettelse. Moren giftet seg pånytt i 1976. Og de kunne flytte inn i en større bolig.

Den 19 år gamle Marc var svært vanskelig å ha i hus. Der han svarte stygt til moren sin, og generelt var misfornøyd med alt hun gjorde. Moren ble skremt, da hun så mange likhetstrekk med Marcs far. Heller ikke Marcs 17 år gamle søster Julia var enkel å ha med å gjøre.

På denne tiden levde Marc et utagerende liv, med misbruk av alkohol og narkotika. Han eksperimenterte også seksuelt. Og han stjal penger. Han meldte seg også arbeidsledig (selv om han gikk på skole) for å få dagpenger. Da moren oppdaget svindelen rømte han til en kamerat og bodde der en uke. Elendigheten kumulerte i et selvmordsforsøk, der han prøvde å hoppe fra taket på et hus. Heldigvis hadde noen skjønt hva som var i gjære, og han ble stoppet. Politiet ble varslet, og like etter ble han lagt inn på Ormskirk Mental hospital.

Da han kom til hektene fikk han seg deltidsjobb på Southport theatre. Med den jobben fikk han sjansen til å tilbakebetale penger han skyldte. Viktigere var det at jobben ga ham mulighet til å hente nye impulser fra teaterverdenen. Impulser som formet Marc som sanger og person i årene som fulgte. Musikk og teater har i alle år vært to sider av samme sak for Marc Almond. Inspirert av teatertilværelsen fattet Marc ytterligere interesse for filmen og platene til den belgiske sangeren Jacques Brel.

I 1976 leste han om en ny bevegelse som var ledet av et band kalt The Sex Pistols. Pønken kom også til å få stor innflytelse på Marc. Med ett var de gamle platene han hadde av liten interesse. Etter å ha sett Sex Pistols og Siouxsie Sioux på BBC var det ingen tvil lenger. Pønk var det som gjaldt. Selv om ha fortsatt hadde sans for en artist som David Bowie.

På samme tid fant han ut at det var på tide å komme seg videre i livet. Så han søkte på Leeds Polytechnic art department. Skolen hadde rykte for å være den beste for de som ønsket å bli utøvende kunstnere. Dessuten lengtet han tilbake til Leeds, der familien hadde bodd i en periode mens Marc var yngre. Etter et personlig intervju der Marc gjorde det han kunne for å gi et solid inntrykk, ble han tatt opp ved skolen. Til Marcs endeløse glede.

Han fant seg godt til rette på en hybel i den urbane storbyen, med sitt store innslag av indiere. Noe han syntes var spennende. Men idyllen ble brutt både for ham og andre da The Yorkshire ripper begynte sine meningsløse drap på uskyldige ofre (13 drap). Plutselig ble det uttrygt å bevege seg utendørs i Leeds, noe Marc syntes var en guffen opplevelse.

Hyggeligere var det da Sex Pistols, Siouxsie & the Banshees, Johnny Thunder, The Damned og The Clash holdt konsert ved skolen, som endel av deres Anarchy tour. Siouxsie & the Banshees var favorittbandet hans på denne tiden. Siouxsie og Marc kom til å samarbeide musikalsk noen år senere. 

På skolen gikk det flere kunstnere som senere kom til å gjøre seg gjeldende innen musikk. Frank Tovey som på dennne tiden drev med pantomime, kom senere til å kalle seg Fad Gadget og gi ut flere album på Mute records. Og det var en Green Gartside som ble en av de store navnene på 80-tallet med sitt band Scritti Politti.

                                         
Fad Gadget  Scritti Politti

Høsten 1977 gikk Marc igang med sitt 2. år på Leeds Polytechnic. En av de første dagene i det nye skoleåret dumpet han borti Dave Ball. En litt ufiks type med store svarte krøller på hodet. Han var fra Southports naboby Blackpool. I ungdommen hadde han jobbet som iskremselger og på bar i badebyen der han kom fra. Han hadde også spilt i mange band mens han gikk på skole i Blackpool.

 

En ung Dave Ball hjemme i Blackpool.

Som ny student ved skolen spurte Dave om veien til kunstavdelingen. 

Ettersom de gikk på forskjellige klassetrinn hadde ikke Marc og Dave så mye kontakt med hverandre den første tiden. Men Marc la merke til ham utover skoleåret, som en spennende fyr som laget bisarre kollasjer. Og han la merke til at han stort sett holdt til i et lite musikkstudio på skolen. Der han spilte på sin Korg synthesizer, og laget lyder og musikk til andre elevers filmprosjekter. Marc ble fascinert av alle knappene og maskinene han behersket. 

Dave Ball

Våren 1978 opptrådte Marc som endel av et musikkprosjekt kalt Zazou. Han hadde alliert seg med en student ved navn Ed King som spilte gitar, og Dave som spilte på ulike elektroniske instrumenter. Selv stod Marc for den vokale delen av framføringen, der de opptrådte på skolens scene. De gjorde seg mest bemerket for en bisarr elektro disco versjon av "I am sixteen going on seventeen". Noen gjorde opptak av låta, så den senere ble å finne på bootleg plater med Soft Cell. Marc gjorde seg like bemerket for sin manglende påkledning ved framføringen. Dave som syntes det var hyggelig å kunne hjelpe Marc omtalte opptredenen hans som industriell kabaret. Marc fikk også hjelp fra en annen synthfrik fra Blackpool ved navn Paul Banham

I tillegg til musikken, utviklet Marc en sterk interesse for filming. Han skaffet seg et 8mm kamera som han hadde med seg overalt. Noen av opptakene fra denne tiden ble brukt som scenekunst på Soft Cells' konserter. 

Interessen for pønk ble avløst av en nysgjerrighet for de nye discorytmene. Med Bee Gees og Donna Summer i spissen. Innslaget av elektronica i musikken ble for Marc en naturlig link til David Bowie og Kraftwerk. I tillegg hadde Sheffield bandene The Human League og Cabaret Voltaire vist at dette var veien å gå. Han var også lei av aggresjonen i pønken. Han ville heller ha musikk som var glad og dansbar. Også Dave hadde forkjærlighet for slik musikk, noe som ble en felles referanse i det gryende vennskapet mellom de to. Også forkjærligheten for de mer "uanstendige" sidene av tilværelsen hadde de felles.

Som endel av sin diplomoppgave på sisteåret gjorde Marc nok en opptreden sammen med Dave Ball. Showet kalte han "Twilights and lowlifes", der han sang ulike låter. I tillegg hadde han laget en 8mm film som også var endel av diplomoppgaven. Som karakter på oppgaven fikk han 2.1, noe som var bra.

Som ferdig utdannet kunstner i en alder av 22 år, oppdaget Marc at den virkelige verden var tøff. Ikke hadde han noen jobb å gå til, noe som gjorde at han nesten ikke hadde råd til mat. Han måtte flytte hjem til moren i Southport for å livnære seg. Senere flyttet han inn hos en venninne i Nottingham som hadde et rom ledig. Men uten penger fant han seg heller ikke til rette her. Det ble til at han flyttet tilbake til Leeds og noen venner som het Ed og Sally.

For å få inntekter til livsopphold gjorde Marc forskjellige ting. Bla. prøvde han seg som et syngende gratulasjonstelegram. Men de som fikk ham på døra ble mer irritert enn glad for overraskelsen.

