Dr Robert (Bruce Robert Howard): Født 2. mai 1961, Haddington, Skottland
Tony (Anthony David) Kiley: Født 16. februar 1962, Swansea, Wales
Neville Henry Født 28. oktober 1959, London, England
Mick Anker: Født 2. juli 1957
 

 

 

På midten av 80-tallet kom det en ny bølge av band som avløste de mer synthbaserte som hadde dominert på starten av tiåret.  De nye bandene hadde et langt mer sofistikert, forfinet uttrykk. Der de hentet inspirasjon fra sjangere som jazz, soul, latin og Motown, og pakket det pent sammen i en lekker produksjon. 

Sophisti-pop er et uttrykk som er blitt brukt om disse bandene. Musikken var godt egnet for de trendy nattklubbene i London, og godt egnet for de britiske hitlistene. De som lyktes best innen denne sjangeren var navn som Sade, Animal Nightlife, Matt Bianco, Swing out Sister og The Style Council, Danny Wilson, Blue Nile og The Blow Monkeys.  

Sistnevnte fikk sitt gjennombrudd med låta "Digging your scene" i mars 1986. Anført av sanger Dr. Robert som med sin crooneraktige stemme og væremåte framstod som en blanding av David Bowie og Frank Sinatra. Låta var en smooth greie med blåsere, Temptation lignende koring, og Dr. Roberts innsmigrende stemme. 

Blow Monkeys brakte med seg en touch av glamour inn i popverdenen.

Senere fulgte bandet opp med hits som "Don't be scared of me", "It doesn't have to be this way", og "Out with Her" før de i 1990 la inn årene, etter å ha gitt ut 5 studioalbum. Bandets grunnlegger og frontfigur Dr. Robert fortsatte deretter som soloartist. Det var også han som skrev alle bandets låter, og som i realiteten var The Blow Monkeys. 

Han ble på slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet kjent for sine radikale standpunkt politisk. Bla. ble Blow Monkeys låta "Celebrate (the day after you)" som var myntet på daværende statsminister Margaret Thatcher, forbudt spilt på BBC i 1987.

Dr. Robert heter egentlig Bruce Robert Howard, og ble født i Haddington, Skottland 2. mai 1962. Tilnavnet Dr. Robert fikk den sjenerte Bruce Robert av sine venner på Internatskolen han gikk på, fordi han var så flink til å lytte til problemene deres. Dr. Robert: "I had the unfortunate experience of being the resident child psychologist that people brought their problems to."

Dr. Robert er også navnet på en kjent Beatles låt, og da han slo gjennom som popstjerne i voksen alder opplevde han gang på gang at folk trodde at han hadde tatt kallenavnet sitt fra Beatles låta. Noe som irriterte ham. Dr. Robert : "Jeg skulle ønske at det ikke var blitt hengende ved meg. Men - jeg blir heldigvis ikke kalt Sting... Jeg hater den mannen og hans 'musikk'."

     

Barndomsbilder av Dr. Robert alias Bruce Robert Howard.

Roberts familie flyttet etter hvert til East Anglia i Sørøst-England.

I ungdommen var han svært opptatt av fotball og musikk. I første omgang var det fotballen som ble satsningsområde, der han etter hvert ble så god at fikk prøvespille for Norwich City. Men trener Ron Saunders hadde ikke helt troen på den unge skotten, så like etter valgte Robert å legge bort fotballstøvlene, og heller prøve seg som journalist i et musikkmagasin. 

I 1977 måtte den 16 år gamle gutten flytte til Australia for å følge sin mor som hadde bestemt at de skulle prøve å bo der, etter at Roberts far døde samme år. Dette var på den tiden pønken begynte å gjøre seg gjeldende, også down under. I Australia lot han seg inspirere av et lokalt pønkband kalt The Saints. Robert: "They were brilliant". Sin første sceneopptreden fikk Robert på Sydney Harbour’s Circular Quay.

Litt senere traff han sin tilkomne som han ble gift med. Sammen flyttet de to til Darwin for å tjene penger slik at de kunne få råd til å dra tilbake til England. Han jobbet også som journalist på denne tiden. De tilbrakte et år i Darwin (ligger helt nord i Australia). På den tiden ble Robert også med i det lokale pønkbandet Exhibit A. Sammen gjorde de noen innspillinger som aldri kom ut på plate. Bandet ble senere omdøpt til The Church (uten Robert), og hadde i 1988 en topp 30 hit i U.S.A. med "Under the milky way".

