|
Tore Stabell Kulø: Født 1966
Kjell
Jørgen Riegels Holbye: Født 1966
Arlene
Wilkes: Født 3. august 1964
Sommeren
1988 var "Life
Must Go On"
med Coco
en av de store hitene i Norge. I juni 1988 var låta oppe på en 2.
plass på VGs
singelliste, og den ble hyppig spilt på
NRK og landets
mange nærradiostasjoner. "Life Must Go On" hadde en
eleganse som gjorde at den kunne minne om det beste fra britisk pop
på den tiden, med artister som Sade,
Swing Out Sister,
The
Blow Monkeys, Matt
Bianco og Danny
Wilson - artister som gjerne ble omtalt som Sophisti-pop.
Med
sitt proffe lydbilde og med vokalist fra Trinidad, var det nok få som
ville tippet at Coco var norsk. Og det var nok også de færreste som
hadde hørt om dem før de plutselig var et av de mest etterspurte
bandene i Norge.
I
tillegg til sanger Arlene
Wilkes bestod Coco
av de 22 år gamle guttene Tore Stabell Kulø og
Kjell
Jørgen Holbye .
|
|
|
|
|
Tore Stabell Kulø |
|
Kjell
Jørgen Holbye |
Tore
og Kjell Jørgen var begge fra Nesodden,
like sør for Oslo. De
møttes på 80-tallet da de begge var elever ved Nesodden
videregående skole (avgangselever i 1985). Etter å ha funnet ut at de hadde mange felles
interesser musikalsk, valgte de
i 1985 å slå seg sammen og starte et band som de kalte Modes
Nouveaux -
inspirert av synthgruppene Depeche
Mode og Classix
Nouveaux.
Begge
to hadde drevet med musikk siden de var små. Tore var (ifølge VG) et
musikalsk vidunderbarn som spilte Chopin og
Beethoven uten noter,
til pianolærerens store glede. Som 15 åring gikk han lei av de gamle
mesterne, og begynte i stedet å interessere seg for moderne
tangentinstrumenter og studioteknikk.
Jørgen
begynte sin musikalske karriere i skolemusikken, hvor han spilte
tenorhorn. Kjell Jørgen
Holbye: "Jeg begynte å spille tenorhorn, men en vakker dag
forbarmet skoletannlegen seg over meg. Jeg ble innkalt til time og kom
ut igjen med tannregulering. Dermed ble tenorhornet byttet ut med
saksofon." - Et bytte både tannlegen, Kjell Jørgen, og
reguleringen satte stor pris på.
I den
første tiden fungerte kjellerstua hjemme hos Tore som base for det
nye bandet. De to ble raskt enig om at de trengte en trommemaskin om
de skulle få musikken de spilte til å låte bra. Og dermed begynte
en desperat jakt på en trommemaskin. Det gikk så langt at Kjell
Jørgen rev ut alle de gule sidene i telefonkatalogen som var merket
'studioer'.
Tore: "Vi ringte rundt, men logisk nok ville ingen
låne oss en trommemaskin sånn uten videre. Vi holdt på å gi opp da
vi endelig kom i kontakt med et studio som sa vi kunne se på
utstyret. Jeg skal si deg vi ble imponert av alle knappene og
knottene."
I
tillegg til trommemaskinen spilte Kjell Jørgen saksofon mens Tore
spilte piano. Kjell Jørgen: "På denne tiden var det bare oss,
besetning piano og sax, og trommemaskin og synth - og innspillinger på
firespors portastudio."
Etter
dette begynte de to å skrive låter sammen. Kjell Jørgen: "En
av de første låtene vi lagde - og fremførte - hadde tittelen
'Thousand Miles Away' - det hele var altså instrumentalt."
Etter hvert følte de
at låtene de skrev var så bra
at de fortjente å bli gitt ut på plate. De fikk muligheten til
spille inn noen av låtene sine i et 16 spors studio i Nydalen i Oslo,
som het Octocon.
