I kjølvannet av a-has enorme suksess dukket det på andre halvdel av 80-tallet opp flere synthbaserte popband i Norge. Flere av dem hadde ønske om å slå gjennom i utlandet, slik som Avalanche, 2 Brave, Money Talks, (tildels) Tomboy, Small Affairs, People, Fra Lippo Lippi og One 2 Many. Synthpop band som først og fremst hadde det norske markedet som mål var Creation, I.C. Eyes, Coco og Shatoo.

Money Talks, I.C. Eyes, Avalanche, Small Affairs, og 2 Brave ønsket å gå i fotsporene til a-ha

Det var ikke bare i lydbilde disse bandene hadde latt seg inspirere av a-ha. Også et glossy image - godt egnet for gjengivelse i ungdomsblader, på postere, og i musikkvideoer, var viktig.

Sammen med Creation og One 2 Many var Shatoo det bandet som oppnådde størst suksess i Norge, med to album inne på topp 10 på VG-lista. De var også gjengangere på de populære radioprogrammene Norsktoppen og 'Ti i skuddet', der de hadde flere låter inne på 1. plass. 

Shatoo bestod av Øyvind Haavik, Calle Marcussen og Dag Brandth.

Det var også suksessen på Norsktoppen som gjorde at musikkinteresserte ungdommer oppdaget Shatoo i september 1987, da "Overload" gikk til topps. Den lå som nummer 1 i hele 11 uker - som en av de mest populære låtene som har vært på Norsktoppen.

"Overload" hadde sine første uker på toppen av Norsktoppen 1. og 8. september 1987.

Sanger og låtskriver i Shatoo var Dag Ronny Brandth, som på den tiden Shatoo slo igjennom bare var 15 år gammel. Dag var den som fikk mest oppmerksomhet i media, som frontfigur i bandet, og den som jentene gjerne var forelsket i. Den et år eldre Øyvind Haavik, og den to år eldre Calle Marcussen havnet litt mer i bakgrunnen.

 Dag Brandth var svært populær blant jentene på 80-tallet.

Dag ble født i Sandnessjøen i Nordland, 13. november 1971. Moren Sigrid var fra byen, mens faren Trygve var fra Oppdal i Sør-Trøndelag. Da han var liten flyttet familien sørover til Østfold - først til Sarpsborg, senere til Halden. Dag Brandth : "Halden var en flott by å vokse opp i. Jeg er veldig glad i både Sarpsborg og Halden."

Dag hadde en helt vanlig oppvekst der han allerede i ung alder viste interesse for musikk og låtskriving. Dag Brandth : "Jeg hadde en helt typisk A4-oppvekst, med fiskegrateng og kjipe lekser. Jeg var litt bortreist i forhold til sosial omgang med skolekompiser etc. Satt mye på gutterommet med Korg Poly800 (som han fikk som 13 åring, i 1985) og Sharp Kassettspiller og spilte inn det som en dag skulle bli Shatoo-låter."

Låtene ble gjerne komponert i lysløypa mens han gikk på langrennski med klassen på barneskolen. Dag Brandth : "Jeg endte alltid opp med bakglatte/kladdete ski, og kom et par timer i bakevja hver evige gang. Men - denne ensomheten i løypa gjorde meg til popkomponist."

Også engelsktimene på barneskolen ble brukt til låtskriving, der han i skjul lekte med ord og toner. Den første låta Dag skrev var "Starting Tonight", da han var 12 år gammel. Den ble senere å finne på albumet "Life" fra 1988.

Musikalsk var han i barndommen inspirert av Benny Andersson, David Bowie og Toto. Den første plata Dag gikk til innkjøp av var "Diamond Cut" med Bonnie Tyler (som kom ut i 1979), da han trodde hiten "It`s a heartache" var på plata. Dag : "Jeg trodde med selvfølgelighet at 'It's A Heartache' var på den plata, men det var den altså ikke. Litt nedtur, men jeg lyttet ihjel den skiva uansett..."

"Diamond Cut" med Bonnie Tyler

Som så mange andre unge på den tiden, var også Dag svært interessert i Melodi Grand Prix, og han lærte seg å synge alle vinnerlåtene utenat. Dag Brandth : "Jeg var nerd på Melodi Grand Prix da jeg var liten. Jeg kan alle vinnerne utenat, i hvert fall fra 1956 og fram til 2000. Deretter har jeg falt."

Gleden var derfor stor da han mange år senere ble spurt om å delta i den norske finalen av Melodi Grand Prix.

Når Dag ikke holdt på med musikk prøvde han seg på håndball, speideren, og korvirksomhet i Baptistmenigheten Tabernakelet i Halden. I Baptistmenigheten var det korøvelser og ungdomskveld hver fredag, men etter en stund fant Dag ut at det ikke var noe for ham. Dag Brandth : "Fant der ut at kristenpop ikke funker, med ett par små unntak kanskje."

På midten av 80-tallet ble Dag endel av musikkmiljøet i Halden - et miljø som på den tiden bestod av kjente navn som Ole I`Dole, Henning Kvitnes, Shanghai, Front Page og Trond Holter (Dream Police) og Dag Finn (Sha-boom). Mye av aktiviteten foregikk i det kommunale Rockehuset, som tidligere hadde vært en møllermesterbolig. Huset lå litt utenfor allfarvei, slik at 'støyen' de musikkinteresserte ungdommene skapte ikke plaget naboene. Dag Brandth : "Rockehuset i Halden var jo en institusjon!"

 Det første Rockehuset i Halden. 

Det første bandet Dag ble med i het 7Eleven - inspirert av power-pop band som Toto, Stage Dolls, og Journey.

