Richard Coles: Født 26. mars 1962, Northampton, England

Jimmy Somerville: Født 22. juni 1961, Glasgow, Skottland

 

The Communards var et navn de fleste musikkinteresserte fikk et forhold til i 1986 gjennom kjempehiten "Don't Leave Me This Way". En låt både Thelma Houston og Harold Melvin & the Blue notes hadde hatt suksess med på 70-tallet. The Communards tolket låta på en måte som gikk rett hjem til folks, ikke minst i Storbritannia der den toppet singellisten i 4 uker, som den mest solgte singelen i 1986.

Sanger Jimmy Somerville hadde noen år tidligere opplevd stor suksess med låtene "Smalltown boy" og "Why?" sammen med homsebandet Bronski Beat. I begge bandene var det Somervilles utrykksfulle falsettstemme man først og fremst la merke til. The Communards hadde også topp 10 hits som "You Are My World", "Never Can Say Goodbye", og "So Cold The Night" i den tiden bandet bestod, mellom 1985 og 1988. Etter det fortsatte Somerville som soloartist.

Jimmy Somerville og Richard Coles

Historien om The Communards startet da Jimmy Somerville valgte å forlate suksessbandet Bronski Beat, våren 1985. Hans avgang kom som en stor overraskelse både for fansen, og for Steve Bronski og Larry Steinbachek - de to andre medlemmene av bandet. Årsaken til at han sluttet var at Somerville ønsket et sterkere politisk engasjement i bandet. Og fordi kjemien mellom Jimmy og de to andre i bandet var blitt dårligere med tiden. Jimmy syntes bl.a. de tette relasjonene mellom Steve og Larry  (de var et par) ble vanskelig å forholde seg til. Og sosialisten Jimmy mislikte at de fokuserte så mye på å tjene penger.

Jimmy Somerville (til norske Det Nye): "Da jeg var i Bronski Beat kom suksessen for fort. Jeg ble så forvirret over alt oppstyret og endte som en nevrotisk arbeidsnarkoman. Som sosialist følte jeg skyldfølelse over plutselig å tjene masse penger. Det var fantastisk å gå fra å være arbeidsløs til å bli nummer tre på hitlistene. Problemet var at vi Bronskiene var så forskjellige. Larry og Steve var ikke politisk bevisste. De ville kun bli popstjerner og tjene penger. Derfor har vi ikke lenger noen kontakt.

Jimmy Somerville

Like etter startet han bandet The Committee sammen med Richard Coles, en talentfull tangentmann han hadde truffet etter at han ankom London fra Glasgow i 1979. 

Årsaken til at Jimmy flyttet fra Glasgow var at han ønsket forandring etter en vond oppvekst med sadistiske lærere og venner med dårlig innflytelse. Som 15 åring sendte moren ham til psykolog, etter at han hadde forsøkt å ta livet sitt. Jimmy Somerville: "Som ung var jeg så frustret at jeg pleide å skrive til mor at jeg var et ulykkestilfelle. Jeg tror det er det verste du kan si til moren din."

Jimmy hadde siden han var liten drømt om å komme seg til London. I utgangspunktet tenkte han bare å være i byen en liten periode, men endte opp med å slå seg ned der. Han fikk seg etter hvert jobb i et bakeri der han laget loff på dagtid, mens han danset til 3 om nettene på byens homsediscoer. Richard Coles ble han kjent med før Bronski Beat hadde fått i sitt gjennombrudd, da både Coles og Bronski Beat var involvert i Framed Youth Video Project i 1983, der unge homofile laget egne videoer.

Jimmy Somerville: "Jeg møtte Richard i en klubb. Han hadde gyselig rosa hår. Ikke engang jeg ville gått rundt slik. Derfor bare måtte jeg slå av en prat med ham!"

Richard Coles

Richard Coles var fra Northampton i Midt-England. Han fikk skolegang på Wellingborough School. Han sang i skolens guttekor, og han sang i et kirkekor på den tiden. Å være homse i Northampton på 70-tallet var ikke bare enkelt. 

