Dag Kolsrud: Født 29. januar 1957

Camilla Griehsel

Jan Gisle Ytterdal

Et av de fineste øyeblikkene i norsk pophistorie er utvilsomt "Downtown" med One 2 Many, fra 1988. Den fengende melodien, og det 'luftige' pianospillet - der det virket som om fingrene nærmest danset bortetter tangentene, gjorde dette til en låt de fleste likte. At "Downtown" nådde 1. plass på VG-lista var derfor ikke så overraskende. At den i tillegg ble en stor hit i U.S.A. med 37. plass på Billboard i 1989, var også vel fortjent.

Låtskriver og leder av One 2 Many - Dag Kolsrud - hadde i forkant av dette reist verden rundt som keyboardist på a-has "Hunting High And Low tour". Og mange så på One 2 Many som bandet som skulle kopiere a-ha ved å bli det neste store på listene rundt om i verden. Dessverre lyktes de ikke med det . En skjebne de delte med andre samtidige norske band som Coco, The Monroes, Fra Lippo Lippi, Tomboy, Money Talks, Shatoo, People, og 2 Brave, The Monroes, Fra Lippo Lippi, Tomboy, Money Talks, og Shatoo. Band med et elektronisk lydbilde som kunne minne om a-ha.

Gjennom sitt samarbeid med a-ha, og det proffe lydbildet på One 2 Manys plater, ble Dag Kolsrud høyt ansett som musiker i Norge - et inntrykk som ytterligere ble befestet gjennom hans musikalske bidrag til OL på Lillehammer i 1994. I senere årene etter har han vært mindre synlig i media, men likefullt aktiv som plateselskapeier, produsent, og komponist.

Dag Kolsrud

Dag Kolsrud vokste opp på Gjøvik i Oppland, ved Mjøsas bredder. I ungdommen var han opptatt av slalåm og fotball. Han var område- og kretsmester i slalåm, og han deltok på samlinger for guttelandslaget i fotball. I militæret tok han utdanning i Infanteriet, og jobbet som befal. Etter militæret tok han mellomfag i kulturadministrasjon. Ved siden av skolen skrev han også musikk, bla. flere av låtene som senere kom til å ende opp på One 2 Manys debutalbum. 

I 1979 var Dag innom flere plateselskap med en demotape der disse låtene ble presentert. Men ingen var interessert i å gi en unge Kolsrud platekontrakt. Enkelte gadd ikke engang å høre på det han hadde å presentere. Dag Kolsrud: "Da jeg ruslet rundt fra plateselskap til plateselskap opplevde jeg at folk ikke engang gadd å høre på den, fordi jeg kom med entusiasme og dialekt."

I 1981 flyttet Dag til Florida for å begynne på University of Miami. På det tidspunktet hadde han fast kjæreste på Gjøvik som han måtte gjøre det slutt med for å kunne følge drømmen om musikkutdanning i U.S.A. Med seg til Florida hadde han brettene sine (slanguttrykk for tangentinstrument). I første omgang var det meningen at han skulle bo i U.S.A. i et år, men allerede da han dro skjønte han at oppholdet kom til å vare mye lengre.

Parallelt med at Dag gikk på University of Miami, spilte han med kjente artister som Bob James, KC &The Sunshine Band og Weather Report. I Gusman Hall i Miami holdt han sin debutkonsert, som endel av bachelorgraden han var i ferd med å fullføre på universitetet i 1985. Konserten ble avsluttet med Kolsruds verk "Karneval i Oslo" - et verk som også ble spilt endel på lokalradio i Miami. Etter det kunne Dag smykke seg med tittelen 'Master of Art'.

På University of Miami tilbrakte han mye tid sammen med Leif Karsten Johansen (senere Phenomena, Far Corporation), Michael Sturgis (Phenomena, 21 Guns) og Paul Deakin (The Mavericks). 

Paul Deakin: "Vi spilte inn noen poplåter sammen. Han var en av de teknisk dyktigste musikerne blant studentene."

18. juli 1985 ble Dag Kolsrud omtalt i VG for første gang, i forbindelse med at han som første nordmann var tatt opp på musikklinjen ved University of Southern California, i Los Angeles. Det var hele 800 lovende komponister som kjempet om de 10 plassene - i det som ble omtalt som Hollywoodkomponistenes rekruttskole.

Dag Kolsrud ble omtalt i VG 18. juli 1985.

De store plateselskapene hadde allerede på dette tidspunktet begynt å fatte interesse for Dags musikk. Dag Kolsrud: " De store filmselskapene følger nøye med på alt vi elever foretar oss. Plateselskapene CBS og A&M har allerede meldt sin interesse for min musikk, men jeg vil ikke selge noe ennå."

Mens Dag gikk på skole i U.S.A. så han for seg at han en dag kom til å jobbe som filmmusikkomponist.

I desember 1985 tok Dag en liten pause fra studiene i U.S.A. for å gjøre to julekonserter i Gjøvik - på oppfordring fra gamle venner i hjembyen. Siden han dro ut i 1981 hadde han bare vært hjemom en gang. Til de to fullsatte konsertene i Gjøvik kino hadde Kolrsud med seg Michael Sturgis og Leif Karsten Johansen, sin gamle venn, gitaristen Jan Øvland. Og blåsergruppa til det norske jazzorkesteret Chipahua. Også Vazelina Bilopphøggers og Geir Wentzel opptrådte disse dagene.

