Dave Sharp (Dave Kitchingman): Født 28. januar 1959, Salford, Lancashire, England

Mike Peters: Født 25. februar 1959, Prestatyn, Wales

Eddie MacDonald: Født 1. november 1959, St. Asaph, Wales

Nigel Twist (Nigel Buckle): Født 18. juli 1958, Manchester, England

 

The Alarm slo gjennom i Storbritannia på omtrent samme tid som U2, Simple Minds, Big Country og The Waterboys. Og pga. fellestrekk i lydbildet, ble det opprettet en fellesnevner for å definere musikken deres, kalt keltrock.  De hadde det til felles at de kom fra de keltiske områdene i Wales, Irland og Skottland (Waterboys var engelsk), og at musikken deres inneholdt elementer av new wave rock og keltisk folk. Folk-punk var et annet ord som gjerne ble brukt. Tekstene til disse bandene handlet også gjerne om frihetskamp, hvor flere av låtene var rene anthems. Slik som "Sunday bloody Sunday" med U2, og "The Stand" med The Alarm. Utviklingstrekkene til disse bandene, mot et mer mainstream lydbilde, var også ganske lik. Men der U2 og Simple Minds ettervert tok steget opp i rockens førstedivisjon, klarte aldri The Alarm å oppnå den samme anseelsen eller platesalget . Etter en oppløftende start i både Storbritannia og U.S.A. (og Norge), ble bandet snart å finne på de nedre deler av listene de gangene de ga ut et album.

Med sine cowboy-boots, rett til værs-stålhår, og energiske gitarspill, kunne man ikke unngå å legge merke til dem da de slo gjennom i 1983 med låta "The Stand". Anført av den karismatiske sangeren Mike Peters. En mann som hadde like mye utstråling som Bono i U2.

Selv om de slo gjennom først i 1983, hadde bandets medlemmer kjent hverandre siden de var små. Mike Peters og Eddie MacDonald bodde ved siden av hverandre i Rhyl, Wales. Mens Dave Sharp og Nigel Twist som bodde i Manchester i barndommen, var jevnlig på besøk i Rhyl, og ble kjent med de to andre da de var 7 år gammel. Dave og Nigel flyttet til Rhyl da de hadde avsluttet skolegangen.

I1976 dannet Mike Peters og Nigel Twist det pønk inspirerte bandet The Toilets. Mike Peters hadde like i forveien vært tilstede på en Sex Pistols konsert i Chester som hadde gjort dypt inntrykk. Han har i ettertid sagt at livet hans ble forandret fra det øyeblikket. Han skjønte at livet som dataoperatør kun var midlertidig. Framtiden lå i rocken, med en gitar i den ene hånden, og sannheten i den andre..

The Toilets med Mike Peters til høyre på gitar.

The Toilets ble en kortlivet, men lærerik affære. I 1978 dannet Peters det mer ambisiøse bandet Seventeen. Navnet tok han fra en Sex Pistols låt. Og i tillegg til ham selv og Nigel Twist,  ble også de senere Alarm medlemmene  Zikk Zakmed. Begge disse hadde bakgrunn fra ulike rockeband på 70-tallet. MacDonald var også barndomskompis med Peters helt tilbake fra da de som 5 åringer lekte sammen på stranda i Rhyl. De to kom senere til å utgjøre en kreativ duo, der de sammen skrev de fleste av låtene til The Alarm.

Når Mike Peters mange år senere så tilbake på denne tiden, mente han at de hadde vært veldig naive. Peters: "We jumped on every bandwagon. We used to change style to match our haircuts. It was a selling-your-soul job."

Som personer var Peters den engasjerte, utadvendte av dem. Som fortalte journalistene og andre hva bandet ønsket å oppnå med musikken sin. Han hadde også en god porsjon humor. Eddie MacDonald var idealisten, Nigel Twist var den kule, tilbakelente. Mens Dave Sharp muligens var mer pregløs i stilen, men musikalsk var han den dyktigste av dem. Hans gitarspill ble et kjennetegn på bandets musikk.

    
Seventeen med sin første platekontrakt. Dentist Vendetta nest til høyre representerte plateselskapet. Seventeen på barrikadene for artistenes rettigheter.

Inspirasjonen for bandet var datidens helter The Rich Kids og The Jam. Målet var å engasjere ungdommen, få en platekontrakt, bli store på Radio I, og så overvinne verden. Men selv om målene var ambisiøse var ikke gjennomføringen av dem like imponerende. i 1980 hadde de ikke kommet lenge enn en ordinær singelutgivelse i "Don't let go"

Singelen "Don't Let go" med bandet Seventeen. En singel som ble gitt ut i et opplag på 1500 eksemplarer.

