Cyndi Lauper (Cynthia Ann Stephanie Lauper): Født 22. juni 1953, New York, U.S.A.

På tidlig 80-tall dukket det opp mange fargerike og morsomme artister på pophimmelen. De fleste av dem var fra England, med artister som Culture Club, Adam & The Ants, Wham!, og Eurythmics. På den tiden framstod amerikanske artister som trauste og litt kjedelige i musikkvideoer og på bilder. Og da musikkanalen MTV ble det store hos amerikansk ungdom var det de britiske bandene som fenget mest, mye pga. deres utseende og tøffe musikkvideoer. Litt senere på 80-tallet hadde amerikanske artister lært av sine britiske forbilder, og framstod som like fargerike, slik som Prince, Kid Creole & The Coconuts, Madonna, Men Without Hats og Cyndi Lauper.

Man kunne ikke unngå å legge merke til Cyndi Lauper i 1984.

Cyndi Lauper slo gjennom våren 1984 med den svært fengende gladlåta "Girls Just Want To Have Fun" som gikk til topps i Norge og 9 andre land. I første omgang framstod Cyndi og låta som lettfattelig 'tyggegummipop'. Mye pga. hennes fargerike framtoning og barnslige stemme. Men etter hvert skjønte folk at "Girls Just Want To Have Fun" hadde et dypere budskap om jenters rett til å få gjøre det de selv ønsket uten å bli styrt av foreldre og forventingene i samfunnet. Med årene viste også Cyndi at hun ikke var et one-hit-wonder, slik mange trodde hun kom til å bli. På 80-tallet hadde hun store hits som "Time After Time", "She Bop", "The Goonies 'R' Good Enough", "True Colors", "Change Of Heart" og "I Drove All Night", og hun sang på nr. 1 låta "We Are The World". Cyndi har fortsatt å gi ut plater helt fram til 2016 innen så ulike sjangere som dance, blues, country og gamle standarder. Hun ble også etter hvert en viktig stemme i den politiske debatten i hjemlandet U.S.A. der hun har bl.a. har engasjert seg for likhet mellom kjønnene og de homofiles rettigheter. Hun har også vært en aktiv støttespiller for Barack Obama, og hun har skrevet musikk for en musikal på Broadway.

 "Girls Just Want To Have Fun" ble en kjempehit i 1984.

Da Cyndi slo gjennom i 1984 var hun en voksen dame på 30 år, og ikke den bekymringsløse tenåringen som hun framstod som i musikkvideoen til "Girls Just Want To Have Fun". Hun hadde allerede en lang karriere bak seg som artist, bl.a. i rockabilly-bandet Blue Angel.

Cyndie ble født på Boulevard Hospital i Astoria, Queens, i New York. Foreldrene hennes het Catrine og Fred, og var av italiensk og tysk/sveitisk opphav. Cyndi har også en eldre søster som heter Elen og en yngre bror som heter Fred. Moren jobbet som servitør mens faren var kontorist på lageret til klokkeprodusenten Bulova.

Cyndi (til høyre) 4 1/2 år gammel, med Elen, faren Fred, moren Catrine og broren Fred.

Foreldrene ble skilt da Cyndi var 5 år gammel. Litt senere fant moren seg en ny mann som ble Kirstys stefar. I starten var hun glad for at moren hadde funnet kjærligheten igjen, men det viste seg snart at stefaren var en voldelig mann som slo både moren og kjæledyrene i huset. Han truet også med å voldta Cyndi og søsteren. 

 Cyndi 6 år gammel.

Utenom frykten stefaren skapte i hjemmet har Cyndi gode minner fra barndommen, og tiden hun tilbrakte med moren og søsknene. Sammen med moren hørte hun på plater med Renoir, Monet, Gauguin Van Gogh, Debussy, Tchaikovsky og Satchmo. Sine første skoleår fikk Cyndi på en katolsk skole i New York (convent school). Her imponerte Cyndi nonnene med sangstemmen sin. De mente hun kunne bli en operasanger og oppfordret moren til å la henne få timer hos en sangpedagog.

Da hun var 9 år gammel fikk hun plater med The Beatles og The Supremes som hun likte godt. Cyndi: The Supremes sounded like they were my age, like they were my friends, and I would sing with them constantly."

Hun og søsteren startet et 'Beatles-band' der Cyndi var John mens Elen var Paul. Gjennom framføringen av Beatles-låtene lærte Cyndi mye om vokalharmoni og låtstruktur. 

Da Cyndi var 11 år begynte hun og søsteren å skrive låter sammen. Den første het "Sitting By The Wayside", og var en protestlåt. Cyndi: "I guess If I heard my kit write that now I'd be worried, but we were living in the protest era."

Som 11-åring fikk hun også 'se' The Beatles i det de kjørte forbi henne på vei fra flyplassen i New York.

Da hun ble eldre begynte Cyndi å høre på Janis Joplin, Jimi Hendrix, Joni Mitchell, Sly & The Family Stone, The Four Tops og Cream. Men den store favoritten var fortsatt Beatles. Særlig etter at de ga ut "The White Album".

Cyndi 12 år gammel

Da Cyndi var 14 år gammel begynte hun på High School Of Fasion Industries, noe som ga henne mulighet til å tilbringe tid på Manhattan, der skolen befant seg. Bare det å ta undergrunnen inn var en opplevelse Cyndi satte stor pris på. Cyndi likte å sy og hun elsket timene i kunstklassen, men likefullt fikk hun så dårlige karakterer at hun tilslutt valgte å droppe ut av skolen. I stedet forsøkte hun seg på Richmond Hill High School, der også søsteren gikk. Selv om Cyndi trivdes her mislyktes hun igjen i fagene, og det endte med at hun ble utvist fra skolen.

Da Cyndi var 17 år gammel fikk hun nok av stefaren og flyttet hjem til storesøsteren, som hadde flyttet ut litt tidligere. Foranledningen var en episode der stefaren stod og kikket på henne i dusjen gjennom et hull i baderomsdøra. Hullet var blitt til etter at stefaren hadde kastet moren hardt mot døra. 

Søsteren bodde i et rolig boligområde i Valley Stream sammen med sin kjæreste Wha, et stykke øst for New York. Sammen forsøkte hun og Cyndi å få lillebroren til å komme og bo med dem, men moren motsatte seg dette. For å få råd til husleie og mat fikk Cyndi seg jobb hos bokforlaget Simon & Schuster, som resepsjonist. Men her slet hun med å passe inn her, bl.a. pga. de utfordrende klærne hun hadde på seg, og fordi hun likte å sitte drikke øl i resepsjonen.. Ikke overraskende mistet hun jobben etter en stund. Også søsteren ble arbeidsledig på denne tiden, noe som gjorde at de ikke lenger hadde penger til å kjøpe mat. Heldigvis fikk de mat og pengestøtte fra familien. Mye av den ledige tiden ble brukt til å spille og synge. Cyndi på munnspill og Elen og Wha på gitar. Rundt 1970 var de musikalske favorittene Eric Clapton og George Harrison.

Etter en stund fant de seg et billigere sted å bo og Cyndi fikk seg jobb som servitør, men heller ikke her klarte hun å beholde jobben mer enn et par uker. Etter det fulgte jobb i en skoforretning i et kjøpesenter, og på en veddeløpsbane der hun fikk holde på med hester. På denne tiden var hun samboer med en fyr som het Phil. Men heller ikke det ble noen langvarig affære.

Etter at det ble slutt med Phil og hun mistet jobben på veddeløpsbanen valgte Cyndi å reise til Canada for å studere trær.. Da hun kom tilbake til New York flyttet hun inn hos sin mor som endelig hadde kommet seg unna sin voldelige mann og funnet seg en to-roms leilighet. For å tjene seg litt penger pleide Cyndi å ta med seg gitaren sin ut på gaten der hun spilte Joni Mitchells "Carey" og "This Flight Tonight" (kun de to), noe hun gjerne fikk noen dollar for. Hun ble også sammen med en fyr som het Richie. Det var han som fikk henne til å endre navn fra Cindy - som hun var kalt fram til da - til Cyndi, som ble hennes kallenavn og fornavn som plateartist. Richie: "You shouldn't spell your name Cindy, you should spell it C-Y-N-D-I."

Sammen dro de på eventyrtur til naturvakre Vermont. Richie måtte etter hvert tilbake til New York men Cyndi ble igjen, og fant seg jobber som nanny hjemme hos en familie, på en kennel, og som aktmodell.

I 1972, da Cyndi var 19 år gammel, var hun atter tilbake i New York. Denne gang ønsket hun å forsøke å skape seg en karriere som artist. Interessen for musikk var fortsatt stor, og hennes ferdigheter på gitar og vokal var blitt bedre. Først oppsøkte hun studioet til en Bob Barrell som hun kjente. Her traff hun en Fran Kissinger, som mente at hun hadde talent, og at hun burde bli en profesjonell sanger. Etter audition for flere band fikk hun napp hos discobandet Doc West, etter å ha imponert bandet med sin kraftfulle stemme - en stemme så kraftfull at Cyndi selv ble skremt. Cyndi: "I just pushed a little, and I couldn't believe the big voice that came out of me. It was so loud and so strong that I was thinking, 'Holy shit, where did this come from?'."

Cyndi startet først som korist, men ble senere flyttet fram som vokalist i bandet, etter at manageren deres krevde at Cyndi ble flyttet fram i front. På repertoaret stod det ofte coverversjoner med Janis Joplin - en artist Cyndi beundret stort.

 Cyndi (til høyre) som medlem av Doc West

Som medlem av bandet ble det mange og lange kjøreturer i en sliten varebil. Under en tur til Long Island ble sjåføren plutselig syk og kjørte av veien. Det endte med at Cyndi, de andre medlemmene av bandet og alt bandustyret ble kastet ut av bilen. Idet hun ble kastet ut følte Cyndi at en engel hang over henne og beskyttet henne. Gjennom årene hadde hun mange slike åndelig syn, noe hun fortalte om i selvbiografien "A Memoir". Cyndi var heldig, og landet i en busk som tok av for støtet. Like etter opplevde Cyndi å bli voldtatt av et av medlemmene i bandet. Hun fortalte de andre om hendelsen, men de nektet å tro på det hun fortalte. Cyndi valgte å fortsette i bandet, da hun ikke ønsket å la dem knekke henne. Noe senere ble hun sparket, uten at hun tok det så tungt. I stedet startet hun sitt eget band, kalt Flyer, i 1977. Et av medlemmene i det nye bandet het Richie, og de to ble snart kjærester.

Etter Doc West ble Cyndi medlem av Flyer.

En kveld de opptrådte dukket Cyndis mor opp på konserten, og hun ble imponert over datteren: "You know, Cyn, I think you're really good. You've really got something."

Flyer spilte på mange klubber og barer i New York-området, bl.a. legendariske CBGB-club i New York, der Blondie, Television og The Ramones pleide å opptre, og de ble populære blant ungdommen i området. Men dessverre var det lite penger å hente fra opptredenene, da eierne hadde som policy at de ikke betalte bandene honorar. Cyndi: "Even at CBGB, the owner, Hilly Kristal, wasn't like a sweet pussycat type of guy. He didn't pay anybody either. Cheap bastard."

På samme tid ble Cyndi gravid, men hun valgte å ta abort da Richie ikke hadde noe ønske om bli far. Heller ikke moren hennes syntes det var noen god ide å bli mor på det tidspunktet i livet. I ettertid angret Cyndi dypt på valget hun tok. Cyndi: "I used to cry for a long, long time, onto a pillow that became tear-stained."

Richie og Cyndi i lykkeligere dager

Når Flyer var ute og opptrådte måtte Cyndi skrike for å bli hørt gjennom lyden av trommer og gitarer. Så mot slutten av konsertene hadde hun ikke stemme igjen. Hun bestemte seg derfor for å investere i en forsterker som hun kunne bruke på scenen for å høres bedre. Men dessverre hadde hun ikke råd til en, så hun bestemte seg for å jobbe som toppløsdanser en periode for å finansiere forsterkeren. Pga. sitt røde hår fikk hun kallenavnet Carrot. I tillegg til å opptre på scenen måtte hun ut og mingle med de mannlige gjestene i lokalet, noe Cyndi trivdes med, da mange av dem var interessante mennesker å prate med. 

Cyndi som sanger i Flyer

Dessverre klarte hun ikke å spare opp nok penger til å kjøpe seg en forsterker, og like etter mistet hun stemmen, slik at hun måtte slutte i bandet. For å kunne kommunisere med omverdenen måtte hun skrive lapper. Etter en stund ble stemmen bedre, og hun begynte å ta sangundervisning hos Katie Agresta for å lære seg å bruke stemmen mer riktig. Møtet med Agresta ble et vendepunkt i Cyndis karriere, og de to fortsatte å jobbe sammen i flere tiår etter. Cyndi: "I started studying with Katie, who changed my life, and I'm still with here today (2012)."

Av Katie lærte Cyndi hvordan hun skulle varme opp stemmen før en opptreden, og viktigheten av å holde seg unna alkohol og narkotika.

Da Cyndi fikk tilbake stemmen fortsatte hun som vokalist i Flyer. Men lei av å framførte Janis Joplin-låter og manglende interesse for låtene hun skrev valgte hun å slutte i bandet, i 1979. I stedet startet hun et nytt band sammen med låtskriveren John Turi, som hun hadde truffet like i forveien. I tillegg til å skrive låter kunne John spille saksofon og keyboard. 

John Turi

De valgte å kalle det nye bandet Blue Angel, etter en Marlene Dietrich-film. Det tok litt før de fant ut hvilket musikalsk uttrykk de ønsket å ha. De endte tilslutt opp som et rockabilly-band med innslag av pønk. Musikalsk var Cyndi inspirert av Queen på denne tiden (i 1980 hadde Queen en stor hit med rockabilly-låta "Crazy Little Thing Called Love").

Musikerne de fikk med seg i Blue Angel, var Arthur "Rockin' A" Neilson på gitar, Lee Brovitz på bass og Johnny Morelli på trommer. Det tok litt tid før de klarte å fenge publikum på konsertene de gjorde i New York-området, og demoene de spilte inn var ifølge Cyndi søppel. Men ved hjelp av en ny manager fikk de etter hvert platekontrakt med tyske Polydor Records.

Blue Angel: Lee Brovitz, Arthur Neilson, John Turi, Cyndi og Johnny Morelli.

Ideen om å blande rockabilly/pønk/new wave var aboslutt i tiden, og noe flere band hadde suksess med på starten av 80-tallet, slik som Stray Cats, Shakin' Stevens og Nick Lowe. Parallelt med at hun opptrådte med Blue Angel på kveldstid jobbet Cyndi i varemagasinet McCrory i Queens på dagtid. Heldigvis var hun omgitt av kolleger og sjefer som satte pris på det Cyndi gjorde som artist, så om hun ikke kom på jobb i rett ble de ikke sinte for det. Da Cyndi i 2012 skrev selvbiografien sin hyllet hun tiden hun tilbrakte her, med sine mange fargerike personligheter som hun satte stor pris på. Cyndi: "The best part of working with those women was how much fun they made it."

Blue Angel ble lagt merke til i New York, og i 1980 da de begynte å gi ut singler ble de også populære utenom storbyen. Bl.a. gjennomførte de promoteringsturneer til Puerto Rico, og Tyskland og Nederland i Europa. I tillegg til den fengende musikken ble Blue Angel lagt merke til for Cyndis framtoning på scenen, med bleket lugg og fargerike klær. Slik som da hun opptrådte i en rosa 50-talls badedrakt. 

Cyndi i Puerto Rico med rosa badedrakt

Den første singelen Blue Angel ga ut var en cover av Frankie Laines 1963-hit "I'm Gonna Be Strong". I Blue Angels versjon ble det en vakker ballade - ikke så ulik lydbildet på Cyndis "True Colors", flere år senere. Cyndis kraftfulle og særegne stemme var det som gjorde låta spesiell og en liten hit i Nederland og Tyskland. (Låta hadde fortjent å bli en stor hit ellers i verden, da det er en svært vakker låt: webmaster).

I Tyskland fikk bandet muligheten til å opptre i svært populære TV-program som TopPop og RockPop.

Cyndi og Blue Angel på TopPop

Som 2. singel ga Blue Angel ut "I Had A Love". Låta hadde et nostalgisk 60-talls preg med Cyndis yndige stemme som det bærende elementet. Heller ikke dette ble noen stor hit noen sted, enda den muligens hadde fortjent det. Det ble laget en sjarmerende musikkvideo til låta som bygget oppunder 50/60-talls følelsen.

Musikkvideoen til "I Had A Love"

Rockabilly-låtene "Late" og "Fade" ble også gitt som singler i enkelte land. Det ble laget musikkvideo til "Late", og låta ble en hit i Australia.