I juni 1986 dro a-ha ut på sin første verdensturne - en turne som fikk mye omtale i både norsk og utenlandsk presse. Da VG omtalte turneen 3. juni 1986, gjorde de også et nummer av at en av turnemusikerne het Dag Kolsrud, og var fra Gjøvik i Oppland. I VG ble Dag omtalt som 'askeladd i a-ha'. Dessverre fikk ikke Dag lov til å la seg bli intervjuet av VG eller andre aviser, pga en klausul han var blitt pålagt av managmentet til a-ha. Likefullt ble Dag Kolsrud med dette et navn mange musikkinteresserte nordmenn fikk et forhold til. 

Kolsrud hadde kommet i kontakt med a-ha da sistnevnte var på besøk i Los Angeles, i forbindelse med en PR-turne de var ute på. Han traff Magne og co pånytt da a-ha opptrådte på Grammy Awards, 25. februar 1986.

Dag Kolsrud med sine keyboards under a-ha turneen i 1986.

Dag var keyboardist på a-ha turneen, mens hans kamerater fra tiden ved University of Miami - Leif Karsten Johansen og Michael Sturgis - ble hyret som bassist og trommeslager. Leif Karsten Johansen var til tross for sitt norskklingende navn, amerikaner fra Rochester i Minnesota. Likefullt hadde han foreldre fra Norge, og bodde på den tiden i Norge med norsk kjæreste, som han hadde truffet på Miami universitetet.  Leif Karsten Johansen: "På den tiden traff jeg en norsk jente som studerte der, og som tilfeldigvis var en venninne av Dag Kolsrud. Sammen med henne flyttet jeg til Oslo, og Dag satte meg i forbindelse med a-ha, som førte til at jeg fikk jobben som bassist."

Det var også Dag som sørget for at Michael Sturgis fikk sjansen til å bli med i a-has backingband.

Dag Kolsrud (til venstre) avbildet med Leif Johansen og Michael Sturgis på 57. Street i New York.

I 1985 hadde Dag uttalt til media at han ikke følte seg som en turnemusiker. Dag Kolsrud: "Jeg liker meg best i studio. Men får jeg et tilbud, skal jeg selvsagt vurdere det nøye." Og tydeligvis var tilbudet han fikk fra a-ha så bra at han valgte å si ja. Noe som ikke var overraskende - med tanke på den kunstneriske utfordringen dette var.

Dag Kolsrud med Michael Sturgis og Leif Karsten Johansen

Dag Kolsrud: "Det er klart jeg er takknemlig for å få være med på dette laget. Jobben som turnemusiker for et så populær band som a-ha fører med seg mange kontakter. Det er en nøkkeljobb som åpner mange dører. Dessuten får jeg verdifull erfaring. Dette er første gang jeg er på turne, og det er også første gang jeg spiller i et band."

Dag hadde stor respekt for a-ha og musikken de laget. Dag Kolsrud: "Pål og Magne er kanskje ikke verdens beste instrumentalister, men de skriver djevelsk bra låter. Alle seriøse musikere som kritiserer a-ha burde først prøve å skrive like bra låter selv. Morten, Pål og Magne har slitt seg til denne suksessen. De fortjener all den viraken de kan få."

 Dag Kolsrud med Morten Harket

I starten følte Dag, Leif og Michael at de ble forsøkt usynliggjort på scenen, og at de ikke fikk ta del i det sosiale livet. Men underveis på turneen endret dette seg. Dag Kolsrud (til VG i oktober 1986): "Det er et hav av forskjell mellom den gang og nå. Det som knirket i Australia og Japan, fungerer nå perfekt. Vi er blitt mer samspilte, og den musikalske kommunikasjonen fungerer bedre."

Parallelt med turneen drev a-ha og spilte inn sitt 2. album "Scoundrel Days" - en plate både Leif Karsten Johansen og Michael Sturgis deltok på. Kolsrud var i stedet opptatt med sitt eget prosjekt - et nytt band kalt One 2 Many. 

De ble omtalt i norske aviser for første gang i juli 1987. Og lørdag 22. august samme år fikk hele Norge mulighet til å se og høre hva Dag hadde å presentere, da One 2 Many opptrådte på Momarkedet med bla.  "Another Man, Another Lover" (som låta het da).

Dag var også orkesterleder for arrangementet som ble sendt på NRK TV. Og han fikk oppdrag om å skrive åpningslåt, og 'Lotto-låt' til Momarkedet-konserten.

I Aftenposten to dager senere ble Kolsruds nye band skamrost, som det mest positive innslaget på Momarkedet: "Det er virkelig sug og driv over musikken til Gjøvik-gutten."

Dag Kolrsud på Momarkedet i august 1987, som One 2 Many.

VG brukte også spalteplass for å skryte av bandets kvinnelige sanger, 20 år gamle Astrid Graasvoll - en dame med en stemme som kunne minne om Annie Lennox fra Eurythmics. VG: "La det være sagt med en gang: Se opp for sangeren Astrid Graasvoll fra Gjøvik! Hennes potensial skal ha internasjonalt tilsnitt, ifølge både Kolsrud og NRK staben som Jobber med Momarkedet. Hennes glade sceneopptreden smittet også over pa Momarkedpublikummet, som først begynte å svinge skikkelig med Astrid og bandet One 2 Many."