Dette var det samme studioet som de litt tidligere hadde fått låne
trommemaskinen fra.
Dette studioet ble på den tiden også brukt av a-ha,
som de spilte inn demoer til albumet "Scoundrel
Days".
Octocon studio
ble bygd opp av Tore
Aarnes, i en kjeller i
Nydalen rundt 1980. Senere flyttet han studioet ut fra kjelleren og
inn i en container som stod i Maridalsveien.
Tore
Aarnes (bildet) bygde opp Octocon studio rundt 1980, i en kjeller i
Nydalen.
I
Octocon studio ble Kjell Jørgen og Tores første singel spilt inn - "(Take
me to) Jamaica".
Tore begynte også etter hvert å jobbe i studioet, noe
som ble en nyttig læreprosess.
Kjell
Jørgen: "Vi kom i kontakt med et 16-sporsstudio i Nydalen i Oslo,
og der startet vi innspillingen av noen demoer i 1986, blant annet den første versjonen av låta
'Beachdance'
(ble senere å finne på debutalbumet)- pluss noen andre ting som ikke fins lenger. I forlengelsen begynte Tore å jobbe i studioet, og etter hvert ble vi relativt gode på å mikse og ta opp - vi har jo hele tiden produsert selv. Vi lyttet og forsøkte å etterligne forbilder fra denne tiden - noen ganger med hell, noen ganger ikke."
"(Take
me to) Jamaica" var den første singelen Coco ga ut, i 1987.
Allerede
på dette tidspunktet hadde Kjell Jørgen og Tore klare ideer om
hvordan de ønsket å høres ut på plate ; mest mulig ulikt det som ellers
ble laget av musikk i Norge.
Tore: "Feilen med norsk musikk er at den lyder så
norsk. Og det er ikke så rart, når musikerne, produsentene,
kordamene, komponistene og teknikerne, stort sett er de samme uansett
artist. Og så skal alt være så meningsfylt. Tekstene skal bety noe,
budskapet skal være riktig."
ifølge
Coco skulle musikk først og fremst være fengende og til å bli glad
av: "Musikken vår har kun til hensikt å underholde mennesker,
enten de er stranden, foran peisen, eller på joggetur. Vi er
kommersielle - i den forstand at vi vil at flest mulig skal like
musikken vår."
Det
unorske, og ønsket om å skape fengende musikk, egnet for varme
sommerdager på stranden, kom til uttrykk på "(Take
me to) Jamaica" - med sitt kalypsopreg. Det de manglet var en
kvinnelig sanger til å fronte låtene de hadde skrevet. I 1986 og
1987 var Swing Out
Sister - som bestod
av en kvinnelig sanger, og to mannlige bakmenn - noe av det mer
sofistikerte og populære på den britiske singellisten. Tore og Kjell
Jørgen var fans av bandet, og ønsket muligens å fremstå på en
lignende måte.
Damen
de lette etter skulle helst se bra ut, i tillegg til å kunne synge.
Kjell Jørgen og Tore: "Vi var på utkikk etter en kvinnelig vokalist med sjarm
og et bra utseende."
Denne
damen fant de da de bladde i et nummer av ungdomsmagasinet
Det Nye.
Bladet hadde en artikkel om Arlene
Wilkes fra Trinidad
i Sør-Amerika, som på den tiden gjorde seg bemerket som
medlem av danseensemblet Carte
Blanche. Wilkes
hadde vært med i Carte Blanche siden starten i 1984, og det var også hun som kom
opp med navnet 'carte blanche' (betyr: frie hender).
Arlene
Wilkes fra Trinidad ble med i Coco i 1987.
Wilkes
hadde vokst opp i industribyen San Fernando på Trinidads vestkyst. Arlene
Wilkes: "Det var en trygg og forutsigbar barndom under flammetrærne som
lyste i organsje når sommerferien nærmet seg."