Han fant da ut at han måtte finne på noe annet. Som f.eks. det å bli popstjerne. Han kontaktet da sin gamle venn fra tiden på Leeds Polytechnic, Dave Ball for å høre om han ville danne band sammen med ham. Dave på sin side var allerede godt igang med å skrive egne låter, med tekster og arrangementer. Hans første låter het "A man could get lost", Metro Mr.X", "Potensial" og "Facility Girl". Men uten noen skikkelig vokal var låtene litt monotone og repeterende. Men Marc ble imponert over hva Dave hadde fått til. De ble da enig om å skrive låter sammen. Dave med sine gode ideer til låter, mens Marc skulle bidra med tekster og poesi. Målet var å bli Englands første elektroduo.

De to tilbrakte den neste tiden hjemme hos Dave. Marc hadde fått lånt seg en mikrofon og en tape recorder. Sammen skrev de 20 låter som kom til å danne grunnlaget for Soft Cells første album. Låter som ga assosiasjoner til paranoia og klaustrofobi. Noen av låtene ble også spilt inn i studioet på Polytechnic. 

Marc har i alle år vært en stor fan av Daves evner som musiker, låtskriver, og som pioner innen elektromusikk. Han hadde en unik evne til å ta utgangspunkt i Marcs post punk inspirasjon og crooneraktige sang, og så skape musikk tilpasset det.

Mens de i 1979 satt på Leeds Polytechnic og spilte inn musikk, funderte de også på hva de skulle kalle bandet. Here's Health, Hard Cell, Soft soap, og så videre. Det var Dave som kom opp med navnet Soft Cell. Navnet indikerte både noe kaldt og noe varmt, og det hørtes moderne ut. Noe som passet med duoens selvbilde. Bandet bestemte seg også på denne tiden å korte sangene ned til 3 minutt, med det formålet å skape mer popvennlig musikk.

Bandet hadde et sterkt ønske om å slå gjennom. Men problemet var bare det at Dave fortsatt hadde et år igjen på Leeds polytechnic. For å få tiden til å gå og for å tjene penger tok Marc seg jobb på utestedet Leeds Playhouse. Frikveldene tilbrakte han på et nytt hipt diskotek kalt The Warehouse. Der en amerikansk D.J. spilte det siste innen disco fra U.S.A. mens røyken og kokainlukten lå tett over dansegulvet. Marc fikk seg etter hvert en jobb her, som garderobevakt.

The Warehouse i Leeds er ennå idag en av de hippeste plassene i Nord England.

Siden dette var en hipt sted, var det viktig at personalet også kledde seg på en hipp måte. Dette bød ikke på problemer for Marc. The Warehouse opplevde en nedtur etter at den amerikanske DJèn fikk et nervøst sammenbrudd på scenen en kveld. Han startet med å kaste glass på gjestene, før han rev opp alt det dyre utstyret sitt og kastet det på folkene nedenfor. Det endte med at han ble kastet på gata av vaktene på stedet.

Sin første konsert som Soft Cell hadde Marc og Dave på skolens juleavslutning i 1979. På samme tid utvidet de bandet med Steven Griffith. Også han var elev ved Leeds Polytechnic. Oppgaven hans var å holde orden på utstyret, og ha ansvar for sceneshowet mens de opptrådte. Almonds 8mm opptak var endel av dette showet. Griffith var den usynlige 3. mann.

Bandet startet konserten med låta "Bleak is my favourite Clichè", til bildene av neon lysene i Soho, motorveier, bygninger og utstillingsdukker. Andre låter het "Pyrex my cuisine", "Facility Girl", "A man could get lost", "Penthouse pet", "Mix" og "Tupperware party"

Da konserten var ferdig ble de møtt med en total stillhet i salen. Folk visste rett og slett ikke hva de skulle mene om det var blitt vitne til. Uansett hadde de gjort dypt inntrykk på folk.

Oppglødd av dette ønsket bandet å gå videre med flere opptredener. Og skrive flere låter. Men foreløpig satt plateselskapene og konsertarrangørene litt på gjerdet.

Et vendepunkt ble det for bandet at utestedet Warehouse, der Marc jobbet, var iferd med å gå konkurs. Discomusikken de hadde spilt var ikke lenger det ungdommen var interessert i. Marc som hadde kjennskap til den nye new romantic bevegelsen i London, der usteder som Blitz, Hell og Le  Beate Route stod sentralt. Han foreslo for eieren av Warehouse, Kris Neate, at han burde satse på det samme. Og etter en tur til London tente også Kris på ideen. 

Marc Almond på The Warehouse i Leeds, sammen med en fyr kalt Roxy.

Marc selv var svært begeistret for new romanticen, da den inneholdt glitter og glamour. Den hadde også det opprørske over seg slik som pønken, men på sin egen måte. Den nye elektromusikken stod sentralt i new romanticen. Alt dette passet perfekt for Soft Cell.

På samme tid måtte han flytte ut av rommet han leide hos Sally & Ed. Istedet flyttet han inni en nedslitt blokk sammen med Dave (de hadde hvert sitt rom, og Dave er heterofil). I blokken som var invadert av mus, bodde også en ung D.J. ved navn Annie Hogan. Hun kom senere til å bli med i Marcs band Marc & the Mambas, og hun kom til å bidra på flere av soloplatene hans.

Anne Hogan

Soft Cell fikk etter hvert flere spillejobber, med konserter i Leeds, Bradford, York og Manchester. Og publikummet ble større og større for hver gang. Repertoaret ble også større etter hvert som de skrev flere låter. Med større fokus på det dansbare. Ikke alle gjestene klarte å fordøye Marcs feminime stil like bra. Når enkelte hadde lyst til å "pynte på trynet" til Marc var det godt å ha storvokste Dave Ball og Steve Griffith i nærheten. Ifølge Marc var det ingen som bråket med de to ganger. Ihvertfall ikke hvis Davd var i "psycho mode". På Warehouse opptrådte de jevnlig på mandags kvelder, da det var klubbkveld. De gjorde også flere vellykkede opptredener på Futurama i Leeds. Marc fikk også mer og mer å si for driften av Warehouse. Der han var med å bestemme hvilke plater man skulle spille, og hvilke personer (med de rette klærne) det var viktig å ha blant gjestene. Noe som også betydde større inntekter for ham ettersom Warehouse igjen ble en stor suksess. Til hver klubbkveld hadde Marc og eieren Kris stor moro med å kle seg ut i de mest ekstragalante kostymene. En kveld var Marc kledd som en indisk prins, med turban og perler. I Leeds avisene ble stedet mye omtalt. Og Marc fikk æren for å ha brakt new romanticen til Leeds. 

Tiden var nå inne for å spille inn sin første plate. Og med et lån på 25.000 fra moren til Dave fikk de spilt inn EPen "Mutant Moments" i september 1980. Plata ble laget i 2000 eksemplarer, og inneholdt "Frustration", "L.O.V.E.","Metro Mr X" og "Potential". Steven Griffith ble kreditert som bandmedlem på singelen. Men like etter var han ute av bandet, da han ikke hadde noe å bidra med musikalsk.

"Mutant Moments" fra 1980. Soft Cells første plate.