Astrid Graasvoll hadde ikke noe imot å bli sammenlignet med Annie Lennox. Astrid Graasvoll: "Ja, jeg beundrer Annie Lennox i Eurythmics."

Astrid Graasvoll var vokalist i One 2 Many da de opptrådte første gang.

I tillegg til Dag Kolsrud og Astrid Graasvoll bestod One 2 Many av gitaristen Jan Gisle 'Gissern' Ytterdal, bassisten Ingar Amlien, trommeslageren Gordon Field, keyboardisten Dag Veidal, og gitaristen Jan Øvland. Øvland og Dag hadde spilt sammen tidligere i ungdommen, i bandet Response.

Gordon Field og Ingar Amlien avsluttet samarbeidet med One 2 Many etter Momarkedet konserten.

Musikerne Dag Kolsrud hadde med seg på scenen på Momarkedet.

Oppslag i Hamar Arbeiderblad 28. august 1987.

Både Astrid, Jan, Dag (Veidal), Gordon, Jan Gisle, og Ingar hadde fram til dette vært medlem av Gjøvikbandet Dark Side som spilte tung progressiv rock, med egenkomponerte låter. De hadde også spilt inn en musikkvideo til en av låtene sine. Jan Øvland: "Vi holdt det gående ett par års tid, solgte bilene våre for å frigjøre kapital til å lage video."

Dark Side fra Gjøvik

Før det hadde Amlien også vært medlem av Roquefire sammen med Ronnie Le Tekrø (TNT) som i 1981 ga ut singelen "(Heavy) Boys Don't Cry", og han hadde vært med i det kristne bandet 018 som i 1982 ga ut singelen "I've Had The Time".

Graasvoll hadde tidligere vært med i heavy-pop bandet Exit.

 Jan Gisle 'Gissern' Ytterdal var gitarist i One 2 Many

Hvordan One 2 Many startet, og hvem som tok kontakt med hvem, er det ulike versjoner av, etter hvem du spør.

Ifølge Dag Kolsrud hadde det hele startet med at medlemmene av Dark Side - som alle var gamle kjente fra Gjøvik - tok kontakt med ham for at han skulle høre på en demokassett de hadde spilt inn. Rett etter at han kom hjem fra verdensturneen med a-ha (ble avsluttet 10. februar 1987). Før det hadde han også vurdert å starte et samarbeid med Chipahua.

Dag Kolsrud: "Etter a-ha jobben var jeg aldri i tvil om hva jeg ville gjøre. Men jeg visste ikke sammen med hvem. Så dukket det opp gamle kompiser fra Gjøvik med et bånd, og jeg gikk rett på ryggen. Jeg tente på musikken, og fikk frie hender til å skrive om det jeg ville, og produsere stoffet."

Jan Øvland: "Gordon Field og jeg reiste til London med promo i bagasjen, for å treffe Kolsrud, som var ferdig med sitt engasjement som orkesterleder for a-has 'Wourld tour'."

Jan Gisle Ytterdal: "Dag tok kontakt med Dark Side og lanserte en ide om å gjøre et prosjekt sammen."

Ingar Amlien: "Da jeg ble spurt om å spille i det bandet som var forløperen til One 2 Many var det et helt annet band. Og da mener jeg et helt annet band! Dark Side som dette bandet het var et ordentlig rockeband. Riktignok melodiøst, men med en stemning i musikken som jeg absolutt kunne like. Etter hvert som musikken til Dark Side ble kjent kom Dag Kolsrud inn i bildet, og han hadde fra første stund ambisjoner om å gjøre Dark Side store. Snuoperasjonen hans ødela i alle fall alt det jeg likte ved bandet, og fra å låte som et organisk rockeband ble soundet forvandlet til et glatt pop-band med programmerte rytmer, etc. Navnet ble endog skiftet ut til One 2 Many. "

Astrid Graasvoll: "I Dark Side spilte vi mer rockete og rå musikk. One 2 Many er mer popete."

I Dark Side var det Jan Øvland og keyboardisten Dag Veidal som skrev låtene som bandet spilte - låter som Dag fattet interesse for. Allerede på dette tidspunktet hadde de to skrevet låter som senere kom til å bli kjent som One 2 Manys "Downtown" (Øvland), "Nearly There" (Veidal), og "In My Heart" (Veidal).

Jan Øvland solo på legendariske Marquee i London, i 1986. På den tiden

ideen til det som skulle ende opp som "Downtown" ble unnfanget.

Jan Øvland (til Oppland arbeiderblad): "Downtown' var i utgangspunktet en helt annen type låt. Det var en grå rockelåt litt i Ry Cooder-land som jeg opprinnelig skrev for Dark Side. Låta het 'Center Of My Dream'. På den tida hadde Dag kjøpt seg leilighet i London, samtidig som han var ferdig med sitt engasjement i a-ha, noe jeg fikk nyss om. Gordon Field og jeg reiste over med denne låta i bagasjen. Dag likte låta, men syntes den var så «down». «Her må noe gjøres», sa han. Og der er Dag rå. Han er fantastisk til å arrangere låter. Han «ser» musikk slik som Mozart gjorde. Ser nøyaktig hva som passer inn. Bare sjekk koringene, detaljene og «fillsene» på Downtown – alt det er Dags verk. Selve refrenget på Downtown er også Dags, de litt «fluffy» ordene i overgangen til refrenget også. Resten er det jeg som har laget."