Etter å ha skrevet et knippe låter, og laget arrangement til dem på synthesizeren sin, valgte Dag å spille inn en demo og sende den til Lars Høel. Dag Brandth : "Jeg husker jeg sendte inn en demo fra gutterommet, og at jeg ble kalt inn på møte hos Plateselskapet den samme dagen vi skulle ta konfirmasjons-foto. Det var jo utrolig nifst og spennende på samme tid."

Høel hadde fram til dette jobbet hos plateselskapet Slagerfabrikken, med ansvar for 'boybandet' Drama. Da Muffe og Gækki gikk ut av Drama og dannet Creation, ble Høel satt til å være manager for bandet. 

Før det hadde Høel vært låtskriver og manager i Playboys - et band som i 1982 ga ut singelen "Nok en lørdagskveld alene". 

Lars Høel var mannen som skapte Shatoo, og som også var bandets manager.

Lars Høel : "Demoen jeg fikk tilsendt var en ganske primitiv sak, men jeg forsto med en gang at Dag hadde noe. Jeg har aldri falt så pladask for en stemme."

Årsaken til at Dag valgte å gå til Høel, som på den tiden drev det lille plateselskapet  Sharatima Records, var at han trodde sjansen var større for bli satset på der enn hos de store plateselskapene, som ikke var innstilt på å ta økonomiske sjanser med en ukjent tenåring.

Creations sine plater ble gitt ut på Slagerfabrikken, og på coveret til Creations album "Jungle Rhythms" var 'Sharatima' skrevet på en plakat som hang på en husvegg - som et uttrykk for linken mellom de to selskapene.

Sharatima Records

Dag ble tilbudt platekontrakt, som han takket ja til. Sammen begynte Sharatima og Høel å planlegge innspillingen av albumet hans. Lars Høel hadde ved selvsyn sett den store interessen guttebandene Drama - og senere Creation, skapte hos tenåringsjentene. Han ønsket derfor å gjøre noe lignende med dette prosjektet. Høel kontaktet Calle Marcussen fra Sandvika som han kjente fra Creation, der Calle hadde vært med som roadie på deres seneste turne. Like etter ble også Øyvind Haavik fra Asker hentet inn.

	Calle Marcussen		Øyvind Haavik

For å bli kjent med sine nye bandkolleger valgte den 14 år gamle Dag å flytte fra Halden og opp til Asker og Bærum, der både Lars Høel og Sharatima records hadde base. Dag Brandth : "Jeg ble kjent med Øyvind og Calle et halvt år før innspillingen startet. Vi fant kjemien bra, og jeg nærmest flyttet til Oslo/Bærum/Asker, og livet ble 12 ganger fetere!!!"

Bandnavnet Shatoo var noe de fant i notisboka til Muffe og Gækki fra Creation. Da de to skilte vei med de andre, og ikke lenger fikk lov til å kalle seg Drama, måtte de i 1984 komme opp med et annet navn. Shatoo, Mayday, Mondocane var blant alternativene som ble vurdert før de bestemte seg for å kalle seg Creation. Dag Brandth : "De hadde skrevet ned 100-vis av forslag på bandnavn den gangen de dannet Creation. Vi fikk fatt i denne, og valgte Shatoo derfra. Spør meg ikke hva det betyr."

Høel instruerte dem til å si at Shatoo betydde appelsin på tyrkisk (noe det ikke gjør). Høel prøvde også å gi inntrykk av at Calle, Dag og Øyvind hadde vært et band før han kom inn i bildet, og at det var de tre sammen som hadde sendt ham demoen.

I et intervju med Aftenposten 9. september 1987 ble Shatoo omtalt som barndomskompiser som hadde laget en slagplan for hvordan de skulle nå ut til publikum : "For ett år siden bestemte, den gang 14 år gamle Dag, 15 år gamle Øyvind, og 16 år gamle Calle, tre barndomsvenner, seg for å starte band. De øvet, skrev låter og la opp en 'slagplan' for hvordan de best skulle nå ut til publikum."

Høel var alltid tilstede når Shatoo ble intervjuet av media, enten det var i Aftenposten, eller i ungdomsprogrammet Halvsju på NRK TV (i oktober 1987).

Dag Brandth : "Lars var kompromissløs. Vi ble godt skjermet. Jeg synes han var veldig streng, husker jeg... Men utrolig dyktig."

Shatoo på Halvsju på NRK TV i oktober 1987.

Våren 1987 gikk Shatoo i studio for å spille inn debutplaten sin. I forkant av dette hadde Høel et møte med Calle, Dag og Øyvind for å høre om de virkelig ønsket å bli musikere. Lars Høel : "På forhånd hadde jeg flere møter med guttene for å finne ut om deres musikkinteresse var sterk nok til at de ville satse stort på en karriere."

Shatoo hadde et innspillingsbudsjett på hele 500.000 kroner i ryggen. Med det hadde de råd til å leie anerkjente Montezuma studio i Stockholm.

Før dette hadde Shatoo-guttene aldri vært inne i et musikkstudio, stått på en scene, eller hatt noen ide om hvordan et band markedsføres.

Pga begrensningene Dag, Calle og Øyvind hadde som musikere valgte Sharatima records å bruke dyktige svenske studiomusikere til å hjelpe dem med innspillingen. Den kjente keyboardisten Ulf Wahlberg ble hyret inn som produsent. Wahlberg hadde i mange år vært medlem av det kjente svenske synthpop bandet Secret Service, som hadde hatt store hits som "Flash in the Night", "Cry Softly", "Ten O'Clock Postman" og "Oh Susie". Sistnevnte låt lå nr. 1 i Sverige i hele 14 uker, og toppet singellisten i ytterligere 28 land. Han har også produsert kjente artister som Freestyle, Reeperbahn og Susanne Alfvengren. For Alfvengrens album "Magneter" fikk han en Grammis (svenskenes Spellemannspris).