Det var først etter at de møtte Kevin Rowland i Dexy's Midnight Runners i 1979 at de begynte å ta ting på alvor. Seventeen var oppvarmingsband for Dexy's på Huddersfield Poly. Konserten var Dexy's første på en lengre turne de skulle igang med. Og om de gjorde sakene sine bra kunne Seventeen få muligheten til å være Dexy's oppvarmingsband på hele turneen. Men Rowland var slettes ikke fornøyd med det han hørte. Og det fortalte han Peters og de andre i klare ordelag. Peters: "He was being cruel to be kind. We were no good and he knew it." Så istedet for å bli med Dexy's på turne, dro de hjem til Rhyl i Wales for å øve. Møtet med Rowland var likevel positivt, på den måten at han sparket dem igang, samtidig som de lot seg inspirere av Rowlands lidenskap for musikk.

Kevin Rowland ga Mike Peters og co. et nødvendig spark bak for å få dem til å ta musikken sin alvorlig.

De neste to årene brukte de til å øve og tenke over hva de egentlig ønsket med musikken. At de heller måtte bli nyskapende, i stedet for å kopiere sine forbilder.

En ung Mike Peters

Høsten 1981 ble The Alarm dannet, med den samme besetningen som hadde utgjort Seventeen. Navnet brukte de litt tid på å finne fram til. Både "Drums And Guns", "Uprising", "Men Of Harlech", og "Black Sheep" ble diskutert før MacDonald kom opp med navnet Alarm Alarm. Alarm Alarm hadde vært navnet på en av The Toilets' låter. Men da de senere nevnte navnet til radiolegenden John Peel, presenterte han bandet som nok et "dobbeltnavn band", slik som Duran Duran og Talk Talk. Dette likte bandet dårlig, så de var da raske med å korte det ned til The Alarm.

I starten var The Alarm et akustisk band, med tre kassegitarer og trommer. Den første låta de ga ut, var den Peters/MacDonald skrevne "Unsafe Building", i september 1981. For å få råd til å gi ut plata jobbet de på puber, og de kjørte lastebil. Singelen solgte i 2000 eksemplarer, noe de var sånn passe fornøyd med.

"Unsafe building" ble fulgt opp av den Sharp/Twist skrevne "Up for Murder" (uten at den ble gitt ut på singel). En låt som for første gang viser bandets kjennetegnende miks av punk og folk. Det var også låta som gjorde at de fire skjønte at de endelig var på rett spor. At de med et slikt sound hadde noe som ingen andre band på den tiden hadde.

I 1981 skjedde det også en annen viktig ting, da de valgte å flytte fra hjembyen Rhyl til fordel for London. De gjorde det for å utvide horisonten, og komme nærmere det store publikummet. Og med hyppige konsertopptredener i den britiske storbyen, ble de raskt lagt merke til. En av bandets mest vellykkede konserter på den tiden ble gjort på fortauet, utenfor en konsertarena, da managementet der nektet The Alarm å opptre på scenen. 

Foruten sin energiske folk-pønk musikk ble de lagt merke til for sine cowboyklær og hårmanker som stod rett opp. Som om de hadde fått seg et elektrisk sjokk. 

På konsertene hadde de alltid med seg eksemplarer av "Unsafe Building"-singelen som de solgte til publikum. Slik at de fikk noe å ha med seg hjem etter en hyggelig konsert, og folk fra plateselskapene fikk noe å lytte til. 

Det gikk gjetord om konsertene deres, noe som også brakte Bono Vox fra U2 til en av dem. Han ble så imponert at han tilbød dem jobben som oppvarmingsband på en turne U2 hadde ved juletider 1981. Noe de gladelig slo til på. De to bandene ble sammen en god kombinasjon. Mike Peters: "It was brilliant. After that we knew we're on the right tracks."

Samtidig ble elektrisk gitar og bass tatt inn som instrumenter, i tillegg til de akustiske. De hadde det morsomt med å bytte instrumenter. MacDonald gikk bla. fra å spille gitar til bass.

I 1982 fikk EMI øynene opp for disse energiske waliserne, og tilbød dem platekontrakt. Men de avslo den til fordel for I.R.S. da de ga dem større kunstnerisk frihet. De fikk seg også en manager ved navn Ian Wilson. Han var så entusiastisk over The Alarms musikk at han uoffisielt ble bandets 5. medlem.

I oktober 1982 ga de ut sin 2.singel "Marching On". Den viste bandets styrke innen akustisk rock. Dessverre solgte den ikke noe særlig. Men alle konserte opptredenene bandet gjorde bidro til å bygge opp en fanskare som fulgte dem når de opptrådte.

I april 1983 ble "The Stand" gitt ut på singel. Singelen ble populær i Storbritannia, selv om den ikke nådde opp på topp 40. Peters var blitt inspirert av Stephen Kings bok "The Stand" da han skrev låta. Den anthem lignende låta viste The Alarm fra sin aller beste side. Der de fremstod som et band med et politisk budskap, kompet av sin kelt inspirerte pønk.

"Marching On" promo poster.

