Blondie var et av de største bandene på begge sider av Atlanteren i årene rundt 1980. I en spennende miks av 60-talls inspirert pop og 70-talls pønk, hadde de sin egen stil som både kritikere og publikum elsket. Og med hitlåter som "Heart Of Glass", "Atomic", "Denis", "Call Me" og "Dreaming" ble de favorittbandet til svært mange musikkinteresserte. I 1978 ga de ut mesterverket "Parallel Lines", som ennå regnes som en av de beste platene som er gitt ut. Med sine over 20 millioner eksemplarer er det også en av de mest solgte.

Blondie var et band bestående av dyktige musikere som skrev låtene sine selv. Men veldig mange vil nok først og fremst forbinde Blondie med sanger og frontfigur Debbie Harry. Hun var et blikkfang, ikon, og et forbilde for en hel generasjon av jenter og gutter, på linje med det David Bowie, Mick Jagger og Chrissie Hynde var på samme tid. Guttene hadde bilde av henne på soverommet, mens jentene forsøkte å se ut som henne. På 80-tallet ble hennes platinablonde hår og stil kopiert av artister som Madonna, Kim Wilde, Pepsi & Shirlie, og Wendy James (Transvision Vamp). Artister som hadde hatt Harry som forbilde da de var ung.

Debbie ble født i Miami, 1. juli 1945. Som 3 måneder gammel baby ble hun adoptert av Richard og Catherine Harry fra Hawthorne i New Jersey. De ga henne navnet Deborah Ann Harry, fram til da hadde hun het Angela Tremble. Richard drev en gavebutikk. Debbie fikk vite at hun var adoptert da hun var 4 år gammel. I voksen alder forsøkte hun å komme i kontakt med sine biologiske foreldre, men moren nektet å møte henne, mens faren var død.

Som liten drømte Debbie om at Marilyn Monroe var hennes ekte mor, da hun hadde filmikonet som forbilde. Et forbilde som kom til å prege henne inn i voksen alder. 

Sin musikalske debut fikk Debbie som 8 åring, da hun ble med i Hawthorne kirkekor. Her sang Debbie i 4 år før hun ble lei.

I ungdommen gikk hun på Hawthorne High School, hvor hun tok sin eksamen i 1963. Hun greide seg godt på skolen, selv om hun ikke utmerket seg. Debbie Harry: "All I remember about high school was how boring it was. I made average and good grades at Hawthorne High School." På skolen var hun også leder av heiagjengen.

Allerede i ungdommen gjorde hun seg bemerket med sitt lyse, lange hår, som hun farget regelmessig. Hun kledde seg i svarte klær, og kjørte en chevy, noe som gjorde at hun ble sett på som en rebell. Musikalsk var det The Shirelles, The Ronettes og Smokey Robinson som var forbildene.

      

En ung Deborah Harry

Etter Hawthorne High School begynte hun på jenteskolen Centenary College i Hackettstown, New Jersey. Her var hun i to år. 

I 1965, da hun var 20 år gammel, flyttet hun inn til New York, nærmere bestemt Lower East Side. Debbie Harry: "It was very exciting. I always wanted to be a part of it and it was an escape route for me. I always knew that I was not cut out for suburbia and I really had no interest in that kind of life, although I had great friends there and lots of good times, lots of laughs, but I always intended to move to New York."

Noe av årsaken til at Debbie flyttet fra New Jersey, var at en tidligere kjæreste av henne forfulgte henne i ren stalker-stil, noe hun senere omtalte i Blondie låta "One Way Or Another". I Lower East Side fikk hun fikk seg først jobb som stearinlysselger for Howard and Colonial Candle. Etter det jobbet hun som sekretær hos BBC radio. Men det ble for kjedelig, så hun valgte å si opp for å heller jobbe i en 'head shop' - som var en spesialforrretning for salg av brukerutstyr til røyking av cannabis og tobakk. Debbie Harry: "I met all the downtown people and had all of the great psychedelic posters and pipes and all that stuff. I fit right in over there."

Foreldrene hadde helst sett at hun fant seg en mann som hun kunne gifte seg med. Debbie følte seg programmert, og at utdanning og det å gifte seg var det hele livet dreide seg om.

New York på slutten av 60-tallet, og begynnelsen av 70-tallet var en mulighetens sted for unge kunstnere. Ettersom lavkonjunkturen på den tiden førte til at leiligheter sentralt i byen var tilgjengelig til en overkommelig pris. Noe som gjorde at unge musikere uten de store inntektene kunne slippe unna med en månedsleie på 400 kr. i måneden. Idag ligger det gjerne på det tyvedobbelte.

Bydelen Lower East Side i New York.

Anført av kunstikonet Andy Warhol og likesinnede var New York et senter for kunst på denne tiden. Warhol hadde tilholdssted i sitt Factory på Union Square West. Like i nærheten lå nattklubber som Max's Kansas City, CBGB og Club 82, hvor mange av de nye bandene fra New York fikk sjansen til å opptre for et større publikum. Alt dette bidro til å gjøre New York til en spennende plass for unge talenter, slik som Patti Smith fra Chicago, Chris Frantz fra Pittsburgh, David Byrne fra Rhode Island, Tom Verlaine fra Wilmington (Delaware), og Debbie Harry fra New Jersey. Det var nettopp det spennende kulturlivet i New York som gjorde at hun valgte å bosette seg i byen.

Etter Head Shop fikk Debbie fikk seg arbeid som servitør Max's Kansas City, slik at hun hadde råd til å betale 75 dollar i måneden for en liten leilighet i East Village. Ifølge Debbie var høydepunktet på kvelden det å bli tatt med opp i 2. etg. på Max's der de hadde små telefonkiosker, slik at hun fikk seg et nummer. På Max's kom hun også i prat med rockestjernen Iggy Pop for første gang. 

Debbie ble kjent med Andy Warhol etter å ha møtt på ham på gaten, ved Broadway. Debbie Harry: "I bumped into Andy on Broadway and 13th street and said hello and we chatted about everything. I suppose this is how we met and our friendship grew from there. I got invited to the factory and knew others that worked for Andy."

I New York ble Debbie også kjent med jazzmusikerne Bob Evans, Tiger Morse og Tally Brown. De spilte eksperimentell musikk som ifølge Harry knapt nok kunne kalles musikk, selv om de glimtet til av og til. En av disse musikerne fikk Debbie med i Wind In The Willows - et folkband som også kunne minne om Mamas & The Papas. I juli 1968 ga de ut det selvtitulerte albumet "Wind In The Willows". En mørkhåret Debbie sang på noen av låtene, i tillegg til at hun spilte trommer og cymbal. Harry var med bandet på en turne til byer som Boston, Los Angeles og San Francisco.

Det ble også spilt inn et 2. album som aldri ble gitt ut. Harry forlot bandet kort tid etter debutalbumet, pga. uoverensstemmelser med de andre. Harry: "I was dissatisfied. I wasn't turned on by the music, by what I was doing. I said we should make certain changes in the band. Paul didn't agree, so I said, 'Well, I'm out, you'll have to get somebody else." I ettertid har hun omtalt plata de spilte inn som: "Depressing listening."

I 1969 var Debbie tilstede på den legendariske Woodstock-festivalen. I ettertid viste det seg at også Chris Stein var tilstede der. Mannen som hun senere ble kjæreste med, og gitarist i Blondie.

En ung Deborah Harry på 60-tallet, som medlem av folk bandet The Wind in the Willows.

Etter Wind In The Willows jobbet Debbie som servitør og danser på en bar kalt Union City. Denne baren ble senere foreviget i "Union City Blue" på albumet "Eat To The Beat"

Slutten av 60-tallet var også en tid hvor 'alle' var hekta på narkotiske stoffer. Noe også Debbie fikk sansen for. I en periode var Debbie escorte-jente for en eldre mangemillionærer, som tok henne med seg til et herskapshus i Bel Air, der hun følte seg som et slags trofé. Etter 4 uker her var hun tilbake i New York, der hun fikk penger til stoff ved å gå på gata. Hun bodde sammen med en narkolanger på 107th Avenue i Manhattan. Her tok hun også imot kunder. Debbie Harry: "These forty year old guys with guns and infections all over their bodies. I don't think they ever went to the bathroom."

Hun prøvde seg også som Playboy-bunny, og hun lot seg fotografere naken i ulike magasin. Alt for å skaffe penger til narkotika. Debbie Harry: "I was stoned most of the time. I was just there doing it. Some of those girls would make five hundred to a grand in two nights."

Disse bildene kom til å brukt mot henne senere i karrieren. Samtidig må det sies at Debbie Harry helt fra hun slo gjennom med Blondie har vært åpen om sin fortid, og ikke lagt noe imellom i sin beskrivelse av det livet hun har levd.

Etter 3 år i narkohelvetet, fant hun ut at nok var nok. I en overgangsfase fikk hun en lege i Central Park til å sette vitaminskudd som inneholdt amfetamin. Hun valgte også å flytte ut av New York, og ut til et kunstkollektiv utenfor Woodstock i Ulster county, New York. Deretter valgte hun å flytte hjem til foreldrene en periode. Her jobbet hun på et spa-senter, samtidig som hun brukte mye tid på å tenke over hva hun skulle gjøre med livet sitt. Mest av alt ønsket hun å drive med musikk.

I 1972 var Debbie tilbake i New York. Hun fikk da jobb som skjønnhetsekspert på The Mercer Arts Centre, hvor The New York Dolls var husband. Ifølge Debbie ble hun groupie for David Johansen og co. Debbie Harry: "I was a groupie, I loved the Dolls, knew them ever well."

Blondie som bunny.

I 1973 kom Debbie i prat med Elda Gentile som spilte i Pure Garbage - et band knyttet til scenen rundt The New York Dolls. Harry ringte henne senere for å høre om de skulle opptre sammen. Hun fikk da beskjed om at jentebandet var oppløst. Harry foreslo da at de burde sette det sammen igjen. Harry . "Well, let's put it back together." Også en tredje jente ved navn Rosie Ross, ble med i bandet. I oktober 1973 framstod de tre som The Stilettos (stilletsko) . Som manager, låtskriver og kunstnerisk ansvarlig hadde de en Tony Ingrassia.

The Stilettos

Sammen opptrådte de på plasser som Boburn Tavern. På repertoaret hadde de coverlåter med LaBelle og The Shangri-Las. Blant bandets fans var Iggy Pop og David Bowie. Debbie Harry: "We had alot of fun, but we weren't too musical."

Debbie Harry (til høyre) som medlem av jentetrioen The Stilletos.

Også en ung musiker fra Brooklyn ved navn Chris Stein var fan av bandet, og da særlig Debbie Harry som han var forelsket i. De to møttes første gang på en bar i 1973. I starten ble han med som roadie, men fikk etter hvert plass i selve bandet, som gitarist. Chris Stein: "I ended up going to the first event of theirs and was very taken with Debbie, I thought she was terrific, and that was it. Then I became the first non-regular member of the band after that."

Chris Stein var født i New York, nærmere bestemt i Brooklyn, av jødiske foreldre med bakgrunn fra Øst-Europa. Da han var liten var han fast bestemt på å bli Egyptolog. Han tilbrakte også mye tid med å tegne astronauter. Men da foreldrene ga ham hans første gitar som 11 åring, førte det til at fokuset ble flyttet over på musikk. I ungdommen slet han på skolen. Det gikk så langt at han ble kastet ut pga. det lange håret. Chris slet også med psykiske problemer. Bedre ble det ikke at faren døde av et hjerteinfarkt.