Wahlberg hadde også produsert Creations album "Blue Sky" (1985) og "Jungle Rhythms" (1986) - noe som ytterligere understreket linken mellom Shatoo og Creation.

Wahlberg var også lydtekniker på Shatoos album, sammen med Håkan Wollgård (Chattanooga, a-ha, Creation Tommy Nilsson).

Ulf Wahlberg fra det populære bandet Secret Service produserte Shatoos debutalbum.

I tillegg til å produsere plata, spilte Wahlberg keyboard og hjalp Brandth med låtarrangementene. Lasse Jonsson som hadde spilt i Magnus Uggla band, og deltatt på plater med Bjørn Skifs og Christer Sandelin, spilte gitar på plata. Den norske jazzmusikeren Tore Brunborg spilte saksofon, mens Kari Iveland (Dance with a Stranger, Morten Harket, Jan Werner Danielsen) koret.

Den litt spesielle Shatoo logoen, og tegningen på forsiden og baksiden av coveret var laget av kunstneren O. Martin (heter egentlig Ole Martin Noer). Fotografiene av guttene på forsiden av coveret var tatt av manager Lars Høel. Høel/O. Martin var også de som hadde stått bak coverbildene på Creations album. Bla. var det O. Martin som hadd tegnet 'jungelbyen' på forsiden av "Jungle Rhythms".

Dag og Øyvind spilte keyboard, mens Calle spilte bassgitar, på plata som fikk navnet "A True Story", etter navnet på en av låtene. 

Dag Brandth : "Det å høre låtene mine bli gjenskapt i et svært studio i Stockholm med en fantastisk flink produsent, var et kick uten like. Det kan nesten ikke beskrives."

Foreldrene til Dag, Øyvind og Calle som hadde vært skeptisk til guttenes ønske om bli musikere, trodde ikke det var sant da de stod der med den ferdige platen under armen.

"A True Story" fikk brukbar omtale i media, selv om de pga et glossy ytre og boyband-preg opplevde å bli stigmatisert av mange som ikke ga plata en reell sjanse. "A True Story" hadde et proft lydbilde, der referansene til andre synthpop band på samme tid var tydelig, slik som Alphaville. Man kunne tydelig høre at Dag var i tenårene når han sang, og låtene hans hadde et litt naivt preg som var sjarmerende - noe som særlig slo an hos den yngre garde av platekjøpere. 

I 1987 var ellers den typiske synthpopen som hadde sin storhetstid ca. 3 år tidligere på vei ut, og bandene som var de fremste eksponentene for den - slik som Eurythmics, The Human League, Tears for Fears, og Talk Talk, hadde gått videre med bruk av andre instrumenter enn synthesizer. Men i Norge nådde sjangeren et høydepunkt rundt 1987.

Omtale av "A True Story" i Aftenposten, 5. september 1987.

I forkant av utgivelsen av "A True Story" ble den en-sidede promosingelen "Hand in Hand" sendt ut til mange av landets radiostasjoner og plateanmeldere. Låta hadde et helt annet lydbilde enn det syntetiske som ble å finne på albumet - med strykere og elektriske gitarer. "Hand in Hand" hadde et storslått preg, som om det var vignettmelodien til et større idrettsarrangement - ikke ulikt en annen låt med samme navn (Koreana : Sommer OL i 1988). 

Til tross for at det på forsiden av singelcoveret stod : "From the forthcoming album - A True story", var ikke "Hand in Hand" å finne på  "A True Story". Muligens fordi at den ikke var spilt inn i Montezuma studio. Mens de andre av Shatoos låter var skrevet av Dag Brandth alene, var denne et samarbeid mellom ham og Svein Andersen.

Dag Brandth : "Hand in Hand' var den aller første innspillingen vi gjorde. Denne ble trykket opp, men stoppet rett før utgivelse."

 "Hand in Hand" ble aldri å finne på noe Shatoo album. Kun som promosingel.

I stedet"Overload" ble gitt ut som første offisielle singel fra den nye plata i august 1987, og 1. september lå den som nevnt som nr. 1 på Norsktoppen, noe som bidro til å skape interesse for albumet "A True Story" som ble gitt ut på samme tid (24. august). 

Til tross for at "Overload" var den mest populære låta på Norsktoppen i 1987 kom ikke singelen inn på VG-lista, og da låta var nykommer på 'Ti i skuddet' 10. september, nådde den ikke høyere enn 11. plass, noe som gjorde at den gikk ut av 'Ti i skuddet' listen i første forsøk.

24. september 1987 opptrådte Shatoo i NRKs program TopPop med "Overload". I intervju på Halvsju fortalte Dag at : "Overload' handler om dette å tørre å være den man er. Å tørre å si nei, når det er noe du ikke vil."

Shatoo opptrådte i TopPop også ved en senere anledning. Programmet var en norsk variant av britiske 'Top of the Pops', der en liste med de 25 mest populære låtene (for øyeblikket) ble presentert.

Shatoo på TopPop på NRK.

Shatoo opptrådte gratis på NRKs TV aksjon 18. oktober 1987, sammen med artister som a-ha, Bobbysocks, og Rolv Wesenlund.

Først i begynnelsen av november kom "A True Story" inn på VGs topp 20 albumliste - 3 måneder etter at den ble gitt ut. Den debuterte med en 12. plass, og etter 4 uker på listen var den oppe på en 6. plass. Etter å ha falt noen plasser i ukene som fulgte, var den tilbake på 6. plass i uke 52 - noe som nok betydde at det lå mange Shatoo album under juletreet det året. I desember hadde den solgt 20.000 eksemplarer.