I 1983 skulle U2 på turne i U.S.A. og The Alarm ble det opplagte valget som oppvarmingsband. Også i U.S.A. ble publikum begeistret for dem. Og singelen "The Stand" begynte å gjøre seg gjeldende på de amerikanske listene. Så da turneen med U2 var ferdig, ble de værende noen uker til for gjøre en turne på egen hånd. I U.S.A. ble "The Stand" en hit på college-radio (nådde nr. 5 på listene deres).

Under en biltur på motorveien mellom Buffalo og Boston ble de stoppet av amerikansk politi. De ble først litt redd, men så viste det seg at politimannen var kalt ut for å stoppe dem, slik at han kunne varsle om at de måtte reise tilbake til England så raskt som mulig, da de skulle opptre på Top of the Pops. En merkelig hendelse som også programlederen på BBCs Top of the Pops visste å gjøre et nummer av. Eddie MacDonald: "This might be the last chance we ever get to be on Top of the Pops. You don't know what could happen tomorrow. So we made sure we got back from America to do it. We owe it to those people who actually went out and bought the record."

Låta de framførte i programmet var "68 Guns". Og muligens var det sjansen de fikk til å opptre foran millioner av engelskmenn som gjorde at låta ble en hit, med 17.plass i Storbritannia i september 1983. Låta handlet om en gjeng Peters forestilte seg eksisterte i 1968, på den tiden da John F. Kennedy ble drept. Mike Peters: "The single is about an imaginary gang who existed around the time of John F. Kennedys assassination in 1968. They were being torn apart by the events around them. But really that gang is us, and we're doing our best to win against all odds."

Mike Peters og Bono (midten) hadde mye til felles de første årene når det gjaldt lydbildet.

I U.S.A. ble "The Stand" gitt ut på en EP kalt "The Alarm". Plata inneholdt i tillegg låtene "Across the Border", "Marching on", "For freedom", og "Lie of the Land". I U.S.A. ble det 126.plass for EPen.

The Alarm fra den tiden da "68 Guns" gjorde seg gjeldende på listene rundt om.

Albumet "Declaration" ble gitt ut i februar 1984. Og i Storbritannia ble den en salgssuksess med 6.plass. I U.S.A. ble det en fin 50. plass.

Også singelen "Where Were You Hiding When The Storm Broke" gjorde det bra på singellisten i Storbritannia, med en 22. plass. 6. mars 1984 fikk også norsk ungdom mulighet til å bli bedre kjent med The Alarm og singelutgivelsen da videoen til "Where Were You Hiding When The Storm Broke" ble vist i det populære ungdomsprogrammet Zikk Zakk på NRK TV. Dave Sharp og Eddie MacDonald ble også intervjuet av Petter Nome i Zikk Zakk i forbindelse med at The Alarm besøkte Norge på denne tiden. Her fortalte de to om tiden i London før de slo gjennom, og bakgrunnen for titelene "The Stand" og "Where Were You Hiding When The Storm Broke", som de mente reflekterte ting de selv hadde opplevd, og som de håpet kunne være inspirasjon for andre ungdommer.

 Dave Sharp og Eddie MacDonald ble intervjuet i Zikk Zakk på NRK TV. 

Også en 5. singel kalt "The Deceiver" ble gitt ut fra albumet. Hele albumet var fylt med sterke låter med et budskap, og en spennende historie, slik som i "The Deceiver". "Unsafe Building" og "Up for murder" som var blant de første låtene bandet hadde skrevet, ble det ikke funnet plass til på albumet.

Norge som normalt ikke klarer å registrere nye strømninger fra Storbritannia før mange år etter, fikk tidlig øyene opp for The Alarm, muligens takket være at videoen til "The Stand" ble vist i ungdomsprogrammet Zikk Zakk. Albumet nådde en 14. plass her i mars 1984.

Musikkpressen  i Storbritannia har i alle år hatt stor makt når det gjelder hvilke band som blir populære. The Alarm slo gjennom uten hjelp fra dem. Istedet for omtale i magasinene deres, var det jungeltelegrafen som hjalp dem inn på listene. Noe som tydeligvis falt dem tungt for brystet. For musikkavisene med NME i spissen gjorde sitt beste for å latterliggjøre bandet og deres låter. I et forsøk på å få dem til å forsvinne fra listene. Noe de muligens også klarte. For ingen av albumene etter "Declaration" klarte å nå topp 10 i Storbritannia, dessverre. Singelen "Where were you hiding?" ble en slags hilsen til musikkjournalistene som stilte spørsmål ved The Alarms verdier. Låten kunne tolkes som: vi var der da punken slo gjennom, hvor var dere?

