En av de største suksessene i norsk musikkhistorie er utvilsomt The Monroes. '4 meter listepop' som Lage Fosheim og Eivind Rølles ble kalt pga lengden, laget fengende popmusikk blandet med mye lun humor som sjarmerte platekjøperne på 80- og 90-tallet. 

Først og fremst vil de bli husket for nr. 1 låtene "Sunday People" og "Cheerio". Og nr. 1 albumene "Sunday People" og "Face Another Day". Sistnevnte er en av tidenes mest solgte plater i Norge, med hele 260.000 eksemplarer. Det var også plata som hindret a-has "Hunting High and Low" fra å gå til topps på VGs albumliste, på et tidspunkt der "Take on Me" toppet listene rundt om i verden. Til sammen solgte Monroes ca. 700.000 plater.

Mens norske popband tidligere fikk hedersbetegnelsen 'bra til å være norsk' når de ga ut en god plate, var det ingen som kunne gjette seg til at The Monroes kom fra Norge da de første gang hørte "Sunday People", med sitt erkebritiske preg. 

Til tross for musikkens opplagte kvaliteter og deres iherdige forsøk på å slå gjennom på De britiske øyer, klarte de aldri å få engelskmennene til å gå i platebutikken for å kjøpe platene deres. Skuffelsen over den manglende responsen utenfor Norges grenser bidro til at Monroes valgte å ta en lengre pause etter utgivelsen av albumet "Everything's Forgiven" fra 1987. 

Fra 1993 og utover har de dukket opp med jevne mellomrom, enten når de har gitt ut plate, vært ute på turne, stilt opp i TV, eller deltatt på andre artisters plateinnspillinger, slik de gjorde da Ravi & DJ Løv laget en ny versjon av "Cheerio" - kalt "Tsjeriåu". En plate som gikk til topps i Norge i 2005.

 Lage Fosheim og Eivind Rølles utgjorde The Monroes

Historien om The Monroes starter på mange måter med Oslobandet Broadway News' seier i NM i rock i 1979. Imidlertid var verken Lage Fosheim eller Eivind Rølles medlemmer av bandet på det tidspunktet. Med sin symfoniske poprock slo Broadway News Subway Suck og Baiage, som havnet på 2. og 3. plass. De to sistnevnte bandene hadde Dag Ingebrigtsen og Eldar Vågen på vokal - to karer som like etter dannet The Kids og Vazelina Bilopphøggers. Sammen med The Monroes var disse bandene blant de mest populære i Norge på 80-tallet.

Broadway News på scenen i NM i rock 1979

Siden starten i 1978 hadde Mikkel Magnus vært vokalist i Broadway News, men han ga seg i bandet kort tid etter seieren i NM i rock, og rett før bandet skulle ut på en fire ukers turne som allerede var booket. Som erstatter ble Lage Fosheim hentet inn. Det var Torstein Bieler, som spilte piano og keyboard i Broadway News som spurte kompisen Lage om han ville bli med. På det tidspunktet hadde den 21 år gamle Lage aldri sunget før, eller vært med i et band. Lage Fosheim: "Da kom Torstein Bieler og spurte om jeg ville synge i Broadway News. Jeg hadde aldri sunget før, men sa ja."

Før det var en kassettspiller han fikk i 18 års gave det nærmeste Lage hadde kommet musikeryrket. Lage Fosheim: "Jeg fikk en kassettspiller i 18-årsgave, og der spilte vi inn alle våre demoer. Jeg har, kors på halsen, den samme kassettspilleren stående på pianoet fremdeles."

Musikalsk var Lage inspirert av favorittene Peter Gabriel og Genesis. Dessverre hadde han ingen platespiller å spille plater på, på rommet sitt. Faren mente nemlig at platespilleren som stod på stua fikk holde for den musikkinteresserte sønnen. Lage Fosheim: "Det var platespiller på eget rom som var drømmen. En trøst var at jeg fikk plate med yndlingsgruppa mi da jeg var 11 år. Genesis ble spilt mye etter det."

Det var teater Lage planla å holde på med når han ble voksen. Lage Fosheim: "Jeg trodde hele tiden jeg skulle bli skuespiller." Han ble født inn i en familie  med utøvende kunstnere, der faren Jon var den første nordmannen som kom inn på en anerkjent balletskole i New York, og slektningen Hans Jacob Nilsen var teatersjef på den Nationale Scene i Bergen. 

Pappa Jon Fosheim var fra Valdres, og etter at han flyttet derfra prøvde han seg som byggmester, juletreselger, sjømann og kelner på en italiensk restaurant i Brooklyn, i tillegg til ballettdanser.

Den to år eldre søsteren Minken (Birte) er nok likevel den som er mest kjent i Fosheim familien, ved siden av Lage. Hun kom inn på teaterskolen på et tidspunkt der både hun og Lage drev med barneteater. Senere har hun gjort seg bemerket gjennom sine roller i flere filmer og TV-serier. Hun har også skrevet flere barnebøker, og drevet sitt eget barneteater.

Minken Fosheim: "Jeg har alltid visst at han kom til å bli noe spesielt, denne lillebroren min."

Minken Fosheim har skrevet flere bøker, bl.a. "Eventyret om Mozart".

Lage (og Minken) har tre halvsøsken i Hans, Ylva, og Elen. Da Lage var 5 år gammel dro familien på ferie til Tenerife. Men i stedet for å bo på hotell, bodde de på en strand - i et halvt år! Minken Fosheim: "Jeg husker ennå veldig godt da mamma og pappa pakket snippesken for å dra til Tenerife. Der bodde vi på stranden i et halvt år. Lage var fem og jeg var syv."

Det var først da Minken skulle begynne på skole at familien Fosheim satte kurs mot Norge igjen.

Lage og Minken vokste opp på Bestum som ligger på Oslo vestkant (Ullern). Her gikk Lage på Bestum skole og Ullern skole. Deretter forsøkte han seg på en yrkesskole, før han fortsatte på voksengymnas.

Som 16 åring gikk Lage i farens fotspor og forsøkte seg som sjømann. På båtene han fikk hyre jobbet han ofte sammen med folk fra Londons østkant. Og gjennom kontakten med de lærte han seg cockney-dialekten, noe som kom godt med da han senere skulle synge engelsk på Monroes' plater.

Lage Fosheim

Da han var 17 ble han kjæreste med barndomsvennen Helene Byhring, som han senere giftet seg med. De to hadde møttes allerede da Lage var 6 år gammel. Lage valgte da 'å gå i land', og heller livnære seg som bokselger. Det var som bokselger på Karl Johan at Lage første gang møtte Torstein Bieler. Og som ble starten på et livslangt vennskap mellom de to.

Bieler hadde lagt merke til at Lage alltid sang Genesis låter da de var ute og solgte bøker, så han tenkte med en gang at kameraten kunne være et alternativ da Mikkel Magnus ga seg i Broadway News. 

Torstein Bieler (til VG): "Jeg hadde lagt merke til at Lage alltid sto og sang Genesis-låter når vi solgte bøker, så da Lage kom bærende på en monitorkasse og ante fred og ingen fare, sa jeg: 'Sett fra deg den kassa, Lage. Gå heller opp på scenen og lat som om du er verdens beste vokalist i ett minutt'. Lage var ikke vond å be, han slang fra seg arbeidshanskene og løp opp på scenen. Bandet hadde pause, så han måtte greie seg uten musikk. Han grep mikrofonen og satte armer og bein i bevegelse. Den høye skranglete gutten stormet ut på scenen og begynte å synge. Blodårene bulet ut fra halsen, blikket hans traff deg som en sveiseflamme, han kastet seg frem og tilbake, poserte med beinet på monitoren, løp, bråstoppet, frøs bevegelsen. «Faen, han ser jo livsfarlig ut», pep trommisen. Lage slo med knyttneven i løse lufta, skrek ut en tekst bare Lage forstod, så kom lighteren opp av lomma og Lage tente på håret sitt. Han stod rolig og sang mens flammene står en halvmeter til værs. Vi stormet opp på scenen for å slukke Lage, en brennende energisk sanger på audition, en sommerdag i 1979."

Etter at Lage ble med i Broadway News fremsto bandet som sekstett, bestående av Steinar Engdal, Trond Ødegård, Torstein Bieler, Tommy Aaslie, Jan Erik Løken og Lage Fosheim.

Broadway News i 1979: Steinar Ringdal, Trond Ødegaard,

Torstein Bieler, Lage Fosheim, Tommy Aaslie, og Jan Erik Løken.

Med Fosheim som sanger og tekstforfatter gikk Broadway News også over til å synge på norsk, i stedet for engelsk slik de tidligere hadde gjort. I et intervju med VG i 1980, kunne Lage fortelle litt om ansvarsfordelingen i bandet, og om hvorfor de sang på norsk: "Vi har laget alt stoffet selv. Jeg tekstene, mens Torstein Bieler har laget de fleste melodiene. Vi har valgt å synge på norsk fordi vi da lettere når ut med hva vi ønsker å si, overfor norske rockeinteresserte ungdommer."

I tillegg til sin new-wave inspirerte rock gjorde Broadway News seg bemerket med 3 kvinnelige dansere på scenen når de opptrådte. 

I 1980 ga de ut debutalbumet "Broadway News", på selskapet Snowflake. Men til tross for omtale i de største norske avisene klarte ikke plata å nå opp på VGs topp 40 albumliste. Bedre gikk det med bandets 2. album "Falske fjes" som ble gitt ut senhøsten 1981, som lå to uker på VGs albumliste. Sistnevnte plate var produsert av Jahn Teigen.

Lage Fosheim og Torstein Bieler i Broadway News, i 1980.

Da Tor Marcussen i Aftenposten skulle gi en anmeldelse av plata, kommenterte han Lages stemme slik: "Vokalist Lage Fosheim fungerer bra. Han har ikke verdens stemme, med den største spennvidden, men hans uttrykk er personlig. Man tror på ham." 

Fosheim var med og skrev 9 av låtene på albumet. Også singelen "Du og jeg i natt" solgte brukbart, med 9. plass på VG-lista. 

I forbindelse med utgivelsen av dette albumet valgte de å kutte ut danserne, og heller gjøre mer tradisjonelle rockekonserter. 

 Broadway News' singelen "Du og jeg i natt" 

Etter utgivelsen av "Falske fjes" ble Broadway News oppløst. Men Lage Fosheim valgte å dra i gang bandet igjen like etterpå, med en helt ny besetning: Bjørn Kristensen på fiolin og vibrafon, Bengt Olsson på gitar og bass, Kjell Trøsvik på keyboard, Kjetil Rindal på trompet og trombone, Eivind Rølles på trommer, og seg selv som vokalist.

Eivind Rølles var en barndomskamerat av Lage fra Bestum. Eivind Rølles: "Vi ble kjent på (føde)klinikken, og da hadde Lage et hipt refreng som gikk 'da-da-da-da'."

Eivind var en energisk krabat som liten, som var glad i å løpe. Eivind Rølles (til Turi Tarjem i Lørdagssirkuset): "Da jeg var sånn i ett-års alderen begynte jeg å pile avgårde på egen hånd. Og da løp jeg så fort jeg kunne rett fram - stiv i blikket. Og så meg ikke tilbake."

Eivind Rølles

Mens Lage var opptatt av skuespill og teater i barndommen spilte Eivind trommer i forskjellige korps og band. Interesse for trommer fikk unge Eivind allerede i 5 års alderen. På samme tid fikk han også øynene opp for moderne popmusikk, da hans kule mormor kjøpte plater med Beatles og Stones til ham. Foreldrene hans så helst at han hørte på Frank Sinatra og Stan Getz. Senere ble også Ole Paus en favoritt hos Rølles.

Mens Lage gikk på Bestum skole gikk Eivind på Smestad. Senere tok han handelsgym. Etter et år i det militære i 1979 der han var i Garden, flyttet han til London. Her studerte han kunsthistorie på Sotheby's.

Både Lage Fosheim og Eivind Rølles er fra Bestum i Bærum.

Faren heter også Eivind Rølles og driver auksjonsforretningen City auksjon i Oslo. Om ikke popkarrieren hadde 'kommet i veien'  ville nok Eivind med tiden tatt over familiebedriften. Eivind har også en søster.

Eivind Rølles' far Eivind var i mange år den avisene

henvendte seg til når det var snakk om antikviteter.

Så sent som i desember 1983 - lenge etter at "Sunday People" hadde ligget som nr. 1 i Norge, og avtalen med EMI var underskrevet, var Eivind Rølles på et kurs om antikviteter arrangert av ærverdige Sotheby's i London. Det var også under turer til London at Eivind ble inspirert av musikkscenen i byen - ideer som han tok med seg tilbake til Norge.

I 1980, da Eivind var 21 år gammel ble han med i pønkbandet PVC. Bandet var startet i april 1980, og hadde rukket å gi ut to singler før Rølles kom inn som erstatter for trommeslageren Hans Christian Andersen. Andre medlemmer av bandet var Jørn Loe, Bitten Forsudd (vokal) og Rune Martinsen.

Eivind Rølles (til venstre) som medlem av PVC (takk til Kenneth S. for bildene).

Platene ble gitt ut på bandets eget label Plæstik Records. Med Rølles som medlem av bandet, ga de i 1981 ut EPen "Emile Berliner" (navnet tatt etter mannen som fant opp platespilleren). Musikalsk hadde de endret stil til mer synthbasert dysterrock - ikke ulikt det mange britiske band gjorde på samme tid. 

Da PVC i 1982 ga ut sin 2. EP kalt "Confront, Confront", var det uten Eivind Rølles på trommer, ettersom han da hadde takket ja til bli med i Broadway News. PVC ble oppløst mot slutten av det året.

Lage Fosheim hadde ønske om at Broadway News skulle fremstå på en ny måte, med bruk av latin­amerikanske rytmer og blåsere. Valget av musikere ble også gjort med det i tankene. I september 1981 fikk folk en første smakebit på den nye stilen, med singelen "Morgenda’n er vår"/"Se på meg". Like etter kom albumet "Banco". I tillegg til tekstene skrev Lage denne gang også flere av melodiene. Lages kjæreste Helene Byhring var med og skrev "Kjærlighetens tilskuer".

Lage Fosheim (til Aftenposten i 1981): "Calypso er gøy! Det svinger og det formidler glede. Det er kontaktskapende og det er spennende."

Coverbildet til albumet "Banco" fra 1981. Med Eivind i midten foran, og Lage bak til høyre.

Som medlemmer av Broadway News var Lage og Eivind ute på veien 250 dager i løpet av et år. 

"Banco" klarte ikke å markere seg hos platekjøperne, og tidlig i 1982 var Broadway News historie. Lage og Eivind valgte å fortsette samarbeidet etter dette, med ønske om å finne på noe nytt sammen. Det neste 1 1/2 året jobbet de på prosjektet som kom til å ende opp som The Monroes. Lage Fosheim :"The Monroes er et resultat av lang og nitid planlegging."

Kalypso-lydbildet på "Banco" dannet utgangspunkt for hvordan Lage og Eivind ønsket at The Monroes skulle høres ut. Lage Fosheim: "Banco' var kimen til Monroes." Særlig låter som "Rio" og "Joggefeber" kan minne om "Sunday People", med sitt sydlandske preg og bruk av perkusjon - slik som vibrafon og marimba. 

Marimba

Den musikalske inspirasjonen var  også britisk ska, med band som The Specials og Madness.

Lage Fosheim: "Vi kom ingen vei med Broadway News. Og siden vi begge var opptatt av engelsk pop, så satte vi oss ned og skrev låter over en helt ny lest enn tidligere. Inspirert av grupper som The Specials, Madness og The Beat. Resultatet ble - om vi skal si det selv, bra."

I starten kunne The Monroes høres ut som en kopi av britiske Madness,

med sin ska-inspirerte gladpop, tekster på cockney engelsk, og elleville humor.

Inspirert av disse bandene komponerte de hele 60 låter, med tekster på engelsk. Tekstene uttrykte Lage og Eivinds tragikomiske syn på samfunnet. Lage Fosheim: "Jeg synes samfunnet er tragikomisk. Enkeltindividet har liten plass, og vi skriver om retten til å eksisterte på egne premisser. Tekstene er personlige, bygget omkring depresjonstiden i U.S.A. da folk slo seg løs mens samfunnet falt sammen."

Låtene Lage og Eivind skrev ble spilt inn på Lages kassettspiller, som han hadde fått i 18 års gave. Torstein Bieler (kamerat): "Det er ganske utrolig å tenke på at alle Monroes-låtene ble skrevet på en sliten Philips kassettspiller fra 76, en antikvitet som burde settes i glass og ramme."

Selv om Lage og Eivind var sterke personligheter, med ulik politisk oppfatning, klarte de å fint jobbe sammen. Lage Fosheim: "Selv om vi også politisk står på hver vår side; jeg på venstresida, Eivind på høyre, har vi en felles sosial oppfatning."

Like etter fikk de kontrakt med det lille plateselskapet Bahama Records. Selskapet var nettopp startet opp av Sven Hauge, mannen som hadde fungert som manager for Broadway News. I den første tiden brukte Hauge sin egen stue som kontor. I 1984 hadde omsetningen økt til 3 millioner kroner, og Haugen kunne investere i mer egnede lokaler. Hauge kom senere også til å ha ansvaret for Bobbysocks og People.

Sven Hauge og Bahama Records, der The Monroes ga ut sin første plate.

Lage og Eivind tilbrakte 6 uker i Silence studio våren 1983, i Koppom i Värmland, Sverige, like ved grensen til Norge. Her ble platen deres spilt inn. Eivind Rølles: "Vi isolerte oss i 6 uker i det kjempebra Silence-studioet i Sverige for å lage platen." 

Studioet som også Finn Kalvik, Langsomt Mot Nord, Jannicke, Beranek, Bobbysocks og Lars Kilevold kom til å bruke med årene, holdt til i et hus som tidligere hadde vært skolestue. Allerede sommeren 1982 gjorde de avtale med eierne av om å få bruke studioet. Årsaken til at Lage og Eivind valgte Silence studio var at de følte seg 'hjemme' der, og fordi de likte lydbildet på platene som Eldkvarn og Dag Vag hadde spilt inn der. De mente også at det ikkke ville vært mulig å lage en like god plate i Norge. Lage Fosheim: "Vi tror ikke 'Sunday People' ville blitt like bra om vi hadde gjort albumer her hjemme. Ingen norske produsenter har erfaring med denne type stoff".

Lage og Eivind utenfor Silence studio i 1983. 

Med seg på innspillingen hadde de musikerne Lars Kilevold (kjent fra "Livet er for kjipt") på keyboard, Marius Müller (kjent fra "Den du veit") på gitar,  Hans Christian Ellefsen (spilt med Broadway News, Torstein Bieler Band, og Lars Lillo-Stenberg) på bass, Bjørn Juliusson på trommer, Bjørn Kristensen på marimba, Jens Wendelboe på trombone, Johan Bergli på saksofon, og Jens Petter Antonsen på trompet. 

Særlig Lars Kilevold ble en viktig person for Lage og Eivind. Han ble med i prosjektet helt fra starten, og var med og skrev låter, i tillegg til at han spilte piano/keyboard. Lage Fosheim: "Lars er norges beste pianist, derfor har vi valgt ham."

Etter å hatt suksess med "Livet er for kjipt" hadde ikke ting gått så bra for Lars Kilevold. 2. plata hans floppet, og han slet med å finne noe annet enn musikk å fylle livet med. Han forsøkte seg på jusstudie, uten den store entusiasmen. Så da Lage og Eivind dukket opp og ønsket hans tjenester, var ikke Lars vanskelig å be.

