Martin Fry : F. 9 mars 1958 Bramall, Stockport, England

Mark White : F. 1. april 1961 Sheffield, England

Stephen Singleton : F. 17. april 1959 Sheffield, England

David Palmer : Født 29. mai 1961 England

Fiona Russell Powell (Eden) : Født april 1963 Sheffield, England

David Yarritu : Født ? Houston, Texas, U.S.A.

Dave Robinson, Marc Lickley, Eden,

 

 

ABC var noe av det mest interessante som dukket opp på pophimmelen på starten av 80-tallet. Musikken var en intelligent miks av David Bowie, Bryan Ferry og Chic. Først og fremst var det en heldig blanding av bandets talent som låtskrivere og musikere, og Trevor Horns "state of the art" produksjon. Albumet "The Lexicon of Love" som var bandets største suksess står fortsatt som en av de beste plateproduksjoner noensinne. 

Selv om ABC ikke klarte å følge opp suksessen til debutplata (1982) i årene etter, er de fortsatt et band mange mimrer til når man snakker om 80-talls musikk.  

Da ABC i 1982 slo gjennom med "Tears are not Enough og "The Look Of Love", kom de tilsynelatende fra det store intet med et gjennomført image og lydbilde. Inntrykket var så overveldende at mange trodde det her dreide seg om et nøye kalkulert produkt, skapt av smarte folk i platebransjen - med produsent Trevor Horn i spissen. Realiteten var imidlertid en helt annen.

Både Martin Fry, Stephen Singleton og Mark White hadde bakgrunn fra det kritikerroste Sheffield bandet Vice Versa, et band som gjorde seg bemerket på slutten av 70-tallet.

Vice Versa med Martin Fry, Stephen Singleton og Mark White.

Historien om Vice Versa, og dermed ABC, startet allerede sommeren 1977 da Stephen Singleton møtte Mark White på diskoteket Crazy Daisy Disco i Sheffield. Fram til dette hadde Mark gått på skole og jobbet på et kontor for å tjene penger til livets opphold. Stephen sluttet skolen som 16 åring, da han heller ønsket å tjene penger slik at han kunne kjøpe platene han ønsket seg. Han fikk seg jobb hos en gullsmed.

Både Mark og Stephen hadde lyst til å skape musikk etter å ha vært tilstede på en Cabaret Voltaire konsert i Sheffield. Cabaret Voltaire var det første store electronica bandet fra Sheffield, og derfor et forbilde for lokale band som ønsket å slå gjennom. Singleton som på den tiden hadde byttet jobb, og nå var ansatt på et sykehus, ville danne et band. White var imidlertid skeptisk til å leve et rock'n roll liv - det medførte bare masse reising og lite fortjeneste.. Likefullt var det rock'n roll White hadde lyttet til i barndommen, og da særlig glamrockeren Marc Bolan.

Høsten 1977 begynte Singleton på universitet i Sheffield. Under innkjøp av skolebøker møtte han en David Sydenham. Sistnevnte var tent på ideen om å danne et band, men i likhet med Singleton kunne heller ikke han spille på noe instrument. Sydenham kjøpte etter hvert en trommemaskin og et keyboard som kom som et selvbyggersett, mens Singleton fikk tak i en bassgitar. Moren hadde noen kroner utestående hos en nabo, en nabo som ikke kunne gjøre opp for seg i penger, men som derimot eide en bassgitar.

De to øvde på instrumentene sine og laget mange rare lyder. For å få et bredere lydbilde ville de ha med Mark White som var god på gitar. White kom ned og spilte sammen med dem, men han var fortsatt skeptisk til å bli med i et band. Han ble likevel overtalt til å gjøre en oppvarmingsjobb sammen med dem, i forbindelse med en Wire konsert i Doncaster våren 1978. Med White på vokal og gitar, Singleton på bass, og Sydenham på keyboard. Dette ble en skremmende opplevelse for de tre da de ble buet av scenen. De fikk heller ikke de 10 pund som de var lovet for jobben. Singleton beklaget etterpå til White at ting hadde blitt slik de ble. Men White så annerledes på det. Han syntes spillejobben ga mersmak. Fra da av var bandet Vice Versa en realitet.

De gjorde like etter en oppvarmingsjobb for et annet lovende Sheffield band, nemlig The Human League. De ble da kjent med sanger Philip Oakey som de syntes var en raring, da han uttalte at forbildet hans var ABBA.

I september 1979 spilte Vice Versa inn sin første singel kalt "Vice Versa Music 4". Den ble spilt inn hos en eldre fyr som hadde mange synthesizere og andre moderne instrument hjemme hos seg. Han hadde tidligere hatt The Future (forløperen til The Human League) på besøk. Singelen ble gitt ut på Neutron. Et selskap de tre dannet i forbindelse med utgivelsen av singelen. 

Vice Versa : "We were anti-rock and roll. The technology side was integral to what we were doing.”

Vice Versas 1. singel : "Music 4".

Stephen Singleton hadde i forkant av innspillingen blitt stygt banket opp av en pøbelgjeng. Som voldsoffererstatning fikk han 368 pund. Disse pengene gikk i sin helhet til å dekke utgiftene med å etablere selskapet. De trykket opp hele 1000 eksemplarer av singelen. Og uten noen distribusjonsavtale måtte de selge singelen selv, på utesteder og til folk de kjente. De sendte også to eksemplarer til radiolegenden John Peel, og musikkavisa NME. Og her ble singelen godt mottatt.

NME kalte den "Single of the Week", mens Peel spilte den jevnlig på BBC. Plutselig fikk bandet forespørsler på singelen fra hele verden. Og i løpet av kort tid var de 957 eksemplarene de ikke hadde klart å selge selv, blåst bort. I januar 1980 ga de ut en EP kalt "1980 : the first 15 minutes". I tillegg til sin egen "Gentic Warfare" hadde de fått band som Stunt kites, Clock DVA og I'm so hollow til å stille med en låt hver. Vice Versa var i ferd med å få et navn i Sheffield området, og de opptrådte jevnlig.

Våren 1980 ble de intervjuet av et lokalt fanzine kalt Modern Drugs (magasin) drevet av en Martin Fry. Magasinet var kun på noen få sider, med bilder av lovende Sheffield band. Singleton og White hadde lagt merke til Fry tidligere på konserter, pga. hans høyde og lange brune skinnfrakk. De trodde han var en overlegen type, men fant ut at han var hyggelig, og at de hadde mye til felles. Ikke minst når det gjaldt interessen for elektronisk musikk. Fry var på den tiden nettopp utdannet fra universitet i Sheffield, med eksamen i engelsk litteratur.

Martin Fry var født i Stretford i Manchester, men vokste opp i Cheadlehulm, som er en forstad til Manchester. Martin Fry : "A suburdb where If you knock around after 11 o'clock, and you're not in car or walking a dog, people think you're a bit strange." Moren hans var sekretær, mens faren jobbet som salgssjef i et firma som laget verktøymaskiner. På skolen var Martin kjent som en talefør ung mann som klarte å prate seg ut av trøbbel. 

Interesse for musikk - med artister som Roxy Music og David Bowie fikk unge Fry da han som 14 åring begynte å frekventere ungdomsdiscoen i Cheadle Hulme. Martin Fry : "I started going to a youth club disco in Cheadle Hulme when I was 14. That was something really liberating, going somewhere public and hearing records you’d only heard on a transistor radio before." Senere fikk han øynene opp for R&B, britisk rock, og tysk electronica. Martin Fry : "I’d hear a lot of R&B; things like Donnie Elbert’s A Little Piece Of Leather and Reflections by The Supremes. But then I’d go and see Dr Feelgood and Tangerine Dream at the Free Trade Hall."

Fry flyttet fra Manchester til Sheffield for å begynne på University of Sheffield, men tiden på universitetet ble ikke slik Martin hadde tenkt seg. I stedet for å tilegne seg kunnskap der, ble det en arena for festing og konsertopplevelser. Martin Fry : "I thought it would be a church of reason, but it turned out to be a palace for gigs."

Det var særlig en konsert med The Sex Pistols i 1976 som markerte et vendepunkt i Martin Frys veivalg i livet.

Martin Fry skulle etter hvert bli en av 80-tallet mest markante skikkelser.