Wilkes
hadde kommet til Norge i 1982 sammen med norsk-engelske Jennifer Day.
Wilkes hadde fram til dette gått på ballettskole hos Day, i
Port of Spain i Trinidad.
Tore og
Kjell Jørgen fikk hjelp fra redaksjonen i Det Nye til å finne fram
til Arlene. De ringte henne og spurte om hun kunne synge, og om hun
hadde lyst til å bli med i bandet deres. Arlene Wilkes: Jeg fikk en
telefon som skulle snu livet mitt på hodet. Det er ikke hver dag du
blir tilbudt vokalistjobben i et fremadstormende popband."
Etter
å ha jobbet sammen en stund var de to guttene full av lovord om sitt
nye medlem. Tore og Kjell Jørgen: "Hun er en uhyre dyktig
vokalist, en fremragende danser, og hun er profesjonell til
fingerspissene.
I media
ble de sammenlignet med nevnte Swing Out Sister. Det Nye mente i
tillegg at Arlenes stemme kunne minne om Donna
Summer og Grace
Jones.
Kjell
Jørgen Holbye, Arlene Wilkes og Tore Stabell Kulø utgjorde Coco.
På det
tidspunktet de spilte inn "(Take
me to) Jamaica" hadde de ennå ikke funnet noe navn til bandet.
Det var først da de skulle gjøre et intervju med en radiostasjon, og
en av demoene de hadde laget skulle spilles, at de måtte komme opp med et navn.
Tore og Kjell Jørgen: "Navnet falt nærmest ned i hodet på
oss. Vi skulle intervjues, og da måtte vi ha et navn på bandet.
'Coco' er lett å huske, lett å uttale, og så høres det
internasjonalt ut. Og det siste er viktig."
Litt
senere var de ikke like sikker på at Coco var noe godt navnevalg..
Kjell Jørgen: "Vi fant ut på sparket at vi ikke kunne hete
Modes Nouveaux lenger - så da spratt Coco ut. Vi tenkte jo ikke da på
at det skulle bli kokko i mange anledninger.
I
tillegg til et internasjonalt bandnavn valgte Tore å bli omtalt som Christopher
Higgins - som fram
til da også hadde vært kallenavnet hans. Det litt merkelige valget
av navn skyldtes at noen venner av Tore syntes han lignet på Professor
Higgins, i filmen "My
Fair Lady".
Professor
Higgins
Kjell
Jørgen valgte å bruke siste del av fornavnet - samt mellomnavnet -
og kalle seg Jörgen
Riegels. Disse
navnene ble brukt i de fleste sammenhenger, både på platecover, og
i intervjuer med media.
Selv om
"(Take Me To) Jamaica" ikke kom inn på VG-lista solgte
singelen brukbart, og den ble jevnlig spilt på landets
nærradiostasjoner. Noe som i neste omgang førte til at de fikk
tilbud om å spille inn et helt album. Kjell Jørgen: "Dette var jo nærradioenes store glanstid, og de hjelp oss enormt. Særlig Radio 1 var entusiastiske, og singelen, utgitt av plateselskapet
O.C. Records, gjorde det ganske bra. Resultatet var at vi fikk kontrakt for å lage en hel LP / Kassett /
CD."
Høsten
1987 ga Coco ut sin 2. singel, kalt "Happy
New Year".
Låta startet med temaet fra "When
you wish upon a star"
før det gikk over i mer rytmiske toner - tilpasset et livlig
nyttårsparty. Senere ble låta spilt inn pånytt med en ny tekst -
med tittelen
"Have a good time". B-siden
av singelen bestod av en
demoinnspilling av "Wouldn't
Go Back".
Begge disse låtene ble senere å finne på Cocos debutalbum.
Happy
New Year
Både "(Take
me to) Jamaica" og "Wouldn't
Go Back" kom inn på Norsktoppen, våren 1988.