Lars Kilevold ble en viktig person for The Monroes, både som pianist og låtskriver.

Lage og Eivind gjorde det meste av produksjonsjobben selv, men hadde med seg svenskene Anders Lind og  Göran Anderson på teknikersiden. Lage og Eivind satte pris på bidraget fra Lind og Anderson, både for sin "kompetanse og godvilje, og at de under arbeidet alltid hadde tid til å diskutere musikken."

Anders Lind ved miksebordet.

Albumet ble innspilt med privat finansiering.

Mens de var i Silence studio, tidlig i april 1983, fikk Lage og Eivind besøk av VG - norges største avis. De fattet interesse for Lage og Eivinds prosjekt lenge før "Sunday People" ble gitt ut på plate. Journalisten fra VG lurte på hva som var 'barnets navn' (bandnavnet), og Lage og Eivind som ikke hadde kommet så langt at de hadde tenkt ut noe navn tok det første og beste de hadde for hånden - en Marilyn Monroe plakat .. Eivind og Lage: "Vi skulle få besøk av VG og visste ikke hva vi skulle kalle oss. Da journalisten entret lokalet med spørsmål om nettopp 'barnets navn', ble en Marilyn Monroe-plakat på studioveggen redningen."

Til Aftenposten sa de litt senere at navnet var hentet fra Monroe street i New Jersey, der Frank Sinatra vokste opp. Lage var stor fan av Sinatra, og imaget han og Eivind skapte for The Monroes var inspirert av Frank Sinatra.

The Monroes hentet (muligens) navnet fra en Marilyn Monroe plakat.

VGs første omtale av Monroes, 14. april 1983,  var denne: "En ny norsk duo er født - i Sverige, og med det unorske navnet The Monroes. Bak skjuler seg Lage Fosheim, og hans medspiller fra det siste Broadway News, Eivind Rølles." Litt senere fulgte de opp med denne omtalen: "The Monroes er et utradisjonelt fenomen i norsk musikkliv. Bak navnet står Lage Fosheim og Eivind Rølles, samarbeidspartnere fra tidligere Broadway News. Etter manglende suksess med platen 'Banco', trakk de seg tilbake, tenkte, skrev låter, tenkte igjen, og fant fram til en ny formel."

I Sverige fikk Monroes også besøk av filmannen Roger Wallace, som på den tiden laget en TV dokumentar om arbeidet som foregår i små plateselskap over hele verden. The Monroes var ment å representere Skandiavia i denne serien, noe som kunne bidra til å gjøre dem kjent utenfor norges grenser.

Alle tekstene på plata var som nevnt på engelsk, i motsetning til hva Eivind og Lage hadde gjort som medlemmer av Broadway News. For å unngå at det hørtes for mye 'skole-engelsk' ut, allierte de seg med en engelskmann for å få det til å høres mer daglidags ut. Eivind Rølles: "Vi ba en britisk tekstforfatter gå igjennom dem for å gjøre tekstene muntlige."

Monroes var tidlig bevisst på viktigheten av å ha et image, og bestemte seg for å kle seg i moter fra 30- 40- tallet. Lage Fosheim: "Vi satser på en image med 30- og 40 års dresser, bakoversveis, og svingende, dansbar musikk. Gjennom hele LPen prøver vi å vise kontrasten mellom økonomiske nedgangstider og det glade liv som da utspiller seg. Det skjedde i 30 årene, og det skjer i dag også."

"Sunday People" singelen ble lagt ut for salg i juni 1983, men først 23. august kom den inn på VG-lista, med en 7. plass. Samme dag debuterte den også på "Ti i skuddet" på NRK radio (3. plass), noe som hadde betydning for interessen for låta. 3. oktober gikk "Sunday People" helt til topps på "Ti i skuddet".

2. september 1983 kunne Eivind og Lage gledestrålende fortelle at de hadde solgt hele 4000 singler, på kun 3 uker: "Og det er vi kjempefornøyd med."

Eivind og Lage kan glede seg over fin plassering på VG-lista for "Sunday People".

Etter 6 uker på VG-lista gikk singelen til topps, foran "Flashdance" med Irene Cara som hadde toppet uken før. Etter 5 uker som nr. 1 datt Monroes ned på 2. plass, bak "Say Say Say" med Paul McCartney/Michael Jackson.

"Sunday People" singelen, i utgaven som ble gitt ut av Bahama Records.

Som B-side på "Sunday People" hadde Lage og Eivind valgt ut "Move in Closer", en låt som godt kunne stått på egne ben som singelutgivelse, med sin glade stemning og bruk av blåserrekke.

Eivind kjente han som drev platebaren på Grønland i Oslo på 80-tallet, og der presenterte de Radio1s Topp 20 liste. På den tiden "Sunday People" ble gitt ut var Eivind innom hver lørdag for å høre hvordan singelen lå an på listen. Og med 5 førsteplasser ble det mange hyggelige besøk, både for Eivind og innehaveren av platebutikken.

Da The Monroes skulle i gang med innspillingen av videoen til "Sunday People" bestemte de seg for å la handlingen følge teksten i låta, til punkt og prikke.. 

Musikkvideoen til "Sunday People" 

Og da måtte de 'selvfølgelig' ha med folkene som var omtalt i teksten. The Monroes: "Vi har rett og slett filmet teksten på platen." Og ettersom det var Lage som sang, måtte han overtale moren og pappa Jon til å bli med i videoen. Noe de sa ja til.

Lage fikk med seg foreldrene som skuespillere da The Monroes

skulle spille inn musikkvideo til "Sunday People".

Singelen gjorde det bra også i andre land. I Tyskland solgte den 30.000 eksemplarer, mens i Frankrike solgte den 20.000. Ifølge Monroes selv var de oppe på en 6. plass på singellisten i Portugal med låta.

The Monroes ga ut albumet "Sunday People" 20. september 1983. Eivind og Lage omtalte plata som '10 små fortellinger i bip bop takt'.

Eivind og Lage kunne stolt presentere albumet "Sunday People"

Plata debuterte på VG-lista i slutten av september. Med seg på veien fikk plata skamros fra norsk presse. Aftenposten hadde "Full klaff for The Monroes" som overskrift på sin anmeldelse av plata. Og fulgte opp med "Helt fra åpningssporet 'Move in Closer' bare spruter det av glede, overskudd og driv."

Også det populære ungdomsmagasinet 'Det Nye' likte "Sunday People" albumet, og ga den 5 av 6 stjerner. I likhet med flere andre påpekte de likheten med Madness' musikk, men at de glade, bekymringsløse pop-melodiene veide opp for dette.

Det Nyes anmeldelse av "Sunday People".

Dagsrevyen på NRK TV hadde oppslag om The Monroes, noe som naturlig nok hjalp på interessen for det nye albumet.

"Sunday People" (albumet) debuterte på en 18. plass, men etter kun 3 uker lå den som nr. 1 på VG-lista. Og her lå den i 3 uker før den ble dyttet ned av Bob Dylans "Infidels". "Sunday People" endte opp med et salg på utrolige 130.000 eksemplarer.

Monroes' album "Sunday People" fra 1983.

Det faktum at Lage og Eivind herjet på VG-lista, og at begge to var bortimot 2 meter høye, gjorde at vittige tunger omtalte dem som '4 meter listepop'. Minken Fosheim har omtalt broren sin som 'lang som et uår i Valdres'.

25. november 1983 skrev The Monroes kontrakt med EMI International i London. En hendelse som fikk mye omtale i norsk media - bl.a. brukte VG krigstyper for å fortelle om nyheten, over en hel forside. VG klarte å skru forventningene skyhøyt når de skrev at EMI ville lansere Monroes i 57 land, gjøre Lage og Eivind til millionærer, og bli markedsført av PR-folkene som hadde skapt Iron Maiden, Duran Duran og Kate Bush - forventninger som Monroes brukte flere år på å skru ned igjen.

VG forsiden 26. november 1983

Også Kari Sørby i Dagsrevyen bidro til å løfte forventingene. I beste sendetid på NRK TV fortalte hun at det kun var ABBA fra Skandinavia som hadde fått slik lansering tidligere. Og at de skulle lanseres i 57 over hele verden. Lage og Eivind ble også intervjuet om saken.

NRK: "Blir dere nå verdenskjente i løpet av et halvt års tid?"

Eivind Rølles: "Vi er like spente på det som alle andre. Vi tar det som det kommer. Vi er kjempeglad for å ha fått sjansen til å få internasjonal lansering. Men om vi blir verdenstjerner, det kan vi jo ikke vite. Og om vi vil selge - vi har jo ikke solgt en eneste plate til utlandet enda. Vi skal gjøre så godt vi kan i hvert fall."

26. november 1983 kunne Kari Sørby på NRK TV fortelle nyheten om at The Monroes

hadde skrevet kontrakt med EMI. I samme innslag ble Lage og Eivind også intervjuet.

Det ble allerede i starten snakket om faren for å bli lurt, og at de ikke hadde noe garanti for at de ville få noe internasjonalt gjennombrudd, selv med EMI i ryggen.

Lage: "Jeg har tro på at resultatene kommer, ikke minst fordi vi har en skriftlig avtale i boks, uten noe 'kanskje, dersom eller hvis'."

Monroes sammen med EMI direktør John Cavanagh. Eivind kom 3 kvarter forsent til

kontraktskrivingen i EMI huset i London. Kontraktsutkastet fra EMI var på hele 21 sider.

I avtalen lå det også en garanti for at minst 4 ansatte hos EMI kun skulle jobbe med The Monroes. Som manager fikk de Patrick Williams, som tidligere hadde jobbet med Genesis, Phil Collins og Peter Gabriel. Som motytelse krevde EMI å få rettighetene til alt de produserte fra 1. januar 1984 og utover. Enten det var musikk, tekster, eller film. De ville også ha full kontroll på det Lage og Eivind foretok seg, enten det var intervjuer, fotografering, konserter, opptredener eller reklame.

Eivind Rølles til NRK: "Kontrakten er håndfast nok. Vi skal slippes i 57 land, og alt det der er helt i orden. Men samtidig er vi forberedt på det verste."

I kontrakten stod det også at de 'helst' burde gi ut 7 album i løpet av 5 år. Men ganske raskt skjønte Monroes at det ikke var mulig å få til. Lage Fosheim: "Det går bare ikke."

Image var viktig på midten av 80-tallet, og band som Duran Duran, Spandau Ballet, a-ha, og Kajagoogoo fikk oppmerksomhet for utseendet sitt, like mye som for musikken. Men det var nok ikke noen stor sjanse for at EMI kom til å presentere Lage Fosheim som den nye George Michael, i hvert fall trodde ikke Lage det selv. Lage Fosheim: "Jeg har et utseende som gjør at førerhunder knurrer når jeg møter blinde på gaten."

I november 1983 dro Lage Fosheim til Marrakech i Marokko for å spille inn musikkvideo til "Arabian Night", en låt som var å finne på "Sunday People" albumet. På begynnelsen av 80-tallet var det populært å spille inn musikkvideoer på eksotiske steder, jmf. Duran Duran: "Save a Prayer", og  Spandau Ballet: "Highly Strung". Og med EMI i ryggen kunne ikke The Monroes være noe dårligere..

Eivind Rølles ble ikke med nedover, uten at det lå noe dramatikk i det. Eivind Rølles til NRK: "Det var ikke noen vits i at jeg ble med på den videoen. Det er en veldig personlig låt i grunn. Og jeg var da i England og hadde møter med EMI hele tiden." Eivind var også opptatt med Sotheby's antikvitetsskole i London. 

I London traff Eivind en amerikansk jente som han ble kjæreste med. Dette forholdet klarte han å holde hemmelig for pressen gjennom hele 80-tallet. Også Lages forhold til Helene Byhring var for de fleste ukjent, da avisene ikke nevnte henne, eller hadde bilder av henne i artiklene de hadde om The Monroes.

En uke ble tilbrakt i det arabiske landet nordvest i Afrika. Her fikk Lage sjansen til slenge seg på lederhesten til en gjeng arabiske krigsryttere, klatre opp på toppen av en menneskepyramide, og å stå og synge til "Arabian Night" i de trange gatene i det store markedet i Marrakech. Lage Fosheim: "Verst var kanskje kobra-scenen. Folk vil ikke tro at det er sant når de får se videoen på TV. Men det er ikke tull. Jeg var ikke mer enn 30 centimeter fra en vaskekte kobraslange, kjent for sine dødsgiftige hugg." 

Lage ble så skvetten av slangen at han falt bakover på rompa, til stor latter for publikum og seg selv. Men han lot seg ikke stoppe av det, og reiste seg opp for å gjøre et nytt forsøk.

Lage Fosheim i Marrakech, Marokko for å spille inn video til "Arabian Night"

Lage måtte også danse rundt denne slangen. Senere ble det gjort opptak inne på en kaffe der Lage måtte stirre inn i øynene på en arabisk dame tildekket av sjal. Som statister brukte de marokkanere som tilfeldigvis var i nærheten, og som nok ikke helt skjønte hva de var med på. Alle krevde noen dirham for å stille opp. Kaffeeieren skulle ha sin 'special price' - og politimannen, og guiden. Noe som gikk hardt utover et stramt filmbudsjett - Et budsjett som kun var på 60.000 kroner. Lage Fosheim: "Hele opplegget kostet 60.000 kr. Få klarer å lage en video så rimelig."

Kisses in the daylight Is out of question..

Odd-Arvid Strømstad som i Norge bl.a. er kjent for å ha vært ansvarlig for Nobels fredspriskonsert i mange år, og Eurovision-finalen i Oslo Spektrum i 1996, produserte musikkvideoen. 

Av en eller annen grunn ble ikke "Arabian Night" gitt ut som singel. Til tross for at den var svært fengende, og det ble laget en flott video til låta. Monroes kunne imidlertid glede seg over at deler av videoen ble vist i beste sendetid på NRK Dagsrevyen, og fikk stor omtale i aviser som VG og Aftenposten. Den ble også vist i det populære ungdomsprogrammet Zikk Zakk, 31. desember 1983. I programmet var det gjort opptak av Lage og Eivind sammen med programleder Ivar Dyrhaug, i London, der Dyrhaug spurte ut Lage og Eivind om avtalen de nettopp hadde signert med EMI.

Tilsynelatende hadde Eivind og Lage problemer med bilen sin i London,

da Ivar Dyrhaug kom dem til unnsetning. Etterpå ble det tid til intervju inne i bilen.

Selv om ikke "Arabian Night" ble gitt ut på singel ble den likevel tatt inn som nykommer i radioprogrammet "Ti i skuddet", og 7. februar 1984 gikk den helt til topps her.

3. desember ble det kjent at The Monroes var nominert til Spellemannprisen for 1983. I klassen for 'beste popalbum', og som 'årets artist'. VG var rask ute med å rangere Monroes som favoritten til å gå av med seieren i begge klassene. 

For å kunne være nærmere EMIs hovedkontor og og folkene som jobbet der, valgte Lage og Eivind å flytte til London 1. januar 1984. De hadde tilbrakt mye tid i London, også i forkant av dette. Lage planla også å besøke EMIs mange kontor rundt om i verden, for å bli kjent med menneskene som skulle hjelpe til med å promotere dem. Lage Fosheim: "Det jeg venter meg er mye jobbing og mye reising."

Det ble likevel hyppige turer tilbake til gammellandet, både for å delta på Spellemannprisen, og for å hjelpe Lars Kilevold med innspillingen av en plate, i Silence Studios i Sverige. Og ikke lenge etter at de flyttet til London returnerte de til Norge. Lage Fosheim: "Jeg er avhengig av å bo i Norge, mens Eivind vurderer å flytte tilbake til London. Der finner han sin viktigste inspirasjon."

 I januar 1984 var The Monroes tilbake i Silence Studio i Koppum, Sverige.

Lage og Eivind hadde egentlig tenkt å begynne arbeidet med en ny plate på denne tiden, men de følte at de ikke hadde kreativiteten og inspirasjonen som måtte til for å skrive nye låter. Lage Fosheim: "Vi var i et lite dødvann rett etter jul da vi skulle satse på profesjonell karriere. Vi var mindre kreative i en periode."

Det var egentlig meningen at The Monroes skulle framføre hiten "Sunday People" på Spellemannprisen den 8. januar 1984. Også de to andre artistene som var nominert til 'Årets spellemann' (Alex, Pål Thowsen) måtte framføre en låt fra sin siste plate, sammen med Kringkastingsorkesteret. Men fordi Lage og Eivind ikke hadde hatt tid til å øve sammen med orkesteret ble "Sunday People" framført uten de to tilstede på scenen, i en instrumental orkesterversjon arrangert av Egil-Monn Iversen og Jens Wendelboe. Lage Fosheim: "Vi er verken blitt høye på pæra eller dirigert av vårt plateselskap til ikke å stille opp."

Eivind og Lage satt i salen som vanlige publikummere og hygget seg med framføringen.

Jens Wendelboe var en av Monroes faste musikere, som hadde deltatt på innspillingen av albumet "Sunday People". 

Med bakgrunn i den enorme populariteten Monroes hadde oppnådd, og de gode salgstallene til "Sunday People", var The Monroes store favoritter til å vinne i de to klassene de var nominert. Bl.a. kunne VG fortelle at hele 80% av de som hadde vært med på en avstemning de arrangerte, trodde at Monroes ville få prisen for 'Årets popplate'.

Selv ville ikke Lage og Eivind ta noe på forskudd, men de håpet selvfølgelig å vinne. Lage Fosheim: "Vi blir ikke skuffet om vi ikke vinner, men vi håper selvfølgelig på en pris. Jeg synes både Alex og Pål Thowsen fortjener prisen."

Forhåndstipset slo til, slik at Lage og Eivind kunne gå opp på scenen og motta prise for 'årets popplate', og som 'Årets spellemann'. 

 To pent kledde herremenn som sitter i salen og venter på at Alex skal åpne

konvolutten for å fortelle hvem som er vinneren av klassen 'Årets popplate'.

Lage Fosheim (om det å stå på scenen og motta Spellemannprisen): "Det var en sånn utadæsjølopplevelse. Det ble veldig sterkt, veldig sterkt. Og det var grunnen til at jeg valgte å ikke si noe heller. Hadde jeg begynt å si noe, hadde jeg begynt å gråte. Vi hadde jo mødrene våre, og fedrene våre i salen, og de fleste av låtene på den skiva handlet jo om våre foreldre."

Eivind Rølles fikk nuss fra Benedicte Adrian og Ingrid Bjørnov på Spellemannprisen.

Prisen for 'Årets spellemann' ble delt ut for første gang i 1984, slik at The Monroes ble de første til å motta den.

To fornøyde gutter etter å ha vunnet 2 harper på Spellemannprisen, bl.a. for årets popplate.

11. november 1983 ble det kjent at Fosheim/Rølles var blant de 5 komponistene som NRK hadde invitert til å skrive låter til den norske finalen i Melodi Grand Prix i 1984. De andre fire var Georg Keller, Terje Rypdal, Bjørn Aslaksen og Anne Grethe Preuss.

I stedet for å opptre selv ønsket The Monroes å la noen andre få sjansen til slå gjennom, slik de selv hadde opplevd året før. Gjerne et talent som ingen hadde hørt om. The Monroes: "Vi har fått vår sjanse. Da vi ble invitert til å skrive en Grand Prix låt, så vi muligheten for å kunne hjelpe andre til å få den samme sjansen. Vi vet at det fins mange talenter rundt om i landet. Vi har truffet mange når vi har vært ute og reist."

