Green Gartside (Paul Julian Strohmeyer) David Gamson Fred Maher Tom Morley Nial Jinks Matthew Kay

Født 22. juni 1955, Cardiff, Wales Født New York, U.S.A. Født Mahattan, New York, U.S.A. Født: 23. juli 1954 Født Cardiff, Wales Født ?

Når man nevner ordene 80-tallet og britisk popmusikk, blir det lett til at man tenker på artister som Duran Duran, Nik Kershaw, Limahl, Culture Club, Spandau Ballet og Eurythmics. Men 80-talls popen var mer differensiert enn som så. Der bandenes musikalske uttrykk og politisk ståsted var vidt forskjellige. 

Blant mange "forståsegpåere" fra den tiden, var Scritti Politti et band med større dybde i musikken enn de over nevnte. Der tekstene i større grad hadde et politisk innhold enn det som ellers var vanlig i popmusikken.

Scritti Politti hadde et sosialistisk/kommunistisk ståsted som ble reflektert i låtene. Ikke minst i bandnavnet Scritti Politti som på italiensk betyr "politisk skriving" (eller Scritti Polittici for å være helt korrekt). Navnet var ment som en hyllest til den italienske marxisten Antonio Gramsci og hans politiske skriverier. At bandet var opptatt av tekstenes innhold og oppbygning, viser deres beundring for Jacques Derrida. En fransk-algerisk filosof og forfatter som ble kjent for sin måte å vurdere setningsoppbygningen på. Der han lette etter et fornuftig innhold i den tilsynelatende meningsløse teksten.. På debutplata "Songs to remember" hadde Scritti Politti" dedisert en av låtene til Derrida.

Debutplata "Songs to Remember" fra 1982 er ennå i dag regnet for å være en av de mest vellykkede debutalbumene som er gitt ut. Så sent som i 2005 hadde musikkmagasinet Uncut plata på topp 100 over tidenes debutalbum. 

Scritti Politti var helt fra starten av hjertebarnet til Green Gartside, eller Paul Julian Strohmeyer som han egentlig heter. Bandets øvrige medlemmer kom og gikk gjennom årene. På de seneste Scritti Politti albumene har Gartside valgt å føre bandet videre alene. Stilmessig har bandet vært innom mange musikksjangere. Der reggae, soul, R&B, hip hop, trance, synthpop og urban, muligens har vært de mest framtredende. Alt framført på en elegant og stilfull måte. Musikkritikere har hevdet at Gartside høres ut som en 14 åring når han synger. Likefullt er stemmen hans noe av det som har bidratt til å gi musikken et særegent uttrykk.

Green Gartside

Green Gartside/Paul Julian Strohmeyer ble født i den walisiske byen Cardiff den 22. juni 1956. På  Maternity Hospital. I sine første leveår flyttet familien hans mye rundt i Wales, der de bodde i både Cwmbran, Cardiff og Newport. Faren hans jobbet som omreisende selger, noe som førte til at han sjelden var hjemme hos familien. Foreldrene ble etter hvert skilt, mens Green fortsatt var ung.

Som 8 åring fikk han et eksemplar av Beatles klassikeren "Revolver". En plate som bidro til å skape en interesse for musikk hos unge Green. Han begynte også å abonnere på musikkbladet NME på denne tiden. 

Som 12 åring begynte han på Caerphilly Boys' Grammar Technical School i Sør-Wales. Men her ble han mobbet for sitt tyskklingende etternavn, slik at han etter kort tid måtte slutte ved skolen. Det startet med at læreren på skolen gjorde et nummer av etternavnets tyske opprinnelse (enda det var østerriksk). Etter det ble han omtalt som nazisten av medelevene. I tillegg til at han ble sparket og slått i friminuttene.

Ting ble bedre da moren Janette fant seg en ny kjæreste med Gartside som etternavn. Green adopterte da etternavnet for å slippe unna mobben. Moren hadde truffet denne Gartside gjennom jobben, da hun arbeidet på hans advokatkontor. Han var 20 år eldre enn henne. Litt senere ble de også gift. 

Da Paul var 15 fikk han sin første konsertopplevelse da han var tilstede på Rod Stewarts opptreden på Reading festivalen. For anledningen hadde han tjuvlånt en svart dress fra bestemorens garderobe, som han hadde på seg hele festival helgen. Green: "I put it back afterwards and she never noticed. I thought it looked very nice."

I ungdommen vokste Green mye, så mye at han endte opp med en høyde på 1.99 meter, noe som er svært uvanlig. Særlig i Storbritannia der gjennomsnittshøyden blant menn er ca. 176 cm.

I 1971 startet han opp en avdeling av det britiske kommunistpartiet i Wales sammen med vennen Nial Jinks. Dette gikk imidlertid ikke så bra, da de kun klarte å verve et medlem. I tillegg ble Jinks banket opp av noen som ikke likte ideene hans. Jinks' far hadde bakgrunn fra det britiske kommunistpartiet.

Nial Jinks (Sounds magazine)

Sommeren 1972 valgte Green å ta kunstnernavnet Green i stedet for Paul Julian, som han syntes var for kjedelig. Han satt på et tog og bestemte seg for at det neste han tenkte på skulle bli hans nye fornavn. Han kikket da ut av togvinduet, og så den grønne vegetasjonen. Fra da av ble Green hans kunstner fornavn.

Ved siden av skolen jobbet Green som blikkenslager, på et bilverksted, og han jobbet hos en domstol. Green: "my job there was to go down to the cells with the barristers (høyesterettsadvokatene) while they tried to persuade (overtale) to plead (erkjenne) guilty. I enjoyed it at the time, and it gave me a rather good insight into how corrupt British justice is. It really is corrupt."

Interessen for musikk og festing gjorde at Green ikke klarte å konsentrere seg om skolen da han kom i 18 års alderen. Bla. gjorde han det dårlig på flere eksamener fordi han var i bakrus da han skulle gjennomføre de. Likefullt fikk han gode nok karakterer til at han ble tilbudt en plass på kunstskolen i Leeds (Leeds Art College). Her fant han seg raskt til rette, og ble venner med en Tom Morley. På dagtid studerte han kunsthistorie og filosofi, mens på kveldstid var han på konserter.

	En ung Tom Morley (Sound magazine).		En ikke fullt så ung Morley.

Kunstskolen i Leeds var på slutten av 70-tallet et spennende sted, der mange lovende musikere fant inspirasjon. På samme tid som Gartside gikk der, var også  Frank Tovey (Fad Gadget), Marc Almond (Soft Cell, solo) og Dave Ball (Soft Cell, The Grid) elever ved skolen. Soft Cell som preget listene på 80-tallet med bla. "Tainted Love" gjorde sine første spede forsøk sammen ved skolen, der de også opptrådte første gang sammen på skolens konsert scene.

Soft Cell

Hjemme i Wales begynte Nial Jinks i arbeid, der han fikk seg jobb på et vaskeri. Også Green tok seg arbeid mens han studerte i Leeds. Sin første jobb hadde han på et bilverksted. Pengene han tjente her ble brukt på en el. gitar. Men den ble dessverre stjålet like etter. 

I 1976 ble han med i coverbandet The Against sammen med Mike MacEvoy (keyboard), Robert Wyatt (keyboard), Tom Morley (trommer), Nial Jinks (bass) og Joe Cang (bass). Jinks hadde kommet opp fra Wales for å bli med i dette bandet, og for å hjelpe Gartside i hans arbeid med å kringkaste de kommunistiske ideene blant studentene i Leeds. Repertoaret bestod for det meste av Chelsea låter, da det allerede i 1976 var pønk som var det store for de unge håpefulle. Selv om de spilte pønk musikk ble de av medelever ved skolen omtalt som intellektuelle. 