I 1981 var Robert tilbake i England og London. Samme år samlet han et knippe musikere som han dannet band sammen med. Disse var Londongutten Mick Anker på bassgitar, Neville Henry på saksofon. Neville jobbet som biloppretter på denne tiden. Og Tony Kiley på trommer, som var en gladgutt fra Swansea i Wales, som begynte sin profesjonelle karriere som trommeslager da han var 16 år gammel. Inspirert av Deep Purple

          
Mick Anker  Neville Henry Tony Kiley

Det var på den tiden bandet ble dannet at Robert tok sitt tidligere kallenavn Dr. Robert som kunstnernavn. 

Sin første opptreden hadde de på en litt sliten pub i Øst-London. På dette tidspunktet hadde de ennå ikke noe navn på bandet. Men litt etter kom Kiley opp med The Blow Monkeys. Uten at de i ettertid helt vet hvorfor de endte opp med akkurat det navnet. Senere ble det sagt av noen at navnet kom av det australske ordet Blow monkeys, som er et sleng uttrykk for en innfødt som spiller didgeridoo (blåseinstrument). Dette ville i såfall passet bra med Dr. Roberts bakgrunn fra Australia, men han nekter for å ha kommet opp med navnet.

I tiden som fulgte fortsatte bandet med å spille konserter i London området. Og etter hvert hadde de opparbeidet seg en fanskare som fulgte dem når de opptrådte. En milepæl ble nådd da de fikk opptre på Moonlight Club i Hampstead. En scene der også Joy Division og Adam Ant gjorde noen av sine første  opptredener. 

I januar 1982 fikk de gitt ut sin første singel kalt "Live today Love tomorrow" på det uavhengige selskapet Parasol. Robert: "We did our first ever recording session for this guy who ran a little label. It was just a way of getting something on vinyl to make sure that we existed". 

             

Bandets første singel En tidlig utgave av Dr. Robert

Opptredenen på Moonlight Club og singelutgivelsen gjorde at giganten RCA fattet interesse for bandets særegne stil. Og i juli 1983 skrev de kontrakt med selskapet. 

Til å produsere debutalbumet "Limping for a generation" fikk de med seg Peter Wilson som tidligere hadde bidratt på platene til The Jam og The Style Council. Han ble en viktig bidragsyter på plata, da han hadde erfaringen som skulle til for å skape gode poplåter ut av Dr. Roberts ideer og melodier. Ikke minst med bruken av strykere. Bandet var på den tiden helt uerfaren i studio og syntes det var befriende å ha Wilson til å hjelpe seg. 

Låtene "Atomic Lullaby", "Go Public", "Wildflower" og "Man from Russia" ble alle gitt ut på singel. Uten å hevde seg på de britiske listene. Heller ikke albumet som kom ut i 1984 ble noen salgssuksess.

Gjennombruddet fikk bandet med sitt neste album "Animal Magic" og da særlig låta "Digging your scene" som ble en stor hit i hjemlandet England i mars 1986. Også i U.S.A. ble dette en stor hit med en 14. plass på Billboard. Låta var en smooth affære i beste blue eyed soul stil. Med et lekkert stryker arrangement og Temptations lignende koring. Dr. Robert framstod som mer innsmigrende og intens enn det Frank Sinatra noen gang klarte. Låta har med tiden gått inn i historien som en av de store 80-talls klassikerne. 

      

Dr. Robert og The Blow Monkeys framstod som et ubekymret

og glamorøst band på "Digging your scene".

At teksten handlet om de homofiles liv på nattklubbene, og indirekte handlet om AIDS, var det nok ikke mange som fikk med seg. Robert: "It was about the club scene. I was going out lots, listening to music in clubs". 

Godt hjulpet av singelhiten og gode anmeldelser ble også albumet "Animal Magic" en salgssuksess med 21. plass i storbritannia. Også i U.S.A. solgte albumet bra med en 35. plass. Og sammen med høye plasseringer i andre land fikk Robert og co. en pen slump med penger inn på kontoen. 