Både Singleton og  White ble imponert over denne Fry. Den da 18 år gamle White husker det slik :"I thought he was the tallest person I'd ever seen. He used to wear these massive 40s overcoats; he had one in leather that seemed to have a life force all of it's own. He always seemed to be carrying about a plastic bag with bits of paper in it and walked really quickly everywhere, full of energy".

Det endte med at Fry ble tilbudt plass i Vice Versa, noe han var beæret over. Men han trodde det var scenetekniske ting han skulle bidra med. Stor ble derfor overraskelsen hans da de ville ha ham til å spille keyboard under en konsert i Middlesbrough, der Vice Versa var oppvarmingsband for Cowboy's International. Og Fry fikk en like utrivelig debut i bandet som det White hadde hatt forut. For bandet ble buet av scenen, uten at det skremte Fry fra å være med videre. Derimot sluttet David Sydenham på denne tiden. Årsaken til det er ikke kjent. Vice Versa fortsatte å turnere med større hell, og Fry ble etter hvert en dyktig keyboardist.

Fry har senere omtalt denne tiden som en tøff periode både for bandet og ungdom generelt. I Sheffield var de fleste arbeidsledige, noe som skapte en slags fellesskapsfølelse. For å få tiden til å gå valgte veldig mange ungdommer å bli med i et eller annet band. 

 
               
Vice Versa med Martin Fry, Mark White og Stephen Singleton.   Martin Fry som keyboardist .

Med Fry i bandet ga Vice Versa ut singelen "Stilyagi" (navn på russisk ungdomsbevegelse på 50-tallet) i 1980. Musikken de skapte var dominert av synthesizere. Den enkle årsaken til at de valgte denne formen for musikk var de var billigere å kjøpe enn gitarer på den tiden. Dessuten var det kun White som var god på gitar.

Andre låter de skrev var "Democratic Dancebeat", "Eyes of Christ" og Frys favoritt "Modern as in Mary Quant".

"Stilyagi" med Martin Fry i bandet.

I tillegg til singelen ble det også spilt inn en kassett som inneholdt låtene "Democratic Dancebeat", "Stilyagi", "Eyes Of Christ", "Jazz Drugs", "Body Sculpture", "Trapped In Celluloid", "Artists At War" og "Idol". Utgivelsen som fikk navnet "8 Aspects of Vice Versa" var av det enkle slaget, spilt inn på en innspillingskassett beregnet for diktafoner.

"8 Aspects of Vice Versa"

På samme tid som "Stilyagi" ble gitt ut på singel, dro bandet til Rotterdam i Nederland. Martin Fry kjente en Mike Pickering (startet senere M People) som jobbet som konsertarrangør er. Pickering ønsket å ha Vice Versa over for å gjøre spillejobber. De besøkte også et studio hvor det ble forventet at de skulle gjøre opptak. Mark White ble opptatt med å spille gitar i studioet, så han overlot mikrofonen til Martin Fry. Singleton og White ble så imponert over Frys flotte stemme at de der og da bestemte seg for at Fry heretter skulle være vokalist. White hadde ingen prestisje i det å miste denne jobben.

Mark White ofret jobben som vokalist i bandet til fordel for Martin Fry.

Bandet fikk en a-ha opplevelse etter å ha hørt Martin synge. Stemmen hans var unik, men den passet ikke til Vice Versas låter. De tok derfor en evaluering av framtiden, og fant ut at den var funky.. De bestemte seg for å lage dansevennlig musikk, framfor den eksperimentelle elektromusikken de hittil hadde laget.

Mark White : "We knew what we wanted to do with the synthesizer and towards the end of Vice Versa we were starting to get there. But, ultimately, it was a frustrating instrument. There isn't much soul in that type of electronic music."

Da Vice Versa var tilbake i England fant de ut at de trengte en rytmeseksjon for å kunne lage den musikken de ønsket. De fikk da med seg David Robinson på trommer, og Marc Lickley på bass. Mens Stephen Singleton gikk over til å spille saksofon. Robinson ble raskt erstattet med David Palmer, uvisst av hvilken grunn.

Marc Lickley - et av de nye medlemmene.

David Palmer hadde vokst opp i Chesterfield, som ligger like sør for Sheffield. Han fikk sitt første trommesett da han var 10 år gammel. Og etter det tilbrakte han det meste av tiden bak trommene. Etter endt skolegang begynte han som frisør. På kveldene var han ute og spilte, som medlem av ulike band.

David Palmer startet en stor karriere som trommeslager i ABC.

På samme tid som de hentet inn nye bandmedlemmer bestemte Fry og co. seg for å endre navn til ABC, slik at folk som kjente Vice Versa skulle skjønne at de fra nå av stod for noe nytt. Martin Fry : "Vi startet fra skrætsj med de første tre bokstavene i alfabetet."

Den 20. juni 1980 står som datoèn da Vice Versa ble lagt ned og ABC startet. Martin Fry : "We got the funk vision one morning and saw the future in beats per minute."

Deretter låste de seg inne hos Fry i 3 måneder for å perfeksjonere det musikalske utrykket. Dvs. Både Fry og Singleton hadde jobber ved siden av musikken som de måtte følge opp. I tillegg jobbet de begge skift, slik at de ikke hadde mulighet til å være tilstede på de samme øvingene. Fry : "We kept in touch by boomerang."

ABC live. Med Singleton, Fry, Robinson?, White og Lickley

ABC skrev funky låter, øvde på å opptre, jobbet med det visuelle utrykket. Og de promoterte seg selv via intervjuer i musikkpressen.

Ideen med å kle seg i glamorøse dresser (slik de senere ble kjent for) fikk de på denne tiden. Fry har forklart klærne med et ønske om å se ut som filmstjerner. Og i mangel av en oppegående britisk filmindustri ønsket de å kopiere de langt mer glamorøse amerikanske filmheltene. Også glamheltene fra tidlig 70-tall med Roxy Music og David Bowie var forbilder for Fry og co. Musikalsk var Smokey Robinson et stort forbilde. Hans "Tears of a clown" var et mål for hvordan de ønsket å høres ut. Martin Fry : "We want to do with funk what The Police did with reggae. And that means making funk acceptable to everybody."

Den første konserten som ABC ble holdt på Psalter Lane College i Sheffield i september 1980. Og med sitt nye ytre og fengende musikk tok det helt av - folk var elleville. De som kjente dem fra Vice Versa tiden var sjokkert. Martyn Ware fra Heaven 17 var tilstede på den konserten : "They took everybody by surprice. I thought they were brilliant. It was really what we wanted to be doing".

Også andre konserter bandet gjorde ble svært godt mottatt av de frammøtte. En periode vurderte de å ikke gi ut noen plate, da de fryktet at den kunne bli en nedtur i forhold til konsertene deres. Fry : "We thought it would be a letdown after some of the reviews (anmeldelser) we'd got."

Den første singelen de ga ut var "Tears are not Enough" - en låt inspirert av "Stay" med David Bowie. Den ble gitt ut på bandets eget selskap Neutron, med en Steve Brown som produsent. Brown hadde tidligere produsert artister som Elton John og Boomtown Rats. I studio drev de Brown til vanvidd med sine perfeksjonisme og ønsker for hvordan låta skulle høres ut. Også trommeslageren fikk nok en dag, så han låste seg inn i et rom i 12 timer der han brukte tiden til å høre på en Crusaders plate..

Etter å ha håndpakket 6000 singler skjønte Fry og co. at de trengte et større selskap til å ta seg av distribusjonen. Et selskap som også kunne ta seg av promoteringen av platene de ga ut, slik at de som band kunne konsentrere seg om musikken. Stephen Singleton : "We were spending more time working on packages than we were on the music."

For å promotere seg overfor plateselskapene spilte de inn en musikkvideo, i tillegg til de tre låtene "Surrender", "Do As I Say" og "Boomerang"

Videoen og låtene, samt flere suksessrike konserter gjorde sitt til at plateselskapene stod i kø for å signere ABC. Valget falt tilslutt på Phonogram som de gjorde avtale med høsten 1981. En demo ble spilt inn Phonograms Marble Arch studios, som for å endelig overbevise sjefene i selskapet.

I november 1981 ble "Tears are not Enough" gitt ut på singel pånytt, på Neutron/Phonogram.

"Tears are not enough" ble den første singelen Martin Fry og co. ga ut som ABC.

Låta var svært fengende med et godt refreng, med referanser til amerikanks soul. Martin Fry hadde også en dramatikk i stemmen som man la merke til. 