På tidlig 60-tall ble Chris med i et band kalt The Morticians, sammen med Mike Brown, George Cameron og Steve Martin. De tre sistnevnte ble på slutten av tiåret kjent i U.S.A. gjennom barokk-pop bandet Left Banke. Chris var også med i band som Fananganang og The Millard Fillmore Memorial Lamp Band.

Chris Stein

På starten av 70-tallet ble Chris fascinert av glamrock miljøet i New York, og da særlig New York Dolls. Han var også en fan av Alice Cooper, og pleide å male seg i ansiktet slik han gjorde.  Chris Stein: "I used to be Alice Cooper a lot. I used to wear make-up all the time. You go through periods with archetypes. If you wear make-up people think you look like Alice Cooper."

Chris fikk lyst til å bli med i et band som spilte lignende musikk som disse, og bandet The Stilettos ble da et naturlig stoppested på veien mot berømmelse. Chris og Debbie ble kjærester på denne tiden.

Et tidlig bilde av Debbie Harry og Chris Stein

I august 1974 ble The Stilettos oppløst, pga. intriger innad i bandet. Debbie Harry: "Three girls trying to get along together is pretty hard . . . I wanted to do my own thing again and left."

Like etter valgte Chris og Debbie å starte et nytt band de kalte Angel And The Snake. I den første utgaven av bandet hadde de med seg musikere som hadde vært tilknyttet The Stilettos, slik som Fred Smith på bass, og Billy O'Connor på trommer. 

Også en Ivan Kral var innom bandet i 3 måneder i 1974, som gitarist før han forsvant videre til Patti Smith Group, og samarbeid med Iggy Pop

The Stilettos/Angel And The Snake/Tidlig utgave av Blondie.

Bak: Billy O'Connor, Chris Stein og  Fred Smith. Debbie foran til høyre.

Sin første opptreden hadde de på den populære nattklubben CBGB, 16. august 1974 (under navnet Angel And The Snake). Allerede samme kveld ble det klart at Smith og O'Connor kom til å slutte. O'Connor fordi han ifølge Harry var iferd med å bli gal, mens Smith valgte å droppe Blondie til fordel for Television, et annet kjent new wave band fra New York på slutten av 70-tallet. Fred Smith: "Blondie was like a sinking ship and Television was my favorite band."

Fred Smith (til høyre) som medlem av Television.

12. oktober 1974 gjorde bandet en ny opptreden på CBGB, men da som Blondie - for første gang. Ideen til navnet fikk de da noen lastebilsjåfører ropte 'Hey blondie' etter Debbie (som på den tiden hadde begynt å bleke håret igjen).

12. oktober 1974 kan med det regnes som starten på Blondie som band.

Senere i oktober og november gjorde Blondie 5 konserter på CBGB sammen bl.a. The Ramones.

Blondie satte deretter inn en annonse i musikkavisen Village Voice, der de søkte etter en trommeslager: "Freak energy rock drummer wanted." 40 trommeslagere fikk sjansen til å vise hva de kunne gjennom en audition. Den 40. og siste trommeslageren het Clem Burke. Den 19 år gamle Burke fikk jobben fordi han var den beste av de frammøtte, og fordi han hadde oppgitt Keith Moon (The Who) som sitt musikalske forbilde. Burke og Harry/Stein kjente til hverandre fra før, da de hadde møttes på Club 82 litt tidligere.

I 1975 ble han medlem av Blondie. I forkant av dette hadde han også vært på audition for Patti Smith - en annen kjent artist fra New York, og en dame Debbie Harry ikke hadde mye til overs for.

Clem Burke het egentlig Clement Bozewski, og var fra Bayonne i New Jersey. Fra slutten av 60-tallet fram til han ble medlem av Blondie spilte han med band som Total Environment, og Sweet Willie Jam Band. Trommespillet hans var inspirert av kjente trommeslagere som Hal Blaine, Keith Moon, Ringo Starr, og Earl Palmer. Clem var en positiv, hardtarbeidende fyr som pushet de andre i bandet til å prestere, og til å ha tro på det de drev på med. Han var også den som holdt bandet sammen i perioder der Chris og Debbie vurderte å gi seg.

Clem Burke

Det var Burke som hentet inn Gary Valentine på bass, i april 1975. Valentine var en venn av Clem fra New Jersey, som aldri tidligere hadde spilt i noe band, og heller ikke kunne spille bassgitar.. Fram til da hadde han kun plunket litt på et ustemt piano i barndomshjemmet, som han brukte når han skulle skrive låter. Valentine pleide å henge rundt Blondie når de øvde eller opptrådte, og fikk etter hvert god kjemi med Chris Stein, så da de trengte en ny bassist var det nærliggende å spørre Gary. At han hadde arrogansen og et gutteaktig pent utseende ble også tatt med i vurderingen da han ble spurt.

19 år gamle Gary Lachman - som han egentlig heter - var egentlig fra Bayonne i New Jersey, men bodde i New York på den tiden han ble medlem av Blondie.

Gary Valentine: "I was living on the streets in Manhattan in the middle of 1975, when Clem Burke asked me if I'd like to join Blondie. I knew Clem from Bayonne, New Jersey, where I used to carry his drums into high school dances where he played. I was 17, and I'd got in trouble when this underage girl I was going out with got pregnant and her parents had me arrested for statutory rape. So I left home and moved to Manhattan, which was strictly illegal because it was breaking probabtion, and that's when I met Clem again. I fell in love with Debbie Harry the first time I saw her sing. I had such a crush."

Interessen for å spille bassgitar kom etter å ha sett band som New York Dolls, Television, og Patti Smith opptre. Gary Valentine: "To see bands like the New York Dolls play or the early Television or Patti Smith when they were just banging away at two chords, I thought, 'yeah, this is great.' That's what led me to actually do it."

At Gary Valentine ikke kunne spille bass da han ble medlem av Blondie var ikke noen hindring, i new-wavens barndom. For med unntak av Clem Burke var også de andre medlemmene av bandet for amatører å regne. Gary Valentine: "Clem was the most proficient musician. The rest of us were pretty bad. We were all sort of amateurs at it and learning how to do it."

Gary Valentine

I oktober ble også keyboardisten Jimmy Destri med i Blondie. James Mollica - som han egentlig heter - var fra Brooklyn i New York. Han vokste opp i bestemorens hus sammen med sine foreldre, som alle var av italiensk avstamning. Jimmy har en søster ved navn Donna som senere sang på Blondie låta "Living In The Real World". Det var denne Donna som tipset venninnen Debbie Harry om at hun hadde en bror som var god på keyboard. 

Jimmy Destri

Musikalsk inspirasjon fikk Jimmy i barndommen av onkelen sin som var trommeslager i Joey Dee & The Starlighters (som i 1962 lå som nr. 1 i U.S.A. med "Peppermint Twist"). Etter å ha sett ham opptre bestemte unge Jimmy seg for å lære å spille på trommer, bassgitar og piano. Også The Beatles og Rolling Stones var musikalsk inspirasjon for Jimmy i barndommen. 

Mens han gikk på high school dannet Jimmy sitt første band, kalt 86 Proof. De opptrådte på skoler i området. I 1973 ble han med i bandet Milk'n'Cookies, men ble sparket etter kort tid, da de fant ut at de ikke trengte en keyboardist i bandet. Etter det valgte han å gå igang med medisinstudier, samtidig som han hadde praksis på et sykehus. Han følte at han til tross for sin store interesse for musikk ikke hadde noen framtid i bransjen.

Våren 1975 ble Jimmy kjent med Debbie Harry, Clem Burke og Chris Stein, og litt senere ble han med i Blondie som keyboardist. I starten var et farfisa orgel hans hovedinstrument, men senere ble han mer interessert i synthesizere, noe han inkorporerte i bandets musikk. Destri kom også til å bli en av de sentrale låtskriverne i Blondie, med "Picture This", "Atomic", "Maria", og "Fan Mail" som noen av hans mest kjente låter.

Den originale Blondie besetningen, med Jimmy Destri,

Clem Burke, Debbie Harry, Gary Valentine, og Chris Stein.

Besetningen i Blondie var med det komplett. 

I tillegg til disse 5 hadde Blondie med seg søskenparet Tish Bellomo og Eileen Bellomo på vokal.

Tish Bellomo og Eileen Bellomo var med i den første utgaven av Blondie.

Clem, Gary og Jimmy var født i 1954/1955, og rundt 20 år da de ble medlem av bandet. Mens Chris og Debbie var henholdsvis 5 og 10 år gamlere enn guttene, noe som gjenspeilte seg i livssituasjonen deres. Debbie og Chris bodde sammen i en loftsleilighet over Bowery Poetry Club, ikke så langt unna CBGB Club, og dette ble bandets hovedkvarter.

I starten manglet Blondie både penger og visjoner for hvordan de ønsket å fremstå. De opptrådte på CBGB, men ble sett på som lettvektere av artister som Patti Smith og Tom Verlaine. og det var nesten ikke publikum tilstede når de opptrådte. En skjebne de delte med det da ukjente rockebandet The Ramones.

 

Chris Stein: " We used to play CBGB's on a Saturday night to 25 people with Television. You'd trickle onstage and trickle offstage. We were the house band for six months.We knew Tommy (Ramones) from The Mercer Arts Center, only his name used to be Scotty. All those guys have about 10 names, I can't follow it. One night, we saw him at the 82 Club, and he said, 'I have this band called The Ramones, we don't know where to play, where do you guys play?' So I figured he was playing with Puerto Ricans or something, with a Spanish name, so I said we play at CBGB's. And how we got into CBGB's, one of the girls in the Stiletttos. Toes was screwing one of the guys in Television at the time."

Gary Valentine: "We were the group who would open for anyone. We were third on the bill for a long time with lots of different bands and it was such a surprise and shock to most people on the scene when we actually started to put it together and master our instruments. Literally, everyone was saying to Debbie, 'why don't you just give it up?'"

En av de første kritikerne som vurderte Blondie, sa dette om bandets musikk: "There's some punk to them, but there's also some Shangri-Las, some Velvet Underground, some Jan and Dean, some Ronettes, some salsa, you name it. Blondie has their roots in almost every '60s rock'n'roll source, but somehow it all comes out sounding uniquely Blondie."

En som likte det han så av Blondie, var David Byrne fra Talking Heads - et annet New York band som opptrådte jevnlig på CBGB på midten av 70-tallet. David Byrne: "I think Blondie brought a lot of styles to the pop mainstream that weren't there before. Things they were listened to, they incorporated. They kept doing what they set out to do, and they did it well."

Blondie var inspirert av tegneseriebladet ved samme navn, og Andy Warhols pop-art da de skulle prøve å definere et image for bandet. Warhol ble også en kunstnerisk konsulent for Blondie, der han ga dem råd om det kunstneriske uttrykket. Debbie Harry: "He was very in touch with what was going on, and excited by it. He was very kind to Chris and myself, he invited us to a lot of different things. He was a social butterfly, that was part of his ritual."

Debbie Harry: "I don`t think we had a direct, succinct (konsist) concept. We were learning what the game was, learning how to play different things. It was very experimental for us, that's probably why we got off to a slower start."