Albumet bestod av mange flotte melodier og arrangementer der de på en spennende måte blandet ulike stilarter. "Wicked Ways", "Animal Magic" og "I backed a winner (in you)" hadde innslag av soul, R&B, og jazz i seg, samtidig som det umiskjennelig var popmusikk. Særlig bruken av gospellignende koring skapte en fin atmosfære. "Don't be scared of me" var like fengende som det beste Motown i sin tid hadde å by på. På "Sweet murder" gjorde bandet en duett med den jamaicanske artisten Eek-a-mouse.

I tillegg til "Digging your scene" ble også "Forbidden Fruit", "Wicked Ways" og "Don't be scared of me" gitt ut på singel. Som på debutplaten var det Peter Wilson som hjalp bandet med produksjonen. Men denne gangen hadde han hjelp fra Dr. Robert og en Adam Moseley (Beck).

Blow Monkeys ble på denne tiden en gjenganger i musikkmagasinene. Ikke minst pga. det pin up lignende utseendet til Dr. Robert. De andre medlemmene av bandet hadde antrekk som skapte assosiasjoner til 30-tallets England. Bassist Mick Anker hadde bla. alltid på seg en bowlerhatt som skapte endel oppmerksomhet. 

Gutta i The Blow Monkeys hadde et postervennlig utseende.

Samtidig som de likte smaken av suksess var de redd for å bli overeksponert i media. De var redd for å ende opp som Wet Wet Wet, med synkende troverdighet dess mer de stilte opp til fotografering. Dr. Robert: "I didn't want to go into that showbiz thing or the teen market. That was not where we were at". 

Bandet gjorde endel opptredener i tiden etter utgivelsen av "Animal Magic" for å promotere plata. Bla. var de innom The Ritz (London) der de gjorde en morsom versjon av Tom Jones' klassiker "It's not unusual". De jobbet i tillegg godt med sin neste utgivelse som kom i 1987. 

       

Dr. Robert og The Blow Monkeys live på The Ritz i 1986.

I januar 1987 fikk platekjøperne en forsmak på dette albumet med den glimrende singelen "It doesn't have to be this way". I likhet med "Digging your scene" var dette en smooth affære med en fengende melodi. I Europa ble dette bandets store hit med bla. en 5. plass i storbritannia . I U.S.A. nådde de ikke opp denne gangen. I mars 1987 fikk de en topp 30 hit i storbritannia med den vakre balladen "Out with Her", der Dr. Robert fikk vist hvilken flott sanger han er. 

     

Til bandets store hit "It doesn't have to be this way", ble det laget en morsom video.

Albumet "She was only a Grocer's daughter" kom ut i april 1987. Og igjen var musikkpressen enig om at det var en flott popplate, med inspirasjon fra ulike sjangere. Den litt merkelige albumtittelen hadde referanser til statsminister Margareth Thatcher, en dame Dr. Robert hadde lite til overs for. Thatcher var fra Grantham i Lincolnshire hvor faren hennes eide to dagligvarebutikker..

Som produsent hadde de denne gangen fått med seg den kanadiske produsenten Michael Baker, som ellers var mest kjent for sine soundtracks og bakgrunn fra dance musikk. Noe som ga plata et elektronisk og tidsriktig preg som Dr. Robert ønsket seg. Ikke ulikt det Prince gjorde på samme tid, noe man hører best på "Don't give it up".  Der mange av låtene egnet seg for dansegulvet. Dr. Robert: "Dance music seemed to me to be where it was happening, especially black music and early rap or hip hop. They were an influence on the way I was thinking".

Peter Wilson var også denne gang med som ansvarlig for strykerarrangementene. Noe man hører best på den klassisk inspirerte "Beautiful Child". Til sammen ble resultatet en helstøpt produksjon som falt i smak hos mange.