Med penger på kontoen benyttet Marc anledningen til å ta seg hyggeturer til London. Her ble han etter hvert venner med mange av byens hippeste personer. Bla. George O'Dowd, senere kjent som Boy George. Og en Stevo Pearce som jobbet i Record Mirror. Han hadde EPen deres, og han hadde hørt hvor bra Soft Cell var live. Og ønsket å jobbe tettere med bandet. Han ønsket også å være manageren deres. Han hadde bakgrunn som D.J. på Londons diskoteker, med en forkjærlighet for electronica og industriell musikk. 

I et møte Marc hadde med ham fortalte han entusiastisk om planene han hadde for å gi ut et album med undergrunns elektronisk musikk. Han hadde også planer om å danne et eget selskap kalt Some Bizzare. På denne tiden i 1980 var Stevo fortsatt bare 17 år. Men allerede da en mann med store planer.

 

Stevo ble i media omtalt som en engel. I motsetning til sin bror som

satt i fengsel pga. sine rasistiske handlinger.

Marc og Dave ble overbevist av unge Stevo, og lot ham ta styringen på deres videre utvikling. De hadde noen tilbud fra musikkbransjen i Leeds også, men ønsket heller å få fotfeste i London. Marc og Stevo innledet et vennskap og samarbeid som kom til å vare hele 17 år. Stevo ordnet det slik at Soft Cell fikk spille inn låta "The Girl with the Patent Leather Face" i studioet til en John Darling. Produsent var Daniel Miller. En mann som litt senere gikk over til Mute records, der han hadde stor betydning for suksessen til band som Depeche Mode, Fad Gadget  og Yazoo. Som en av mest innovative innen britiske electronica på 80-tallet.

          

Daniel Miller

 

Daniel Miller i yngre dager. Som medlem av sitt eget hobbbyband kalt Silicon Teens.

"Some Bizzare album" ble gitt ut i janaur 1981. Soft Cell var representert med "The Girl with the Patent Leather Face". Andre band som bidro på plata, var de til da ukjente Depeche Mode, Blancmange og The The

"Some Bizzare album" fra 1981.

Senere på 80-tallet ville en slik plate blitt møtt med stor interesse. Men i 1981 var den lik null. Pressen omtalte plata som "et ynkelig lite album", andre omtalte den som robotmusikk uten følelser. Kald og sjelløs. I 1992 ble plata gitt ut pånytt.

Stevo ordnet distribusjonsavtale med det større selskapet Phonogram. Og de fikk muligheten til å spille inn ytterligere 4 låter med hjelp av Daniel Miller. En mann de beundret stort. Da han litt etter dannet Mute records, hadde de et sterkt ønske om å få bli med over. Marc forgudet ham, mens Dave var litt mer skeptisk til Millers ønske om å skape en perfekt popkreasjon ut av Soft Cell. Dave ønsket at lydbildet skulle være "skitnere" og ikke så lett tilgjengelig.

Blant låtene de spilte inn var en Donna Summer inspirert låt kalt "Memorabilia". Og dette skulle da også bli låta som brakte bandet ut til massene, der den ble en hit på dansgulvene over hele England, og en låt de høstet mye anerkjennelse for. Betty Page fra musikkmagasinet Sound ble en viktig støttespiller i bandets jakt på det store gjennombruddet. Der hun stadig ga bandet spalteplass i magasinet sitt.

"A man can get lost" ble gitt ut på singel i februar 1981, mens "Memorabilia" fulgte i mars.

For å gi bandet et visuelt uttrykk ble det arrangert en foto session, med fotograf Peter Ashworth. Marc var ikke fornøyd med utfallet. Og var sjeleglad for at det ble tatt nye bilder like etter. Ashworth kom senere også til å lage coveret til debutalbumet deres.

Dette bildet burde aldri vært publisert, ifølge Marc.

Sommeren 1981 spilte de på Crocs nightclub i Rayleigh, Essex. Sammen med bla. Depeche Mode. Og siden dette var i DMs hjemtrakter, var det de publikum var kommet for å se. I salen var også medlemmer av Spandau Ballet, Ultravox og Visage tilstede. Og alt som kunne gå galt gikk galt denne kvelden. En småfull og ruset Marc klarte ikke å høre hva han selv sang, pga. feil med anlegget. Noe som gjorde at det hørtes surt ut. Mikrofonen falt også ut gjentatte ganger. Backing tapene var heller ikke som de skulle være. Gjennom tørrisen kunne han se disse musikerne stå og småle av ham. Samtidig som folk begynte å kaste mynter på dem. Rusty Egan fra Visage anbefalte Stevo å droppe Soft Cell fra Bizzare. Noe han heldigvis ikke tok til etterretning. 

Om det var dette som gjorde at Soft Cell ikke lenger ønsket å bli assosiert med new romantic bølgen er vanskelig å vite. Den hadde uansett allerede mistet den største interessen blant folk. Istedet ønsket de å promotere seg selv som et northern soul band. Med inspirasjon fra de amerikanske soul sangerne. Også valget av sorte klær var ment å representere en distanse til de mer fargerike new romanticerne. I den anledning valgte de også å inkludere en northern soul hits i repertoaret for å vise tilhørighet. De tenkte å bruke "The Night" med Frank Vialli, men endte opp med "Tainted Love". En låt som på midten av 60-tallet hadde vært en hit med Gloria Jones. Marc Bolans gamle kjæreste. Opprinnelig hadde det vært en typisk soul-tempolåt, mens i Soft Cells versjon ble det en kjølig, nedstrippet elektrolåt, hvor frustrasjonen som teksten uttrykker kom klarere fram. Ed Cobb som opprinnelig hadde skrevet låta, hadde Jackie Onassis og hennes ulykkelige liv i tankene da han skrev den.

For å promotere "Memorabilia" singelen gjorde bandet opptredener på klubber rundt om i England. Bla. Cabaret Futura i London. Blant publikum på konserten var den ennå ukjent Shane MacGowan. Senere kjent fra The Pogues.

Soft Cell og Marc Almond hadde en av sine opptredener på Cabaret Futura i London, i juni 1981.

I bakgrunnen kan man skimte Shane MacGowan som ennå var et ubeskrevet blad på den tiden

Pressen var for det meste negativ til bandet og deres opptreden. Særlig virket det som om de lot seg irritere over framtoningen til Marc. Noen mente han heller ikke kunne synge. Marc følte seg mobbet som en liten gutt i skolegården. Han mislikte sterkt å bli intervjuet, da han følte de kom til å vri det han sa til noe negativt. F.eks. var journalistene ute etter intime detaljer om hans legning og sexliv. Han følte seg også underlegen mot disse velutdannede menneskene med sine spissfindige spørsmålsstillinger. Marc på sin side hadde problemer både med å skrive og snakke ordentlig. Selv følte han seg som en hoggstabbe for homofobien som fins blant mange briter.

Soft Cell ble rett og slett avskrevet. "Memorabilia" klarte heller ikke å markere seg på listene, selv om den var likt av mange.

Det store vendepunktet for Soft Cell kom da Roger Aimes, en talentspeider hos Phonogram forelsket seg i bandets versjon av "Tainted Love". Han oppfordret dem til å gå i studio sammen med en Mike Thorne (Marianne Faithful, Wire, John Cale) for å spille inn låta som singel. Han var en hyggelig frik med god kunnskap om teknisk utstyr og innspillingsteknikker. Noe Dave elsket ham for. Marc som aldri har vært spesielt interessert i slikt, syntes innspillingen ble for teknisk. Men han lot seg sjarmere av Thornes komplimenter om hans stemme. Han prøvde å ikke gjøre den annerledes enn den var.