Eivind Holmes, Lage Watson & Lars Cook på jakt etter nye talenter.

12. januar 1984 hadde VG et oppslag om Monroes' og Lars Kilevolds jakt på talentet som skulle få lov til å framføre deres bidrag i den norske finalen. På det tidspunktet hadde de fått inn 500 kassetter fra håpefulle sangere. I tillegg til å delta i Grand Prix ville vedkommende få platekontrakt med EMI. The Monroes: "Alle kassetter og bånd blir nøye gått gjennom - og vi har allerede nå funnet mange lovende."

 Lars Kilevold og Lage Fosheim hadde en stri jobb med å gå

igjennom alle kassettene de fikk tilsendt fra håpefulle sangere.

Valget falt tilslutt på den 20 år gamle jenta Beate Jacobsen fra Salhus utenfor Bergen. Beate Jacobsen: "Jeg ble svært overrasket da Monroes plukket meg ut blant 500 innsendere."

Hun hadde bakgrunn fra det bergenske funkbandet Surprise. I tillegg hadde hun vunnet 'Talent 83' på Åsane ved Bergen. Det var foreldrene hennes som sendte inn kassetten som gjorde at Monroes ble oppmerksomme på henne. Nyheten om hvem som skulle synge Monroes låta var så 'stor' at VG valgte å presentere den på forsiden av papirutgaven den 16. februar 1984.

I forkant av Grand Prix finalen 7. april 1984 i Chateau Neuf, ble B-siden til singelen, og Monroes' GP låt  "Strand Hotel" - den vakre balladen "Like a River" , en stor hit på norske radiostasjoner. Dette bidro til å øke interessen for finalen og Beate Jacobsens opptreden. Begge låtene ble spilt inn i Silence Studio i Sverige - fra 28. februar og utover, slik også de foregående platene til Monroes hadde vært. Beate Jacobsen: "Det var første gang jeg var i et skikkelig studio. En lærerik og slitsom opplevelse."

Beate Jacobsen og singelen "Strand Hotel".

Selv om mange holdt den Monroes skrevne låta "Strand Hotel" som favoritt i finalen den 7. april, var det likevel Dollie De Luxe som vant med "Lenge leve livet", og som dermed kunne representere Norge i den internasjonale finalen i Luxembourg (ble nr. 17 av 19 deltakere). "Strand Hotel" oppnådde 2. plass i den norske finalen. 

Den norske teksten som man måtte bruke i finalen 'fløt' ikke like godt som den engelske som de hadde spilt inn til singelen. Og Beate Jacobsen var ikke helt heldig med framføringen sin, bl.a. sprakk stemmen hennes flere ganger underveis. Lage og Eivind satt på første rad blant publikum i Chateau Neuf. Her kunne de ved selvsyn konstatere at de ikke nådde helt opp. Eivind Rølles: "At vi ikke halte i land Grand Prix seieren skuffet nok litt."

Om "Strand Hotel" hadde vunnet, hadde Monroes planer om å framføre den på engelsk i den europeiske finalen. Noe som ville vært et brudd på reglene (da), og som ville gitt låta ekstra publisitet.

Beate Jacobsen endte opp som nr. 2 i den norske Eurovision finalen i 1984.

Til tross for den enorme populariteten Monroes opplevde i Norge på 80-tallet, hadde det  populære ungdomsmagasinet Det Nye knapt en artikkel om Eivind og Lage. At bladets lesere stemte fram Monroes som årets norske band for 1983, bidro ikke til å øke bladets interesse for dem. I nevnte kåring ble også "Sunday People" kåret til beste album, og beste singel.

Det Nye som i 1983 ga albumet "Sunday People" 5 av 6 stjerner, hadde tydeligvis fått nok av Lage og Eivind da det nærmet seg den nevnte Spellemannprisutdelingen, for i forbindelse med en artikkel om prisen, der Monroes var nominert i popklassen, skrev de at 'vi gir samtidig uttrykk for misnøye med de norske pop-platene. Ingen av LP'ene fortjener Spellemann-pris. Nivået er for lavt'.

30. november 1983 ble det kjent at Lage Fosheim opprinnelig hadde vært NRKs førstevalg til å ta over som programleder for det populære ungdomsprogrammet Zikk Zakk på TV, etter at Ivar Dyrhaug hadde signalisert at han ønsket avløsning. Men med Monroes økende suksess i 1983 valgte Fosheim å varsle NRK at han ikke var interessert. Det endte med at den da ukjente Petter Nome fikk jobben i stedet, fra januar 1984, til programmet ble lagt ned i juni samme år.

21. januar 1984 hadde Aftenposten et oppslag om Lage og Randi Hansen ("Sola Mi"), der de ble utfordret (mot hverandre) i kryssord. En konkurranse som Lage vant.  Randi Hansen: "Jeg liker egentlig ikke å stikke meg ut." Lage Fosheim: "Du er for snill, vet du, jeg tror ikke du er i stand til å gjøre et menneske fortred. I denne bransjen må du være kompromissløs."

Lage Fosheim og Randi Hansen

Det hadde i lengre tid vært snakket om en Monroes turne, men den ble stadig vekk utsatt fordi man ikke følte tiden var moden for å gjøre det. Lage Fosheim: "Vi har bevisst valgt å vente så lenge med å gå ut med turne, fordi når vi først skal på veien skal vi gjøre det skikkelig."  Og: "Dette skal bli den største og beste rocketurneen som noen gang har kjørt på norske veier, det skylder vi platekjøperne våre. Kommende generasjoners besteforeldre skal kunne fortelle: 'Jeg husker den gang i 1984, Monroes turneen..'."   

Det var egentlig meningen at musikerne som hadde deltatt på innspillingen av albumet "Sunday People" også skulle være med på turneen - slik som Jens Petter Antonsen, Marius Müller, Johan Bergli, Bjørn Juliussen og Jens Wendelboe. Men i stedet endte de opp utelukkende med britiske musikere, slik som Caris Steptic, Mark Sewell (spilt med Sting og Mark Knopfler), John McDonald (spilt med Boomtown Rats), Ken Howell, Iain Ballamy, Phil Cesar, Ashley Slater (senere medlem av suksessbandet Freakpower), og korjentene Sherima Majar og Odean Lawrence.  

Ifølge Lage Fosheim var valget av britiske musikere begrunnet med at de norske musikerne de kunne tenkt seg å ha med var opptatt på annet hold.     

Eivind (foran) og Lage (bak) sammen med bandet de turnerte Norge med i 1984.

Før de gikk på scenen i Risør hadde Monroes og musikerne øvd i 3 uker.  
      

	Lage Fosheim på scenen i Risør, i forbindelse med 'Holiday tour'.

VG: "Monroes' konsert-debut sitter som et skudd. De ga publikum en musikalsk feststund med et skikkelig trøkk. Først og fremst er dette Lage Fosheims show. Det er han som er i sentrum, som synger hovedstemmene på alle melodiene, og som er mest i fokus med sin scenesjarm, sine sprell og utstråling."

Lage mottok blomster på vegne av bandet etter konserten i Oslo.

Aftenposten: "Gled deg Norge, nå kommer Monroes på besøk, og vi kan love et show som er intet mindre enn et musikalsk fyrverkeri. Her er det 'stå på' fra første til siste tone, med musikere og sangere som gir alt."

Å høre en fullsatt sal synge med på "Move in Closer" ble en følelsesmessig sterk opplevelse for Lage Fosheim: "Tårene begynte å trille, og jeg måtte ut i kulissene for å gråte en skvett."

 Lage Fosheim viste ekte følelser da han framførte "Move In Closer"

I tillegg til "Sunday People" (spilt to ganger i løpet av kvelden) og de andre hitene fra debutalbumet framførte de nye låter som "Cheerio", "The Sun goes Up", "On the Bus" og "Mrs. M.". Til tross for at de 3 førstnevnte senere ble store hits for Monroes var det "Mrs. M." - som handlet om Statsminister Margaret Thatcher, som falt mest i smak hos publikum. Den ble senere å finne på B-siden av "On the Bus". 20. september 1984 var "Mrs. M" også nykommer i "Ti i skuddet" på NRK, der den oppnådde en sterk 3. plass i sin første uke.

"The Sun goes Up" ble ikke gitt ut på plate før i 1993.

The Monroes var høyt oppe (på taket) etter turnestarten i Risør.

Den siste konserten, den 8. september ble avholdt i verdens nordligste by - Hammerfest. Det var det lokale håndballaget som tok sjansen på å satse 130.000 kroner for å få The Monroes og deres musikere oppover til Finnmark. Alt utstyret som skulle brukes på konserten - som ble avholdt i byens idrettshall, måtte flys inn fra Tromsø.

Selv om det stort sett var fullt hus overalt der de opptrådte, satt ikke Eivind og Lage igjen med noe overskudd etter turneen. Med 21 mennesker på lønningslista, og 16 tonn utstyr som skulle fraktes 825 mil, ble turneen et underskuddsforetak. Lage Fosheim: "Vi regner med et underskudd på opp mot 400.000 kroner. Etter kjemperesponsen her i Norge skylder vi nordmenn dette showet. Selv om vi taper penger på det." Og: "De har skapt oss. Pressen, bortsett fra VG - viste liten interesse for oss i starten."

Andre steder i Norge som fikk besøk av Monroes på denne turneen var Levanger (2. august), Sunndalsøra (3. august), Chateau Neuf i Oslo (6. august), Trondheim (9. august), Svolvær (11. august), Harstad (13. august), Finnsnes (15. august), Drammen og  Drammensdagene (19. august), Dokka (30. august), Hønefoss (31. august), Spikersuppa, Oslo (1. september), Momarkedet (2. september), Lillestrøm (3. september), Bærumsmessen, Sandvika (4. september), Skien (5. september), Notodden (6. september), og Kongsvinger (7. september).

Bilde fra konserten Monroes gjorde på Chateau Neuf i Oslo 6. august 1984.

På Momarkedet opptrådte også Carola, Herreys, Åge Aleksandersen, og den russiske stjernen Alla Pugacheva. I avisene fikk dette showet mest omtale fordi NRK valgte å ikke sende konserten på TV, til tross for de store navnene arrangøren hadde fått tak i. Konserten de gjorde i Spikersuppa, Oslo, var en gratiskonsert.

"Holiday tour" ble sett av ca 150.000 mennesker.

Bandets internasjonale selskap EMI ønsket også at de skulle ta det med seg showet til land som England og Vest-Tyskland, uten at det ble noe ut av det. Likefullt ble det mange turer til kontinentet sommeren 1984, for å promotere Monroes og "Sunday People" singelen. Eivind og Lage gjorde flere TV opptredener, og de stilte opp til intervju i aviser og magasiner der nede. 21. juli stilte de opp i et stort TV show i Portugal, med opptak fra en fotballstadion i Faro (utenfor Lisboa) - et land der interessen for Monroes var økende.

På denne tiden hadde de også fått skrevet endel nye låter som de tenkte å bruke på den nye plata. Lage Fosheim: "Vi arbeider sammen, kaster opp ideer for hverandre, forkaster de fleste, men beholder forhåpentligvis de beste."

Midt i mellom utgivelsen av to album valgte Monroes å gi ut en singel, den 14. august 1984, muligens for å holde interessen for bandet oppe. Og "On the Bus" var en gladlåt som fulgte opp 'Madness stemningen' fra "Sunday People" og "Turkish Take-away" på en fin måte, med blåsere og lett tangentspill.

Lage Fosheim: "Vi tror den vil slå like godt an som 'Sunday People'. 'On the Bus' er raskere, gladere, og med et enda koseligere refreng."

Det var flere som mente at B-siden "Mrs. M." var vel så bra som A- siden. Salgsmessig gikk det brukbart, med 3. plass i Norge i august. Etter 6 uker på VG-lista falt den ut av topp 10.

Singelen var produsert av Monroes, sammen med engelskmennene Roddy Matthews (spilte gitar på "Faith" med George Michael), og Pete Hammond (kjent for sine remixer med artister som Mel & Kim og Musical Youth). I Workhouse studio, som var eid av Manfred Mann. Her jobbet Lage og Eivind gjerne 18 timer i strekk for å få ferdig singelen. Arbeidstittelen på "On the Bus" var "Get'em happy".

For å skape blest om singelutgivelsen i Norge, valgte Lage og Eivind å stille opp til platesignering i 35 platebutikker rundt om i landet.    

Singelen "On the Bus" fra august 1984.

16. november 1984 opptrådte The Monroes live på Camden Palace i London, i forbindelse med programmet "Live from London", som ble sendt på Sky Channel - foran potensielt 2 millioner mennesker. Monroes var ikke helt fornøyd med den times lange konserten pga. dårlig lyd. Lage Fosheim: "Lyden var nesten krise i perioder."

 The Monroes live på Camden Palace i London 

I 1984 gjorde flere aviser et nummer av at ukebladet NÅ hadde stilt et horoskop for Lage Fosheim, og konkludert med at han kom til å dø! i løpet av året. Nå gikk det heldigvis ikke sånn. Når 1984 ble til 1985 var Lage fortsatt i live. Lage Fosheim: "Jeg er glad for at det horoskopet ukebladet NÅ stilte for meg, og som sa at jeg skulle dø i løpet av 1984, ikke stemte."

Dagen etter at de avsluttet norgesturneen - den 9. september, begynte Eivind, Lage, og Lars Kilevold arbeidet med oppfølgeren til "Sunday People" albumet. Kilevold bidro som låtskriver på "Let's Go", "Wish You Were Here", og "Jeanette". Til pressen kunne Lage fortelle at den nye plata ville være en 'ny vri'/ny stil. Og at det ikke ville bli noen synthesizer plate, slik så mange andre artister gjorde på denne tiden. Lage Fosheim: "Det blir i hvert fall ikke synthesizer-pop, det er helt sikkert."

Etter å ha jobbet sammen i Norge noen uker dro de til U.S.A. og deretter til Mexico, der flere låter ble skrevet. Etter det satte de kursen mot England, der den nye plata skulle spilles inn.

Blant låtene de tok med til England var "Cheerio". Det var på mange måter den som sparket i gang arbeidet med plata. Det var Eivind som hadde ideen til melodien. Fornøyd med utkastet dro han bort til Lage og presenterte låta på kassegitaren som han hadde med seg. Og Lage likte det han hørte. Lage Fosheim: "Jeg falt for den med en gang, og svarte at jeg syntes at vi skal lage et nytt album."

Hvem denne Cheerio var, som jeg-personen i låta har et forhold til, ville ikke Lage si noe om: "Jeg synes teksten skal få lov til å tale til lytteren." Og: "Cheerio' er en høyst personlig sang. Er du en ærlig artist så blottstiller du deg."

I januar 1985 dro The Monroes til England sammen med Lars Kilevold og Marius Müller for å fortsette arbeidet med plata, sammen med britiske musikere. Som produsent hadde EMI skaffet til veie Bob Sargeant, en erfaren produsent som hadde deltatt på mange av de mestselgende platene de seneste årene. Slik som "Pelican West" (2. plass i UK): Haircut 100, og "Just Can't Stop It" (3. plass) og "Wha'ppen" (3. plass): The English Beat. 

Som produsent på John Peels populære radio show "Peel sessions" på BBC, jobbet Sargeant med artister som Dexy's Midnight Runners, The Buzzcocks, og Motörhead.

Produsent Bob Sargeant

Andre kjente navn som EMI hentet inn var arrangøren Anne Dudley, en dame som allerede i 1985 var merittert, både som medlem av kunstpop bandet Art of Noise, og for sin medvirkning på albumene "The Lexicon of Love": ABC, "Whose afraid of the Art of Noise?": Art of Noise, "Welcome to the Pleasuredome": Frankie goes to Hollywood, og "Rattlesnakes": Lloyd Cole & The Commotions. Hennes strykerarrangement på "The Lexicon of Love" og "Welcome to the Pleasuredome" hører til blant 80-tallets fineste musikalske øyeblikk. 

På Monroes album gjorde hun seg særlig bemerket for det vakre strykerrangementet midtveis på "Lady on 5th Avenue".

Anne Dudley som medlem av Art of Noise

Gitarist Alan Murphy var på 80-tallet medlem av Go West og Level 42, og hadde deltatt på plateinnspillinger med Kate Bush, Scritti Politti og Chris Rea.

Albumet ble spilt inn i ærverdige Manor Studio i Oxfordshire, der artister som Mike Oldfield, Gong og XTC hadde spilt inn plater, i landlige omgivelser. Også Odyssey studio, London, og Studio de la grande Armee, Paris, ble brukt på innspillingen.

The Monroes satte pris på at EMI lot dem bruke den tiden de følte de trengte, og at økonomien ikke ble noe hinder for deres kunstneriske ønsker. Eivind Rølles: "Vi brukte lang tid på den nye LPen. Komponering, øving, og flere runder i studio. Vi har tatt det i etapper."

 Manor Studio i Oxfordshire

12. mai 1985 tok Lage og Eivind en liten pause fra innspillingen for å være med på en annen i stedet: veldedighetsplata "Sammen for Livet", der de mest kjente norske artistene deltok. Albumet gikk til topps på VGs albumliste. Overskuddet fra salget gikk til trengende i Etiopia - som en forlengelse av Bob Geldofs Band Aid og Live Aid prosjekt.

Eivind Rølles, Marius Müller og Lage Fosheim i studio for å synge med på "Sammen for livet" låta.

I september ble arbeidet for den gode sak fulgt opp med en konsert på Aker brygge i Oslo, den 31. august 1985. Pengene fra "Rock On The Docks" - som konserten ble kalt - gikk til sultrammede i Afrika. Konserten ble sendt både på NRK TV og radio. The Monroes deltok på konserten sammen med artister som Steinar Ofsdal, Bobbysocks, Lillebjørn Nilsen, Bjølsen Valsemølle og Anita Skorgan.

Lage Fosheim på scenen på Rock On The Docks, 31.august 1985.

"Cheerio" ble gitt ut på singel som første smakebit fra det nye albumet i midten av august 1985. Noen dager senere fikk Monroes en perfekt mulighet til å promotere singelen da de ble invitert til å framføre "Cheerio" og Jeanette" på en stor jubileuskonsert som NRK TV arrangerte den 20. august. Lage og Eivind: "Vi ble spurt om vi ville være med i fjernsynets store jubileumsprogram 20. august, og det er vi selvfølgelig glade for."

Like etter var Monroes tilbake på NRK TV, noe som selvfølgelig var positivt for interessen for den nye plata.

Den lavmælte balladen kunne minne om "Hey Jude" med The Beatles på den måten at begge starter forsiktig, og bygger seg opp underveis, med flere og flere musikalske detaljer. I tillegg til det fengende refrenget var det Marius Müllers eminente gitarspill som gjorde "Cheerio" til det den ble - en norsk popklassiker. Den sjelfulle koringen på refrenget ble gjort av Beverly Skeete og Jay Carly.

Våren 1984 hadde Lage snakket om at "Cheerio" skulle gis ut som singel i november 1984. Men pga arbeidet i England ble altså utgivelsen utsatt 9 måneder. Singelen debuterte med en 5. plass, men allerede etter to uker var den på toppen av VG-lista. Og her lå den som nr. 1 i hele 7 uker. Allerede etter 3 uker ute i butikkene var det klart at "Cheerio" kom til å bli en større hit enn "Sunday People".