Dag Kolsrud: "Siden vi var kompiser spilte jeg låta for flere, blant andre Geoff Downes fra Asia og Yes, han som var Europa-sjef for Warner og flere. Den fikk bare negative tilbakemeldinger. Han fra Warner sa at hvis den skulle ha noen sjanse måtte den være mer pop. Så den krevde mye omskriving. Jeg skrev stikket og refrenget."

Etter opptredenen på Momarkedet dro One 2 Many til Cross studio i Kristiansand for å produsere flere låter til det kommende albumet. Dag Kolsrud: "Vi har ikke kommet i gang ennå. Jeg vet ikke hva som vil skje bortsett fra at vi går i Cross Studio i Kristiansand for å lage demoer. Derfor er det heller ikke noe å si."

Allerede på dette tidspunktet hadde utenlandske plateselskap begynt å fatte interesse for Dags prosjekt. Visstnok var det hele 17 selskap som bød på rettighetene til å gi ut plate med One 2 Many. Dag Kolsrud: "Responsen fra plateselskapene har vært overveldende. Nå er kontrakten med et større selskap i orden."

Selskapet han snakket om var A&M records, og avtalen innbefattet 7 albumutgivelser med One 2 Many, samt en soloplate fra Dag Kolsrud. Med seg på kjøpet fikk de også en kvinnelig manager. Hovedårsaken til at A&M ble valgt var at A&R mann Chris Briggs hadde kontakt med stjerneprodusentene Trevor Horn (Frankie Goes To Hollywood, ABC*, The Buggles) og Robert 'Mutt' Lange (Def Leppard), og Dag håpet at det kunne bidra til en av dem produserte One 2 Manys plate. Nå gikk det dessverre ikke slik.

Til tross for at publikum og plateselskapene allerede hadde fattet interesse for One 2 Many, og framtiden virket lovende, ble bandet nesten oppløst høsten 1987. Da Astrid Graasvoll,  Ingar Amlien og Jan Øvland sluttet i bandet, mest sannsynlig pga. uenighet om det musikalske veivalget, og etter press fra A&M Records som ikke likte utseendet til Dag, Jan og Ingar - De så ikke ut som potensielle popstjerner. 

Jan Øvland (til Oppland arbeiderblad): "Det var broren til Boy George som skulle ta pressebilder av oss. Han så fort at han krølltoppen, altså Dag (Veidal), og han med lite hår og trønderbart, meg, ikke holdt mål. Igjen, dette var åttitallet og folk ga blaffen i Neil Young og Bob Dylan. Det som gjaldt var Wham!, Pet Shop Boys, a-ha og Roxette. Det var der vi skulle inn, sier Øvland som på sin side fikk fyken på en litt snodig måte: Jeg var hjemme på Gjøvik en tur.....og plutselig ringte det på døra. Jeg ventet ingen, men åpnet opp i tøfler og en litt slitt t-skjorte. Der sto den kvinnelige manageren. Hun hadde altså reist med fly fra London til Fornebu, som det var da, tatt drosje til Gjøvik for å på proper Oxford-engelsk si at jeg ikke lenger var med i bandplanene. Men hun var smart, for hun skjønte jeg var ganske ålreit til å lage låter, så de ville ha meg med til å gjøre det. Så drakk hun opp kaffen sin, tok drosje tilbake til flyplassen – og dett var dett. Hun kunne jo bare ringt."

Ingar Amlien: "Jeg har egentlig ikke så mye å si om One 2 Many, annet enn at det uten tvil aldri hadde kunnet bli noen lang karriere for meg i dette bandet. Vi spøkte mye om det etterpå for etter hvert ble det mange 'too many' i bandet. Mer eller mindre frivillig ble mange av oss skviset ut av bandet, og for å si som sant er var vel det bare bra for oss!"

Amlien som musikalsk lå langt unna det uttrykket One 2 Many etter hvert ble kjent for, ble i stedet med i metalbandet Concecption, sammen med bla. Tore Østby. I 1993 startet Amlien black metal bandet Crest Of Darkness, som har har opplevd suksess innen sin sjanger, med flere plateutgivelser.

Ingar Amlien (foran) med sitt band Crest Of Darkness.

Mot slutten av 80-tallet forsøkte Astrid Graasvoll å slå gjennom som artist i utlandet, som vokalist i det norsk-britiske bandet Oceans Apart. Etter 2 album med dette bandet la hun popkarrieren på hylla. I dag jobber hun som blomsterdesigner.

Astrid Graasvoll som vokalist og blikkfang i bandet Oceans Apart.

Jan Øvland har også fortsatt som musiker i årene etter, som låtskriver for artister som Eli Kristin Hanssveen, Tina Lie, og som medlem av bandet The Blue Cafe. Han har også gitt ut låter som soloartist. I januar 1987 var han utfordrer på Norsktoppen med "My Town".

Blue Cafe (med Jan Øvland midt på bildet) og albumet "Shadowland" fra 1990.