Men det som virkelig gjorde at Green ønsket å bli musiker, var en konsert som ble avholdt ved skolen i 1976. Bandene som opptrådte var Sex Pistols, Siouxsie & the Banshees, Johnny Thunder, The Damned og The Clash, på deres Anarchy in the UK tour som ble gjennomført i 1976/1977. 

The Sex Pistols 

I 1978 var Gartside så lei av skolen at han valgte å slutte, for heller å flytte til London. Her flyttet han inn i 1 Carol Street, Camden Town. I en leilighet som ikke hadde eget bad. Noen jenter som tidligere hadde gått ved kunstskolen i Leeds hadde tipset Gartside om leiligheten. For slå sammen to rom fjernet de en vegg ved å sparke den i stykker med sine Doc Martens militærstøvler. Først i ettertid skjønte de hvor farlig dette egentlig var. Også Morley og Jinks fulgte Gartside til London, og leiligheten i Camden. Sammen startet de et nytt band som kom til å bli kjent for verden som Scritti Politti. 

Også en Matthew Kay ble med i bandet. Som en kombinert keyboardist/manager/administrator for praktiske oppgaver.

I starten var rundt 18 personer involvert i Scritti Politti, men etter hvert som Green skjønte at de fleste av dem ikke bidro med noe til bandet, ble antallet kuttet ned drastisk. Green: "We'd have about 18 people round our place in Camden, all supposedly involved with the group, but it gradually became clear that I wrote, sang and arranged everything, while Matthew organised it." Uten Green ville ikke Scritti Politti eksistert.

Matthew Kay

I september 1978 bestemte de seg for å gi ut en singel, da de var blitt inspirert av bandet Desperate Bicycles som like i forveien hadde gitt ut en plate som de selv hadde finansiert og produsert. Med 500 pund i lån fra Nials bror leide de et studio for å spille inn plata. Navnet på plata var "Skank Bloc Bologna". I likhet med bandnavnet Scritti Politti var singelen inspirert av den italienske kommunisten Gramsci. Gartside hadde nettopp lest boka "Red Bologna" som omhandlet den italienske byen Bologna som på den tiden var et senter for vest europeisk kommunisme. Låta var et steg bort fran pønken de tidligere hadde spilt, over til mer new wave inspirert musikk. Ikke ulikt det XTC og The Specials laget på samme tid. Gartsides vokal var på låta mikset langt bak i lydbildet. Der han nesten visket ordene. 

Scritti Politti ga ut singelen på sitt eget nyopprettede selskap St. Pancras (St. Pancras er en undergrunnsstasjon i London). I en hjemmelaget innpakning solgte bandet først 2.500 kopier av singelen. Like etter kom plateselskapet Rough Trade på banen, slik at de kunne distribuere singelen gjennom sine kanaler, og da solgte singelen ytterligere 12.500 eksemplarer. Noe som gjorde at den tilslutt hadde solgt imponerende 15.000 eksemplarer. Dette viste at bandet allerede fra starten av hadde blitt lagt merke til hos mange musikkinteresserte. Coveret var laget av bandmedlemmet Tom Morley.

Allerede på denne tiden framstod Green som bandets leder, og talsmann utad. Han ble også populær hos musikkjournalistene fordi han hadde politiske teorier å knytte bandets låter opp mot. Og generelt var han reflektert over verdenen rundt ham. I motsetning til de mer selvsentrerte popstjernene som ellers prydet musikkbladene. 

Scritti Polittis første singel "Skank Bloc Bologna" fra 1978.

Gartside har i ettertid omtalt den første tiden i London som tøff. Der de stadig vekk var ute for bråk, ikke minst fordi de profilerte seg som kommunister overfor omverdenen. Blant ved å selge den kommunistiske avisen Challenge. Gartside jobbet også ved kommunistpartiets hovedkvarter i London når han hadde tid. Og her opplevde han flere ganger at lokalet måtte tømmes, etter å ha mottatt bombetrusler. 

Kostholdet på den tiden bestod ifølge Gartside av Guinness øl og ulike tabletter. Noe som bidro til Gartsides sykdomslignende utseende på den tiden. 

Green Gartside i 1978.

I november 1978 gjorde Scritti Politti sine første konserter sammen. Stort sett dreide det seg om konsertscener hvor pønkband pleide å opptre. Den aller første konserten ble unnagjort på 15 minutt i Acklam Hall i London. På den tiden hadde de bare 4 selvskrevne låter å presentere. Så for å unngå å havne i trøbbel med pønkerne i salen, spilte de alle låtene 2 ganger for på den måten å forlenge spilletiden. I starten likte bandet også å improvisere på scenen, der de framførte alternative versjoner av låtene de hadde laget. 

I 1978 fattet også den legendariske radiomannen John Peel interesse for Scritti Politti, og i desember ble de invitert til BBCs studio for å spille inn flere låter som like etter ble sendt på BBC radio. Disse var "The Humours Of Spitalfields", "Knowledge And Interest", "Doubt Beat" og "5/12/78".

I 1979 måtte bandet ta en pause fra hverandre da Gartside ble alvorlig syk. Under en turne bandet gjorde, der de bl.a. opptrådte sammen med Joy Division og Gang of Four kollapset Gartside i en van som var på vei til en konsert de skulle gjøre i Brighton. Han var fullstendig paralysert, og kunne ikke snakke for 4 timer. Det viste seg senere at dette skyldtes angst som hadde ført til depresjon, som igjen førte til fysiske komplikasjoner med hjertet. 

Etter denne vonde opplevelsen dro Gartside hjem til moren i Wales for å slappe av, og for å analysere hva som førte til anfallet under turneen. På den tiden hadde han ikke sett foreldrene på hele 5 år. Det var de som ringte til ham for å få han til å komme hjem, etter at de hadde lest om helsetilstanden hans i avisen. Moren flyttet senere til Spania, hvor Green gjerne besøkte henne. Bla. for å feste sammen med henne og musikkvenner som Glenn Gregory fra Heaven 17.

Han benyttet også tiden i Wales til å tenke ut den videre kursen for Scritti Politti. Han bestemte seg da for å lage mer poporientert musikk. Green: "I always loved pop, and knew I would eventually make white pop records, with a political sting in the tail. Much better than making a lot of twanging noises."

Han stilte også spørsmål ved "sannheten" om at rufsete rock var bedre egnet til å formidle et politisk budskap enn det popmusikk var. Gartside: "Why should atonal music be considered more political than pop?".

Han tilbrakte mye tid ute i naturen der han komponerte nye låter. Han bestemte seg også å endre dialekten fra å være cockney til noe "mye søtere" som han selv har omtalt det. 

En blek og tynn Green Gartside i 1979.

Også de andre medlemmene av bandet slet med dårlig helse på denne tiden, og de skjønte at sykdommen hadde sammenheng med livet de levde. Man bestemte seg da for å gjøre endringer i levesettet. Og det første man bestemte seg for var å kutte ut livejobbene inntil videre, for heller å konsentrere seg om å skrive låter.  

I juni var de tilbake hos BBC for å spille inn flere låter til John Peels radioprogram. Disse var "Messthetics", "Hegemony", "Scritlocks Door" og "The New One".

BBC innspillingene fra desember 1978 og juni 1979 resulterte i singelutgivelsene "John Peel session" og "2nd Peel session". Begge disse ble gitt ut på bandets eget selskap St. Pancras records. Og distribuert av Rough Trade records. Rough Trade fattet større interesse for Scritti Politti etter singelutgivelsene og radioframføringene, slik at de i 1979 fikk platekontrakt med selskapet. 