 VGs albumliste med "A True Story" på en fin 6. plass.

Etter 12 uker falt "A True Story" ut VG-lista, i slutten av januar 1988.

 Shatoos album "A True Story".

17. oktober 1987 deltok Shatoo i ungdomsprogrammet Blikkbåx på NRK TV. Dag og de andre i Shatoo besøkte Marienlyst jevnlig en periode. Dag Brandth : "Vi var innom NRK TV 4 ganger på et par måneder."

Etter "Overload" ble "Dangertown" og "Santorini" gitt ut som dobbeltsingel høsten 1987. Selv om heller ikke den kom inn på VGs singelliste, hadde den større suksess på 'Ti i Skuddet' enn "Overload". Faktisk var begge sidene av singelen inne på topp 10 i det populære radiopogrammet - med "Dangertown" som den mest populære. 29. oktober, 5. november, og 12. november lå den som nummer 1 på 'Ti i skuddet' listen.

"Dangertown" lå som nr. 1 på 'Ti i skuddet' 3 uker på rad i oktober/november 1987.

Også på Norsktoppen var begge låtene inne på topp 10 listen, men her var det "Santorini" som var den største hiten, med 1. plass 10. november 1987. 

 Dobbeltsingelen "Dangertown" og "Santorini"

En låt som ikke ble gitt ut på singel, men som likevel hevdet seg godt på Norsktoppen var "Love means More", med 1. plass på listen 9. februar og 12. april.

I Østen ble "Santorini" gitt ut som singel uten "Dangertown", men med "One of the Others" på B-siden av singelen. 

Til tross for den store suksessen Shatoo opplevde i Norge, og at låtene deres hadde et 'internasjonalt lydbilde' var det aldri snakk om å forsøke å slå gjennom i utlandet. Likefullt var flere av platene deres tilgjengelig i platebutikker utenfor norges grenser, og med det fikk de fans fra mange steder i verden (noe kommentarer på videoene som er lagt ut på Youtube viser). De blir også gjerne omtalt som 'Italo pop' pga det syntetiske lydbildet.

Shatoo hadde sin egen fanklubb kalt "Shatoo society", som holdt til på Billingstad i Asker. Denne fanklubben var særdeles aktiv når det gjaldt å gi sin støtte til Shatoo. Bla. måtte TV programmet TopPop slutte å bruke 'Ti i skuddet' - og 'Norsktoppen' listene som endel av grunnlaget når de skulle sette sammen topp 25 listen sin. Odd Arvid Strømstad (ansvarlig i TopPop) : "Vi fikk helt unormale utslag på Shatoo som hadde en aktiv fanklubb som ringte inn stemmer."

Vera Kvaal og Rune Gokstad var programledere på TopPop på NRK.

Helt siden Shatoo slo gjennom med "Overload" ble de sammenlignet med a-ha. Både pga. synthpopen, og fordi de var en norsk trio med godt utseende. Men denne sammenligningen likte ikke Shatoo : "a-ha er ikke forbilder for oss, da vi har større sans for Pink Floyd."

Likefullt burde Shatoo ha sendt en takk til a-ha, for å ha bidratt til å gjøre engelskspråklige låter tilgjengelig på Norsktoppen. Fram til 10. mai 1986 hadde det kun vært tillatt med norskspråklige låter. Suksessen The Monroes og a-ha hadde opplevd året forut var den direkte årsaken til at man endret reglene, noe som kom Shatoo til gode.

a-ha skal også han sin del av æren for at musikkinteresserte i Norge fikk øynene opp for synthmusikk.

Shatoo ble gjerne sammenlignet med a-ha, noe de ikke likte.

For Calle, Dag og Øyvind som fram til dette var totalt ukjent for folk flest, var den enorme oppmerksomheten de plutselig fikk både en skremmende og morsom opplevelse. Særlig tenåringsjentene la sin elsk på dem, noe ungdomsblader som Det Nye, Romantikk, Topp, og Logo visste å utnytte.

Dag Brandth : "Sjokk og absurd glede den dagen vi føk opp på 1. plass på Norsktoppen. Plata solgte som varme hvetebrød og  Utrolig! Uvirkelig! Alt skjedde så fort, at jeg idag bare kan huske fragmenter av toppene. Vi var jo gjengangere i TOPP/LOGO og DET NYE. Vi frekventerte hverandre så ofte at vi nærmest ble go'venner med journalistene. Om dét var lurt? Antageligvis ikke.."

Av sin manager Lars Høel hadde de fått beskjed om å holde hodet kaldt, og å holde beina på bakken da interessen for Shatoo tok av.

I intervjuer snakket de om viktigheten av å prioritere skole framfor musikken, og gjøre ferdig utdanningen først : "Vi går fremdeles på skole alle tre, og kommer til å avslutte utdannelsen før vi gjør musikk til heltidsbeskjeftigelse."

Oppslag med Shatoo i Aftenposten, Det Nye og Romantikk.

I tillegg til TV, aviser og magasiner, måtte Dag og co. stille opp til intervju i mange av landets nærradiokanaler. Dag Brandth : "Vi ble sendt på historiens mest voldsomme nærradio-turné - land og strand rundt. Jeg må innrømme at vi tilslutt HATET nærradioer. Så mye at vi ble bilsjuke av å sitte i et radiostudio. Møkka lei. Men - det var lurt av oss."

 Øyvind Haavik på besøk hos Bjørn Faarlund i Radio 1,

der de for anledningen hadde laget billed-hørespill.