I tiden etter albumutgivelsen fortsatte bandet å spille inn låter som ble gitt ut på singel uten den helt store suksessen. Og de fikk også problemer med å finne en passende produsent til å produsere låtene deres. På "Declaration" hadde de brukt Alan Shacklock. Men ettervert følte både han og bandet at slitasjen hadde blitt for stor. Så for sitt neste album "Strenght" ønsket de å bruke den meritterte Jimmy Iovine (U2, Tom Petty), noe alle var fornøyde med. Men Iovines prioriteringer gikk ikke i Alarms favør. Han brukte det meste av tiden sin med andre band, noe som skuffet Peters og co. De endte derfor opp med Shacklock til å produsere den neste singelen "Absolute Reality". En av bandets absolutt beste låter. Den endte opp på 35. plass i Storbritannia. 

I april 1985 hadde musikkbladet No1 en artikkel om Mike Peters lidenskap for jogging. Så en av bladets journalister hev seg med Mike på en av hans daglige joggeturer i Londons parker. Bakgrunnen for at Mike hadde begynt å jogge, var at han i løpet av en turne hadde lagt på seg seg så mye. Mike: "Oh nooo, I've put on so much weight." Dessuten hadde møtet med en gutt med cerebral parese gjort inntrykk på ham. Mike skjønte at han i større grad burde lære seg å sette pris på at han var frisk, og kunne løpe. Noe denne gutten ikke kunne. Mike: "It just made me realise I've got everything, and that persuaded me to take up running seriously."

Mike planla også å løpe London maraton, men måtte droppe det til fordel for bandets neste turne.

                   

Mike Peters på en av sine daglige joggeturer. Der han som regel løp over 10 kilometer.

Våren 1985 dro The Alarm på verdensturne med The Pretenders. Da de kom tilbake, var det for å spille inn flere låter til sitt neste album. Denne gangen fikk de med seg Mike Howlett som produsent. Han hadde mast om å få lov til å jobbe med dem, og Bono fra U2 anbefalte ham på det varmeste. Howlett fikk overtalt Peters til heller å skrive låter fra et personlig ståsted, istedet for flere kampsanger. Det resulterte i den vakre "Spirit of '76". Lydbildet ble også mer rockete. "Spirit of '76" nådde 22. plass i Storbritannia, mens albumet "Strenght" nådde 18. plass. Norge ble en av de plassene der albumet gjorde det best, med en 12. plass i november 1985.

De var likevel blitt såpass populære i Storbritannia at de ble invitert med på Ferry Aids "Let it Be" fra 1987 som gikk til topps i Storbritannia. Pengene fra platesalget gikk til ofrene etter ferjekatastrofen ved Zeebrugge, Belgia.

Innimellom plateinnspillingene var bandet stadig på farten med konsertopptredener. I 1985 var det Strenght tour, mens i 1986 var det Spirit of '86 tour. Turneen i U.S.A. brakte "Strength" inn på listene med en 39. plass som det beste. 

Søndag 12. januar 1986 sto The Alarm på scenen i Grieghallen i Bergen. 12. april 1986 gjorde bandet seg bemerket med en gratiskonsert i Los Angeles for å hylle fansen. Konserten ble også overført til millioner av mennesker gjennom MTV. Samme år fikk de også gleden av å åpne for Queen på et fullsatt Wembley. Bandet var tilsynelatende på vei mot den store berømmelsen. 

Men istedet begynte medlemmene å krangle seg imellom. Det å stadig være på reisefot slet på forholdet dem imellom. Også bankkontoene var tomme, og man kranglet om hvem som hadde skylden for det. Ryktene begynte å gå i pressen om at bandet skulle oppløses. Istedet for å gå i studio dro medlemmene hvert til sitt. Dave Sharp dro til Frankrike, Mike Peters dro hjem til Wales, mens de to andre ble igjen i Storbritannia. Peters benyttet anledningen til å reise rundt på den walisiske landsbygda for komme tilbake til sine røtter, og å hente inspirasjon til å skrive nye låter. "A New South Wales" ble laget på denne tiden.

I september 1986 deltok Mike Peters på veldedighetsplata "It'a Live in world-The anti heroin project". Det var en Charley Foskett som stod bak prosjektet, og pengene fra plata gikk til Phoenix house charity. Et rehabiliteringssenter for narkomane. Sammen med kjente navn som Nik Kershaw, Suggs fra Madness, Thompson twins, og Holly Johnson, var han med og sang på låta "Live in World".

Mike Peters sammen med Tom Bailey og Alannah Currie fra

Thompson Twins på "It'a Live in world-The anti heroin project".

Våren 1987 kom The Alarm sammen igjen. Drømmen om å bli berømte var ikke lenger like stor. Man skjønte at det ikke nødvendigvis var det som brakte lykke. Denne ettertenksomheten kom også til å prege de låtene de spilte inn. Parallelt med at de spilte inn låter, reiste de på en turne kalt Electric Folklore hvor de testet ut de nye låtene på publikum. Plata ble spilt inn med John Porter (eks. Roxy Music) som produsent. De var bevisst på at plata ikke skulle bli noen kopi av "Strenght". Selv om det var det plateselskapet ønsket seg. 