I oktober 1979 ble 12" singelen "4 A sides" gitt ut på Rough Trade. 

På den andre siden av Atlanteren satt en Fred Maher som spilte i kult-bandet Material med et eksemplar av Scritti Polittis singel "2nd Peel Session", og han lot seg imponere over det han hørte. i samme band spilte også en David Gamson - to personer som kom til å utgjøre en viktig del av historien om Scritti Politti noen år senere.

Det amerikanske bandet Material med Fred Maher nest til høyre, øverst.

Utover høsten 1979 ble Gartside igjen dårlig, så han valgte å dra hjem til Wales for å slappe av. Foranledningen var at moren og stefaren hadde lest om Gartsides dårlige helse i avisen. Og derfor bestemte seg for å prøve å få ham hjem igjen. Vel hjemme ble han lagt inn på det lokale sykehuset slik at han kunne få den hjelpen han trengte for å bli bra. Mens han var her fikk han god til til å tenke over det som hadde skjedd, og hva han ønsket å gjøre videre i livet. Han måtte gjøre et valg mellom å flytte tilbake til Wales for godt, eller å fortsette den usikre tilværelsen i London. Han valgte det siste. Da han hadde et svært sterkt ønske om å lykkes som musiker. Han brukte også tiden i Wales til å lytte på R&B, amerikansk funk/soul/disco, og plater med The Beatles. Plater som ble en direkte inspirasjon til de låtene han skrev på den tiden. Om ikke dette var nok, begynte Green også arbeidet med en bok der han tok for seg forholdet mellom musikk og politikk. Planen var også å bruke innholdet i boken til å overbevise Tom og Nial om at Scritti Politti burde forandre sin musikalske stil fra rock, over til R&B inspirert pop. 

I mai 1980 traff Green Ian Curtis fra Joy Divison etter en konsert på Electric Ballroom i London. Etter å ha turnert sammen endel var de blitt godt kjent med hverandre. Så utover natten pratet de ut om problemene de hadde på den tiden. En uke etter, den 18. mai, ble Curtis funnet død etter å ha begått selvmord. 

Ian Curtis

Høsten 1980 flyttet Green tilbake til London for godt. Han tok da opp arbeidet med Scritti Politti sammen med Tom, Nial og Matthew. Selv om de andre ikke var helt fornøyd med den nye stilen Gartside hadde skissert for dem. Bla. var ikke Morley helt fornøyd med at en trommemaskin bortimot ville gjøre ham overflødig som trommeslager i bandet. Gartside på sin side hadde ingen planer om å sparke ham ut av bandet, selv om han egentlig ikke hadde noen arbeidsoppgave til ham. Green: "He can always stand beside the drum computer and write his postcards home. We've no intension of firing him."

Samme høst gikk bandet i studio sammen med produsent Adam Kidron for å spille inn debutplaten sin. Innspillingen tok lang tid, da låtene Gartside hadde skrevet var en mengde løse ideer mer enn ferdige demoer. Kidron introduserte Gartside til dyktige musikere og sangere som Mike McAvoy (keyboard), Lorenza Johnson (vokal), Mae McKenna (vokal), Jackie Challenor (vokal), Jamie Talbot (sakosofon), og Joe Cang. Sistnevnte overtok som bassist da Nial like etter ga seg i bandet. 

Green Gartside omringet av noen av musikerne 

som bidro på albumet "Songs to remember".

På starten av 80-tallet traff Gartside sin tilkomne kone Alice gjennom Glenn Gregory (medlem av Heaven 17). Kona til Gregory var venninne av Alice, og Gartside traff henne da han var på besøk i Sheffield.

Først i 1981 fikk bandet kontrakt med Rough Trade om utgivelse av et helt album. Gartside sørget for å få inn klausuler i kontrakten om at han bestemte hvilke låter som skulle være med på plata, hvor lang tid innspillingen skulle ta, og hvordan designet på plata skulle være. Den kunstneriske friheten var svært viktig for ham. 

I februar 1981 ble en demoversjon av "The Sweetest girl" tatt med på den første samlekassetten som musikkmagasinet NME ga ut på den tiden. Og den forførende perlen av en R&B låt skapte umiddelbart interesse hos de store plateselskapene. Men Gartside valgte å bli hos Rough Trade, og fortsette arbeidet med plata. 

Scritti Politti i 1981. Med Tom Morley, Matthew Kay og Green Gartside.

Sommeren 1981 tok Gartside seg en velfortjent ferie i U.S.A. I august var han tilbake I London  for å gjøre ferdig plata. Men bestemte seg for å vente med å gi den ut. Arbeidstittelen på plata var "Stand and Deliver", men dette ble raskt forkastet da Adam & the Ants singel med den tittelen ble en stor hit i 1981. 

I november 1981 ble "The Sweetest Girl" gitt ut som singel. Den ble en hit på de uavhengige listene, men nådde kun 64. plass på de britiske singelsalgslistene. Likefullt ble det en låt som mange hadde en mening om. Var den genial eller banal? Og hvorfor valgte Gartside å gå bort fra det mer eksperimentelle lydbildet over til denne innsmigrende popstilen? I anledning utgivelsen av singelen skrev musikkbladet Smash hits at "do it yourself" bandet Scritti Politti med dette valgte å "move overground" (flytte opp på bakkenivå). Green Gartside kommentar til stilskiftet var at han var lei av gettoen independent scenen hadde utviklet seg til å bli. Greenside: "We're sick to death of the ghetto of the independent scene. The garageland sections of the music papers became more and more closeted with more and more people sitting in their bedrooms making cassettes and swopping them with other people making cassettes."

New York times hadde "The Sweetest girl" på topp 10 listen over de beste singlene som ble gitt ut i 1981.

Scritti Politti i 1981

Ettertiden har vel endt opp med å hylle "The sweetest girl" som en genial låt som fortjener klassikerstatus. Problemet i forhold til platekjøperne var muligens at den var for lang med sine 6 minutt. Og at den ikke hadde noe refreng folk kunne huske låta på. I 1986 ble den en topp 40 hit i England. Men da i en coverversjon gjort av ska bandet Madness. Den ble også med på topp 10 lista til New York times, over de beste singlene som ble gitt ut i 1981. 

Singelen "The Sweetest girl", med et cover som lignet en Dunhill sigaretteske.

Singelutgivelsen førte til en økende interesse for Scritti Politti og Green Gartside. Dette ga Gartside muligheten til å presentere sine politiske og sosiale ideer gjennom TV og aviser. Han fortalte også om visjonen han hadde for Scritti Politti, der de skulle formidle sitt politiske budskap gjennom popmusikk. Da de mente rock var for solid og sterkt til å kunne brukes som medium. Gartside: "We wanted a music that wasn't strong, solid and sure, because we weren't strong, solid or sure".

I 1981 lot Gartside seg overtale til å kore på Eurythmics låta "Wrap it Up", som ble å finne på albumet "Sweet dreams (are made of this)". 

Vinteren 1981 ble Nial Jinks med i bandet igjen. På samme tid møtte Green Gartside amerikaneren David Gamson for første gang. Gamson var på ferie i England, og ble introdusert til Gartside gjennom Rough Trade. Gamson hadde like i forveien gitt ut sin første solosingel på nettopp Rough Trade. Låta het "Sugar Sugar", og ble til tross for lavt salg en stor hit på populære 'Ti i skuddet' på norsk radio, der den var helt oppe på en 2. plass før den forsvant ut av listen.