En periode var interessen for Shatoo så stor at de tre nesten ikke våget å bevege seg utendørs. Dag Brandth : "Vi ble jo litt engstelige for å ferdes blandt folk....Jeg og Øivind (tror jeg det var, hvis det ikke var Calle) ble overfalt av en skare jenter som fikk øye på oss en kveld ruslende rundt. Det var utslipp fra en ungdomsklubb, og vi var tilfeldigvis der akkurat da. Vi opplevde at klær ble revet i stykker, og jeg er glad for at en årvåken buss-sjåfør stoppet bussen og reddet oss. Han dro oss inn i bussen og kjørte oss hjem. Phew!!!! Scary moment!!"

I et intervju med Aftenposten sa Øyvind og Calle at det var morsomt å være 'forelskelsesobjekt' (som Aftenposten skrev det) for jentunger. Men at de håpet at det likevel var musikken som telte mest for jentepublikummet."

26. desember 1987 hadde Aftenposten en større artikkel om Shatoo, på oppfordring fra sine (unge) lesere. Her ble Øyvind og Dag presentert som 'eventyrgutter' : "Askeladder er det mange av i popens vindunderlige verden. Men det er ikke flaks alene som bringer popband det halve kongerike. Et godt ytre, kristent livssyn og en oppvakt manager er ikke av veien. Årets askeladder kaller seg Shatoo."

Dag Brandth : "Musikken betyr alt, og dette er en sjanse vi kanskje bare får en gang i livet."

Øyvind Haavik : "Det er et veldig ustabilt marked vi er ute på. Før man vet ordet av det kan populariteten dale. Derfor gjelder det å smi nå."

Aftenposten gjorde et større intervju med Øyvind Haavik og Dag Brandth i desember 1987.

På det tidspunktet Shatoo ble intervjuet av Aftenposten var de redusert til en duo, bestående av Dag Brandth og Øyvind Haavik, ettersom Calle Marcussen hadde forlatt bandet. Årsaken ble oppgitt å være skolegang, men den relle årsaken kan ha vært noe annet. 

Dag Brandth : "Trist. Jeg ønsker å ikke kommentere dette, men denne avgjørelsen hadde verken Øivind eller jeg noe med å gjøre..."

Magasinet Det Nye hadde bruddet på forsiden av bladet, den 14. desember 1987 : "Triste nyheter for Shatoo-fans. Ikke minst for de som digger kjekkasen i gruppen : Calle Marcussen. Han har nemlig sluttet, og Shatoo er blitt en duo."

Det Nye, 14. desember 1987

Høsten 1987 ble dermed en svært hektisk periode, med flere plateutgivelser, mange TV opptredener og intervjuer, og turbulens innad i bandet. I tillegg måtte de i gang med innspillingen av et oppfølgeralbum til "A True Story" - for å holde interessen for bandet oppe. 

 Dag og Øyvind med gullplatene de fikk for salget av "A True Story".

Mens Dag hadde jobbet med låtene til førstealbumet over mange år, ble han nå pushet til å komme opp med låter til det nye albumet i en fei. Dag Brandth : "Innspillingen av 'Life' var ikke et høydepunkt for min del. Jeg ble pushet hardt fra management. Måtte sitte inne og komponere låter i en fei. Kosen forsvant litt."

Enkelte av låtene, slik som "Starting Tonight" hadde han som nevnt skrevet lenge før Shatoo var påtenkt. For at Dag og Øyvind skulle få kreativ ro til å tenke ut nye låter og tekster, sørget manager Lars Høel for at de ble sendt til den thailandske øya Koh Samui. I tillegg til at Dag kom opp med flere tekster som ble brukt på den neste plata, hadde de en opplevelsesrik tur.

Øyvind Haavik : "Dette var før turismen innvanderte øya, og vi bodde i noen primitive bungalower rett på stranden, med diesel aggregat som dundret og gikk frem til klokken 23 om kvelden. Da var det slutt på vifta... Husker godt at det ble tatt en kobraslange hos naboen (som hadde kommet opp av kloakken) som ble tilbudt til høyestbydene samme kveld."

'Suksessformularet' fra førstealbumet ble kopiert på "Life" (som den nye plata het). Med innspilling i Montezuma studio i Stockholm, og med Ulf Wahlberg som produsent og keyboardist. Lasse Jonsson deltok med sin gitar også på denne plata.

Shatoo kunne glede seg over mye hyggelig omtale da musikkåret 1987 skulle gjøres opp.

I VG var Shatoo, Tomboy, TNT, Jørn Hoel, og Sissel Kyrekjebø de mest populære artistene da avisen skulle kåre årets artist, basert på telefoninnringninger.

Enda bedre gikk det i Det Nyes store leseravstemning, der mange tusen hadde vært inn og stemt på 'Årets artist', 'Årets gruppe', 'Årets vokalist', 'Årets debutant', 'Årets LP', 'Årets single', og 'Årets komponist'. Shatoo var inn på topp 5 i alle klasser. Ekstra morsomt var det nok å vinne klassen for 'Årets gruppe' og 'Årets debutant'. Og for låtskriver Dag Brandth var det nok en stor fjær i hatten å komme foran navn som Pål Waaktaar (a-ha), Lars Lillo Stenberg og Åge Aleksandersen, som 'Årets komponist/musiker'.

Det Nyes store oppsummering av musikkåret 1987 ble hyggelig lesning for Shatoo.

Albumet "Life" ble lagt ut for salg 19. mai 1988, og i begynnelsen av juni debuterte albumet på VG-lista med en fin 12. plass. Uka etter var den oppe på 10. plass, men etter dette gikk det nedover med 25. plass i uke 25, før den forsvant ut av VG-lista - etter kun 3 uker.