Rundt 1975 begynte Blondie å jobbe med imaget sitt. Designeren Stephen Sprouse tok for seg Debbie Harry, der han kledde henne opp i høye støvletter, opprevet T-skjorte, liten svart skinnjakke, og armbånd. Han prøvde også å få den sjenerte Debbie til å spille rollen som playboy-bunny, slik hun hadde gjort i virkeligheten litt tidligere. Forbilder for hennes framferd var Brigitte Bardot, Marilyn Monroe og Carole Lombard. Det var meningen at hun skulle spille rollen på en satiriske måte, for å vise at det lå humor bak imaget. Etter hvert som Debbie fikk trening i det å stå på en scene foran mange mennesker, ble også hennes opptreden også mer selvsikker og gjennomført.

Guttene i bandet hentet inspirasjon til antrekket fra pubrockerne i Dr. Feelgood. Med svarte Mods-klær kjøpt i en butikk i Hoboken, og kort hår som kunne gi assosiasjoner til hårmoten på midten av 60-tallet. De var også inspirert av filmhelter. Chris Stein var veldig interessert i japanske monsterfilmer på den tiden, mens Gary Valentine likte sci-fi.

På samme tid som de forsøkte å skape seg et image, brukte de også mye tid på å utvikle seg som musikere og øve inn låter. De forsøkte å få til en øving hver dag. For opptredene fikk de kun 60 dollar, som ble fordelt mellom medlemmene av Blondie. De måtte derfor ta ekstrajobber utenom til livsopphold. For Debbie betydde det å jobbe som bartender og lodding av beltespenner for en klesbutikk.

Et tidlig bilde av Blondie på scenen.

13. juni 1975 spilte Blondie inn demoer av låter som "Out In The Streets", The Thin Line", "Puerto Rico", "Platinum Blonde" og en James Brown/disco-inspirert låt som de kalte "Once I Had Love". Innspillingen ble finansiert av plateprodusenten og musikkjournalisten Alan Betrock. Demoen ble deretter sendt til plateselskapet Instant Records, uten at det i første omgang førte til noen platekontrakt.

Gjennom årene gjorde Blondie flere forsøk på å spille inn "Once I Had Love". Som ballade, reggaelåt, og som disco-låt (de omtalte den som "The Disco Song"), uten at de fikk den til. Det var først da produsent Mike Chapman fikk sjansen til å lage en ny versjon av den i 1978 at ting kom på plass. Da som nr.1 låta og Blondies største hit, "Heart Of Glass".

To av de største bandene fra New York på slutten av 70-tallet: Blondie og The Ramones.

Her avbildet på Mothers i New York,  i 1976.

I 1976 kom de i kontakt med veteranen Richard Gottehrer, som på 60-tallet skrev store hits som "Sorrow", "My Boyfriend's Back" og "I Want Candy". Han hadde vært tilstede på en av konsertene deres og hørt låta "X-Offender", og ble umiddelbart begeistret for bandet. Etterpå tilbød han å produsere debutalbumet deres. Låta "X-Offender" ble også døråpneren for Blondie overfor plateselskapene, for like etter fikk de kontrakt med  det uavhengige selskapet Private Stock.

Det var Gary Valentine som skrev "X-Offender". Gary Valentine: "It just came to me one night at Max's. I was just sitting there and the melody got into my head so I rushed back to our Blondie loft and picked up a guitar and got it down that night." 

Valentine kalte låta "Sex Offender" (seksuallovbryter), men navnet ble endret for at det ikke skulle være så provoserende. Den handlet om en 18 åring som har sex med sin yngre kjæreste. For Valentine var låta delvis selvbiografisk. Som 17 åring gjorde han sin kjæreste gravid, og ettersom hun var under den seksuelle lavalder (17 år i New York), ble han arrestert

Debbie Harry endret teksten til låta til å handle om en prostituert som blir forelsket i politimannen som arresterer henne. Det rufsete lydbildet på låta var veldig typisk for Blondie i starten.

"X-Offender" ble gitt ut som Blondies første singel, 17. juni 1976. B-siden av singelen inneholdt "In The Sun" (Chris Stein). Dessverre ble ikke singelen noen hit da den kom ut. I mai 1977 ble den gitt ut pånytt, denne gang med "In The Flesh" (Chris Stein/Debbie Harry) som B-side.

I tillegg til Gottehrer ble de to låtene på singelen produsert av Craig Leon, som fram til da bl.a. hadde jobbet med The Ramones. Det var også Leon som bidro til at Blondie fikk platekontrakt med Private Stock. Med årene har Leons navn falt ut fra bookleten når "X-Offender" har vært ute på samleplater. Men hans bidrag til den og de andre låtene på debutalbumet har vært verdsatt. Ikke minst av bandet selv, som hentet ham fram til comeback-albumet i 1999.

Pga den manglende interessen for Blondie i U.S.A. var Private Stock skeptisk til å la bandet spille inn et helt album, men Gottehrer klarte å overtale dem. I august 1976 gikk Blondie i Plaza Sound Studios i New York for å spille inn "Blondie". Gottehrer mente det var mye ufokusert energi og støy i musikken de spilte, han ønsket derfor å få ut det beste i bandets musikere. Det gjorde han bl.a. ved å gi låtene deres bedre struktur, med et renere lydbilde.

Shangri-Las' låtskriver Ellie Greenwich ble hentet inn for å kore på "In The Flesh". Debbies stemme kunne også minne om sangeren i Shangri-Las. Greenwich på sin side var ikke imponert av det hun hørte av Harry og co. i studio.

Blondie i 1976, på den tiden debutalbumet "Blondie" ble spilt inn.

Med plata ferdig spilt inn var de klare for verden. Det de trengte nå var en manager som kjente bransjen, og som kunne hjelpe dem til å nå ut. Valget falt da på Peter Leeds, som Debbie kjente fra tiden i Wind In The Willows, hvor han også var manager. At det ble han var litt tilfeldig. Debbie og Leeds traff hverandre på julefesten til Private Stock Records, i desember 1976. Han var svært glad for å bli spurt, men kort tid etter ombestemte bandet seg, og ønsket i stedet å ha Sid Bernstein som manager. Men etter at Leeds med overbevisning lovte at han skulle gjøre Blondie store, falt valget på ham. I den første tiden følte Leeds at han slet med å få bandet til å sette seg større mål enn det å opptre på Max og CBGB. Blondie på sin side følte at Leeds til tider behandlet dem som unger, og tok avgjørelser på deres vegne uten å konferere med bandet først.

Albumet "Blondie" ble lagt ut for salg i desember 1976, til liten interesse fra det amerikanske publikummet. Enda den inneholdt klassiske Blondie låter som "In The Flesh", "Rip Her To Shreds" og "X-Offender". En av årsakene til at plata ikke slo gjennom på hjemmebane, var at amerikanske radiostasjoner ikke ville spille musikken deres, da de ble klassifisert som pønk.

En artikkel i Rolling Stone Magazine som sammenlignet Blondie med Phil Spector og The Who, og som framhevet produsent Richard Goettehrer og Debbie Harrys kvaliteter, hjalp ikke på platesalget. Rolling Stone: "Debbie performs with an utter aplomb and involvement throughout: even when she's portraying a character consummately obnoxious and spaced-out, there is a wink of awareness that is comforting and amusing yet never condescending."

Litt bedre gikk det i Storbritannia der "Blondie" nådde 75.plass på albumlisten. De britiske øyer skulle snart bli stedet der bandets popmusikk ble forstått og elsket. Debbie Harry: "There's a different approach to pop in Britain. Here's a really solid foundation to pop history. In a sense we fitted in a lot better here."

Debutalbumet "Blondie"

Også i Los Angeles-området ble Blondie et populært band på denne tiden. Dette takket være radio DJ Rodney Bingenheimer som tidlig lot seg imponere av Blondie. Han spilte "X-Offender" jevnlig på den legendariske radiokanalen KROQ, til og med før bandet hadde fått kontrakt med Private Stock. Rodney Bingenheimer: "I don't even know how I got it. I just loved the beginning - with her talking - like the punk Ronettes." Han sørget også for at Blondie fikk gjøre show i L.A. i regi av KROQ. I tillegg ble det gjort flere opptredener på kjente livesteder som Whisky A Go-Go, Starwood og The Masque, mellom 3. februar og 20. februar 1977.

Debbie Harry: "Going to LA was a big deal for us at the time. Everyone in L.A. was ready for us, as nothing was happening there at the time. They had all been hearing about us via Rodney, who'd been pushing us on the radio, so they were curious and the shows were sold ut."

Los Angeles var klar for pønkrock, men hadde få band å by på, så Blondies ankomst var kjærkommen. 

       

Rodney Bingenheimer var en viktig støttespiller for Debbie Harry og Blondie i starten.

Blant de mange som kom for å se Blondie opptre, var de kjente plateprodusentene Phil Spector og Mike Chapman. Begge var svært begeistret for det de fikk se og høre. Phil Spector som på 60-tallet var kjent for sitt 'Wall of sound' for artister som The Crystals, The Ronettes, Ike & Tina, og The Beatles, inviterte Blondie hjem til seg. Her forsøkte han å overtale bandet til å la ham produsere deres neste album, men de syntes at han var for manisk og merkelig til at de så for seg at det var mulig å samarbeide med ham.

Mike Chapman hadde ikke Blondie noe forhold til, da han var en L.A.-produsent kjent for sine produksjoner med artister som britiske Sweet, Mud, Smokie og Suzi Quatro - musikk som var fjernt fra det Blondie holdt på med. Manager Peter Leeds derimot, hadde sans for Chapman, og lovte at han skulle få produsere Blondie den dagen de klarte å kvitte seg med Richard Gottehrer. Uten at medlemmene av Blodie visste om avtalen, eller fikk sjansen til å si hva de mente.

For å skape blest om Blondie tok Chris noen sexy bilder av Debbie som ble sendt til magasin som Punk og Creem.

 Debbie Harry avbildet i Creem Magazine i 1977.

Noe av det første Peter Leeds gjorde som manager, var å sørge for at Blondie fikk muligheten til å vise en musikkvideo i det populære TV-programmet Don Kirschner's Rock Concert på NBC. Problemet var bare at Blondie ikke hadde spilt inn noe musikkvideo, og Private Stock ønsket heller ikke å bruke penger på det. Leeds forsøkte å overtale plateselskapet, uten at det hjalp. Det endte med at Leeds valgte å finansiere innspilling av musikkvideoer til låtene "X-Offender", "In The Sun", og "In The Flesh" med egne  midler. Et lokale i 57th Street ble leid, og Bob Gruen ble hyret inn til å gjøre opptakene.

 

 Musikkvideoen som ble laget til "X-Offender"

En av kassettene som ble trykt opp med Blondies musikkvideoer fant veien til Australia, og TV-programmet Countdown. Programleder Molly Meldrum likte musikken deres, og ønsket å presentere bandets førstesingel "X-Offender". Men ved en feil ble 60-talls inspirerte "In The Flesh" spilt i stedet, da han skulle presentere Blondie for 'aussiene'. Og det skulle vise seg å være et smart valg, da "In The Flesh" hadde et mer tilgjengelig lydbilde enn den mer 'støyete' "X-Offender". "In The Flesh" ble en stor singelhit i Australia, med en 2. plass i oktober 1977, da den ble gitt ut som A-side ("Man Overboard" var B-side). Peter Leeds: "They cued up the wrong song on the tape, and that became the hit. It was a freak incident - no one had anything to do with it. The gods were just smiling on us."

Australia ble dermed det første landet i verden der Blondie opplevde suksess. I et senere intervju har Jimmy Destri takket denne Meldrum for at Blondie dermed fikk sin første hit. Også albumet "Blondie" solgte bra i Australia.