Green og David fant tonen, og ble enig om å møtes igjen for å lage musikk sammen. 

I mai 1982 ble nok en låt fra det kommende debutalbumet gitt ut på singel. Og "Faithless" ble en litt større hit i England med 56. plass. Green: "'Fathless' is about how living without faith brings you both happiness and sadness."

Låta huskes bla. for den sjelfulle koringen og Gartsides bruk av vokoder (gir stemmen et metallisk preg). John Peel omtalte den som årets singelutgivelse. Noe som var svært hyggelige ord fra den legendariske radioprateren og produsenten.  

I mai 1982 opptrådte bandet for 3. gang på John Peels radioshow. Låtene som ble spilt inn var "Asylums In Jerusalem", "Jacques Derrida" og "A Slow Soul".

I august ble de to sistnevnte gitt ut på en dobbeltsingel. Med seg på singelen hadde de fått med seg rockelegenden Robert Wyatt på keyboard. 2000 eksemplarer av 12" singelen ble signert av bandmedlemmene. Singelen gikk til topps på de uavhengige selskapenes egen liste, men nådde kun 43. plass på den britiske singellisten. 

"Asylums in Jersualem" var inspirert av en bok av Nietzche som omhandlet de mange religiøse miljøene rundt Jerusalem by. 

"Asylums in Jerusalem"

På samme tid brøt noen seg inn i Gartsides bil og stjal noen demokassetter som hadde stor verdi for ham. Høsten 1982 ble Matthew Kay anmodet om å finne seg noe annet å gjøre. Samme høst gjorde Scritti Politti også ytterligere to opptredener hos John Peel.

Scritti Politti i 1982

I september 1982 ble omsider debutalbumet "Songs to remember" gitt ut. Og i tillegg til suksess på de uavhengige listene, ble plata også en stor suksess på de britiske albumlistene, med en 12. plass samme måned. Godt hjulpet fram på listene av entusiastiske plateanmeldelser i landets aviser. Melody Maker hadde den på en topp 20 liste over de beste albumene som ble gitt ut i 1982. Og som nevnt hadde musikkmagasinet Uncut plata på en 72. plass over tidenes beste debutalbum (2005).

I et intervju med magasinet The Face i 1982 fortalte Gartside at mange av låtene på plata handlet om hva som skjer med oss når ankerfestet i livet blir borte. Enten det dreier seg om et politisk, moralsk eller religiøst ankerfeste.

Som en kuriositet kan det nevnes at det svært populære bandet Wet Wet Wet som senere hadde flere nr. 1 hits i Storbritannia, hentet bandnavnet sitt fra låta "Gettin' Havin' & Holdin'". Låta var å finne på "Something to remember", med teksten: "Typed-up on the wall. It's tired of joking-wet, wet with tears".

En annen kuriositet er det at Green Gartside litt etter fikk gleden av å treffe Jacques Derrida. Mannen som han hadde sett opp til, og skrevet en låt om til platen. Og Derrida var like intellektuell og spennende som Gartside på forhånd hadde trodd. 

Jacques Derrida

Oppmuntret av suksessen med debutplata vurderte Gartside og Rough Trade å gi ut "The Sweetest girl" pånytt, uten at det ble noe ut av det. 

Gartside brukte noen av pengene fra platesalget til å etablere seg i en bedre leilighet i Nord London. 

I november 1982 sluttet også Tom Morley i bandet. Og med Nial Jinks perifere bidrag var Scritti Politti i realiteten et soloprosjekt for Gartside.

Green Gartside i 1982. Litt rundere og friskere

 i ansiktet enn han hadde vært i årene forut.

Våren 1983 valgte Gartside å flytte til New York for å kunne samarbeide med David Gamson, slik de hadde avtalt sist de møttes. Den Gamson skrevne "Small talk" ble spilt inn med Nile Rodgers fra Chic som produsent. Gartside bidro med sin vokal på låta. Tanken var å gi den ut som som en singel i David Gamsons navn. Men underveis ble de enig om at man heller burde gi den ut under Scritti Politti navnet. Dessverre ble det heller ikke noe av det, da Green Gartside på den tiden bestemte seg for å droppe Rough Trade til fordel for et nytt selskap. Også en annen potensiell singelutgivelse ("L is for Lover") rant ut i det blå, pga. vakuumet som oppstod da Gartside forlot Rough Trade.

Rough Trade hadde ønsket at Nile Rodgers skulle produsere Scritti Polittis neste album, men Gartside hadde mistet troen på selskapet, da han mente at selskapets budsjett for hans neste plate ikke var store nok til at Scritti Politti kunne få lage den plata Gartside hadde planer om. Det mest negative med dette var at man aldri fikk sjansen til å høre hva Nile Rodgers kunne ha bidratt med på en Scritti Politti plate. Rodgers hadde som kjent stor suksess med produksjoner for David Bowie, Duran Duran og Madonna på 80-tallet.

Mens Gartside oppholdt seg i New York lot han seg også inspirere av byens hip hop, soul, og elektro scene. Han lot seg også imponere av Arif Mardins produksjon på Chaka Khans "We can work it out". Mardin hadde på denne tiden også produsert plater med soul legenden Areth Franklin. Gartside ønsket derfor å gjøre et forsøk på å få Mardins til å produsere Scritti Polittis neste album. En plate som Gartside ønsket skulle få et helt annet musikalske uttrykk enn debutplata.

Arif Mardin er en av legendene innen amerikansk plateproduksjon.

Der han siden 60-tallet har arbeidet med de største navnene innen 

populærmusikken. Diana Ross, Bee Gees, Barbra Streisand, og

Norah Jones for å nevne noen.

I 1983 fikk Gartside etter hvert platekontrakt med det store selskapet Virgin records. Også Atlantic records var med i budrunden, men måtte melde pass til fordel for Virgin som hadde mer penger å slå i bordet med. 

Som et startbeløp fikk Gartside hele 5 millioner kroner, som var ment å dekke kostnadene ved å produsere Scritti Polittis neste singler. David Gamson og hans venn Fred Maher ble også tatt inn som medlemmer av Scritti Politti mens Gartside oppholdt seg i New York. 

	David Gamson		Fred Maher

I 1984 flyttet Greens mor og stefar fra huset i Wales, til en mer solrik tilværelse i Spania. Men ikke lenge etter var de tilbake i Wales. Gartside leide en leilighet i Islington, London, som han brukte når han ikke var i New York. David Gamson og Fred Maher derimot bodde fortsatt hjemme hos sine foreldre. Men etter hvert dro de over dammen for å være sammen med Green.

I april 1984 ble den første singelen på nytt selskap og med nye medlemmer gitt ut. Og "Wood Beez (Pray like Aretha Franklin)" ble en stor hit i Storbritannia med bandets første topp 10 plassering. 

Videoen til "Wood Beez" ble en gjenganger på MTV, Sky channel og Super Channel.

I U.S.A. fikk de sin første plassering på Billboard med 91. plass. "Wood Beez" viste at Scritti Politti hadde forandret lydbilde. Fra det lett søtladne, soulfylte som hadde vært på debutplata. Til et langt mer rytmisk og funky lydbilde på denne singelen, som kunne minne om Michael Jackson i stilen. Med ett var Scritti Politti å høre på dansegulv verden over. Samtidig som låta hadde en proff produksjon med mange små fiffige detaljer. Gartsides umiskjennelige stemme var den mest umiddelbare fellesnevneren med hans foregående plater. Låta var skrevet av Gartside selv.