Dave Ball og Mike Thorne under innspillingen av "Tainted Love".

De startet med å spille inn 12" versjonen av "Tainted Love", der den fader over i "Where did our love go?". En annen northern soul klassiker. Da de delte maxiversjonen i to låter, med "Tainted love" på A siden av singelen, og "Where did our love go?" som B side, gjorde de en gediegen tabbe. Siden ingen av låtene var skrevet av bandet, gikk de glipp av enorme royalities penger som opphavsmenn. Hadde de f.eks. lagt inn "Frustration" som B side hadde de fått halvparten av royalities pengene, da man ikke skilte mellom side A og side B i den sammenhengen. Thorne gjorde en svært god jobb som produsent. Dave og Marc var svært fornøyd, mens Phonogram ikke var helt overbevist. De mente man burde legge på mer bass og trommer. Heller ikke Marc og Dave mente at låta ville bli noe mer enn en liten hit. Og så var det tilbake til den grå hverdagen. Etter innspillingen var det tilbake til spillejobbene, for det meste i Leeds. Bla. spilte de en større konsert på Amnesia club (Leeds) som ble svært vellykket.

Singelen "Tainted Love". Bildet var laget av Kris Neate. Og skulle forestille to northern soul dansere.

I juli 1981 ble singelen gitt ut. Ti liten interesse blant platekjøperne og musikkpressen. Melody Maker omtalte den som "It is one of the limpest pathetic pop records of all time". Men etterhvert merket de likevel at journalistene og plateselskapet begynte å være hyggeligere mot dem. Og med et ville alle ha en bit av dem. "Tainted Love" var iferd med å bli en stor hit. Da den var på 26. plass var det en så stor opplevelse at Marc ble dårlig i magen. Da de var oppe på 2. plass ble de invitert til å være med på Top of the Pops. For Marc som hadde drømt seg bort i stjernene på Top of the Pops som liten var dette en uvirkelig opplevelse. Folkene fra Phonogram fulgte Soft Cell inn i BBCs studio i frykt for at Marc skulle si noe som ikke passet seg. De var også bekymret for at Marcs varemerke, en tykk eyeliner rundt øynene, skulle bli for kraftig og frastøtende for TV seerne, eller at han hadde på seg noen smykker som kunne gi inntrykk av at han var homofil. Phomogram: "Don't wear bangles or bracelets on Top of the Pops, because it will give you a gay image."

Soft Cell ble etter hvert en gjenganger på Top of the Pops.

Og reaksjonene lot ikke vente på seg. Jentene elsket Marc, de homofile guttene kom ut av skapet, og skrev kjærlighetsbrev til ham. Mannfolkene ville gi ham bank, mens mødre ville ta ham til seg. Men de fleste var først og fremst interessert i "Tainted Love" for den kvalitetslåta den var. Marc Almond ble på 80-tallet den første i en lang rekke av engelske popstjerner med homofil legning. Noe som bidro til å endre fordomsfulle holdninger blant folk. Culture Club, Dead or Alive, Marilyn, Bronski Beat, Andy Bell i Erasure, og Holly Johnson i Frankie goes to Hollywood var andre artister som stod fram som homofile.

Sleazy (skittent, seksuelt, noe forbudt) var et uttrykk som ble brukt om Marc. Og et uttrykk som han selv også ofte tok i bruk. 

Marc merket at folk så på ham på en ny måte. Noen ganger fikk han seg en på trynet av folk han aldri hadde sett før. Ellers kom de og ba om autografen hans. Han skjønte han var blitt berømt da en jente kom bort til ham og spurte: "are you him?" (er du han sangeren i Soft Cell). Det ble også vanskelig å bevege seg fritt i London og Leeds. Folk oppførte seg rart. Også de han anså som venner. Et mangeårig forhold mellom Dave og en jente tok slutt på denne tiden. Og for å komme seg unna denne galskapen gjemte de seg i en verden full av dop. Men det endte med depressive tanker og frustrasjon.

I august 1981 gikk "Tainted love" til topps på de britiske listene. Det ble også den mest solgte singelen på de britiske øyer det året. Noe som viser hvor enorm interessen for låta var. Også i årene etter har dette blitt trukket fram som en av dette tiårets største hits. En klassiker som har blitt spilt om og om igjen. Låta ble etterhvert en nr. 1 hit i mange andre land. Bla. i Tyskland. I Australia toppet den singellistene i hele 3 uker, mens i U.S.A. ble det 8. plass. Bandets eneste listeplassering der borte. Likefullt skrev de seg inn i Guinness book of records,  da "Tainted love" er den singelen som har vært lengst på Billboard top 100. Den fortsatte å selge bra i U.S.A. i mange måneder etterpå.

I Norge nådde den ikke VG lista. Til sammen solgte singelen 1 million eksemplarer. Noe som har skjedd kun et fåtall ganger i historien.

      

Marc ble framstilt som en romersk Cæsar i videoen til "Tainted Love". En video som

først ble laget et år etter at låta var gitt ut.

1. plassen ble en revansj for Marc overfor alle de som ikke hadde troen på ham og Dave. Og som hadde sagt og skrevet så mye stygt om dem.

For noen av pengene han fikk fra platesalget kjøpte han seg en terrasseleilighet i Leeds. Her flyttet han inn sammen med Annie Hogan. En dame han beundret, og som han gikk godt overens med. Han hadde planer om å samarbeide musikalsk med henne når tiden tillot det. 

Tiden var nå inne for å lage et album som kunne følge opp den enorme interessen "Tainted Love" hadde skapt rundt bandet. De ble da spurt om de ønsket å spille inn plata i New York, U.S.A. Noe de slo til på umiddelbart. Ikke minst for å komme unna galskapen i hjemlandet. Mike Thorne som de hadde samarbeidet bra med, skulle produsere albumet også. 

De tre møttes for å diskutere hvordan de ønsket plata skulle bli. Etter flere år sammen hadde Dave og Marc opparbeidet seg stort repertoar av låter å velge blant. og Mike hadde sansen for flere av dem. De ble raskt enig om at plata skulle hete "Non-stop erotic cabaret", da Marc og Dave ønsket at plata skulle være en inngangsport til en dekadent verden, med dekadente låter. Marc: "Life is a cabaret. Well, I don't know about you, but mine's non-stop erotic."

 Neonlysene på coveret var inspirert av et lignende skilt i Soho, London som de fant under en foto-session der. Det hang over nattklubben The pink Pussycat. Marc likte skiltet så godt at han fikk laget et lignende et som han hengte over sengen sin.

Dave og Marc foran en av sine favoritt neonskilt.

September 1981 dro de over med fly på 1. klasse. En måned senere måtte plata være ferdig. Men når de kom til New York ble de bergtatt både av byens mange fasiliteter, og av det nye narkotiske stoffet ecstasy. Marc har i årene etter vært en fast gjenganger i verdensmetropolen, som en stor beundrer av byen. 

Som det nye hotte fra England var det mange amerikanske celebriteter som ønsket å treffe bandet. Bla. kunstikonet Andy Warhol. En person som hadde betydd mye for både Marc og Dave da de var kunststudenter. Og nå ville han treffe dem! Gutta var beæret. Men samtidig litt nervøs for hva de skulle si. Møtet gikk greit, selv om ikke så mye ble sagt. Marc tok noen bilder av ham, mens Warhol tok noen bilder av dem. De ble også invitert til TV showet hans, men avslo da de fryktet at programlederen Jim Fourratt var ute etter å "ta dem". I løpet av oppholdet i New York ble Marc kjæreste med jenta som hadde introdusert ecstasy til dem (Cindy Ecstasy). Dette narkotiske stoffet kom til å følge Marc de neste 15 årene.