I forbindelse med lanseringen av "Blondie" valgte Private Stock - med manager Peter Leeds' velsignelse - å sende ut en poster med Debbie Harry i gjennomsiktig bluse, til platebutikker i U.S.A. og folk som jobbet i musikkbransjen. Dette var et valg som medlemmene av Blondie satte liten pris på, da det ikke var slik de ønsket å fremstå. 

Dessuten var de et band! og ikke kun en enkeltperson. Etter det ble det trykt opp T-shirts og buttons med "Blondie is a group!".

  

Blondie fikk skryt fra folk som Phil Spector og Mike Chapman. Men enda hyggeligere var det at bandets forbilder Iggy Pop og David Bowie likte Blondies musikk. De to rockelegendene hadde sittet i Berlin der de spilte inn plate sammen, og hørt på "Blondie". De lot seg sjarmere av bandet, og bestemte seg for å spørre Debbie og co. om de var interessert i å være oppvarmingsband på den kommende Iggy Pop turneen (der David Bowie var med på piano), noe de takket ja til. Turneen startet 13. mars 1977 på  Le Plateau Theatre, i Montreal, Canada. Etter 24 konserter ble turneen avsluttet 16. april på Civic Auditorium i San Diego, U.S.A. 

Dette ble starten på et langt og godt vennskap mellom Debbie og Iggy Pop, der de bl.a. har samarbeidet på plate. Å se Bowie og Pop på nært hold, deres profesjonalitet, og hvordan de håndterte fansen, var veldig lærerikt. Blondie hadde en drøm om å få Bowie til å produsere deres neste album, men dessverre hadde han ikke mulighet til det.

Iggy Pop og Debbie Harry 

Før de satte kurs tilbake til New York, og flere konserter på CBGB, gjorde de 4 konserter på Whisky A Go Go i L.A. sammen med Joan Jett og britiske Deaf School

 Debbie med Joan Jett

Allerede i midten av mai dro de ut på en ny turne, denne gang i Storbritannia som oppvarmingsband for Television, som de kjente fra New York.  De startet opp i Village Bowl i Bournemouth, 20. mai. Etter 12 konserter her fortsatte de turneen i Fastlands-Europa, med besøk i Nederland, Belgia, Frankrike, og Danmark. Den gode kjemien de hadde hatt med Bowie og Pop var fraværende på turneen med Television. Det var tydelig at sistnevnte så på Blondie som en trussel, noe som gjenspeilte seg i manglende spilletid på scenen, og en kjølig atmosfære backstage. De to bandene valgte også å bruke hver sin bandbuss.

Mer positivt var det at Blondie ble tatt vel imot av de britiske pønkerne som var tilstede på konserten. De likte Blondies fengende låter med 60-talls appell, og underliggende raseri. Mens musikkpressen skamroste bandet og Debbies framtoning.

Også utover sommeren og høsten var Blondie på reisefot, der de gjorde konserter i San Francisco, L.A., og New York.

"Blondie" ble gitt ut pånytt i 1977 - da på det britiske plateselskapet Chrysalis. Manager Peter Leeds og bandet var ikke fornøyd med oppfølgingen fra Private Stock, så Leeds forhørte seg med Chrysalis og deres sjef Terry Ellis, om de var interessert i å signere Blondie. Årsaken til at Leeds ønsket akkurat dem, var at Chrysalis var britisk, noe som ville være en fordel når de nå ønsket å slå gjennom i landet, og Ellis var kjent for å ta godt vare på bandene sine. Leeds bombarderte Ellis med bilder og avisutklipp med Blondie. Og det fungerte, ettersom Chrysalis til slutt valgte å kjøpe bandet ut av avtalen med Private Stock.

Chrysalis sjefen Terry Ellis ble svært betatt av Debbie Harry. Han mente bildene av henne fra tiden før Blondie viste en jente med stjernekaliber.

Først var Private Stock motvillig til å la Blondie gå, enda selskapet selv ikke hadde tro på at de kom til å bli en suksess. De krevde først 1,000,000 dollar, men endte opp med å godta 400,000 dollar i kompensasjon.

Det var først etter at avtalen var i boks, at Leeds fortalte bandet hva som hadde skjedd, og at de i framtiden skulle gi ut platene sine på Chrysalis. Mistenksomheten mellom Leeds og bandet økte etter dette, da Stein og co. ble usikker på hvilke hensikter han hadde med de han gjorde. De følte Leeds handlet som om han eide bandet. Bedre ble det ikke da de fikk vite at Chrysalis gjorde Blondie ansvarlig for halve beløpet de måtte ut med til Private Stock som gjeld som de måtte betale tilbake. Medlemmene av Blondie svarte med å knuse kontoret til Chrysalis' advokat, for å vise hva de mente om avtalen.

Chrysalis hadde større fokus internasjonalt, og bedre distribusjonsapparat enn Private Stock, noe som hjalp Blondie på veien til internasjonal suksess. Andre kjent artister på Chrysalis på denne tiden var Ultravox, U.F.O., Jethro Tull, Procol Harum og Leo Sayer. På 80-tallet signerte de mange av de mest populære bandene i tiåret, slik som Icehouse, Simple Minds, Spandau Ballet, Billy Idol, og Huey Lewis & The News.

I november 1977 ble rockeren "Rip Her To Shreds" gitt ut som 3. og siste singel fra "Blondie", uten at så mange fikk med seg det. Låta handlet om hvordan media verbalt 'river i filler' mange av de kvinnene de skriver om. Bl.a. Sid Vicious' venninne Nancy Spungen (døde 12. oktober 1978). "Rip Her To Shreds" handlet også om Debbie Harry, der hun følte at andre kvinnelige artister rev henne i filler gjennom kritiske bemerkninger. Noen ganger når Blondie framførte låta var hun kledd i en bruedkjole, som hun rev i stykker på scenen.

Debbie Harry: "It's so dirty and menacing. It's what we all do when we're getting catty - that's what the New York scene was like. There's toughness, but a lot of affection as well. It's like being roasted."

I ettertid vil "Rip Her To Shreds" også bli husket som den første singelen som ble gitt ut på Chrysalis i Storbritannia. Og at den i tillegg til 7" også ble gitt ut som 12" singel, noe som var uvanlig i 1977, men noe som ble populært utover 80-tallet.

"Rip Her To Shreds" ble gitt ut som 12" i tillegg til 7" singel.

Samtidig som Blondie var ute og promotere "Blondie" var de i full gang med innspillingen av sitt neste album, kalt "Plastic Letters". Opptakene ble gjort i juni-juli 1977. Igjen i Plaza Sound Studio i New York, med Richard Goettehrer som produsent. 12 av de 13 låtene på plata var skrevet av bandet selv, for det meste av Jimmy Destri, slik som "Fan Mail", "Kidnapper", og "No Imagination". Det "Plastic Letters" først og fremst vil bli husket for er de 60-talls inspirerte låtene "Denis" og "(I'm Always Touched by Your) Presence, Dear". Førstnevnte var en røffere coverversjon av Randy & The Rainbows' topp 10 hit (U.S.A.) fra 1963. Da under navnet "Denise". Navnet Denis/Denise er av fransk opprinnelse, derfor ønsket Blondie i gi låta en 'fransk schwung' ved å synge deler av teksten på fransk. Den franske gramatikken var ikke korrekt, noe de fikk kritikk for av Terry Ellis, uten at band eller produsent brydde seg om det.

RIchard Gottehrer: "When Chrysalis took over, I was asked by Terry Ellis to go back in and re-record the french portion with a proper translation, as well as in English. We tried, but there was too much magic in the mix, so 'Denis' was released as-is."

Noen av de mange utgavene av "Denis" singelen.

"Denis" ble gitt ut som en forsmak fra "Plastic Letters", i februar 1978. Og låta med 60-talls preget, pakket inn i et Ramones-lignende gitarkomp, ga Blondie gjennombrudd i mange land rundt om i verden. I Storbritannia der Blondie hadde vært og vist seg fram, nådde "Denis" en fin 2. plass i februar (bak "Wutering Heights" med Kate Bush). I Belgia, og i Nederland ble det 1. plass, i Tyskland 9. plass, i Østerrike 10. plass, i Irland 3. plass, i Australia 12. plass. På den felleseuropeiske lista gikk "Denis" helt til topps. I hjemlandet U.S.A. ble de ikke lagt merke til denne gangen heller, til tross for låtas opplagte kvaliteter som en av de beste beste poplåtene fra 70-tallet. 

Det ble laget en musikkvideo til "Denis" som presenterte

Debbie Harrys ulike sider, som sensuell, vampete, og som rockebabe.

Også albumet "Plastic Letters" ble gitt ut i februar 1978, og med interessen som "Denis" hadde skapt ble den en suksess for Blondie, med en fin 10. plass i Storbritannia, 2. plass i Nederland, 33. plass i Sverige, 38. plass på New Zealand, og en oppmuntrende 72. plass på Billboard i U.S.A. Kritikerne lot seg imidlertid ikke overbevise av plata, da de mente at låtene var tildels svake, med unntak av "Denis" og "(I'm Always Touched by Your) Presence, Dear". At den bestod av låter som bandet ikke hadde funnet plass til på debutalbumet.

 "Plastic Letters"

Som 2. og siste singel fra "Plastic Letters" ble "(I'm Always Touched by Your) Presence, Dear" gitt ut i april 1978. Den var skrevet av bassist Gary Valentine, og handlet om hans telepatiske kontakt med kjæresten Lisa Jane Persky, da han var ute og reiste. Gary Valentine: "That was about these paranormal experiences I was having with my girlfriend at the time. We were in telepathic contact with each other when I was on tour. We would discover we’d be having the same dreams and we always seemed to know what the other was doing, which sometimes proved uncomfortable!"

 "(I'm Always Touched by Your) Presence, Dear"

Men innen den elegante poplåta hans ble gitt ut på plate hadde han forlatt Blondie. Han var heller ikke med på innspillingen av "Plastic Letters", noe som førte til at Chris Stein måtte spill bass i tillegg til gitar på plata. Valentine er heller ikke avbildet på coveret til "Plastic Letters".

Valentine var frustrert over Debbie Harry og Chris Stein, som han følte la begrensninger på hans kunstneriske utfoldelse som låtskriver og gitarist. Og han ønsket å spille gitar i stedet for bass. Gary Valentine: "I was the kind of George Harrison/Pete Best of the group."

Manager Peter Leeds hevder at Valentine sluttet fordi han sparket ham ut av bandet. Leeds og Valentine gikk ikke overens, og havnet stadig vekk i krangel. Leeds irriterte seg også over at Valentines hoppet rundt på scenen slik at Jimmy Destris orgel ble ustemt, og han veivet med bassgitaren sin sånn at Debbie holdt på å få stemmehodet på bassgitaren i øyet en gang.

Peter Leeds: "They wouldn't have let me throw him out If I had asked them. He was too much of a long-time friend of Clem's. I fired him and then told the band."

Gary ønsket i stedet å starte sitt eget band, og ikke så lenge etter fikk han med seg to musikere og dannet The Know. Dessverre ble ikke dette noen suksess, og ikke lenge etter forsvant han ut av musikkbransjen for i stedet prøve seg som journalist. 