På den tiden "Tears are Not Enough" ble gitt ut som singel, i slutten av oktober 1981 var det flere britiske band som lot seg inspirere av amerikanske soulartister som Smokey Robinson, Chic og The Temptations. Foruten ABC  var det band som Haircut 100, Funkapolitan, Pigbag, og The Higsons. Martin Fry : "Everybody was trying to get funky out ther. I think it was a reponse to how grey and desolate the 70s were as a time and place to grow up. In the early 80s, we wanted something more shiny and fun to happen."

"Tears are Not Enough" ble raskt en stor hit i Storbritannia, noe som gjorde at de fikk muligheten til å opptre på BBCs populære TV program Top of the Pops, den 5. november 1981. Stephen Singleton : "I was working in a hospital doing a bit of hospital portering, and two days later I was on Top of the Pops". Allerede her framstod Martin Fry og bandet som svært selvsikker og stilfull - kledd i glinsende dresser.

Den 28. november 1981 nådde "Tears are not enough" en imponerende 19. plass på den britiske singellisten - godt hjulpet av TV opptredenen og flere positive artikler i britiske aviser.

   

ABC på BBC Top of the Pops, den 5. november 1981.

Selv om ABC var fornøyd med jobben produsent Steve Brown hadde gjort på "Tears are Not Enough" ønsket de å finne en annen produsent i det de skulle i gang med innspillingen av sin neste singel, "Poison Arrow". De ønsket en som kunne gi låtene deres et mer grandiost og forfinet lydbilde.

Brown kom senere til å produsere plater for Wham, The Cult og Haysi Fantayzee.

Først tenkte de på å kontakte Alex Sadkin som på den tiden hadde produsert artister som Grace Jones, Bob Marley og Toots. Men etter å ha hørt popduoen Dollars singel "Hand Held In Black and White" på radio, vendte de istedet blikket mot produsent Trevor Horn. Horn var på den tiden iferd med å avslutte sitt engasjement i The Buggles (som eneste medlem av bandet). I 1979 hadde han og Buggles megahiten "Video killed the radio star", som i tillegg til å være en fengende låt, også ble lagt merke til for sin innovative plateproduksjon.

Martin Fry kontaktet Horn for å høre om han ville produsere den neste singelen deres. Fry : "It (Dollar låta) sounded bigger and better than everything else, so we phoned Trevor Horn and met up with him. Hit it off immediately. He understood what we wanted and we understood him."

 Trevor Horn har en viktig del av æren for ABCs brilliante musikk på starten av 80-tallet.

Horn på sin side var oppfordret av kona Jill til å ta kontakt med ABC - begeistret av det hun hadde sett av bandet på deres BBC opptreden på TV. Og Horn nikket anerkjennende da han fikk høre to av bandets låter. Trevor Horn : "They were interesting, because they were into disco music but they were obviously very intelligent, and the lyrics for the two songs they played me were absolutely brilliant, I thought they were Cole Porter standard."

Et møte ble avtalt mellom bandet og Horn på en pizzarestaurant i Queensway i London. Horn ønsket å høre bandets låter - avspilt i pizzarestauranten. Martin Fry om Trevor Horn : "He seemed for real. We would talk about William Burroughs, and I realised he was genuinely interested in knowing why we were doing it this way. He liked our manifesto."

Trevor Horn om ABC : "When I met them, I thought they were absolutely amazing. Not only had ABC amazing material, but it was perfectly aimed."

ABC ønsket at  Horn skulle tilføre musikken deres litt sofistikert glamour, og at han skulle få mer ut av den teatralske dramatikken i stemmen til Martin Fry. ABC hadde også et ønske om at musikken deres skulle være en krysning mellom Chic og The Sex Pistols - med elegansen til førstnevnte, og engasjementet til Pistols. Martin Fry : "Punk rock taught us that your record had to have an indelible stamp (uutslettelig stempel); it had to have your personality right through it."

En ulastelig antrukket Martin Fry.

Trevor Horn sa ja til å produsere bandets neste singel "Poison Arrow". Han endte tilslutt opp med å produsere både "Poison Arrow", "The Look Of Love", og albumet "The Lexicon of Love". 

På produksjonen fikk Horn med seg et lag av musikere som kom til å følge ham i årene etter, og som hver for seg gjorde seg bemerket på mange av 80-tallets kjente album. Anne Dudley fikk ansvaret for strykerarrangementene, i tillegg til at hun spilte keyboard. Jonathon Jeczalik spilte fairlight synthesizer, i tillegg til at han ble sendt ut 'på byen' av Horn for å ta opp lyder som de kunne bruke på plata. Mens Gary Langan produserte albumet sammen med Horn. Horn, Langan, Dudley og Jeczalik kom litt senere til å oppleve suksess som bandet The Art of Noise, sammen med Paul Morley.

Art of Noise anno 2004 med Anne Dudley, Paul Morley og Trevor Horn.

Mens Horn tidligere hadde opplevd at bandene han produserte var skeptisk til den utstrakte bruken av keyboards, var det annerledes med ABC. De ble svært entusiastisk da de hørte hva Anne Dudley fikk til med tangentene. Trevor Horn : "Early on I brought Anne Dudley in to play the keyboards. They loved that sound. It was then I knew that we were going to get somewhere. When ABC liked the keyboards, I knew we had something. Anne bloomed (blomstret). The atmosphere was great, when everyone is working hard and the results are being loved, you get the best."

"The Lexicon of Love" ble hovedsaklig spilt inn i Horns Sarm East studio. Men også Abbey Road studios, The Townhouse, RAK og Good Earth studios ble brukt. Martin Fry : "We worked days and nights."

Stemningen i studio var svært bra, der alle de som var involvert følte at de var med på noe stort. Anne Dudley var den som utmerket seg, både musikalsk og som en leder av teamet. Martin Fry : "Anne Dudley was prominent on the sessions - she was like a school teacher to us, an incredible talent."

Anne Dudley med sine keyboards

Mens de var i Good Earth studios kom David Bowie på besøk. Han var i studioet for å besøke Tony Visconti, men ble nysgjerrig da han hørte "The Look Of Love", som de var i ferd med å spille inn (en låt som har mye Bowie i seg). Bowie foreslo at de burde legge inn et midtparti på låta, med meldinger lest inn på en telefonsvarer. Martin Fry : "He hung out. He seemed to really like our stuff and suggested to Trevor Horn that we include a section of unanswered answerphone machine messages in the middle of the song."

ABC og Horn syntes ideen var interessant og forsøkte ut ulike ting, noe som endte opp i de 'berømte ordene' der Martin sier : "And though my friends just might ask me, they say 'Martin maybe one day you'll find true love', I say "Maybe, there must be a solution, to the one thing, the one thing, we can't find."

De fleste av låtene på "The Lexicon of Love", hadde som tittelen antydet, kjærlighet som tema - som om det var et konsept-album. Martin Fry : "The idea of writing a love song was very different from the climate we were wokring in. Most of the other people were writing about electric pylons (høyspentmaster). We wanted to hark back to Cole Porter and his ilk, but in a very modern way."

Albumtittelen var hentet fra en anmeldelse musikkbladet NME hadde av ABC, etter en konsert de gjorde.

"Poison Arrow" ble gitt ut på singel i februar 1982, og ble bandets første topp 10 hit i Storbritannia med en 6. plass. 

Trevor Horn : "They played it and I said 'how good would you like it to be? And Martin Fry and Mark White said 'As good as it can possibly be'."

Videoen til "Poison Arrow" ble laget av Julien Temple - kjent for sine filmer om The Sex Pistols - bla. "The Great Rock'n Roll Swindle".

Mark Lickley spilte bass både på "Poison Arrow" og "The Look Of Love", men da det var tid for å gi ut låtene på singel, og bandfotos til bruk på coveret skulle tas, hadde han sluttet i bandet. Den 'offisielle' begrunnelsen som ble gitt, var at Lickley ikke ønsket å ofre så mye tid på bandet som det de andre ønsket. Martin Fry : "It was a case of him working from nine to five. But a lot of things happen after six o'clock."

Den virkelige årsaken var at produsent Trevor Horn underveis i innspillingen av "The Lexicon of Love" hadde satt foten ned for Marc Lickleys deltakelse på plata. Horn mente Lickley ikke holdt mål i forhold til de krav han stilte til en bassist (Horn hadde selv spilt bass siden han var liten).