Et stort øyeblikk for Marc. Da han og Dave fikk møte kunstikonet Andy Warhol.

Arbeidet med selve platen ble for det meste overlatt til Dave og Mike. Sluttresultatet var likevel en plate som de var svært stolte av. En plate som var svært annerledes enn alt det andre som ble laget på 80-tallet. Den klassiske "boy meets girl, girl meets boy", som var en gjenganger i tekstene på den tiden, var ifølge Marc omgjort til "Boy meets girl and lures her into a life of drugs and prostitution...".

Like etter at de kom hjem ble "Bedsitter" gitt ut på singel. Plateselskapet ønsket noe annet som oppfølger til "Tainted Love", men bandet holdt seg hard. Og i november 1982 ble dette nok en stor hit i Storbritannia da den nådde en sterk 4. plass. Låta var skrevet av Marc på sengekanten mens han bodde i Leeds. Og gir et godt innblikk i hans prioriteringer på den tiden. Med festing om kveldene, og lediggang på dagene. Videoen til låta ble laget av Tim Pope. En av de mest innovative videoprodusentene på 80-tallet. Han laget en "litt -på-kanten-video" som bandet likte godt.

    

Videoen til "Bedsitter" ble laget av Tim Pope. En mann som også har

laget mange av The Cures videoer. 

I desember 1981 ble albumet "Non-stop erotic cabaret" gitt ut, akkurat i tide til å rekke julesalget. Plata fikk stort sett god kritikk da den kom. Det virket som om media endelig hadde skjønt budskapet til Soft Cell. Der de leflet med seksuelle tabuer. "Seedy films" og "Sex Dwarf" etterlot lite til fantasien. Og Marc ønsket å sjokkere på samme måte som Marc Bolan og andre hadde gjort det da han var liten. Salgmessig gikk det brukbart med en 5. plass på de britiske listene. 

I desember 1981 prydet Soft Cell forsiden av det tyske musikkmagasinet Bravo.

I januar 1981 ble "Tainted love" kåret til beste singel i 1981, av leserne i det populære musikkbladet Smash hits. På plassene bak kom "'Vienna" med Ultravox, "Stand and deliver" med Adam & the Ants, og "Souvenir" med O.M.D. I den anledning takket Marc for prisen, og ga uttrykk for at 1981 hadde vært et fantastisk år. Marc: "I thought it would be a Human League song. It's been the most amazing year of my life. I've been to places I've never been to before. I've met people I  neverthough I'd meet. It's been fantastic."

Den roligere om mer elegante "Say hello, wave goodbye" ble også gitt ut på singel, i januar 1982. Og igjen fikk de en stor hit med 3. plass i Storbritannia. En låt som kunne gjort det bra som singel, var den rolige og teatralske "Youth". Der Marc viste hvilken genial låtskriver han var iferd med å bli. Inspirasjonen fra Jacques Brel var tydelig.

        
Sex Dwarf Frustration

Et nyttårsparty ble holdt i New York i forbindelse med lanseringen av albumet der borte. Og de viktigste journalistene og kjendisene ble invitert, sammen med mange strippere. Og festen utviklet seg til å bli like dekadent som albumtittelen antydet. En fest det ble pratet om i mange år etterpå. 

Pengene Marc fikk for platesalget gikk med til narkotika og festing. Eller han ga de bort ting til andre. I 1982 gjennomførte de en promotion turne i U.S.A. hvor de stadig havnet i problemer, da de under TV intervjuer var ruset. Bla. æreskjelte de en av landets mektigste personer innen musikkbusiness. Noe som neppe var særlig smart.

Entusiastisk over at Soft Cell klarte å følge opp suksessen med "Tainted Love", ønsket plateselskapet nå å gi ut mini album / remix album. Og dermed bar det tilbake til New York sammen med Mike Thorne. Bandet selv ønsket å la amerikanske DJs og produsenter få lage nye versjoner av bandets låter. Men dette ble avslått av Phonogram. Istedet fikk man nye versjoner av gamle låter som "Sex Dwarf", "A man could get lost", "Chips on my shoulder", "Insecure me", "Where did our love go?" og "Memorabilia". Flere av disse var riktignok ukjent for de som hadde oppdaget bandet med "Tainted Love". Men Soft Cell syntes ikke Thorne klarte å skape noe spennende ut av dem. Med unntak av "Memorabilia". Almond syntes de her skapte en ecstasy låt, med et snev av psykedelia, som var godt egnet for dansegulvet.

Uten at bandet klarte å forklare hvorfor, spilte de inn nok en coverversjon av en northern soul hit. Denne gang med "What!" som opprinnelig hadde vært en hit med Judy Street. Muligens var det ment som en ironisk spøk. 

Almond var heller ikke fornøyd med at kjæresten Cindy dro ham med til Disneyland, der han følte seg mer beglodd enn Disney figurene. Han måtte også hilse på foreldrene hennes, noe han ikke var komfortabel med. På hans 24 års dag ble det holdt et større selskap for ham i New York. På scenen stod den da ukjente Madonna. Hun hadde ennå ikke gitt ut en plate. Han ble presentert for henne litt senere på kvelden. Hun fortalte da at hun var en stor fan av bandet. Uten at Marc helt klarte å fokusere på det hun hadde å fortelle. I senere år har Madonna blitt en av Marcs favoritter, selv om det tok ham noen år å innse talentet hennes.

Når Marc var i London bodde han på fasjonable Columbia Hotel. En tumleplass for popstjernene på den tiden. Med medlemmer fra The Human League, ABC, Julian Cope og Talk Talk blant gjestene. 

Innimellom all festingen fikk de også tid til å spille inn video til alle låtene fra "Non-stop eroctic cabaret", og det nye albumet "Non-Stop Ecstatic dancing". Satt sammen til en surrealistisk kabaret. En råversjon av videoen til "Sex Dwarf" kom på avveie, bare for å dukke opp på forsiden av de fleste engelske aviser noen dager senere. I videoen hadde de laget en parodi på en pornofilm, med innslag av strippere, trans seksuelle, og en dverg.. Denne dvergen ble jaget rundt i rommet av Marc. Morsomt ment, men avisene og øvrighetspersoner tok avstand fra den. De laget derfor en ny versjon som var pynteligere. Den første versjonen er godt forvart i safen til Phonogram, ennå idag.

En turne bandet gjennomførte for å promotere "Non-stop erotic cabaret" gikk også dårlig. Da de hadde valgt å opptre i små klubber. Noe som førte til misfornøyde fans som ikke fikk se bandet. Og de som var innenfor dørene hadde problemer med å se og høre bandet i folkehavet.

Hyggeligere var det for bandet da singelen "Torch" som kom ut i mai 1982 ble en suksess. Med en 2. plass i Storbritannia. "Torch" var en skikkelig kvalitetslåt som alle var fornøyd med. Ikke minst bandet selv. Den viste også at bandet var i stand til å følge opp suksessen. "Torch" ble skrevet av Marc en kveld i New York etter at han hadde blitt rørt til tårer av sangen til en blues sangerinne. Hans kjæreste Cindy Ecstasy hadde den kvinnelige vokalen på låta. Hun deltok også i videoen, og på Top of the Pops da de skulle framføre låta. Senere deltok hun også på albumet "The art of falling apart". Da forholdet til Marc tok slutt ble hun sammen med David Balfe fra The Teardrop Explodes.