Som låtskriver på hitlåta "Downtown" har Øvland tjent gode penger i royalties, noe han er god fornøyd med i ettertid.

Jan Øvland: "Jeg finansierte både plate og to USA-turneer med trioen min, The Blue Cafè, så jeg er fornøyd. Når jeg hører på låta igjen nå er det jo moro å tenke på at man har gjort noe som havnet på Billboard-lista."

Jan Gisle Ytterdal var dermed det eneste gjenværende medlemmet av One 2 Many, ved siden av Dag Kolsrud.

Med bassist og vokalist ute av bandet måtte Dag ut på markedet for å finne nye musikere. Han valgte å fortsette uten bassist, men en ny kvinnelig vokalist var helt avgjørende for at One 2 Many skulle ha noen framtid. Og det hastet!, ettersom bandet skulle i studio i London for å spille inn plata de hadde forpliktet seg til overfor A&M. Men det skulle snart vise seg at det ikke var så enkelt for Dag å finne henne.

Han fikk da hjelp fra uventet hold, da kamerat og BIK Bok gründer Ola Mæle ringte ham for å fortelle at han hadde funnet damen Dag lette etter. Ola Mæle: "Dag ringte meg noen måneder etter min Verbier-tur (Sveits), og fortalte at han hadde kjempeproblemer. Forrige One 2 Many vokalist hadde sluttet, og det var vrient å finne en ny. Men jeg har alltid stolt på intuisjonen, og la kjekt ut med en gang: Jeg har damen!"

Damen Ola Mæle hadde i tankene var svenske Camilla Griehsel som han hadde latt seg sjarmere av i en klesforretning i Verbier, Sveits, i januar 1988. Ola Mæle: "Jeg skulle kjøpe en skjorte. Men ekspeditrisen var usedvanlig hyggelig, og jeg kom ut med to skjorter under armen. Senere på kvelden traff jeg henne på et utested, og vi fortsatte praten."

Ola Mæle var den som sørget for at Camilla Griehsel ble med i One 2 Many.

Av en venninne av Camilla fikk Ola høre at hun kunne synge, og ved selvsyn fikk han se at hun var dyktig til å danse også. Ola Mæle: "Jeg danset med henne, og Camilla beveget seg bra."

Ola fikk Camillas telefonnummer. Og da han hørte at kompisen Dag manglet en vokalist, ringte han til Camilla: "Nå har jeg verdens greie på gang til deg." 

Han ba Camilla om å sende bilder og demotape til London på rappen, der Dag drev og spilte inn låter til One 2 Manys plate. Dag var imidlertid skeptisk til kameratens forsøk på å hjelpe ham, og bedre ble det ikke da han fikk høre Camillas demokassett. Dag Kolsrud: Dette duger ikke, Ola!"

Men Ola ga seg ikke, og etter ytterligere noen måneder uten vokalist, valgte Dag å gi etter og la Camilla få sjansen til å prøvesynge One 2 Manys låter. I juni 1988 fikk Camilla beskjed om å pakke en koffert og komme seg til Norge neste dag. Men i stresset med å pakke klarte hun å miste en tung eske på stortåa, slik at hun måtte på sykehuset for å operere. Hun ankom derfor Gardermoen med krykker og gips. Ola Mæle: "Jeg trodde ikke mine egne øyne. Stod på flyplassen og ventet på den flotte dansedama fra Verbier. Og så kommer en molefonken jente med krykker og gips. Og SAS hadde til overmål rotet bort bagasjen hennes. Men jeg stablet henne inn i bilen og dro til Dag og studioet."

På det tidspunktet hadde Ola enda ikke hørt Camilla synge, til tross for entusiastisk promotering overfor kameraten..

Camilla Griehsel: "Ola satte på en kassett med One 2 Many instrumentalt, og sa: 'Syng i vei, vi er fremme om en time, så nå må du øve'. Da vi kom fram stod Dag der med ryggen til og virket totalt uinteressert. Ola gikk bort og sa at nå var vokalisten hans her. Det hadde ikke Dag regnet med! Da begynte det å bli pinlig."

Like etter dro Ola, slik at Camilla ble igjen alene med den uintertesserte Dag. Men etter å ha pratet sammen i noen timer, og plunket på pianoet, fant de to tonen. Camilla Griehsel: "Han nærmest leide meg gjennom repertoaret."

Etter 3 dager ringte Dag Kolsrud til Ola Mæle for å fortelle at Camilla sang som en gud, og at Ola var den største dusten han kjente: "Du har jo ikke hørt'a synge engang!"

Dag Kolsrud: "Camilla er verdens søteste jente å jobbe med. Hun var nærmest helgrønn da vi satte i gang, og fikk gjennomgå så tårer og svette sprutet. Men hun tok alt. Camilla er et funn."

I juni 1988 ble den 'klassiske' besetningen av One 2 Many etablert,

med Jan Gisle Ytterdal, Camilla Griehsel og Dag Kolsrud.

Selv om Stockholmjenta Camilla ikke hadde vært sanger i et band før, hadde hun sunget hele sitt liv.