"(Take
me to) Jamaica" og "Wouldn't
Go Back" var inne på Norsktoppen.
I
tillegg til å skrive de 3 låtene de hittil hadde gitt ut på
plate, stod Kjell Jørgen og Tore oppført som produsenter. Noe som
var imponerende, med tanke på det proffe lydbildet som preget
utgivelsene, og det faktum at de aldri hadde produsert en plate før.
Med
liten markedsføring fra plateselskapet O. C. Records klarte ikke Coco
å nå opp på VG-lista med
"Happy New Year" og "(Take
me to) Jamaica". Men det hindret ikke bandet eller plateselskapet
fra å satse stort i fortsettelsen. Sistnevnte bladde opp 500.000
kroner, som skulle brukes på innspillingen av Cocos debutalbum. For
at selskapet skulle komme i balanse måtte plata selge 25.000
eksemplarer.
Cocos
plater ble gitt ut på O. C. Records
Noe av
dette ble brukt til å leie studiotid i sagnomsuste Abbey
Road i London -
stedet der bla. The
Beatles og Pink
Floyd spilte inn sine plater. Kjell Jørgen: "Det
var en stor opplevelse - den samme miksepulten som 'Dark
Side Of The Moon'
er gått gjennom."
I
februar 1988 dro de over til London for å begynne arbeidet med
plata. Mens de var i byen bodde Tore og Kjell Jørgen i Bishop
Bridge Road. Også Time
Square Studio ble
brukt til å spille inn plata.
Kjell
Jørgen: "Årsaken til Londonbesøket skyldtes ikke
stormannsgalskap eller noe i den duren. Vi dro dit fordi vi manglet
inspirasjon. For å få fot, som det heter på musikkspråket."
Tore: "Dette er ingen billigproduksjon. Vi ville gjøre
platen best mulig, og har satset friskt."
Kjell
Jørgen: "Alle låtene ble til i studio, gjerne med bass og
trommer i bånn - og så kom melodi og tekst etter."
I
London hyret de
noen av Englands beste studiomusikere. Bla. fikk de Mari
Wilson (hadde topp
10 hit i UK i 1982 med "Just
What I Always Wanted")
til å kore på "Arrested
By The Love Police" og
"I'll Give It All Up".
Og de fikk Graham
Dye til å synge
på "Tonight".
Dye deltok på den
tiden på plateinnspillinger med Alan
Parsons Project, der han sang på låtene "Light
of the World"
og "Little
Hans". Kjell
Jørgen: "Dye var i studio sammen med oss, og han ble
rent forelsket i balladen 'Tonight', så det er faktisk han som synger
den låta på LPen vår."
Graham
Dye
Egentlig
hadde de ønsket seg Colin
Blunstone som
vokalist på "Tonight" - en annen som hadde jobbet mye
sammen med Alan Parsons Project. Men de ble advart mot å bruke
ham.
Kjell
Jørgen: "Vi
ville ha Colin Bluntstone, men vår tekniker advarte mot at det ville
koste mye tid - han synger ofte surt og må ta opp mange ganger. Så
til slutt ble det Graham Dye, tidligere vokalist med Alan Parson, han
også, og mye brukt i studioet der. Det fungerte godt."
Gitarsoloen
på "Tonight" ble spilt av en gatemusikant som de inviterte
inn i studio - inspirert av "Somewhere
Out There".
Også
Arlene tok turen til London for å gi sitt bidrag til albumet. Kjell
Jørgen: "Arlene kom ned og sang alle låtene i ett strekk. På
"Life Must Go On" ligger hun med doblet melodistemme i
oktav, noe som funker."
For at
Arlene skulle få mulighet til å delta på plata måtte Tore og Kjell
Jørgen tilpasse innspillingen til hennes danseøvelser på Carte
Blanche.
Etter 8
uker i London dro Coco tilbake til Norge, der de gjorde ferdig
innspillingen i Rainbow
Studio i Oslo.