Blue Angel spilte også inn et album i 1980 der alle fire singlene var med. Med unntak av to var alle låtene skrevet av John Turi og Cyndi. Som produsent hadde selskapet hyret inn anerkjente Roy Halee. Han hadde produsert de fleste av platene til Simon & Garfunkel, og også produsert Blood, Sweat & Tears og Albert Hammond. En låt som ble spilt inn til plata, men som ikke ble med, var "Witness". Den ble senere å finne på Cindys debutalbum som soloartist.

Til tross for mange gode enkeltlåter og en dyktig produsent ble ikke albumet "Blue Angel" det Cyndi og bandet hadde håpet på. Det var satt av 100.000 dollar til innspillingen, men manageren til bandet stakk avgårde med 25.000 av de. Og det var ikke penger til å hyre inn eksterne musikere, slik som kor og orkester. Det var derfor kun de medlemmene av bandet som ble å høre på plata. Cyndi: "In the end there were no background vocals, there were no extra musicians. Just us. The album could have been better than it was if we had had some help."

Polydor gjorde heller ikke mye for å promotere albumet, noe som påvirket salget. 

Albumet og singlene Blue Angel ga ut i 1980.

Etter en Europa-turne ble Cyndi kalt inn til et møte med sjefene i Polydor. Her ble hun bedt om å slutte i Blue Angel og heller satse på en solokarriere. Selskapet stod klar med produsent og musikere til å hjelpe henne, men Cyndi ønsket ikke å svikte bandet sitt og takket nei. Cyndi hadde mottatt mye skryt for stemmen sin, som rakk over 4 oktaver, både fra Polydor og kritikere som hadde vært på Blue Angel-konserter. TIlbakemeldinger som hadde gitt Cyndi selvtillit og troen på at hun fortsatt hadde noe i musikkbransjen å gjøre.

Like etter ble folkene Cyndi og bandet hadde jobbet med i Polydor byttet ut, og Cyndis videre karriere ble satt på vent. Bedre ble det ikke av at hun igjen mistet stemmen sin, pga. en cyste på stemmebåndet. Hun måtte gjennom en operasjon for å bli bra igjen.

Cyndi og bandet ønsket å bli fri fra kontrakten med Polydor og manageren, uten å bli hørt. I påvente av at noe endret seg begynte Cyndi å jobbe hos Screaming Mimis, en butikk som hadde spesialisert på retro-klær. Cyndi hadde vært god kunde hos de i mange år, og trivdes godt med å jobbe der også. På fritiden opptrådte hun litt live sammen med musikeren Gregory Natal.

Cyndi med kameraten Gregory

En kveld hun var ute på byen kom hun i prat med originalen David Wolff. Den kvelden hadde han på seg gul bukse med sleng og hvite sko, og han hadde skjegg og langt hår, slik at han så ut som Jesus. Wolff var en artig samtalepartner, og etter hvert som de ble kjent viste det seg at de ikke hadde så ulik bakgrunn. Også Wolff hadde reist mye rundt, og jobbet i musikkbransjen. Både som artist og manager. Han hadde gitt ut plater under navn som Human Fly og Captain Chameleon. Cyndi: "That night he jut kept making me laugh, telling me all these stories, and despite the flares (slengbuksene), he was cute and sexy." De to ble kjærester like etterpå.

Cyndi fortsatte å bytte jobber. En periode jobbet hun som hushjelp til eldre damer, og etter det var hun partyjente på et diskotek der hun måtte ta seg av japanske kunder. 

Nyttårsaften 1981 gjorde Blue Angel en sjelden opptreden i Passaic i New Jersey. Her framførte de bl.a. "Blue Christmas". Tilstede på konserten var også David Wolff, som ikke hadde sett Cindy opptre med bandet før. Han ble imponert av det han så, og tilbød seg å være manager for Cyndi. Cyndi følte hun ikke hadde noe å tape, samtidig som hun hadde opplevd på nært hold hans imponerende taleegegenskaper, der han med barnslig entusiasme klarte å overtale folk til bli med på det han foreslo. Cyndi: "I'll throw my hat into the ring. I'll sing, and you'll collect the money. But you can't ever let the business become more important than us."

Noe av det første David gjorde som manager var å be Cyndi slutte i jobben som gledespike, da han hadde fått til avtale med noen som ønsket å gi henne platekontrakt. David Wolff: "Quit your job, you’re going to get a record deal."

David hadde pratet med Lennie Petze fra plateselskapet Portrait, og sistnevnte hadde likt det han hørte om Cyndi. Petze som i sin tid oppdaget rockebandet Boston jobbet både som plateselskap-direktør og produsent. På 60-tallet hadde han vært gitarist i bandet The Rondels.

Lennie Petze ble en svært viktig mann for Cyndi.

Cyndi og David ble invitert hjem til Petze i Connecticut for å spise middag. Etter middagen spilte de kort og pratet musikk. Petze fikk sjansen til å se Cyndi opptre med Blue Angel i en klubb i Yonkers i New York. For anledningen var hun kledd i 50-talls klær og låtene de framførte var rockabilly. Petze visste ikke helt hva han syntes om musikken bandet spilte men så med en gang at Cyndi hadde stemme og karisma. Cyndi: "Lennie wasn’t sure about the rockabilly I was doing, but he liked my performance."

David sørget også for at Cyndi kom i kontakt med en Gibby Silverman - en rik venn av David. Han lovte å stille med pengene de trengte for å få igang Cyndis karriere. Tilbakebetalingen kunne de ble enige om senere. De fikk endelig råd til å spise seg mett hver dag, og de fikk råd til å hyre en advokat som kunne ta opp kampen mot Blue Angels tidligere manager som satt med rettighetene til Cyndis karriere. Dessverre var manageren bitter og uvillig til å få til et forlik. Cyndi: "He wanted everything—all the music, all the demos—and wanted to make sure I remained a waitress, not a singer. I was trying to get him paid off and he wouldn’t have it."

Det endte med at Cyndi slo seg selv konkurs for å bli fri forpliktelsene. I november 1982 signerte hun for Epic Records, som var Portrait Records' søsterselskap, og et selskap med større distribusjonsapparat og finansielle muskler enn Portrait. På 80-tallet hadde Epic store stjerner som Michael Jackson, Sade, George Michael, Culture Club og Miami Sound Machine i stallen.

Epic var et stort selskap, men de manglet en stor kvinnelig stjerne, og så muligheten til å få det med Cyndi. Petze kjente til en dyktig produsent ved navn Rick Chertoff, som nettopp hadde produsert Philadelphia-bandet The Hooters. På den tiden var The Hooters ennå et ukjent band. Chertoff ønsket at Cyndi skulle spille inn noen låter han hadde, og han ønsket at Cyndi skulle skrive nye låter sammen med Rob Hyman og Eric Bazilian fra The Hooters.

Produsent Rick Chertoff

Cyndi traff Rick og sammen satt de og lyttet på debutplata til The Hooters. Cyndi: "I sat down with Rick, who was working with this other band called the Hooters. He played me some of their music, and I thought that even though the Hooters had two guys who sang, to me, they didn’t have a voice. So then when I heard this reggae stuff they were doing, I had an idea of what I could put together with them." Rick tok også Cyndi med til en klubb kalt The Bottom Line for å se The Hooters opptre. Etter konserten fikk hun hilse på Rob og Eric, og det Rob husker fra møtet var at Cyndi helt klart var en uvanlig dame som man la merke til. Rob fikk ideen til den senere albumtittelen "She's So Unusual" etter dette første møtet, da han følte det passet på Cyndi.

Rob Hyman og Eric Bazilian fra The Hooters

Våren 1983 gikk Cyndi i studio sammen med Chertoff, Hyman og Bazilian for å spille inn debutplaten sin. Opptakene startet i Manayunk, utenfor Philadelphia, da det var her Hyman og Bazilian holdt til. Under oppholdet bodde Cyndi hos en venninne. Rob og Eric gikk gjennom demoene Cyndi hadde med seg, og de forsøkte å sette sammen et band for Cyndi, men endte opp med å gjøre det meste av jobben på debutalbumet selv. Rob Hyman: "She worked with us in our rehearsal studio and did a bunch of demos, so it was really a tryout period - we also tried out some drummers and bass players, but it ended up being Eric and myself doing most of the guitars and keyboards, and Rick producing. We became her band for that album."

Cyndi: "We had a little band—which started out bigger, but Rick and I kept weeding out people. Rick is a very smart guy, and he knew exactly who was good and who wasn’t."

Cyndi hadde mange ideer til hvordan hun ønsket at lydbildet på plata skulle være. Først ønsket hun at det skulle være pønk, inspirert av The Police og The Clash, men like etter ønsket hun at det skulle være elektronisk, slik som Men Without Hats ("The Safety Dance") og Grace Jones. Plata endte opp med et elektronisk preg uten at det kom i forgrunnen. Cyndis stemme, fengende låter og en gjennomført produksjon er det man først og fremst la merke til når man hørte den. 

Etter å ha tilbrakt tid i Manayunk flyttet de seg til Record Plant Studio i New York, der Cyndi følte seg mer hjemme. Ikke minst fordi barndomshelten John Lennon hadde spilt inn flere plater her. Rockebandet Kiss spilte inn plate i studioet på samme tid som Cyndi, noe hun syntes var morsomt. 

Rick Chertoff hadde vært med lenge i musikkbransjen, og han hadde plukket opp flere låter med andre artister som han likte - låter som var relativt ukjente. Disse presenterte han for Cyndi for å se om det kunne være aktuelt for henne å ta dem med på plata. I utgangspunktet var hun negativ til dette, da hun ønsket å bruke egne komposisjoner. Men etter hvert lot hun seg overtale til å ta de med.

Cyndi: "He kept bringing in songs and suggesting songwriters, and I had to figure out how I was going to make the songs sound cohesive (sammenhengende). There had to be a connection, instead of just a bunch of random songs."

Den første låta de spilte inn var den litt country-aktige "All Through The Night" som artisten Jules Shear nettopp hadde gitt ut på plata "Watch Dog". Cyndi og co. la seg tett opp til originalmelodien og teksten, men endret på kompet, noe som gjorde den mer interessant. Også Cyndis stemme passet bedre til låta. Jules var en kamerat av Rick Chertoff, og Cyndi likte låta, og ønsket å jobbe med Jules Shear. Så han ble hyret inn på innspillingen, der han skrev den 'synthete/pønkete' "I'll Kiss You" sammen med Cyndi, i tillegg til at han koret på plata. Cyndi: "It was so awesome ("All Through The Night"). So we put it on the album."

Jules Shear og albumet "Watch Dog" der "All Through The Night" er hentet fra.

Den neste coverversjonen de gjorde var Prince' "When You Were Mine" fra hans 1980 album "Dirty Mind". Selv om Prince var kjent var ikke denne låta blant hans mest kjente, og den hadde aldri vært ute på singel. I Cyndis versjon ble dette en uptempo og fengende synthlåt. Cyndi: "Rick then played me this Prince song, 'When You Were Mine' which I also liked, so we added that to the album too. I heard that he (Prince) liked my version of it."

Cyndi var en bestemt dame i studio som visste hva hun ville, og om Eric, Rob og Rick prøvde å legge på et komp som hun ikke likte var hun rask med å si fra, på en måte som 'skremte' de andre litt. F.eks. da Eric Bazilian la på et gitarkomp som var for tregt for Cyndi. Hun ønsket et mer 'pønkete' Clash-inspirert et, og tilslutt fikk hun viljen sin (gitarkompet på "Money Changes Everything" kan faktisk minne om det på "London Calling" med The Clash).

Cyndi: "I had worked so hard to get to where I was at that time. I had to go bankrupt. I lost my voice twice and came back. And when I fought for something it was because I knew I was right, and nine times out of ten, I was."

"Money Changes Everything" var skrevet av Tom Gray, og gitt ut på albumet "The Brains" med hans band The Brains i 1980. Til tross for kultstatus i Georgia, U.S.A., ble låta eller bandet aldri noen suksess. På "She's So Unusual" ble låta en vital og røff start på albumet.

Rick Chertoff hadde plukket opp mange flotte låter som ikke hadde vært hits med originalartistene. Og den han hadde størst forventning til, og som var noe av årsaken til at han ønsket å jobbe med Cyndi, var låta "Girls Just Want To Have Fun". Cyndi: "Rick had this one song that to him was like the Holy Grail."

"Girls Just Wanna Have Fun" (som den het) var skrevet av den amerikanske artisten Robert Hazard i 1979. Og selv om Hazard ga ut flere plater på den tiden, og låtas opplagte kvaliteter, ble det aldri noe annet enn en demo ut av den. 

Robert Hazard var en musikkollega av Eric og Rob fra Philadelphia, og flere av medlemmene av Hazards band The Heroes kom senere til å bli medlemmer av The Hooters.

Robert Hazard skrev "Girls Just Want To Have Fun"

I likhet med "Money Changes Everything" og "All Through The Night" var "Girls Just Wanna Have Fun" fengende, men produksjonsmessig svak. Cyndi, Eric, Rob og Rick klarte å gjøre den til en helt annet låt, først og fremst pga. Cyndis sjarmerende og kraftfulle stemme, Erics reggaeinspirerte gitarspill, og Robs lek på tangentene. Den nye versjonen var utrolig fengende og alle involverte skjønte at de hadde laget noe som kom til å bli en stor hit.

Cyndi er en bestemt dame, og i starten ønsket hun ikke å synge "Girls Just Want To Have Fun", da teksten handlet om mannfolk som hygget seg med jenter som kun var ute etter moro (sex). Cyndi: "I didnt want to sing 'Girls Just Want To Have Fun' first because I didn't think it was especially good for women. But then my producer Rick Chertoff said to me, 'Think of what this song could mean."

Cyndi bestemte seg da for å endre litt på teksten for å gi den et nytt innhold. Og de hun tenkte på da var moren og tanten hennes som hadde hatt store talenter da de var ung, men som pga. forventningene fra sine foreldre valgte å ta mer tradisjonelle valg. Etter at Cyndi hadde endret på teksten ble "Girls Just Want To Have Fun" en låt om jenter som ønsket å ta egne veivalg og ha det morsomt, uten å la seg bli styrt av foreldrene. Utover 80-tallet endte den opp som en kampsang for kvinners rettigheter og fikk en langt større betydning enn hva noen kunne forestille seg da den ble spilt inn.

På koringen av "girls and boys wanna have fun, girls wanna have" fikk Cyndi hjelp fra Ellie Greenwich, som på 60-tallet skrev og produserte popklassikere som "Be My Baby" og "Leader Of The Pack". Greenwich hadde også ideer til hvordan refrenget kunne bli mer humoristisk, bl.a. ved at de to sang på dialekt. Cyndi (om Ellie): "Cyn, come on—sing with me with your accent! Come on, make your Queens accent prominent!"

Den 'barnslige' tangentsoloen midtveis i låta ble gjort på en enkel Casio keyboard, av Richard Termini. Ellers brukte han en Juno 60 synthesizer.

Sammen med Rob Hyman skapte Richard Termini det fengende

synthkompet på "Girls Just Want To Have Fun" og "She Bop".

Ska-låta "Witness" var en coverversjon, opprinnelig skrevet av Cyndi og John Turi for Blue Angels album. Som opphavsmann på denne låta fikk Turi en pent slant dollar da albumet "She's So Unusual" solgte over 10 millioner eksemplarer verden over, noe han nok takket Cyndi for.

Også den Nina Hagen-aktige "Yeah Yeah" var en coverlåt, opprinnelig gitt ut av svenske Mikael Rickfors i 1981.

En låt som ble skrevet for albumet var den synthete popperlen "She Bop". Den ble skrevet av Cyndi, Rick Chertoff, Gary Corbett (spilt med Lou Gramm og Cinderella) og Stephen Broughton Lunt (City Boy). Det tunge synthkompet på låta, som i ettertid høres umiskjennelig 80-talls ut ble gjort av Richard Termini og Peter Wood.

Cyndi skrev teksten til "She Bop", som hadde et skjult budskap om masturbasjon, der bop var masturbering. Tanken var at ungene som hørte låta ikke skulle skjønne teksten, mens de som var litt eldre ville skjønne det gjennom tekstlinja 'They say I’d better stop, or I’ll go blind'." Cyndi: "Hey, why not pass this legacy on? The kids hear ‘She bop, he bop-a-we-bop’ and think it’s about dancing. Then when the kids grow up, they hear, 'They say I’d better stop, or I’ll go blind' and realize what the song’s about and have a giggle."

Organisasjonen Parents Music Resource Center fikk med seg budskapet i låta og plasserte den på en liste over plater de mente var støtende, og som ungdom ikke burde høre på.

Ifølge Cyndi var hun nesten naken i studio da hun spilte inn vokalen på "She Bop", og hun koste med seg selv samtidig, og at det er derfor man kan høre hikstingen flere steder på låta. Cyndi: "I could even take my clothes off and sing and no one would know. So of course that’s what I did, and I tickled myself too. That’s why you hear me laughing, because it was so ridiculous. I was singing half-naked."

Det ble tidlig bestemt at tittelen på albumet skulle være "She's So Unusual". Og da passet det bra at de fant fram til en 20-talls låt som het "He's So Unusual". Cyndi har alltid sansen for den lystige 20-talls stilen og har spilt inn flere lignende låter.