Men man klarte ikke helt å styre unna krangling denne gangen heller. Dave Sharp hadde skrevet mange låter som han ønsket å ha med på albumet. Men det endte opp med at kun en av låtene hans ble med. Som en protest mot det bidro han minimalt på plata "Eye of the Hurricane". De andre måtte derfor gjøre gitarspillet som han ellers skulle gjort.

Fra videoen til "Rain in the Summertime".

Plata hentet tilbake noen av de akustiske elementene de tidligere hadde brukt. Porter bidro med et fyldig strømlinjeformet lydbilde som gjorde at bandet ikke lenger kunne forbindes med keltrock sjangeren. Lydbildet var mer mainstream rock. Mange så også likhetstrekk mellom plata og "The Joshua Tree" med U2 som ble gitt ut på samme tid. Albumutgivelsen ble anført av singelen "Rain in the Summertime". Singelen nådde en 18. plass i Storbritannia mens albumet nådde 23. plass i oktober 1987. I U.S.A. nådde plata 77. plass.

I desember 1987 dro bandet på en U.S.A. turne. Her møtte de Elliot Roberts som var en venn av Bob Dylan. Han ønsket å bli manageren deres. Og med den slitasjen bandet hadde vært gjennom, også i forhold til manageren sin, sa de ja til det. Selv om dette medførte at bandet fikk muligheten til å dra på turne med Bob Dylan, var ikke bandet helt fornøyd med Elliot. Man begynte å savne Wilson som hadde et mer entusiastisk forhold til bandet.

       

Live i 1987

I januar 1988 fortsatte de turneen i Europa. Og første stopp var Oslo, og konsertstedet Circus den 10. januar. Deretter fulgte land som Sverige, Tyskland, Italia, Frankrike og Storbritannia. Fra mars til august var de tilbake i Nord-Amerika, med 66 konserter i USA og Canada. Samt en rekke intervjuer i TV, radio og aviser.

18. desember hadde bandet igjen tenkt seg ut på turne. Men allerede på første stopp, i Chester, ble Mike Peters skadet slik at de måtte avlyse de neste konsertene. Han var nemlig så uheldig å få øyenbrynene brent da han kom for nære en av scene lampene.

Etter turneen ga bandet ut live albumet "Electric Folklore: Live" i 1988. Deretter låste de seg inne i et gammelt slott i Wales for å begynne arbeidet med sitt neste album. De fikk Tony Visconti som på 70-tallet hadde jobbet mye med David Bowie, til å produsere plata. Og både inspirasjonen fra produksjonsstedet og Visconti, preget lydbildet på plata. Visconti ga albumet "Change" et røffere, mer rockete uttrykk. Med elementer av blues og AOR i låtene. Ikke minst i "Sold me Down the River". Man hadde tatt i bruk mikse  utstyr og instrumenter fra 60-tallet for å skape et lydbilde som lignet på det som var vanlig på den tiden. Låta hørtes ut som The Rolling Stones fra midten av 60-tallet. Den ble også bandets største singelsuksess i U.S.A. med en 50. plass. Men albumet "Change" solgte ikke bedre enn til en 77. plass. I Storbritannia gikk det mye bedre med en 13. plass i september 1989. Det beste de hadde oppnådd siden "Declaration". "A new south Wales" ble den mest populære singelen i Storbritannia. I 1989 ble albumet gitt pånytt, sunget på walisisk. Denne gang under navnet "Newid"

Change

Bandet var fornøyd med mottagelsen albumet hadde fått, og var på starten av 1990 klar for å reise rundt for å promotere albumet da flere tragedier rammet bandet. Først fikk søsteren til Peters hjerneslag, noe som førte til at hun mistet taleevnen, like etter døde faren deres av et hjerteslag. På samme tid ble stefaren til Nigel Twist funnet hengende fra en takbjelke, der han hadde tatt sitt eget liv. Man følte da behov for å ta en pause for å bearbeide sorgen. 

Dave Sharp benyttet da anledningen til å starte en solokarriere, et ønske han hadde hatt i flere år da han ikke fikk muligheten til å utfolde seg fullt ut i The Alarm. Han reiste også rundt og gjorde opptredener. I 1991 ga han ut albumet "Hard Travellin'".

Da bandet kom sammen igjen i 1990 var det påny dårlig stemning i bandet. Der de i 1981 hadde vært entusiastisk og enig om det meste, var de nå litt desillusjonert og lei av hverandre. I tillegg hadde manager Roberts funnet seg en mer lukrativ artist i Tracy Chapman. De var overlatt til seg selv.

Man ble da enig om å lage en plate som skulle vise at The Alarm kunne lage musikk som var tidsriktig, og tilpasset det nye tiåret. Men igjen ble det uenighet om veien til målet. Bla. ønsket MacDonald å lage nok et keltrock album. De endte derfor opp med å dele albumet i tre deler: 3 låter av Peters/Mac Donald, 3 av Sharp/ Twist, 3 av bandet sammen, samt en coverversjon av Neil Youngs "Rockin' in the Free World". De endte opp med et album som sprikte i for mange retninger. 