"(I'm Always Touched by Your) Presence, Dear" gjorde det bra på listene, med 10. plass i Storbritannia, 8. plasss i Nederland, og 14. plass i Belgia. På det tidspunktet låta lå som nr. 10 i Storbritannia befant Valentine seg i Los Angeles, uten penger til livsopphold. Da han hørte nyheten om listeplasseringen skjønte han at han snart kom til å få kjærkomne dollar inn på kontoen. Gary Valentine: "I knew that in a couple of months the money would be coming in. It was very gratifying."

Senere gikk Valentine tilbake til skolebenken, der han etter hvert tok en universitetsgrad i filosofi. Fra 2001 har han hatt suksess som forfatter, der mange av bøkene hans har handlet om det okkulte. Han er også oversatt til norsk.

Gary Valentine

Chris Stein spilte bass på "Plastic Letters" i Valentines fravær. Men han fikk hjelp fra en Frank 'Le Freak' Infante - også han en kamerat av Clem Burke. Etter at innspillingen var ferdig i juli 1977 bestemte de seg for å beholde Infante som medlem av Blondie. I likhet med forgjengeren Valentine hadde Infante begrenset erfaring som bassist, så litt senere valgte de å bruke ham som rytmegitarist i stedet. 

Infante som var fra New York, hadde bakgrunn fra band som The Elegant End, World War III og Sniper. I sistnevnte band spilte han sammen med Jeffrey Hyman fram til Hyman startet opp The Ramones i 1974 (som Joey Ramone).

Infantes debut som medlem av Blondie kom i september 1977, da de opptrådte på Old Waldorf i San Francisco, og Whisky A Go Go i L.A. Infante kom aldri til å bli noe sentralt medlem av Blondie, da hans bidrag som låtskriver var begrenset, og han som regel havnet i bakgrunnen når de ble intervjuet eller opptrådte. "I Know But I Don't Know" og "Victor" var hans eneste bidrag på bandets albumutgivelser. I tillegg skrev han noen låter som ble framført live, eller ble gitt ut på raritetsplater mange år senere. Slik som "Underground Girl" som ble framført live første gang i 1979.

Frank Infante ble medlem av Blondie i juli 1977.

Infante spilte bass i Blondie fram til november 1977. Han fikk da avløsning av engelskmannen Nigel Harrison, som på den tiden spilte i Ray Manzareks (The Doors) band Nite City. Nigel som var fra Aylesbury i Buckingham (vest for London) hadde tidligere spilt i band som Farm og Silverhead (med Michael Des Barres). Harrison begynte å spille bassgitar etter å ha hørt på plater med The Yardbirds og The Who, og fordi han ønsket å imponere damene.

I motsetning til forgjengeren Gary Valentine var Nigel Harrison en anerkjent bassist med lang erfaring. Som medlem av Blondie viste han også talent som låtskriver, med "One Way Or Another", "Union City Blue" og "War Child" som de mest kjente.

Nigel Harrison måtte gjennom en audition i L.A. i forbindelse med konserter bandet gjorde der. Og der imponerte han de andre i Blondie ved å kunne alle låtene deres. Årsaken var at han hadde filmet konserten de gjorde kvelden før, og pugget bassriff og tekster for harde livet.

Nigels første opptreden som medlem av Blondie, var 12. november 1977 i Aylesbury, England - stedet han var fra.

 Engelskmannen Nigel Harrison

Det man kan i ettertid kan omtale som den klassiske Blondie-besetningen var nå kommet på plass. Med 6 medlemmer i stedet for 5, slik de tidligere hadde vært.

Høsten 1977 fikk Blondie den klassiske besetningen med :

Frank Infante, Chris Stein, Nigel Harrison, Debbie Harry, Jimmy Destri og Clem Burke

Selv om Chris, Debbie, Jimmy og Clem mislikte måten de ble overkjørt av Peter Leeds, var de veldig fornøyd med den nye besetningen, det nye plateselskapet, og suksessen de var iferd med å oppnå. 

Mellom september 1977 til mai 1978 var Blondie ute og opptrådte, på det som framstod som en sammenhengende verdensturne, uten mange dagene fri imellom.

Etter konsertene i USA i september og oktober 1977 dro Blondie over til England der de gjorde 4 konserter. Bl.a. på Barbarella's i Birmingham. Deretter fulgte 3 konserter i Nederland og Tyskland, før de satte kursen mot den andre siden av jorden. I november og desember gjorde de en turne i Australia, for å følge opp interessen som var skapt for bandet gjennom hiten "In The Flesh". Albumet "Blondie" hadde nådd topp 20 i Australia i oktober, mens en singelutgivelse med "X-Offender" og "Rip Her To Shreds" nådde høyt på singellisten.

Mange av de som møtte opp på konsertene i Australia visste ikke hva Blondie stod for musikalsk. De forventet seg flere sukkersøte låter, à la "In The Flesh". Debbie Harry: "We got to Australia and they were expecting Olivia Newton-John singing this sweet little song and various other sweet little songs. It wasn't. The whole audience just sort of sat there with their mouth open, which was very interesting. We were highly entertained as well."

I forkant av konserten i Her Majesty's Theatre, Brisbane 8. desember, ble Debbie syk, slik at de måtte avlyse. Og det var ikke populært blant den lokale fansen som hadde møtt opp for å se Blondie. Skuffelsen førte til bråk, som dagen etter ble omtalt som opptøyer i de lokale avisene. Den skuffede fansen kunne glede seg over at konserten ble flyttet til 18. desember i stedet.

Etter 24 konserter i Australia reiste blondie videre til Thailand, Japan, der det ble gjort ytterligere 10 konserter fram til 18. januar 1978. Allerede 6 dager etter den siste konserten i Japan startet de opp på en ny turne, i Europa. De to første konsertene ble holdt på Camdens Dingwall i London, 24. og 25. januar. Deretter dro de over til Fastlands-Europa, der det ble gjort 18. konserter fram til 20. februar. Bl.a. 3 konserter i Sverige.

23. februar var de tilbake i England, der de gjorde ytterligere 9 konserter. Bl.a. på The Roundhouse i London. De rakk også å opptre i det populære TV-programmet 'Top Of The Pops' BBC, med "Denis". Som nevnt nådde "Denis" 2. plass på den britiske singellisten, i februar 1978.

           

 Blondie på The Roundhouse i London, 5. mars 1978.

6. mars ble den siste konserten gjort i England. Deretter reiste Blondie tilbake til U.S.A. for å forberede en turne i hjemlandet. Underveis på turneen hadde misnøyen mot manager Peter Leeds bygget seg opp (ytterligere). De følte han kjørte dem for hardt, med en endeløs rekke av konserter, intervjuer og TV-opptredener. Og Chris og co. var konstant blakk, ettersom Leeds ikke lot dem få mer enn akkurat det de trengte til livsopphold. Resten av inntektene gikk til Chrysalis, for å betale tilbake gjelden Blondie hadde til dem. Og da de kom tilbake fra turneen som hadde vart over et halvt år, fikk de høre at verken konsertene eller salget av album og singler hadde medført noe overskudd.

Og om noen forsøkte å ta ting opp med Leeds, ble de truet med å bli kastet ut av bandet (slik han hadde gjort med Valentine). 

I forkant av den amerikanske turneen ble Debbie og Chris sendt rundt på en promoteringsturne, i et forsøk på å gjøre Blondie mer kjent blant amerikanere. At Leeds igjen og igjen skjøv de andre i bandet i bakgrunnen, og heller fokuserte på Debbies kropp og utseende når Blondie skulle promoteres, ble også et stridstema. Peter Leeds: "All of the band was pissed because of the attention that was focused on Debbie Harry. I had long talks with them - 'Don't you understand, she's the ticket?'. I don't think they did. None of them appreciated how second rate they were without her."

27. mars hadde Punk Magazine en morsom bildeserie, kalt "Mutant Monster Beach Party", der Debbie ble 'gift' med Ramones sanger Joey Ramone. Bildeserien var en fortsettelse av en lignende serie fra 1976. Den gang med Debbie, Joey Ramone og Andy Warhol i 'hovedrollene'.

Joey Ramone og Debbie Harry poserer for Punk Magazine, i New York i 1978.

25. april stod Blondie på scenen på Starwood Club i L.A., som den første konserten på den amerikanske turneen. Høydepunktet på turneen kom noen dager senere da de 4. mai opptrådte på Palladium i hjembyen New York foran 3000 fans. Konserten føltes som en bekreftelse på at de endelig hadde lyktes - at tiden da de ble sett på som musikalske lettvektere på CBGB var over. Gledelig var det også at de endelig fikk betalt for strevet, i form av fast ukelønn på $125. Noe som var en liten formue i deres øyne.

Program fra Blondies turne i Amerika i 1978.

Den amerikanske turneen fortsatte fram til 6. august, med til sammen 26 konserter. Parallelt med turneen jobbet Blondie med et nytt studioalbum. Og i juni gikk de i studio, i Record Plant i New York. Som produsent hadde Leeds fått trumfet gjennom at bandet skulle bruke australieren Mike Chapman. De hadde ikke noe imot ham, men han var ikke deres valg. Og som nevnt var de skeptisk til platene han hadde produsert fram til da, som hadde et teenie/glampop preg. De fryktet at han kom til å ødelegge musikken deres. Bl.a. hadde Chapman og partneren Nicky Chinn skrevet og produsert de fleste av Smokies låter, slik som "Living Next Door to Alice". Og de hadde skrevet Sweets giganhits "Block Buster" og "The Ballroom Blitz". Mellom 1973 og 1974 hadde de to 19 låter inne på topp 40 i Storbritannia, og 5 nr. 1 hits - som 70-tallets svar på Stock, Aitken, & Waterman. Den eneste i bandet som var positiv til Chapman var trommeslager Clem Burke. Chapman på sin side var svært entusiastisk over de mulighetene Blondies musikk ga, og gledet seg til å jobbe med bandet.

 Nicky Chinn og Mike Chapman dominerte hitlistene på 70-tallet, i Storbritannia og ellers i verden.

Partene møttes første gang på Gramercy Park hotel i New York. Chapman fikk en kjølig mottagelse fra Chris Stein og de andre. Mike Chapman: "They lived in a world I knew nothing about... They were New York. I was LA. They thought I'd been sent to destroy their music." Under møtet ga han en garanti på at de sammen kom til å lage en hitplate.

Chapman var kjent for å være detaljfrik, noe han viste til fulle under innspillingen. Det startet i mai med at han krevde at bandet måtte øve i mange timer hver dag på låtene de skulle spille inn. Og under selve innspillingen måtte Nigel og de andre gjøre de samme opptakene om og om igjen, helt til Chapman fikk det som han ville. For bandet var Chapmans energiske og entusiastiske opptreden i studio et lite sjokk i forhold til den mer avslappede Richard Gottehrer som i større grad lot bandet ta styringen selv. I tillegg var de sliten etter å ha vært på en endeløs turne, noe som ga seg utslag i surmuling og liten interesse av å bidra. Bassist Nigel Harrison ble så frustrert at han kastet en synthesizer til en verdi av 500.000 kroner (1978) på Chapman! Og både Nigel og Clem var villige til å 'ta livet' av Chapman. Ingen hadde opplevd at noen hadde krevd så mye disiplin fra dem tidligere. Debbie Harry omtalte Chapman som en diktator.

Debbie Harry: "At that point we were crap. Disorganised, hectic and not very well focused. Mike saw what was there and really locked it down. He said, 'You gotta stop foolin' around. You got some songs here. You've got the potential for a sound. You got different styles of playing that are gonna be a unique blend.' He was very visionary in that respect. Mike was the great pop hitmeister. A very dynamic fellow. He wanted to make good records"

Chapman hadde fokus på at låtene han produserte skulle ha et energisk og iørefallende lydbilde, med et velprodusert arrangement med 'polert' gitarspill - godt egnet for radiospilling. Fuzzgitar og skrikende vokal var det ikke plass til. 