Richard Coles: "Jeg kommer fra et lite sted hvor alle har venninner hvis de ikke er annerledes. Jeg tror jeg alltid visste at jeg var homse, men jeg ble sammen med en jente likevel. Jeg ville være som de andre. Det var en katastrofe, selvfølgelig. Jeg såret både henne og meg selv ved å leve bedrageriet."

Richard Coles: "Growing up realising you were gay in 1970 Britain was like being a paedophile now - it was a life that seemed to offer only disgrace, and that was very wounding for me."

Etter Wellington fulgte skolegang på South Warwickshire College of Further Education i Stratford. Her studerte han drama, litteratur og kunst. Richard ble kalt Bogbrush på skolen, pga. sin lange kropp og krøllete hår.

16 år gammel våget han å fortelle foreldrene sine at han var homofil. Han sa det ikke direkte, men lot dem skjønne det ved spille av Tom Robinson låta "Glad To Be Gay".

Da han var 17 år gammel forsøkte han å ta overdose, da han ikke så noen framtid i det å være homofil slik forholdene var. Etter det ble han sendt til et psykiatrisk sykehus for å få hjelp. Da han så filmen "Ringeren i Notre Dame" gjenkjente han seg selv i 'monsteret' Quasimodo.

Den første platen han gikk til innkjøp av, var "Beethovens 7 symfoni" med London Symphony Orchestra. Richard fikk pianoundervisning i ungdommen, noe som kom godt med da han ble medlem av The Communards. Han lærte seg også å spille klarinett, saksofon og keyboard. I 1980 flyttet han til London der han fikk seg jobb ved et teater.

Etter at Richard og Jimmy traff hverandre i forbindelse med Framed Youth holdt de kontakten. Somerville har i senere intervju berømmet Coles for at han oppmuntret ham til å synge, og for at han at han stilte opp for ham når ting ble vanskelig. I tillegg hadde Coles en sans for humor som Somerville kunne like. Somerville: "I was very close to Richard at this point. He made me laugh so much". Coles bidro med sitt klarinettspill på Bronski Beats hit "It Ain't Necessarily So", og med sin saksofon på "I feel love/Johnny remember me" som var en duett Bronski Beat gjorde med Marc Almond

Coles og Somerville kalte seg først The Committee, men måtte endre det da et annet band gjorde krav på navnet.  Deretter het de Body Politic, før de endte opp med The Communards, etter en gruppe republikanere i Frankrike på 1800-tallet. I 1871 ble 20.000 av de drept i løpet av en uke, noe som naturlig nok har satt spor etter seg i europeisk historie.

     

The Communards var utad en duo, men med seg hadde de en gjeng med faste musikere slik som David Renwick, Jo Pretzel, June Miles-Kingston, Audrey Riley, Jocelyn Pook, Anne Stephenson, Sally Herbert, Simon Clarke, Roddy Lorimer, Tim Saunders, Caroline Buckley, Annie Whitehead og Steve Sidwell. I likhet med med Coles og Somerville var også David Renwick homofil, og med et stort innslag av kvinnelige musikere omtalte de seg gjerne som "Three poofs and seven hetero women". Jimmy Somerville: "I can honestly say it was the best laugh in a live situation I've ever had". 

Musikalsk framstod de som et sofistikert dance popband med et klart politisk budskap. Der Coles unike evner som multi-musiker og Somervilles særegne stemme gjorde at alt lå til rette for at de kunne klare å kopiere suksessen til Bronski Beat. Det sosiale engasjementet hadde Coles og Somerville til felles, noe som utgjorde fundamentet i The Communards.

I starten ble de ikke lagt så mye merke til. Den første singelen sammen kalt "You Are My World", kom ut oktober 1985. Og med en storslått intro som fra et norsk ståsted kan gi assosiasjoner til nasjonalromantikk ble dette en mindre hit i Storbritannia med en 30. plass. Jimmy Somerville: "Vår første hit 'You Are My World' var en homo kjærlighetssang. Etter 15 års homofil frigjøring, står våre rettigheter i fare pga. AIDS-hysteriet."