Også på populære 'Ti i skuddet' NRK radio var dette en svært populær låt, som ikke bare gikk til topps 19. september, men som også oppnådde hele 195 poeng ut av 200 mulige. Noe som 'Ti i skuddet historikerne' mente plasserte den på topp 5 i historien over låter som har mottatt flest poeng i et program.

Også på 'Ti i skuddet' 3. oktober gikk "Cheerio" til topps.

Førsteopplaget på singelen var (kun) 5000 stk. Så da de var solgt ut fikk plateselskapet det travelt med å trykke opp flere singler for å kunne møte den store etterspørselen.

 "Cheerio" ble et karrieremessig høydepunkt for The Monroes.

Selv om interessen for The Monroes og "Cheerio" var enorm i Norge, klarte ikke singelen å markere seg i utlandet. Til tross for låtas åpenbare kvaliteter, og EMIs markedsføringsapparat i ryggen. Det eneste landet der singelen nådde opp var i Sverige, der det ble en 11. plass på singellisten. Muligens nådde den opp i Portugal, der den ble gitt ut som egen singel, på EMIs portugisiske selskap EMI-Valentim De Carvalho.

Faktisk ble ikke "Cheerio" gitt ut som singel i Storbritannia i det hele tatt, ettersom EMI mente at den var for 'gammeldags' og 'julete'. Det ble derfor heller aldri laget noen musikkvideo til "Cheerio". Engelskmennene ønsket i stedet å gå for den rockete tempolåta "Let's go", og gi ut den som singel. Men heller ikke der ble det laget noen musikkvideo.

I Storbritannia ble "Let's Go" gitt ut som singel i stedet for "Cheerio".

Norsk presse som hadde vært kritisk til avtalen med EMI helt siden starten, ble stadig mer nærgående i spørsmålene. Og det ble vanskeligere og vanskeligere for Lage og Eivind å fremstå som positiv i forhold til EMI. 

Lage Fosheim (august 1985): "Cheerio' kommer ikke ut i England. Og det blir ingen video."

Lage Fosheim (august 1985): "Sunday People' ble ikke engang gitt ut i England. Det var ikke noe EMI produkt, og EMI syntes verken singelen eller LPen var kommersiell nok. De ble bare så imponert over at vi kunne selge 130.000 plater i et lite land som Norge."

Eivind Rølles: "Hvem lovet gjennombrudd i utlandet? Vi stilte tvert imot opp i Dagsrevyen og ba folk ikke å ha for store forventinger."

21. august 1985 opptrådte The Monroes på en 'internkonsert' som EMI arrangerte, der alle toppene i selskapet var tilstede. Også EMI artister som Marillion, Grace Jones og Kate Bush opptrådte denne kvelden. Ved en annen anledning fikk Rølles gleden av å spise middag sammen Paul McCartney.

Andre artister ønsket også å synge "Cheerio" på plate, og både svenske Lena Philipsson og Tom Mathisen & Herodes Falsk gjorde sine versjoner av popklassikeren, i 1986.

Svenske Lena Philipsson gjorde sin tolkning av "Cheerio".

Interessen for utgivelsen av albumet - som fikk navnet "Face Another Day", var enorm. Etter suksessen med det forrige albumet, og singelen "Cheerio" som på det tidspunktet hadde solgt hele 13.000 eksemplarer. Forhåndssalget var på enorme 100.000 eksemplarer, noe som ble behørig omtalt i pressen. Dermed hadde de solgt til platina allerede før platen var gitt ut. En platebutikk som først hadde bestilt 50 plater, ringte og korrigerte forhåndsbestillingen til 500.

Eivind Rølles: "Fansen har tydeligvis ikke glemt oss, selv om de har måttet vente to år på oppfølgeren til 'Sunday People'."

I likhet med singelen hadde The Monroes egentlig planer om å gi ut "Face Another Day" mye tidligere, nærmere bestemt mars 1985. I stedet måtte fansen vente til 7. september før de kunne sette stiften på plata.

I avisene fikk albumet hyggelig omtale flere steder. Aftenposten mente at Lage og Eivind hadde levert en plate som tilfredstilte alle deres forventninger. Og at det var en plate som ville glede et stort antall norske lyttere. Den eneste låta avisen vendte tommelen ned for, var den franskinspirerte "Lady on 5th Avenue" - en låt både Lage selv og mange fans (webmaster inkludert) holder som en av Monroes beste låter.

Også Lage og Eivind var fornøyd med det de hadde å presentere. Monroes: "Face Another Day' er spekket med singlehits."

Like fornøyd var ikke den britiske anmelderen Chris Spalding (Wich Compact Disc) som mente plata var 'uinspirerende', og at Lage og Eivind var 'halvt talentfulle'. Han mente i tillegg at de hørtes ut som en kopi av popbandet Go West. Han kritiserte også platas lengde, som kun var på 36 minutt. 

Dette illustrerte muligens den store kulturforskjellen mellom nordmenn og engelskmenn når det kommer til populærmusikk generelt, og Monroes spesielt.

Da Lage og Eivind i 1990 ble spurt om hvilken plate de holder som sin beste, svarte begge to "Face Another Day".

Platinaplata Monroes fikk for salget av  "Face Another Day"

Salgsmessig ble også "Face Another Day" en kjempesuksess, med 5 uker på toppen av VG-lista, og hele 260.000 eksemplarer solgt (i 1987). De 5 ukene Monroes lå som nr.1, lå a-has album "Hunting High and Low" på 2. plass - på samme tid som "Take on Me" lå som nr. 1 i U.S.A. I november klarte tilslutt a-ha å gå til topps, slik at de fikk 3 uker på topp før de ble dyttet ned av Jennifer Rush.

Lage Fosheim: "Utrolig! Det er det eneste ord som er dekkende for den platesuksessen vi har hatt."

VG-lista fra 10. september 1985, som viser hvor suverene The Monroes var i Norge.

Den viser også hvordan Monroes hindret a-ha fra å gå til topps på album- og singellisten.

"Let's Go", "Jeanette" og "Wish You Were Here" ble gitt ut som singler i England. I Norge klarte de ikke å hevde seg, og de kom heller ikke inn på VGs singelliste. I ettertid fremstår det som litt usikkert i hvilken grad de var tilgjengelig for salg i Norge, da EMI med de utgivelsene først og fremst siktet mot andre deler av Europa. 

"Jeanette" ble gitt ut som singel i land som Spania, Storbritannia og Nederland i 1986, og var visstnok inne på topp 10 i Portugal. I Norge gikk den likefullt til topps på 'Ti i skuddet' i november 1986. Jeanette var også mellomnavnet på Eivinds kjæreste Lena Greaker, noe som kan ha inspirert ham da låta ble skrevet.

Det ble i motsetning til "Let's go" laget en musikkvideo til "Jeanette". Den hadde mye av den samme koselige stemningen i seg som "Sunday People" videoen hadde, med 'bonden' Lage som jakter på grisen Jeanette som har stukket av fra ham.

 I motsetning til "Cheerio" ble det laget musikkvideo til "Jeanette".

I 1985 hjalp Lage og Eivind kompisen Lars Kilevold med å skrive og produsere singelen "Another Rainy Monday".

21. september 1985 var Lage og Eivind gjester i det populære TV-programmet Lørdagssirkuset på NRK. Her ble de intervjuet i merkelige situasjoner. Først ute i en park, der de to, og programlederne Rita Westvik og Turi Tarjem var ute og gikk tur med hver sin hund, deretter i en 50-talls inspirert stue, der Lages foreldre også var tilstede. 

Her ble de spurt ut om innspillingen av "Face Another Day", som Westvik mente var romantisk, med utstrakt bruk av strykere. I programmet kunne Lage fortelle at han hadde tenkt å prøve seg som skuespiller i 1986.

 Lage og Eivind på besøk i Lørdagssirkuset på NRK TV.

I programmet fikk Monroes også muligheten til å framføre "Jeanette" for de mange hundretusener som så programmet. Med seg på scenen hadde de bl.a. Lars Kilevold og Marius Müller.

 Monroes framførte "Jeanette" med playback.

17. november 1985 var Lage og Eivind igjen på besøk i Lørdagssirkuset, noe som reflekterte den store interessen for Monroes blant nordmenn på den tiden. Denne gang fortalte de om lange arbeidsdager, noe som både var slitsomt og morsomt. Og de funderte på hva de skulle gjøre den dagen de ikke lenger var Monroes.

I januar 1986 var det igjen tid for Spellemannprisen. "Face Another Day" var naturlig nok nominert. Men det var også a-has storselger "Hunting High And Low", og denne gangen trakk Monroes det korteste strådet, og prisen til 'Beste popalbum' gikk til a-ha. Rølles kunne i stedet glede seg over å se Bobbysocks framføre låta "Waiting for the Morning", som han og Lars Kilevold hadde skrevet teksten til. Hanne Krogh: "Eyvind Rølles og Lars Kilevold hjalp oss å tilpasse teksten litt bedre for oss jentene, og valget var tatt. Vi angret aldri på det valget." 

Like etter lå både singelen og albumet "Waiting for the Morning" som nr. 1 i Norge. Noe som nok ga Rølles noen ekstra kroner på kontoen.

På Spellemannprisen året før var Monroes invitert til å opptre, men de takket nei, da de ikke hadde hatt tid til å forberede seg. Denne gangen ønsket de å opptre, men NRK fant ikke plass til de i programmet. Sæmund Fiskvik i Spellemann-komiteen: "Med Monroes på plass hadde det vært for popdominert." 

I januar 1986 valgte Norsktoppen å endre reglene, slik at også norske artister med engelskspråklige tekster fikk muligheten til å delta i det populære radioprogrammet. Tidligere hadde det vært forbeholdt norskspråklige tekster. Suksessen The Monroes og a-ha hadde opplevd året forut var den direkte årsaken til at man endret reglene. Noe som falt artister som Åge Aleksandersen, Hans Rotmo, Halvdan Sivertsen og Terje Tysland tungt for brystet.

17. januar 1986 opptrådte The Monroes på støttekonserten mot AIDS, kalt "Timer mot AIDS", i Oslo konserthus.

I mai 1986 dro The Monroes ut på en ny stor turne, med start på Gran på Hadeland. Med seg hadde Lage og Eivind musikere som alle var fra England. Eivind og Lage: "Engelskmennene synes det er fantastisk å være i Norge." 

Lage og Eivind hadde måneden før turneen startet vært i London for å velge ut musikere. Norske journalister stilte spørsmål ved valget av engelske musikere framfor norske. 

VG: "Er ikke norske spellegutter gode nok for Monroes?"

Lage Fosheim: "Joda, for all del, men rent praktisk så passet det best fordi Eivind bor her i England."

Tilsammen utgjorde turneteamet 21 mennesker. Med seg som turnemanager hadde de Bjørn Holbæk Hanssen. Monroes tapte penger på turneen i 1984, og regnet med at det samme ville skje igjen, uten at det plaget dem nevneverdig. Eivind Rølles: "Vi får tære på det vi tjener på platesalget. Vi må ut på veien og treffe dem som kjøper platene våre. Det er kjempegøy å spille gamle og nye låter for fansen vår."

To fornøyde karer

15. mai opptrådte Monroes på Skeid tivoliet på Nordre-Åsen i Oslo. I juni opptrådte de på Ringerike. I Ringerike blad dagen etter skrev journalist Anne Gro Kraus dette om konserten :

"Lage blir naturlig forgrunnsfiguren. Helt foran på scenen. Nede blant publikum. Liggende flat på scenen, mens "Leaning on a lovers heart" får den betydningen den skal ha. Godlåt fra et samspilt orkester, og samspilte Monroes. Som lar melodien gli inn i øreganger, og får ørevoksen til å krølle seg i ren velvære."

Sånn kan det også sies. At låta egentlig het "Beating of a lovers heart" blir vel bare detaljer i den sammenhengen (Webmaster).

Monroes tok seg også tid til å være 'æresruss' i Oslo i mai, og opptrådte for russen på Jordal Amfi 16. mai. Og de gikk sammen med russen i russetoget 17. mai. Lage stilte også opp sammen med russestyret på en pressekonferanse som ble holdt i slutten av april.

 Lage med russelua på, sammen med russestyret i Oslo.

I mai var de også innom Marienlyst for å være med i NRKs populære ungdomsprogram Halvsju.

3. september 1986 deltok The Monroes på feiringen av 100 års jubileet for Bernkonvensjonen (1886), som danner basis for Åndsverksloven i ca. 88 land. Sammen med kunstnere som musikeren Finn Kalvik, danseren Inger Lise Eid, og filmprodusent Inge Tenvik, opptrådte Lage og Eivind i Oslo Konserthus.

Etter to måneder med konserter og messejobber i Sør-Norge (sør for Trondheim) dro Monroes over grensen til Sverige der de fortsatte turneen. Etter det dro de nedover til kontinentet for å gjøre spillejobber, og for å stille opp i TV show/gjøre intervjuer. 

I månedskiftet august/september 1986 tilbrakte Lage og Eivind en uke i Polen for å promotere The Monroes. Mens de var her deltok de i den østeuropeiske utgaven av Melodi Grand Prix, kalt Sopot festivalen (landene i Øst-Europa deltok ikke i GP før på 90-tallet). Her nådde de en fin 2. plass, et poeng bak vinneren som var fra U.S.A. Av en eller annen merkelig grunn representerte Monroes Finland! Mens svenske Pernilla Wahlgren representerte Norge i finalen.

Sendingen ble kringkastet til 100 millioner TV seere. Den ble ikke vist i Norge, men Svensk TV2 viste et 70 minutts opptak i oktober.

I september 1986 fikk The Monroes igjen mulighet til å vise seg fram for millioner av europeiske TV seere, da det var norsk uke på Sky Trax (på Sky Channel). I tillegg til at videoene til "Jeanette" og "Sunday People" ble vist, ble The Monroes også intervjuet av VJ Pat Sharp. Også norske artister som Creation, Bobbysocks, Marius Müller, People, Dollie De Luxe, Fra Lippo Lippi og Claudia Scott fikk sjansen til å vise musikkvideoene sine denne uken. Flere av disse videoene ble laget av Sky Channel selv.

Rundt juletider 1986 tilbrakte Eivind og Lage en måned i Østen. Da Eivind kom hjem til leiligheten i London ble han møtt av et trist syn, da noen tyver hadde tatt med seg alt som var der av verdier. Noe som naturligvis ble en tøff opplevelse for ham. 

Søndag 5. april 1987 opptrådte Monroes i Isberghallen i Økernveien, Oslo sammen med artister som Jahn Teigen, Kjetil Stokkan, Egil Eldøen, Håkon Iversen og Bobbysocks. Anledningen var en støttekonsert for fotballklubben Frigg, der billettinntektene gikk til klubben.

I 1987 dro Monroes over til U.S.A. og New Jersey for å spille inn det neste studioalbumet sammen med rockelegenden Roy Bittan. Bittan er mest kjent som tangentmann i Bruce Springsteens E-Street Band, der han satte sitt preg på kjente album som "Born to Run", "Darkness on the Edge of Darkness", "The River", og "Born in the U.S.A.". Også hans pianospill på Meat Loaf klassikeren "Bat out of Hell" er blant høydepunktene i rockehistorien. Ellers har han spilt inn album med artister som David Bowie, Dire Straits, Peter Gabriel og Bon Jovi. 

På denne tiden var det en trend blant norske artister med ambisjoner om å slå gjennom i utlandet - og da særlig U.S.A. å få amerikanske produsenter til å produsere platene deres. Fra Lippo Lippi fikk legenden Walter Becker fra Steely Dan til å produsere "Light and Shade", Bobbysocks fikk Bill Maxwell til å produsere "Walkin' on Air", mens Ole Evenrud fikk (engelske) Geoff Downes (The Buggles, Asia) til å produsere "This Ole Town".

Årsaken til at Bittan valgte å jobbe sammen med det ukjente bandet fra Norge, var at han likte sangene deres og stemmen til Lage. Roy Bittan: "Det var to ting ved Monroes jeg likte. For det første var sangene velskrevne og innholdsrike. For det annet var det Lages stemme. Meget spesiell." Og: "Jeg får masse bånd, og velger etter musikalske kriterier. Jeg liker denne musikken."

Det var Monroes nye manager David Sonnenberg som presenterte Bittan for de norske guttene. Roy Bittan: "David ringte meg en dag og sa at han hadde begynt å jobbe med et spennende norsk band. Jeg hadde aldri hørt om dem, men ba ham sende en demotape. Jeg likte det jeg hørte, ringte tilbake og spurte om han hadde en produsent. Nei, sa David. Da vil jeg gjerne produsere dem, sa jeg. For jeg hadde lett etter et prosjekt jeg kunne styre hele veien. Være med helt fra utvelgelse av sanger, via arrangering, valg av musikere, helt fram til ferdiggjøring, miks og PR-virksomhet. Et prosjekt som var mitt."

I forkant av denne innspillingen hadde Bittan avsluttet en lengre turne med Bruce Springsteen, blitt far, og hatt et års ferie. Roy Bittan: "Jeg var klar for en større jobb. Så kom Monroes."

Med seg på produsentstiden fikk Bittan John Rollo, som tidligere hadde produsert Joe Cocker, Southside Johnny og Yngwie Malmsteen.

Selv om Bittan ønsket å gjøre dette til 'sitt' prosjekt, valgte han å jobbe med Rølles' og Fosheims låter, og om de var uenig om noe lot han Monroes ha det avgjørende ordet. Roy Bittan: "Vi har hatt våre uoverenstemmelser, men i siste instans er det Monroes' plate. De har siste ordet."

Etter å ha diskutert hvilke låter man skulle ha med, og musikere som man ønsket å jobbe med, gikk de i gang med arbeidet. I tillegg til Fosheim, Rølles og Bittan, var det bassisten Daryl Jones (spilt med Sting, Miles Davis og Lionel Richie,  og har etter 1993 vært bassist i The Rolling Stones). , keyboardisten Larry Fast (spilt med Peter Gabriel, Hall & Oates, Kate Bush, Foreigner), trommeslageren David Beal (spilt med Joe Cocker, Paul King, Gregory Abbott), og gitaristen Sid McGinnis (spilt på plater med Peter Gabriel, David Bowie, Paul Simon, og Dire Straits) som kom til å utgjøre kjernen av musikere som ble brukt. Innspillingen foregikk mellom mai og august 1987 i House of Music studio i New Jersey. I forkant av dette hadde Monroes og musikerne brukt en måned på å øve inn låtene. 

Fast, Jones, McGinnis, og Beal var profilerte musikere - også etter amerikansk standard, som hadde jobbet med mange av de største navnene. Dårligere var ikke de andre musikerne som var innom studio, for å gi sitt bidrag til Monroes' plate: Trompetist Mark Pender hadde spilt med Bruce Springsteen, Southside Johnny, David Bowie, Little Steven. Trombonist Richard Rosenberg hadde spilt med Southside Johnny. Gitarist Phil Grande hadde spilt gitar på plater med Joe Cocker, Blue Öyster Cult og Peter Criss (Kiss).

Eivind og Lage: "Disse musikerne har gitt oss en tyngde og bredde vi ikke hadde før."

Mange av musikerne på plata hadde spilt med Peter Gabriel tidligere - Lage Fosheims favorittartist. Og på plata sang Lage på en måte som gjorde at han kunne minne om den tidligere Genesis vokalisten - noe bl.a. Aftenposten kommenterte i sin anmeldelse av plata.

Eivind (venstre) og Lage (helt til høyre) sammen med Roy Bittan og David Beal.