Musikkpressen konstaterte at Green hadde skiftet musikkstil, men at hans tekster var like poengtert og gode som før. No1 magazine: "Scritti Politti are back with a new line-up and a new musical style. But Green's lyrics remain as pointed as ever."

Scritti Politti framstod som en ny blomst i

1984. Med ny besetning, og nytt sound.

I juli 1984 fulgte singelen "Absolute" som videreførte den funky stilen på en fin måte. Også dette ble en topp 20 hit i England. Noe som bidro til å befeste bandets posisjon som noe av det mest spennende som skjedde på midten av 80-tallet. I likhet med "Wood Beez" var låta skrevet av Gartside, uten hjelp fra de andre.

Scritti Politti og Green Gartside fikk gleden av å opptre på Top of the Pops (BBC) med "Absolute".

I 1984 fikk Scritti Politti sin egen fanklubb kalt Scritti Crush Crew. Et annet tegn på at Gartside nå var kjent hos et større publikum, var at Gartside fikk tilbud om å være modell for det italienske motemagasinet Vogue. Et tilbud Gartside slo til på. I hele tatt framstod Gartside på en imagemessig tiltalende måte. Med en fluffy lugg og et sjarmerende utseende. Som skapt for de mange glossye magasinene som hadde sin storhetstid på midten av 80-tallet. Tidligere hadde han hatt en rufsete hårfrisyre, og han brukte å kle seg i militærklær.

I november kom den 3. singelen fra bandet i 1984, i form av "Hypnotize". Den har i alle år vært en favoritt hos Scritti Politti fansen, men fikk en lunken mottagelse av platekjøperne da den kom ut. I England ble det kun 68. plass for den ultrarytmiske singelen med det nesten metalliske kompet.

Steve Ferrone som senere kom til å gjøre seg gjeldende som trommeslager i Duran Duran, og medlem av David Bowies turneband, bidro med sitt trommespill på "Hypnotize" og "Wood Beez".

I april 1985 flyttet David og Fred sammen i en leilighet de leide i London. For å kunne tilbringe mer tid med Gartside som allerede bodde i byen. 

I mai ble balladen "The Word girl" gitt ut på singel. Og dette skulle vise seg å bli den største hiten bandet fikk i Storbritannia med en 6. plass. Låta hadde det funky preget som hadde kjennetegnet de andre singlene bandet ga ut på denne tiden. Men det søtladne vokalen gjorde at den minnet om låtene fra "Songs to remember". Og da især "The Sweetest girl". Låta hadde også innslag av reggae i seg, noe enkelte fans reagerte på. Selv mente Green at reggae hadde det vært en naturlig del av Scritti Polittis musikk siden starten. Green Gartside: "Reggae is something that I have always played, always loved. In the early days of Sctitti Politti it was our biggest influence."

"The word girl" var skrevet av Gartside i samarbeid med Gamson, som dermed ble kreditert på en Scritti politti utgivelse. Teksten tok for seg hvordan kvinner blir portrettert i moderne musikk. "The Word girl" var den siste låta som ble spilt inn for det kommende "Cupid & Psyche 85" albumet. Og ble til på kort tid, da det begynte å haste med å få ferdig plata.

I juni 1985 kom omsider "Cupid & Psyche 85". Et album det hadde tatt 18 måneder å gjøre ferdig. Plata var produsert av Arif Mardin i samarbeid med bandet. Gamson og Maher bidro like mye på plata som Gartside. "Small talk" låta som Gamson hadde skrevet noen år tidligere, og som bandet hadde spilt inn i 1983 ble tatt med på plata, men da i en remixet utgave. 

Fra innnercoveret på "Cupid & Psyche. Der David Gamson , Green Gartside og Fred Maher

framstod på en litt dandy måte.

Plateanmelderne ga "Cupid & Psyche 85" toppkarakterer da den kom ut. Og den figurerte på lister over de beste platene som ble gitt ut i 1985. Salgmessig gikk det svært bra i Storbritannia med 5. plass på albumlistene. I U.S.A. ble det en grei 50. plass.

I juli dro de tre ut på en større verdensturne, med besøk i bla. Japan, Australia, Europa og U.S.A. På stedene de besøkte gjorde de også mange intervjuer, med TV, radio og aviser. I Japan gjorde de bla. 40 intervjuer, og 40 foto oppdrag i løpet av 6 dager.

Scritti Politti i et intervju på Japansk TV.

Deretter dro de hvert til sitt, der Fred og David dro tilbake til New York, mens Green dro på en velfortjent ferie til Barbados. 

I august møttes de igjen, for å forberede turneen de planla i Irland og Storbritannia. Men underveis i øvelsene fant de ut at de ikke klarte å skape det lydbildet de ønsket, og valgte derfor å droppe turneen. også Gartside gryende sceneskrekk begynte å gjøre seg gjeldende her.

Hyggeligere var suksessen de opplevde med utgivelsen av singelen "The Perfect Way" i august. Riktignok ble den en salgsmessig nedtur i Storbritannia med 48. plass. Men i U.S.A. ble den en stor hit, der den nådde en sterk 11. plass på prestisjefylte Billboard. Noe som betydde stor interesse fra amerikanske musikkmedier, og en pen slump penger inn på kontoen til medlemmene av bandet. Og da særlig Gartside og Gamson som stod som opphavsmenn til låta.

Selv hadde Gartside litt blandede følelser for suksessen de opplevde i U.S.A. Utgangspunktet for hans låtskriving var å komme opp med fiffige tekster, der hans politiske ståsted preget innholdet. Men i U.S.A. følte han det ikke var rom for bandets små finurligheter. Gartside: "You end up on American Bandstand in front of who knows how many millions, you soon realise there's no space to play clever buggers. It's just the machine, grinding on, and you're part of it."

Fra videoen til "Perfect Way".

Låta huskes kanskje best for det lekne pianopartiet midtveis i låta. Den har senere blitt brukt som vignett og intro i ulike mediesammenhenger. Hele 5 singler ble det altså gitt ut fra "Cupid & Psyche 85". Noe som gjorde det til et overflødighetshorn av gode låter, på samme måte som "Thriller" (Michael Jackson) hadde vært noen år tidligere. 

Også en 6. singel var under planlegging. Men underveis ble det bestemt at "Lover to Fall" likevel ikke skulle gis ut. Likefullt fins den tilgjengelig i en fransk utgivelse.

Green Gartside (til høyre på bildet), sammen med George Michael.

Etter dette gikk bandet inn i en roligere periode, der Gartside brukte tiden til å skrive låter for et kommende Scritti Politti album. Han skrev også låtet for andre artister. Der bla. "Love of a lifetime" ble spilt inn av R&B divaen Chaka Kahn. Låta ble produsert av Gartside og Gamson. Den ble en topp 60 hit i både Storbritannia og U.S.A.

I 1986 covret jazz sangeren Al Jarreau Scritti Politti låta "L is for Lover", og ga den ut på singel. Selv om den var skrevet av Gartside/Gamson ble den likevel aldri gitt ut på en Scritti Politti plate.

En ytterligere fjær i hatten fikk bandet da selveste Miles Davis covret "Perfect Way" på sitt album "Tutu".