Som 3. singel fra albumet valgte de å gi ut den politiske låta "Celebrate (The day after you )". Som var en hilsen til daværende statsminister Margaret Thatcher : 

Everybody say's that the country is in a mess

And that soon will come the day

But she's making plans to stay, plans to stay

Dette var på et tidspunkt der Storbritannia skulle velge en ny statsminister. Og pga. sitt politiske innhold ble singelen nektet spilt på konservative BBC. En skjebne de delte med mange ande artister på denne tiden. Bla. Latin Quarter, noe som fikk store følger for platesalget. På låta hadde de fått med seg Chicago funk/soul legenden Curtis Mayfield. Dr. Robert hadde ham som forbilde og hadde fått nyss om at han skulle spille i London på den tiden plata ble spilt inn. Han sjekket derfor ut hotellet der Mayfield bodde for å høre om han ville bli med på låta. Dr. Robert: "I went up to see him in his hotel room and played him the demo of the song. It was fantastic. We did the song together standing side by side". 

Curtis Mayfield

Robert hadde gledet seg til å opptre på Top of the Pops med Mayfield, men med en 52. plass på de britiske listene ble det ikke noe ut av det.

Høsten 1987 dro bandet ut på turne som endel av Red Wedge bevegelsen. Der band med et sosialistisk ståsted dro rundt for å få ungdommen til å ta et standpunkt politisk. Bevegelsen hadde startet to år tidligere med Billy Braggs turne "Jobs for Youth", der også Jimmy Somerville og Paul Weller hadde deltatt. Også i 1986 hadde flere band reist rundt som endel av Red Wedge. Og i 1987 var det The Blow Monkeys sin tur, sammen med bla. The The og Captain Sensible. For Dr. Robert hadde interessen for sosialistisk tankegang startet da han leste "Soul Of Man Under Socialism" med Oscar Wilde.

I 1987 hadde også bandet stor suksess med låta "You don't own me" som var med på soundtracket til gigantselgeren "Dirty Dancing". En av de mest populære filmene fra 80-tallet. Plata toppet de fleste albumlister i vesten. Bla. storbritannia og U.S.A. Noe som sikkert ga bandet en pen slump penger. Plata er fortsatt en storselger der nye generasjoner oppdager filmen og musikken. Låta ble likefullt aldri gitt ut på singel, og er heller ikke å finne på noe studioalbum eller samleplate med The Blow Monkeys.

I 1988 ga bandet ut "This is your life" som første singelen fra sitt neste album kalt "Whoops! there goes the neighbourhood". Og her videreførte de det elektroniske lydbildet med dance inspirasjon. Uten at det falt i smak hos platekjøperne. Det var først etter at den ble gitt ut i en remixet versjon med nytt cover et år senere, at den såvidt kom seg inn på topp 40 i storbritannia.  Det var tydelig at fansen foretrakk lette poplåter med inspirasjon fra R&B og soul framfor den dance inspirerte musikken. 

Albumet som var produsert av kjente navn som Stephen Hague og Julian Mendelsohn hadde ellers et lydbilde som minnet om de foregående platene. Ikke minst i fine låter som "It pays to belong", "The Love That Dare Not Speak Its Name" (handler om homofile), og "Wait". Sistnevnte var en duett mellom Dr. Robert og Chicago artisten Kym Mazelle. Hun hadde vokst opp i samme nabolag som The Jacksons, der de ofte var innom for å synge sammen med henne. På 80-tallet hadde hun hatt suksess med sine gospellåter. Og denne duetten mellom Dr.Robert og Mazelle ble også en stor suksess med 7. plass i storbritannia. Bandets nest beste plassering. Selv om låta var å finne på "Whoops! there goes the neighbourhood" albumet, ble den likevel presentert som en solosingel fra Dr. Robert. Ikke ulikt det George Michael i sin gjorde med Wham låta "Careless Whispers"

    
Den amerikanske gospelsangeren Kym Mazelle.   Mazelle og Dr. Robert

Til tross for suksessen til denne singelen ble albumet en gedigen fiasko da det kom ut i 1989, der den kun klarte en topp 50 plassering i storbritannia. 

I 1989 ble det også gitt ut to singler i "Choice?" og "Slaves no more" som ikke var å finne på "Whoops! there goes the neighbourhood". På begge låtene hadde de fått med seg reggae sangeren Sylvia Tella. En dame som hadde vært med og koret på bandets siste turne. Robert: "She just had an incredible voice". "Choice?" ble en hit i storbritannia med en 22. plass i juli 1989. 