Etter det
tok de seg en velfortjent ferie på Mallorca.
Tore
Stabell Kulø: "Motefotograferingen begynner å tære på
tålmodigheten.
Hvorfor
skulle jeg tvinges med på dette da, jeg som alltid ser så jæv.. ut
på bilder."
I
slutten av mai 1988 - mens de fortsatt var på Mallorca - ble den elegante poplåta "Life Must Go
On" gitt ut på singel. Og allerede etter to uker ute i butikkene
nådde den en fin 6. plass på VG-lista, noe som ble behørig omtalt i
VG: "En slik start er ikke vanlig for nye, norske grupper."
Etter 4
uker inne på topp 10 listen nådde singelen en flott 2. plass i
slutten av juni. Etter 11 uker var den ute av listen.
Da Tore
og Kjell Jørgen kom hjem fra Mallorca opplevde de at "Life Must
Go On" ble spilt overalt, noe som naturligvis ble en hyggelig
opplevelse for de to.
Kjell
Jørgen: "Det var en
stor opplevelse å
gå gjennom Oslos gater og høre låta spilt fire forskjellige plasser..
Vi skjønte da at låta hadde blitt den hiten vi håpet på."
"Life
Must Go On" var den første plata Coco ga ut som plateselskapet
valgte å bruke penger på til markedsføring. Bandet ble bla. sendt
ut på turne i Norge, der de stilte opp til intervjuer i radio og TV.
De fikk også videoen til "Life Must Go On" vist på
Sky og Super
Channel. Kjell
Jørgen: "De neste ukene / månedene var det mye radio, TV (NRK, SKY, SUPER Channel) og en del reising rundt i Norge. Vi ble mottatt bra, synes jeg, særlig med tanke på at vi aldri gjorde skikkelige live-jobber. Bare playback."
"Life
Must Go On" som kunne minne om det den britiske artisten
Sade
holdt på med på samme tid, med et like proft lydbilde.
På den
tiden var det snakk om at a-has plateselskap Warner
ønsket å
gi dem platekontrakt - noe som ville gitt Coco en internasjonal
lansering. Og det var snakk om at "Life Must Go On" skulle
gis ut på singel i England. Dessverre ble det ingenting ut av dette.
Kjell Jørgen: "Sånn er det, ingenting er sikkert før det er
sikkert. Med andre ord, har skjedd."
I Norge derimot fikk "Life
Must Go On" etter hvert status som en av de store norske hitene
fra 80-tallet, og en av de beste poplåtene som ble gitt ut i tiåret.
Bla. ble den å finne på samleplata
"Norske hits 1980-1989" som
samlet de mest populære norske låtene fra den tiden.
"Life
Must Go On" endte opp som en av de mest populære norske låtene
fra 80-tallet.
På
samme tid som "Life Must Go On" ble gitt ut på singel, var
Coco klar med utgivelse av debutalbumet, som fikk navnet
"A Taste Of Coco".
I likhet med de 3 singlene de hittil hadde gitt ut stod Tore og Kjell
Jørgen oppført som produsenter på albumet.
Allerede
etter 2 uker i salg hadde
Coco solgt 10.000 eksemplarer av "A
Taste Of Coco". Den var inne på VGs albumliste i 11 uker, med
10. plass som høyeste plassering. Til sammen solgte plata 25.000
eksemplarer, slik plateselskapet hadde forventninger om.
Cocos
debutalbum "A Taste Of Coco" fra 1988.
2. juni
1988 ble Coco intervjuet i VG for første gang, i forbindelse med
utgivelsen av albumet "A Taste Of Coco". I den anledning kunne
Tore fortelle at de laget musikk som de håpet folk
ville like. Og at de ikke ønsket å høres norsk ut : "Vi
lager glad, lettfattelig musikk. Selvsagt ønsker vi at flest mulig
skal like den, og kjøpe den." Og: "Vi
spurte oss selv hvorfor alle norske plater låter så 'norsk'. Nå har
vi tenkt ut noe vi selv mener er helt annerledes."