Hovedårsaken til det litt skuffende salget av "Life" var nok at den rett og slett var svakere enn "A True Story". Låtene var ikke av samme kvalitet, og det var lite som viste at Shatoo hadde utviklet seg musikalsk. Det elektroniske lydbildet var tynt og uengasjerende, i tillegg til at det hørtes utdatert ut. Hederlige unntak var låtene "On Your own" og "Light to Shine", som begge ble gitt ut som singler. 

Dag Brandth : "Jeg er ikke happy med produksjonen på 'Life'. Horror!"

 Albumet "Life" fra 1988. Coverbildet ble tatt på øya Koh Samui, utenfor Thailand.

Dessverre klarte ikke ikke "On Your own" og "Light to Shine" å bli lagt merke til da de ble gitt ut som singler. De var ikke inne på verken Norsktoppen, 'Ti i skuddet' eller VGs singelliste. Noe som i neste omgang gikk utover interessen for albumet.

På  'Ti i skuddet' var "Light to Shine" utfordrer 19. oktober 1989, men endte opp på sisteplass med kun 31 poeng. Noe som stod i sterk kontrast til interessen som hadde vært for bandet i samme program, 2 år tidligere.

I et forsøk på å skape blest om Shatoo og albumet "Life" dro Øyvind og Dag ut på en større sommerturne i 1988, med besøk på messer, tivolier m.m. Her opptrådte de med hjelp fra musikere som til vanlig spilte tyngre stoff enn det man fant på Shatoos plater. Med bla. Jon-Willy Rydningen på keyboard, og Dag Brandths fetter på trommer.

Bortsett fra at Dag ble skremt av popdivaene Desireless og Spagna (som i 1987 hadde hits med låtene "Voyage Voyage" og "Call Me"), ble turneen en suksess.

Dag Brandth : "Vi var på sommerturné 1988, land og strand rundt. Mye morsommere enn PR-turneen. Koste meg gløgg ihjel! SÅ mye folk!!!!  Husker vi delte garderobe med Desireless og Spagna. Grusomt! Antageligvis de 2 weirdeste nutcases i 80-tallspopen. De skremte meg begge to. Freaks!"

Dag Brandth : "Det har vært veldig morsomt. Selvfølgelig er det morsomt at platene våre selger så bra. Men direkte publikumskontakt teller mye mer. Da vet du umiddelbart hvilke låter som slår an. På de første konsertene våre var jeg ikke så veldig sikker på meg selv. Men nå er det kjempegøy. Det morsomste jeg vet."

Etter konserten i Skien måtte Øyvind og Dag skrive autografer, og ta imot gaver fra publikum.

Lars Høel : "En messeturne er en fabelaktig måte å komme ut til et stort publikum på. Det er klart det er annerledes enn vanlige konserter. Når folk kommer ene og alene for å se et band, er det mye mer givende å spille."

Det ble også tid til å besøke platebutikker og kjøpesentre for å signere den nye plata.

Etter at turneen var over valgte Øyvind og Dag å gå hvert til sitt, slik at Shatoo ble oppløst. Den skuffende mottagelsen av "Life" var hovedårsaken, men også følelsen av at bandet hadde gjort sitt - det var på tide å gå videre.

Dag Brandth : "I 1988 ble det svært stille" og : "Det kokte litt bort...I og med at vi ikke jobbet kreativt sammen - samt dét faktum at vi var på nedattgående - blir konsekvensen naturlig nok at det avslutter seg selv."

I oktober 1988 fikk Dag noe hyggelig å tenke på, da han suverent vant avstemningen 'Hvem er Norges kjekkeste fyr', i bladet 'Det Nye'. Som et bevis på at han hadde vunnet fikk han en pokal, røde roser, og en lubben pusur i gave, overrekt av noen av hans fans.

'Det Nye' hadde et stort oppslag i oktober 1988, om at Dag Brandth var Norges kjekkeste fyr.

Allerede i forkant av dette hadde Dag begynt å planlegge en ny karriere - som soloartist. I ryggen hadde han Shatoos plateselskap Sharatima Records og manager Lars Høel. I første omgang jobbet han sammen med den britiske produsenten M. Guy Fletcher. I 1984 hadde Fletcher produsert albumet "The Real Thing" med Creation, i tillegg til at han skrev tekstene.

Fletcher som er onkelen til Guy Fletcher i Dire Straits var på 60-, 70-, og 80-tallet en av de mest suksessrike låtskriverne i England, der han bla. skrev låter for Elvis Presley, Cliff Richards Grand Prix låt "Power to all our friends", og "Save me" med Louise Mandrell som nådde 6. plass på den amerikanske country-listen i 1983.

Dag Brandth : "Jeg var på gang med soloprosjekt med Guy Fletcher i England, og så vel egentlig en fremtid som soloartist mer realistisk enn noe annet."

Sammen med Fletcher skrev Dag låter til sitt soloalbum - kalt "Tranquillity". Bla. "One Night Love" og "Starlight" som sammen ble gitt ut på singel. "Starlight" var en lavmælt akustisk låt, som ikke minnet om det Dag hadde gjort med Shatoo like i forveien.

Albumet "Tranquillity"

Fletcher produserte også Dags album, som ble spilt inn i Stonewall Studio, i England. Dag Brandth : "Jeg var i studio i to uker, på sørspissen av England. Spennende."

"Tranquillity" som ble gitt ut 13. november 1988 inneholdt låtene : "One Night Love", "There's Nothing Wrong With Our Love", "No Doubt About It", "Do You Wanna Make Love?", "We're Gonna Make It To The Top", "The Boys & Girls Of Earth", "Here And Now", "Where Are You", "Feel", og "Starlight".