Camilla Griehsel: "Jeg har sunget i hele mitt liv. Tatt timer i klassisk og sunget i bryllup og begravelser. Sunget i bryllup og begravelser. Sunget jazz på kafeer. Sunget på gata for å tjene litt. Sunget i baptistkoret i Virginia. Var utvekslingsstudent. Liker å reise. Bodde 4 måneder i Sveits, og 4 måneder i Spania før det. Og sang begge steder. Jeg er en glad jente. Og når jeg synger, er jeg som gladest. Men jeg har aldri jobbet bevisst for en sangkarriere. Nøyd meg med å drømme at syngingen en gang skulle føre til noe. I stedet har jeg jobbet med mye annet. Jobbet som lærer, danset ballett, tatt dramatimer, spilt harpe i 4 år, drevet min fars firma i noen år, og solgt rekvisitter til restauranter."

One 2 Many

Med Camilla på plass i bandet kunne Dag og produsent John Hudson legge på de manglende vokalsporene på kompet som allerede var spilt inn i Mayfair Studios i London. Med seg i studio hadde Camilla også foreldrene sine, slik at Dag fikk muligheten til å hilse på de.

John Hudson som tidligere hadde produsert Visage, Ultravox, og a-ha, var på den tiden eier av Mayfair Studios.

I tillegg til Dag Kolsrud og Jan Gisle Ytterdal var det flere meritterte musikere som deltok på innspillingen av albumet, som fikk navnet "Mirror". Saksofonisten Gary Barnacle var kanskje den mest kjente (på den tiden). Foruten å være kjent som kjæresten til Kim Wilde, gjorde han seg bemerket som 80-tallets mest brukte studiomusiker? der han deltok på hele 250 plateinnspillinger, med artister som Level 42, Chris de Burgh, Ultravox, norske 2 Brave og Pet Shop Boys.

Ellers deltok keyboardisten Blue Weaver (Amen Corner, The Strawbs, Mott the Hoople), produsent og programmerer Andy Richards (O.M.D., Alphaville, Frankie goes to Hollywood, Pet Shop Boys), og keyboardisten Peter-John Vettese (Jethro Tull).

En dame som var med og koret på "Mirror" som ikke var like kjent som disse andre, var amerikanske Sheryl Crow. Riktignok hadde hun nettopp deltatt på Michael Jacksons "Bad Tour", som korist. Men det skulle enda gå 5 år før noen ville gi henne platekontrakt (1993). I 2011 hadde hun solgt 35 millioner plater, og hatt alle sine studioalbum inne på topp 10 i U.S.A. Hun har også vunnet 9 Grammys.

Sheryl Crow på scenen med Michael Jackson, i mai 1988.

Om det var Sheryl Crows sang som gjorde så dypt inntrykk på Camilla Griehsel at hun begynte å gråte, sier historien ingenting om, og neppe var hun noen gang korist på en Eurythmics plate.. Men en dag Camilla satt i studio kom en korist inn og sang så fint at Camilla begynte å gråte. Camilla Griehsel: "En dag satt jeg i studio og skulle prøvesynge. Mens jeg ventet var kordama til Eurythmics innom og la på noen spor til LPen vår. Hun sang nydelig. Da kom sammenbruddet. Jeg fikk kjempeskyldfølelse og begynte å gråte. Hvorfor er hun bare kordame? Hun synger jo mye bedre enn meg!"

Dag Kolsrud stod som opphavsmann på de fleste av låtene på "Mirror" - låter som han hadde brukt flere år på å skrive. Dag Kolsrud: "Mye av dette stoffet har jeg sittet på i mange år. Jeg har søkt og søkt etter melodier som fanger folk. Å finne den tonen lærer man ikke gjennom studier. Det er selve skrivingen, arrangeringen av det hele jeg har lært av studiene. Musikken er nøye planlagt, hver eneste synth-klemt er arrangert, skrevet på forhånd."

Med "Mirror" ferdiginnspilt var det tid for plateutgivelser, og promotering av bandets musikk. Bla. ble det spilt inn en musikkvideo til "Downtown".

Både utformingen av musikkvideoene og markedsføringen av bandet var det Dag som styrte. I tillegg til at han hadde full kontroll på det musikalske.

Lørdag 8. oktober slapp One 2 Many til med videoen til "Downtown" i beste sendetid på NRK TV, da Harald Tusberg avsluttet programmet "Kysten rundt" et kvarter før tiden.TV kanalen trengte noe å fylle dødtiden med, og da passet det bra å vise fram 'det nye norske utenlandshåpet, i kjølvannet av a-ha' (som VG skrev).

Selv om det var "Another Man" folk hadde fått presentert tidligere - på Momarkedet året før - var det "Downtown" som ble gitt ut som første singel fra "Mirror", 17. oktober 1988. Og allerede uken etter var den inne på VG-lista med 10. plass. I midten av november gikk den helt til topps i Norge, og her lå den som nr. 1 helt fram til jul (5 uker). Etter 16 uker falt den ut av VGs topp 10 singelliste. På samme tid som den lå som nummer en i Norge toppet den også radiolista i Danmark.

Dag Kolsrud ble svært glad da han fikk vite at "Downtown" lå som nummer 1 i Norge. Dag Kolsrud: "Jeg må innrømme at jeg sippet litt. Du har ingen begreper om hva dette betyr for meg. Selv om One 2 Many har kontrakt i England og skal lanseres over hele verden, betyr Norge likevel mest for meg personlig. At jeg nå har fått en førsteplass, at folk hjemme i Norge spiller min musikk, kjennes så underlig fantastisk at jeg ikke klarer å sette ord på det. Tenk deg, etter åtte år og så dunke inn."