Arlene,
Tore og Kjell Jørgen avbildet i VG 2. juni 1988.
16. juli
1988 opptrådte Coco på NRK TV, i Knut
Bjørnsens program
"I tilfelle regn".
Også
balladen"Tonight" med Graham Dye på vokal ble gitt ut på
singel fra albumet, i 1988.
En låt
som ikke ble gitt ut på singel, men som kanskje burde vært det, var
den fengende "Arrested By The Love Police".
28. juli 1988 var den utfordrer i 'Ti
i skuddet' - det populære radioprogrammet, der den oppnådde en
fin 5. plass.
"Arrested
By The Love Police" på 'Ti i skuddet', 28. juli 1988.
Til
tross for det oppløftende salget av debutalbumet "A Taste of
Coco" hadde ikke Coco noen umiddelbare planer om å dra ut på
noen turne, eller å opptre på kulturarrangementer eller lignende.
Tore: "Den dagen tusenvis av mennesker forventer
at vi opptrer, skal vi dra ut på turne. Det er bare dumt å reise
rundt på små arrangementer, der folk tilfeldigvis måtte dukke opp.
Når vi blir så etterspurt at vi kan trekke folk til virkelig store
konserter - da har vi gjort suksess.
I
stedet begynte Coco å jobbe med nye låter som de ønsket å spille
inn. Arbeidet ble avbrutt da Kjell Jørgen og Tore måtte finne en ny
vokalist til bandet. Årsaken var at Arlene Wilkes valgte å slutte
etter innspillingen av "A Taste Of Coco", fordi hun ønsket
å konsentrere seg om Carte Blanche i stedet. Muligens var hun
også frustrert over at hun aldri fikk muligheten til å opptre live
med Cocos låter, ettersom de kun brukte playback når de var ute og
opptrådte.
I
årene etter har Arlene gjort seg bemerket gjennom deltakelse i mange
danseoppsetninger i Norge. Bla.
'Mamma Mia'. Hun prøvde seg også som
skuespiller i TV-serien
"Offshore".
Og hun har deltatt i Norsk Melodi Grand Prix 2 ganger. I 2004 kom hun
på 2. plass med
"This Is Where You Got It From",
mens i 2006 nådde hun ikke opp med "Sunshine".
Arlene
Wilkes i Grand Prix i 2006.
I mai
1989 kunne Kjell
Jørgen og Tore presentere bandets nye vokalist - den 20 år gamle Helene
Sommer. Med henne
som vokalist ga de ut singelen "Leave
The World Behind"
- spilt inn i Pan
Studio på
Skjetten.
Coco
med Helene
Sommer som vokalist.
Like
etter valgte Kjell Jørgen og Tore å droppe samarbeidet med Sommer,
ettersom kjemien mellom dem ikke var til stede. Hun ble senere kjent som halvparten av duoen
Diva, som i 1994
hadde topp 10 hiten
"The Sun Always Shines On T.V.".
31.
mai 1989 ble Helene Sommer presentert som ny vokalist i Coco, i VG.
Også
Kjell Jørgen Holbye valgte å slutte i Coco på denne tiden. Ifølge
ham hadde de 'manglet driven som skal til for å holde et popband gående'.
Mye pga skuffelse over ikke å nå utover landegrensen med Cocos
musikk. Det var særlig det faktum at Warner droppet Coco kvelden før
kontrakten de var blitt enig om skulle skrives under, som tok knekken
på engasjementet. En annen ting var at Kjell Jørgen mislikte å bli
gjenkjent på gata. Han ønsket større grad av anonymitet.
Deretter
skulle det gå et år før Tore igjen var klar med en ny
plateutgivelse under Coco navnet, med den sommerlette "You
Are My Summer Love".