Sylvia Tella

En enda større suksess ble samlealbumet "Choices" som ble gitt ut etter ønske fra RCA i august 1989. Og selv om interessen for bandet hadde vært litt opp og ned i årene før dette, ble samlingen med bandets hits en stor suksess med 5. plass i storbritannia. Det viste at The Blow Monkeys hadde gjort inntrykk på britene de 3 årene de hadde gjort seg gjeldende på listene. Dessverre var de aldri i nærheten av en slik plassering med noen av studioalbumene sine. 

I 1990 kom det som skulle vise seg å bli bandets siste album. Nemlig "Springtime for the World". Tittellåta "Springtime for the world" hadde et typisk Blow Monkeys sound, mens resten lå langt unna.  "Let the People dance" minner mye om den dance musikken ABC laget på samme tid, "Be not afraid" (duett med algeriske Cheb Khaled) var world music som ga assosiasjoner til Deep Forest. Om den ikke ble noen hit i Storbritannia, ble den mer populær i land som Pakistan og land i Nord-Afrika.

"La Passionara" var en instrumental hip hop låt, som muligens var platas beste spor med fengende rytmer og spansk gitar. Etter sigende ble den en stor hit på Ibizas diskoteker. Noe man kan forstå. "As the dust settles" minnet i tillegg om "Pacific" med dance bandet 808 State.

Selv om mange kritikere mente "Springtime for the world" var en modig plate å lage ble den ikke noen hit i storbritannia. Heller ikke singlene "Springtime for the world" og "La Passionara" som hadde sine åpenbare kvaliteter, ble topp 40 hits i storbritannia. For bandet var dette en stor skuffelse, da de selv følte dette var deres store utgivelse. Dr. Robert: "For me that's our great lost album. Unfortunately it did not connect with the public. It did not get a chance to".

Like etter ble bandet oppløst, uten at det lå noen dramatikk i det. De følte de hadde nådd tidspunktet da en avslutning av samarbeidet var naturlig. Dr. Robert: "It just felt the right time. Everybody in the band felt the same way. It was friendly, but it was time to finish and say goodbye". 

The Blow Monkeys ble oppløst i 1990.

Dr. Robert fortsatte deretter som soloartist. Muligens motivert av "solosuksessen" han opplevde med "Wait". Han hadde også trodd at RCA ville gi ham støtte som soloartist. Men etter å ha gitt ut et par singler under eget navn merket han at interessen for å hjelpe ham var lik null. Han tok derfor en pause, samtidig som han trakk seg tilbake til landsbygda i Oxfordshire sammen med sin familie for å jobbe med nye prosjekt. Han etablerte også sitt eget selskap kalt Artbus. Samme år deltok han også på Paul Wellers selvtitulerte album. Her fikk han vist seg fra mange sider, da han både sang, spilte trommer, gitar, bass og keyboard.. Weller og Robert hadde blitt kjent med hverandre gjennom produsent Peter Wilson. Og vennskapet hadde utviklet seg gjennom deltakelsen på Red Wedge turneene. Også på Wellers album "Changing Man" og "Stanley Road" deltok Robert.

I 1994 ga han ut sitt første studioalbum kalt "Realms of gold" hvor Paul Weller gjengjeldte den hjelpen han selv hadde fått. I årene etter har Robert fortsatt med å gi ut soloalbum, med "Bethesda" (1995), "Other folk" (1997), "Flatlands" (1999), og "Birds gotta fly" (2001). I 2006 var han opptatt med å spille inn en duett plate med den amerikanske soullegenden P.P. Arnold.

  
"Realms of God" "Bethesda" "Other Folk" "Flatlands" "Birds gotta fly"

Dr.Robert, som han fortsatt kaller seg, har også deltatt på flere album med andre artister.

I 2002 valgte han å ta med seg familien og flytte til Sierre Nevada, Andalucia i Spania. Noe som ga Robert mulighet til å reflektere over livet på en annen måte enn tidligere, i tillegg til at det ga ham nye musikalske impulser. Ifølge Robert hadde han ikke tilgang på elektrisitet, TV, radio, eller internet de 4 årene han ble boende her.