"You Are My World"

2. singelen "Disenchanted" (29. plass i mai 1986) kunne minne om "Smalltown Boy" både pga. det elektroniske lydbildet, og pga. innholdet i teksten, om det å være ung homofil. 

Det var med 3. singelen "Don't Leave Me This Way" fra august 1986 at The Communards ble et navn 'på alles lepper'. I 1977 hadde Thelma Houston hadde en mindre discohit (13. plass i Storbritannia) med den Gamble/Huff skrevne låta, og The Communards hadde i hovedsak tatt utgangspunkt i denne versjonen. Allerede i 1975 hadde Harold Melvin & the Blue notes spilt inn låta, og i 1977 nådde den 5. plass i Storbritannia.

The Communards ga låta et mer sakralt, gospel-aktig preg, med Sarah Jane Morris' sang som et naturlig høydepunkt. Videoen til "Don't Leave Me This Way" var spilt inn i et nedlagt fabrikklokale, med store vinduer, og lyskastere i taket til å bygge oppunder den sakrale stemningen. 

        

Jazzsangeren Sarah Jane Morris som hjalp The Communards. Senere har hun gitt ut egne album.

I hjemlandet topper den som nevnt lista i hele 4 uker, og endte opp som den mest solgte singelen i 1986. Også i andre land gjorde den det bra med bla. 5 plass i Tyskland, 1. plass i Nederland og 2. plass i Sveits. I U.S.A. gikk den til topps på dance-listen. Dessverre nådde den ikke opp i Norge, noe heller ikke Communards' andre utgivelser gjorde.

     

Videoen til "Don't Leave Me This Way" med Sarah Jane Morris og Jimmy Somerville.

Albumet "The Communards" som hadde vært gitt ut første gang i 1985, ble gitt ut pånytt i august 1986. Suksessen med "Don't Leave Me This Way" gjorde at bandet ikke trengte å gjøre mye for å promotere det. I Storbritannia ble det 7. plass, i Nederland 5. plass, i Sveits 10. plass, i Tyskland 15. plass, i Sverige 22. plass, og i U.S.A. 90. plass. Den røde stjernen på platecoveret og bildet av bandet der de holder et rødt flagg, tydeligjorde bandets sosialistiske ståsted. I innercoveret var låta "Reprise" dedikert til statsminister Margaret Hilda Thatcher, uten at det på noen måte var positivt ment: "Now I know the truth about you. The lie you lived deceiving me. All the dreams you will destroy. And leave me lost and vulnerable".

 Debutalbumet "The Communards"

"The Communards" var produsert av Mike Thorne, som også hadde produsert debutalbumet til Bronski Beat, mens Somerville fortsatt var medlem der. Tidligere hadde han også hatt suksess som produsent for Wire og Soft Cell.

Produsent Mike Thorne

Deretter dro bandet ut på en større turne med besøk både i hjemlandet og i Europa. Konserten de gjorde i Italia i september 1986 ble gitt ut på en uoffisiell plate.

"Live in Italy"

Parallelt med denne turneen ble også den arabisk-inspirerte "So Cold The Night" gitt ut på singel i november 1986, med en sterk 8. plass som resultat (10. plass i Sveits). I november 1986 var turen kommet til Paris og Frankrike der bandet ble tatt med rundt på omvisning sammen med musikkbladet Smash Hits. Her kunne Jimmy fortelle at publikum brukte å rope Tin Tin til ham, etter hovedfiguren i den belgiske tegneserien ved samme navn. Jimmy og Tin Tin har en hårlugg med opplagte fellestrekk. Jimmy: "I suppose I do look a bit like Tin Tin. It's really strange because the whole Tin Tin thing with the books and the cartoon on TV, and the clothes is getting really big again in France because of the Communards."

Jimmy og Richard med sine bandkollegaer på besøk i Paris i november 1986.