Dag Brandth som soloartist

I forbindelse med utgivelsen av "Tranquillity" stilte Dag opp til intervju i magasinet Topp, der han i tillegg til å prate om den nye soloplaten, også viste sine favorittplagg. Dag Brandth : "Jeg liker å kle meg litt spesielt. Kjøper gjerne svarte jakker og frakker brukt. Dessuten samler jeg på alle slags hatter."

En stolt Dag Brandth med albumet "Tranquillity" foran seg.

Han kunne fortelle at han etter innspillingen av platen skulle bruke tiden på skolen og musikk. Dag Brandth : "Hver helg fram til jul, skal jeg reise land og strand rundt for å signere plater og gi intervjuer. På hverdagene må jeg 'konse' om skolen og lekser. Og om musikken : jeg går aldri langt uten kassettspilleren min. Plutselig får jeg en ide, og da må jeg feste den på bånd."

På den tiden gikk han på 2. gym, på språklinjen på Christian Augusts videregående skole i Halden. Dag Brandth : "Jeg har spansk, fransk, og engelsk som hovedspråk."

Dag stilte opp til fotosession i magasinet Topp for å vise fram klærne han hadde i skapet.

Topp hadde også en plateanmeldelse av "Tranquillity" i samme blad : "Shatoos fanskare blir neppe skuffet over resultatet. Velkjente strofer oser ut av høytalerne, og innslag som 'We`re gonna make it to the top' og 'No doubt about it' bør ha gode sjanser på Norsktoppen."

Med denne utgivelsen siktet Dag og Sharatima Records utover norges grenser. Men til tross for flere flotte låter og en proff produksjon fra Guy Fletcher klarte ikke platen å markere seg noe sted - heller ikke i Norge.

I 1989 forsøkte Sharatima records og Lars Høel å gjenskape suksessen Shatoo hadde, ved å sette sammen guttebandet Mortimer & the Pancakes. De tre guttene fra Oslo og Bærum var på den tiden 11, 13 og 13 år gamle. Lars Høel skrev tekstene til låtene, i tillegg til at han var manager. Han brukte også 2 låter som opprinnelig var spilt inn med hans gamle band Playboys. 

Ulf Wahlberg og Lasse Jonsson som begge hadde deltatt som musikere på Shatoos plater, bidro også her. Dag Brandths talent som låtskriver ble også tatt i bruk på dette prosjektet, der han skrev 3 av låtene på guttenes album "Teit teltur og andre ubla gubla sanger".

Guttene fikk en mindre hit med "Teit teltur", men verken denne singelen eller albumet kom inn på VG-lista. "Lørdagskveld alene" nådde imidlertid en fin 2. plass på Norsktoppen (takk Henrik Grydeland, for info).

Etter at Shatoo var oppløst valgte Sharatima Records å satse på Mortimer & the Pancakes.

I 1989 gjorde Dag et nytt forsøk på å få i gang solokarrieren, ved å flytte til Stockholm, og slå seg sammen med Peo Thyrén som tidligere hadde hatt suksess med bandene Sha-Boom og Noice. I Sha-Boom hadde Thyrén spilt med Dags bysbarn Dag Finn og Bobby Andersen. Sammen spilte de inn den 'tidsriktige' dance-låta "Don't Throw Our Love Away". Og selv om den ble en mindre hit i Sverige da den ble gitt ut i 1990, var det ikke nok til å gi Dag det karrieremessige løftet han hadde håpet på, så han flyttet tilbake til Norge.

Dag Brandth : "Etter Shatoo flyttet jeg til Stockholm og jobbet med noen låter sammen med Peo Thyrén (Sha-Boom!!! helt tilfeldig...). Dette førte til en single som snytt ut av ræva på SAW (Stock, Aitken & Waterman) - som jo var tidsriktig... Den het "Don't Throw Our Love Away" og peaket på 3. plass på Radio Stockholm. Men det ble med den. Og jeg returnerte til Norge."

"Don't Throw Our Love Away"

I årene etter dette har Dag prøvd seg på mange areaner, først og fremst innen teater/musikal. Han hadde rollen som Marius i "Les Misérables", deretter hovedrollen i "Little Shop Of Horrors" (på Fredrikshalds teater i Halden), samt at han har deltatt i teateroppsetningen av "Edderkoppkvinnens kyss". Han har også vært musikkansvarlig på show på Dizzie-teateret.

18 år gamle Dag Brandth med Tine Skolmen i 1990, i forbindelse med "Little Shop of Horrors".

Sommeren 1991 hadde Dag en av hovedrollene i revyforestillingen "Absolutt svensk" på City hotel i Fredrikstad. I løpet av 90 minutt fikk publikum høre Dag, Tine Skolmen, Kai Robert Johansen og Ulf Davidsen synge 70 svenske låter fra 60- og 70-tallet - i et potpurri. I VGs anmeldselse av revyen fikk Dag skryt for sin gode stemme.

Dag Brandth og Tine Skolmen på scenen på City Hotel i Fredrikstad.

På midten av 90-tallet hadde Dag skrevet flere titalls låter som han ønsket å presentere til plateselskapene, men ingen av dem var interessert. Dag : "Jeg gikk kanossagang rundt til plateselskapene med noen av låtene mine. Det var en gedigen nedtur. Dem jeg møtte gadd nesten ikke å høre på hva jeg hadde med meg."

En av dem het "This is Green" (1995), som senere har vært tilgjengelig på internett.