Det største navnet som deltok på innspillingen var nok likevel saksofonisten Clarence Clemons, som i likhet med Bittan er mest kjent som medlem av Sprinsteens E-Street Band. I tillegg har han hatt suksess som soloartist, ikke minst med albumet "Hero" (1985) og hiten "You're A Friend Of Mine" (med Jackson Browne), fra samme album. Clemons hadde også deltatt på plater med artister som Twisted Sister, Ian Hunter, Joe Cocker, og Aretha Franklin.

Lage og Eivind fikk Clemons til å synge "Se torsken" - på norsk! Lage Fosheim: "Du kan trygt si det var en opplevelse å høre Clarence Clemons synge 'Se torsken' på norsk."

 Clarence Clemons deltok på albumet "Everything's Forgiven".

Mens Monroes hadde vært lettere frustrert over manglende promotering av "Face Another Day" albumet, følte de at EMI stod bak dem på en helt annen måte da de skulle igang med denne innspillingen. Eivind Rølles: "De har investert tid og penger i oss, og føler nå at vi er blitt det de håpet vi kunne bli da de tegnet kontrakt med oss." Og: "Vi har hatt frie økonomiske hender. Den nye platen er etter norske forhold blitt meget dyr. Men likevel billig etter amerikansk standard."

En av fordelene med å spille inn plate i USA var at ingen kjente til dem der, slik at de fikk jobbe uforstyrret. Lage og Eivind fikk også sjansen til å bli godt kjent med de amerikanske musikerne, ettersom de tilbrakte mye tid sammen det halvåret innspillingen foregikk. 

Lage Fosheim: "Vi har nærmest bodd sammen med gutta i et halvt år. Vi har øvet i en måned, og vært i studio i New York fra mai til nå i september. Vi er blitt en sammensveiset gjeng og gode kamerater. Det morsomste for oss er at disse toppmusikerne ikke stiller opp bare for hyra, de har flust av penger fra før, men fordi de liker musikken vår."

Eivind Rølles: "De er så proffe og så etablerte at de ikke har noen nykker. De er bare dyktige musikere som det har vært en fryd å jobbe sammen med."

Roy Bittan presenterer den nye singelen "I Call It Love" sammen med Eivind og Lage.

Intervjuer som ble gjort med Lage og Eivind på den tiden albumet ble gitt ut, viste to herremenn som var svært stolt over det de hadde å presentere, og med stor tro på at de endelig ville få det store gjennombruddet utenlands som de hadde ventet på. 

Eivind Rølles: "Vi har et mål. Totalt verdensherredømme. Vi har tro på det vi gjør. Vi skal slå gjennom, selv om Norge fremdeles er vårt viktigste marked. Vi har tunge folk i bransjen bak oss nå, og en LP som er langt bedre enn 'Face Another Day'."

Lage og Eivind: "Vi har forandret oss. Gått den motsatte veien av hva som var ventet. Dette har blitt den mest helhetlige LPen vi har laget. Og vi har arbeidet mye mer med både låter, arrangement og produksjon enn vi har gjort tidligere."

I forkant av utgivelsen av den nye plata, gjorde Monroes flere TV opptredener i Norge for å promotere plata, bl.a. ungdomsprogrammet "Blikkbox" på NRK TV. Lørdag 29. august var det egentlig meningen at NRK skulle sende et innslag med Monroes live fra U.S.A. men pga høye kostnader på satelittleie og leie av et amerikansk TV team, valgte NRK å droppe innslaget. EMI kom da på banen med tilbud om å dekke satelittleien på 50.000 kroner. Men NRK valgte å stå ved avgjørelsen i frykt for å bli beskyldt for å la seg sponse.

5. oktober 1987 fikk folk mulighet til å gjøre seg opp en mening om plata - som fikk navnet "Everything's Forgiven", var så bra som Lage og Eivind mente.

Enkelte journalister lurte på om det røffe, rockorienterte lydbildet var et resultat av plateselskapet og markedets ønske, mer enn deres eget. Dette avviste Lage og Eivind bestemt: "Dette er musikk helt etter eget ønske. Hadde markedet bestemt, hadde vi ikke laget en slik LP. Vi mener at vår forrige LP var for europop orientert, og at den nye antagelig passer bedre for det engelske og amerikanske markedet."

Aftenposten var positiv til utgivelsen i sin anmeldelse av plata, selv om de ikke helt skjønte poenget med å 'tilpasse seg et fiktivt internasjonalt sound'. Tor Marcussen i Aftenposten: "Denne LPen tilfredstiller de fleste av mine forventninger. Artister som er i stand til å lage musikk som vi kan høre på, slik som i 'I Call It Love' og 'All Those Years Ago', ønsker jeg mer enn gjerne lykke til i sitt forsøk på å erobre verden." 

Andre låter som ble framhevet var "Everything's Forgiven", "On A Sunday", "I'll Return To You", "Under The Angels" og den reggaeaktige "Let The Out Of There To Us".

Albumet "Everything's Forgiven"

"Everything's Forgiven" debuterte på en 5. plass på VG-lista, den 5. oktober 1987 - samme dag som den ble gitt ut. Der holdt den seg i 3 uker før den begynte å gå nedover. Etter kun 5 uker var den ute av VGs topp 20 albumliste.

I ettertid vil nok mange si at "Everything's Forgiven" manglet særpreget og den lune humoren som hadde kjennetegnet Monroes' to første plater. Selv om den 'teknisk sett' var en nytelse ble den for kjedelig til å kunne fenge platekjøperne, enten de bodde i Norge eller England (Webmaster).

"I Call It Love" ble gitt ut som singel i forkant av albumutgivelsen, den 9. september 1987.  I sin første uke i midten av september 1987 nådde singelen 6. plass på VG-lista. Uken etter var de oppe på en 3. plass før det gikk nedover. Selv om singelen solgte brukbart i Norge ble den ikke en kjempehit, slik "Sunday People" og "Cheerio" hadde vært, noe som nok var nødvendig om de hadde mål om å selge flere hundre tusen eksemplarer av "Everything's Forgiven".

Som nykommer på 'Ti i skuddet' 24. september gikk låta helt til topps foran Heart med "Alone".

 'Ti i skuddet' listen 24. september 1987.

9. september - samme dag som "I Call It Love" ble gitt ut på singel, opptrådte Monroes på Rockefeller i Oslo. På scenen hadde de med seg Roy Bittan på keyboard og David Beal på trommer, i tillegg til norske musikere. NRK TV var også tilstede for å gjøre opptak av deres framføring av "I Call It Love". Dagen etter ble dette vist i NRKs nye ungdomsprogram TopPop, som første gang ble sendt 10. september 1987. Programmet var en norsk utgave av britiske Top of the Pops - med presentasjon av de 25 mest populære låtene for øyeblikket. I tillegg til Monroes opptrådte også Glenn Medeiros, Cliff Richard, Weather Girls, DaVinci og Ole Evenrud på Rockeller/TopPop, i denne første sendingen.

Vera Kvaal og Rune Gokstad var programledere på TopPop på NRK.

Lørdag 3. oktober var Monroes gjester hos Gunvor Hals, i hennes program "Hæla i taket".

Duoen besøkte også land som Tyskland, Nederland og Belgia i denne perioden, og deltok i flere store tv-show.

"Everything's Forgiven" ble ikke lagt ut for salg i resten av verden før i april 1988. 

I april 1988 dro The Monroes til Nederland for å spille inn musikkvideoer til låtene "I Call It Love", "Everything is Forgiven" og "Be All Right". Lage Fosheim: "De er spilt inn med sikte på Sky og Super Channel visning. LPen kommer ut i hele Europa nå."

Selv om EMI hadde lovt at Monroes skulle være selskapets førsteprioritet i 4 uker, i tiden rundt utgivelsen. Og både Monroes selv, og Roy Bittan syntes resultatet var blitt svært bra (Roy Bittan: "Monroes og LPen fortjener suksess"), skjedde det ingenting. Albumet nådde ikke opp på listene noe sted, verken på den amerikanske topp 200 listen, eller den britiske topp 100 listen. Og uten suksess i det viktige angloamerikanske markedet hjalp det lite at plata solgte brukbart i Norge - utgivelsen var en fiasko.

Det var planlagt en amerikanske turne, med oppstart i januar 1988, men den ble avlyst. I stedet dro Lage og Eivind på en mindre turne i Norge, kun med vokal, gitar og Lars Kilevold på piano. 

 Albumet "Everything's Forgiven" ble en gedigen nedtur for Lage og Eivind

Etter de store forventningene både de selv og omgivelsene hadde til "Everything's Forgiven" ble nedturen gedigen for Lage og Eivind. De mistet lysten til å fortsette som band (inntil videre), og de mistet troen på plateselskapet EMI. Mens de tidligere hadde omtalt den siste plateinnspillingen på en svært positiv måte, var de i ettertid langt mer kritisk til det som hadde skjedd.

Lage Fosheim: "Etter 'Face Another Day' gikk vi oss vill. Å trøkke ut låter for å glede plateselskapet var et ork, og til sist begynte det også å tære på vennskapet, som tross alt hadde vart siden guttedagene. Vi var møkk lei hverandre, for å si det pent. Med det tørket vi også inn musikalsk. Hadde vi fortsatt og latt som om alt var i skjønneste orden, ville Monroes vært over og ut for alltid."

Lage Fosheim: "Vi skjønte fort at EMI England egentlig ikke likte oss. De hadde sine egne band de skulle selge, og ble på sett vis påtvunget Monroes av en tysker. Vi solgte godt i Mellom-Europa, men England og USA ville ikke ha oss. Det skuffet nok andre mer enn oss."   

Eivind Rølles: "Jeg må innrømme at jeg angrer litt på at vi ikke satset hardere på å få et gjennombrudd i utlandet, for faktum er at Monroes kunne gjort det ute. Jeg angrer ikke på at vi ikke ble store ute, men på at vi ikke tok skikkelig tak i situasjonen da vi hadde muligheten."

Eivind Rølles: "Monroes var en eneste stor produksjon med måneder lange forberedelser".

Høsten 1988 gikk Monroes inn i en selvpålagt hvileperiode, der de valgte å bruke tiden på andre ting enn Monroes. I et intervju fortalte Eivind Rølles at de allerede i 1987 hadde tenkt å legge Monroes på hylla for en stund. 

Evind Rølles: "I 1987 var jeg forsynt. Hadde behov for å koble ut. Vi var leie og slitne etter Monroes-årene. Overskuddet var borte. Vi trengte å komme litt unna hverandre. Monroes begynte som en morsom greie, men endte opp som mas. Forventningspresset fra så vel media som plateselskap førte til en durabel avsporing."

I 1988 bodde Eivind fortsatt i London, der han syslet med både musikk og antikviteter.

21. november 1988 tok Monroes en liten 'pause fra pausen' og stilte opp på AIDS-galla i Den Norske Opera. Kjente navn som Ingrid Bjoner, Lill-Babs, Ute til Lunch og Fra Lippo Lippi stilte også opp på denne veldedighetskonserten som ble arrangert av Landsforeningen mot AIDS. Dessverre var det tekniske problemer med lyden, slik at Lage måtte synge til Eivinds 'stumme' gitar.

15. mars 1989 kunne Eivind Rølles feire 30 års dagen sin. På det tidspunktet hadde han fått jobb i det nye internasjonale plateselskapet BMG, der han fikk ansvaret for det norske markedet. Den nye jobben gjorde det mulig for ham å fortsette å bo i London.

Noe av det første han gjorde i BMG var å gi platekontrakt til det (da) ukjente a capella bandet Bjelleklang fra Lørenskog - på bakgrunn av en låt han hørte på en demokassett. Finn Evensen: "Han signerte oss på bakgrunn av en single vi hadde på en Solo-kassett, og det var utvilsomt sprekt å signere en a capella-gruppe." 

Allerede her viste Rølles at han hadde teft, da Bjelleklangs debutalbum nådde 4. plass på VG-lista, mens det neste gikk til topps i Norge.

Selv om Eivind var opptatt på to hold - med musikk og farens auksjonsforretning, fant han også tid til å skrive nye låter. Låter som artister som Anita Skorgan ("Lost in a Dream"), Karoline Krüger og Hanne Krogh spilte inn på platene sine. Og for en rastløs sjel som Eivind var det ikke noe problem med lange arbeidsdager. Arbeidsdager som gjerne startet 8 om morgenen, og varte til 11 om kvelden.

I juli 1989 prøvde Eivind og Lage seg som programledere på radio, da kameraten Lars Kilevold startet opp nærradiokanalen RadioXpressen i Oslo. Stasjonen som sendte på 93.5 var en ikke-kommersiell rocke-radio. 

Med mottoet 'lufta er for alle' satt de to Monroes gutta og  pratet om sex, metafysikkens- og astrologiens verden. Lage Fosheim: "Hadde vi fått sagt hva vi mente da vi var små, kunne folk blitt spart for RadioXpressen."

Høydepunktet var da de klarte å provosere en Scientologleder på direktesending.

RadioXpressen: Lage Fosheim, Eivind Rølles, Anett Kilèn, Lars Kilevold og Arild Bjerkeli.

Når Eivind ikke var opptatt med BMG, antikviterer, låtskriving eller nærradio, spilte han i bandet The Fabulous Could Have Beens. Eivind Rølles: "Alle mennesker kunne ha blitt noe stort, hvis det ikke hadde vært for at en eller annen sleiping hadde kommet dem i forkjøpet." Dette 'fenomenet' omtalte Rølles som 'couldhavebeenismen'.

10. august 1989 gjorde bandet seg bemerket i media første gang, da de opptrådte på Humla i Oslo. I tillegg til Rølles bestod bandet av Håkon Iversen, Olve Rykken og Arild Bjerkeli. Det var kun Rølles og Iversen som hadde erfaring fra musikkbransjen fra før av (Iversen har produsert Bjelleklang, sunget med Bobbysocks, og gitt ut singler).

På repertoaret stod klassikere som "House Of The Rising Sun", "Have You Ever Seen The Rain", "Yesterday", "Blå ballong" og "Forelska i lærer'n". 

The Fabulous Could Have Beens hadde ikke ønske om å bli berømte, men kun underholde folk der de måtte befinne seg. Enten det var på nattklubben, 40-års laget, Frognertrikken, eller Bergensbanen. Eivind Rølles:  " Vi traff en nerve hos folk og fikk svorne fans med en gang. Tenk deg når publikum kan alle tekstene og hjelper deg når du bommer! Derfor øver vi aldri."

The Fabulous Could Have Beens oppstod en kveld i 1988 på utestedet Stravinsky - etter mye luftgitar og 'na-na-na-na'.

Eivind Rølles (i midten) som medlem av The Fabulous Could Have Beens (Foto: FCHBpresseprint)

Tidlig i karrieren pleide Lage å si at han skulle begynne som skuespiller, mens Eivind skulle ta opp jobben som auksjonarius, den dagen Monroes var historie. Lage hadde også uttrykt et ønske om å få være konferansieren i musikalen "Cabaret", og spille i "Rocky Horror Show". Og nå hadde de mulighet til å virkeliggjøre sine planer. Men i stedet for skuespilleryrket valgte Lage å engasjere seg i utelivsbransjen, med eierinteresser i flere kafeer. Han begynte også med eiendominvesteringer. Mest kjent ble han som eier av in-stedet Stravinsky i Oslo - fra 1988 og utover. Bl.a. var det her Dag Kolsrud og One 2 Many dro da de skulle feire at "Downtown" hadde gått til topps i Norge. Noe av det første Lage gjorde som eier av Stravinsky var å innføre inngangspenger - som han egenhendig innkrevde i døra.

I 1991 startet Lage restauranten Tre små griser i Tønsberg, sammen med Helge Hammelow-Berg, Dag Spantell og Jahn Teigen - en restaurant som har holdt det gående i mange år.

Helge Hammelow-Berg, Lage Fosheim, Dag Spantell og Jahn Teigen.

Tre små griser var også navnet på et band, bestående av Fosheim, Jahn Teigen og Dag Spantell (som var daglig leder av restauranten). Sammen ga de ut singlene "Tre små griser" og "Pappa, jag vill ha en italienare". Sistnevnte ble en hit på radio, med bl.a. en 3. plass på 'Ti i skuddet' 9. mai 1991.

"Pappa, jag vill ha en italienare" med Tre små griser.

Etter noen år valgte Fosheim å redusere engasjementet sitt i uteliivsbransjen, og heller gå tilbake til musikkbransjen. Denne gang som driver av et eget event/konsert firma.

Ved siden av jobben som platedirektør i BMG tok Eivind Rølles på seg enkelte oppdrag som plateprodusent for andre artister. I februar 1990 kunne pianisten Adrian Z presentere albumet "All these songs", som var produsert av Rølles sammen med Bjørn Nessjø.

"All these songs"

Også Lage Fosheim tok på seg musikalske oppdrag ved siden av restaurantvirksomheten. I august 1989 deltok han på singelen "Hagen-Ræpp" med Ute til Lunch. Det var Fosheims samarbeidspartnere gjennom mange år - Lars Kilevold og Torstein Bieler, som stod bak prosjektet. Men det var sosialisten Lage som hadde overtalt folk i Fremskrittspartiet til å 'forstå' at popmusikk var veien å gå om man ønsket suksess på partibarometeret. En stk. hit-singel ble bestilt, og partiformann Carl I. Hagen ble overtalt til å komme i studio for å rappe - eller ræppe som det stod på coveret. 5 timer ble tilbrakt i Berggraf studio på Ekeberg før Kilevold/Bieler/Fosheim var fornøyd.

Lage fikk jobben med å lære Hagen rytmikkens mysterier, mens kona Eli Hagen kom med oppmuntrende tilrop fra kontrollrommet. "Hagen-Ræpp" nådde en fin 4. plass på VG-lista i september 1989. I likhet med nr.2 hiten "Ute til Lunsj" fra 1987 skapte utgivelsen hodebry for NRK, da det ikke er lov med reklame på statskanalen. Lars Kilevold: "Vi elsker å gi NRK hodebry." 

"Hagen-Ræpp", som Lars Kilevold og Lage Fosheim stod bak.

I mars 1991 var Ketil Bjørnstads rockeopera "Rift" klar for utgivelse. Og Lage Fosheim var blant de norske artistene som deltok på plata. Fosheim sang på låtene "Love and Peace", "Grått kontor", og "Makten kom til meg".

"Rift" med bl.a. Lage Fosheim på vokal (til høyre slik han ble avbildet på innercoveret).

I april 1992 kunne Lage og Eivind glede musikkinteresserte ved å fortelle at de planla et comeback med et nytt album, og at de skulle ut på turne igjen. Nå visste muligens fansen ikke helt hva de skulle tro, for allerede i 1990 hadde de stått fram i Aftenposten og pratet om at de ønsket å spille inn en ny plate samme, uten at noe skjedde. Eivind Rølles: Hvert år lovte vi EMI ny plate. Og hvert år brøt vi løftet."

Allerede da de gikk hvert til sitt hadde de planlagt å komme sammen igjen som The Monroes, og rundt 1990 fant de tonen, og ønsket om å gjøre noe sammen igjen. 

Eivind Rølles: "Det gikk et års tid, så begynte vi å treffes igjen. Jeg tok med meg kassegitaren hjem til Lage, og så satt vi der og jamma over gamle sanger og laget noen nye."

Eivind Rølles: "Monroes skulle være moro, etter hvert ble det et slit. Monroes sprakk fordi det ble litt for mye fokus på våre privatliv. Vi tok en pause, men planla å komme tilbake i 1990. Nå er vi to år forsinket."