Trevor Horn : "Some members could do it and others could not. I did dismantle the band a bit, and I still regret it because I paid a high price for it. I got ABC to change bass players. They had the English band syndrome: one of the guys isn’t as good as all the others."

Det var imidlertid med 3. singelen "The Look Of Love" at europeiske platekjøpere for alvor ble klar over ABC. Den nådde 4. plass i Storbritannia i mai 1982, i Canada gikk den helt til topps, i Sverige ble det 8. plass, i Australia 7. plass, i Nederland 11. plass. Mens på den amerikanske Dance-listen gikk "The Look Of Love" til topps. Dessverre nådde ikke singelen opp i Norge, selv om en visning av musikkvideoen i det populære ungdomsprogrammet Zikk Zakk på NRK, 16. november 1982 nok hjalp på interessen for ABC*.

Fra videoen til "The Look Of Love".

ABC fikk mye omtale i pressen pga. sine fengende låter og "state of the art" produksjon. Også den gjennomførte stilen bandet hadde med pompøse videoer og stilfulle antrekk slo an. Mange trodde alt dette var et nøye kalkulert trekk fra Phonogram og Trevor Horn. Lite visste de at låtene var skrevet av bandet selv, mens imaget var skapt på gutterommet noen år i forveien.

          

ABC var hovedoppslaget hos Smash Hits i mars 1982, og i september 1982.

Teaterscenen på coveret av albumet "The Lexicon of Love" og i videoen til "Poison Arrow" var et uttrykk for ABCs ønske om å skape sitt eget teaterstykke, som musikken deres skulle komme til uttrykk gjennom. Martin Fry : "We wanted to create a stage play, a movie - that's why there's a stage on the cover."

    

Både i videoen til "Poison Arrow" og på coveret til albumet "The Lexicon of Love"

hadde de hentet motiv fra teaterscenen. Noe som kunne oppleves som pompøst.

Albumet "The Lexicon of Love" ble lagt ut for salg mandag 25. juni 1982, og ble umiddelbart en storselger. Godt hjulpet av de foregående singlene og musikkpressen som skamroste plata. Den gikk til topps i Storbritannia samme måned, og holdt seg på topp 50 listen et helt år. Den endte også opp som det 4. mest solgte albumet i Storbritannia i 1982 (de tre som solgte mest var alle samlealbum). Til topps gikk den også i Finland og New Zealand, mens i Canada og Sverige ble det 3. plass. I U.S.A. ble det 24. plass.

Også i Norge vanket det mye skryt for plata, bla. hos Yan Friis i det populære ungdomsmagasinet Det Nye, der det ble 5 av 6 stjerner : "Plast som har alt hjertet kan begjære - mest av alt lyd og soul."Martin Fry fører trådene sammen i et mektig kjærlighetsepos." "The Lexicon Of Love" nådde en fin 13. plass på VG-lista, i september 1982.

De første CD-utgivelsene kom på markedet i 1982, og "The Lexicon of Love" var blant de første utgivelsene på dette nye lydformatet. Senere har den kommet i remastered utgave, både i 1996, 1998 og 2004.

I ettertid har "The Lexicon Of Love" blitt en plate man trekker fram når man skal nevne de beste utgivelsene fra 80-tallet. Og en av de beste produksjoner noensinne (britiske musikkaviser elsker å lage kåringer over tidenes beste album/singler/artister m.m.) New Musical Express hadde "The Lexicon of Love" på 15. plass på sin topp 50 liste over de beste albumene fra 80-tallet. Uncut kåret plata til det 52. beste debutalbumet noensinne. Mens Q magazine hadde "The Lexicon of Love" på 92. plass over tidenes beste album.

"The Lexicon Of Love" har fått mye hyggelig omtale. Både da den ble gitt ut, og i årene etter.

Også Trevor Horn var fornøyd med hva han hadde fått til som produsent. Han vurderte plata til å være like bra som "Close to the Edge" med Yes, som fram til dette hadde vært favorittplata hans. Martin Fry : "He felt that the record he made was as good as one of his favourite records."

Albumet starter elegant med strykere på "Show Me" før den slår over i et mer funky arrangement. Man hører her inspirasjon både fra David Bowie, Bryan Ferry og discohelter som Chic og Earth, Wind and Fire. Tekstlinjen : "A pirate station or the late night show. A sunken ship with a rich cargo. Buried treasure that the four winds blow. Wind and rain it only goes to", er Martin Frys ABC-favorittekst.

Blandingen av symfonisk pop og disco fortsatte i svale "Many happy returns". Spor 3 på plata var "Tears are not Enough" som var en mer funky sak med et fengende refreng. Side 1 på LPen ble avsluttet med den litt ustrukturerte "Valentine's Day". "The Look Of Love" åpnet side 2, før det gikk over i "Date Stamp" som også hadde et funky preg, drevet av et bassriff. Den var bygd opp som en duett mellom Martin Fry og Tessa Webb, med mange tekniske detaljer i bakgrunnen som krydret lytteopplevelsen.

"All of my heart" er sammen med "The Look Of Love" låta de fleste vil huske fra denne plata. Den starter med ordene "Once upon a time when we were friends. I gave you my heart, the story ends. No happy ever after, now were friends." Etter en litt forsiktig start går den over i et storslått strykerarrangement, der Martin Fry får sjansen til å vise kraften han har i stemmen. Igjen var det en låt med flott produksjon som viste hva Trevor Horn og co. var kapable til på denne tiden.

"All of my heart" var egentlig skrevet på gitar, og bandet var skeptisk til å legge strykere på den slik Trevor Horn ønsket. Horn brukte da som argument at det var strykerarrangement på klassikeren "Bridge over troubled waters" med Simon & Garfunkel.

En stund etter at albumet ble gitt ut kom Martin Fry i prat med Robert Plant fra Led Zeppelin. Sistnevnte kunne da fortelle at "All of my heart" var 'sangen' til han og hans kone.

Tittelen på "4 ever 2gether" var mer som et ordspill å regne. Ordene var noe Martin Fry hadde sett skrevet på veggen i en heis, i en av blokkene han hadde bodd i. Musikalsk var den eksperimentell, som om Horn og co hadde fått sjansen til å leke med maskinene sine. Stemmemessig kunne Martin Fry her høres ut som Adam Ant når han sang.

"The Lexicon of Love" ble avsluttet med en symfonisk instrumental versjon av "The Look Of Love" - elegant fra begynnelse til slutt. 

På den tiden ABC hevdet seg listene rundt om, bodde flere av medlemmene fortsatt hjemme hos sine foreldre. Bla. Mark White. Han trivdes med det, da han syntes det var praktisk. Mark White : "I like it. Mum does my laundry, and I get fish and chips on the table when I walk in." Mark var ellers den som tok seg av økonomien og praktiske gjøremål når bandet var ute og reiste.

Også Stephen Singleton hadde definerte oppgaver utenom det rent musikalske. Han var den som tok seg av det kunstneriske, slik som platecover og bandfotos.

          

Mark White og Stephen Singleton.

Den romantiske "All of my Heart" ble gitt ut som 4. singel fra plata med en sterk 5. plass i Storbritannia som resultat. 

Historien i "All of my Heart", om ulykkelig kjærlighet ble skrevet av Martin Fry med bakgrunn i noe han selv hadde opplevd. Trevor Horn : "Martin Fry wrote it about a girl who turned him down, and he really gets cranked up on it."

Elegant antrukket på coveret av "All of my Heart". En av mange

symfoniske låter på "The Lexicon of Love".

Den stilfulle musikkvideoen til "All of my Heart" ble spilt inn over tre dager.

Etter at albumet begynte å gjøre seg gjeldende på lister verden over, ble bandet et populært intervjuobjekt i diverse medier. Det ble også bestemt at de skulle dra på en verdensturne for å møte sine nye fans. I mangel av nok låter til å fylle en hel konsert, valgte de å gjøre en cover av Frank Sinatras "I Wish I Were In Love Again", enda de var sterkt imot å gjøre coverlåter. Med seg på scenen hadde de et strykerorkester. Også Stephens søster og mor var med, da de begge var endel av apparatet rundt bandet. Stephen Singleton : "Our household is a real madhouse. Just business, business, business."

Opptak fra konserten de gjorde på Hammersmith Odeon i London i november ble brukt i Julien Temples film "Mantrap", som var en blanding av spillefilm og musikkvideo. Martin Fry og co. fungerte både som skuespillere og artister. "Mantrap" ble spilt endel på musikkanalene på TV og i forkant av konserter bandet holdt. Den ble også gitt ut som VHS video.