I 1990 ga I.R.S. ut et samlealbum med The Alarm, kalt "Standards". For albumet trengte selskapet en ny låt. Og valget falt på "The Road", en av de få gode låtene på det neste albumet kalt "Raw". Albumet solgte dårlig da det kom ut, med en 33. plass i Storbritannia og kun en 161. plass i U.S.A. I.R.S. gadd ikke engang å gi ut en singel fra albumet, selv om tittellåta "Raw" ble spilt endel på radio.

"Raw" promo foto.

For å gjøre et forsøk på å promotere albumet, dro bandet på en turne i U.S.A. og Europa. 30. juni skulle de avholde den siste konserten på Brixton Academy i London. Turneen hadde gått over all forventning, med entusiastiske tilhørere. Likevel var ikke Mike Peters fornøyd med tingenes tilstand. Han bestemte seg derfor for å slutte i bandet. Men istedet for å komme med en offisiell uttalelse om det i media, eller å fortelle det til de andre medlemmene på en fortrolig måte, bestemte Peters for å fortelle det til de som betydde mest for ham, fansen. Så på "Blaze of Glory", som var den siste sangen de spilte på Brixton, falt ordene: "We've shared some great moments in time over the last ten years and tonight I would like to thank all the people who have supported me from the beginning to the end. Tonight, this is my last moment with the Alarm, I'm going out in a blaze of glory - my hands are held up high."

Etter at låta var ferdig, gikk Peters av scenen og forsvant i en bil som brakte ham tilbake til Wales. Tilbake satt de tre andre sjokkerte og forbannet. The Alarm var dermed gått over i historien. Peters holdt seg unna offentligheten i 18 måneder etter dette.

Deretter dro bandmedlemmene hvert til sitt. Dave Sharp flyttet til New Orleans, U.S.A. hvor han ble husmusiker på en bar kalt "Kerry's Irish Pub". Han ga også ut albumet "Downtown America" i 1996. Nigel Twist flyttet også til U.S.A. hvor han fikk jobb som etterforsker på et offentlig kontor. Han spilte trommer på et album med Marti Wyman i 1996, men har ellers holdt seg unna musikkbransjen. Eddie MacDonald begynte som fotograf. 

Rundt 1995 ble det gjort flere forsøk på å samle The Alarm igjen. Men praktiske årsaker og gammelt uvennskap gjorde at det ikke ble noe av.

              
Mike Peters som soloartist. Her fra The Knave, Uxbridge, Storbritannia, oktober 1995. Mike Peters med den nå avdøde Stuart Adamson (Big Country).

Deretter ble han med i et band kalt Dead Man walking. Men det eneste han oppnådde gjennom det, var å lengte tilbake til tiden med The Alarm. Han bestemte seg da for å starte opp bandet igjen, uten de tre andre. Han fikk med seg Craig Adams (eks. The Cult, Mission, The Sisters of Mercy), James Stevenson (Chelsea), og Steve Grantley (Stiff little Fingers), og dro ut på turne.

Dead Man walking live. Mike Peters nest til høyre.

I desember 1995 ble det oppdaget lymfekreft hos Mike Peters. Heldigvis ble det oppdaget i tide, slik at Mike fikk hjelp som førte til at han ble bra igjen. I årene etter gikk Mike regelmessig til kontroll for å avdekke evt. tilbakefall.

I 1996 ga Mike ut sitt 2. soloalbum, kalt "Feel Free". Det første - "Breathe" - ble gitt ut i 1994. I 1998 fulgte"Rise".

I februar 2004 gjorde den nye besetningen av The Alarm en genistrek som fikk stor oppmerksomhet i britisk media. De spilte inn en singel kalt "45RPM" som var en god gammel garasjerock låt. Men vel vitende om at The Alarm var alt annet enn hipt i musikkpressen og hos plateselskapene, ble singelen sendt til noen radiostasjoner uten å fortelle hvem det var som stod bak inspillingen. Og der ble den raskt en etterspurt låt. For å få den inn på listene måtte det også lages en musikkvideo. Men igjen av frykt for å få tommelen ned når de skjønte at det dreide seg om gamlegutta i The Alarm, fikk de et ungt band fra Wales kalt The Wayriders til å stille opp for dem i videoen og mime til låta. Da under navnet The Poppyfields. Og den ble en stor hit, og nådde 28. plass i februar 2004. Peters og co. ønsket å sette fingeren musikkindustriens kyniske fokusering på utseende, hype og alder, framfor kvalitet. Et budskap mange la merke til. 

Historien om singelen "45RPM" ble også lagt merke til av de amerikanske filmprodusentene Sara Sugarman og John H. Williams, som, begge har sitt opphav i Wales. De ønsket å lage en spillefilm om denne sjarmerende historien. Williams er blant produsentene av suksessfilmene om "Shrek". Mens Sugarman har produsert filmer som "Confessions of a Teenage Drama Queen" og "Very Annie Mary".