Neville Henry som hadde spilt saksofon i The Blow Monkeys hadde senere suksess som produsent, bla for All Saints

Tony Kiley har fortsatt som trommeslager sammen med ulike artister. Mest kjent er han for tiden sammen med Chris de Burgh. Samarbeidet startet da han ble med på De Burghs 1995 turne "Beautiful Dreams". I 1999 deltok Kiley på innspillingen av De Burgh plata "Quiet Revolution". Senere har han også deltatt på plater med Tin Star, Never the Bride og Amsterdam.

Tony Kiley har spilt med mange artister i tiden etter The Blow Monkeys.

Med årene er det gitt ut diverse samleplater og etter hvert også live DVDer med The Blow Monkeys. I 2005 kom DVDen "Live in London", som dreide seg om en konsert bandet holdt i London den 21. mai 1985. I 2006 kom "Animal Magic Live" som også var opptak fra samme konsert. 

I oktober 2007 ble det kjent at Robert, Mick, Tony og Nev hadde kommet sammen igjen som The Blow Monkeys. Både ny plate og turne var under planlegging. Foranledningen til den overraskende gjenforeningen var at Dr. Robert savnet det å være i et band, i tillegg til at han savnet sine gamle bandkolleger. Da de ble enige om å prøve seg på et comeback var Robert bevisst på at de måtte spille inn nytt materiale, ettersom han ikke var motivert til kun å framføre de gamle låtene.

Dr. Robert: "I fancied being in a band again. I got in touch with the other guys and we talked about getting back together, then went away and wrote the songs quickly with the band in mind. The main thing was to do something new. I didn't want to get back together and just play all the old songs."

Men uten noe plateselskap til å finansiere innspillingen henvendte bandet seg til sine fans, med forespørsel om å forskuttere 160 kr. Tilbake ville man få en signert plate levert på døren. Om minst 1000 personer betaler inn beløpet vil platen bli spilt inn i januar 2008. Forespørselen som gikk ut fra bandet så slik ut :

Dear Friends.

The rumours are true! The rumblings were right! A mere 18 years after their last album all four original members of The Blow Monkeys are back and ready to do it all over again.! Gigs are being booked , new songs written , suits are being fitted!...all bets are off and its time to get busy.

Only this time things are different . This time there will be no monolithic, multinational middle man coming between you dear listener, and the music.
No body corporate sucking the life out of it all. There has been a musical revolution and we are all the benefactors .Together we can make this happen...

The Blow Monkeys need your valuable help.

We want to make an album free of record company executives and PR spin.
An album for the fans. Raw and funky. Essential Blow Monkey music. Simian Soul. Primate Punk. Delicious melodic Glam Jazz that only Blow Monkeys know how...but this time with your input and backing.

Robert, Mick, Tony and Nev
The Blow Monkeys

En nyere utgave av Dr. Robert

Responsen på forespørselen var god, og like etter var Blow Monkeys i studio i Motril i Sør-Spania. Plata ble produsert av bandet, med hjelp fra produsentene Marius De Vries (Bjørk, Madonna) og Adam Moseley. Sistnevnte hadde tidligere jobbet med bandet på albumet "Animal Magic". Plata bestod av 11 låter som alle var skrevet av Dr. Robert.

 "Devil's Tavern"

Den nye plata fikk navnet "Devil's Tavern", og ble omsider lagt ut for salg i september 2008. Plata inneholdt mange fengende låter som kunne minne om gammel Monkeys - muligens med et mer jazzete preg enn før. "The Bullet Train" og "Travelin' Soul" ble gitt ut som singler fra albumet.

Plata ble anmeldt i mange aviser og magasiner, bla. et av verdens største musikkmagasin, Q Magazine: "Their first album in 18 years still finds the frontman in fine voice; Robert continues to sound like he dresses only in velvet and smokes cigarillos."

Den nye bandlogoen som fulgte albumet "Devil's Tavern".

Turneen de hadde snakket så lenge om startet 1. september 2008 i Newcastle. 31. august 2008 opptrådte de også på Retrofest på Glastonbury i England. Sammen med andre 80-talls artister som Paul Young, Kim Wilde, Boy George, China Crisis, Midge Ure og Howard Jones.