"Mantrap" videoen.

Handlingen i den en time lange filmen var heller tynn, med referanser til den kalde krigen og spionvirksomhet, fortalt på en rotete måte. Mer positivt var det å se ABC opptre live med låtene fra "The Lexicon of Love".

Foranledningen til at filmen ble laget, var en forespørsel fra London Weekend Television's South Bank Show, som ønsket at ABC skulle lage en dokumentar om fire musikere fra Nord-England med suksess. Da de takket ja til filmtilbudet visste de ikke at det også innbefattet skuespilleropptredener fra bandmedlemmene selv. Martin Fry : "We didn't realise that it would involve acting."

Fra filmen "Mantrap".

Med 80 opptredener i Europa, U.S.A. og Japan (mellom oktober 1982 og mars 1983), ble det en turne som tappet bandet for krefter og musikkglede. Fry sa etter turneen : "We must have played over a hundred dates on the tour, and after all the fame and attention we were ready to crash".

Etter en konsert i U.S.A. julaften 1982 ble Martin, Stephen, David og Mark hentet i hver sin limousine, og kjørt til hvert sitt hotell. For Martin ble dette en merkelig opplevelse, med tanke på at de et år tidligere hadde kjørt rundt og overnattet sammen i en minibuss. Martin Fry : "A year earlier we'd all been in our little bus. I thought it was quite significant - I didn't want to be in Simon & Garfunkel land."

En opplevelse som virket skremmende på Martin og co. var da det satt på en restaurant i Japan for å spise middag, og restaurantvinduet ble slått inn av overivrige fans som prøvde å komme seg inn for å treffe dem. Martin Fry : "Wanting to be a popstar is very different from getting that kind of fandom."

ABC var også lei av å gå med gulldressene sine. Det gikk så langt at Martin Fry prøvde å spyle jakka ned i doen på Keio Plaza hotel i Tokyo, på den siste konserten de gjorde i Japan i januar 1983. Martin Fry : "I was sick of wearing the gold suite by then." Medlemmene av bandet hadde på dette tidspunktet et sterkt ønske om å gjøre noe annet. 

Som en reaksjon på den frustrasjonen de følte etter den lange turneen valgte trommeslager David Palmer å hoppe av bandet etter denne siste konserten på turneen, i Tokyo. Han ønsket heller å jobbe sammen med det japanske synthbandet Yellow Magic Orchestra. Der ble han imidlertid ikke lenge. Senere har Palmer dukket opp som medlem av The The. Han har også deltatt som trommeslager på album med Ryuichi Sakamoto, Paul Young, Kirsty McColl, Danny Wilson, Electronic og Thompson Twins. Som en av de mest etterspurte trommeslagerne i England.

Med både Palmer og Lickley ute av bandet måtte de hente inn erstattere på bass og trommer. De endte da opp med Roxy Musics studiomusikere Andy Newmark og Alan Spenner. De bidro på det neste albumet "Beauty Stab", og på konserter bandet holdt, men uten å være offisielle medlemmer av ABC.

Da turneen var over dro Stephen, Martin og Mark hjem til Sheffield. Her begynte de på arbeidet med oppfølgerplaten "Beauty Stab". Og med glamouren fra "The Lexicon of love" i vranga bestemte de seg for å lage en rett fram rockeplate. "Beauty Stab" skulle markere sinnsstemningen bandmedlemmene var i. 

Martin Fry : "None of us wanted to make "The Lexicon of Love Prt. 2". We wanted to be more real, like a rock band. At the same time we were angry, so most of the tracks are like protest songs, reflecting how we felt about the North-England. It felt right to use loud electric guitars. We wanted to sound like a hurricane, much more hard-edged and maniac".  Eksempler på denne holdningen finner man i "King Money" og "The Power of Persuation".

Ambisjonenene var å følge opp suksessen "The Lexicon of Love" med et enda bedre album - en milepæl for hva ABC var i stand til som band. Martin Fry : "We should have gone on to do our 'Dark side of the Moon' - If anyone could have done it, it would have been us."

I løpet av 3 måneder ble "Beauty Stab" skrevet og gjort klar for innspilling. Det var egentlig meningen at Trevor Horn skulle produsere denne platen også. Han fikk tilsendt noen demoer som han likte, men oppdraget med å produsere "90125" for Yes tok for mye tid til at det lot seg gjøre. I stedet ble ABC tilbudt Horns mann Gary Langan som produsent. Han hadde også deltatt på innspillingen av "The Lexicon of Love". Langan tilførte "Beauty Stab" et nytt lydbilde som stod i stil med det bandet ønsket. Eks. trommeslager David Palmer bidro også på plata.

"Beauty stab" ble spilt inn i Townhouse studios i Shepherds Bush, Vest-London.

ABC hadde lagt bort all glamouren på "Beauty Stab", og framstod nå som

et rett fram rockeband. Til skuffelse for mange fans.

"Beauty Stab" var en rufsete plate med live følelse. Noen mente den hørtes ut som Marvin Gaye syngende på et AC/DC album. Selv om det var mye gitarrock her, var det også  funnet plass til roligere låter som "S.O.S.", "If I ever thought you'd be lonely", den pianodominerte "United Kingdom", og den symfoniske "By Default by design"

"Beauty Stab"

Låta som ble valgt til å presentere den nye stilen var tempolåta "That was then, but this is now". Den ble gitt ut på singel i november 1983, på samme tid som albumet "Beauty Stab" ble lansert. De som likte den gamle plata var lettere sjokkert over det nye soundet. 18. plass for singelen og 12. plass for albumet i Storbritannia var skuffende i forhold til hva de tidligere hadde opplevd. Også i andre land hadde plata problemer med å nå opp. I Sverige ble det 32. plass, i New Zealand 42. plass, i Finland 22. plass, i Canada 36. plass, i USA 69. plass, og Nederland 29. plass.

Musikkpressen mente "Beauty Stab" var en modig plate, men ikke spesielt bra. New Musical Express mente den nye stilen var naiv, mens Rolling Stone magazine mente de badet i heavy metal klisjeer.

ABC på forsiden av Smash hits i november 1983.

Tittellåta "Beauty Stab" som var en instrumental, ble i 1984 brukt som gjennomgangstema i The Montreux Jazz Festival. Den litt merkelige tittelen på plata uttrykte ønsket om å ødelegge det som var vakkert, for deretter å bygge det opp igjen i en ny form. Noe de muligens følte de hadde gjort i forhold til lydbildet de hadde på "The Lexicon of Love". Martin Fry : "Smash it up and start again. Destroy in order to create."

I tillegg til "That was then, but this is now", ble også den fine balladen "S.O.S." gitt ut på singel, uten å nå opp (39. plass i Storbritannia).

            

Like etter valgte også bandets grunnlegger Stephen Singleton å gi seg i bandet. Han begrunnet valget med dårlig samhold innad i bandet. Han mente hver enkelt handlet ut fra egoistiske hensyn. I årene etter har Singleton jobbet som produsent for Bleep & Booster og Screaming Trees. Han har også remixet singler for East 17 og Suns of Arqa. I tillegg til at han har jobbet med eget materiale.

Dermed var ABC redusert til en duo.

Stephen Singleton (øverst) dannet forløperen til ABC i 1977. I 1984 var det slutt.

White og Fry bestemte seg da for å arrangere en audition for å finne et nytt medlem. Hele 700 musikere dukket opp for å vise seg fram. Men selv med så mange alternativ fant de ikke det de lette etter. Istedet dro de på en "studietur" til U.S.A. hvor de mottok inntrykk fra jazzscenen i New Orleans. De var også en tur innom Mexico City, før de reiste til Los Angeles. Her gjorde de flere innspillinger som ikke ble å finne på plate senere. Deretter dro de til Austin, Texas hvor de kom i kontakt med den ekstravagante personligheten David Yarritu. Yarritu hadde tidligere markert seg innen kunst, bla. ved å lage albumcover for flere band. Han hadde også vært go-go danser for bandet The Gator family. På den tiden han møtte Martin og Mark spilte han i et discoband.

Den Houston fødte Yarritu ble tatt inn som nytt medlem av ABC. Selv om han spilte litt keyboard, bidro han ikke musikalsk på det neste studioalbumet.