\

Singelen "Downtown" toppet VG-lista i hele 5 uker.

De fleste vil nok huske "Downtown" for det fantastiske pianospillet, der det virket som at fingrene til Dag Kolsrud nærmest danset bortetter tangentene. Og i videoen til låta er det Dag som sitter ved pianoet og spiller. Men i virkeligheten var det Peter-John Vettese som spilte piano på låta. Både på singelversjonen og på albumet. Som nevnt hadde Vettese bakgrunn fra Jethro Tull, i tillegg til at han hadde deltatt på plater med artister som Foreigner, Clannad, Go West, Frankie goes to Hollywood og Altered Images.

Vettese var opptatt med å spille inn en plate med Bee Gees i Studio 1, ved siden av der Kolsrud og co. holdt på med innspillingen av "Mirror" (i studio 2), i Mayfair Studios i London. Andy Richards som hjalp Kolsrud kjente Vettese og hans keyboard-programmerer Rob Neal fra tidligere. Bla. hadde Richards jobbet med Vettese og Neal på Frankie goes to Hollywoods album "Liverpool". De tre kom i prat, og Richards fortalte da at de ønsket å legge en pianosolo på "Downtown" - gjerne noe som lignet på pianospillingen på "The Way It Is" med Bruce Hornsby & The Range. Rob Neal foreslo da at Vettese kunne være rett mann til å gjøre det.

Rob Neal: "I was the keyboards programmer for Peter-John Vetesse for a number of years, and we were recording 'One' with Bee Gees at Mayfair Studios in Regents Park, London. We were in Studio 1 and One 2 Many in Studio 2, and I had been chatting to Andy as I knew him well, and I had also worked with the Frankies. They needed a piano solo, and "The way it is" by Bruce Hornsby & The Range was out around that time, and they wanted something in that style. I suggested Peter play it. Both Andy and Dag are good players, but not THAT good. (Peter was one of the UK's top session keyboard players at that time.) He came in and did a rough, and they liked it, so the final version was done pretty well in one take and took less than an hour for the whole thing."

 Peter-John Vettese

Når man nevner One 2 Many er pianospillet på "Downtown" det man gjerne tenker på. Men det er nok ytterst få som vet at det er Peter-John Vettese som står bak det.

27. oktober 1988 nådde One 2 Many 2. plass på NRKs svært populære radioprogram 'Ti i skuddet' med "Downtown". Dagen etter opptrådte de på NRKS TV program TopPop.

12. november klarte One 2 Many noe få andre norske band har klart - å entre den britiske singellisten. I sin første uke var "Downtown" oppe på 74. plass. Jan Gisle og Dag var i London på den tiden "Downtown" begynte å gjøre seg gjeldende der borte. Og en dag de satt i en London-taxi hørte de låta si bli spilt BBC Radio 1 - noe som ble et stor øyeblikk.

2 uker senere nådde den 65. plass før det gikk nedover.  A&M var ikke fornøyd med disse plasseringene, og valgte derfor å gi ut singelen pånytt - sommeren 1989 - da med en 43. plass som beste plassering (og til sammen 12 uker på listen).

Den 2. utgaven av "Downtown"-singelen.

"Downtown" ble også gitt ut som en dobbelsingel kalt "Only for Deejays", der aristen Deon Estus (Wham!) og hans "Heaven Help Me" var på den andre siden av plata. På en annen singelutgivelse ble "Downtown" og "Good Thing" med Fine Young Cannibals koblet sammen.

Høsten 1988 ble også den Dag Kolsrud skrevne "Another Man" gitt ut som singel - både som 7" og 12" - og med to ulike cover. Mens "Downtown" huskes for pianospillet, var det Jan Gisles gitarspill og Dags storslåtte synthkomp som gjorde "Another Man" til en svært fengende låt som mange falt for. Det ble også laget en røff musikkvideo til låta, der sanger Camilla Griehsel fikk vist at hun kan danse i tillegg til å synge.

Dessverre nådde ikke singelen opp noe sted, heller ikke i Norge.

Musikkvideoen til "Another Man"

Rett før jul i 1988 fikk Dag også tid til å gi ut en nyversjon av "Jingle Bells" som julesingel. Med seg på innspillingen hadde han Michael Jacksons korister (Sheryl Crow?). Dag Kolsrud: "Det er oppfyllelsen av en gammel drøm. Villtotningen som får spille inn 'Bjelleklang'. Og den skal ut til jul, selvfølgelig."

'Villtotning' var et navn Kolsrud brukte om seg selv i mange sammenhenger. Singelutgivelsen av "Jingle Bells" ble starten på Dag Kolsruds karriere som 'juleplatespesialist'.

I desember 1988 ga Dag Kolsrud ut sin første juleplate, med singelen "Jingle Bells".

17. november 1988 ble albumet "Mirror" lagt ut for salg i Norge, samme dag som det ble kjent at "Downtown" hadde gått til topps på VG-lista. Det ble arrangert release-party på restauranten Stravinsky (eid av Lage Fosheim fra The Monroes) i Oslo den kvelden, noe som ble en fin mulighet for Dag, Camilla og Jan Gisle til å feire 1. plassen.