       
Suksess singelen "Torch" ble ikke å finne på noen av Soft Cells studioalbum. Cindy Ecstasy var kjæresten til Marc. I tillegg hadde hun den kvinnelige vokalen på "Torch". En vakker låt.

I juni 1982 kom remix albumet "Non-stop Ecstatic dancing". Og selv om bandet ikke likte plata ble den en salgssuksess med 6. plass i Storbritannia. Singelen "What!" kom like etter med en 3. plass i august. Kritikerne så ut til å like denne plata like godt som den forrige.

Særlig Dave Ball mislikte lydbildet på de to første platene. Han syntes det var for tynt. Han ønsket et fyldigere et, inspirert av helten John Barry (James Bond produsent). Han bestemte seg da for at det neste albumet skulle bli hans! album. Uten for mye hjelp fra Thorne og Almond. Istedet fant han en likesinnet i D.J.en Anita Sarko. En dame han også ble kjæreste med.

Inspirert av en acid trip til tonene av "Purple Haze" med Jimi Hendrix, spilte de senere inn medleyen "Hendrix medley".  Og acid var det nye stoffet de ruset seg på under innspillingen. I likhet med debutplata, ble "The Art of falling apart" spilt inn parallelt med tung festing, og høyt inntak av narkotika. Likefullt følte de at innspillingen gikk bra. Der de boblet over av ideer og engasjement. Marc følte han var iferd med å finne en dypere, mer lidenskapelig side av seg selv som han klarte å uttrykke musikalsk. Mest fornøyd var med låtene "Baby Doll", "Heat" , "The Art of falling apart" og "Numbers". Sistnevnte omhandlet tomheten man føler ved tilfeldig sex. På plata tok de i bruk samplinger for første gang, noe som var uvanlig innen popmusikken på den tiden. 

Plata fikk brukbar kritikk da den kom ut i januar 1983. NME mente plata hadde en kompleksitet og tyngde som de tidligere platene hadde manglet. Mens Sounds mente plata ga et innblikk i to hardt prøvede sjelers liv. Noe som ga et spennende resultat.

Den solgte også veldig bra med en 5. plass i Storbritannia. Men ingen av singlene fra plata klarte å hevde seg på listene. Til det var de for komplekse og lite tilgjengelig. Særlig fjortisene som hadde digget "Tainted love" og "What!" hadde problemer med å forstå plata. 

"The Art of falling apart" var ikke den plata Phonogram hadde håpet på. Og derfor var de lunken i forhold til singelutgivelsene. Til 2. singelen "Numbers" ble det ikke engang laget en video. Men for å øke salget av singelen ble det av selskapet gjort et stunt der platekjøperen fikk singelen "Tainted love" på kjøpet. Uten å konferere ideen med bandet eller Stevo. Marc og Stevo ble fly forbannet da de hørte om koblingen, og stormet lokalene til Phonogram. Da ingen av sjefene der var tilstede ramponerte de lokalet. Bla. ved å ødelegge alle platinum platene som hang på veggene. I ettertid viste det seg at platene tilhørte Status Quo. Og de tok vandaliseringen personlig, og har aldri tilgitt Almond for det. Almond på sin side angret som en hund, der han igjen så sider av seg selv han ikke likte. Og som minte ham om faren.

Marc Almond kommer neppe til å bli nevnt i noen takketale fra Status Quo.

Etter at han ødela platinum platene deres.

En uke etter denne hendelsen stod han på scenen sammen med Matt Johnson (The The). En annen artist på Stevos Some Bizzare label. Og igjen endte det i bråk da noen i salen kastet en øl på ham. Marc tente momentant og slo gitaren i magen på fyren. Noe som selvfølgelig førte til nye media oppslag. Etter dette søkte Marc hjelp pga. sine problemer med temperamentet, og depressive tanker.

Men med Stevo som manager ble det mye festing. Kveld etter kveld var det fester hjemme hos ham. Der artistene på Some Bizzare som regel visste sin besøkelsestid. Også Nick Cave som Marc var en stor beundrer av, dukket opp på disse festene. Fester som Stevos naboer ikke satte særlig pris på. Marc omtalte ham som "neighbour from Hell". 

Nick Cave og Marc Almond beundret hverandre. Og de tok seg gjerne en fest sammen.

De opptrådte også sammen under en miniturne de to gjennomførte i U.S.A. i 1983.

Heller ikke vennene hans hadde så mye pent å si om Stevo da han ødela alle dørene i leiligheten sin, for å gjøre den mer utrivelig. Stakkars Edwyn Collins fra Orange Juice fikk erfare at dobesøk ikke var like trivelig lenger. Almond: "I'll never forget the sight of pour Edwyn Collins sitting on a doorless toilet". 

På denne tiden bodde Marc i etasjen over Some Bizzares lokaler. I etasjen under der lå det et platestudio. Og her fikk han utløp for sine kreative ideer, parallelt med innspillingen av Soft Cells siste plate. For moro skyld dannet han et band kalt Marc & the Mambas sammen med noen venner, hvor flere av låtene han spilte inn i studioet ble framført. Låtene "Fun City" og "Sleaze" ble gitt ut på en plate Soft Cells fanklubb ga ut på den tiden. Prosjektet ga Marc muligheten til å jobbe sammen med musikalske venner som Matt Johnson fra The The, og Annie Hogan som han kjente fra tiden i Leeds. Også fotografen Pete Ashworth fikk bli med i bandet som trommeslager. To jenter ved navn Gini Hughes og Anne Stevenson ble også med i bandet. De hadde tidligere sunget med Mari Wilson, og spilt i et pønkband kalt Humoresque. Endel andre musikere hadde en mer løs tilknytning til Mambas prosjektet. Gini kom senere til å få et godt øye til Dave Ball.

Allerede i 1982 ga de ut albumet "Untitled". En litt usammenhengende plate hvor de gjorde tolkninger av låtene til artister som Lou Reed, Syd Barrett og Jacques Brel. "If you go away" med Brel kom til å bli en gjenganger i repertoaret til Almond da han ble soloartist. 

                 

Marc Almond dannet bandet Marc & the Mambas som et hobbyband sammen med musikalske venner.

Etter utgivelsen av albumet gjorde han og bandet en konsert på Drury Lane Theatre, hvor mottagelsen var bra. Også platekritikerne likte plata, selv om Almond i ettertid har omtalt den som et makkverk, gjort i narkorus. 

Mer stolt var han over bandets neste album kalt "Torment and toreros" fra 1983. Her fikk han utløp for alle sine sinns stemninger på en engasjerende måte. Godt hjulpet av den ukjente men lovende produsenten Flood ble dette bra plater (dobbeltalbum). Fylt av smerte og ekte følelser. Flood har senere hatt stor suksess som produsent for Depeche Mode, Nick Cave og U2. Plata hadde innslag av spansk flamenco og sigøynersang, noe Marc hadde sans for. Han leide også inn flere kjente spanske sangere. Inspirasjonen fra Spania og østen kan man også finne igjen på albumet "Enchanted" som Marc ga ut mange år senere. Tittellåta "Torment" var skrevet av Robert Smith (The Cure) og Steve Severin (Siouxsie & the Banshees) for dette albumet. Men de var ikke fornøyd med hvordan Marc hadde tolket låta.