Med alle disse låtene spilt inn, der flere av dem var åpenbare hits, følte Cyndi og Rick at de hadde nok materiale til å gjøre "She's So Unusual" til en bra plate. Men Rick foreslo likevel at de burde ha med en låt til. Rob Hyman: "We had all the songs chosen, and quite simply the producer, Rick Chertoff, suggested to all of us that the album could use 'One more song'."

Cindy likte ideen og forsøkte å skrive en låt med Rick, men fant fort ut at det ikke fungerte, da han hele tiden endret på det hun foreslo. I stedet slo hun seg sammen med tangentmann Rob Hyman som var mere avslappet og positiv til Cyndis ideer. Cyndi: "There was a sweetness about him. I felt I could show him poetry. And we were both going through similar things with our relationships: He was just coming out of one that was long and hard, and Dave and I were having a lot of bumps. So Rob and I started writing together."

De satte seg ned og pratet om opplevelser i livet, der Rob nettopp hadde vært gjennom et samlivsbrudd og Cyndi og David slet med å få forholdet til å fungere. Det og andre ting fra hverdagen ble flettet inn i teksten til "Time After Time" som de sammen skrev. Tittelen er hentet fra en film ved samme navn, med Malcolm McDowell og Mary Steenburgen i hovedrollene. Steensburgen var en av Cyndis favorittskuespillere.

Refrenget var det Rob som kom opp med, etter å sittet ved pianoet og jobbet med låta. Rob Hyman: "I was sitting at the piano and just started banging out what would eventually be the chorus, hook, and the way we sing it. It almost had like a reggae feel, it was a little bouncier and a little more upbeat."

Eric, Cyndi og Rob.

Teksten som mange kunne kjenne seg igjen i, den vakre melodien, det avdempete kompet, og Cyndis gripende sang gjorde "Time After Time" til et av de flotteste musikalske øyeblikkene på 80-tallet. Og en ballade som svært mange artister har covret, brukt i mange filmer, og tatt med på mange ballade-album gjennom årene. Blant artistene som har covret låta er Miles Davis og Eva Cassidy.

Da Rick fikk høre "Time After Time" ble han så imponert at han ble redd! - redd for at noen utenforstående skulle få høre den og forsøke å kopiere den. Også plateselskapet var full av lovord om "Time After Time", noe som ga Cyndi selvtillit. På spøk spurte hun Rick om hvorfor han hadde kommet drassende med alle coverlåtene når hun skrev bedre låter selv. 

Innspillingen av "She's So Unusual" var svært vellykket, også sosialt, der Cyndi ble glad i menneskene hun jobbet med. Cyndi: "Lennie (Petze) was always so real and a good guy, very nurturing. We were like kids. And I thought that Rick was pretty fantastic, and I had a great time with him."

Coveret til plata der Cyndi så ut som en fargerik sparkepike fra tidlig 1900-tall var fotografert på Henderson Walk på Coney Island, New York. Drakten Cyndi hadde på seg var 'naturlig nok' kjøpt hos Cyndis tidligere arbeidsplass Screaming Mimi's. Ideen til coverbildet var Cyndis egen, da det var slik hun ønsket å fremstå som artist.

I 1985 mottok Janet Perr en Grammy Awards for utformingen av plateomslaget til "She's So Unusual".

Albumcoveret til  "She's So Unusual". Til høyre ser man gaten på Coney Island der bildet ble tatt.

Epic Records og Rick ønsket å gi ut "Time After Time" som førstesingel, men Cyndi motsatte seg dette, da hun fryktet at det å gi ut en ballade ville stigmatisere henne som en ballade-artist. Cyndi: "Listen to me! releasing a ballad first defines you in a certain way. You become known as a balladeer, and it can kill your career." Kjæresten David klarte å overtale plateselskapet til heller å gi ut gladlåta "Girls Just Want To Have Fun" som førstesingel. Og 6. september 1983 - en måned før albumet ble gitt ut - ble  "Girls Just Want To Have Fun" lagt ut for salg. 

Til låta ble det laget en svært fornøyelig musikkvideo der innholdet i teksten ble uttrykt. Cyndi som nettopp hadde passert 30 da videoen ble filmet spilte rollen som oppsetsig og livsglad tenåring på en overbevisende måte. De som deltok i musikkvideoen gjorde det gratis, og de fikk lånt kamerautstyret som ble brukt. 

 Musikkvideoen til "Girls Just Want To Have Fun" ble svært

fornøyelig og den bidro til å skape interesse for singelutgivelsen.

I rollen som mor spilte Cyndis virkelige mor, Catrine. Cyndi: "She wasn’t an actress (moren), but she had this charming presence that was so endearing. I know this is my mother, but she looked like she was from an Italian film." 

Wrestling-manageren Lou Albano spilte rollen som far. Videoen ble starten på et samarbeid mellom Cyndi og wrestling-sirkuset i U.S.A. som varte i flere år. Cyndi ble kjent med Albano under flyturen tilbake fra Puerto Rico, der hun hadde opptrådt med Blue Angel noen år tidligere.

Også kjæresten David og broren Butch deltok i videoen. Det gjorde også produsent Rick Chertoff, som er filmet i det han går tur med Cyndis hund. Til sammen kostet ikke musikkvideoen mer enn 350.000 kroner.

 Cyndismor Catrine spilte i musikkvideoen til "Girls Just Want To Have Fun".

Det gjorde også produsent Rick Chertoff og Cyndis lille hund.

"Girls Just Want To Have Fun" ble gitt ut som singel i september 1983, men til tross for sine opplagte kvaliteter og morsomme musikkvideoen ble den ikke noen hitlåt da. MTV spilte den litt i starten, mens på radio var det kun 7 stasjoner som spilte den i hele landet. Cyndi: "When it went to radio, it only got seven adds in two weeks, meaning only seven radio stations played it in the whole country."

Cyndis kjæreste David sørget da for at musikkvideoen ble vist i pausen på wrestling-arrangement, og han sørget for at Cyndi ble fotografert sammen med mange av de største navnene i bransjen. Bl.a. Captain Lou Albano, noe som skapte publisitet. Enda bedre var det at Late Show With David Letterman plukket opp albumet da det ble lagt ut for salg i oktober, og Cyndi ble invitert til Letterman for en morsom prat. Showet hans var bare ett år gammelt på tiden.

Cyndi med Lou Albano

På samme tid som Cyndi slet med å skape interesse for singelen og albumet ble musikkvideoen til "Time After Time" spilt inn. Videoen uttrykte sårheten og vanskelighetene med det å være i et forhold som teksten beskrev. Videoen var veldig realistisk for Cyndi, da temaet var kjent også for henne, og hennes kjæreste David og moren Catrine spilte rollene som seg selv. Også Lou Albano deltok i videoen.

Det ble laget en stemningsfull musikkvideo til "Time After Time"

Parallelt med promoteringen av albumet og "Girls Just Want To Have Fun" dro Cyndi ut på en "Fun Tour" , med oppstart i Poughkeepsie, New York, 22. november 1983. Musikerne hun hadde med seg på turneen var ikke de som hadde deltatt på plata, med Kenny Hairston (keyboard, vokal), Sandy Gennaro (trommer), John K. (bass) og John McCurry (gitar, vokal). Cyndi hadde ønsket seg kvinnelige musikere men David mente de ikke var dyktige nok, noe Cyndi var uenig i. Cyndi: "I always wanted women on the tour because my band was filled with men, but every time I asked for a woman, Dave Wolff would say, 'They don’t play as good as men'. Which isn’t true." Cyndi ønsket seg også korister på scenen, og helst kvinner.

Turneen ble avsluttet først over ett år senere, da Cyndi hadde gjennomført 90 konserter. Noe som bidro til å gjøre 1984 til et svært hektisk år.

I desember 1983 begynte ting å skje på singellisten i U.S.A. "Girls Just Want To Have Fun" kom inn på 80- plass i 17. desember, og først 10. mars 1984 nådde sin høyeste plassering, med 2. plass på Billboard (bak "Jump" med Van Halen).  På samme tid begynte den å gjøre seg gjeldende ellers i verden, mye takket være musikkvideoen som gjorde promotetrinsarbeidet for Cyndi. Også i Storbritannia ble det 2. plass. Til topps gikk den i land som Australia, Canada, den felleseuropeiske listen, Irland, Japan, New Zealand og ytterligere 5 land. I Norge gikk singelen til topps 26. mars, og gikk pånytt til topps to uker senere.

Godt hjulpet av å ha blitt vist på det mest populære musikkprogrammet på norsk TV - Zikk Zakk - 21. februar 1984. I programmet ble Cyndi også intervjuet av Petter Nome, der hun fortalte litt om tiden med Blue Angel og hvor bra ting gikk nå.

Cyndi og "Girls Just Want To Have Fun" nådde ut til de fleste norske ungdommer i februar 1984.

PÅ MTV Music Awards for 1984 vant musikkvideoen til låta prisene for "Best Female Video", og "Best Female Performance".

Parallelt med at "Girls Just Want To Have Fun" gikk sin seiersgang verden over ble "Time After Time" gitt ut som singel, 27. januar 1984. Og dette var låta 'alle' mente ville bli en stor hit, noe den også ble. I U.S.A. gikk den til topps på Billboard i to uker, men det først i juni. Til topps gikk den også i Canada, og nådde topp 10 i en lang rekke land. I mange land lå begge singlene på topp 10 samtidig, noe som gjorde Cyndi Lauper til et av de store popnavnene i verden i 1984. Hun ble også intervjuet av en rekke TV-kanaler og magasiner, slik som populære Rolling Stone Magazine, 24. mai 1984. Hun var også på forsiden av People.

I 2003 kom "Time After Time" på 22. plass i en kåring musikkanalen VH1 hadde, om de beste låtene fra de siste 25 årene. I en lignende kåring 3 år senere var låta oppe på 19. plass.

Suksessen medførte også en tilværelse der hun konstant var på reisefot mellom de ulike kontinentene, noe som slet på. Og som en dame med sterke meninger, og generelt meninger om det meste, klarte hun å skape overskrifter. Bl.a. da hun kritiserte Madonna for å være et dårlig forbilde for unge jenter pga. den vampete måten hun kledde seg på. Cyndi: "When the 'Papa Don’t Preach' video came out, with Madonna dancing around in her sexy outfit, I had something to say about that."

Cyndi mistenkte også Madonna for å kopiere klesstilen hennes, og hun syntes Madonnas stemme på  "Like A Virgin" lignet på hennes på "Girls Just Want To Have Fun".

Cyndi forfektet også synspunkt vedrørende kvinners utfordringer i samfunnet, noe som gjorde at hun ble stemplet som feminist og humanist.

 Cyndi på forsiden av Rolling Stone Magazine og People i 1984.

Albumet "She's So Unusual" ble lagt ut for salg allerede 14. oktober 1983, uten at så mange fattet interesse for plata da. Men etter hvert som låtene fra plata nådde opp på hitlistene rundt om i verden økte også interessen for "She's So Unusual" - et album som fikk mye skryt fra musikkritikere. Salgsmessig gikk det bra, med 4. plass i U.S.A. og Norge, 1. plass i Canada, 5. plass i Japan, 5. plass i Østerikke, for å nevne noen plasseringer. Plata holdt seg hele 77 uker på topp 200 i U.S.A. og har med årene solgt hele 16 millioner eksemplarer verden over.

Livet som popstjerne ble ikke som forventet, da Cyndi ikke hadde sett for seg den enorme interessen for hennes person fra vanlige folk på gata, noe som gjorde det vanskelig for henne å oppholde seg utendørs. Cyndi savnet også det å ta seg en fest og gå på nattklubber, og det å prate med andre artister, som bedre kunne forstå hvordan hun hadde det.

Hun fikk seg etter hvert en god kamerat i Boy George fra Culture Club, som hun likte å sitte og diskutere med. 

2. juli 1984 ble den elektroniske poplåta "She Bop" gitt ut som 3. singel fra "She's So Unusual". Og der de to første musikkvideoene hadde et begrenset budsjett ble det laget en mer påkostet og 'state of the art' video til "She Bop", med bruk av både animasjon og film. Videoen var humoristisk med en tynn historie, der Cyndi og kjæresten ble forfulgt av en motorsykkelgjeng. Wrestlerne Lou Albano og Wendi Richter deltok i videoen.

 Musikkvideoen til "She Bop".

"She Bop" ble en stor hit i U.S.A. og Canada med 3. plass begge steder. Ellers var den på topp 10 i mange andre land. I Norge kom den ikke inn på listen, men musikkvideoen ble vist på NRK TV.

Musikkanalen MTV var det store på midten av 80-tallet, og MTV Music Awards var høydepunktet for musikkinteressert ungdom. 14. september var det tid for å hedre de beste artistene og musikkvideoene i perioden 2. mai 1983 til 2. mai 1984. Og i en tid der Michael Jackson, Police og Lionel Richie dominerte de amerikanske listene var det likevel Cyndi som fikk fleste nominasjoner, med 9. Likefullt fikk hun 'kun' to priser den kvelden. I tillegg til å gå opp på scenen for å takke for prisene leste hun også opp kvalifikasjons- og avstemningsreglene for kvelden.

En fornøyd Cyndi med en av de to prisene hun mottok på MTV Music Awards i september 1984.

3. september 1984 ble vakre "All Throught The Night" gitt ut som 4. singel fra "She's So Unusual", og igjen fikk Cyndi en stor hit, da låta nådde 5. plass i U.S.A. og 7. plass i Canada. Musikkvideoen til låta viste Cyndi framføre låta live. Noe som kan sees på som en promotering av Cyndis kvaliteter som liveartist, og at "Fun Tour" fortsatt holdt det gående - nesten et år etter at den startet. Turneen ble avsluttet 9. desember 1984, i Saint Paul, Minnesota. Etter det fulgte en større nyttårsfeiring i regi av plateselskapet Epic.

Cyndi og Lennie Petze på Epics nyttårsfeiring.

22. desember ble "Money Changes Everything" gitt ut som 5. singel fra albumet, og ikke overraskende ble ikke dette den samme store hiten som de andre singlene, med 27. plass i U.S.A. og 30. plass i Canada. I enkelte land ble også Prince-coveren "When You Were Mine" gitt ut som 6. og siste singel fra "She's So Unusual". 

 Det ble gitt ut hele 6 singler fra "She's So Unusual", der 4 av dem nådde topp 5 i U.S.A.

28. januar 1985 var det tid for American Music Awards, og der fikk Cyndi prisen for beste kvinnelige artist, foran bl.a. Madonna. Cyndi opptrådte også denne kvelden, med "Since You Were Mine". I ettertid angret hun på at hun ikke heller framførte "Girls Just Want To Have Fun", da den ville skapt mere stemning i salen. Cyndi: "I did the Prince song, which probably went right over everybody’s head. But I wanted my record to move on." Under framføringen av låta var Cyndi kledd i sort og hvitt.

Cyndi på scenen under American Music Awards, i to forskjellige antrekk.

Samme dag som Cyndi opptrådte på American Music Awards deltok hun også på innspillingen av veldedighetslåta "We Are The World", som endel av U.S.A. for Africa. Cyndi forlot utdelingen halv 10 på kvelden, og dro rett til A&Ms studio i Los Angeles for å gjøre opptakene. Noe hun ikke var fornøyd med, da det ikke ga henne tid til å vaske ut gul- og oransjefargen fra håret. Cyndi: "There was no time to get ready. I was so upset that I couldn’t wash my hair from the art piece I did, so I had orange and yellow paint flakes coming down from my head."

På den legendariske innspillingen der de største amerikanske stjernene var tilstede sang Cyndi ordene: "Well, well, well, let's realize that a change can only come", og: "stand together as one" sammen med Kim Carnes og Huey Lewis.

Cyndi fikk æren av å delta på innspillingen av veldedighetslåta "We Are The World".

Cyndi følte seg ikke helt vel sammen med de store stjernene da hun følte at de ungikk henne, muligens pga. den skarpe hårfargen. Hun syntes også det var flaut at produsent Quincy Jones kom bort til henne og ba henne ta av seg smykkene hun hadde rundt halsen, da lyden av dem hørtes på opptakene. Innspillingen varte i hele 10 timer, og de var ikke ferdig før på morgenen.

Hun kunne i stedet glede seg over å ha vært med på en av de største platesuksessene i historien, der låta gikk til topps i de fleste land den ble gitt ut, bl.a. U.S.A., Storbritannia, Norge, Frankrike og Australia. Og pengene fra salget gikk til folk i nød i Etiopia. "We Are The World" er også på topp 5 over tidenes mest solgte singler i U.S.A.

Under innspillingen lot hun seg imponere over stemmeprakten til artister som Steve Perry og Daryl Hall.

Cyndi på forsiden av Life sammen med mange av de store stjernene som deltok på "We Are The World".