          

David Yarritu

ABC ble like etterpå utvidet til en kvarttett da jenta med kallenavnet Eden ble medlem av bandet. Eden het i virkeligheten Fiona Russell Powell, og var i likhet med Fry og White fra Sheffield i England. På denne tiden var hun en av de mest markante britiske journalistene - som journalist i motemagasinet The Face. Hun hadde kjent Marting og Mark i mange år, og ble valgt ut til å være med i ABC fordi de likte måten hun kledde seg på, der hun alltid skilte seg ut fra andre folk.

I 1997 ble det kjent at Fiona Russell Powell hadde vært aktuell som sanger i Vice Versa før Martin Fry kom inn i bildet. Men at hun trakk seg fra bandet rett før de skulle gjøre sin første liveopptreden.

             

Eden

Heller ikke Eden bidro med noe som helst musikalsk. Med unntak av noen slibrige ord på låta "A to Z", som minnet mest om praten som foregår på sextelefoner.

Musikalsk deltakelse fra de to nye medlemmene av bandet var heller ikke det Fry og White hadde planer om. De var ute etter å skape et nytt image som ville bli lagt merke til i musikkbladene og musikkanalene. Overklasseimaget de hadde skapt for "The Lexicon of Love" viste at de hadde evnen til å komme opp med noe som fungerte som et blikkfang. Også Fry og White endret stil slik at de framstod som karikaturer fra et tegneserieblad - langt unna det rock'n roll imaget de hadde på "Beauty Stab". Mark White skulle forestille Bleep & booster i TV serien "Blue Peter". Mark White : "I call the look spaceabilly." Ifølge Martin Fry var det kun 60-talls bandet The Archies som tidligere hadde forsøkt å fremstå som et tegneserieband. Fry og White følte britisk musikk på den tiden var for alvorstung og humørløs, og ønsket derfor å gjøre noe med det. Fry : "At the time Mark and I felt that music in England was too humorless, too tense."

Musikken ble skrevet av Fry og White i felleskap, mens White spilte de fleste av instrumentene. Med hjelp fra innleide studiomusikere. En Gary Moberley skapte mye av det elektroniske lydbildet på sin Fairlight CMI, mens kjente Julian Mendelsohn hjalp bandet med det produksjonsmessige. På balladen "Ocean Blue" fikk de hjelp fra David Palmer (trommer), P.P. Arnold (koring) og Anne Dudley (strykerarrangement).

På denne tiden bodde White og Fry sammen i en blokkleilighet i London, slik at de lettere kunne utveksle ideer og konsentrere seg om musikken. Mark White : "Being in a group should be really special, really exciting. Not like working in a factory. If it becomes like that I think you should leave."

Albumet som fikk navnet "How to be a Zillionaire" ble spilt inn på landsbygda i Farnham, som ligger i utkanten av Vest-London. Mye av opptakene ble gjort på en Mitsubishi digitalmaskin, som ikke fungerte slik den skulle. Lei av de tekniske problemene valgte de å gjøre ferdig plata i Abbey Road studios i London, og i Maison Rogue, London.

         

Tegneseriebandet ABC*

Det første bekjentskapet med dette nye imaget fikk platekjøperne i videoen til "How to be a Millionaire", i oktober 1984. Lydbildet var igjen i endring. Denne gang mer syntetisk, med bruk av samplinger. Videoen var laget som en tegnefilm med de 4 karikaturene på et supermarked hvor man kunne kjøpe det meste. Om kritikerne hadde vært skeptisk til "Beauty Stab", slaktet de denne singelen. I norske Det nye ble låta kåret til den verste singelen gitt ut i 1984. Den klarte heller ikke å notere seg på listene noe sted. En skikkelig fiasko, tilsynelatende.

Men med 2. singelen "Be near me" endret ting seg. Av en eller annen grunn falt amerikanerne for denne velproduserte poplåta, som i sannhet var en liten perle. i 1985 nådde låta 9. plass på Billboard. En plassering de aldri hadde vært i nærheten av med låtene fra debutplata. I 1986 ble "How to be a Millionaire" gitt ut på singel pånytt i U.S.A. Med en fin 20. plass som resultat. På den amerikanske dancelisten ble det 4. plass.

Albumet "How to be a Zillionaire" ble gitt ut i oktober 1985. Ett år etter 1. singelen fra plata. Og den var enda mer dance-orientert enn "The Lexicon of Love". Med funky låter som "Fear of the world", "Vanity Kills", "A to Z" og "So hip it hurts", i tillegg til singlene.

"How to be a Zillionaire"

Plata solgte brukbart på de store platemarkedene, med 28. plass i Storbritannia, 30. plass i U.S.A. og 36. plass i Canada. Kritikerne var delt i synet på plata. Noen så humoren og likte den, mens andre slaktet den. 

Mange av låtene ble gjengangere på dansegulvene verden over. Det ble gitt ut ytterligere 2 singler fra plata, med "Ocean Blue" og "Vanity kills", der sistnevnte nådde 4. plass på den amerikanske dance-lista.

     

Etter denne 'tulleplata' gikk ABC i studio i London senhøsten 1986, sammen med produsentlegenden Bernard Edwards (ex. Chic). Også 'orkestermester' Anne Dudley, som hadde gitt et så viktig bidrag på "The Lexicon of Love", bidro med sine strykere på plata.

På den tiden bodde Fry i Westbourne Grove, som lå "30 sekunder" unna platestudioet Marcus Studios. Likefullt fikk plata navnet "Alphabet City", inspirert av New York City, som Martin og Mark hadde tilbrakt tid i månedene før dette.

Martin Fry og Mark White slapper av med et slag sjakk i 'Alphabet City'.

På samme tid ble Martin Fry rammet av Hodgkins disease som er en form for kreft. Men han lot ikke det stoppe ham fra å fortsette arbeidet med den nye plata, selv om den ble kraftig forsinket pga. sykdommen.

I 1986 ble Martin gift med kjæresten Julie. I bryllupet hadde han invitert andre musikkartister fra Sheffield. Slik som medlemmene av The Human League og Heaven 17. Glenn Gregory (Heaven 17) : "There was a real meeting of the Sheffield mafia when we all went to Martin Fry's wedding. It were a real good do."

I 1987 var de klar med "Alphabet City". Både musikalsk og imagemessig lignet den på "The Lexicon of Love". "Alphabet City" var velprodusert med flere sterke hitlåter preget av strykere og fengende danserytmer. I klesveien var de igjen ulastelig antrukket med dress, slips og lakksko. Slik man husket dem fra 1982. Borte var også David Yarritu og Eden.

ABC var elegant i 1987, både musikalsk og i klesveien.

Også platepublikummet likte det de hørte. 1. singelen "When Smokey sings" ble en stor hit på musikkanalene i Europa og U.S.A. I U.S.A. fikk de en enda bedre plassering med den enn "How to be a Millionaire" da den nådde 5. plass. Noe det også ble i Canada. De gikk til topps på den amerikanske dance-listen med singelen. I Storbritannia og Irland ble det 11. plass. "When Smokey sings" var en fin hyllest til barndommens forbilde Smokey Robinson - en Motown sanger kjent for sine vakre soulstemme. Robinson var beæret over denne hyllesten til ham.

Et stort øyeblikk både for ABC og Smokey Robinson da de fikk møte

ham under et TV show i Nederland. 

"Alphabet City" ble lagt ut for salg i oktober 1987 og nådde 7. plass i Storbritannia. Bedre enn det de to foregående albumene klarte. I U.S.A. ble det 48. plass, i Nederland 19. plass, mens på New Zealand ble det 25. plass. 

"Alphabet City"

Også de dansevennlige  "The Night you murdered love" (3. plass på dance-listen i U.S.A.) og "King without a Crown" ble gitt ut som singler fra "Alphabet City".

     

Keyboardisten Dave Clayton var assosiert medlem av ABC på denne tiden. Han var blitt introdusert til ABC gjennom David Palmer, som han hadde spilt med i bandet Person to Person. Han bidro med sitt tangentspill på "Alphabet city", i tillegg til at han deltok på den følgende turneen.  Senere kom han til å jobbe med kjente artister som Depeche Mode, Pet Shop Boys, Kraftwerk, Massive Attack, David Bowie, Simply Red, U2, Bomb the Bass, The Human League og Paul McCartney. Både på plate og på turne. Clayton deltok også på ytterligere to ABC album.