En oppgitt produsent Mike Chapman i studio med Blondie.

Chapman var like frustrert over Blondie som de var over ham. I ettertid har han omtalt dem som det verste bandet han har jobbet med. Mike Chapman: "The Blondies were tough in the studio, real tough. None of them liked each other, except Chris and Debbie, and there was so much animosity. They were really, really juvenile in their approach to life - a classic New York underground rock band - and they didn't give a fuck about anything. They just wanted to have fun and didn't want to work too hard getting it."

Chapman mente også at Chris Stein var ruset under hele innspillingen, at Jimmy Destri var en bedre låtskriver enn keyboardist, og at Clem Burke hadde dårlig timing på trommespillet sitt. Chapman foretrakk at de holdt seg unna innspillingen, og heller skrev låter. De eneste i bandet som fikk skryt var Frank Infante, som han omtalte som en fantastisk gitarist, og Debbie Harry, som han mente hadde en vakker, særegen stemme. Han var redd for å komme med for mange korreksjoner til henne, både fordi han ønsket å framheve det autentiske, og fordi hun lett tok til tårene om det ble for mye kritikk. Imidlertid lærte han henne litt om frasering, og timing, i tillegg til at han ba henne legge seg på et lavere stemmeleie, så ikke sangen ble så skrikende.

Det som holdt dem sammen var deres felles ønske om å skape en salgssuksess, og underveis i innspillingen følte begge parter at noe magisk var iferd med å skje.

Tilsynelatende god stemning i studio.

Da Chapman møtte Blondie første gang ba han om å få høre alle låtene de hadde liggende, som ikke hadde vært ute på plate tidligere. Han ble da presentert for bl.a. den Chris Stein skrevne "Sunday Girl", som han likte. Etterpå spurte han om de hadde mere materiale liggende, og da presenterte de noe motvillig "Once I Had Love", som de hadde spilt inn som demo første gang i 1975, og siden omtalt den som "The Disco Song". Debbie Harry: "He liked it – he thought it was fascinating and started to pull it into focus."

Siden Debbie og Chris hadde omtalt den som "The Disco Song", pga. discotakten de hadde lagt inn, bestemte Chapman seg for å ta inspirasjonen et steg videre, og gjøre den til en ren discolåt. I utgangspunktet syntes Blondie det var flaut å spille disco, men samtidig var de opptatt av å være ukul, og lysten på å gjøre noe helt nytt. Chapman brukte en Roland CR-78 trommemaskin som utgangspunkt for å gi "Heart Of Glass" discorytmen som kjennetegner låta. CR-78 var nettopp introdusert på markedet på den tiden, og dette var første gang den ble brukt i en popsang. Utover 70- og 80-tallet ble den tatt i bruk av flere band. Bl.a. ble den brukt på "Vienna" med Ultravox.

Roland CR-78 trommemaskin

Trommeslager Clem Burke hørte på Kraftwerk og soundtracket til "Saturday Night Fever" for å hente inspirasjon til trommespillet på låta. Debbie Harry var på den tiden fascinert av Giorgio Moroder, og hans produksjon for Donna Summer. I mai 1978 hadde Blondie overrasket publikum ved å gjøre en coverversjon av "I Feel Love" med Donna Summer (og Giorgio Moroder), som en av de første dance-rock låtene noensinne. "Heart Of Glass" var den låta som krevde mest av Chapman og bandet på plata, og som de brukte mest tid på å få ferdig.

Blondie i 1978

Den første låta som ble spilt inn til plata var en coverversjon av "Hanging On The Telephone" -  en låt som det ukjente bandet The Nerves spilte inn i 1976. Den var en god krysning mellom det energiske, gitardrevne lydbildet Blondie var kjent for fram til da, og Chapmans evne til å skape iørefallende popmusikk. Jack Lee som hadde skrevet "Hanging On The Telephone" allerede i 1973, bidro også med "Will Anything Happen?" på Blondies plate. 

Den dagen Debbie Harry ringte Jack Lee for å høre om det var greit at Blondie gjorde en versjon av Nerves låta hadde han nettopp fått beskjed om at strømmen og telefonen ville bli koblet fra kl. 18.00, pga. manglende betaling. Han så dette som en kjærkommen mulighet til å tjene ekstra penger, og var veldig positiv til Blondie. At artister som Def Leppard, Girls Aloud, L7, Roxette, Jimmy Somerville også har gjort coverversjoner av "Hanging On The Telephone", har nok hjulpet på strømkontoen i ettertid.

I 1981 ga Jack Lee ut en samleplate der "Hanging On The Telephone" var med. Her var også hans "Come Back And Stay", som ble en nr. 1 hit i mange land i Paul Youngs versjon, i 1983.

Jack Lee skrev "Hanging On The Telephone" og "Will Anything Happen?".

Blondie fant også plass til en annen coverlåt - "I'm Gonna Love You Too" som Buddy Holly ga ut på plate i 1957.

"Fade Away And Radiate" fikk Blondie hjelp fra den renommerte gitaristen Robert Fripp fra King Crimson. Blondie ble kjent med Fripp i forbindelse med konserten de gjorde på Palladium i New York, 11. mai 1978. Fripp er ellers kjent for sitt soniske gitarspill på David Bowies store hit "Heroes" fra 1977.

"Picture This" (Harry, Stein, Destri) og "One Way Or Another" (Harry, Harrison) ble skrevet mens Blondie var i studio, på et tidspunkt der Chapman var iferd med å gjøre seg ferdig med opptakene. Debbie Harry gjorde seg ferdig med teksten til låtene kun minutter før hun skulle legge på vokalen. Det gikk heldigvis bra, da "Picture This" og "One Way Or Another" ble fengende låter - som to av  Blondies mest kjente.

"One Way Or Another" handler om en stalker/en person med onde intensjoner. Den var basert på virkelige hendelser, der Debbie selv var blitt forfulgt av en slik person. Debbie Harry: "I was actually stalked by a nutjob, so it came out of a not-so-friendly personal event. I tried to inject a little levity into it to make it more lighthearted. It was a survival mechanism."

I et annet intervju har Debbie sagt at denne stalkeren var en tidligere kjæreste. Debbie Harry: "I broke up with him, and he became a stalker and he was really good at it. He worked at a job where he was inhaling chemical fumes all day, and then he would drink at night, so he'd get really insane and then he'd start after me."

En låt Debbie Harry skrev, men som ikke ble gjort ferdig og tatt med på det nye albumet, var "Parallel Lines". I stedet endte det opp som tittelen på Blondies 3. album. Også teksten til låta ble å finne i innersleevet på den første utgaven av "Parallel Lines", enda den ikke var med på plata.

Mike Chapman var like mye en dyktig låtskriver som produsent. Og i forkant av innspillingen hadde han skrevet en fengende låt kalt "Some Girls". Men Debbie og co. likte ikke låta, så Chapman valgte å gi den til det ukjente bandet Racey i stedet. Og i 1979 ble dette en monsterhit over hele verden med bl.a. 2. plass i Storbritannia, Tyskland og Irland, og 1. plass i Australia, New Zealand og Sør-Afrika. Men med sitt glampop-preg, ikke ulikt Bay City Rollers, var det kanskje like greit at Blondie stod over (Webmaster).

"Parallel Lines" ble spilt inn i løpet av 6 uker i juni-juli 1978, enda Terry Ellis og Chrysalis hadde satt av 6 måneder til innspillingen. For å få ferdig plata i tide, slik at Mike Chapman og hans lydtekniker Peter Coleman kunne rekke et fly til L.A. der mastertapen skulle leveres, ble den siste natta tilbrakt i Record Plant studio. Da Chapman og Coleman forlot studioet kl. 6.00 om morgenen lå bandet på gulvet og sov.

Blondie utenfor Record Plant studio i 1978.

Selv om det hadde vært gnistninger underveis i innspillingen, og de fortsatte i tiden etterpå, var både band, produsent og platekritikere godt fornøyd med "Parallel Lines" - et album som både for Blondie og produsent Mike Chapman fremstår som det ypperste de presterte i sin karriere. Og som et av de beste popalbum noensinne. Mike Chapman: "There's loads of hits, it's a great album."

Kritikerne var fulle av superlativer når de skulle beskrive albumet. Noe også nyere musikkblader/nettsteder har vært, slik som Q Magazine, Allmusic.com og Slant Magazine. Renommerte Rolling Stone Magazine hadde "Parallel Lines" på 140. plass, på sin liste over tidenes beste album. Mens britiske NME hadde albumet på 18. plass, og 45. plass i to kåringer de har gjennomført over tidenes beste plater.

Med all fortjent skryt "Parallel Lines" mottok, både i samtid og i ettertid, må det ha vært en merkelig opplevelse for Mike Chapman å bli møtt med at plata var for dårlig av Terry Ellis og Chrysalis, da han presenterte den for dem. De hørte ikke noen hitsingler på plata, noe Chapman var sterkt uenig i. Debbie Harry: "Chrysalis weren't sure about the result. They rejected 'Parallel Lines' at first. They said they didn't hear any singles on it. Mike really had to bat for us with this record."

Fiendtligheten flere av medlemmene av Blondie hadde møtt Mike Chapman med under innspillingen ble avløst av respekt da plata var ferdig innspilt.

Debbie Harry: "He took us in hand and made us really aware of what the recording process was about and how we could best do what we did within our technical restrictions, because none of us were really technical players. He just educated us all and he made it fun, and he was nutty but smart. It really became a different process for us."

Jimmy Destri: "He was a very good producer, a very good producer. He wasn't very technical, but he was very organic and he was a very good mixer on his own too. I mean he knew the console like nobody else I've ever seen. He would say things like ‘Jimmy, if you shut out the lights, I'll be able to  EQ by ear’ without even looking at the console! He taught me a lot about making records, that's what Mike did. And he was another member of the band at that point, and he was just like in there with us. And from 'Parallel Lines' and onwards, Mike was integral, he was really integral as we couldn't go in the studio without."

Gnistningene som hadde vært under innspillingen av "Parallel Lines" blusset opp igjen da skulle igang med foto-session for å finne bilder til platecoveret. Manager Peter Leeds mente situasjonen i bandet var slik Debbie hadde omtalt det i låta "Parallel Lines" - om linjer som aldri møtes (fordi de ikke tåler trynet av hverandre). Han foreslo derfor at det skulle tas enkeltbilder av medlemmene, og så sette dem sammen på platecoveret, med annenhver bakgrunn i sort og hvit. Tilslutt klarte de å enes om å stille opp sammen på bilder. Men en ide om at guttene skulle smile på bildet mens Debbie var alvorlig, ble nedstemt. Likefullt var det et slikt bilde som endte opp på forsiden av "Parallel Lines", da Peter Leeds bestemte seg for å bruke det.

Chris Stein: "We were all pissed about how we were smiling in the cover photo. We picked out the shots that we liked, but our manager picked the one shot that he liked and went with that. Everyone was annoyed because we wanted to look more rock'n roll."

I ettertid må det kunne sies å være et flott albumcover, som på en tøff måte illustrerte det Blondie stod for, med inspirasjon fra 60-talls Mods, og 70-talls pønk.