Kritikerne likte ikke plata da den kom ut i juli 1983. Og generelt hadde Marc fått dosen sin av stygge kommentarer og terror fra fansen. Alt dette ble tilslutt alt for mye for den psykisk syke Marc. Så like etter utgivelsen av albumet skrev han et følelsesladet brev til flere musikkmagasiner og aviser, der han proklamerte at han sluttet i musikkbransjen. Han bønnfalte også media til å slutte å skrive om ham. Slik at han kunne få være i fred. I brevet fortalte han også at den neste Soft cell plata kalt "This Last night in Sodomy" som var under innspilling, kom til å bli bandets siste. Og at Marc & ther Mambas var oppløst.

I hele tatt et dramatisk og trist brev. Helt i tråd med Marcs dramatiske væremåte og depressive holdning til livet på den tiden. I en alder av 27 år var Marc en musikalsk pensjonist.

"Torment & Toreros" gjorde det likevel bra på de britiske listene, med en 28. plass. Også i mellom Europa og på vestkysten av U.S.A. solgte den bra. Særlig goth ungdommen tok plata til sine mørke bryst.

I tiden etter at Marc trakk seg tilbake var det flere aviser og radiokanaler som uttrykte sin beundring for Marc, og at de beklaget hans avgjørelse. Dette gjorde Marc så glad at han noen uker etterpå annonserte sitt comeback!! Gladere og sterkere enn noen gang før.

Og Marc fikk nok en opptur da Marc & the Mambas ble invitert til å opptre i Tel Aviv, Israel. Som første vestlige band etter flere år med uroligheter. Marc og bandet ble mottatt med røde løpere og jublende fans overalt hvor de opptrådte. Marc var ikke klar over at han hadde så mange fans i Israel.

Marc & the Mambas på hyggetur til Israel.

Høsten 1983 deltok Marc også på albumet "Force the hand that feeds" med det kritikerroste bandet Psychic T.V. Dave Ball som ikke var involvert i noen av disse prosjektene jobbet i det stille med det neste Soft Cell albumet. I tillegg ga han ut sin første soloplate i 1983, kalt "In Strict tempo". Her hadde han fått med seg mange dyktige musikere. Bla. Psychic T.V. vokalist Genesis P. Orridge. Han hadde en stemme som kunne minne om Marc. Han bidro også som låtskriver på flere av låtene på albumet. Dessverre fikk ikke plata så mye oppmerksomhet da den kom ut i butikkene. 

Dave Balls "In strict Tempo".

I september ble singelen "Soul inside" gitt ut som en forsmak på Soft Cells neste album "This last night in Sodom". I Storbritannia ble det en grei 16. plass.

Rett før jul 1983 ble den lenge ettersøkte "The Yorkshire ripper" arrestert i leiligheten sin. En morder også Marc hadde fryktet mens han bodde i Leeds. Et TV team fikk like etterpå tilgang til leiligheten der mannen hadde gjort mange av sine bestialske mord. Og i platesamlinga hans lyste Almonds "Torment & Toreros" mot TV kameraet. Marc grøsset da han så programmet.

I 1984 gjennomførte Marc og Dave flere konserter for å promotere den nye plata. En plate Dave valgte å produsere selv. Han og Mike Thorne hadde vært såpass uenig om lydbildet på "The Art of falling apart" at videre samarbeid ikke var ønskelig. Samtidig hadde Almonds famøse proklamasjon om at det neste Soft Cell albumet ville bli det siste, gjort inntrykk også på Dave. Muligens så han "This last night in Sodom" som sin siste sjanse til å vise at også han kunne være en dyktig produsent og arrangør på et Soft Cell album. Han hadde klare ideer om hvordan lydbildet på plata skulle være. Skitnere og mer fryktløst, med innslag av R&B og pønk.

En annen viktig ting som spilte inn i avgjørelsen om å avslutte samarbeidet, var at Dave var lei av å reise rundt og holde konserter. Bandet mente selv de hadde en forbannelse over seg, der noe alltid gikk galt da de skulle ut og opptre. På sin siste turne i 1983 / 84 kalt "Falling Apart", opplevde de å bli angrepet av sinte fans, arrestert av politiet, henvist til feltsenger å sove på i skitne lokaler. I tillegg var arrangementene ofte dårlig planlagt. Og de endte alltid opp med å skylde penger etter turneene de gjennomførte, istedet for å tjene dem. De hadde en bang anelse om at Stevo holdt unna penger de skulle hatt.

Under en konsert de holdt i New York ble de intervjuet av en journalist fra musikkmagasinet Smash Hits. Hans navn var Neil Tennant, og kom noen år senere til å ha stor suksess med en annen synthduo, nemlig Pet Shop Boys. Under en konsert i Hollywood, California var Michael Jackson tilstede. Jackson ville gjerne møte bandet etter konserten, men Almond avslo tilbudet.

På denne tiden ble Dave forlovet med bandets korist, Gini Hughes. En jente som også hadde vært med i Marc & the Mambas. Dave hadde vært sammen med henne en stund. Kort tid etter dette ble de to også gift. Og ikke lenge etter det ble også en liten Ball født. 

Dave med sin tilkomne Gini. En dame han var gift med i mange år.

Og som har deltatt på flere av hans musikk prosjekt.

I februar 1984 ble singelen "Down in the subway" gitt ut (24. plass), og like etter kom albumet "This last night in Sodom". Plata var spilt inn i mono, som en hyllest til Phil "back to Mono" Spector. Endelig hadde de laget en plate akkurat slik de ville ha den. Men dessverre ble den for komplisert til at den gamle fansen helt klarte å få taket på den. En 12. plass i Storbritannia var dårligere enn det de elles var blitt vant til. I U.S.A. der de selv følte de hadde et hengivent publikum, nådde den ikke topp 200 engang. Mye av grunnen var at plateselskapet ikke ønsket å bruke penger på å promotere et band som så tydelig hadde signalisert at de ikke kom til å fortsette.

Marc Almond har i ettertid omtalt "This last night in Sodom" som den han liker best av Soft Cells plater. Den nesten skremmende "Meet murder, my angel" er noe av det aller beste Soft Cell noensinne laget. Den ble dessverre aldri gitt ut på singel.

Og dermed var historien om Soft Cell over. For denne gang. Desillusjonert og utbrent la de inn årene. Men fortsatt full av respekt og hengivenhet overfor den andre parten. Det var overhodet ikke noen uoverensstemmelser mellom Dave og Marc som gjorde at de valgte å gå hvert til sitt. (Slik mange har hevdet (også webmaster for denne siden). Dave var i tillegg blitt en familiemann nå, og ønsket heller å tilbringe tiden hjemme sammen med kona og ungen. Marc hadde i sitt stille sinn et sterkt ønske om at han og Dave skulle komme sammen igjen etter å ha holdt på hver for seg en stund, men det skjedde ikke.

Phonogram tilbød Marc kontrakt som soloartist, ettersom han hadde vært Soft Cells stemme og ansikt utad. Dave var de ikke interessert i. Stevo som var den som hadde vært ivrigst etter å gi Marc en solokontrakt ga ham et godt råd med på veien: "Now you're a solo artist you can work with whoever you want, write and record with whoever you choose. Experiment!".