Rockebandet The Wayriders fra Chester som 'hjalp' Mike Peters tilbake på listene med låta "45RPM" i 2004.

For å følge opp suksessen ble det i april 2004 gitt ut et album kalt "Into the Poppyfields", da under navnet The Alarm. Det første på 13 år. Men den nådde ikke listene. Uansett hadde Peters og co. oppnådd en gode del oppmerksomhet gjennom låta og spøken. 

Etter dette jobbet Mike en periode videre med Dead Man walking. Men han var fortsatt oppsatt på å gi ut nye album med The Alarm. Og for de som mente at bandet hørte historien til, ble "45RPM" et bevis for at de fortsatt hadde noe å meddele. 

The Alarm ute på turne. Fra venstre: James Stevenson, Craig Adams, Mike Peters og Steve Grantley

"45RPM" var ment som et spark til platebransjen. Men et selskap som istedet lot seg imponere over handlekraften til bandet, var EMI. De likte både albumet "In the Poppyfields" og peket de hadde gjort mot bransjen. De tilbød bandet en større platekontrakt. Noe som ga bandet en trygghet de satte pris på.

Innspillingen av det neste albumet kalt "Under Attack" begynte sommeren 2005. To av låtene The Alarm spilte inn var inspirert av Live8 konserten på den tiden. Og bombene som rammet London. Mens "This is the way we are" var inspirert av en spillefilm som omhandlet Rhyl. Peters hjemby.

Livet begynte virkelig å smile til Mike Peters, etter mange tunge år. Med platekontrakt og filmatisering. Men den 8. desember 2005 oppdaget han hovne lymfekjertler i nakken. Og fra den samme legen, og på det samme sykehuset som han 10 år tidligere hadde fått den triste beskjeden, fikk han beskjed om han igjen hadde fått kreft. 

Selv om han innerst inne hadde trodd at han kom til å få tilbakefall, var det likevel et sjokk. Også hans kone Jules ble svært trist da hun fikk beskjeden. Men hun hadde vært med da Mike fikk den samme beskjeden i 1995, og taklet det etter forholdene bra. Det viste seg at krefttypen var kurerbar, og dermed er det ikke noen umiddelbar fare for at rocken vil miste en av sine største helter.

Mike ønsket ikke at det skulle være noe hemmelighetsskremmeri rundt sykdommen hans. Så i et følelsesladet brev på bandets hjemmeside thealarm.com fortalte han om den tunge tiden han var gjennom :"I want to reassure all of you that I will be fighting this fight with every ounce of energy I can muster. I have my wife Jules, and son Dylan beside me and they are reason enough to live for".

Mike med de to personene som betyr mest for ham. Kona Jules og sønnen Dylan.

Sykdommen har likevel ført til at Peters har måttet trappe ned på antallet spillejobber. Tiden med konserter hver eneste kveld i lengre tid, er over. Fansen har sendt ham tusenvis av lykkeønskninger for å vise sin støtte til ham.

Singelen "Superchannel" ble en hit i Storbritannia.

I februar 2006 ble singelen "Superchannel" gitt ut som en forsmak på albumet "Under attack". Og med den fikk de sin største hit på 20 år, med en 22. plass i Storbritannia. Låta hadde en klar referanse til 80-tallets keltrock. Singelen skapte stor interesse for bandets nye album. Et album som ble produsert av Martin Wilding (The Doves) og George Williams (Babyshambles)

Høydepunktet på plata var "It's alright / It's OK", "Something's got  to give", og pønkrockeren "Few and far between". Ellers kunne man høre likheter til band som U2, Green Day og Bon Jovi

Mike og bandet var svært fornøyd med resultatet av innspillingen. Mike: "I genuinely believe in my heart this is the best record I have ever recorded. I know there are songs on this album that we will be playing live for a long time to come". 

EMI gjorde en god jobb med promoteringen av plata, og EMIs søsterselskaper rundt om i verden viste også stor interesse for plata. Mike: "It's building up in all the other territories. We couldn't have wished for a better reaction to it". 

I februar 2006 kom albumet omsider ut. Av en eller annen grunn valgte de å kalle seg The Alarm MMVI.. Salgsmessig ble det dessverre en stor nedtur med en 138.plass i Storbritannia. Særlig skuffende var det i forhold til de gode omtalene, singelhiten, og velviljen fra plateselskapet.

Etter dette ble det igjen stille fra The Alarm. årsaken var at Mike Peters som fortsatt slet med kreft var under behandling med kjemikalier for å ta livet av kreftcellene han hadde i kroppen. Peters hadde kjempet denne kampen før, og tenkte ikke å gi seg denne gangen heller. Peters så også fram til å opptre med The Alarm igjen.

Heldigvis gikk det bra med Mike, til glede både for ham, familien og venner, og tusenvis av fans rundt om i verden.