Platecoveret til "Parallel Lines", med de (ufrivillig) smillende guttene.

26. august 1978 ble den 60-talls inspirerte "Picture This" gitt ut som førstesingel fra "Parallel Lines", og det ble en moderat hit, med 12. plass i Storbritannia, 13. plass i Irland, og 15. plass i Sverige. 

I U.S.A. ble Buddy Holly coveren "I'm Gonna Love You Too" gitt ut som førstesingel. Med tanke på hvor viktig det var for Blondie å få en hitlåt i hjemlandet som kunne skape bred interesse for bandet, var dette et merkelig valg. Og resultatet ble at den floppet (nådde ikke top 200 på Billboard). Også i Nederland og Belgia ble "I'm Gonna Love You Too" gitt ut som førstesingel, og her gikk det bedre, med henholdsvis 6. og 3. plass på singellisten.

                   

 "Picture This" og "I'm Gonna Love You Too".

Albumet ble lagt ut for salg i september, og ble umiddelbart en stor suksess, godt hjulpet av fine plateanmeldelser. I Storbritannia gikk "Parallel Lines" helt til topps i september, mens i hjemlandet ble det en strålende 6. plass på Billboard. Begge plasseringene gledet bandet enormt. Også ellers i verden gjorde plata det bra, med 2. plass i Australia og Canada, 3. plass på New Zealand, 7. plass i Nederland, og 9. plass i Tyskland og Sverige. I Norge fikk Blondie sin første plassering på VG-lista, med 16. plass.

"Parallel Lines" holdt seg på listene rundtom i lang tid, i takt med at hitlåtene ble gitt ut på singel. I Storbritannia lå albumet på topp 40 i hele 106 uker, mens i Norge kom den inn på VG-lista pånytt i mars 1979 (takket være "Heart Of Glass"). Med årene har plata solgt over 20 millioner eksemplarer! som et av de mest solgte album noensinne.

30. oktober ble den svært fengende "Hanging On The Telephone" gitt ut på singel, og ikke overraskende ble den en stor hit i Storbritannia, med 5. plass. Merkelig nok ble den ikke en like stor hit ellers, med 16. plass i Irland og Belgia, 20. plass i Nederland, og 39. plass i Australia. I Tyskland, Norge og U.S.A. nådde den ikke opp.

       

"Hanging On The Telephone"

En helt annen respons fikk "Heart Of Glass" da den ble gitt ut som singel 3. januar 1979. Allerede da de spilte den inn skjønte bandet og produsent Chapman at låta hadde stort hitpotensiale. Men av eller annen grunn valgte de å 'gjemme den unna' før den tilslutt ble sluppet som 4. singel.

Til låta ble det laget en passende musikkvideo, med bilder fra New York, og liveopptak med bandet fra nattklubben Copa. Med diskokule i taket og blinkende lys, som for å understreke at dette var en discolåt. At Debbie verken likte eller hadde mye erfaring med å danse disco fikk så være.

Musikkvideoen til "Heart Of Glass"

Samme måned som "Heart Of Glass" ble gitt ut på singel gikk den til topps i Storbritannia, og lå som nummer 1 i hele 4 uker. Den endte opp som den nest mest solgte singelen i UK i 1979. Tre måneder senere gikk den også til topps i U.S.A. - som en av få låter til å ha gått til topps i begge de to store platemarkedene. Det var også den første New Wave låta til å gå til topps her. Blondie befant seg i Milano i Italia, der de deltok i et TV-show, da de via produsent Mike Chapman fikk vite at de endelig hadde lyktes med å gå til topps i hjemlandet. De feiret nyheten med en skål i baren på hotellet de bodde på. 

Debbie Harry: "Mike came to Italy, we were in Milan, and wanted us to come down to the bar and have a drink and didn't say why he was there. We didn't want to go down to the bar, but he insisted that we come down to the bar. That's when we found out."

I Australia toppet "Heart Of Glass" i hele 5 uker i april. Til topps gikk den også i land som Tyskland, Canada, Østerrike, Sveits og New Zealand. I Norge fikk Blondie sin første notering på VGs singelliste med en 5. plass i april.

Blant de mange som likte låta var John Lennon. Han ble så oppstemt da han hørte den, at han sendte et postkort til Ringo Starr der han skrøt av låta. Chris Stein: It was really gratifying to hear that John Lennon was a fan of 'Heart Of Glass'."

I Storbritannia kom "Heart Of Glass" tilbake på topp 20 listen i 1995. Pr. 2015 var "Heart Of Glass" den 56. mest solgte singelen gjennom tidene i UK, med 1,28 millioner eksemplarer.

Ikke alle var like fornøyd med "Heart Of Glass". BBC hang seg opp i at Debbie på slutten av låta sang "Soon turned out to be a pain in the ass", i stedet for "Soon turned out had a heart of glass". Dette ble endret i en 'radio edit' av låta. Av samme årsak ble den også forbudt spilt på enkelte radiostasjoner i Australia, uten at det gikk utover salget.

Som nevnt var bandet litt skeptisk til å spille inn en utpreget disco-låt, men fant ut at det passet bra inn i forhold til deres ønske om å være 'ukul' og gjøre nye ting. Trommeslager Clem Burke nektet lenge å framføre låta live, men ga tilslutt etter. Deres gamle kolleger på CBGB og andre livesteder i New York hadde større problem med å akseptere at pønkrock-bandet Blondie nå spilte disco, og solgte millioner av plater.

Clem Burke: "We did get some anti-disco backlash because of it, but it turned out to be a legendary song and is a major part of the legacy of the band."

I mai ble den elegante poplåta "Sunday Girl" gitt ut på singel. Og det ble nok en suksess, med 3 uker på topp i Storbritannia, og 1. plass også i Irland. I Norge, Sverigeog Østerrike ble det 5. plass, mens i Tyskland ble det 6. plass. På 12" singelen som ble gitt ut i Storbritannia, og på B-siden av den franske og nederlandske utgaven var det også en fransk versjon av "Sunday Girl", noe som kledde låta bra. Singelen ble ikke gitt ut i U.S.A.

De færreste fikk nok med seg at "Sunday Girl" var ment som en hyllest av Debbies katte Sunday Man. Chris Stein skrev den til Debbie i et forsøk på å få opp humøret hennes, etter at Sunday ble borte mens de var på turne. Chris Stein: "I wrote that song to cheer Debbie up because she was down as her gray cat named Sunday Man had run away whilst we were away on tour."

     

"Sunday Girl" singelen.

Som 6. og siste singel fra "Parallel Lines" ble "One Way Or Another" gitt ut som singel, men kun i U.S.A., Canada og Storbritannia. I Canada ble det 7. plass, mens i U.S.A. ble det en fin 24. plass.

Med "Parallel Lines" ferdig spilt inn, og singler og musikkvideoer til å gjøre mye av promoteringsjobben for bandet, kunne Debbie og co. igjen fokusere på liveopptredener. 27. august 1978 startet de opp en ny europeisk turne, kun 21 dager etter at de avsluttet den amerikanske (og med et album spilt inn samtidig). Oppstart var på Tivoli i København. Dagen etter gjorde Blondie sin første konsert i Norge, da de opptrådte på Chateau Neuf i Oslo. Med seg som oppvarmingsband hadde de det legendariske britiske pønkbandet The Buzzcocks. Setlista på konserten var denne : 

1. In the Sun 
2. X Offender 
3. Hanging on the Telephone 
4. Detroit 442 
5. Fan Mail 
6. Picture This 
7. 11:59 
8. Pretty Baby 
9. (I'm Always Touched by Your) Presence, Dear 
10. Sunday Girl 
11. I'm Gonna Love You Too 
12. Will Anything Happen? 
13. I'm on E 
14. Denis 
15. Fade Away and Radiate 
16. A Shark in Jets Clothing 
17. One Way or Another 
18. Youth Nabbed as Sniper 
19. I Know but I Don't Know 
20. Kung Fu Girls 

Ekstraummer : 
21. The Attack of the Giant Ants 
22. Get It On 

Tilstede på konserten var også noen med båndopptak, for konserten ble spilt inn, og gitt ut på bootleg like etter. 

Blondies konsert i Oslo i 1978 fins på bootleg, bl.a. under navn "Oslo, Norway".

Etter konserten i Oslo fortsatte Blondie videre til Tyskland (6 konserter), Nederland, Spania, Belgia, England (8 konserter), Sveits, og Frankrike. 

13. oktober var de tilbake i U.S.A. for å kunne delta på en veldedighetskonsert på Club Hollywood i New York (sammen med Kiss, Ramones, m.fl.), og for å dra ut på sin andre Amerikaturne, med oppstart på Glassboro State College i New Jersey, 29. oktober. De var om mulig enda mer sliten nå enn noen gang før, noe som var fullt forståelig, med det høye aktivitetsnivået de hadde hatt, med sammenhengende turnevirksomhet i 1 1/2 år. Men fortsatt så de ikke noe til alle pengene de genererte. De fikk fortsatt høre at overskuddet gikk til å dekke gjelda de hadde til Chrysalis. 

Irritasjonen over Peter Leeds hadde nå nådd et nivå der de ikke lenger så seg tjent med å ha ham som mananger. På en flytur fra Tokyo til Frankfurt hadde han sagt at, med unntak av Debbie kunne alle i bandet bli erstattet. Han prøvde til og med å få Debbie til å avslutte forholdet til Chris. Debbie Harry: "He even tried to get me to break up with Chris."

Ved hjelp fra sin forretningsfører Bert Padell og advokaten Marty Silfin klarte de å få Leeds til å trekke seg som manager for bandet, noe han gjorde, med den begrunnelsen at samarbeidet med Blondie gjorde ham trist. Like trist var han nok ikke over det faktum at han tjente 20% på alle framtidige Blondie/Debbie Harry utgivelser på Chrysalis. Noe som var mer enn det bandet selv tjente på de samme utgivelsene.

I ettertid beklaget Leeds kun at han ikke hadde fått ut enda! mer penger ut av samarbeidet med Blondie. Peter Leeds: "I could have made more money if they weren't assholes, and I'd have stayed with them."

Men selv med Leeds ute av veien var ikke ting bra. De var fortsatt blakk med stor gjeld, og det var gninsinger innad i bandet. Bl.a. om hvem som skulle være sjefen. Med Debbie og Chris på den ene siden, og Clem, Nigel, Jimmy og Frank på den andre, der særlig Jimmy Destri forsøkte å ta kommandoen i bandet. Debbie Harry: "It was always the boys, and me and Chris."

U.S.A.-turneen varte fram til 4. januar 1979. De hadde da gjennomført 25 konserter. Parallelt med den jobbet Blondie målbevisst med å finne en ny manager etter Peter Leeds. Valget falt tilslutt på Shep Gordon, som hadde jobbet som manager for bl.a. Janis Joplin, Anne Murray og Alice Cooper. Han regnes som en legende i amerikansk musikkbransje, der han også har fått en film dedisert til seg, av filmesset Mike Myers ("Wayne's World").

"Supermensch: The Legend Of Shep Gordon"

Noe av det Blondie likte ved ham var at han ikke pratet i store ord om hva han skulle få til, og at han ikke krevde langtidskontrakt, med store andeler av overskuddet. Debbie Harry: He didn't want a contract, whereas practically all the others wanted big solid binding five-year contracts with options."