Dave Clayton

Etter suksessen med "Alphabet city" trakk Martin og Mark seg litt tilbake for å prøve seg som produsent for Lizzie Tear og Paul Rutherford (ex. Frankie goes to Hollywood).

I 1989 skrev de avtale med EMI, noe som betydde at et langt samarbeid med Phonogram  nå var over. Det vil si, albumet "Up" fra 1989 ble gitt ut på Phonogram som endel av den gamle avtalen. Phonogram gjorde lite for å promotere et band som ikke lenger var på selskapet, noe som gikk utover "Up".

På "Up" valgte ABC å gå ytterligere et steg i retning av dansemusikk, da de lot seg inspirere av house sjangeren som var svært populær på slutten av 80-tallet. Fry : "We wanted to reflect the music we were hearing in 1988 and 1989 at clubs like Shoom and the Hacienda, the first days of the Rave, Ecstasy scene in the UK." De fikk hjelp fra DJene Mike Pickering (M People) og Graeme Park. I utgangspunktet hadde de tenkt å spille inn hver låt i ulike byer, men det ble det ikke noe ut av. I stedet valgte de igjen å bruke Marcus Studios i London.

Martin sa i forbindelse med lanseringen av "Up" at den handlet om "Joy, Euphoria, Deep Pain and a greater sense of humanity". Han var generelt optimistisk, noe tittelen på plata indikerte : "I'm vigorously, hedonistically living in the present, looking forward to the Nineties, feeling dead optimistic about the group. I'm interested in the pursuit of happiness and I've come to some really straightforward conclusions about music".

Dessverre lot ikke platekjøperne seg rive med av ABCs forsøk på å lage house musikk. Fansen ønsket en ny "The Lexicon of Love" - det de fikk var noe helt annet. Og de som likte housemusikk hadde fordommer mot ABC.. Albumet nådde ikke opp på listene verken i Storbritannia (58. plass) eller U.S.A. I U.S.A. ble "Up" gitt ut med et sort cover.

"Up" 

Heller ikke de to singlene som ble gitt ut fra albumet klarte å hevde seg på listene. 32. plass for "One better world" og 68. plass for "The real thing" i Storbritannia var det beste de oppnådde. ABC la skylden på Phonogram som gjorde lite for å promotere plata. En plate som Martin og Mark selv var veldig fornøyd med.

 ABC framstod som dandy på den tiden "Up" ble gitt ut.

Siden avtalen med ABC var avsluttet for Phonogram sin del, valgte selskapet å gjøre som mange andre selskaper i samme situasjon. De pøste ut samleplater med bandet. Den ene mer verdiløs enn den andre - til bandets store irritasjon. Ideelt sett hadde det holdt med den første fra 1990, kalt "Absolutely". Den viste bandets historie fra "Tears are not Enough" til "One better world" på en fin måte. Den ble også bandets siste suksess på albumlisten i Storbritannia, med en 7. plass i april 1990. I reklamen het det "This is an essential record for people who want to learn their ABC". Det ble også gitt ut en remix versjon av "The Look Of Love" som Fry mente var så dårlig at han oppfordret fansen til ikke å kjøpe den.

"Absolutely" fra 1990 ble den første i en laang rekke samleplater med ABC.

I oktober 1991 var bandet tilbake med det som skulle bli det siste albumet på 6 år, kalt "Abracadabra". Innspillingen startet i Detroit, U.S.A., fortsatte i New York, før de avsluttet i Townhouse studios, London. På veien møtte de mange musikere, og ble inspirert av musikk de hørte på amerikansk radio.

På "Abracadabra" fikk de hjelp fra Phil Manzanera (Roxy Music) på to spor. Her fortsatte de å utforske house sjangeren, iblandet litt Cole Porter. Målet var å lage en plate med perfekte arrangementer. Fry : ¨With Abracadabra, we wanted to make music that was of the highest quality, that was our best". Dessverre glemte de å skrive gode melodier til å bære låtene. Og i ettertid har ikke Fry mye positivt å si om plata.

Igjen ble det en salgsmessig fiasko, med 50. plass i Storbritannia og 39. plass i Østerrike. Etter denne plata valgte Mark White å gi seg i ABC, da han følte han ikke hadde mer å tilføre bandet. Han ønsket heller å gjøre andre ting. Fry beklaget hans avgang, da han ønsket å fortsette sammen med White. White forlot musikk businessen helt, og jobber idag som terapist. 

White har også gitt ut 2 album etter at han ga seg i ABC, med "Life" fra 1994 og "Tunch" fra 1998 - begge innen dance sjangeren.

 "Tunch"

Martin Fry var innstilt på å fortsette som ABC alene etter at Mark White ga seg. Men før han fikk muligheten til å gi ut singelen "Viva Love", hadde EMI valgt å droppe bandet. Han signerte da for det mindre selskapet Deconstruction.

I årene etter bruddet med White gjorde Fry flere ting. Han deltok på M People låta  "Life" i 1991. Og han og kona Julie ble foreldre til tvillingene Nancy og Louis. Det å bli far til to jenter krevde at han roet det ned en periode. Martin : "I had twins…and it was a good opportunity to step off for awhile, really. It was a pretty intense ten-year ride, up until ’92 or ’93."

Han samarbeidet deretter med Glenn Gregory (Heaven 17) og Keith Lowndes i et prosjekt kalt The Magic Skulls. Sammen laget de 9 technobaserte låter. Glenn Gregory var fra Sheffield, og en kamerat av Fry fra langt tilbake. De hadde bla. syklet i fjellet sammen, og de var kamerater da de begge boddde i London. Martin : "We’d just been mates in London, really, so it came from that. It came from a lot of pub conversations, really."

Glenn Gregory

På samme tid spilte de to inn låta "Seven Day weekend" for filmen "When Saturday comes". Også New Order, Anne Dudley og Tony Hadley bidro med låter til soundtracket. De to spilte også inn låta "Carry me home", som ikke ble tatt med på soundtracket.

I stedet for å gi ut Magic Skulls låtene på plate, valgte de tre å starte på nytt med nytt låtmateriale til en ny ABC plate. Det ble "Skyscraping" fra 1997. En plate som kom 6 år etter det forrige ABC albumet. Martin Fry frontet plata, mens Gregory og Lowndes var assosierte medlemmer av bandet. Singelen "Stranger Things" som var en symfonisk perle ble sendt ut på markedet for å fronte plata. Og både den og albumet mottok mye fin omtale og radiospilling. Dessverre ikke nok til å få den inn på den britiske albumlisten. Men likefullt var det et verdig comeback for Fry. 

"Skyscraping" bar preg av at de tre i forveien hadde lekt seg med synthesizere og datamaskiner. Og den var et stykke unna dance-albumene "Up" og "Abracadrabra". Den minnet mer om 70-talls Human League, men med Frys melodiøse låter til å bryte opp den kjølige stemningen. Låta "Seven day weekend" var også tatt med på plata. Glenn Gregory : "The reason that 'Seven day weekend' is on the ABC album, is that we felt the film was rubbish, but Martin still thought the track was good and deserved to be heard."

I tillegg til "Stranger Things" ble "Skyscraping" og "Rolling Sevens" gitt ut som singler. Deretter bar det ut på turne, den første ABC turneen på 14 år.

Gammelkara Martin Fry og Glenn Gregory ute på turne.

I 1997 deltok Martin Fry også på tributeplata til James Bond, gitt ut i regi av David Arnold. Her sang han "Thunderball".

I 1998 dro Martin Fry på en britisk retroturne med Culture Club og The Human League. Året etter kom liveplata "The Lexicon of Live", som inneholdt materiale fra hele Frys karriere som ABC.

I 2001 fikk ABC æren av å være oppvarmingsband for den svært populære artisten Robbie Williams på hans britiske turne. Samme år opptrådte Fry på den prestisjefylte turneen 'Night of the Proms', med orkesterversjonen av "The Look Of Love". Og han hadde sitt eget show på BBC radio der han presenterte New romanticartistene.

Martin Fry på 'Night of The Proms 'i 2001.

I 2004 ble "The Lexicon of Love" gitt ut i en deluxe 2-CD versjon. Til glede for gamle og nye fans. I tillegg til originalalbumet fikk man her høre låter fra bandets singler som ikke var å finne på albumet, låter som ble spilt inn for albumet, men vraket, slik som "Into the Valley of the Heathen Go". Og man fikk høre konserten de gjorde på Hammersmith Odeon i november 1982, som også ble brukt i filmen "Mantrap".