I 1987 var de tre samlet i studio for å jobbe med Scritti Polittis 3. album "Provision". Dvs. de forflyttet seg mellom en lang rekke studioer i New York og London: Minot sound, Atlantic Studios, Hit Factory, Sorcerer sound, Air Studios, Townhouse Studios, Sarm West for å nevne noen av de mange plassene de oppholdt seg. Og rekken av musikere som ble kreditert på innspillingen var lengre enn noen gang før, med hele 42 personer. Som produsent hadde de byttet ut Arif Mardin med de tre produsentene Steve Thompson (Madonna, Talk Talk, Alphaville), Johnny Potoker (Talking Heads, Heaven 17, Thompson Twins), og Michael Barbiero (Cutting Crew, Dokken, Whitney Houston). I tillegg til at Gamson og Gartside ble kreditert som produsenter på plata. Den mest profilerte av musikerne på plata var utvilsomt Miles Davis som bidro med sitt trompetspill på "Oh Patti". Bandet lot Davis improvisere et trompet parti, som deretter ble samplet inn i låta. Også Zapps Roger Troutman som var viden kjent for sitt vokoder spill, bidro på flere av låtene. 

Det tok to år i studio for å bli med ferdig med plata, noe som gjorde den svært kostbar. En annet moment var det at innspillingsteknikken var i endring på denne tiden. Noe bandet brukte tid på å sette seg inn i.

Miles Davis bidro på "Oh Patti".

I august 1987 ble soundtracket til Madonna filmen "Who's that Girl" gitt ut med Scritti Politti låta "Best thing ever" som endel av plata. Låta ble senere å finne på "Provision". 

Innspillingen av plata, med all reisingen det medførte, tappet Gartside for krefter. Han valgte derfor å holde seg unna rampelyset i 1987 og første halvdel av 1988. Istedet fant han glede ved å kjøpe og spille musikk. 

I ettertid har ikke Gartside hatt mye positivt å si om "Provision", og tiden da plata ble spilt inn. Gartside: "It was an uncomfortable and tortuously long album to make, and somewhere along the way, the pleasure had started to go out of it. And although I've never listened to that record since it was finished, I imagine that you could hear that in it".

I mars 1988 opptrådte Gartside i offentlighet da han deltok på den årlige musikkfestivalen i Montreux, Sveits. Og i april ble den svært vakre balladen "Oh Patti" gitt ut på singel. Låta handlet om et forhold som hadde kommet til veis ende. I Storbritannia ble det 13. plass for singelen.

En tynnere utgave av Green Gartside i 1988.

I juni 1988 var albumet "Provision" klar for butikkene. Tre år etter at "Cupid & Psyche 85" kom ut. Plata fikk dessverre ikke den samme positive omtalen som de to foregående platene hadde fått. Mange mente at Gartsides vokal ble for tynn. At den druknet litt i et overprodusert lydbilde. Kritikerne mente også at melodiene ikke holdt samme klasse som de tidligere platene. Likefullt var lydbildet på plata en forlengelse av "Cupid & Psyche" med sitt rytmiske, funk inspirerte lydbilde. 

Gamson og Maher derimot, følte at dette var blitt en bedre plate enn den forrige, med bedre arrangementer og vokal. 

Likefullt ble "Provision" en suksess salgsmessig, med 8. plass i Storbritannia og 113. plass i U.S.A. Det som også var litt morsomt var at Scritti Politti fikk sin første plassering på VG lista med plata, da den nådde en sterk 9. plass i juni 1988.

I juli 1988 ble "First boy in this town (lovesick)" gitt ut som singel, men da kun i Storbritannia. Og selv om videoen til låta fikk mye rotasjon på musikkanalene, og den hadde åpenbare kvaliteter som en svært fengende låt (bandets beste låt ifølge webmaster) ble det kun 63. plass i Storbritannia. 

Fra videoen til "First boy in this town (Lovesick)".

I august var det tid for den 3. singel utgivelsen fra "Provision" med "Boom! there she was". Den ble også gitt ut i U.S.A. der oppnådde en grei 53. plass. I Storbritannia ble det 55. plass. På B-siden av disse singlene inneholdt fine låter som ikke var å finne på "Provision" albumet.

Tiden etter utgivelsen av albumet ble brukt til omfattende promotion arbeid. Dette viste seg å bli for tøft for Gartside, som på slutten av året (1988) fikk tibake sykdomssymptomene han hadde hatt på starten av tiåret. Han valgte derfor å si et foreløpig farvel til London og New York, for heller å trekke seg tilbake til hjemtraktene i Sør-Wales. Her ble han lagt inn på et sykehus til kontroll. 

Gartside hadde med årene utviklet sceneskrekk, noe som gjorde at han mislikte å opptre live med bandet. Samtidig er konserter en viktig del av det å promotere en plate. Så for å kompensere for det, valgte han å stille opp på langt flere intervjuer i TV, radio og magasiner enn det som ellers ville væt naturlig. Dette medførte en lang rekke fordummende talkshow, der spørsmålsstillerne hadde minimal kunnskap om ham og bandet. Det endte derfor ofte opp med at Gartside måtte sitte og svare på spørsmål som hadde med alt annet å gjøre enn musikk. Hva som var hans favorittfarge osv. Også dette ble med tiden en stor belastning for Gartside. Og en av årsakene til at han valgte å tre tilbake fra rampelyset.

Noe av problemet til Gartside på 80-tallet, var at han hadde et for stort ønske om å bli popstjerne. Men da han omsider oppnådde denne statusen, følte han seg ubekvem. Gartside: "I was... investigating being a pop star. But I wanted to get away from it as soon as it happened. I guess it froze me, with indecision and fear. It certainly culminated in me not wanting to do it anymore."

Plateselskapet Virgin fikk ikke beskjed om Gartsides valg om å trekke seg tilbake, og de visste heller ikke hvor han befant seg. I forkant av dette hadde Green spilt inn flere demolåter som han var svært fornøyd med. Men disse ble inntil videre låst inn på et trygt sted, og kun de nærmeste vennene hans fikk høre noe av materialet. 

David Gamson og Fred Maher følte at Gartsides valg betydde en slutt på deres samarbeid. De valgte derfor å dra tilbake til New York for å konsentrere seg om andre prosjekter. Gamson har i årene etter vært en etterspurt produsent som har jobbet med artister som George Benson, Chaka Khan, Michael McDonald og Jennifer Page. I tillegg til at han har produsert mange film soundtracks. Slik som "Batman: Mask of the Phantasm" og "Mission Impossible 2". Han bidro også på Scritti Politti albumet "Anomie & Bonhomie" i 1999. 

David Gamson har blitt eldre med årene. Men er fortsatt like 

aktiv som han var da han spilte i Scritti Politti på 80-tallet.

Fred Maher har fortsatt som musiker. Og er kanskje mest kjent for sitt samarbeid med en annen brite. Nemlig Lloyd Cole. Der Maher har deltatt på de fleste av Lloyd Coles soloplater fra 1990 og utover. Han har også deltatt med sitt trommesett på plater med artister som Lou Reed, 10.000 Maniacs, The Breeders og Korn. Green Gartside har han ikke jobbet sammen siden de skilte lag etter "Provision" plata.

Også Fred Maher har blitt eldre med årene. Men er i likhet

med Gamson fullt opptatt med plateinnspillinger.

Tiden i Wales ble av Gartside brukt til lange gåturer i den walisiske naturen. Og på den lokale puben, der han spilte dart. En hobby han etter hvert kom til å utmerke seg i på et høyere nivå. Av og til tok han seg en også en tur til London eller Bristol for å kjøpe nye plater. For det meste reggae musikk. 

Han fikk også tid til å sette seg inn i nye studioteknikker. Med utstyr som ikke tok større plass enn at han kunne styre det hjemmefra.