Denne gang hadde han fått med Ingrid
Elisabeth Johansen som
vokalist. Hun hadde lang fartstid i norsk musikkbransje, som medlem av
bandene Albatross,
Catalina,
The Original
Bullshit Band, og Walking
Tall. I 1978 deltok
hun også i Melodi Grand Prix.
Ingrid
Elisabeth Johansen, og hennes album fra 1978.
Ved
siden av arbeidet med Coco var Tore også elev ved Lærerhøgskolen i
Oslo. I 1992 var han ferdig utdannet lærer.
I 1994
ga Coco ut sin siste plate, med singelen "Fly
Away". Igjen
med Ingrid
Elisabeth Johansen som vokalist. I likhet med de foregående
singelutgivelsene klarte heller ikke denne å nå opp på VG-lista.
Tore valgte da å legge bandprosjektet på hylla, og heller
konsentrere seg om andre musikkprosjekt.
Bla. laget han filmmusikken til
"Bjørn Erik - Skitne, syndige meg".
Og han har produsert flere av Coca-Colas
radiokampanjer, bla. under OL på Lillehammer.
Mellom
1993 og 1996 jobbet han også som lærer på hjemstedet Nesoddtangen,
ved Nesoddtangen skole. Etter det begynte han som lyddesigner i TV
Norge - der han
fortsatt jobber (2013).
Tore Stabell Kulø
Kjell
Jørgen Holbye hadde parallelt med Cocos plateinnspillinger utdannet
seg på Universitetet i Oslo, med hovedfag i litteraturvitenskap - en utdannelse han avsluttet i 1994.
Han har også tekstforfatterutdannelse ved Westerdahls reklameskole.
Parallelt
med utdanningen jobbet han i bokbransjen, noe han fortsatte med etter
at han var ferdigutdannet. I
dag jobber han som redaktør i Gyldendal
forlag, med oversettelse av
fiction som sitt område. Han har også skrevet en lærebok og vært
redaktør for nyutgivelsen av Morgan Kane-serien. Før han begynte hos
Gyldendal var han bla. markedssjef i forlaget Aschehoug Tano, og
daglig leder i Griff kommunikasjon i Fredrikstad. Det var kona Elna
som er fra Fredrikstad som gjorde at han valgte å flytte til
Østfoldbyen.
Et
nyere bilde av Kjell
Jørgen Holbye med en Morgan Kane bok
Historien
om Coco kan minne om historien til samtidige norske band som Avalanche,
One 2 Many,
Fra Lippo Lippi, Money
Talks,
Shatoo,
Tomboy,
Small Affairs,
People og
2
Brave. Band med
fengende poplåter med et internasjonalt lydbilde. Som var opptatt av
det visuelle, og som alle hadde en drøm om å slå gjennom i det
store utland. Aller helst ønsket de å kopiere a-has suksess på de
amerikanske og britiske singellistene.
Noen av
disse bandene fikk drømmene sine oppfylt, delvis. Coco var dessverre
ikke blant disse, selv om de så absolutt hadde fortjent det. Med et
internasjonalt plateselskap som Warner til å promotere en
singelutgivelse av "Life Must Go On" hadde historien om Coco
muligens tatt en annen retning.
Coco
var et fargerikt innslag i norsk pop på 80-tallet.
Kanskje
manglet Tore og Kjell Jørgen det ekstra pågangsmotet som måtte til
for å få det til. Et pågangsmot a-ha tydeligvis hadde, og som hjalp
dem på deres vei til suksess. Kjell Jørgen: "Fasiten må jo
være at vi ikke ville det nok."
Likefullt
kan de to se tilbake på en artig tid på 80-tallet, der de skapte et
av tiårets største hits i Norge - som en liten bit norsk
musikkhistorie.
Webmaster:
Vil takke for hyggelig hilsen på mail fra
Arlene
Wilkes. Dessverre slettet jeg mailen så jeg fikk ikke mulighet til
å svare tilbake. Beklager.
|