6. mars 2009 opptrådte The Blow Monkeys på ærverdige 100 Club i Oxford Street, London. Her framførte de 15 låter fra sin lange karriere, bla. "Digging your scene" og "It doesn't have to be this way". Konserten ble både filmet og tatt opp, og deretter gitt ut som Live CD/DVD, under navnet "Travelin' Souls - Live! at the Legendary 100 Club", i juni 2009. Platene ble kun gjort tilgjengelig i et begrenset opplag.

"Travelin' Souls - Live! at the Legendary 100 Club"

I februar 2011 var The Blow Monkeys klar med nok et studioalbum - kalt "Staring at the Sea". Navnet var hentet fra Roberts ungdom, da han og moren pleide å se utover havet i timesvis uten å si noe, på den tiden Roberts far døde: "It’s as far as you can see. Three miles to the horizon. Feels just like eternity. Staring at the sea."

The Blow Monkeys i 2011.

Albumet bestod av 12 låter som alle var skrevet av Dr. Robert. Tekstene var ettertenksomme, med tema hentet fra Roberts oppvekst og personlige relasjoner. I stedet for det 'glamorøse' som gjerne preger Blow Monkeys låter, var det en langt mer lavmælt plate de hadde å presentere denne gangen. Endel fans mente at plata hadde mer til felles med Dr. Roberts soloplater på 90-tallet enn Blow Monkeys gamle plater. "Staring at the Sea" var likefullt en flott plate, som fulgte opp den positive trenden fra "Devil's Tavern".

Albumet "Staring at the Sea" fra 2011

Det ble ikke gjennomført noen større turne etter utgivelsen av "Staring at the Sea", men de opptrådte på Guilfest festival i juli.

24. januar 2013 opptrådte The Blow Monkeys live på Islington Assembly Hall (nær London), med låtene fra 80-talls albumene "Animal Magic" og "Limping for a Generation". Etter det tok de en pause fra liveopptredener fram til juli 2013, da de gjorde flere konserter. 6. juli stod de på samme scene som 80-talls bandet The Human League, på Leicester racecourse i England. 

I mellom januar og juli var Blow Monkeys opptatt med å gjøre ferdig innspillingen av sitt 8. studioalbum, kalt "Feels like a New Morning". Plata var ute i butikkene/tilgjengelig for nedlasting, 1. april 2013. I tillegg til de sporene på CD1, var det lagt med en bonus CD med liveopptak av Dr. Robert, der han framførte akustiske versjoner av Monkeys klassikere som "It pays to belong", "Digging your scene", og "It doesn't have to be this way".

Albumet "Feels like a New Morning" fra 2013

På samme tid ble "Oh My" gitt ut som forsmak på plata.

    

 

 

Studioalbum

 

     
     
Linmping for a Generation

1984

Limping for a Generation (2. utgave)

1984

Animal Magic

1986

She was only  a Grocer's Daughter

1987

  Whoops! there goes the Neighbourhood

1989

  Springtime for the World

1990

   
Devil's Tavern

2008

 Staring at the Sea

2011

Feels like a New Morning

2013

 

Singelutgivelser

 

           
Live Today Love Tomorrow

1982

Go Public

1984

Man from Russia

1984

Atomic Lullaby

1984

Wildflower

1985

Forbidden Fruit

1985

Digging your scene

1986

Wicked Ways

1986

Don't be scared of Me

1986

It doesn't have to be this way

1987

Out with Her

1987

The Day after you (Celebrate)

1987

The day after you 2. versjon

1987

Some Kind of Wonderful

1987

This is your Life

1988

This is your Life 2. versjon

1989

It pays to Belong

1988

Wait

1989

Choice

1989

Slaves no More

1989

Springtime for the World

1990

La Passionara

1990

Bullet Train

2008

Travellin' souls

2009

Hangin' on to the hurt

2011

Steppin' Down

2011

Oh My

2013

 

1. Digging your Scene

2. It doesn't have to be this way

3. Out with her

4. Animal Magic

5. Don't be scared of me

6. Sweet Murder

7. Wicked Ways

8. I backed a Winner (in you)

9. The Day after You (Celebrate)

10. You don't own me

   

1. Animal Magic

2. She was only a Grocer's daughter

3. Limping for a Generation

4. Whoops! there's goes the Neighbourhood

5. Springtime for the World

6. Devil's Tavern

7. Staring at the Sea

8. Feels like a New Morning