I 1990 ble Scritti Politti låta "Small Talk" brukt i en reklame for Mercury telefonkort. Samme år ble han kontaktet av Martyn Ware fra Heaven 17, som han kjente fra tidligere. Ware ønsket at Gartside skulle bidra på Heaven 17s album "Music of Quality and Distinction Vol.2", og kom med forslag til låter som Gartside kunne synge. Gartside slo til på tilbudet, og sammen spilte de inn en coverversjon av Stevie Wonders "I don't know why I love you (But I love you)" med Gartside på vokal.

Heaven 17 plata "Music of Quality and Distinction Vol.2"

der Green Gartside bidro på "I don't know why I love you".

Når han først var i studio ønsket Gartside å bruke mer tid der, til å spille inn noen av de andre låtene Ware hadde foreslått for ham. Særlig fattet han interesse for Beatles låta "She's a Woman". Og mens de var i studio dukket rapperen Shabba Ranks opp. Ranks var på vei til et annet studiorom for å spille inn en låt sammen med Maxi Priest ("Housecall"). Og Gartside som var en fan av rapperen ønsket å få ham med på låta si. Men Shabba Ranks som ikke hadde hørt om Scritti Politti var ikke uten videre positivt til ideen. Faktum var at den Jamaica baserte Shabba Ranks fram til 1990 ikke hadde jobbet med artister utenfor Jamaica. 

Etter at Maxi Priest hadde lagt inn et godt ord for Gartside, og Ranks fikk høre et utkast til "She's a woman", valgte han å bidra på låta. Resultatet ble en spennende miks av Scritti Politti sound, Beatles låta, og Shabba Ranks rapping. 

	Shabba Ranks		Singelen "She's a Woman"		Green Gartside fra tiden da videoen til låta ble spilt inn.

"She's a Woman" ble gitt ut på singel under Scritti Politti navnet, og ble en hit i Storbritannia med en 20. plass i mars 1991. For Gartside var det en oppløftende opplevelse, da hiten viste at han kunne oppnå suksess med Scritti Politti på egen hånd. "She's a Woman" var den 5. største hiten bandet hadde hatt. 

I 1991 gjorde Gartside en ny coverversjon, denne gang med Gladys Knights "Take me in your arms and love me". Med seg fikk han rap artisten Sweetie irie. Singelen nådde 47. plass i Storbritannia. 

Også låta han gjorde sammen med Heaven 17 ble gitt ut på singel I 1991. Men den nådde ikke opp på de britiske singellistene, enda mange Scritti Politti fans mente at Gartside gjorde en av sine beste vokalprestasjoner på nettopp den låta.

Istedet for å følge opp suksessen med "She's a woman", og gi ut et nytt Scritti Politti album, valgte Gartside igjen å tre ut av rampelyset, til en roligere tilværelse i Wales. Han kuttet kontakten med alle de menneskene han hadde omgitt seg med som popstjerne mens han bodde i London. Inkludert sin kone Alice, eller Alys som hun også kalles.

 Ifølge ham selv tilbrakte han de neste årene på puben, der han drakk og spilte dart. Han deltok bla. i flere dart mesterskap som representant for puben i landsbyen Usk, der han nå bodde.

Green Gartside trakk seg tilbake til roligere omgivelser 

i Usk, Wales etter at han hoppet av popsirkuset i 1991.

I pressen ble det spekulert i om Gartside var depressiv og suicidal. Men ifølge ham selv skyldtes forsvinningen fra media angst og ubehaget ved å være popstjerne. For å lindre angsten brukte han Guinness, musikk og dartspill. Noe som bidro til å holde humøret oppe hos ham.

I 1996 syslet Virgin med tanken om å gi ut en Scritti Politti samleplate. Men Gartside som fortsatt hadde et ord med i laget når det gjaldt Scritti Politti utgivelser, satte foten ned. Da han følte at han hadde for lite materiale til å kunne gi ut en slik plate. 

I 1996 knakk Gartside også et ribbein, etter å ha falt av et skatebord. Skatebord var en hobby Gartside brukte mye tid på, i tillegg til dart og turer i naturen. Etter dette ble skatebordet lagt bort for godt.

I 1997 lekket Virgin opplysninger om at et nytt album med Scritti Politti var på gang. Likefullt hadde ikke selskapet selv hørte noe av materialet. I september 1997 kunne også ex. Scritti Politti medlem David Gamson bekrefte at et nytt Scritti album var under innspilling. Og Gamsons selskap World's End Producer Managment var involvert i innspillingen. 

I 1998 ble albumet mikset sammen av Gartside og Gamson. Med Bob Power og Melanie Jones som lydteknikere. Da "Anomie & Bonhomie" ble gjort tilgjengelig for platekjøperne i 1999, viste det seg at Gartside hadde valgt et helt nytt sound. Der han sveipet innom hip hop, amerikansk indie rap, house, grunge rock m.m. Med seg hadde han fått rapperne Mos Def og Jimahl. Mens det tidligere var melodien som stod i fokus for Gartside låter, kom den her mer i bakgrunnen til fordel for rytmene, rappingen og gitarspillet. Også Gartsides stemme som ikke er av de kraftigste, ble litt for anonym her. 

Gartside var på denne tiden svært opptatt av hip hop og rytmer. Han kunne sitte i timevis og høre på de monotone rytmene. 

Verken fansen eller platekritikerne hadde helt sansen for plata da den kom ut. Likefullt solgte den til en grei 33. plass på de britiske listene. Tatt i betraktning at det var gått hele 11 år siden sist han ga ut plate. "Tinseltown to the Boogietown" ble gitt ut på singel med 46. plass i Storbritannia som resultat.

Tinseltown to the Boogietown

Litt senere ble også "Another sound Mission" gitt ut på singel. Deretter forsvant Gartside tilbake til Wales, og bort fra Londons musikkpresse nok en gang. Og i sitt eget sinn hadde han ingen planer om å returnere med nok en plate. Han var tilfreds med den rolige tilværelsen i Usk. Der han kunne dyrke landsbylivets små gleder. Noe han hadde til felles med flere andre popstjerner fra 80-tallet. Slik som Andy Partridge fra XTC.

I 2003 lot han seg lokke ut av landsbyen for å bidra på Kylie Minogues plate "Body Language". Han sang her på låta "Someday" sammen med Kylie og en Emiliana Torrini.

I 2005 fikk fansen en lenge etterlengtet samleplate kalt "Early Years". Hvor Gartside selv hadde valgt ut låtene til platen fra bandets 4 første singler på slutten av 70-tallet. I tillegg til tidlige versjoner av "The Sweetest Girl" og "Lions after Slumber" som  begge ble å finne på "Songs to Remember". Mastertapene til disse låtene var blitt borte i årenes løp. Noe som gjorde at man måtte remastre dem fra vinyl utgivelser. Låtene var ukjent for mange Scritti Politti fans, og ble en hyggelig overraskelse både for dem og for musikkjournalistene som var rause med superlativene da de skulle vurdere plata. Særlig bandets første singel "Skank Bloc Bologna" falt i smak. Også fordi den viste spennvidden i bandets musikk, fram til låtene på "Cupid & Psyche 85". Noen storselger ble imidlertid plata ikke. "Early Years" ble gitt ut på Rough Trade records, da selskapet satt på rettighetene til låtene sammen med Gartside. 

Gartside var i utgangspunktet negativ til å gi ut platen, men ble overtalt av Rough Trade. I inlayet til cden var det lagt ved noen kommentarer fra Gartside, der han omtalte gjenhøret med de gamle låtene som smertefullt.  

Samleplata "Early Years".