Allerede i oktober 1990 hadde de stått på scenen sammen, på et hotell i Sandvika. I forbindelse med en ølfestival. Og på Wang Handelskoles nyttårsball i januar 1991.

Tittelen på den nye plata ble "Long Way Home". Med den ønsket de å markere at de hadde funnet tilbake til røttene sine igjen, både personlig og musikalsk. Gjennom tekstene ønsket de også å uttrykke den vanskelige tiden de hadde vært gjennom, med håp om bedre tider. 

Lage Fosheim: "Det er en slags rød tråd gjennom vår nye plate som også beskriver vår egen vei fra da det ikke var så gøy med Monroes: Om det ser aldri så trist ut og det meste går på tverke, ligger det likevel et håp i morgendagen. Det lyder som verdens verste klisje, men det er jo sant."

Lage Fosheim: "Plata er ti personlige historier, noen hyggelige, andre slett ikke trivelige i det hele tatt. Det handler om hverdagen, rett og slett, med arbeidsløshet og det hele."

Med seg på innspillingen hadde de kjente navn som Marius Müller, Lars Kilevold, Bugge Wesseltoft, Lasse Hafreager, Torstein Flakne og Steinar Krokstad fra Stage Dolls, Håkon Iversen og Kjetil Bjerkestrand. Plata var spilt inn i England, med flere britiske musikere. De hadde også fått med seg Anders Lind og Bob Sargeant på produksjonssiden - produsentene som hadde hjulpet dem på henholdsvis det første og det andre albumet deres.

The Monroes i 1993

Til VG kunne Lage og Eivind fortelle at de hadde hatt det morsomt i studio - morsommere enn de noen gang tidligere hadde hatt det: "Nå er musikk moro igjen." Og de var svært fornøyd med resultatet, som de mente var Monroes på sitt beste. Lage Fosheim: "De nye låtene er bra. Vi har aldri vært så fornøyd med oss selv. Hver låt er skikkelig gjennomarbeidet. Platekjøpere og anmeldere får gjøre seg opp sin egen mening, selv er vi som to stolte haner."

Eivind Rølles:  "Vi tror ikke 'Long Way Home' vil revolusjonere musikken, men vi kan stå for hver eneste tone. Det er ti historier, en gla'plate med delvis alvorlige tekster. Hverken mer eller mindre."

Dessverre var ikke de største avisene enig i deres vurdering av plata. VG mente at Monroes kjørte for 'safe' på plata, og at det til tross for 3-4 flotte låter ble for mange som ikke engasjerte lytteren. VG: "The Monroes byr på tre-fire kjedelige, og et par uinteressante, låter. Det er for snaut på et album med ti kutt." VG ga plata karakteren 3, og framhevet låtene "The Sun Goes Up", "Long Way Home" og roots-aktige "Candyman". 

"Long Way Home" var musikalsk den mest komplekse låta Monroes hadde gitt ut, med sin blanding av folk, pop og progrock. Lages vokal, og orgelspillet midt i låta, kunne minne om 70-talls Genesis - Lages favorittband. Noe som nok neppe var tilfeldig.

Sammen med "Lady on 5th Avenue" er "Long Way Home" Lages favoritt, blant Monroes' låter. Lage Fosheim: "Fordi begge låtene representerer noe helt annet enn det vi tradisjonelt har gjort."

Dagbladet likte ikke albumet "Long Way Home" i det hele tatt, og ga det karakteren 1. 

Aftenposten var mer positiv: "Det er nok bra her til at jeg koser meg. Og jeg tror svært mange andre vil gjøre det." og "I sanger som 'Just Another Normal Day', The Long Way Home', 'Helpless', 'Mad Man's World' aner vi tilløpene til kommende norske popklassikere."

Lage og Eivind tok de dårlige kritikkene med godt humør. Lage Fosheim: "Mora til Eivind liker plata, mens fatter'n synes det bare er bråk. Dagbladet slakter oss, mens VG er mer positiv. Alt er som det pleier."

"The Sun Goes Up" var som nevnt en låt Monroes hadde skrevet i tiden etter utgivelsen av førstealbumet "Sunday People", og presentert live i 1984.

"Just another Normal day" som Monroes hadde mikset sammen med Who-legenden Pete Townshend ble gitt ut som første singel fra "Long Way Home" i februar 1993. Låta hadde noe av det samme lune balladepreget som "Heaven Can Wait" ("Sunday People") i sin tid hadde.

"Just another Normal day" debuterte med en fin 4. plass på VG-lista. Uka etter var den oppe på 2. plass før det gikk nedover. Dette gjorde den til Monroes' 3. største hit, etter "Sunday People" og "Cheerio". Låta gjorde det også bra i radioprogrammet 'Ti i skuddet' der den var inne på topp 10 i 12 uker.

"Long Way Home" (albumet) ble gitt ut i mars, og til tross for en lunken mottagelse i pressen solgte plata brukbart i Norge - med 3 uker på 5. plass på VG-lista. Med dette oppnådde Lage og Eivind gullplate. I midten av august var salget oppe i 40.000 eksemplarer.

"Long Way Home" fra 1993, som solgte til gull.

Interessen for The Monroes og den nye plata var enorm i Norge, og aviser og TV kanalene hadde fyldig omtale i tiden rundt utgivelsen.

20. februar fikk Monroes endelig mulighet til å opptre på Spellemannprisen, da de framførte en låt fra sitt nye album. Arrangementet fant sted i Maihaugsalen på Lillehammer. Også Mari Boine, Jan Eggum og Yeah Love Swans underholdte på prisutdelingen.

Allerede dagen før gjorde Monroes seg bemerket i OL byen, etter å ha framført "Sunday People" og andre hits på populære (og smekkfulle) Caroline kafe. Lage og Eivind ruslet rundt i lokalet mens de sang, til stor glede for de som var tilstede. Lage klarte også å få igang allsang. Lage: "Og så synger alle med på refrenget."

Det var ikke bare Monroes som gjorde spontankonserter i Lillehammer i dagene før og etter Spellemannprisutdelingen. Også Åge Aleksandersen, Return, Vazelina Bilopphøggers, Claudia Scott, Maj Britt Andersen, Eriksen, Hellbillies, Trond Granlund, Oslo Groove Company, Bukkene Bruse, Barbie Bones og Notodden Blues Band var tilstede.

27. februar opptrådte Monroes på NRK TV, der de presenterte 5 låter. I tillegg ble en utvidet versjon av "Sunday People" videoen vist. De var også gjester på LørDagsrevyen på NRK, der de framførte "Just another Normal day".

5. mars var de også å se i sitt eget TV program på NRK kalt "Monroes: Tilbake til framtiden". I den anledning lot de seg forevige sammen med Lages far - Jon Fosheim, foran det lille gule huset i Sagene skolehage i Oslo, der deler av videoen til "Sunday People" ble spilt inn i 1983.

Samme kveld opptrådte de med låter fra sitt nye album i "Casino" på TVNorge.

Om ikke dette var nok, gjorde Lage og Eivind hele 110 radiointervjuer på en uke. Folk skulle ikke unngå å legge merke til at Monroes var tilbake igjen - med ny plate.

Eivind og Lage sammen med Jon Fosheim, foran det lille gule huset i Sagene skolehage.

I april 1993 dro Monroes ut på en norgesturne med et nimannsband, med bl.a. full blåserrekke. Turneen ble kortere enn de foregående, rett og slett fordi Lage og Eivind var for opptatt med sine engasjement utenfor Monroes.

8. mai stilte Monroes opp på en solidaritetskonsert i Operaen i Oslo, der overskuddet gikk til mishandlede kvinner i det tidligere Jugoslavia. Monroes kalte opptredenen sin for 'Unplugged to Greatest hits'.

1. august 1993 var Monroes tilstede på åpningen av Norway Cup, der artister som Åge Aleksandersen også opptrådte.

23. august deltok de på nok en veldedighetskonsert, da de stod på scenen på Tusenfryd. Denne gang var det 'Sykkel VM 93' som stod bak arrangementet, der pengene gikk til gatebarn på Fillipinene og Brasil. Også artister som Jeff Baker og Quiet Life deltok.

Etter å ha gitt ut 4 album, og en rekke hitsingler, var det ikke overraskende at det i oktober 1993 ble gitt ut en samleplate med The Monroes. I stedet for å kalle den "Best Of" og gi den ut på EMI, valgte Monroes å sette bort jobben til EVA Records (eid av Warner, BMG og EMI), kjent for sine mange "Absolute" utgivelser. Ikke overraskende fikk plata navnet "Absolute Monroes". Lage Fosheim: "Det er ikke en 'best of'-plate men en absolutt-plate. Det er en viktig forskjell. Denne plata byr på et tverrsnitt av det vi har gjort de siste ti årene. Det er mye showere enn et 'greatest hits'-album."

Albumet bestod av 17 låter, der 5 var fra "Sunday People", 5  fra "Face Another Day", 4 fra "Everything's Forgiven", og 3 fra "Long Way Home". Litt overraskende var det muligens at man ikke hadde funnet plass til singelutgivelsene "On the Bus", "Let's Go", "Wish You Were Here" og "Let Them Out Of There".

Salgsmessig gikk det sånn passe, med 11. plass på VG-lista.

Samleplata "Absolute Monroes" fra 1993

I 1993 startet Lage Fosheim selskapet 'Noe helt annet' sammen med kompisen Torstein Bieler. Lage Fosheim: "Å sette sammen ideer til et helhetlig prosjekt sammen med kreative mennesker, har jeg alltid syntes var utrolig spennende."

I 1994 startet Eivind Rølles og Lars Kilevold plateselskapet Pilgrim records. I november samme år var de ute med sin første plate: "Julenatt" med Anita Skorgan. Eivind Rølles: "Det er snakk om mye mer enn selve plateutgivelsen. Vi kommer til å bruke vår erfaring til å gi råd om alt fra når og hvor de eventuelt skal dra på turneer, til hvem de bør jobbe sammen med. Langtidsplanlegging er viktig i denne bransjen."

Pilgrim holdt til i kontorlokaler i Kruses gate 8 på Fronger, der Kilevold hadde hatt studio i kjelleren i flere år allerede. 

I desember 1994 sluttet Rølles som sjef for BMGs norske avdeling. Like etterpå begynte han hos EMI records - en annen gigant i platebransjen. Rølles var dermed engasjert i to plateselskap samtidig.

I 1995 ble Lage Fosheim ansatt i Polydor. Da selskapet senere ble slått sammen med Universal, fikk han stillingen som promotion sjef i Universal. Her jobbet han med artister som Mari Boine, Venke Knutson, Sissel Kyrkjebø og Briskeby.

Helt siden Lage var liten hadde han trodd at han en dag skulle bli skuespiller, slik som søsteren Minken. Men det skulle drøye til 1995 før Lage fikk sin debut i kortfilmen "Liten skute - stor sykkel", som ble sendt på barne-TV på NRK. Lage spilte rollen som alenepappa til 9 år gamle Ronny. Selv om Lage ikke har egne barn, klarte han å identifisere seg med rollefiguren. Lage Fosheim: "Jeg tenkte faktisk mye på at det like gjerne kunne vært min egen sønn jeg spilte sammen med. Jeg hadde helt sikkert vært omtrent akkurat sånn som faren i filmen, en alenepappa som har reist mye rundt i verden."

Lage Fosheim som alenepappa i filmen  "Liten skute - stor sykkel"

Lage hadde i tillegg til drømmen om en skuespillerkarriere også håpet å opptre sammen med søsteren Minken, i en teateroppsetning eller lignende. 

Lage og søsteren Minken

Nå ble det dessverre aldri noe ut av det (kan vel fortsatt skje), men han fikk sjansen til å jobbe sammen med Minken på henns bok/lydbok prosjekt "Eventyret om". Fra 1996 til 2005 ga hun ut 7 bøker der hun fortalte om kjente komponister som Mozart, Grieg, Vivaldi, Ole Bulll, Bach og Tsjajkovskij. Alle disse bøkene ble også gitt ut som CD, og på disse figurerte Lage som medforfatter og produsent. Minken Fosheim: "Lage var beinhard. Sa hele tiden 'det må vi ta, og det der må bort'. Så platen ble på 57 minutter."

Når Minken reiste rundt og framførte eventyrene sine, fikk hun hjelp fra Lages kone Helene Byhring Fosheim på scenen, der hun spilte dokka Amadeus Marcellus Oktavian Rosenstjert Larsen. Hennes mann André Wienskol var den som hadde ideen til å blande klassisk musikk med historier om selve komponisten. Slik at det hele framstod som en familiegeskjeft (som VG omtalte det som). 

Helene var ellers engasjert i Kirkens Bymisjon, der hun flere ganger var ute i media, som talerør for de fattige i samfunnet.

Flere av "Eventyret om" platene ble gitt ut på Lage Fosheims selskap Milligram.

"Eventyret om Grieg"

26. januar 1996 opptrådte The Monroes i Dan Børge Akerøs TV program "Takk skal du ha" på TV2.

I 1998 var låtskriverne fra Monroes tiden - Rølles, Fosheim og Lars Kilevold, samlet for å skrive musikken til såpeserien "Venner og Fiender". Også et fjerde 80-talls ikon deltok på soundtracket - Ole Evenrud (Ole I'Dole). Det ble laget 170 episoder i serien, mellom 1998 og 1999.

14. mars 2000 stod The Monroes sammen på en scene igjen for første gang på 7 år. Anledningen var minnekonserten for Marius Müller, som så tragisk døde i en bilulykke i Groruddalen 14. mars 1999. Marius hadde vært en god støttespiller og venn av The Monroes siden starten, og han spilte gitar på 3 av de 4 albumene deres. Eivind Rølles: "Dette er kjempegøy. Men også veldig spesielt. Marius var med på den første skiva vår i 1983. Da han og Lars Kilevold ble med den gang, tenkte vi: 'Yes, we made it'. Dette kunne ikke gå gærnt. Seinere ble Marius også med på to av våre andre plater, seinest i 1993."

Et stappfullt Rockefeller (1300 mennesker) ga Monroes en fantastisk mottakelse. Aftenposten: "Lage Fosheim og Eivind Rølles i The Monroes virket mer nervøse enn godt var før de gikk på scenen. Uten grunn, skulle det vise seg. Folket hadde på ingen måte glemt låtene 'Jeanette', 'Sunday People' og 'Cheerio', og en svett Fosheim kunne gå av scenen med et smil om munnen."

Andre artister som opptrådte, var Chris Thompson, Prima Vera, Jonas Fjeld, Lava og Hilde Heltberg.

Eivind og Lage på scenen på Rockefeller 14. mars 2000 (foto: Henning Lillegård).

Det ble også laget en samle CD med Marius Müller som ble gitt ut denne dagen. Inntektene fra konserten og plata gikk til Müllers etterlatte. Konserten ga inntekter på 300.000 kroner.

I mai 2000 valgte Universal å opprette underselskapet Milligram. Formålet med selskapet var å utnytte barne- og familierepertoaret i Universal Music, samt å etablere nytt repertoar. Knutsen & Ludvigsen, Alf Prøysen, Postman Pat, Pippi Langstrømpe, Sølvguttene og Thorbjørn Egner var blant 'artistene' Milligram tok hånd om.

På samme tid fikk Lage Fosheim et lukrativt tilbud fra et konkurrerende plateselskap. Universal valgte da å tilby Fosheim 48% av aksjene i Milligram for å få ham til å forsette i selskapet. Noe han takket ja til. Med det var Lage engasjert i både Universal og Milligram. 

Han var svært fornøyd med mulighetene denne avtalen ga. Lage Fosheim: "Helt fantastisk. Jeg var strålende fornøyd. Men dette handler mer om det følelsesmessige. Milligram betyr mye for meg, ikke minst de artistene som er der."

I 2001 avsluttet Eivind Rølles samarbeidet med EMI, der han hadde jobbet som repetoarsjef og markedssjef. Årsaken til at han sluttet var innskrenkninger i selskapet. I 2002 startet Rølles i stedet opp eventselskapet Impress sammen med Jan Einar Johnsen (Vazelina Bilopphøggers). Eivind Rølles: "Det ligger ingen bitterhet i dette. Jeg er på vei inn på partnersiden hos en av de beste konsert-  og eventarrangørene i landet. Så jeg kommer fortsatt til å jobbe med musikk og
artister."

I stallen hadde Impress navn som Vagabond, Vazelina Bilopphøggers, Eldar Vågan, og selvfølgelig Monroes og The Fabulous Could Have Beens. 

30. januar 2002 ble det kjent at Monroes låta "Sunday People" var blant de 14 nominerte til tittelen 'Tidenes norske hit'. Anledningen for kåringen var 30 års jubileet for Spellemannprisen. De nominerte var valgt ut av Spellemann-komiteen, mens vinneren ble kåret av en folkejury (telefonavstemning). Også "Livet er for kjipt" var blant de nominerte, mens kjente låter som "Kjærlighet" med Sissel Kyrkjebø og "Dra te hælvete" med Beranek ikke var det. Av en eller annen merkelig grunn var det "Noen ganger er det all right" med Odd Børretzen som gikk av med seieren i kåringen, foran "Take on Me" med a-ha.

Lage Fosheim har i tillegg til karrieren som musiker i Broadway News og The Monroes, prøvd seg som restauranteier, investor, skuespiller, programleder på TV, sjømann og promotionsjef i plateselskap. I 2003 kunne han plusse på med 'forfatter' på CV-en, da han ga ut boka "Mannen som gikk på jorda" sammen med kompisen Torstein Bieler, og forfatteren Ketil Bjørnstad.

Torstein Bieler, Lage Fosheim og Ketil Bjørnstad

Bakgrunnen for utgivelsen var en drøm Lage hadde hatt i 1999, som han følte dannet et godt utgangspunkt for en roman. Dagen etter fortalte han om drømmen til Torstein Bieler. Og sammen gikk de til mannen de mente var den rette til å føre romanideen i pennen - den kjente forfatteren Ketil Bjørnstad. Som nevnt hadde Lage  jobbet sammen ham med på starten av 90-tallet, på albumet "Rift".

Ketil Bjørnstad: "Jeg tente voldsomt på ideen - tenk å få alt servert på et fat på denne måten! Dette er stor og djerv tenkning."

Romanen handlet bl.a. om konflikten mellom de store verdensreligionene. Og en mann som dukker opp på 3 ulike steder i verden. Fra Gyldendals omtale av boka :

"Ketil Bjørnstad, Torstein Bieler og Lage Fosheim har sammen skapt en overraskende, unorsk og fascinerende aktuell roman. Den norskættede New York Times-reporteren Alice Christensen står overfor sitt livs vanskeligste journalist-oppgave. På en reise i India blir hun vitne til at en ung hindu-forkynner steines. Den unge mannen dør i armene hennes. Få dager senere leser hun om religiøs uro blant muslimer i Saudi-Arabia. Artikkelen er ledsaget av et bilde av den samme mannen. Hvem er han? I jakten på svar følger Alice mannens spor verden rundt, og hun oppdager at det umulige faktisk har skjedd: Han er kommet tilbake."

Lage Fosheim: "Jeg nekter å tro at det er en forskjell mellom kristne, hinduer og muslimer."

"Mannen som gikk på jorda" fikk mye omtale i media, og ble også gitt ut i land som Danmark og Nederland. Det var også snakk om utgivelse i England og Tyskland. Og det var snakk om en filmatisering av boka.

Boka "Mannen som gikk på jorden" som Lage Fosheim hadde ideen til.

I juli 2003 ble Lage Fosheim i VG spurt om hva som var hans drømmested. Han fortalte da om hytta han og familien har i Valdres. Lage Fosheim: "Det er en fantastisk natur, og vi bruker tiden til å gå lange turer i fjellet, spise ørret og drikke deilig vin."