Under turneen ble Richard syk med helvetesild, slik at han måtte oppsøke lege. Da han kom tilbake fortalte han Jimmy at han var blitt testet mot AIDS og at prøven var positiv. Denne løgnen fortalte han også til andre han kjente. Årsaken til den bisarre spøken var at Richard på den tiden var sykelig opptatt av AIDS sykdommen, og at han ville se hvordan folk reagerte når han fortalte at han hadde AIDS. Det tok hele 5 år før han innrømmet at han ikke hadde AIDS. Løgnen kostet ham mange vennskap. Richard Coles: "It was a lie."

The Communards fulgte også Billy Bragg på hans Red Wedge turne, som hadde som mål å slå et slag for de svake i det britiske samfunnet og gjøre ungdommen mer politisk bevisst. The Blow Monkeys, The The og Paul Weller var andre artister som var med. De opptrådte også foran 3000 mennesker i det ombygde fabrikklokalet The Town & Country club i Øst-London.

Jimmy og Richard (nederst til høyre) sammen med de andre

musikerne som deltok på Red Wedge konsertene.

Innimellom plateutgivelser og turnevirksomhet i 1986 rakk Jimmy også å finne plass til en ferietur til Guatemala i Mellom-Amerika. Underveis på en busstur ble Jimmy og de andre ombord stoppet av bevæpnede menn som ønsket å kapre bussen. Bussjåføren satte seg til motmæle mot mennene, noe som førte til at han ble drept. Jimmy kom heldigvis fra hendelsen med livet i behold.

Turneen fortsatte inn i 1987, før bandet gikk i studio for å spille inn sitt neste studioalbum. I februar 1987 ble en remiks versjon av "You Are My World" gitt ut på singel (21. plass i Storbritannia), uten at den klarte å hevde seg noe særlig bedre på listene enn den første versjonen.

I september 1987 ble "Tomorrow" gitt ut som første singel fra det nye albumet. Og i likhet med "Disenchanted" hadde ikke denne det umiddelbare over, slik mange store hits har. Den var lavmælt med et alvorlig tema om vold i parforhold. Når Communards framførte låta live brukte Somerville å holde en liten appell: "This song is dedicated to all those women who are abused by their husbands, and who feels despair when it comes to help as the law is to often on the men's side". I Storbritannia ble det 23. plass for singelen, mens i Tyskland ble det 20. plass. 

Albumet "Red" kom i oktober 1987. Og selv om Somerville og Coles ikke hadde noen hitsingel til å løfte albumet opp på listen ble det en sterk 4. plass i Storbritannia. Muligens hjulpet av at folk nå hadde fått et forhold til dem, og fordi platekritikerne var mer positiv til denne plata enn den foregående. Albumet kom inn på listene i mange land, men stort sett et stykke ned. 

Albumet "Red"

På "The Communards" framstod The Communards som et sosialt engasjert band, og det gjorde de i høyeste grad også på "Red", men denne gangen var fokuset flyttet over på AIDS, og de problemene sykdommen skaper i parforhold. Ikke minst i den sjelfylte balladen "For A Friend", som var dedisert til Richard og Jimmys venn Mark Ashton som døde av AIDS i 1987. Richard og Mark hadde vært kjærester en kort periode.

Richard Coles: "We discovered Mark had died while we were waiting to go on stage for the Spanish Top of the Pops to sing 'Don't Leave Me This Way'. Jimmy took the call from a mutual friend of ours: 'He… listened, and then wailed, a howl of grief'. When Mark died, I just could not believe in a universe that made sense of any kind. It was profoundly shocking. The loss… what would he have become?… what would the world have been like with Mark in it?... Such an inspiring person… I loved him."

Mark Ashton

På denne tiden opplevde Richard og Jimmy at mange av deres homofile venner døde av den forferdelige sykdommen, noe som naturlig nok gjorde inntrykk.

Denne gang hadde de valgt Stephen Hague som produsent, han hadde tidligere produsert elektroband som New Order, O.M.D. og Pet Shop Boys. Han bidro til at det syntetiske lydbildet ble enda mer utpreget på "Red", med en varmere og mer fyldig lyd enn på debutplata.