26. februar 1985 var det tid for nok en stor utdeling, da den amerikanske musikkbransjen hyllet seg selv på Grammy Awards. På forhånd var det mange som trodde at Cyndi kom til å stikke avgårde med mange priser da hun var nominert i 7 kategorier, men hun endte opp med kun en pris: "Best New Artist". Cyndi: "I won Best New Artist, which is the kiss of death. Look at the artists who have gotten it in the past: Rickie Lee Jones, Christopher Cross, Arrested Development."

Cyndi på Grammy Awards sammen med Ray Parker Jr. og Herbie Hancock, som også var nominert.

På denne tiden var det gått et år siden "Girls Just Want To Have Fun" hadde slått gjennom i U.S.A., og tiden mellom hadde vært en fantastisk men slitsom reise, med turne, pateutgivelser og mye promoteringsarbeid. Cyndi: "That first year after releasing 'She’s So Unusual' was nonstop, and a lot of it was a thrill."

Cyndi og bandet kjeder seg på en flyplass, i forbindelse med "Fun Tour" i 1984.

At Cyndi Lauper var blitt et kjent fjes for de fleste var hennes 'deltakelse' i musikkvideoen til "Just A Gigolo/I Ain't Got Nobody" med David Lee Roth en bekreftelse på, der en hissig dame utkledd som Cyndi Lauper kjefter på Lee Roth og dyttter ham ut. Låta ble en topp 15 hit i U.S.A. i 1985. I 1984 ga Art Of Noise ut singelen "Close (To The Edit)", og i videoen til låta hadde de med en liten jente kledd ut som Cyndi. Og også denne jenta var bestemt/hissig. Cyndi følte folk i musikkbransjen ønsket å skape et inntrykk av at hun var en sint dame, i stedet for å fokusere på engasjementet hun hadde

 I musikkvideoen til "Just A Gigolo/I Ain't Got Nobody" framstod 'Cyndi' som en sint dame.

Rick Chertoff, Rob Hyman og Eric Bazilian som skal ha mye av æren for at "She's So Unusual" ble så bra som den ble hadde som nevnt nettopp spilt inn en plate med The Hooters da de møtte Cyndi. For Rob og Eric passet det bra å jobbe med Cyndi på den tiden, ettersom The Hooters var blitt oppløst etter debutalbumet "Amore". Men inspirert av arbeidet med Cyndis plate og økt interesse hos platselskapene kom Hooters sammen igjen i 1984, og i mai ble albumet "Nervous Night" lagt ut for salg, med Rick Chertoff som produsent. Og det ble en kjempesuksess med 12. plass i U.S.A. og 2 millioner solgte eksemplarer av albumet. Det var særlig opptredenen deres på gigantkonserten Live Aid i juli 1985, der de fikk æren av å åpne konserten i hjembyen Philadelphia, som skapte interesse for bandet hos amerikanske platekjøpere.

Rob Hyman (venstre) og Eric Bazilian (nederst til høyre)

opplevde stor suksess med The Hooters, både i 1985 og årene etter.

Live Aid var 80-tallets største rockekonsert og begivenhet, og Cyndi Lauper hadde takket ja til å opptre i Philadelphia. Visstnok var det meningen at hun skulle synge en duett med en av sine musikalske favoritter, Patti LaBelle. Men på selve dagen dukket ikke Cyndi opp på scenen, og ingen forklaring ble gitt verken da eller i ettertid. Årsaken til fraværet ble først kjent i 2012, da hun i selvbiografien "A Memoir" fortalte at hun på den tiden måtte foreta en hasteoperasjon pga. en stor svulst som hun hadde i magen. Cyndi: "I had a tumor in my stomach the size of a grapefruit, along with all these other little ones." Etter operasjonen dro Cyndi og David hjem til produsent og kamerat Lennie Petze for å hvile ut.

Cyndi: "After two weeks, when I was starting to walk, Bob Geldof invited me to participate in Live Aid. I really wanted to go, and Boy George was encouraging me, too, but at that point, my stomach was still distended and I could hardly pull myself up. It took a while to fully recover, and endometriosis caused me to be in and out of hospitals for the next few years."

Det eneste publikum fikk se av Cyndi 13. juli 1985 var en film der hun var med og reklamerte for Live Aid-boken.

Cyndi fikk dessverre ikke muligheten til å opptre på Live Aid.

Tidlig i 1985 fikk David Wolff høre at Steven Spielberg planla en ny film, kalt "The Goonies". FIlmene Spielberg hadde spilt inn i forveien var store suksesser på kino, og musikken fra suksessfilmer gjorde det gjerne bra på hitlistene. Wolff sørget derfor for et møte med Spielberg, og like etter hadde Cyndi en avtale om både å lage temalåta for filmen, samt å samle sammen andre artister til soundtracket - en oppgave hun tok på stort alvor. 

Selv om "The Goonies" var en barnefilm var Cyndi opptatt av å lage en låt som videreførte lydbildet fra "She's So Unusual". Cyndi: "I was concerned about keeping the integrity of what I was doing. I wanted to stay true to the fan base that I had built." Likefullt ble "The Goonies 'R' Good Enough" en litt 'barnslig' låt som passet godt inn i filmen. Cyndi hadde egentlig tenkt å kalle låta "Good Enough" men plateselskapet endret navn på den for å framheve filmtittelen.

Cyndi kom ikke så godt overens med Spielberg, mest fordi de var så ulike som personer, men også fordi han droppet å ha med de mange låtene som var spilt inn til soundtracket i filmen, med artister som The Bangles, Teena Marie, Philip Bailey og REO Speedwagon. Cyndi hadde også med rockeren "What A Thrill" på soundtracket - en låt hun hadde framført live siden 1983. Spielberg hadde også helt andre ideer til musikkvideoen til "The Goonies 'R' Good Enough" enn det Cyndi hadde, noe som gjorde at han tilslutt satte bort jobben til noen andre. Resultatet ble en fornøyelig video, ikke ulik den til "Girls Just Want To Have Fun", med de samme 'skuespillerne'. Dvs. Cyndis mor, kjæresten David og kameraten Lou Albano. Også popbandet The Bangles deltok i musikkvideoen, som pirater. Bangles fikk ikke gjennombruddet sitt før året etter. 

Bilder fra selve filmen hadde en perifer rolle i musikkvideoen.

Musikkvideoen til "The Goonies 'R' Good Enough" der bl.a. Cyndis mor og kjæreste deltok (igjen).

"The Goonies 'R' Good Enough" som Cyndi skrev selv, og produserte sammen med Lennie Petze, ble en stor hit, med topp 10 plassering både i U.S.A., Canada, Frankrike og Australia.

Til tross for suksessen med låta mislikte Cyndi å framføre den live, og hun unnlot å ha den med på samleplater som ble gitt ut i årene etter. Årsaken var ifølge henne selv at hun 'hatet' låta, og fordi hun sterkt mislikte at de hadde endret navn på den til "Goonies". Cyndi: "I was so bothered that they ruined the name of that song that I refused to sing it for years."

I 1985 ble det spilt inn en romantisk komedie med den da ukjent Sarah Jessica Parker i hovedrollen. Filmen het "Girls Just Want To Have Fun" - kalt opp etter Cyndis låt, og låta ble også spilt av i selve filmen. Cyndi fikk tilbud om å spille i filmen, men etter å ha lest det fjollete manuskriptet takket hun nei. Cyndi: "How dare you take what I’ve done, dress characters up like me, and then write this stupid, inane script about nothing, when everything I’ve struggled to do was about something? I couldn’t believe it."

Med årene har "Girls Just Want To Have Fun" blitt brukt i en lang rekke filmer, som som "The Simpsons", "Friends", "Bones", "Sesame Street", "Gilmore Girls" og "Miami Vice".

Sykdommen og arbeidet med soundtracket til "The Goonies" forsinket arbeidet med et nytt Cyndi Lauper album, noe som stresset henne. Hun ble også stresset av at hun i forkant av innspillingen av det neste albumet mistet både produsenten og musikerne fra "She's So Unusual". Rick Chertoff stilte som krav at han skulle ha full kontroll på innspillingen av Cyndis neste album mens hun ønsket å være medprodusent, både for å påvirke resultatet mer og for å lære. Men det var ikke Chertoff interessert i. Og med han ute forsvant også 'hans' musikere Eric Bazilian og Rob Hyman. Cyndi: "So I ended up not working with Rick, and because I didn’t work with him, I couldn’t work with Rob Hyman, either, because they were affiliated. So there went the band and the sound that I created with them."

Med Chertoff ute valgte Cyndi å bruke sin venn, platedirektøren Lennie Petze, som produsent. Inn som musikere i stedet for Hyman og Bazilian kom kjente navn som Adrian Belew (King Crimson), Nile Rodgers (Chic), Rick Derringer, Billy Joel og The Bangles (koring). Cyndi hadde også håpet å få med sin favorittartist Patti LaBelle på plata, men Patti krevde andeler av platesalget og det var ikke Lennie og David interessert i å gi henne.

Ting ble ikke bedre av at Cyndis beste venn Gregory Natal døde på denne tiden, noe som førte til at Cyndi gikk inn i en sorgperiode. Gregory og Cyndi ble venner rundt 1980 og hadde holdt kontakten siden. Gregory hadde også deltatt i flere av Cyndis videoer, slik som "She Bop". Gregory var homofil og det var AIDS som tok livet av ham, slik som så mange andre på den tiden.

Gregory og Cyndi

Gregory hadde en gang sagt til Cyndi at hun måtte skrive en sang til ham. Cyndi :"He asked that I write a song for him. He wanted me to release it in the spirit of 'That’s What Friends Are For'. I thought, 'What, like Burt Bacharach? Yikes, that is a tall order'." Etter hans død skrev Cyndi den personlige og vakre "Boy Blue".  Blåfargen i tittelen henspilte på Gregorys blå øyne. Da hun senere framførte den live klarte hun ikke å holde tårene tilbake. Cyndi: "I used to cry every night when I sang that song."

Nå som Cyndi var blitt en kjent artist ble hun tilbudt låter skrevet av andre artister. En av dem var "True Colors" skrevet av den kjent komponistduoen Tom Kelly Og Billy Steinberg. De to haddde nettopp skrevet "Like A Virgin" for Madonna. Balladen "True Colors" hadde de tenkt å la den populære kanadiske artisten Anne Murray framføre, men av en eller annen grunn valgte Murray å takke nei til låta med de opplagte kvalitetene. Steinberg hadde moren sin i tankene da han skrev teksten, og om det å se gjennom det ytre på en person, for å finne ut hvordan de virkelig er. Cyndi: "I heard the lyrics and the melody and thought, 'Well, if it’s a kind of prayer to feel better, then it should be sung like one'."

Billy Steinberg var henrykt over at Cyndi ville spille inn låta deres da han var en stor fan av henne. Billy Steinberg: "It was beyond my dreams that Cyndi would record 'True Colors'. I had a wish list, and she was at the top."

"True Colors" var tenkt som en pianoballade à la "Bridge Over Trouble Water", men Cyndi, produsent Lennie Petze og gitarist Peter Wood forsterket den følelsesmessige siden og gjorde "True Colors" til en naken låt, med Cyndis sjelfulle stemme som det bærende elementet. Akkompagnert av gitar, keyboard, og afrikanske trommer i bakgrunnen. Det var Cyndis innevelse som gjorde "True Colors" til den fantastiske låta den ble. Billy Steinberg: "We were fortunate that Cyndi recorded 'True Colors' and gave it an artistic interpretation. The song could have come across as more generic, but her version was quite different and very artistic."

Da hun sang låta  hadde hun Gregory i tankene.  som nevnt var Gregory homofil, og med årene kom "True Colors" til å bli en kampsang for homofile. Men på den tiden den ble gitt ut var det en spirituell låt uten noen bestemt referanse, og en låt som mange fikk et nært forhold pga. sitt såre preg. I 1997 da det begynte å bli vanlig for folk å sende emails til hverande mottok Cyndi mange mails fra folk som fortalte hvordan "True Colors" hadde reddet livet deres da var deprimert og lei av livet. Cyndi: "Many of them were from people who told me about how it was really tough for them to come out and that the song 'True Colors' really saved their lives." Svært mange av mailene var fra homofile, noe som gjorde inntrykk på Cyndi.

Cyndi: "I sang this healing song. I had to get out of my way and know that it was not about me. I had to stand there and wait for the spirits to come, and allow them to go through me."

Innspillingen av albumet som fikk navnet "True Colors" ble gjort i Power Station Studio og Hit Factory Studio i New York.

"True Colors" ble gitt ut som første singel fra den nye plata, 28. august 1986. Og til tross for at plateselskapet hadde ønsket seg en ny gladlåt som "Girls Just Want To Have Fun" ble balladen en stor hit. Og i motsetning til "Girls.." gikk "True Colors" helt til topps i U.S.A. (i to uker) i slutten av oktober. Den ble også nr. 1 i Canada, og nådde topp 10 i land som Norge, Sverige, Australia og Italia.

I likhet med "Time After Time" har "True Colors" blitt en låt svært mange artister har tolket gjennom årene. Mest kjent er Phil Collins' versjon fra 1998.

"True Colors" ble nominert både til en Grammy og MTV Award uten å vinne.

Det ble laget en musikkvideo med et kunstnerisk preg

til "True Colors" der Cyndis kjæreste David igjen var med.

Albumet "True Colors" ble lagt ut for salg 15. september 1986. Som endel av promoteringen av albumet ble folk i musikkbransjen invitert til en fest i New York der plata ble spilt. I tillegg til de musikalske gjestene inviterte Cyndi også en gjeng med wrestlere for å skape litt blest om arrangementet. Dette var siste gang Cyndi var i kontakt med wrestling-sirkuset, da hun etter dette følte seg frosset ut av de som styrte bransjen.

Cyndi opptrådte også på David Lettman show på denne tiden, der hun framførte "True Colors". En opptrden hun grudde seg til. Cyndi: "I was so freaked out. I kept thinking, 'Oh my God, how am I going to perform? I have to win all these people over and I have to do it quietly, without singing my guts out'."

Cyndi på David Letterman Show i 1986.

I likhet med "She's So Unusal" var "True Colors" en god blanding av ulike sjangere og en blanding av coverlåter og nyskrevne låter. 60-talls aktige "Maybe He'll Know" var en låt Cyndi hadde spilt inn med Blue Angel i 1980. "What's Goin' On" var en politisk låt som Marvin Gaye i sin tid gjorde til en klassiker. "Iko Iko" var en morsom 50-talls låt med et visst etnisk, rytmisk preg.

Albumet "True Colors", med coverbilde hentet fra musikkvideoen til tittellåta.

Sukkersøte "The Faraway Nearby" skrev Cyndi sammen med Tom Gray (han som hadde skrevet "Money Changes Everything). Stephen Broughton Lunt som hadde vært med og skrevet "She Bop" hjalp Cyndi med både "Boy Blue" og forglemmelige "911" (som merkelig nok fikk en Grammy-nominasjon for Best Female Rock Vocal Performance).

"True Colors" ble gitt ut midt på 80-tallet i en tid der synthesizere fortsatt var det store og man kunne lage røffe lydbilder som imponerte lytteren (da). Cyndi lot seg inspirere til å spille inn de tidstypiske låtene "Change Of Heart" og "One Track Mind" der særlig førstnevnte var et vellykket forsøk med sin pågående trommelyd og Nile Rodgers tøffe gitarriff - som skapt for dansegulvet i 1986/87. Mens Richard Termini og Rob Hyman hadde spilt synth/keyboard på det forrige albumet var det Jeff Bova som var Cyndis keyboardess på "True Colors". Bova hadde deltatt på plater med bl.a. Herbie Hancock, Robert Palmer og Ian Hunter før dette.

 Jeff Bova

"True Colors" fikk brukbar kritikk da det kom ut, og solgte bra rundtom, med 4. plass i U.S.A., 1. plass i Australia, 3. plass på New Zealand, 8. plass i Sveits, 2. plass i Japan, 25. plass i Storbritannia og 7. plass i Canada. I Norge nådde ikke plata opp. I løpet av sitt første år ute solgte albumet 3 millioner eksemplarer.

I tillegg til hyppige opptredener på TV og i radio dro Cyndi også ut på en "True Colors Tour", med oppstart på Budokan i Tokyo, Japan, den 10. september 1986. Etter 16 konserter i Japan og Australia startet hun opp den amerikanske delen av turneen i Dallas, 10. oktober. Etter hele 117 konserter ble turneen avsluttet 12. mars 1987, i Paris, Frankrike. Med seg på turneen hadde Cyndi svært dyktige musikere, med David Rosenthal på keyboard, gitaresset Aldo Nova, Sterling Campbell på trommer, Kevin Jenkins på bass og Rick Derringer på vokal og gitar.

Turneprogram for "True Colors Tour"

I november 1986 ble "Change Of Heart" gitt ut som 2. singel fra albumet. Og dette ble nok en stor hit for Cyndi, med 3. plass i U.S.A. Musikkvideoen til låta ble spilt inn på ulike steder i London, med Cyndi og bandet kledd i new romantic-inspirerte klær.