I 2004 gjorde musikkanalen VH1 et forsøk på å samle 1982 besetningen av ABC i deres "Bands reunited" serie, der de prøver å samle oppløste 80-talls band for en reunionkonsert. Dessverre ble ikke dette noen stor suksess, da Stephen Singleton og Mark White ikke ønsket å delta. Derimot var David Palmer som sluttet i bandet i 1982, mer positiv til å være med. Dermed ble det han og Martin Fry som representerte ABC i det programmet. De to fant tonen så godt at de fortsatte å samarbeide i årene etter. Positivt var det at programmet førte til at mange amerikanere fikk frisket opp hukommelsen sin angående ABC. Noe Martin merket en dag han gikk ned Time square. Martin : "I walked across Times Square and people go, “Yeah, you’re the guy from ABC,” so that must mean something…and a lot of that came from Bands Reunited."

I 2005 slo Martin Fry seg sammen med en annen aldrende 80-talls helt, nemlig Tony Hadley fra Spandau Ballet. Et band som knivet med ABC om oppmerksomheten på starten av 80-tallet. Med en stil som lignet på ABCs. De holdt 58 konserter over hele England våren 2005.

Tony Hadley fra Spandau Ballet og Martin fant hverandre på gammeldagene,

der de gjennomførte en turne sammen i 2005.

I 2006 kunne ABCs hjemmeside glede fansen med nyheten om at Martin Fry tenkte å gi ut et nytt ABC album. Plata skulle hete "Traffic". Fra den klassiske 1982 besetningen var David Palmer tilbake i bandet. Plata som ble planlagt gitt ut våren 2007 (endret til februar 2008) var produsert av Gary Langan - mannen som bidro som produsent på "The Lexicon of Love" og "Beauty Stab".

På samme tid bidro Fry som låtskriver på en plate med Sonic Hub, og han fungerte som sanglærer for skuespilleren Hugh Grant for filmen "Music and Lyrics by"

I 2006 var Fry ute på turne i U.S.A. der oppmøtet ifølge ham selv var bedre enn det han opplevde med ABC på 80-tallet. Noe som viser at en ny generasjon musikkelskere har oppdaget ABC og annen 80-talls pop.

I oktober 2006 var også Martin Fry ute på en "Hitmaker" turne i Storbritannia, sammen med andre 80-talls artister som Howard Jones og Toyah. Turneen startet i nord Wales den 11. oktober, og varte fram til desember måned. 

I januar 2008 kunne fansen lytte til bandets nye singel "The very first time" på Frys Youtube side. En låt som hadde referanser til mye av det bandet har laget gjennom årene. Positivt var det også at Frys stemme var like innsmigrende og kraftfull som tidligere. Verre var det at albumet "Traffic" igjen ble utsatt, til mars 2008. Deretter ble datoen satt til 14. april. Tilslutt skulle det vise seg at  28. april ble den faktiske datoen for lanseringen av "Traffic". Tracklista på plata var denne :

1. Sixteen Seconds To Choose
2. The Very First Time
3. Ride
4. Love Is Strong
5. Caroline
6. Life Shapes You
7. One Way Traffic
8. Way Back When
9. Validation
10. Lose Yourself
11. Fugitives
12. Minus Love

"Traffic" fikk hyggelig omtale mange steder. Bla. på BBCs nettside. En Daryl Easlea omtalte "Traffic" som en anstendig god plate. Og særlig låta "Love is strong" falt i smak : "Traffic is an exceptionally credible record and in the track 'Love Is Strong', Fry has recorded something equalling his all-time best."

ABCs album "Traffic" fra 2008

Dessverre solgte ikke plata så bra at den nådde opp på den britiske topp 40-lista. For å promotere plata og bandet dro Martin og David Palmer ut på en "Here & Now" turne i august 2008. Sammen med andre 80-talls artister som Kid Creole & the Coconuts, Toyah, Paul Young, Belinda Carlisle, T'Pau og Bananarama blåste de liv i sine gamle slagere.

Like etterpå dro ABC ut på nok en reto turne, kalt "Regeneration tour". Denne gang sammen med artister som The Human League, Heaven 17, og A Flock of Seagulls.

I november 2008 dro ABC ut på nok en retroturne, denne gang sammen med sine bysbarn i The Human league og Heaven 17. Turneen fikk det passende navnet "Steel city tour", og startet i Glasgow 30. november.

     

Martin Fry (ABC), Joanne, Philip, Susanne (Human League), og Martyn Ware, Glenn Gregory

(Heaven 17), i Sheffield, juni 2008, da de gjorde det kjent at de planla en turne sammen.

I 2009 fortsatte Martin Fry turnevirksomheten i USA, nok en gang som endel av 'Regeneration Tour'. I tillegg til ABC deltok andre 80-talls navn som Teri Nunn fra Berlin, Wang Chung og Cutting Crew.

Etter et rolig år i 2011 fortsatte Martin Fry turnevirksomheten i 2011 og 2012. I 2011 opptrådte han i Las Vegas, U.S.A., og Melbourne, Australia, i tillegg til Storbritannia.

Sommeren 2012 deltok Fry på festivaler rundt om i Europa, slik som Spa festival i Belgia, GuilFest i Surrey, England, Rewind Scotland i Perth, Skottland, og York Racecourse, England. På sistnevnte festival deltok også Tony Hadley, Altered Images og Marc Almond.

6. juli 2012 ble Martin Fry omtalt i medier over hele verden da det ble kjent at Universitetet i Sheffield ønsket å tildele ham en æresgrad for hans bidrag til musikken. Martin mottok utmerkelsen i universitetets Octagon Centre, med kona Julie ved sin side. Paradoksalt var parets datter Nancy også elev ved universitetet, og skulle selv møte opp i en seremoni for å motta sin grad i sosiologi.

Mer enn 30 år tidligere hadde Martin Fry selv studert ved universitetet, og tatt en grad i engelsk litteratur.

Dr. Martin Fry

Det var en svært stolt 'doktor' som etterpå kunne møte pressen. 

Martin Fry : "It’s a great honour, this is very special to me. It really came out of the blue, I wasn’t expecting anything like this at all and I’ll carry it with me everywhere I go. The memories and experiences of my time at the University come with me too. I was recently at a radio station in Berlin and they had a paternoster which reminded of Sheffield. I would love to play on top of the Arts Tower.

Being at the University was a big inspiration and 33 years on it’s great to see the shape the University is in, it’s gone from strength to strength and remains so active in the community. For me to come back is very exciting and I’m very proud of my daughter too, she’s done all the hard work."

 

 

ABC billedgalleri (48 bilder):

        

       

 

Studioalbum

 

       
The Lexicon of Love

1982

Beauty Stab

1983

How to be a Zillionaire

1985

Alphabet City

1987

Up

1989

Abracadabra

1991

Skyscraping

1997

Traffic

2008

                                 Andre album

 

Suburbs of Alphabet City 1987
Absolutely 1990
4-CD Box 1991
ABC 1 1992
ABC 2 1992
Tears are not Enough 1993
Remix Collection 1994
Collection 1996
Classic ABC 1999
Lexicon of Live 1999
The Look Of Love 1999
Millenium Edition 2000
Hello-An introdution 2001
The Look Of Love 2000
One Better World 2000
 

 

Singelutgivelser

 

   
  Tears are not Enough

1981

Poison Arrow

1982

The Look Of Love

1982

All of my Heart

1982

 
  Valentine's Day

1983

That was then, but this is now

1983

S.O.S.

1984

How to be a Millionaire

1984

 
  How to be a Zillionaire

1984

Be near me

1985

Vanity Kills

1985

Ocean Blue

1986

 
  When Smokey sings

1987

The night you murdered love

1987

King without a Crown

1987

One better world

1989

 
  The Real thing

1989

Love Conquers all

1991

Say it

1992

Stranger things

1997

 
  Skyscraping

1997

Rolling sevens

1997

Peace And Tranquility

2001

 
   
         

1. The Lexicon of Love

2. Beauty Stab

3. How to be a Zillionaire

4. Alphabet City

5. Skyscraping

6. Up

7. Abracadabra

 

 

 

1. The Look Of Love

2. All of my Heart

3. Be near Me

4. Show me

5. If I ever thought you'd be Lonely

6. Poison Arrow

7. Stranger Things

8. Tears are not Enough

9. Date Stamp

10. How to be a Millionaire