I 1986 hadde de fulgte opp den alvorlige "Disenchanted" med en coverversjon av discolåta "Don't Leave Me This Way", og samme oppskriften fulgte de denne gangen da de gjorde en morsom tolkning av Gloria Gaynors discohit "Never Can Say Goodbye" (nr. 2 i 1974). I The Communards oppgraderte lydbilde og med Somervilles falsettstemme, ble dette en stor hit i Europa i november 1987 med 4. plass i Storbritannia , 6. plass i Tyskland, 12. plass i Sveits, 3. plass i Nederland, og 2. plass på den amerikanske dance-listen.

I februar 1988 ble "For A Friend" gitt ut på singel, og selv om det var en svært vakker låt ble det kun 28. plass på den britiske singellisten. Inntektene fra singelsalget ble gitt til Mark Ashtons AIDS fond. Det pleide å være en følelsesmessig sterk opplevelse å høre Somerville synge låta live. Noen ganger ble det for mye for Somerville selv også, som flere ganger begynte å gråte når han sang den. 

             

Fra et TV show der "For A Friend" ble framført.

Også den mer umiddelbare "There's More To Love (Than Boy Meets Girl)" ble gitt ut på singel, i juni 1988. I likhet med det meste bandet ga ut var også denne skrevet av Coles/Somerville. I Storbritannia ble det 20. plass på singellisten. 

På den tiden opptrådte Communards i flere TV show. Bla. gjorde de en morsom versjon av ABBAs "Dancing Queen", med Somerville utkledd som en kvinnelig sanger med langt hår.

Jimmy Somerville som dansens dronning.

I 1987 deltok Richard i The Style Councils film "JerUSAlem", der han hadde fortellerstemmen.

I september 1987 var Richard og Jimmy på besøk hos musikkmagasinet Smash Hits, der de fortalte om sine matvaner. Richard som av Jimmy ble omtalt som et matvrak, fortalte om viktigheten av 5 måltider om dagen. Og en god kopp te om kvelden. Jimmy: "Richard is the greediest (glupske) person I've ever met. He's an absolute pig. And the only reason he isn't grossly fat, is because he's a neurotic nervous wreck."

          

Jimmy og Richard med noe av maten de har i seg løpet av en dag.

"There's More To Love (Than Boy Meets Girl)" skulle vise seg å bli den siste plata Communards ga ut. For i 1988 følte Richard Coles at han hadde gjort sitt i musikkbransjen, og valgte heller å konsentrere seg om andre ting. Årsaken til at han valgte å gi seg var slitasje i vennskapet mellom ham og Jimmy. Først og fremst pga. trykket fra media og fans som platesuksessen ga, men også fordi Richard og Jimmy hadde hatt en voldsom krangel under den siste turneen. 

,          

The Communards ble oppløst i 1988.

Tiden etter The Communards brukte Richard først som skribent og journalist i Times Literary Supplement, senere i The Catholic Herald. I 1990 studerte han teologi på King's College i London. Deretter valgte han å dedikere livet sitt til den kristne tro og bli prest i den anglikanske kirke. Han hadde opplæring på The Monastic college of the resurrection, Mirfield, før han fikk sin praksis som prest i St. Botolph's kirken i Boston, Lincolnshire.

Årsaken til at han søkte mot den kristne tro var at han følte behov for tilgivelse for løgnene han hadde servert, og omsorgen han følte han ble møtt med. Richard Coles: "HIV/AIDS played a big role in my need for the church, and experiencing the extraordinarily devoted, patience from Christian people during that period."

         

Richard Coles praktiserte som prest i St. Botolph's kirken, Boston, Lincolnshire

Senere har Richard flyttet til Finedon i Northamptonshire, der han jobber som prest i den lokale kirken. Som nevnt er Richard opprinnelig fra nabobyen Northampton. Han er også blitt gift, med David Coles (tidligere Oldham) - også han prest. De to traff hverandre i 2007, da David tok kontakt med Richard etter en gudstjeneste.