I 1998 fikk Dag æren av å være den første innspillingslederen i den populære TV-serien "Hotel Cæsar" på TV2. Etter å ha jobbet her en stund flyttet han til London, for å være oversetter/norsk stemme for TV kanalen Fox Kids. Dag Brandth : "Jeg var hotellets første Innspillingsleder! En fantastisk gøyal og lærerik tid, helt til Fox Kids i London lokka meg med Schwære pengerr."

I oktober 1998 deltok Dag i revyen "Bare for moro skyld", i Fredrikstad. Her stod han på scenen sammen med kjente navn som Mari Bjørgan, Kirsti Sparboe, og Ole Jacob Lindberg.  

I 1999 var Dag tilbake i 'det musikalske rampelyset' da han fikk æren av å delta i den norske Grand Prix finalen. I utgangspunktet var han invitert med som komponist, men han endte opp med å synge "Untold" selv - som låta han skrev het. 

Dag Brandth : "Med den moderne formen Grand Prix nå har fått, med muligheter til å synge på engelsk, stille med ferdig innspilt musikk på tape osv. fant jeg etter hvert ut at jeg hadde lyst til å synge min egen låt. Det er en killer av en sang." 

VG var veldig positiv i sin omtale av Dags låt i forkant av den norske finalen : "Dag Brandth fra gamle Shatoo gjør comeback med en mid-tempo-melodi som er inspirert av ’60- og litt 70-tall. Brandth er en god låtskriver, han synger godt og har finalens mest engelskinspirerte bidrag."

I et intervju med VG på denne tiden fortalte Dag at han hadde 30-40 låter klar for utgivelse.

I selve finalen fikk Dag oppmerksomhet fra programlederne for sitt spesielle valg av antrekk - med joggesko til dressbukse.. Dag Brandth : "Jeg har gjort alt det moren min har sagt jeg ikke skal gjøre: Bruker joggesko til dressbukse og har farget håret litt grålig. Hun sa: 'Tenk på de som skal stemme, da, de er jo mellom 40 og 50 år!'."

Dessverre var ikke publikum enig med Dag og VG om låtas kvaliteter, for "Untold" havnet sist av de som 8 som var i finalen. Mens Stig Van Eikj vant, med "Living my life without you".

I 2005 hjalp Dag Stine fra Halden, med hennes forberedelser til Idol på TV2.

I november 2006 deltok Dag Brandth på jule-CDen "Jul i Halden", der inntektene gikk til Frelsesarmeen i byen.

I 2009 og 2010 deltok Dag i teateroppsetningen av "Brottsjø" på Hvaler. I senere år har han også sunget med Halden Storband og Blue Energi Band.

	Dag (til venstre) i 2010, i forbindelse med oppsetningen av "Brottsjø".		CDen "Jul i Halden"

Sommeren 2009 var Dag tilbake i Sverige, der han to kvelder i juli deltok i "Taubespelen", som var en hyllest til den svenske visesangeren Evert Taube. Andre navn som deltok i forestillingen var Sven-Bertil Taube, Lill Lindfors, Rikard Wolff, Laleh, Sanna Nielsen og Jack Vreeswijk.

I 2011 slo Dag seg sammen med Frank Skovrand og laget en norsk utgave av "Taubespelen" - kalt "Taube i Vika". Forestillingen som var en blanding av historier om Evert Taubes liv og hans viser, ble framført på Sponvika vertshus ved Halden, den 10. 11. 24. 25 juni., og 1. 2. 8. og 9. juli 2011. Med seg på scenen hadde de en musikalsk trio.

"Taube i Vika" med Dag Brandth

Parallelt med sine mange engasjement har Dag skrevet låter, med ønske om å en dag få gitt dem ut på plate. Dag Brandth : "Jeg har hele tiden produsert poplåter og har et kjempebibliotek med uferdige uutgitte låter. Men jeg har planer for disse."

Dag Brandth som i dag bor i Halden, er gift med engelskmannen Adrian.

Mens Dag har 'klort seg fast' til musikk- og showbransjen i årene etter Shatoo, valgte Calle Marcussen og Øyvind Haavik å fortsette i andre retninger. Øyvind utdannet seg innen informatikk, og jobber i dag i Oslo firmaet Basefarm,  som driver med forvaltning og drift av IT-systemer. For tiden bor Øyvind i Cambridge i England. 

Calle Marcussen utdannet seg til branmann, og har i mange år jobbet i Drammenregionens brannvesen. Han har også endret etternavn fra Marcussen til Varfjell.

Ved siden av jobben som brannmann har Calle også vært tilknyttet eventselskapene Arrcom og PS Arrangement. 

I 2007 fikk Varfjell endel omtale i media (bla. i Vi menn) da han og en kollega deltok i billøpet Arctic Trophy på Kolahalvøya i Russland.

Uoffisielle rykter sier at Dag har klart å overtale Øyvind og Calle til å bli med på en gjenforening av Shatoo. Om det stemmer, og om det blir noen ny plate, vil bare tiden vise. Dag Brandth : "Vi skal gjøre Comeback!! Mer info kommer!"

 Calle, Dag og Øyvind

Shatoo er et stykke norsk musikkhistorie som dessverre har blitt litt avglemt av ettertiden. For det er få norske band som har klart å skape samme hysteri, og selge like mange plater som det Shatoo gjorde i sin tid.

Som et typisk 80-talls fenomen gjorde de seg sterkt bemerket - ikke minst på Norsktoppen og 'Ti i skuddet', før de forsvant ut av rampelyset like fort som de hadde kommet inn. Likefullt er det fortsatt mange som mimrer tilbake til tiden da jentene var forelsket i Dag, Øyvind eller Calle, mens guttene hørte på "Overload" og "Santorini" i smug, uten å tørre å fortelle det til kompisene.