5. juli 2003 gjorde Lage og Eivind en enkeltkonsert som The Monroes, da de opptrådte på festivalen Hallingmarken på Nesbyen. Det var da gått 10 år siden de sist opptrådte live, om man ser bort fra opptredenen på Rockefeller tre år tidligere. Lage Fosheim: "Den store lysten til å gjøre mer har egentlig ikke vært der - før nå.

Hele 4500 mennesker stod foran scenen og gaulet til "Sunday People" og de andre hitene deres. 

Lage Fosheim: "Nå er jeg bare kjempehappy. Det er jo utrolig koselig at folk fortsatt liker låtene våre."

Eivind Rølles: "Utover i settet skjønte vi at det gikk riktig vei, og da var det bare å nyte følelsen av å være tilbake."

For å få lydbildet til å stemme stilte Lage og Eivind på scenen med hele 10 musikere, bl.a. full blåserrekke. Lage Fosheim: "Full ska-pakke." Det var Eivind som var pådriveren for å få til konserten, mens Lage var mer skeptisk til å stå på en scene igjen. Etter konserten på Nesbyen fulgte 9 konserter, med første stopp på Meløy i Nordland.

The Monroes i Hallingdal i 2003.

5. september 2003 opptrådte The Monroes på "Åpen dag" på Fornebu arena. Også elektrobandet Ralph Myerz & the Jack Herren Band deltok på arrangementetet.

I juli 2004 dukket The Monroes opp på scenen i Oseberg kulturhus i Tønsberg, på 80-talls showet "Beat for Bit". Trine Rein, Torhild Sivertsen fra Tomboy, Tom Sterri og Sturla Berg-Johansen presenterte her en kavalkade av 80-talls hits, og da passet det svært bra at The Monroes dukket opp og framførte "Sunday People", for et entusiastisk publikum. 

VG: "Å slippe til duoen Eivind Rølles/Lage Fosheim er et genialt trekk."

Aftenposten: "Det topper seg på det mest sjarmerende da The Monroes dukker opp etter pause, og kiler oss i hukommelsen med akustisk framført 'Sunday People' og 'Cheerio'."

Tom Sterri: "Det ble en kjempesuksess. Jeg vil faktisk gi 99 prosent av æren til Monroes."

"Beat of bit" gjengen: Lage Fosheim, Trine Rein, Tom Sterri (bak),

Jan Werner Danielsen (foran), Torhild Sivertsen og Eivind Rølles.

Dette 80-talls showet gikk over flere kvelder fram til 7. august, med Monroes som fast innslag i 2. akt. Suksessen med "Beat for Bit" gjorde at arrangørene valgte å flytte showet til Edderkoppen teater og Chat Noir i Oslo, fra september og utover. Lage og Eivind valgte å følge med på 'flyttelasset'.

31. mai 2004 var Monroes oppvarmingsband for Bryan Adams på Gamle Kirkeplass i Drammen. Noe som fikk endel omtale i media.

29. november 2004 var The Monroes og deres forsøk på å slå gjennom i utlandet tema i programserien "Norsk rocks historie" på NRK TV. I programmet fortalte Eivind Rølles følgende: "EMI Norge var stolte av sounden på 'Sunday People'. Det vanlige var å stå med lua i handa på internasjonale møter. Særlig når du kom fra Norge. Men her følte vi at vi hadde et produkt vi kunne spille med rak rygg. Og alle klappet og syntes det låt fint."

I 1985 hadde Lage Fosheim vært med på innspillingen av veldedighetsplata "Sammen for Livet". 20 år etter var han involvert i en tilsvarende innspilling - denne gang for flomofrene etter tsunami-katastrofen i Sørøst-Asia. Men i stedet for å synge var han denne gang involvert som arrangementets promoteringssjef. Resultatet ble albumet og singelen "Venn", der tittelsporet var skrevet av Espen Lind og Lene Marlin. Lage Fosheim: "Dette er et stykke norsk pophistorie. Jeg føler at jeg har vært med på noe stort. Jeg satt i kontrollrommet mens artistene sang i studio og fikk gåsehud. Det var en utrolig sterk opplevelse. Jeg må nesten få si at 'Venn' er flottere enn 'Sammen for livet'. Det er noe helt spesielt med sangen og resultatet."

Veldedighetsplata "Venn"

15. mars 2005 deltok The Monroes på TV2s artistgalla, sammen med artister som Carola, Espen Lind, Sissel Kyrkjebø, og Peter Jöback. Overskuddet fra showet gikk til Strømmestiftelsen. Konserten ble sendt på TV2 Påskaften, 26. mars.

The Monroes på TV2s artistgalla i 2005 (foto Holm, Morten F.).

10. juni 2005 ble en nyversjon av "Cheerio" kalt "Tsjeriåu" gitt ut på singel. Bak den merkelige tittelen skjulte det seg et samarbeid mellom Eivind og Lage i The Monroes, og hip hop artistene Ravi & DJ Løv. Sistnevnte var på den tiden blant norges 'hotteste' artister etter utgivelsen av singlene "Dødsøt" (4. plass i 2004), og "E-ore" (2. plass i 2005). Blandingen av hip hop inspirasjon, og Ravis snodige tekster som vrir på det norske språket med en muntlig stil som ligger tettere opp til ordenes uttalemåte - enn hvordan de egentlig skrives - bidro til at de to skapte seg et navn innen norsk pop. Og det var også med denne 'resepten' de gikk løs på "Cheerio".  "Tsjeriåu" ble en blanding av Ravis rap, og Monroes refreng fra "Cheerio", satt sammen på en artig måte.

Ravi & DJ Løv skapte musikhistorie ved å gjøre en ny versjon av "Cheerio".

Ivar 'Ravi' Johansen og DJ Anders 'Løv' Løvlie hadde fått ideen til å gjøre en ny versjon av "Cheerio" en sen nattetime. Deretter dro Løvlie hjem til foreldrene sine for å finne de gamle Monroes kassettene han hadde liggende der. Han var svært nervøs da han ringte Fosheim og Rølles, men det hadde han ingen grunn til, for de to tente på ideen umiddelbart. I tillegg til at de var fan av musikken Ravi & DJ Løv hadde gitt ut tidligere. Lage Fosheim: "Vi har alltid vært fan av  Ravi & DJ Løv."

Kort tid etter at Anders Løvlie ringte Eivind og Lage var alle fire samlet i studio, noe som ble en morsom opplevelse for alle involverte. For Lage og Eivind var det litt rart å være i et studio igjen, for første gang siden 1993. Eivind Rølles: "Jeg husket nesten ikke hvor morsomt det kan være i et studio."

Eivind Rølles og Lage Fosheim sammen med Ravi & DJ Løv.

Lage og Eivind var fan av Ravi & Løv, og den beundringen var gjensidig. Ravi hadde vært fan av The Monroes siden han var liten, og syntes det var stor stas å få lov til å jobbe sammen Lage og Eivind.

Ravi (tl VG): "Samarbeidet med 'Tsjeriåu' var en fest for meg og DJ Løv. Eivind og Lage var rause og tålmodige. De var jo 'gamle, erfarne travhester' i norsk showbiz. Men DJ Løv og jeg var knapt tørre bak øra. De påsto at det var stas å samarbeide med oss ungdommene, og kalte seg for 'has-beens', he he. Men gleden var definitivt på vår side."

Ravid (til Dagbladet): "De stilte opp i musikkstudio, på musikkvideo-opptak og på diverse TV-events. Gamlegutta 'adopterte oss musikalsk', så og si. Og det er DJ Løv og jeg evig takknemlige for."

Samarbeidet fikk stor oppmerksomhet i media, og da de skulle i gang med innspillingen av en musikkvideo til låta ble deler av opptakene, samt intervju med de fire vist på nyhetene på TV2. Musikkritikerne likte den litt merkelige låta, noe også platekjøperne gjorde. I midten av juli 2005 gikk den til topps på VGs singelliste, og etter å ha ligget bak "Axel F" med Crazy Frog (som også var en nyversjon av en 80-talls hit) i tre uker, gikk "Tsjeriåu"/"Cheerio" igjen til topps på lista. 

Dette var første gang i VG-listas historie at en nr.1 låt som har blitt relansert har gåttt til topps igjen.

Lage Fosheim: "Det er fantastisk, fantastisk! Dette hadde jeg aldri drømt om! Det er mye morsommere å toppe VG-lista denne gangen. For nå er det ikke noe press på oss, vi skal ikke lage nye plater eller noe sånt. Nå kan vi bare nyte dette."

 Det ble laget en morsom musikkvideo til Tsjeriåu", med Lage i rollen som

en amerikansk vekkelsespredikant, og Ravi som liten baby i barnevogna.

På samme tid som singelen solgte bra var Monroes ute på veien sammen med artister som knapt var født da de første gang sang "Cheerio". Anledningen var VG-lista topp 20, der utvalgte artister reiste rundt i landet og presenterte noen av de største hitene i tiden. Bl.a. opptrådte Monroes på Rådhusplassen i Oslo den 18. juni, sammen med artister som Coolio, Briskeby, De Lillos og Madrugada. For Monroes ble både utgivelsen av "Tsjeriåu" og denne turneen en fin mulighet til å nå ut til en ny generasjon med musikkinteresserte.

 Lage Fosheim på scenen i Bergen mens han framfører "Sunday People", den 26. juli 2005.

Til høyre sammen med Ravi på scenen i Tromsø.

Torsdag 7. juli var Monroes på besøk i "Sommeråpent" på NRK TV, der de opptrådte live sammen med Ravi & DJ Løv.

29. juli opptrådte Monroes igjen sammen med Ravi & DJ Løv, i forbindelse med åpningen av nye Bislett stadion. Også navn som Lene Marlin, Big Bang og Kaizers Orchestra stod på scenen denne dagen.

19. august stod Lage og Eivind på scenen i Trondheim, i forbindelse med Lerkendal Live '05. Også Ravi & Løv, og Kaizers opptrådte på den ærverdige fotballstadionen.

Tidlig i desember 2005 opptrådte The Monroes på julegalla i Valhall, i Oslo. Andre artister som også stilte opp var Wig Wam, Wenche Myhre, Venke Knutson og Espen Lind. Gallaen var endel av en juleturne som Wenche Myhre gjennomførte i november/desember det året, og Monroes var blant hennes musikalske gjester.

23. november 2006 ble The Monroes minnet i retroprogrammet "Tilbake til 80-tallet", som denne gang hadde 1983 som tema. Lage var programleder sammen med Anita Skorgan. I den forbindelse fortalte Lage om sitt første møte med Morten Harket vinteren 1983/84, på utestedet Barock i Oslo. Lage hadde nettopp vært på do og stod og vasket hendene ved servanten, da Morten kom bort til ham. 

Lage Fosheim: "Jeg stod på do, så kom det en kar bort til meg, og sa 'hei Lage, hei, jeg har tenkt å bli større popstjerne enn deg. Og så så jeg på ham, og tenkte bare, ja, det er bare å gratulere. Og det var Morten Harket."

 Lage Fosheim som programleder på "Tilbake til 80-tallet".

22. juli 2007 stod The Monroes på scenen i Nevlunghavn (utenfor Larvik, i Vestfold) i forbindelse med en veldedighetskonsert som Kreftforeningen arrangerte, sammen med Dag Erik Pedersen og Arthur Buchardt.

For anledningen var Monroes oppvarmere, sammen med artister som Kurt Nilsen, Alejandro Fuentes, Tone Damli Aaberge og Espen Lind. Hovedattraksjonen denne kvelden var britiske Rod Stewart. Konserten spilte inn over to millioner kroner til Kreftforeningen.

Også året før hadde Monroes gitt sitt bidrag til kreftsaken, da de opptrådte i forbindelse med Kreftforeningens kampanje "Menn og kreft". Tragisk nok ble Rølles og Fosheim selv rammet av kreft noen år senere.

Lage Fosheim og Eivind Rølles på scenen i forbindelse med kampanjen "Menn og kreft".

22. april 2008 var Monroes' "Sunday People" tema i Ravis populære programserie "Landeplage" på NRK TV. 

I programmet stilte de seg følgende spørsmål: "Hvorfor har 'Sunday People' blitt stående etter alle disse årene? Er det på grunn av Lage Fosheims imponerende London-dialekt eller den uforglemmelige musikkvideoen? Er det fordi låta er en blanding av alle mulige karibiske stilarter? Skyldes det at den har store tekstlige kvaliteter med melankolske undertoner? Eller er det rett og slett fordi det er en tidløs og god poplåt som får oss i godt humør?"

For å finne svaret på dette oppsøkte Ravi Eivind Rølles, Lage Fosheim, komiker og musiker Espen Beranek Holm, professor i musikkvitenskap Even Ruud, reggae-ekspert Cliff Moustache og klassisk komponist og pianist Wolfgang Plagge.

Ravi

14. juni 2008 opptrådte The Monroes på Byfesten på Lilllestrøm. I august opptrådte de på "Allsang på Grensen" (ble sendt på TV 14. august) - det kjente underholdningsprogrammet som sendes på TV2 hver sommer. Her framførte de "Sunday People" og "Cheerio" mens de gjøglet rundt, akkurat slik de hadde gjort 25 år tidligere.

I 2008 opptrådte The Monroes på "Allsang på Grensen"

I 2007 fikk Eivind Rølles en forepørsel fra NRK om å skrive en låt til den norske Grand Prix finalen i 2008. Som nevnt hadde han og Lage skrevet og produsert "Strand Hotel" for Beate Jacobsen i 1984. I 2000 skrev han også "She's my baby" for Marius Hoff, en låt som endte på 4. plass i den norske finalen. Og i 2006 og 2007 satt Eivind i lyttejuryen til GP og ga råd til NRK i utvelgelsesprosessen.

Eivind Rølles: "MGP har fulgt meg siden jeg var liten, og de beste minnene har jeg fra 60- og 70-tallet, og i likhet med folk flest har jeg et forhold til MGP."

Eivind ønsket å ha med seg Christian Ingebrigsten - kjent fra A1, til å skrive GP låta: "Jeg ville ha med meg en fyr jeg har stor respekt for, nemlig Christian Ingebrigtsen." 

Eivind Rølles og Christian Ingebrigsten skrev en Grand Prix låt sammen.

Til å synge "Eastern Wind" - som låta het, hadde Eivind og Christian funnet fram til den relativt ukjente Torstein Sødal, som fram til dette hadde jobbet med Hanne Krogh og Inger Lise Rypdal. Etter å ha vunnet den 3. delfinalen i Bodø, var Sødal klar for finalen i Oslo Spektrum 9. februar 2008. Her ble det en fin 2. plass etter Maria Haukaas Storeng.

I juni 2008 ga ikonet Wenche Myhre ut albumet "Vannmann". Blant låtene på plata var "Vakkert som en rose", som Monroes gutta Fosheim/Rølles/Kilevold hadde skrevet, sammen med Finn Evensen.

5. februar 2008 kunne Lage Fosheim glede seg over å ha rundet de 50. Feiringen av dagen ble gjort på Fosheim familiens eiendom, oppe i fjellene i Provence, Frankrike. Lages far Jon Fosheim som på det tidspunktet var 86 år, hadde hatt bodstedsadresse her i mange år allerede. I anledning 50 års dagen kom VG på besøk og gjorde et intervju med Lage. Her var Lage mest opptatt av å prate om tilstanden i musikkbransjen, som han mente var bedre enn mange skulle ha det. Lage Fosheim (til VG): "Det finnes utrolig med talent der ute, og det har aldri vært så enkelt for disse talentene å komme seg frem."

Lage Fosheim i Provence, der han og familien trivdes svært godt.

Oppladningen til fødselsdagen ble ikke den beste for Lage ettersom han både sa opp jobben sin i Universal, gikk til søksmål mot selskapet, og havnet på forsiden av VG pga konflikten.

Lage Fosheim havnet på forsiden av VG 1. februar 2008

Bakgrunnen for det hele var at Fosheim (og styret i Milligram) mente at hans arbeidsgiver Universal hadde mottatt flere millioner kroner fra GRAMO (vederlagsbyrå innen musikkbransjen), bl.a. for musikk som er spilt på radio, som egentlig tilfalt Milligram.

Til tross for den dramatiske forsiden på VG, hadde Lage selv et nøkternt forhold til konflikten. Han benyttet anledningen til å snakke pent om sin tidligere arbeidsgiver i stedet for å kritisere de. Lage Fosheim: "Jeg mener Petter Singsaas er en fantastisk leder for Universal Music, og jeg har vært heldig som har fått jobbe for så positive og kreative kolleger. Ingen andre enn de involverte - altså toppledelsen i Universal og meg selv - har vært klar over at denne konflikten har pågått så lenge, og den har ikke hatt noe å si for den vanlige jobbhverdagen i Universal Music Norge"

Ettersom han var medeier i selskapet som gikk til sak mot Universal, syntes han det ble vanskelig å fortsatt være ansatt der.

Hva han nå skulle bruke tiden, utover engasjementet i Milligram, visste ikke Lage. Men at han fortsatt kom til å jobbe med artister var han sikker på.

Da det ble kjent at Lage var 'ledig' på markedet, ble han kontaktet av svært mange som ønsket å knytte til seg den gamle Monroes sangeren. Lage Fosheim: "Jeg har fått mange hyggelige telefoner fra folk som lurer på om vi ikke kan ta en prat." Bl.a. hans gode venn fra management- og event-bransjen, Jan Fredrik Karlsen (kjent fra Idol).

Jan Fredrik Karlsen: "Det er ikke tvil om at Universal har satt pris på hans evne til å utføre jobben sin. Jeg overdriver ikke når jeg sier at han kanskje er den flinkeste promosjefen i bransjen, og det er trist for både Universal og samarbeidspartnerne deres at de ikke får bruke hans tjenester lenger."

Lage Fosheim og Jan Fredrik Karlsen (Foto: Jan Petter Lynau)

I juli 2008 opptrådte The Monroes på Dansefestivalen i Sel i Gudbrandsdalen.

Lage endte opp med å jobbe i eventbyrået Trond & Trond, som var drevet av Trond Myhre og Trond Lie. Trond Myhre (til Dagbladet): "Vi var glade for at han valgte å jobbe her."

Jahn Teigen var den første artisten Lage fikk i oppdrag å jobbe med, i forbindelse med jubileumsshowet "Jahn Teigen fra Tønsberg" som hadde premiere 2009. Like etter ble han også manager for sin venn Jahn Teigen.

I januar 2009 fikk Monroes igjen oppmerksomhet i VG da de etter en avstemning blant avisens lesere endte opp som en av 10 nominerte til tittelen "Tidenes norske VG-listelåt" - med "Cheerio". I forbindelse med markeringen av at VG-lista var 50 år. Lage mente at Raavi skulle ha æren for at 80-talls slageren igjen var blitt populær, så mange år etter at den første gang ble gitt ut. Av de 10 nominerte var 5 av låtene fra 2003 og senere, og dagsaktuelle Kurt Nilsen var med på 3 av dem.

Selv om Lage Fosheim var beæret over å være nominert, var han helt klar på at folk ikke skulle stemme på The Monroes! I stedet mente han at de burde stemme på a-ha ("Take on Me"). Lage Fosheim: "Sannheten er at det bare er en låt av de ti som fortjener å vinne. Folk må selvfølgelig bruke stemmeretten på a-ha." Og på Spellemannprisutdelingen den 24. januar 2010 var det a-ha som kunne glede seg over seier i VGs kåring.