Som prest, tidligere popstjerne, og åpen homofil har Richard fått mye oppmerksomhet i britisk presse. Han omtales som Englands mest kjente prest, noe som kanskje ikke er så overraskende. Hans liv har vært så fascinerende at BBC bygde en hel sitcom-serie rundt hans liv, kalt "Rev", som gikk på TV mellom 2010 og 2014.

TV-serien "Rev" som var basert på Richard Coles' liv.

Richard er også kjent i Storbritannia gjennom de mange bøkene han har skrevet, som omhandler ulike aspekter ved religion. Richard er også jevnlig å se på britisk TV, der han gjerne blir invitert til å uttale seg om aktuelle saker. Han har også hatt sine egne radioprogram: "Saturday Live" på Radio 4, "Nightwaves" på BBC Radio 3, og "Pause for Thought" på BBC Radio 2.

I 2016 deltok Richard også i BBCs kokkeprogram "Celebrity Masterchef", der han kom på 5. plass.

Noen av bøkene Richard Coles har gitt ut gjennom årene.

Jimmy Somerville fortsatte som popartist uten Coles. Og i de første årene etterpå hadde han like stor suksess som soloartist som han hadde hatt som medlem av Bronski Beat og The Communards. Både "You Make Me Feel (Mighty Real)" og "To Love Somebody" (1. plass i Tyskland) ble topp 10 hits i Storbritannia, noe de også ble i andre land. Men utover 90-tallet var det kun samleplater i ulike varianter som løftet Somerville opp på listene. Hans siste topp 40 plassering i Storbritannia, var albumet  "Dare To Love" fra 1995. Etter det fulgte "Manage The Damage" (1999),  "Root Beer" (2000), den kritikerroste "Home Again" (2004), "Suddenly Last Summer" (2009), og "Homage" (2015). Sistnevnte var en coverplate med discolåter som hadde inspirert Jimmy i ungdommen. Slik som "Strong Enough" og "Freak".

I februar 1991 fikk jentebandet Banderas en topp 20 hit i Storbritannia med låta "This Is Your Life". Bandet kan sees som et spin off produkt av The Communards, da både fiolinisten/keyboardisten Sally Herbert og sangeren Caroline Buckley hadde vært med bandet når de opptrådte eller spilte inn plate. På albumet "Ripe" var både Somerville og Communards produsent Stephen Hague med. I tillegg til Bernard Sumner (New Order) og Johnny Marr (The Smiths).

           

Jentebandet Banderas og albumet "Ripe".

I 2006 kom samleplata "The Platinum Collection" med The Communards. Og i tillegg til de obligatoriske hitene fikk man også presentert konsertfavoritter som "Breadline Britain" og "When The Walls Come Tumbling Down" som tidligere ikke hadde vært ute på plate. Heller ikke "Zing Went The Strings Of My Heart", "Judgement Day" og "The Great Escape" var å finne på de to studioalbumene bandet ga ut - til glede for de mange som fortsatt har gode minner om The Communards.

I et intervju med The Independent i 2014 fortalte Richard at han og Jimmy hadde kontakt jevnlig, pr. mail, og at vennskapet deres var gjenopplivet etter mange år der de hadde lite kontakt med hverandre.

Richard Coles: "We're in the best place we've been for a long time. We're in touch by email and have a very sweet, revived relationship."

Når Richard ikke er opptatt med sine geistlige gjøremål spiller han i bandet Cupping Melons, eller han er ute og lufter hundene sine.

 

 

    

 

 

Studioalbum

 

The Communards

1985

Red

1987

 

      

Singelutgivelser

 

               
You Are My World

1985

Disenchanted

1986

Don't Leave Me This Way

1986

So cold the Night

1986

You Are My World '87 remix

1987

Tomorrow

1987

Never can say goodbye

1987

For a Friend

1988

There's more to love

1988

  

     

1. Don't Leave Me This Way

2. Never Can Say Goodbye

3. You Are My World 

4. Tomorrow

5. La Dolarosa

6. For a Friend 

7. So cold the Night

8. There's more to love

9. Disenchanted

10. Heavens above

 

  

1. The Communards

2. Red