 "Change Of Heart" videoen.

l mars 1987 ble Marvin Gaye-coveren "What's Goin' On" gitt ut som 3. singel fra albumet. Og til tross for sitt lavmælte preg ble den en hit med en fin 12. plass i U.S.A. Like bra gikk det ikke med hyllesten til Gregory Natal. "Boy Blue" nådde kun 71. plass i U.S.A. Cyndi: "Unfortunately it wasn’t right for repetitive play on the radio."

Den 5. og siste singelen "Maybe He'll Know" ikke nådde opp i hele tatt.

Med to suksessplater i løpet av to år var Cyndi en av de mest populære artistene i U.S.A. Og med det ble hun invitert til mange arrangement og fester. Her traff hun andre kjente artister og skuespillere - mennesker hun hadde sett opp til tidligere i livet. Med det hun opplevde var at mange av de mannlige kjendisene hadde et nedlatende og sexfiksert syn på henne og andre damer. Artister som Bruce Springsteen og Bob Dylan sang om kvinners rettigheter, men Dylan fortalte Cyndi at han mislikte at jenter spilte i band mens Springsteen ga henne et 'skittent blikk' selv om han hadde kjæresten ved sin side. Og Julio Iglesias førsøkte seg på henne selv om hun stod der sammen med kjæresten David.

Som nevnt var det populært å koble kjente artister med filminnspillinger på 80-tallet. Og i 1987 fikk hun tilbud både om å framføre temalåta og om å spille en rolle i filmen "Vibes". Cyndi var skeptisk til begge, men lot seg overtale av produsent Ron Howard, da hun likte filmene han hadde produsert tidligere. "Vibes" var en eventyr/komedie om jakten på en inkaskatt, noe hun syntes var morsomt. Cyndi: "I played a psychic named Sylvia, who, with another psychic, gets hired by a rich guy to find his son in South America. But as it turns out, we’re really hired to find a hidden Incan treasure where all the world’s psychic energy comes from. To me, right off the bat, that was so much fun."

"Vibes" ble den første filmen Cyndi spilte i.

For å få bedre innsikt i hva det ville si å være et medium kontaktet Cyndi en dame som jobbet som medium. Damen førte Cyndi tilbake til tidligere liv, bl.a. som soldat i en nederlandsk hær. Og hun kom i kontakt med hjelperne sine, noe som ifølge Cyndi gjorde henne til en mer spirituell person.

Inspirert av Madonnas "Who's That Girl" farget Cyndi håret hvitt før filminnspillingen. Dessverre ble ikke innspillingen slik Cyndi hadde sett for seg, da både motspiller Dan Akroyd og produsent Ron Howard forsvant ut før filmen var ferdig, og de som tok over oppførte seg merkelig mot henne. Og underveis i innspillingen fikk hun igjen problemer med magen, og hun måtte gjennomføre nok en operasjon.

"Vibes" ble ikke noen suksess på kino, og kritikerne omtalte den som "Bad Vibes".

Cyndi framførte temalåta "Hole in My Heart (All the Way to China)" i filmen. Det var egentlig meningen at hun skulle skrive en låt selv, men filmselskapet likte ikke balladen "Unconditional Love" som hun skrev sammen med Tom Kelly og Billy Steinberg. I stedet valgte de å bruke en låt skrevet av noen andre, men lot Cyndi og Lennie Petze få produsere den. Cyndi bidro til å gi "Hole in My Heart" et pønkete preg som radiostasjonene hadde problemer med. Singelen gjorde det likevel brukbart på listene rundt om, med 8. plass i Australia og New Zealand, og 54. plass i U.S.A.

Singelen "Hole in My Heart (All the Way to China)"

'Fiaskoen' med filmen gikk innpå Cyndi. Den skadet karrieren hennes, som etter dette ble nedagående. Det gikk også utover hennes forhold til kjæresten David.

Cyndi ønsket å gifte seg men David ønsket å vente til karrieren til Cyndi gikk bedre. Cyndi ønsket å ha barn men David ønsket å vente. David forsøkte også å få Cyndi til å gjøre det plateselskapet ønsket hun skulle gjøre, noe hun motsatte seg og som førte til kraftig krangling dem imellom. Uenigheten om disse tingene gjorde at forholdet sakte men sikkert tok slutt, til Cyndis store fortvilelse fordi hun fortsatt var glad i David.

 Cyndi og David i 1984 da ting fortsatt var bra.

Negativt var det også at folkene som Cyndi hadde jobbet med hos Epic fikk sparken, og like etter ble selskapet kjøpt opp av Sony, og inn kom nye folk som hadde fokus på andre artister enn Cyndi. Cyndi: "My relationship with the record company was getting more tense, things were getting more tense at home." Cyndi følte også at hun hadde gjort seg upopulær hos den mektige Sony-sjefen Tony Mottola, noe som ikke gjorde ting enklere.

På den tiden bodde Cyndi og David i vakre omgivelser på Cape Cod, helt ytterst på kysten, sør for Boston og nordøst for New York. Her hadde de egen havn med speedbåt (som aldri ble brukt).

Under disse forholdene forsøkte Cyndi å finne krefter og motivasjon til å spille inn sitt 3. studioalbum. Hun hadde egentlig ønsket å spille inn et 'åndelig' album kalt "Kindred Spirit", med låter inspirert av 20- og 30-talls country. Ideen kom så langt at det ble trykt opp platecover med den tittelen. Men av frykt for å irritere sjefene i Sony valgte hun å gjøre som de ønsket og spille inn et mer tradisjonelt popalbum. De eneste låtene med den stilen som ble med på Cyndis neste album var  "Kindred Spirit" og "Intro".

Cyndi: "I wanted the album to be called 'Kindred Spirit' because all those old recordings were kindred spirits. But the label, big surprise, was more interested in commerce than in art."

I stedet slo Cyndi seg sammen med hitmakerne Tom Kelly og Billy Steinberg og skrev iørefallende låter som "Heading West", 60-talls inspirerte "My First Night Without You" og "Primitive". Også den vakre balladen "Unconditional Love" som de tre egentlig hadde skrevet for filmen "Vibes" ble tatt med på plata.

Tom Kelly og Billy Steinberg skrev flere av de store hitlåtene på 80-tallet.

Dianne Warren og Desmond Child var også to låtskrivere med mange hits på samvittigheten, og sammen med de skrev Cyndi "Insecurious". "I Don't Want to Be Your Friend" var skrevet av Dianne Warren alene. Også på musikersiden fikk Cyndi hjelp fra mange av de beste som var tilgjengelig. Bl.a. Eric Clapton, Jeff Bova, Steve Ferrone og Bootsy Collins. Til sammen deltok over 50 musikere på plata som ble spilt inn på Hit Factory i New York. Den fikk navnet "A Night To Remember", og var igjen produsert av Cyndis venn Lennie Petze.

 Det ble laget et stilfullt cover til "A Night To Remember".

Bildet som ble brukt var tatt ved Manhattan Bridge i Brooklyn, New York.

Til tross for mange fengende låter og dyktige musikere ble "A Night To Remember" en liten skuffelse da den ble lagt ut for salg i mai 1989. Kritikerne var negativ til den da de mente låtene var intetsigende, og at plata som helhet spriket for mye. 

Med untak av "Dancing With A Stranger" var alle låtene på plata av god kvalitet men de manglet det særegne og sprudlende som Cyndi hadde blitt kjent gjennom (Webmaster).

I U.S.A. solgte "A Night To Remember" også dårlig med en skuffende 37. plass. Rundtom i verden havnet albumet et stykke ned på listene, og i Norge kom den ikke inn på VG-lista. Mer positivt var det med en sterk 9. plass i Storbritannia - det beste hun hadde oppnådd der - og 3. plass i Japan.

Lite fornøyd med innspillingen og mottagelsen av plata har Cyndi senere omtalt "A Night To Remember" som "A Night To Forget".

Det startet bra for Cyndi med utgivelsen av førstesingelen "I Drove All Night" i april 1989. Den ble en stor hit med 6. plass i USA, 7. plass i Storbritannia, 8. plass i Canada, 10. plass i Frankrike og 11. plass i Australia. Låta var skrevet av Kelly og Steinberg og var egentlig tenkt gitt ut med Roy Orbison. Orbison spilte inn en versjon i 1987, men pga. sin død i 1988 ble utgivelsen av hans versjon utsatt noen år. Cyndi likte låta pga. dens opplagte kvaliteter, samt at hun likte ideen med en kvinne bak rattet - en dame med kontroll over situasjonen.

I 1990 ble Cyndi nominert til Best Female Rock Vocal Performance på Grammy-utdelingen for "I Drove All Night".

 At David ikke deltok i musikkvideoen til "I Drove All Night" og at Cyndi

klinte med en annen mann var et tydelig tegn på at forholdet til David var over.

Det ble gitt ut ytterligere 4 singler fra "A Night To Remember", med "My First Night Without You", "A Night To Remember", "Heading West" og "Primitive". Men ingen av singlene nådde opp noe sted. En låt som muligens kunne blitt en hit var sukkersøte "Unconditional Love", men den ble kun gitt ut som promosingel. I 1991 ble låta en hit for Susanna Hoffs fra The Bangles.

Plateselskapet gjorde lite for å promotere albumet og singlene, og Lennie Petze som hadde tyngden i bransjen som skulle til, brakk foten etter et fall på båten sin, måtte på sykehus, og ble aldri den samme igjen.

Selv om albumet "A Night To Remember" ikke nådde opp i Norge valgte NRK TV å ha et 40 minutters portrettintervju med henne, kalt "I egne øyne", i beste sendetid i 1989. Her fortalte Cyndi litt om barndommen, og frykten for å skille seg ut, og ønsket om å ha tilhørighet til en gruppe. Hun fortalte også om låtene hun hadde skrevet, og stoltheten hun følte da Miles Davis spilte inn "Time After Time" på plate. På spørsmål om hva som var hennes favorittvideoer, framhevet hun "What's Going On" og "I Drove All Night". I motsetning til hva hun senere har sagt, mente Cyndi at A Night To Remember" var hennes beste album. Cyndi: "I'm really pleased with this record, I think this is the best record that I ever done."

Cyndi på NRK TV i 1989.

21. april 1989 dro Cyndi ut på en "A Night To Remember Tour" med oppstart i Poughkeepsie, New York. Etter 45 konserter ble turneen avsluttet i Mexico City, 26. november. På turneen besøkte hun land som Japan, Sør-Korea, Hong Kong, Taiwan, Filippinene, Australia, Brasil, Chile, Venezuela, i tillegg til U.S.A. og Mexico. 

Turneprogram for "A Night To Remember Tour",

som også inneholdt en kalender med vågale bilder av Cyndi.

Cyndi: "The 'Night to Remember' tour took me to many places, including all through Mexico, which I loved. The only problem was that I was playing in bullrings, and I kept losing my voice. I realized that I was sucking in the dirt that was being kicked up from the dirt floor as everyone got excited and started to dance."

Blant musikerne hun hadde med seg på turneen var John Turi som hun hadde spilt med i Blue Angel.

Cindy med Jim Gregory (bak) og John Turi på "A Night To Remember Tour" i 1990.

Innimellom turnevirksomheten og promoteringen av albumet og singlene valgte Cyndi å reise til Sovjet sammen med andre amerikanske låtskrivere for å konkurrere mot russiske låtskrivere.. Med på turen var også Diane Warren. Selv om det var slutt mellom David og Cyndi var han med på turen, da han fortsatt var manageren hennes. Det hindret ikke Cyndi i å ha en affære med en italiener fra New Jersey.

Folkene Cyndi tilbrakte tid sammen med i Sovjet.

Pga. sitt vennskap med Yoko Ono fikk Cyndi muligheten til å delta på tribute-konserten til John Lennon i Liverpool, i mai 1990. Som nevnt hadde Beatles og Lennon vært store forbilder for Cyndi i barndommen, så dette var en stor ære. På konserten sang Cyndi "Hey Bulldog" og "Working Class Hero".

21. juli 1990 deltok Cyndi på gigantkonserten "The Wall - Live in Berlin" sammen med kjente navn som Sinead O'Connor, Van Morrison, Scorpions, The Band, Bryan Adams og The Hooters. Roger Waters som stod bak konserten ga Cyndi en sentral rolle i forestillingen, der hun sang på "Another Brick in the Wall (Part 2)" og "The Tide Is Turning (After Live Aid)". Hun spilte også litt trommer på konserten.

Hele 300.000 mennesker var tilstede på konserten i Berlin, mens ytterligere 5 millioner så den live på TV.

Kledd som britisk skolejente sang Cyndi flere låter på "The Wall - Live In Berlin".

Tilbake i New York ble livet tungt for Cyndi. Hun følte seg mislykket, ettersom både karrieren og kjærlighetslivet gikk dårlig. Cyndi: "I lost my relationship, I lost my work, I lost my focus. And I had no one to go to, really." Hun hadde mørke tanker der hun planla å ta sitt eget liv. Det eneste som stoppet henne fra å gjøre det var tanken på avisoverskriftene det ville medført: "Girl who wanted to have fun just didn't."

Cyndi ønsket å ta en pause fra musikkarrieren og heller satse på film. Den første hun deltok i var lavbudsjettfilmen "Off And Running" der Cyndi hadde hovedrollen som en klubbsanger som forsøker å finne ut hvorfor en bekjent av henne ble drept. Cyndi: "I played an actress named Cyd Morse who wasn’t getting much work so I danced as an underwater mermaid at a Miami night club. Then I got caught up in a murder mystery after two guys killed my boyfriend and tried to kill me too."

Filmen ble ikke satt opp på kino i U.S.A. men gikk rett ut på leiemarkedet.

Cyndi hadde hovedrollen i filmen "Off And Running"

Han som spilte morderen i filmen het David Thornton, og Cyndi ble introdusert for ham av hennes homofile assistent Paul, da sistnevnte syntes David var søt. Uheldigvis for dem begge var Thornton hetrofil, og i et forhold med en dame. Men Cyndi og David fant tonen under innspillingen, da begge hadde sans for humor, med practical jokes.

Cyndi og kameraten Paul

Thornton var fra Cheraw i Sør-Carolina, og har en lang karriere som skuespiller, både før og etter at han traff Cyndi. Mest kjent er han for "Hjemme alene 3", "John Q" og "Alpha Dog".

David Thornton (til venstre) som en av skurkene i "Hjemme alene 3".

På valentinsdagen i 1990 ble Cyndi og David kjærester, etter å ha vandret sammen på stranden ved hotellet de begge bodde på. Cyndi var bekymret for at det var et dårlig tegn å bli sammen med nok en fyr ved navn David, men psykologen hennes mente at det var helt ufarlig... 

Cyndi og David ble gift allerede etter å ha vært sammen 1 1/2 år, 24. november 1991. Begge hadde vært i lengre forhold tidligere uten å bli gift så de tenkte de likegodt kunne hoppe i det, og heller skilles om det ikke fungerte. Cyndi: "We figured, what the hell, if it don’t work out, it don’t work out. So we gave it a shot."

De to ble gift i Quaker Meeting-House i New York. Tilstede i bryllupet var den nærmeste familie, og venner som Little Richard, og Rob Hyman fra The Hooters med kone. Cyndi: "Rob Hyman from the Hooters was there with his wife, Sally. We had become very close to them." Hyman framførte Procol Harums "A Whiter Shade Of Pale" idet Cyndi gikk opp kirkegulvet sammen med sin far.

Cyndis far Fred fulgte datteren opp kirkegulvet.

Et av mange høydepunkt på en perfekt dag for Cyndi var da Patti LaBelle sang "Come What May". Cyndi: "I had a wonderful time at my wedding, and I was so in love with David."

Cyndi og Patti LaBelle

Bryllupsreisen gikk til Long Island utenfor New York der de tilbrakte noen få dager før pliktene igjen kalte. Flere år senere dro de ut på en ny bryllupsreise, til Hawaii.

Cyndi og David på bryllupsdagen sin.

På den tiden eide Cyndi to hus og en leilighet. På Cape, i Connecticut og i New York.

Fra 1987 og utover var "A Very Special Christmas"-platene noe av det mest populære i platebutikkene rundt juletider. I 1992 fikk Cyndi æren av å være med på "A Very Special Christmas 2", der hun sang "Santa Claus Is Coming To Town" sammen med legenden Frank Sinatra.

Samme år fikk Cyndi også æren av å framføre vakre "The World Is Stone" som endel av Sir Tim Rices musikal "Tycoon". Låta var egentlig fransk, med tittelen "Le Monde est stone". Også Kim Carnes, Celine Dion, Nina Hagen, Peter Kingsbery, Willy DeVille og Tom Jones deltok på soundtracket til "Tycoon". Cyndis låt ble gitt ut på singel, og den ble en stor hit i Frankrike med 2. plass. I Storbritannia ble den også en hit, med en 15. plass.

Vakre "The World Is Stone" ble en hit for Cyndi i 1992.