Det Marc gjorde da var å danne et backingband med medlemmer fra The Mambas, og kalte dem The Willing Sinners (etter en bok fra 50-tallet). 

Marc Almond fortsatte som soloartist etter at Soft Cell ble oppløst.

Marc fikk etter hvert sving på solokarrieren sin, og ble en respektert artist med en trofast fanskare. Han oppnådde også suksess med singlene "Something's gotten hold of my heart" (1. plass i Storbritannia) og "The days of Pearly Spencer" (4. plass i Storbritannia). Mellom 1984 og 2001ga han ut 12 studioalbum som alle solgte brukbart, ikke minst i mellom Europa. Platene han ga ut hadde stort sett lite til felles med Soft Cells album. Istedet videreutviklet han den teatralske stilen, med innslag fra etnisk musikk som han hadde presentert på platene til Marc & the Mambas.

Dave Ball på sin side tok det helt rolig de første årene etter bruddet. Først i 1988 ble han og kona involvert i bandet Psychic T.V. (som også Marc hadde hjulpet) og albumet "Allegory & Self". Dave deltok også på deres 1990 album "Beyond the infinite beat".

1990 ble også starten på et nytt musikkeventyr i Dave Balls karriere. Han slo seg da sammen med Richard Norris og dannet techno / dance / house bandet The Grid. Samme år ga de ut debutalbumet "Electric Head". I 1991 deltok duoen på Marc Almonds album "Tenement Sympony". Det første albumet siden tiden i Soft Cell at Marc og Dave jobbet sammen igjen. Riktignok hadde samarbeidet startet på albumet "Enchanted" fra 1990, der Dave laget en remix av singelen "Waifs and strays".

The Grid med Richard Norris (til venstre) og Dave Ball.

Sammen skrev Marc og Dave de Soft cell aktige låtene "Meet me in my dreams", "I've never seen your face" og "My hand over my heart". At det var gått 8 år siden sist, var det ingen av dem som merket. De samarbeidet like godt som før. Og resultatet ble strålende.

i 1991 ble også samlealbumet "Memorabilia" gitt ut. Og den viste med all tydelighet at Soft Cell fortsatt var et svært populært band i Storbritannia. Til tross for at mange har forsøkt å gi inntrykk av noe annet. Albumet nådde en sterk 8. plass, mens "Tainted Love" klarte 5. plass. I den anledning var det laget en ny video til låta. Også "Say hello, wave goodbye" ble gitt ut på singel. Og ikke bare videoen til låta var ny. Selve låta var også spilt inn pånytt, da Marc ikke var fornøyd med vokalen på den originale versjonen.

I 1994 ga The Grid ut det kritikerroste albumet "4,5,6,". Bandet var med ett blant de toneangivende innen den nye electronicaen som hadde stor suksess på 90-tallet. Enda bedre gikk det i 1995 med albumet "Evolver". Herfra fikk de to store hits i "Texas cowboys" og "Swamp Thing". Sistnevnte var en raritet innen elektronisk musikk med sitt banjospill som ingen kunne unngå å legge merke til. Låta nådde 3. plass i Storbritannia, 2. plass i Norge, og topplasseringer mange andre plasser i verden. I 1995 ga de ut remix albumet "Music for dancing". Deretter tok de seg en pause som har vart helt fram til 2006, da de pånytt er igang med et studioalbum.

I 1998 bidro Dave som produsent på Kylie Minogue albumet "Impossible remixes". Han har opp gjennom årene laget mange remixer for andre artister. Han deltok også på Kylies album "Hits+". Og han produsert låter for artister som David Bowie, Faust, Billy Ray Martin, Euphoria, Black star liner og Minty sammen med en Ingo Vauk

I mars 2001 opptrådte Marc og Dave sammen som Soft Cell for første gang på 17 år. Anledningen var en konsert Suggs fra Madness hadde arrangert i forbindelse med nyåpningen av en konsertarena i London. Bandet spilte låter som "Bedsitter", "Tainted Love", "Torch", og en tyngre synthutgave av The Supremes' "Where did our love go?". I tillegg spilte de en ny låt kalt "Last Chanche". Mottagelsen var ekstatisk, noe bandet satte stor pris på. Det gode samarbeidet de to imellom, og interessen for bandet gjorde at de bestemte seg for å lage en ny Soft Cell plate. 

Sin første konsert på 17 år ble en hyggelig affære for Soft Cell.

I 2002 gjennomførte de også en lengre turne i Storbritannia, mellom-Europa, og U.S.A. Konserten de holdte på Rolling Stone i Milano, Italia ble gitt ut på DVD under navnet "Live in Italy". Og den viste et band i storslag som har publikum i sin hule hånd. lydbildet virket tidsriktig, selv om hitène de spilte var fra starten av 80-tallet.

Samme høst kom albumet "Cruelty without beauty", gitt ut på det lille selskapet Vinyl cooking. Og igjen viste bandet en unik evne til å fornye seg, samtidig som man kunne høre at det dreide seg om Soft Cell. Albumet var utpreget elektronisk. Men Marcs innlevelse i sangene forhindret plata fra å få et kjølig preg.

Kritikerne mente dette var den beste plata Soft Cell hadde laget. Og salgsmessig solgte den bra i mange land. I hjemlandet Storbritannia var det kun singelen "The night" som nådde topp 40. Men bandet var likefullt fornøyd med mottagelsen av plata.

Etterpå gikk de to tilbake hvert til sitt. Der Dave og Richard Norris forberedte et nytt Grid album. Mens Marc fortsatte med et prosjekt han hadde startet i 1999, der han samarbeidet med mange av Russlands beste musikere. Albumet "Heart on Snow" (2003) ble produsert i Moskva og St. Petersburg. 

Om Dave og Marc kommer sammen flere ganger, vil bare tiden vise. De er fortsatt svært gode venner.

To aldrende herrer som fortsatt setter pris på hverandre.

Og med 10 millioner solgte plater er det muligens ikke mer å bevise. Soft Cell hadde stor påvirkning på nye band utover 80-og 90-tallet. Der flere nevner dem som viktige inspirasjonskilder. Både musikalsk og visuelt. Noe de kan glede seg over, etter mange år med motbør.

18. oktober 2004 var Marc utsatt for en alvorlig motorsykkelulykke. Som passasjer på en sykkel som kolliderte med en bil i London sentrum. Både Marc og føreren av sykkelen ligger på sykehuset med alvorlige skader. En stund var Marcs liv i fare. Men etter en tids sykeleie kom han seg på beina igjen. Mens han var syk mottok Marc flere tusen lykkeønskninger fra hele verden. Lykkeønskninger som han satte stor pris på. Og som ga ham styrke til å komme tilbake i studio for å jobbe med et nytt studioalbum.

 

        

 

 

Non-Stop Erotic Cabaret

1981

Non-Stop Ecstatic Dancing

1982

The Art of Falling Apart

1983

This Last night in Sodom

1984

Cruelty without Beauty

2002

 

1. Tainted Love

2. Say Hello Wave Goodbye

3. Torch

4. Meet Murder, my Angel

5. Bedsitter

6. Youth

7. Seedy Films

8. Monoculture

9. On an Up

10. The Night

 

1. Non-Stop Erotic Cabaret

2. Cruelty without Beauty

3. Non-Stop Ecstatic Dancing

4. The Art of Falling Apart

5. This Last night in Sodom