Tilstede på festen var også mange andre kjente navn fra musikkbransjen, bla. Morten Harket som hadde tatt turen fra London til Oslo, i ens ærend for å være tilstede og hylle Dag og bandet. Morten Harket: "Jeg er mektig imponert over One 2 Many - platen er blitt meget bra. Jeg har hele tiden ant at det bodde kvaliteter i Kolsrud. At han var sterk nok til å få til ting selv. Jeg ville gjerne personlig være med på festen når platen nå er ferdig."

Dag var både glad og stolt over å endelig få gi ut plate. Han så på "Mirror" som målet på reisen han hadde dratt ut på i 1981. Dag Kolsrud: " Jeg er endelig i mål etter en slåsskamp som har vart helt siden jeg begynte på musikkutdannelse i USA for mange år siden. Nå føler jeg at jeg har vunnet den kampen."

13. oktober ble Dag intervjuet i VG. Her ble han bedt om å vurdere "Mirror". Dag Kolsrud: "Skal jeg gi en karakteristikk av platen må jeg vel si at den låter 'tjukt' - mye lyd. Vi har forsøkt å kombinere fengende melodier med et musikalsk håndverk og finesse som gjør at musikken vokser etter hvert som man hører på den. Mye detaljer og krydder."

One 2 Manys album "Mirror" fra 1988.

Også "Mirror" ble en salgssuksess i Norge, godt hjulpet av hyggelig omtale i media. Etter å ha debutert på 15. plass på VG-lista i slutten av november, nådde den 6. plass uken etter. Etter 2 uker på 6. plass gikk den en plass opp til 5. plass like før jul, som beste plassering. Til sammen solgte "Mirror" rundt 80.000 eksemplarer i Norge, og 400.000 på verdensbasis - noe som er imponerende.

Aftenpostens Tor Marcussen bortimot skamroste plata: "En virkelig spennende norsk pop-debut her. Dag Kolsrud og hans One 2 Many lever på sin LP 'Mirror' opp til de store forventninger enkelte har hatt om 'vårt nye internasjonale pop-håp'. For dette er bra. Musikken er synthesizer-basert, men Dag Kolsrud, som er ansvarlig for nesten alle melodiene, arrangmenter og de fleste instrumenter, røper sin allsidige bakgrunn. Som storbandarrangør, jazzmusiker, og som formelt musikkutdannet. Hans arrangementer er uvanlig innholdsrike og skiftende i stemninger til å være synthbasert pop. Jan Gisle Ytterdals gitar skaper frisk, nesten heavystemninger i sine korte, kjappe intense soli. Alt i alt en sjelden debut fra et norsk band som ligger an til en sjelden karriere."

Plateselskapet valgte å vente med lanseringen av "Mirror" i resten av verden til nyåret.

17. desember 1988 opptrådte One 2 Many i NRK TVs underholdningsprogram "LørDan", der de presenterte 2 låter.

21. desember var de på plass i Kristins hall på Lillehammer, i forbindelse med støttekonserten for jordskjelvofrene i Armenia. Hele 110 artister opptrådte denne kvelden.

I mars 1989 begynte ting å skje i U.S.A. - verdens største platemarked. I slutten av måneden var "Downtown" oppe på 88. plass på Billboard. I den anledning hadde Billboards eget blad en omtale av One 2 Many: "One 2 Many har potensiale til å fylle tomrommet etter ABBA, med sin håndverksmessige godt utførte, innholdsrike og melodiøse pop sunget av en jente. Tatt fra LPen "Mirror" har denne singelen overraskende slått an, og er garantert massiv radiostøtte."

På det tidspunktet "Downtown" begynte å ta av i U.S.A. var Dag på skiferie på Oppdal. Han fikk da en telefon fra resepsjonisten på hotellet som lurte på om Dag hadde sett forsiden av VG den dagen, med oppslag om at One 2 Many var inne på Billboard. Like etter fikk han også telefon fra A&M i London med beskjed om å komme seg til Los Angeles. Og like etter satt han i møte med A&M sjefene der, på kontoret som lå i krysset Sunset Boulevard og North La Brea Avenue.

I forbindelse med relanseringen av "Downtown" i Storbritannia sommeren 1989 ble det spilt inn en ny musikkvideo til låta, ettersom plateselskapet mente at den første som ble laget ikke holdt mål. Opptakene ble gjort i Brighton, på Englands sørkyst.

Plateselskapet til One 2 Many brukte også penger på en helsides fargeannonse i Billboard, for albumet "Mirror".

I et intervju med VG fortalte Dag at han ikke hadde alt for høye forhåpninger til nyutgivelsen av singelen. Dag Kolsrud: "Jeg prøver ikke å ha for store forventninger. Vi så jo hvordan det gikk her i England forrige gang: Masse radiospilling og bra listeklatring - men så, stopp!"

Den andre musikkvideoen til "Downtown" ble spilt inn i Brighton.

På samme tid som One 2 Many debuterte på singellisten i U.S.A. lå TNT på 126. plass på Billboards albumliste. Også Stage Dolls gjorde det bra på listene i U.S.A. i 1989, med 46. plass for singelen "Love Cries", og 118. plass for albumet "Stage Dolls". 

Studioalbum

Mirror

1988

Singler