Cyndis siste studioalbum "A Night To Remember" kom ut i 1989. Og det skulle gå 4 år hennes neste album "Hat Full Of Stars" var klar for utgivelse. Årsakene til den lange ventetiden var flere, som over nevnt. Men også et ønske om å finne tilbake til seg selv. Cyndi: "I had to get back to why I had started to sing in the first place. Why did I become an artist? What was my story?" Cyndi hadde også et ønske om å bare slappe av og være sammen med ektemannen sin.

Tittelen "Hat Full Of Stars" henspilte på en hatt Cyndi hadde eid da hun bodde i Vermont. Cyndi syntes hun så mye vakkert der som hun ønsket å ta vare på som gode minner som hun kunne vise andre senere. Disse minnene ble 'stars' som hun fylte hatten sin med. Tittellåta ble skrevet av Cyndi sammen med den britiske pianisten Nicky Holland som Cyndi hadde bodd i samme blokk som tidligere. Holland hadde tidligere skrevet låter for bl.a. Tears For Fears.

Nicky Holland

Både denne og andre låter på plata var triste, med tema som vold i familien, homofobi, rasisme og abort. Musikalsk lå den også et stykke unna Cyndis andre plater med sitt alternative preg. Den kunne minne mer om samtidige artister som Tori Amos og Alanis Morrissette.

I tillegg til Holland fikk Cyndi hjelp til å skrive låtene av dyktige folk som Mary Chapin Carpenter, Ailee Willis, Tom Gray, Hugh Masekela, og Rob Hyman og Eric Bazilian fra The Hooters. Hyman og Bazilian bidro også som musikere, noe som gjorde at "Hat Full Of Stars" kunne minne om Hooters' album. Også Nile Rodgers, Jeff Bova, Peter Wood og Deborah Fraser som hadde hjulpet Cyndi tidligere deltok på "Hat Full Of Stars".

Platas to beste spor var "That's What I Think" og "Sally's Pigeons" og begge to ble gitt ut som singler fra albumet uten å nå opp. Førstnevnte var skrevet i samarbeid med Hyman og Bazilian, noe også "Someone Like Me" og "Feels Like Christmas" var. "Feels Like Christmas" var en sjarmerende julelåt med mye Hooters i seg. I 1998 dannet den utgangspunkt for en juleplate som Cyndi ga ut.

"Hat Full Of Stars" ble spilt inn i Hit Factory, Sigma Sound, Messina Sound, Right Track, The Enchanted Cottage, The Ranch, og World Famous Orbit Sound. Som medprodusent fikk Cyndi hjelp fra dance-artisten/DJen Junior Vasquez, og William Wittman.

Albumet "Hat Full Of Stars", med et flott albumcover

inspirert av et bilde av 20-talls skuespilleren Mary Pickford.

Albumet ble lagt ut for salg 30. juni 1993, til hyggelig omtale i media, men minimal interesse hos platekjøperne. I U.S.A. ble det bare 112. plass, i Storbritannia 56. plass og Canada 68. plass. Unntaket var Frankrike der plata nådde en fin 9. plass. Cyndi: "I was proud of that album, and it got nice reviews, but it didn’t sell. When it was released in June of 1993 and I saw the sales figures, I went home and cried my eyes out. It was my first real big flop. The record company didn’t bother promoting it. They just threw it away, while Tommy Mottola was up on top, putting every dollar into his new bride Mariah Carey’s career."

Cyndi skyldte i ettertid på manglende promotering av albumet hos plateselskapet Epic. Hun gjorde seg upopulær hos Epic-sjefen da han truet med å drepe ham om noen av låtene hennes ble remikset i 'tidsriktige versjoner', noe som heller ikke hjalp på samarbeidet. På den tiden hadde ikke Cyndi egen manager, og hun hadde heller ikke Lennie Petze til å støtte seg. Hun hadde en manager en kort tid før hun fant ut at han var et dophue. Flere managere senere fikk hun den svært dyktige Lisa Barbaris til å hjelpe seg med det økonomiske, juridiske og kontakten med plateselskapet. Cyndi: "I’ve had an amazing manager for many years named Lisa Barbaris who used to do my music press. She is like a sister to me."

Lisa Barbaris ble etter hvert manager for Cyndi, og en viktig støttespiller.

Som gjengjeld for hjelpen Cyndi fikk fra Hyman og Bazilian på albumet bidro Cyndi som låtskriver og sanger på "Boys Will be Boys" på Hooters' 1993 album "Out Of Body". En annen låt på albumet het "Private Emotion", og var dedisert til Cyndi. I Ricky Martin sin versjon ble sistnevnte låt en hit verden over i 2000.

Cyndi med Rob Hyman og Eric Bazilian

I 1993 spilte Cyndi en av hovedrollene i komedien "Life With Mikey", som sekretær til Michael J. Fox. 

I 1993 og 1994 var Cyndi ute på en "Hat Full of Stars Tour", med oppstart i New York. Den ble avsluttet i Tokyo, Japan, 5. januar 1994 etter kun 38 konserter. Musikerne som deltok hadde ikke vært med på noen av Cyndis foregående turneer, men flere av dem hadde vært med på "Hat Full Of stars". Og Cyndi var svært fornøyd med musikerne på turneen - musikere som kom til å følge henne de neste årene. Cyndi: "The one thing I got from that Hat Full of Stars project was a wonderful band."

Jula 1993 ble tilbrakt i Japan, noe hun syntes var trist da hun heller ville være hjemme sammen med David. Venninnen hennes - Yoko Ono - fikk broren sin til å sette et juletre på gulvet i hotellrommet til Cyndi, for å muntre henne opp. Cyndi: "She had her brother do it. I’ll never forget that."

Cyndi hadde et ønske om å lage en road documentary fra turneen men plateselskapet ønsket ikke å støtte henne med penger så det ble ikke noe ut av filmen.

I 1994 ga Cyndi ut sin første samleplate, kalt "Twelve Deadly Cyns...and Then Some". Epic hadde mast om utgivelse av en slik plate også tidligere, men Cyndi mente det var best å vente til etter utgivelsen av "Hat Full Of Stars", da hun følte at en slik plate trengte flere hitsingler enn det hun hittil hadde. Men som kjent gikk det ikke slik. Cyndi: "Let me get this album done and we’ll have another hit to put on it. How did I know they weren’t going to fuckin’ do anything to promote it?"

I tillegg til de kjente hitlåtene valgte Cyndi å spille inn 3 nye låter for albumet. Dvs. "I'm Gonna Be Strong" var en cover av Blue Angels låt fra 1980 med Cyndi på vokal, mens "Hey Now (Girls Just Want to Have Fun)" var en reggae-versjon av Cyndis første store hit. Hun hadde jobbet fram den alternative versjonen under "Hat Full of Stars"-turneen. "Come On Home" var en helt ny låt som i likhet med "Hey Now" gikk i reggaetakt.

Også "The World Is Stone" fra "Tycoon" var med, mens "The Goonies 'R' Good Enough" fra filmen "Goonies" og "Hole in My Heart (All the Way to China)" fra "Vibes" ikke var tatt med, enda de to sistnevnte låtene var større hits enn mange av de andre låtene. I intervjuer på den tiden fortalte Cyndi at hun hatet de to låtene og derfor ikke ønsket å ha de med.

Cyndis samleplate "Twelve Deadly Cyns...and Then Some" fra 1994.

Den nye versjonen av "Girls Just Want To Have Fun" ble gitt ut som første singel fra samleplata i september 1995, og ble en stor hit mange steder, med 3. plass i Frankrike, 4. plass i Storbritannia og New Zealand, 8. plass i Japan og 87. plass i U.S.A. (hennes første topp 100 plassering der siden 1989). Også "I'm gonna Be Strong" og "Come On Home" ble gitt ut som singler fra samleplata, med en viss suksess i Storbritannia.

Bedre gikk det med "Twelve Deadly Cyns...and Then Some" som ble en storselger med hele 6 millioner solgte eksemplarer, med 2. plass i Storbritannia og topp 10 plasseringer i mange land.

Etter utgivelsen av samleplata dro Cyndi på en mindre turne i Europa samme med 12 dragartister. Også i musikkvideoen til "Hey Now" hadde hun med seg en gjeng med dragartister - en musikkvideo som Epic valgte å ikke gi ut i U.S.A. pga. innholdet. Under turneen fikk Cyndi på nært hold se diskrimineringen de homofile opplevde, noe som gjorde henne trist. Hun ønsket å gjøre noe med det, og i første omgang førte det til låta "Ballad Of Cleo And Joe".

Cyndi på turneen i 1994.

I 1994 og 1995 fikk Cyndi en gjesterolle i den populære TV-serien "Mad About You", der hun spilte Marianne Lugasso. Opptredenen hennes var såpass imponerende at hun ble nominert til "Outstanding Guest Actress In A Comedy Series" på Emmy Awards både for 1994 og 1995. Sistnevnte år vant hun prisen.

Cyndi spilte i TV-serien "Mad About You"

Høsten 1995 valgte Cyndi å roe ned og heller tilbringe tid sammen med David, samtidig som hun hadde et ønske om å bli gravid. Cyndi: "When I was trying to get pregnant, I started spending more time in the Connecticut house." 

Parallelt med at hun prøvde å bli gravid jobbet hun med et nytt album. Låtene skrev hun sammen med walisiske Jan Pulsford - en dame som fram til dette var mest kjent for å ha skrevet den britiske Eurovision låta "I'm Never Giving Up" (1983). Cyndi: "Jan Pulsford stayed nearby and we started writing songs for the new album in my little home studio. It was great." De fleste av låtene på dette og andre album Cyndi spilte inn på denne tiden ble til i stua i huset Cyndi hadde i Connecticut.

Jan Pulsford skrev låter og spilte forskjellige instrument på "Sisters Of Avalon".

Samarbeidet mellom de to damene fungerte veldig bra, og Cyndi lot seg inspirere av Pulsfords fascinasjon for keltisk mystikk. Plata de skrev fikk derfor navnet "Sisters Of Avalon", der sisters henspilte på Cyndi og Pulsford. Cyndi: "I thought Sisters of Avalon sounded really empowering."Britiske Mark Saunders (Erasure, David Bowie, Neneh Cherry, The Mission) produserte plata, i tillegg til at han spilte gitar, bass og tangent. Og sammen gjorde de tre det meste på albumet. Saunders hadde bakgrunn fra elektronisk musikk, noe man kunne høre på denne plata med sitt syntetiske preg.

Selve innspillingen ble gjort på en låve utenfor New York i Tuxedo Park. Her var de omgitt av vakre omgivelser, og de hadde en kokk og husholderske tilgjengelig. I tillegg til at leien var langt lavere enn de dyre studioene i New York City. Cyndi: "I was tired of recording in studios. They’re overpriced and overrated, and with today’s technology you don’t need them."

I likhet med "Hat Full Of Stars" ble "Sisters Of Avalon" en plate til ettertanke. "Say A Prayer" var om Gregory Natal og AIDS, "Love To Hate" var om Cyndis plateselskap Epic, mens "You Don't Know" var om folk på TV som pratet om ting de ikke hadde peiling på. Sistelåta "Brimstone And Fire" hadde mye "Girls Just Want To Have Fun" med sin sjarm og lekne preg.

 "You Don't Know", "Ballad Of Cleo And Joe" og tittellåta "Sisters Of Avalon" ble gitt ut som singler fra albumet, der førstnevnte ble en mindre hit i Storbritannia. I musikkvideoen til "Sisters Of Avalon" hadde Cyndi tatt med en kvinnelig keyboardist som satt i rullestol, noe skapte en viss reaksjon i media.

Det ble laget en stilfull musikkvideo til "Sisters Of Avalon"

Albumet "Sisters Of Avalon" ble lagt ut for salg 15. oktober 1996, i Japan, og først 1. april 1997 i resten av verden. Plata ble skamrost i musikkpressen, og tittellåta "Sisters Of Avalon" fikk spesiell omtale i Songwriter's Hall Of Fame. People Magazine omtalte plata som "90s nourishment for body and soul."

Men igjen, pga. liten interesse hos Epic for det Cyndi holdt på med var det få som fikk med seg plateutgivelsen da da den endelig ble tilgjengelig i U.S.A. I hjemlandet ble det en svært skuffende 188. plass. I Japan ble det 15. plass og Storbritannia 59. plass.

"Sisters Of Avalon" fra 1996/97 ble Cyndis 5. studioalbum.

I mars 1997 fant Cyndi ut at hun var gravid, uten at det stoppet henne fra å stille opp med stor mage i musikkvideoen til "Ballad Of Cleo And Joe" eller som oppvarmingsartist for Tina Turner på hennes turne.

19. november 1997 ble hun og David foreldre til Declyn Wallace Thornton. Declyn var oppkalt etter Elvis Costello, da hans fødenavn er Declan. Å bli mor var en stor glede i Cyndis liv. Og Declyn var en blid og fonøyd unge som ikke krevde mye. Cyndi: "Dec was the most awesome little kid. He was funny and laughed a lot—just a sweetie."

Like bra gikk det ikke med Cyndis artistkarriere. Hun måtte gi ut en plate til på Epic før hennes forpliktelser overfor selskapet var over. Hun argumenterte med at de burde la henne gå nå ettersom de uansett ikke gjorde noe for å promotere platene hun ga ut, men det ville de ikke være med på. Som siste utgivelse ønsket Epic at Cyndi skulle gi ut en juleplate, og det syntes også Cyndi var en god ide, da hun hadde tenkt tanken og generelt var glad i jula. Cyndi: "Okay, you just have to make a Christmas album'. That would be my final album for Epic and then I could get the hell out."

Cyndi ønsket at juleplata skulle bestå av en blanding av klassikere som "In the Bleak Midwinter", "Holy Night", "Rockin' Around the Christmas Tree" og nye låter. Igjen fikk hun hjelp av Jan Pulsford til å skrive nytt materiale. Som 'vanlig' skrev de låtene i Cyndis hus i Connecticut, mens selve innspillingen foregikk i garasjen. Visstnok ble enkelte av låtene spilt inn Cyndis klesskap, da hun likte akustikken der.

Også Rob Hyman bidro som låtskriver, på "Home On Christmas Day", og "Feels Like Christmas" (som allerede hadde vært ute på CL-plata, på "Hat Full Of Stars"). Han deltok også som musiker på plata der han spilte en lang rekke ulike instrument.

Som produsenter fikk Cyndi igjen hjelp fra Junior Vasquez og William Wittman.

Junior Vasquez

Selv om Cyndi ikke hadde laget juleplater før og den ble spilt inn under enkle forhold, ble "Merry Christmas ... Have a Nice Life" en svært vellykket juleplate med mye sjarm og fengende låter (webmaster). Der Cyndi klarte å kombinere et moderne lydbilde med nostalgisk julestemning. De beste låtene var de to låtene hun skrev med Rob Hyman, samt "Early Christmas Morning". Sistnevnte ble også gitt ut som singel fra albumet, og har senere figurert på en lang rekke juleplater.

Like etter utgivelsen av singelen opptrådte Cyndi med låta på et arrangement på Rockefeller Center sammen med et barnekor. Cyndi: "I was accompanied by a kids’ choir. All these little kids were in scarves and Christmas sweaters. It was awesome. I started the song by sitting on the floor in a white cape, playing the dulcimer, and then I threw my cape off and I had on a red satin Mrs. Claus–style dress with white crinoline underneath."

På plata hadde hun også skrevet en låt til Declyn, kalt "New Year’s Baby (First Lullaby)". På låta sang også babyen, noe Cyndi syntes var veldig søtt. Cyndi: "I wrote for Dec, and he grabbed the microphone and just sang into it. So that’s him that you hear in the solo. He thought he was singing. He even did a little yodel thing in it."

På innercoveret av plata hadde Cyndi lagt inn et familiebilde av henne sammen med David og Declyn.

Til tross for sine kvaliteter ble "Merry Christmas ... Have a Nice Life" salgsmessig en fiasko da den kom ut 27. oktober 1998. Det ble den første Cyndi-plata som ikke nådde topp 200 i U.S.A., og ellers var 75. plass i Japan den høyeste plasseringen plata nådde.

"Merry Christmas ... Have a Nice Life" fra 1998.

I 1999 fikk Cyndi oppmerksomhet da hun dukket opp i en animert utgave av seg selv i den populære TV-serien "The Simpsons". I episoden "Wild Barts Can't Be Broken" sang hun "Girls Just Want To Have Fun", til tonenen av "The Star-Spangled Banner".

I 1999 turnerte Cyndi sammen med Cher, på sistnevntes "Believe Tour". Cyndi fikk gleden av å opptre hele 50 minutter før Cher overtok scenen. Turneen varte fra 16. juni 1999 til 3. mars 2000. I forkant av turneen gikk Cyndi i studio for å spille inn en coverversjon av disco-klassikeren "Disco Inferno". Årsaken var at Cyndi ønsket å ha noe nytt materiale å presentere. Singelen ble en liten hit i U.S.A. med en fin 8. plass på den amerikanske dance-listen. Og den ble nominert til Grammy for Best Dance Recording.