13. januar 2010 ble Eivind Rølles intervjuet i Aftenposten. Her fortalte han om det å bo i Ullevål Hageby med samboer og tre barn - et sted han hadde flyttet til 6 år tidligere. I den anledning kunne Eivind fortelle at det ikke forelå planer om noen ny Monroes plate. Eivind Rølles: "Vi gjør litt opptredener innimellom, og får stadig forespørsler. Men at vi setter oss ned og skriver låter til en ny plate, kommer ikke til å skje. Det ligner for mye på hardt arbeid."

Eivind og samboeren Lena Greaker ble gift litt senere. Sammen har de barna Eivind, Kristen og Iben.

 Eivind Rølles i 2010 (foto: Jørgen Svarstad).

I 2010 ga EMI ut 'samleplata' "Big-5", som inneholdt låtene "Sunday People", "Cheerio", "Just Another Normal Day", "Heaven Can Wait" og "Move in Closer" (i 1985 versjon). Plata var kun tilgjengelig som nedlasting fra nettbutikk.

"Big-5"

I 2010 ble musikkmuseet Rockheim åpnet i Trondheim, og naturlig nok hadde museet funnet plass for The Monroes i sine presentasjoner. Eivind og Lage donerte diplomene de fikk for Spellemannprisen i 1983. Og det ble laget en digital presentasjon av Monroes og artikler om bandet i et stort rom på museet.

I 2012 var Eivind opptatt med å arrangere juleturneen Christian Ingebrigtsen gjorde med faren Stein og artisten Nora Foss Al-Jabri. Eivind og Christian skrev også låta "Somewhere Beautiful" sammen, som Nora Foss Al-Jabri framførte i den norske Grand Prix finalen i 2012. Låta vant 1. semifinale på Ørlandet, og endte opp på en fin 2. plass i finalen, bak Toojis "Stay".

18. mars 2013 fikk musikkglade nordmenn den triste nyheten om at Eivind Rølles var død, 54 år gammel. 

Han sovnet inn på Hospice Lovisenberg i Oslo, natt til mandag (den 18.). I lengre tid hadde han kjempet mot kreftsykdommen, uten at folk flest visste om det.Til tross for sykdommen hadde han klart å opptre sammen med med de andre i The Fabulous Could Have Beens, helt fram til jula 2012.

I en kommentar til VG sa Lage Fosheim at 'sorgen var ordløs', mens Eivinds lillebror Erlend på vegne av familien sa at 'han vil bli dypt savnet av sine kjære'.

Både VG, Dagbladet og Aftenposten hadde den triste nyheten om at

Eivind Røllesvar død på forsiden av sine aviser mandag 18. mars.

Flere av de som hadde jobbet med Rølles eller hadde et forhold til hans musikk, benyttet anledningen til å minnes ham da de fikk vite at han var død.

Christian Ingebrigtsen (til VG): "Rølles var en av de hyggeligste og beste menneskene jeg har møtt. Sånn jeg opplevde det gjorde han ikke så mye ut av at han var syk. Det hendte han måtte til legen for ett eller annet, men da var det mer sånn ''jeg skal dit, og så sees vi etterpå'. Han gjorde ikke så mye ut av det, men levde hver dag som normalt. Og han var en utrolig dyktig låtskriver, og vi laget mye fint sammen som jeg er stolt av.

"Somewhere Beautiful" (som Eivind og Christian skrev sammen til Grand Prix) handlet litt om disse tingene, om håp for dem som har mistet noen. Den låten er veldig spesiell for meg i dag. Men først og fremst vil jeg huske Eivind for alle de utrolig hyggelige dagene vi jobbet sammen."

Lars Kilevold (til VG): "Eivind var en fantastisk person. Enormt musikalsk, intelligent og følsom. Han var også veldig morsom. Eivind var en av mine beste venner, og det føles ganske meningsløst at han skulle gå bort så tidlig."

Tor Endresen (til VG): "Eivind var svært musikalsk, og hadde en ydmykhet i forhold til det han drev med. Han så folk rundt seg, og han hadde en lun humor. Han var tvers igjennom et godt menneske og en god kollega som kommer til å bli savnet av mange."

Jørn Loe (som Eivind spilte med i PVC): "Eivind Rølles var et genuint imøtekommende og varmt menneske, 110 % empatisk, 110 % sympatisk, og overhodet ikke selvopptatt. På ingen måte egosentrisk med stjernenykker, som man gjerne kan tro om kjente popfolk. Han hadde en utrolig innlevende evne og fantastisk humor."

Eivind fra tiden som trommeslager i PVC (takk til Jørn Loe for bildet).

Truls Svendsen (komiker): "RIP Eivind Rølles. En utrolig bra fyr som jeg var så heldig å bli kjent med og få jobbe med."

Jan Åge Fjørtoft (fotballspiller): "Eivind Rølles er død. Da the Monroes sang Sunday People på begynnelsen av åtti-tallet ble jeg stolt - 'Nordmenn kan lage en så kul sang'. RIP."

Tom Sterri (til VG): "Eivind er noe av det mest hjertevarme og gode mennesket jeg noen sinne har vært borti. Han var et gjennomført nydelig menneske. Jeg hadde som alle andre håpet at vi skulle sees igjen. Han var ikke redd for å gå ut og vise at han var syk. Han så redusert ut og hadde fått behandling som viste at han mistet håret, men han var like blid, oppreist og en optimist."

Ravi (til Aftenposten): "Eivind var ikke den som ropte høyest og mest. Likefullt spredte han varm og god energi. Bare ved å være tilstede. Lenge før han åpna munnen og sa noe klokt. Eivinds tilstedeværelse førte til fine arbeidsdager og gode resultater. I dag går tankene mine til familien hans, som har mista en far og en kjæreste altfor tidlig."

Ravi (til Dagbladet): "Jeg vil huske Eivind som en varm, snill, stødig person som virka tilfreds med livet. Jeg vet også at han hadde fine og meningsfulle dager etter at han blei sjuk for noen år siden. Og det er bra å vite."

Totto Hansen fra The Fabulous Could Have Beens (til Aftenposten): "Han var en utrolig snill, omsorgsfull og hyggelig fyr - og veldig musikalsk. Vi hadde utrolig mye morsomt sammen både på og av scenen. Vi var veldig enige om at hvis vi ikke kunne ha det moro på scenen, kunne vi bare legge opp. Det var en dragkraft."

Arild Rønsen (til TV2): "Eivind var en tverst igjennom hyggelig mann, lite popstjerne og hjelpsom med alle. Han ble overrasket da jeg viste forskjell på G-dur og C-dur. Først og fremst er mitt forhold til Eivind det samme som for alle som hørte musikk på 1980-tallet. Han og Lage Fosheim i The Monroes var noen av Norges aller første popstjerner."

Magnus Grønneberg fra CC Cowboys (til Dagbladet): "Først og fremst kommer jeg til å huske ham som en veldig ærlig, og åpen fyr. Et flott, raust og godt menneske."

VG la ut en kondolanseprotokoll der folk kunne si noen ord om sitt forhold til Rølles og hans musikk.

Eivind ble bisatt i Vestre Aker kirke i Oslo, 4. april 2013. Blant de frammøtte var Lage Fosheim, Oslo ordfører Fabian Stang, Hege Duckert, Magnus Grønneberg, Ivar 'Ravi' Johansen, Elisabeth Andreasson og Lars Kilevold. Lage var med og bar kisten ut av kirken.

Seremonien åpnet med at Christian Ingebrigtsen og Nora Foss Al-Jabri framførte "Somwhere Beautiful". Procol Harums "A Whiter Shade of Pale" avsluttet seremonien.

Sent lørdag kveld 19. oktober 2013 kom nettutgavene til Dagbladet og VG med den triste nyheten om at også Lage Fosheim var død, 55 år gammel.

I likhet med Eivind som døde i mars samme år, hadde Lage vært kreftsyk i lengre tid. Ifølge VG sovnet Lage stille inn i sitt hus ved Nice i Frankrike med den nærmeste familie ved sin side. Kona var der, samt hans søsken og deres familier.

Ifølge venner av Lage hadde han fått den beste behandlingen som tenkes kan etter at han i mars - få dager etter Eivind Rølles' begravelse - fikk beskjed om at han var blitt rammet av en alvorlig og aggressiv krefttype. Ifølge venn og kollega Trond Myhre mistet Lage aldri livsmotet og håpet, til tross for sykdommen.  Trond Myhre: "Han ville fortsette å leve - ikke utsette noe, selv om han var på vei inn i ei blindgate."

I mange år hadde Lage planlagt å pensjonere seg når han ble 55 år, og tilbringe mer tid sammen med familien i Frankrike. Det fikk han dessverre ikke muligheten til.

Oppslagene fra nettutgavene ble fulgt opp i papiravisene søndag 20. oktober, der både VG og Dagbladet hadde nyheten om Lages dødsfall på forsiden.

Også NRK hadde Lages dødsfall som et av hovedoppslagene på nyhetssendingen sin, søndag kveld. TV produsenten Odd Arvid Strømstad var i NRKs studio for å snakke om Lage. De to hadde vært venner siden Strømstad produserte Monroes'  video "Arabian Nights" i november 1983. Også Ravi ble intervjuet av NRK TV.

Ingvild Bryn og Odd Arvid Strømstad mintes Lage Fosheim på NRK TV 20. oktober 2013.

Flere av de som hadde jobbet med Lage eller hadde et forhold til hans musikk, benyttet anledningen til å minnes ham da de fikk vite at han var død.

Tom Sterri (til VG): "De var så store på 80-tallet at jeg ikke hadde sagt noe dersom de hadde hatt nesa litt i sky. Men så oppdaget jeg at dette var verdens mest jordnære og koselige mennesker. Vi ble venner, og jeg digget dem både for det de var i samtiden og slik jeg husker dem fra storhetstiden på 80-tallet. Jeg lærte ham (Lage) først å kjenne som profesjonell, men vi hadde en kjemi og humor som stemte, og som utviklet seg til et vennskap. Det har vært et fantastisk bekjentskap."

Ketil Bjørnstad (til Dagbladet): "Jeg føler at jeg har mistet en av mine beste venner. Han var til de grader sine venners venn. Det jeg vil huske aller best er nærværet og entusiasmen hans. Han er en av de mest fantastiske personlighetene jeg har møtt.

Dag Erik Pedersen (til Dagbladet): "Det er helt vannvittig. Jeg ble kjent med Lage gjennom Jahn Teigen, og han var en fantastisk flott fyr. Han var en god venn med en vanvittig entusiasme jeg ikke har sett maken til. Det som er ekstra trist er at begge to døde av kreft. De som sang inn så mye penger til kreftsaken."

Trond Myhre (til VG): "Jeg er tynget av sorg, men også full av gode minner. Han var dyktig både som utøver, bakmann og kollega, og vil bli husket av svært mange i lang tid."

Anders 'DJ Løv' Løvlie (til VG): "Det er usedvanlig trist å høre. Han var en fabelaktig type."

Odd Nordstoga (til Dagbladet): "Jeg fikk vite at han var sjuk for et par uker sida. Det var en trist nyhet å høre at han er død. Jeg har masse gode minner om Fosheim. Han hjalp meg slik at jeg fikk suksess. Han forsto at "Kveldssong for deg og meg" var en hit. Jeg kunne ingenting, men han hjalp meg, og året etter sto jeg med Spellemannpris."

Hans-Erik Dyvik Husby (på Twitter): "RIP gamle ørn. Dette var trist."

Odd Arvid Strømstad: "Dette er en veldig trist dag. Da jeg leste nyheten i dag, kikket jeg gjennom alle tekstmeldingene jeg hadde sendt med ham. Han avsluttet alle meldinger med «Glede og hygge, Lage». Det sier mye om hvordan han var; varm, positiv og raus. Også mot andre artister han jobbet med."

Ingrid Bjørnov (på Twitter): "En strålende drivkraft og karismatisk kollega er borte. Hvil i fred Lage Fosheim."

Jan Åge Fjørtoft (på Twitter): "Lage Fosheim er død. Sammen med Eivind Rølles ga han oss trua på at vi nordmenn kunne lage popmusikk som alle andre. #Cheerio RIP»."

Dag Spantell (musiker, og medeier på restauranten "Thre små griser"): "Jeg er i sorg nå. Dette er tungt. Tre av mine musiker-venner har gått bort i år. Først døde Tore Hansen (Unit Five) i februar. Så gikk Eivind Rølles bort i mars. Like etter fikk jeg vite at Lage Fosheim var kreftsyk. Og i går gikk han bort. Alle var yngre enn meg. Jeg tenker bare - hva skjer, dette er fryktelig trist."

Beate Jacobsen (som sang Monroes låta "Strand Hotel"): "Det er forferdelig trist. Først Eivind og så Lage rett etterpå. Han var veldig snill og sjenerøs. Monroes så låtskriveren i meg og det takker jeg dem for. Jeg fkk mange gøyale opplevelser i svært ung alder på grunn av dem."

Tom Stalsberg (musikkanmelder Dagbladet): "Lage Fosheim vil bli djupt savnet av mange. Han var en dyktig bransjefyr som alltid hadde et godt pop (og litt nyvei) øye ned i undergrunnsartistenes kjellerverden. På vegne av dagens søndagsfolk; R.I.P."

Rene Dif, Aqua (til VG): "Kære Lage Fosheim Tak for den tid og de oplevelser du har givet mig , det har altid været fantastisk at være i dit positive selvskab min ven , du vil være savnet for altid ( Hvor er viiiiiiii....... VI ER DER .. :-) det var dit Motto og kamp råb ) og dette vil jeg aldrig glemme min ven R.i.p."

Espen Lind: "Han var en veldig god venn og samarbeidspartner gjennom 20 år. Til tross for en veldig imponerende merittliste, så var han en fyr som aldri var opptatt av å snakke opp seg selv eller det han hadde oppnådd. Han var mye mer komfortabel med å sette søkelyset på andres talent og få folk rundt seg til å føle seg bra."

Askil Holm: "Jeg har uendelig mye å takke Lage for. Han var den som fikk meg inn i Universal, og sammen med Jan Fredrik Karlsen var han den som førte oss fire sammen, Kurt Nilsen, Espen Lind, Alejandro Fuentes og meg. Uten Lage hadde jeg aldri hatt muligheten til å gjøre de tingene jeg har gjort som artist."

Ravi (til Aftenposten): "Det var veldig trist å få den beskjeden. Det har svirret rykter i musikkmiljøet lenge om Lages helse. Og jeg har tenkt ekstra mye på ham den siste tiden. Jeg er han også stor, stor takk skyldig. Sammen med Eivind Rølles i The Monroes tok han Ravi & DJ Løv 'inn i varmen'. At disse to norske pop-legendene ville samarbeid med oss, hadde helt uvurderlig betydning for oss."

Torhils Widvey (kulturminister) : "Det utrolig leit at vi nå har mistet Lage Fosheim også. Det er jo ikke lenge siden Eivind Rølles døde. Nå har to markante skikkelser i norsk musikkliv gått bort.

Petter Singsaas (Universal): "Lage hadde et slagord: «Glede og hygge». Det sto nederst i alle sms-er og e-poster han sendte, og sier noe om hvilken enorm gledesspreder han var. Derfor stikker hans bortgang så uendelig dypt. Jeg er helt lamslått."

Jan Fredrik Karlsen: "For min egen del har han betydd ekstremt mye. Han tok meg under sine vinger da jeg var 21 år, og ble fort en mentor. Han forklarte meg viktigheten ved et klart fokus, og gleden ved hardt arbeid. Jeg vil være evig takknemlig for det, og for at jeg fikk bli kjent med han."

Torstein Bieler (Broadway News, kamerat, og medforfatter): "Det er ulidelig trist å miste en venn som var din nærmeste og mest fortrolige i 25 år. Jeg skjønte at sykdommen var svært alvorlig, men dødsbudskapet kom likevel som et sjokk. En sjelden personlighet har gått bort, en hengiven venn, en fantastisk vokalist og entertainer, et overskuddsmenneske full av raushet og kreativitet og en fagmann av dimensjoner. Lage var ultrasosial, han kom fra en familie full av varme og kjærlighet som dyrket livskunstens mange gleder."

Både Dagbladet og VG la ut kondolanseprotokoller på nett, der folk kunne sende en siste hilsen til Lage. Mange av hilsningene var fra folk som kjente eller hadde møtt Lage i løpet av årene. Hilsningene tegnet et bilde av et hjertevarmt menneske - en som brydde seg om andre :

"Mitt møte med Lage Fosheim var på Baronen&Baronessen i 1988. Han var så bekymret for min venninne at han kjørte oss helt hjem til døren. Hun har rusproblemer i dag og drakk seg ofte fra sans og samling. Ingen reagerte den gang, men tenkte mest på å ha det gøy selv. Lage Fosheim satt heldigvis i nærheten. Han så dette, hvordan hun ramlet av stolen og snøvlet, og ville ha oss unge jenter trygt hjem. Han var av en helt annen kaliber enn mange andre. Dette glemmer jeg aldri! Han var virkelig et medmenneske, og først og fremst det, slik vi opplevde ham. Hvil i fred." Anne fra Bjerkreim.

"Kjente deg ikke personlig, men støtte borti deg en sommerdag i 1996 da jeg og en kamerat ikke fikk tak i taxi. Du fikk taxi'en før oss og sa bare til oss; Hopp inn da gutter! Bli med slik at dere kommer dere hjem! Hjerte av gull, en stor mann! Hvil i fred Lage!" Lasse og Stian fra Molde.

Lage ble bisatt i Uranienborg kirke, tirsdag 12. november. Familie, venner og kolleger fra et langt liv i musikkbransjen var til stede for å ta farvel med Lage. Bisettelsen ble gjennomført slik Lage på forhånd hadde uttrykt ønske om. Kona Helene hadde skrevet et dikt som hun leste opp i kirken: "En himmel danser rundt en planet. Den siste tonen er over. Ditt liv er fylt av et hav med evighet. Gi oss ord du i evighet."

Det var flere som bidro til å gjøre minnehøytiden til en fin opplevelse, bl.a. Kurt Nilsen, Alejandro Fuentes, Eskil Holm og Espen Lind, som framførte "Hallelujah". Skuespiller Bjørn Skagestad leste noen ord fra Bibelen, mens Ole Paus sang "Festen er slutt". Mot slutten av bisettelsen ble også Monroes' egen "Cheerio" spilt. At Lage dermed sang i sin egen begravelse ble kommentert av Dagbladet. Sissel Kyrkjebø: "Det var utrolig sterkt med 'Cheerio' som avskjed."

Da seremonien var ferdig klokken 14.15 ble kisten stående igjen i kirken, slik at de som ønsket det kunne få ta farvel. Blant de mange som var tilstede i kirken, var Morten Harket, Ketil Bjørnstad, Ole Paus, Ole Edvard Antonsen, Finn Kalvik, Sissel Kyrkjebø, Anne Grete Preus, Inger Lise Rypdal, Øystein Wiik, Lene nystrøm, Dag Erik Pedersen, Anita Skorgan, Herborg Kråkevik, Ole Evenrud, David Eriksen, Ravi, Lars Kilevold, Trond Myhre, Trine Rein, ordfører Fabian Stang og Eldar Vågan.

Morten Harket: "Dette er en trist og merkelig dag. Lages død kom brått på for alle som ikke visste at han var syk. Han var en usedvanlig type som sto veldig tydelig frem. Han var uslåelig."

Lage Fosheim, 1958-2013