I mai 2006 dukket igjen Gartside opp fra "gjemmestedet" i de grønne Walisiske enger. Denne gang med et album bestående av nye låter. Og som vanlig fikk han en god del oppmerksomhet i musikkpressen, der han stadig blir sett på som et geni pga. de sterke platene han ga ut på 80-tallet. De interessante politiske synspunktene han hadde. Og fordi de var nysgjerrig på hva han hadde bedrevet tiden med siden sist. Å gå rett fra stjernestatus i London, til pubgjengertilværelse i en Walisisk småby går ikke upåaktet hen.

Albumet "White Bread Black Beer" ble spilt inn i Gartsides hjemmestudio. Der han selv trakterte både gitar, synthesizer og sang. Noe som både var sjarmerende og begrensende. Borte var alle elementene av hip hop og amerikansk dance musikk, som han hadde gått lei av på dette tidspunktet. Istedet hadde han latt seg inspirere av klassiske artister som The Beach Boys, Paul McCartney og Kraftwerk. Noe som ga et helt annet lydbilde, med mer akustiske låter og innslag av gammel synthrock. Det viktigste var likevel at han denne gang hadde skrevet et knippe svært fine melodier. Og latt disse få prege lydbildet mer enn han tillot på de siste Scritti Politti platene. "The Boom Boom Bap", "Snow in Sun", "Dr. Abernathy" og "E Eleventh Nuts" var gode eksempler på nettopp det. Tekstmessig hadde han denne gang latt seg inspirere av filosofen Hegel og andre tenkere som gjorde seg gjeldende på de tyske universitetene på 1800-tallet. 

I tekstene lot han også lytteren få et innblikk i hans savn etter faren, som han ikke hadde sett siden han var liten. Faren hadde på 80-tallet prøvd å komme i kontakt med ham gjennom plateselskapet Virgin, men Gartside hadde på det tidspunktet ikke noe ønske om å se ham. Til det var skuffelsen over faren som forsvant ut av livet hans da han var liten fortsatt for dominerende. Noen år senere døde faren. 

"The Boom Boom Bap", og etter hvert "Snow in Sun" ble gitt ut som singler fra albumet. 

	The Boom Boom Bap		Snow in Sun

Albumet "White Bread Black Beer" ble behørig omtalt i mange av de største musikkmagasinene. Bla. i Uncut og Q Magazine. Og omtalen av plata var svært positiv. Mange mente dette var den beste Scritti Politti plata siden "Cupid & Psyche 85" fra 1985. Selv har Gartside sagt at plata har en positiv stemning i seg som gjenspeiler livet hans på den tiden. Gartside: "I'm of a cheerier disposition than I've been for a while".

Plata ble også nominert til (Freddie) Mercury Music Prize. Noe som var en fin fjær i hatten for den aldrende Green.

I forkant av utgivelsen hadde han funnet sammen med sin tidligere kone Alice. Det startet med at hun fant ut hvor han bodde. Og "bombaderte" ham med vakkert utsmykkede brev. Gartside ble sjarmert, og ikke lenge etter møttes de til et møte i Swansea, Wales.  Møtet mellom de to ble vellykket. Samtidig fikk han vite at hun led av en sjelden sykdom kalt ME. Gartside brukte tiden etterpå  til å tenke over møtet, og under en togreise bestemte han seg for å ta opp kontakten med henne. Gartside: "I was on a train thinking about how well she copes with her illness and I suddenly thought: 'Bloody hell, I've known this wonderful girl for more than 20 years, I really should get my act together...". Ikke lenge etter var de to gift, for 2. gang.

Alice bidro med illustrasjonene til coveret på "White Bread Black Beer". Noe som ytterligere bidro til å gi plata et "hjemmelaget" preg. Gartside hadde også valgt å gå tilbake til sitt gamle selskap Rough Trade da han skulle gi ut plata. Noe som nok føltes naturlig da Rough Trade tradisjonelt har vært flinkere i håndteringen av smale utgivelser. I tillegg til at de fant tonen da de samarbeidet om utgivelsen av "Early Years" i 2005.

Green Gartside i 2006. Han har rukket å bli 51 år.

Siden sist har han også anlagt geiteskjegg.

For å promotere plata valgte Gartside å samle et band som han kunne opptre med. Han hadde fortsatt fobier mot det å opptre, men med årene hadde han skjønt at det fantes farligere ting i livet enn å stå på en scene. Gartside: "I thought, what's the worst that can happen?". Medlemmene i bandet fant han blant gjestene på stampuben sin. Enda de ikke hadde tatt i et instrument før! Gartside: "After a few beers it's. Do you wanna come back to mine and listen to what I've been working on? And do you fancy playing it live?". Disse tilfeldig utvalgte var Rhodri Marsden som ble satt til å spille keyboard, Alyssa McDonald på bass og Dicky Moore på gitar. Sammen kalte de seg Double G and The Traitorous 3. Alyssa McDonald hadde fram til da stått bak disken på Gartsides faste pub. Sin første offentlige opptreden sammen hadde de den 14. januar 2006 på en festival kalt Latitudes Uncut Arena. 4 månder før "Black Beer" albumet ble gitt ut. Gartside følte en blanding av glede og angst over å stå på scenen igjen. For første gang på minst 15 år. 

Noe av årsaken til at Gartside valgte folk som ikke hadde musikalske bakgrunn, var at han ønsket å gjenskape den samme entusiasmen han selv hadde følt da han stod på scenen for første gang, med minimale ferdigheter på gitaren. 

Green Gartsides nye band Double G and The Traitorous 3

Senere opptrådte bandet på en lang rekke festivaler og konserter. Bla. i Brixton, London. 12. august opptrådte de også i Tokyo, Japan foran et stort publikum. 

Double G and The Traitorous 3 på en 

av deres konserter i Tokyo, Japan.

Scritti Politti hadde på 80-tallet svært mange japanske fans. Fans som har fulgt Gartside i årene etter at han trakk seg tilbake. Noe av grunnen til at han har vært hemmelighetsfull i forhold til sitt bosted i Wales, er at han fryktet at det skulle bli et valfartssted for japanske fans. Høsten 2006 gjennomførte Gartside og co. en turne i Japan der de opptrådte på flere store arenaer. Utifra oppmøtet på konsertene skulle man tro at det dreide seg om et av de mest populære bandene fra Vesten. Ikke et hobbyband fra en pub i Usk, Wales. 

Etter utgivelsen av "White Bread Black Beer" og turneen som fulgte, ble det igjen svært stille rundt Green Gartside. I årene som fulgte dukket han opp nå og da i forbindelse med andre artisters plateinnspillinger. I 2007 jobbet han med Alexis Taylor fra Hot Chip. I 2008 deltok han på turneen 'Way to Blue: The Songs of Nick Drake", der hans tolkning av "Fruit Tree" ble å finne på en tribute-CD etterpå. I 2011 var han naturlig nok med på samleplaten "Absolute Scritti Politti", der eks. medlem David Gamson bidro med to nye låter i "Day Late and a Dollar Short" og "A Place We Both Belong".

"Absolute Scritti Politti" fra 2011.

I 2012 deltok Green på Tracey Thorns juleplate "Tinsel And Ligths", der de sammen framførte Scritti Politti låta "Taking Down The Tree". I 2013 var Martyn Ware ute med nok et album under B.E.F. navnet, og som sist fikk Green delta, denne gang med en falsettversjon av Stevie Wonders "Didn't I Blow Your Mind This Time".

 I 2014 fikk Green gleden av å bidra på albumet til de walisiske rockerne i Manic Street Preachers, med sin vokal på "Between the Clock and the Bed", på albumet "Futurology". Han var også med på den påfølgende turneen med bandet.

Studioalbum