Innimellom der deltok Cyndi i de to filmene "Mrs. Parker and the Vicious Circle" og "The Opportunists". I sistnevnte film hadde hun hovedrollen sammen med filmlegenden Christopher Walken.

Cyndi på filmplakaten for "The Opportunists"

Etter at turneen med Cher var over gikk Cyndi i gang med innspillingen av et nytt album - det første på nytt selskap (Edel Records). Inspirert av turneen hun nettopp hadde vært ute på som hadde vært dance-orientert og "Disco Inferno"-singelen ønsket Cyndi å gi ut en dance-plate.

Med seg som låtskrivere og musikere fikk hun med seg mange av de som hadde hjulpet henne de seneste årene, slik som Rob Hyman, William Wittman og Jan Pulsford. Mer spennende var det at Ryuichi Sakamoto deltok som låtskriver, på "Eventually".

På denne tiden tok Lisa Barbaris over som manager for Cyndi, noe hun i ettertid var svært fornøyd med. Cyndi: "I actually knew for a long time, since 1995, that she would be perfect."

Underveis i arbeidet med plata fant Cyndi ut at hun heller ønsket å lage en popplate, da hun fant ut dance-låtene hun laget ikke fungerte så godt når hun presenterte dem live. Cyndi: "Shine started out as a dance record, but when I performed the songs I was working on at clubs, I realized their shortcomings."

Hun følte at popmusikk ga flere muligheter i det musikalske uttrykket, og det var lettere å være kreativ.

Den fengende tittellåta "Shine" hadde referanser til Beatles med sine strykere, mens "It's hard To Be Me" var en rocker med 80-talls referanser i kompet. "Water's Edge" var en vakker ballade, med et avdempet elektronisk komp. "Madonna Whore" hadde ingen referanser til artisten Madonna slik mange trodde.

Det var meningen at "Shine" skulle gis ut i september 2001, men rett før lanseringen gikk plateselskapet Eden konkurs, og etter det brukte Cyndi og Lisa Barbaris mye tid på å få kontroll over rettighetene til plata. Og innen det skjedde hadde mye av plata lekket ut på internett.

I et forsøk på å få gitt ut "Shine" på plate gikk Barbaris til mange plateselskap, men alle steder ble hun avvist da selskapene ikke likte musikken, eller de mislikte at Cyndi skrev og produserte selv. De ønsket å bringe inn andre folk, slik som David Foster, og de ønsket å diktere Cyndi hvordan platene hennes skulle være, noe Cyndi ikke hadde noe ønske om å gi etter på.

Albumet "Shine" som ikke ble gitt ut i 2001 fordi plateselskapet gikk konkurs.

Det endte med at Cyndi og Barbaris i 2002 valgte å gi ut en EP som de selv påkostet med de beste låtene fra "Shine". EPen fikk navnet "Shine". I 2003 fulgte en "Remixes version" med 6 ulike versjoner av "Shine". Platene ble solgt på konserter og via Cyndis nettside. Men det ble ikke de store salgstallene ut av det. Førstnevnte solgte kun 41.000 kopier i U.S.A.

Først i 2004 ble hele albumet gitt ut, men da kun i Japan. Da med fine låter som østerlandske "Valentino", dance-låta "Higher Plane" og balladen "Eventually", i tillegg til de som hadde vært på EPen.

I 2002 var Cyndi pånytt ute på turne sammen med Cher. En turne som igjen ble svært vellykket for Cyndi og bandet. Cyndi: "It was kind of awesome because we were able to put on a really great performance. My band was incredible."

I 2002 opptrådte også Cyndi med låta "True Colors" på utdelingen av Human Rights Award til den homofile skuespilleren Harvey Fierstein. Noe hun satte stor pris på, og noe som ytterligere bidro til at hun ønsket å jobbe for de homofiles rettigheter. Samme år deltok Cyndi også på Los Angeles Gay Pride Parade, der hun satt opp i et glass med champagne, oppe på en vogn.

Den manglende interessen for "Shine" skyldtes manglende promotering, noe Cyndi innså. Hun valgte derfor å gå tilbake til Sony (som hadde eid Epic da hun var der), da det var kommet inn nye kontaktpersoner i selskapet, og de viste ekte interesse for å hjelpe henne. Cyndi: "I figured, better the devil you know."

Manager Barbaris anbefalte Cyndi å git ut en plate med coverversjoner av kjente låter, ettersom Sony var skeptisk til Cyndi som låtskriver. Cyndi fulgte rådet og fant fram til 13 låter hun husket fra hun selv var ung, med klassikere som "Walk On By", "La Vie En Rose", "Don't Let Me Be Misunderstood" og "Unchained Melody". Cyndi: "I went and thought about songs that had influenced me when I was younger and influenced the way I heard music."

Tittellåta på plata - "At Last" - var ikke en låt Cyndi selv valgte, men som hun følte bare måtte med fordi 'alle' hadde et forhold til den. Cyndi: "At Last was not a song that I had originally picked. It seemed like one of those songs that everybody and their mother sang."

"Makin' Whopee" var en duett med jazz/pop-legenden Tony Bennett.

For Cyndi hadde alle låtene et felles tema i kvinnene hun hadde møtt gjennom livet. Cyndi: "That whole album was a story about the women in my life."

Med Sony i ryggen fikk hun tilgang til studioer som Livewire Recording, Avatar Studios, Bennett Studios, Right Track Studios og Clinton Recording Studios. Den anerkjente produsenten Russ Titelman (Steve Winwood, Randy Newman, Eric Clapton) hjalp Cyndi med produksjonen. Cyndi: "I was so glad that Russ Titelman, who has worked with everyone you can think of, from Eric Clapton to George Harrison, was the producer. I knew that Russ would understand this stuff."

Cyndi og Russ Titelman

Med seg fikk de dyktige studiomusikere som gjenskapte den nostalgiske stemningen på en fin måte. For det meste var arrangementene avdempete, med piano og Cyndis nakne særegne stemme i fokus. Cyndi følte selv at stemmen hennes tok for mye plass i lydbildet, men produsenten, og senere radiostasjonene, likte det.

 Under innspillingen av "At Last" døde Cyndis far Fred av kreft, noe Cyndi klandret seg selv for, da hun følte at hun burde brukt penger på dyr kreftmedisin som kunne ha hjulpet ham.

 "At Last" ble en salgsmessig suksess for Cyndi, etter mange år borte fra listene.

Albumet "At Last" ble lagt ut for salg 18. november 2003, til stor interesse i media. Plata fikk mye fin omtale, og for første gang siden 1989 nådde hun topp 40 på Billboard i U.S.A. med et album. I Canada og Australia ble det 32. plass.

Det ble gitt ut tre singler fra "At Last", med "Walk On By", "Stay" og "Until You Come Back to Me (That's What I'm Gonna Do)".

I april 2004 opptrådte Cyndi på VH1s veldedighetskonsert Divas Live sammen med navn som Ashanti, Gladys Knight, Jessica Simpson, Joss Stone og venninnen Patti LaBelle.

I 2005 var Cyndi ute med nok en coverplate. Denne gang med coverversjoner av sine egne hits. "Girls Just Want To Have Fun", "Time After Time", "She Bop" og "True Colors" var blandet sammen med mindre kjente låter som "Shine", "Water's Edge" og "Fearless". "I'll Be Your River" og "Above The Clouds" var helt nye. Alle låtene var akustiske, med et visst country-preg. Mye takket være at Rick Chertoff var tilbake som produsent, mens Rob Hyman spilte munnspill. På plata hadde Cyndi invitert mange kjente artister til å bidra, slik som Shaggy på "All Throught The Night" og Sarah McLachlan på "Time After Time" og "Water's Edge". 

Cyndi ble gjenforent med Rick Chertoff i 2005.

Gitarlegenden Jeff Beck spilte gitar på "Above The Clouds", og var den som hadde ideen til låta. Beck hadde jobbet i et studio i nærheten av der Cyndi spilte inn platen sin, og de to kom i prat. Cyndi jobbet videre med ideen hans og la på melodi og tekst.

"The Body Acoustic" - som plata het - var behagelig å lytte til, om enn ikke en av de viktigste i Cyndis diskografi. Den solgte brukbart, og kom inn på albumlisten i land som Japan, Italia, Storbritannia og U.S.A.

Som navne tilsa var "The Body Acoustic" en akustisk plate.

Utgivelsen ble fulgt opp med en "The Body Acoustic Tour" i 2005 og 2006.

Fra 2005 og utover brukte Cyndi mye av tiden sin til å jobbe for de homofiles rettigheter, gjennom LGBT (lesbiske, homofile, bifile, transpersoner), og Human Rights Campaign.

I 2007 fikk Cyndi med seg kjente artister som Erasure, Debbie Harry fra Blondie og The B-52's og dro ut på en "True Colors Tour". 'True Colors' hadde nå like mye referanse til de homofiles kamp som Cyndis låt fra 1986. I tillegg til musikken var det taler og det ble vist en HRC-film. Hver konsert ble avsluttet med John Lennons kamplåt "Power To The People". Human Rights Campaign fikk 1 dollar for hver billett som ble solgt. Cyndi: "We never made a profit from the tour, but we did raise a lot of money and awareness for those nonprofits. And I think we changed some perceptions about the community by talking about what was going on."

"True Colors Tour" ble gjentatt i 2008 med nye artister, i tillegg til Cyndi. Like etter ble den veldedige organisasjonen True Colors Fund opprettet. Initiativtakerne var Cyndi, hennes manager Lisa Barbaris og agenten Jonny Podell. Målet med organisasjonen var å skape størrelse forståelse hos folk i spørsmål som omhandler homofile, lesbiske, bifile, og transpersoner. TCF ønsker også å gi støtte til hjemløse i denne gruppen, da de utgjør hele 40% av hjemløse i U.S.A.

Innimellom turneene og arbeidet med True Colors Fund jobbet Cyndi også med et nytt album. Arbeidet startet i 2006. Mens hun tidligere hadde spilt inn plater hjemme i Connecticut med mange av de samme musikerne på hver plate, valgte hun denne gangen å gå helt nye veier, på oppfordring av ei venninne og en kontaktperson hun hadde i Epic Records. Cyndi: "Carmen said to me, Maybe you should go to England. I could introduce you to dance artists and producers like Basement Jaxx and Digital Dog. And my A & R guy Daniel thought I should also check out the Swedish music scene, because in pop history the Swedes stand out as having an incredible sense of melody."

I England og Sverige jobbet hun med mange av de mest populære dance/pop-produsentene i bransjen på den tiden, slik som The Scumfrog, Basement Jaxx, Digital Dog, Dragonette, Kleerup og Axwell. I Sverige benyttet Cyndi muligheten til å lære seg mer om svensk kultur, uteliv og mattradisjon. Cyndi: "Even though I was away from my family, I had a great time in Sweden, immersing myself in the culture and in the dance world."

Den første låta Cyndi skrev til plata var "Set Your Heart, som handlet om homsemiljøet i U.S.A. Cyndi: "It's about the gay community, because I wanted to write something to make everybody feel better, to tell them that I was going to be there for them."

Samarbeidet med de unge artistene ble ikke helt slik Cyndi hadde håpet på, da de var vant å få det som de ville i studio, og var lite mottagelig for Cyndis forslag til lydbilde og låter. Likefullt står Cyndi oppført som låtskriver og medprodusent på de fleste av låtene på albumet som fikk navnet "Bring Ya To The Brink".

Hele albumet hadde et syntetisk 'tidsriktig' lydbilde, totalt uten sjarm, men godt egnet for dansegulvet - langt unna klassikerne hun framførte på "At Last". Cyndis sjarmerende særegne stemme var for det meste digitalisert, noe som gjorde at hun hørtes mer ut som en robot enn en stor sanger som hun egentlig er. Den beste låta på plata og den som gjorde det best salgsmessig var funky "Same Ol' Story", som kunne minne litt om "Hung Up" med Madonna. Bl.a. gikk låta gikk til topps på dance-lista i U.S.A.

Like bra gikk det ikke med albumet da det ble lagt ut for salg i mai 2008, selv om 41. plass i U.S.A. var en bedre plassering enn hva de fleste andre platene Cyndi har gitt ut har oppnådd. I Japan ble det 11. plass.

"Bring Ya To The Brink" ble den siste utgivelsen på Sony/Epic, da verken selskap eller Cyndi så noen god grunn til å fortsette samarbeidet, uten at det lå noen dramatikk i det. De folka Cyndi hadde kjente da hun for 2. gang skrev kontrakt med selskapet var borte, og hun ønsket å ha mer kontroll over låtene og platene hun ga ut.

Dance-albumet "Bring Ya To The Brink" fra 2008.

3 måneder før albumet ble lagt ut for salg dro Cyndi ut på en "Bring Ya to the Brink Tour", med oppstart i Perth, Australia. Turneen fortsatte deretter i Japan, Europa, Mellom- og Sør-Amerika. U.S.A. ble ikke besøkt på denne turneen, for første gang. I stedet fant Cyndi plass til Norge på turnelista, enda hun ikke hadde solgt plater her siden midten av 80-tallet. 24. oktober 2008 stod hun på Sentrum Scene i Oslo, på en konsert som ikke fikk alt for gode tilbakemeldinger.

Cyndi på Sentrum Scene i 2008 (foto: Geir).

I 2009 deltok Cyndi i kjendis-realiyserien "The Celebrity Apprentice", der senere president Donald Trump var dommer. I serien måtte Cyndi leke forretningskvinne og få inn penger til en veldedighetsorganisasjon. Det var ønsket om å få inn penger tilTrue Colors Fund som gjorde at hun takket ja til å delta. I serien var Cyndi på et av de to lagene som konkurrerte mot hverandre. Med seg hadde hun bl.a. Sharon Ousborne, som hun så opp til allerede før serien. Selv om Donald Trump også i serien sa stygge ting til folk fikk hun et godt inntrykk av ham og hans familie, og hun mente han var en bedre mann enn slik han fremstår i media.

Cyndi holdt ut i 9 episoder før hun måtte ut. Med seg på veien fikk hun 45.000 dollar som hun kunne gi til True Colours Fund. Cyndi: "I got to talk about civil rights for LGBTs on national TV—that was pretty big. And we raised $45,000 for the True Colors Fund, which is the most important thing."

Cyndi sammen med noen av deltakerne i "The Celebrity Apprentice", bl.a. Donald Trump

I 2009 var Cyndi å se på TV i andre sammenhenger også. I episoden "Kidney Now!" spilte Cyndi rollen som seg selv i TV-serien "30 Rock". Og i TV-serien "Bones" hadde hun rollen som Avalon Harmonia - en rolle hun gjentok i ytterligere 5 episoder fram til 2017.

Cyndi har i flere intervjuer beklaget at hun ikke i større grad satset på spin-off produkter som dukker, klær m.m. da hun var på høyden av sin popularitet, på midten av 80-tallet. Da de ville gitt henne store inntekter hun følte hun kunne hatt bruk for senere i karrieren. I 2010 bøtet leketøysgiganten Mattel på noe av dette da de lagde en Cindy Lauper-dukke, som endel av "Ladies Of The 80's Collection". Også ikoner som Debbie Harry og Joan Jett ble gjenskapt som Barbie-lignende dukker. Uten at likheten med originalene var spesielt gode.

Cyndi som Barbie-dukke.

Etter å ha gitt ut en juleplate, album med gamle klassikere og et dance-album, ønsket Cyndi å spille inn et blues-album. Ifølge henne selv var dette noe hun lenge hadde tenkt på å gjøre. Og når hun omsider gjorde det i 2010 var på et tidspunkt der 'alle andre' også gjorde det. Hun mente den tøffe livssituasjonen mange hadde var årsaken til blues-musikk igjen var populært blant folk.

Og uten noen avtale med et plateselskap var det ingen som kunne hindre henne i å gjøre det hun ønsket. Og i desember 2009 offentliggjorde hun planene hun hadde, på sin Twitter-konto. Cyndi fikk kontrakt med det uavhengige plateselskapet Downtown Records, og gjennom de kom hun i kontakt med den anerkjente Mermphis-produsenten Scott Bomar. Bomar kjente til mange av de beste bluesmusikerne i Memphis-området, og flere av dem ble med på Cyndis plate. Blueslegenden B.B. King stilte også opp på Cyndis plate, der han sang og spilte gitar på blues-standarden "Early In The Mornin". Cyndi var blitt anbefalt å velge en låt med Louis Jordan om hun ønsket hjelp fra B. B. King, da han var en stor fan av Jordan.

Bassisten William Wittman som har deltatt på de fleste av Cyndis album ble med også her.

William Wittman har fulgt Cyndi på plate og turne i mange år.

Mange av musikerne hadde ikke hørt om Cyndi og kjente heller ikke til hennes hitlåter. Trommeslageren Howard Grimes kjente til "Time After Time", men trodde Cyndi hadde gjort en coverversjon av Miles Davis sin låt. At det var motsatt overrasket ham.

Cyndi sammen flere av musikerne som deltok på "Memphis Blues" albumet.