I 2007 grunnla Mike stiftelsen ‘Love Hope Strength Cancer Foundation', som skulle samle inn penger til kreftsaken. Det første han gjorde var å arrangere en konsert på toppen av Empire State Building i New York, for å skape blest om stiftelsen. Like etter arrangerte han også konserten 'Snowdon Rocks' i Wales, for å samle inn penger til kreftsaken.

Om ikke det var nok arrangerte han også en konsert på Base Camp på Mount Everest, sammen med Glen Tilbrook kjent fra bandet Squeeze. Senere ble flere høye fjell besteget for å skape blest om stiftelsen han hadde startet, og for å samle inn penger.

I 2007 var The Alarm ute med hele 8 nye plater, der 7 av dem var mini-album. De ble gitt ut under fellesbetegnelsen "Counter Attack Collective". Som i 2006 valgte de å kalle seg The Alarm MMVI på platene.

I 2008 ble Alarm albumet "Guerilla tactics" gitt ut. For å promotere plata ble det arrangert en akustisk konsert i New Yorks Times Square.

20. juni 2009 stod The Alarm på scenen i forbindelse med Husnesrock i Kvinnherad på Sørlandet. Mike Peters gjorde i tillegg 5 solokonserter der nede i etterkant av festivalen. Det var booking byrået SIWU som fikk The Alarm til Norge, til glede for bandets mange fans her.

I 2010 var Alarm tilbake med et nytt album, kalt "Direct Action". Den ble fulgt opp med konserter rundt om i Europa og U.S.A. og opptreden på flere festivaler i England.

I 2011 overrasket Mike Peters alle ved å stille opp som vokalist i keltrock bandet Big Country. Big Country hadde i sin tid mye til felles med The Alarm musikalsk. Bandets avdøde vokalist Staurt Adamson var også en god venn av Peters. I tillegg til en turne stilte Peters opp på en plateinnspilling med Big Country, som resulterte i singelutgivelsen "Another Country" - den første nye plata fra Big Country på svært mange år.

Mike Peters: "When Bruce Watson called and asked me to sing for Big Country it was something I didn't need to think twice about. It's been an incredible honour getting to know the music of Big Country intimately and a pleasure to be around such great musicians and fans alike. I find singing the lyrics of Stuart Adamson very life affirming."

Mike Peters (til venstre) som medlem av Big Country.

I 2011 var Peters tilbake som vokalist i The Alarm, og samme år var de ute på turne igjen. I slutten av januar opptrådte de på konserten The Gathering 19, i Alarms hjemby Prestatyn. Også Big Country deltok på konserten. Konserten markerte også 30 års jubileet for The Alarm.

3. desember 2011 var The Alarm tilbake i Norge, da de opptrådte i Bergen. Bergens tidende omtalte konserten som 'En helaften på bølgelengde', og fulgte opp med disse ordene: "Mike Peters hadde ingen vanskelig oppgave denne lørdagskvelden. Met et lokale som var fullt av fordums fans – hvorav en anselig prosent hadde vært til stede i Grieghallen for 25 år siden - var det allsang og stor stemning fra første låt. Hockeysveisen var ikke like høy lenger, men ellers hadde 52-åringen beholdt både stemmen og spontaniteten. Her var lite planlagt på forhånd, og de gamle The Alarm-låtene kom på rekke og rad etter hvert som publikum ba om dem. Og salen sang med på refrengene og kunne tekstene på rams. De lyttet til historiene om den gang Alarm var nesten like store som U2, og ble også fortalt om kreftstiftelsen Mike Peters opprettet da han selv fikk kreft for noen år siden."

I januar 2013 var The Alarm tilbake på The Gathering - bandets 'hjemmebane', slik de også hadde vært det i 2012. Norske Vegard Aulie var til stede på konserten, og han var svært fornøyd med det bandet leverte: "Alarm leverte som aldri før. Kun rock n roll i tre timer uten gjesteartister. Kan anbefale Gathering neste år."

 

Nigel Twist Eddie MacDonald Dave Sharp Mike Peters
 
      

       

The Alarm (EP)

1983

Declaration

1984

Strength

1985

Eye of the Hurricane

1987

Change

1989

Raw

1991

In the Poppy Fields

2004

Under Attack

2006

Three Sevens Clash

2007

Punk Rock Medley

2007

Fightback

2007

This Is Not A Test

2007

Situation Under Control

2007

Call To Action

2007

1983/84 Revisited

2007

Counter Attack

2008

21: The Alarm

2009

         

1. The Stand

2. Rain in the Summertime

3. Where were you Hiding when the Storm broke?

4. Sixty Eight Guns

5. Absolute Reality

6. Spirit of '76

7. Marching On

8. Raw

9. A new South Wales

10. Blaze of Glory

 

1. Declaration

2.Strength

3. The Alarm (EP)

4. Eye of the Hurricane

5. Change

6. Raw

7. In the Poppy Fields

8. Under Attack

9. Counter Attack

10. 21: The Alarm