Produsent Scott Bomar står bak med rutete skjorte.

I likhet med på "At Last" var det gamle klassikere Cyndi framførte på plata. Sammen bl.a. Rick Chertoff hadde hun funnet fram til en stor mengde blueslåter som hun likte. Hun hadde også fått tips fra utenforstående, og ut fra det valgte hun ut 13 låter som ble med på plata som fikk navnet "Memphis Blues". Alle låtene ble spilt inn live, i Electraphonic Studios i Memphis , i motsetning til den digitale "Bring Ya To The Brink" .

I forkant og under innspillingen av plata hadde Cyndi problemer med stemmen, noe som forsinket arbeidet. Mer positivt var Cyndis møte med de voksne bluesmusikerne og byen Memphis, noe hun opplevde som en berikelse. Cyndi: "In Memphis I entered such a different world of musicians with a different language and culture."

"Memphis Blues" ble lagt ut for salg på fødselsdagen til Cyndi, 22. juni 2010. Hun sørget for stor interesse for utgivelsen gjennom mange intervjuer i aviser, og opptredener på talkshow som Late Show with David Letterman, The Joy Behar Show, The Howard Stern Show, The Ellen DeGeneres Show, Good Morning America, Live with Regis and Kelly, The Early Show, og The Tonight Show with Jay Leno. På Good Morning America ble Cyndi intervjuet sammen med Lady Gaga. Sistnevnte benyttet anledningen til å fortelle at Cyndi hadde vært et forbilde for henne helt siden hun var liten.

Cyndi sammen med Lady Gaga på "Good Morning America".

Med blues-klassikere på repertoaret og bluesmusikere til å spille dem ble "Memphis Blues" et ganske trasisjonelt blues-album, der det som skilte den ut fra andre lignende plater var Cyndis lyse og særegne stemme.

Plata fikk også gode anmeldelser i avisene, og det var derfor ikke overraskende at plata ble en salgssuksess. Den debuterte på 1. plass på Billboards bluesliste, og holdt seg som nr.1 i hele 13 uker. På den ordinære albumlisten ble det en fin 26. plass. "Memphis Blues" kom også inn på listene i land som Canada, Frankrike, Tyskland og Japan.

"Memphis Blues" fra 2010.

I 2001 ble "Memphis Blues" nominert til "Best Traditional Blues Album" på Grammy-utdelingen. På utdelingen tok hun med seg David og sin 13 år gamle sønn Dec, noe de alle hadde stor glede av. Dec fikk muligheten til å se og hilse på sine musikalske forbilder.

Utgivelsen av "Memphis Blues" ble fulgt opp med den mest omfattende turneen Cyndi hadde vært ute på, med hele 143 konserter i alle verdensdeler. Turneen som naturlig nok hadde fokus på blues ble arrangert som intimkonserter, inspirert av 20-tallets jazzklubber. Med seg på turneen fikk hun flere av bluesmusikerne på plata, slik som Charlie Musselwhite og Allen Toussaint. Under konsertene i Sør-Amerika hyret hun inn en 'karneval-trommeslager', ettersom hun visste at sør-amerikanere liker å danse og blues ikke er så utbredt der.

3. mars 2011 opptrådte Cyndi i Buenos Aires, Argentina. Da hun og følget skulle reise derfra opplevde de at alle flyene på Aeroparque Jorge Newbery var forsinket, noe som rammet Cyndi og mange hundre argentinere. Rundt Cyndi på flyplassen satt et fotballag og et utdrikningslag.. og plutselig tok en av jentene fra utdrikningslaget mikrofonen fra en av de ansatte på flyplassen og begynte å synge. Hun ble raskt akkompagnert av gutter fra fotballlaget. De ansatte på flyplassen tok det sporty og en av dem fortalte over anlegget at Cyndi Lauper var tilstede, og oppfordret henne til å synge en sang.

Cyndi tok utfordringen på strak arm og begynte å synge "True Colors" og "Girls Just Want To Have Fun". Sangen hennes ble filmet av flere av de med mobiltelefon, og like etter lå opptakene ute på Youtube, som noe av det mest populære på filmtjenesten i 2011.

Cyndi Lauper var sporty og tok utfordringen om å synge for de

mange som ventet på flyplassen i Buenos Aires. Noe som ble en Youtube-hit.

Etter konsertene i Sør-Amerika reiste Cyndi og følget videre til Japan, og der havnet hun midt oppi den store jordskjelvkatastrofen som traff Japan 11. mars. Hun ble oppfordret til å forlate øya men valgte å bli og gjennomføre de 6 konsertene som var planlagt der. Cyndi: "I started thinking about it and realized there were a lot of reasons why I couldn’t. The Japanese had always taken me in. How could I leave them? And we were safe."

14. juni 2011 var Cyndi tilbake i Norge, da hun opptrådte på Ricks Teater i Bergen. Dagen etter stod hun på scenen i Oslo Spektrum sammen med Jeff Beck, som hun hadde samarbeidet med på "Body Acoustic", som endel av hans verdensturne.

Under hele "Memphis Blues Tour" hadde Cyndi med seg et lite filmkamera, og det var filmfolk med. Med tanke på å gi ut en film fra turneen. Og i oktober 2011 var hun ute med DVDen "To Memphis With Love". DVDen inneholdt konserten hun gjorde på The Warehouse i Memphis, 2. desember 2010. DVDen viste at konsertene på turneen var en blanding mellom blues og hennes hits fra 80-tallet.

DVDen"To Memphis With Love"

I september 2011 fikk Cyndi æren av å framføre Star-Spangled Banner til minne om de falne etter 11/9, på US Open. Cyndis framføring var kraftfull og sjelfull, og hun mottok mye skryt, både fra de frammøtte, og på nett etterpå.

I november 2011 la Cyndi ut to julelåter på sin iTunes-side. Det ene var en coverversjon av Elvis Presleys "Blue Christmas", som hun hadde framført mange år tidligere som medlem av Blue Angel, mens den andre var en ny versjon av "Home For The Holidays". På sistnevnte låt sang Cyndi sammen med Norah Jones.

I juni 2012 gjorde Cyndi sin første opptreden på et wrestling-arrangement på 27 år, i et TV-program som hyllet Cyndis venn Lou Albano som døde i 2009.

Allerede i forkant av innspillingen av "Memphis Blues" hadde Cyndi begynt å jobbe med et annet prosjekt, musikken til musikalen "Kinky Boots". Å få oppdraget med å skrive musikken til en hel musikal var en stor ære for Cyndi, og hun la ned mye arbeid i låtskrivingen. Selve historien i musikalen var skrevet av Harvey Fierstein. Musikalen var bygd på filmen ved samme navn fra 2006, om en mann som arver en skofabrikk og som bestemmer seg for å begynne å lage sko for dragartister. Det var nok ikke tilfeldig at Cyndi fikk oppdraget, og hun likte historien svært godt. Cyndi: "The story has real heart."

For å bli inspirert til å skrive musikken tok Cyndi fram de gamle platene til Rodgers & Hammerstein som hun pleide å høre på da hun var 5 år gammel. Hun fikk med seg Sammy James Jr., Stephen Oremus Rich Morel og Steve Gaboury til å hjelpe henne med låtskrivingen.

"Kinky Boots" var en fornøyelig musikal, med mange dragartister involvert, og Cyndis musikk passet bra til handlingen med sitt disco/retro-sound.

Musikalen åpnet i Chicago i oktober 2012, og på Broadway i New York i april 2013. Senere ble den også satt opp i byer som London, Brisbane, Edinburgh og Helsinki.

 I mai 2013 mottok Cyndi prisen for beste musikk til en musikal, på Outer Critics Circle Awards. Samme år vant hun også "Best original Score" på Tony Awards. 26. januar 2014 ble Grammy avholdt for 56. gang og der vant Cyndi prisen for "Best Musical Show", noe som ble hennes 2. Grammy i karrieren etter ha vunnet "Best New Artist" i 1985. Utenom det hadde hun blitt nominert hele 14 ganger uten å vinne. På utdelingen var Cyndi også oppe på scenen og introduserte Carole King.

Det ble gitt ut en CD med musikk fra musikalen, og også den gjorde det bra, med 1. plass på Billboards musikal-liste og 51. plass på den ordinære albumlisten. Det siste var den nestbeste plasseringen en musikal hadde oppnådd der. Låta "Sex Is In The Heel" gikk i tillegg til topps på Billboards clubliste. I 2017 ble "Kinky Boots"-albumet nominert til Grammy for "Best Musical Theater Album".

Bilder fra musikalen "Kinky Boots"

Musikalen har holdt det gående i hele 6 år på Broadway, med hele 2507 show. Den ble avsluttet i april 2019.

Cyndi har levd et interessant liv og hatt en suksessrik karriere som artist. Det var derfor stor interesse da hun i 2012 var klar med sin selvbiografi "A Memoir". Boka var ført i pennen av Jancee Dunn som i mange år hadde jobbet i Rolling Stone Magazine. I boka fortalte Cyndi historien om sitt liv, med opp og nedturer på en humoristisk måte. Hun fortalte om vonde episoder i barndommen med en ondskapsfull stefar, og forholdet til David Wolff som utviklet seg i feil retning da hun ble berømt. Og hun tok for seg alle platetutgivelsene og turneene hun hadde vært med på, med detaljer som tidligere ikke var kjent.

Cyndi Lauper - "A Memoir" fra 2012.

I 2013 var det 30 år siden Cyndi ga ut albumet "She's So Unusual", og i likhet med mange andre artister fra den tiden dro hun ut en på en "She's So Unusual: 30th Anniversary Tour", med besøk i Nord-Amerika, Australia og Asia. Tracklista bestod av hele debutalbum samt hennes andre hits. 

Like etter ble albumet "She's So Unusual" gitt i en "30th Anniversary edition". Det ble også gitt ut en Deluxe Edition med bonusspor, demoer og live-innspillinger.

I 2014 slo hun seg igjen sammen med Cher på sistnevntes "Dressed To Kill Tour". 17. september 2014 opptrådte Cyndi i finalen på "America's Got Talent" med "True Colors", noe som bidro til at millioner av ungdommer fikk muligheten til å bli kjent med henne og låta. En uke senere ble "True Colors" gitt ut på nytt, i en miks sammen med Sara Bareilles' "Brave". Inntektene fra salget gikk til kreftrammede barn. Og etter en måned hadde Cyndi fått inn hele 3 millioner kroner. I 2015 ble Cyndi engasjert i National Psoriasis Foundation and Novartis. Cyndi hadde i mange år selv vært plaget med psoriasis og ønsket å gjøre noe for å hjelpe andre med de samme plagene.

12. juni 2015 var Cyndi gjest i det britiske talkshowet Graham Norton Show. 

Cyndi sammen bl.a. Seth MacFarlane på Graham Norton Show i 2015

I juli 2015 fortalte Cyndi til Today Show at hun jobbet med et nytt album sammen med produsentene Seymour Stein og Tony Brown. Like etter fortalte hun til Rolling Stone Magazine at det var snakk om et country-album. Tony Brown var en av de mest kjente produsentene innen country-sjangeren og hadde bl.a. spilt med Elvis Presley, mens Stein var sjef for Sire Records - et selskap som på 70-tallet ga platekontrakt til New York band som The Ramones og Talking Heads.

Cyndis tilnærming til innspillingen var ganske lik den hun hadde på "At Last" og "Memphis Blues", der hun tok tolket gamle låter med hjelp fra mange av de beste musikerne innen sjangerne. På albumet "Detour" fikk hun hjelp fra Tom Bukovac, Chad Cromwell, Dan Dugmore, Ernie Freeman, Vince Gill, Kenny Greenberg, Steve Nathan og Aubrey Haynie. Musikere som hadde deltatt på mange country-innspillinger tidligere. Flere av dem hadde base i country-mekkaet Nashville, der plata også ble spilt inn.

Det var Seymour Stein som hadde ideen til plata og som forelo for Cyndi at hun burde gjøre noe lignende med countrymusikk som hun hadde gjort med blues i 2010. Cyndi: "He suggested I sing country songs from around the same time period as the blues songs I chose to sing in 2010."

Seymour Stein overtalte Cyndi til å spille inn en plate med gamle country-klassikere.

Cyndi satte seg ned og hørte på gamle country låter fra 40-tallet og utover, og hun kjente igjen mange fra da hun var liten og satt hjemme hos tante Gracie og hørte på transistorradioen hennes. Cyndi: "I I listened... and listened. I recognized some of the music that used to spill out from my Aunt Gracie's small black and silver transistor radio."

Cyndi fikk god hjelp fra Seymour som til tross for sin bakgrunn fra new wave kjente godt til de gamle country-klassikerne, og kunne synge de ulike låtene for henne. Cyndi: "He actually knew the words to all of these songs."

Låtene Cyndi valgte ut hadde tidligere vært hits for bl.a. Patsy Cline, Marty Robbins, Eddy Arnold og Skeeter Davis. Særlig Patsy Clines plater var musikalsk forbilde da Cyndi spilte inn "Detour", og plata hadde mye av den samme nostalgiske country-stemningen som Cline i sin tid hadde på sine plater, med den samme søtladne stemmen som Cline. 

TIttellåta "Detour" var muligens platas fineste spor sammen med "Funnel Of Love". "Detour" hadde opprinnelig vært en hit med Jimmy Walker i 1945, og med hjelp fra Emmylou Harris ble det sjarmerende låt. "Detour" betyr omvei, og Cyndi følte det beskrev livet hennes på en god måte. Cyndi: "In life, there are many detours, but sometimes, they're not bad to take. This was a good one."

Cyndi valgte også å kalle albumet for "Detour" for å gi fansen et hint om hva slags musikk hun hadde laget denne gangen. Cyndi: "Detour' came first, the song. And then I was thinking, 'Oh my God, what are you going to call the album? How are they going to know what it is? They're not going to know it's country."

I 2016 var Cyndi ute på nok en musikalsk reise som tok henne i en ny retning.

Cyndi har i alle år hatt en lys, særegen stemme, og i 2016 da plata kom ut, var Cyndi blitt en voksen dame på 62 år, noe som også bidro til å gi stemmen mer særepreg. På "At Last", "Bring Ya To The Brink" og "Memphis Blues" satt en igjen med en følelse av at Cyndis stemme ikke passet helt til den type musikk, men på "Detour" fungerte det perfekt (webmaster).

I tillegg til de dyktige musikerne fikk Cyndi hjelp fra kjente folk som Emmylou Harris, Willie Nelson, Jewel, Vince Gill og Alison Krauss til å framføre låtene.

Kjente navn som Emmylou Harris og Willie Nelson deltok på Cyndis countryplate.

"Detour" fikk mye oppmerksomhet i musikkpressen da den kom ut 6. mai 2016,  og solgte også bra med 29. plass på Billboards albumliste, og kom også høyt på listene i land som New Zealand, Australia, Taiwan og Storbritannia. Den nådde også 4. plass på US Top Country Albums.

3 dager etter at albumet ble lagt ut for salg dro Cyndi ut på en "Detour Tour", med oppstart i Nashville. Turneen ble avsluttet etter 48 konserter. På turneen blandet Cyndi country-låtene med hennes gamle hits, slik hun hadde for vane å gjøre.

 "Detour" fra 2016 ble en sjarmerende og nostalgisk plate bestående av gamle countrylåter.

I mai 2016 var Cyndi også aktuell med en annen plate, da hun deltok på synthlegenden Jean Michel Jarres "Electronica 2: The Heart of Noise". Cyndi var med og skrev og framføre "Swipe To The Right".

I 2016 ble Cyndi hyllet for sitt bidrag til musikkbransjen ved å få navnet sitt gravert inn i Hollwood Walk of Fame, noe hun satte stor pris på.

Hollwood Walk of Fame

I januar 2018 var Cyndi igjen invitert til Grammy-utdelingen, denne gang for å framføre låta "Praying" sammen med Kesha og Camila Cabello.

I mars 2018 ble det kjent at Cyndi jobbet med musikk til en ny musikal, inspirert av 80-talls filmen "Working Girl". Med seg på laget fikk hun sin gamle samarbeidspartner Rob Hyman, da hun ønsket å skape en 80-talls feel i musikken.

I alle år har Cyndi vært kjent for å være glad i julen. Hun har gitt ut en juleplate og flere julesingler, og opptrer årlig på Home For The Holidays concert i New York. I september 2018 var hun ute med sin egen kolleksjon av julepynt! Pynten som var både glorete og nostalgisk ble solgt gjennom selskapet Grandinroad. Cyndi: "I've always loved Christmas, it reminds me to find some happiness in the little things. I think the items in the collection really speak to that. I hope they help bring a bit of joy to peoples' homes this holiday season."

 Cyndis solgte nok julepynt til å dekorere et helt tre.

22. oktober 2018 gjorde Cyndi en gjesteopptreden i TV-serien "Magnum P.I.".

  I desember 2018 opptrådte Cyndi igjen på Home For The Holidays-konserten

sammen med mange andre kjente artister.