Med turneen unnagjort, og kalenderen fri for avtaler, kunne Debbie Harry bruke tid på noe hun lenge hadde hatt lyst til å gjøre, nemlig å spille i en film. Sjansen bød seg da hun ble spurt av Mark Reichert om å spille rollen som Lillian i "Union City". Allerede i 1978 hadde hun hatt en mindre rolle i den vest-tyske filmen "The Foreigner", som tyske Dee Trik. Pga. kontrakten med Chrysalis fikk ikke Debbie lov til å synge i  "Union City". Likefullt laget Chris Stein soundtracket til filmen. Og inspirert av den skrev Debbie og Nigel Harrison låta "Union City Blue", som ble å finne på Blondies neste album. Som nevnt var Union City også navnet på nattklubben Debbie jobbet i før hun ble kjent.

Debbies venninne Pat Benatar fikk også en mindre rolle i filmen. Like etter kom Benatar i kontakt med Chrysalis og produsent Mike Chapman. I 1979 ga hun ut "In The Heat Of The Night" som umiddelbart ble en suksess (12. plass i U.S.A.). På 80-tallet ble Benatar en av de store stjernene i U.S.A. med flere topp 10 album og singler.

  

I 1978 og 1979 spilte Debbie Harry i filmene "The Foreigner" og "Union City".

Fra U.S.A.-turneen ble avsluttet i begynnelsen av januar 1979, til Blondie gikk i studio i mai for å spille inn det neste albumet, var de opptatt med å stille opp i ulike TV-show og arrangementer, for å promotere "Heart Of Glass" og de andre singlene som gjorde det bra på listene rundt om på denne tiden. Bl.a. var de gjester på Burt Sugarman's "Midnight Special", Mike Douglas Show, Merv Griffin Show, Top Pop And Rockplanet T.V. Shows (Nederland), og American Bandstand.

Selv om det hadde vært store gnisninger mellom produsent Mike Chapman og bandet under innspillingen av "Parallel Lines", satte begge parter igjen med en god følelse for det de hadde fått til sammen. Og når de fikk ting litt på avstand klarte de i større grad å sette pris på hverandre. De bestemte seg derfor for å fortsette samarbeidet. Innspillingen av albumet "Eat To The Beat" foregikk i The Power Station, Electric Lady Studio og Media Sound - alle i New York. I de samme studioene som Blondie jobbet med sin plate, var Bruce Springsteen, The Kinks, og Chic opptatt med innspilling av sine plater. Noe som ga dem en hyggelig avveksling underveis. Chapman ønsket å spille inn plata i sin hjemby L.A. men for bandet var det uaktuelt å spille den inn andre steder enn i New York.

Med seg på veien fikk de en hilsen fra Chrysalis og Terry Ellis om at den nye plata måtte bli en hitplate.

Da de gikk i studio hadde de allerede bestemt seg for at plata skulle hete "Eat To The Beat" - noe som også ble navnet på en av låtene på plata. Tidlig i innspillingen ble også "The Hardest Part" og "Dreaming" gjort ferdig. Førstnevnte handlet om ran av en pansret bil.Mike Chapman: "It was the first time I had recorded a song about an armored car robbery. That's one of the things that made them (Blondie) so special." Låta skulle egentlig hete "The Stiffest Piece", men ble endret til "The Hardest Part".

Under øvingene i forkant av innspillingen skjønte alle at "Dreaming" ville bli bli en viktig låt, da den hørtes ut som en hit. Den ga dem selvtillit i det videre arbeidet. Chris Stein som skrev låta mente den var en kopi av "Dancing Queen" med ABBA. Debbies tekst til  "Dreaming" var like usammenhengende som en drøm kan være, der man hopper fra den ene merkelige hendelsen til den neste. Det startet med en virkelig hendelse, der Debbie fikk et tilbud om seksuelt samvær fra en fremmed, da hun satt på en restaurant, noe som resulterte i tekstlinja: "When I met you in the restaurant. You could tell I was no debutante. You asked me what's my pleasure. A movie or a measure."

Også den vakre/lengselsfulle "Union City Blue" var som nevnt skrevet i forkant av innspillingen - inspirert av Debbies deltakelse i "Union City". Union City er en by i New Jersey, og musikkvideoen ble filmet og bildet til coveret til singelen ble tatt i Union tørrdokk.

"Die Young And Stay Pretty" gikk i reaggaetakt, med et visst kalypsopreg. Ikke ulikt storhiten "The Tide Is High" fra bandets neste album. Chris skrev melodien til låta, mens Debbie skrev teksten som omhandlet det 'velkjente faktum' om at den eneste måten å bli husket som ung, er å dø ung. I tillegg til at mange kjendiser lever på grensen, og noen gang tipper de over.. og dør. 

Debbie Harry: "I mean, the value placed on beauty as being such a commodity and the only way to be eternally young was to die young and stay in people's minds. It's just the weirdness of human nature."

Debbie Harry: "It was directed to all the famous people we all loved who were so close to the edge, they went over the edge."

"Heart Of Glass" var den store hiten fra "Parallel Lines", og den som bidro til å løfte albumsalget. Det var derfor ikke unaturlig å bruke det samme formularet med å blande rock med discorytmer, i et forsøk på å skape en ny hitlåt. Og det lyktes de bra med på "Atomic". Det var Jimmy Destri som skrev låta, mens Debbie kom opp med teksten. Det startet som en kopi av "Heart Of Glass", men gikk etter hvert over i spaghetti western-inspirasjon. I likhet med "Dreaming" var teksten på "Atomic" litt uklar: "Your hair is beautiful. Oh, tonight. Atomic." Uten at noe brydde seg om det. Ordet "Atomic" haddet et futurisk preg som passet lydbildet, og tiden låta ble spilt inn i.

På slutten av 70-tallet skjedde det mye spennende innen musikkteknologi, bl.a. med utviklingen av ulike typer synthesizere - teknologi som Blondie tok i bruk i større grad på "Eat To The Beat". Debbie Harry: "There was an advancement of technology and the different sounds we could bring in. Chris had a synthesizer that could talk! We were pretty open to experimentation."

Gnisningene innad i Blondie fortsatte også under denne innspillingen, men fraksjonene hadde endret seg litt siden sist. Det var fortsatt Chris & Debbie på en side, mens Jimmy og Clem hadde gått i allianse mot de andre. Også Nigel og Frank var et team. Mye av tiden gikk derfor med til krangling, der man i stor grad kun hadde egne interesser i fokus, i stedet for ønsket om å skape en best mulig plate. 

Enda verre var det at bandet satt i møter hver dag. Det startet allerede under øvingene i forkant av innspillingen, og fortsatte til plata var ferdig innspilt. Hovedårsaken var at de forsøkte å få på plass det nye managementet, og at bandet i større grad ønsket å være involvert i avgjørelser som gjaldt bandet. Tidligere hadde Peter Leeds tatt seg av det meste. All møtevirksomheten stjal viktig tid, noe som irriterte Mike Chapman, som forsøkte å fokusere på å få spilt inn plata.

Mike Chapman: "The meetings with managers, with record company people, with agents, with tour managers, with accountants, with photographers, with journalists, with fashion designers, with gurus and with various artistic vagabonds. They started eating away at my body and my brain. Every door I opened, I was face-to-face with another strange and pushy individual. Who were these people and why were they at my sessions?"

Debbie Harry: "We were looking for new management. That was very distracting, I'm sure he hated that."

Kveldene ble gjerne tilbrakt på Studio 54 i New York - en nattklubb som regnes som legendarisk - mye takket være Blondies tilstedeværelse der gjennom flere år. Å være her ga bandet et hyggelig avbrekk i innspillingen. Samtidig bidro lite søvn og økt bruk av narkotika til at ting ble vanskeligere i studio, noe Chapman har beklaget i ettertid: "Unfortunately it came at a price. Drugs. They found their way to the studio and presented us with yet another obstacle. The more drugs, the more fights. It was becoming a real mess. The meetings were still going on, and now it had turned into 'Just call us when you need us, Mike'. Hard to make a record under those circumstances."

Også Mike Chapman hadde tankene andre steder enn i studio,pga. en opprivende skilsmisse han og kona Chris var midt oppi på den tiden. 

All møtevirksomheten og kranglingen førte til at innspillingen tok lengre tid enn planlagt. Man måtte derfor leie studiotid i Electric Lady Studio og Media Sound for å få gjort ferdig plata. Det betydde at arbeidet ble opstykket, og at man måtte rigge ned og rigge opp utstyret.

Selv om rammene rundt innspillingen av "Eat To The Beat" langt fra var de beste, ble resultatet likevel særdeles bra. Som en verdig oppfølger til "Parallel Lines", og albumet som regnes som Blondies beste sammen med "Parallel Lines". På Rateyourmusic.com har plata den nest høyeste ratingen (3.68) av Blondies utgivelser.

"Eat To The Beat" inneholdt låter med hitpotensiale, slik som "Dreaming", "Atomic", "The Hardest Part" og "Union City Blue". Den var også mer 'pønkete' i lydbildet enn forgjengeren, med låter som "Living In The Real World", "Victor", og tittellåta "Eat To The Beat". Også albumcoveret ga assosiasjoner til pønkplatene, med ansiktene til de 6 i bandet, som uttrykte 'gi-faen-holdning', i god pønkånd.

 Baksiden av coveret til "Eat To The Beat", med Nigel, Jimmy og Clem. 

Unntaket var de følsomme, sukkersøte "Shayla" og "Sound-A-Sleep", og reggaelåta "Die Young Stay Pretty".

Innspillingen av "Eat To The Beat" ble avsluttet i slutten av juni, og allerede 29. juni dro Blondie ut på en amerikansk turne, kalt "Eat To The Beat Tour". Med oppstart i Orpheum Theater, Boston. Som oppvarmingsband på turneen hadde de med seg britiske Rockpile - et band som bl.a. bestod av Dave Edmunds og Nick Lowe. Kjemien mellom de to bandene var ikke bra. Blondie syntes britene var selvhøytidelige, og at de klaget for mye. Etter 43 konserter i U.S.A. (ingen i Canada) tok de en pause i turneen 26. august, slik at de kunne konsentrere seg om promoteringen av albumet.

"Eat To The Beat" ble lagt ut for salg i oktober 1979. Med seg på veien fikk de en hilsen fra Chrysalis om at plata ikke inneholdt noen ny "Heart Of Glass".

Om plata inneholdt noen ny "Heart of Glass" eller ikke - medieinteressen for utgivelsen var gedigen. Som en av de store musikkbegivenhetene i tiåret. Også i Norge fikk utgivelsen mye omtale, og musikkinteressert ungdom var veldig opptatt av plata på den tiden den ble gitt ut (Webmaster). Blondie og "Eat To The Beat" ble viet stor oppmerksomhet i musikkaviser og blader, der Blondie gjerne fungerte som blikkbang på forsiden av magasinene. Bl.a. var de på forsiden av amerikanske Rolling Stone Magazine, engelske NME Melody Maker og Smash Hits, og tyske Bravo - verdens største musikkmagasin.

Høsten 1979 var Blondie på forsiden av alle de store musikkmagasinene i verden.

I forkant av utgivelsen av "Eat To The Beat" ble "Dreaming" gitt ut som en forsmak på plata. Og den ABBA inspirerte singelen ble en hit i mange land. bl.a. Norge (6. plass), Storbritannia (2. plass), Canada (4. plass), Irland (3. plass), og New Zealand (9. plass). I U.S.A. ble det 27. plass, Tyskland 26. plass, og Frankrike 33. plass.

Videoen til "Dreaming" viste hvilken energisk trommeslager Clem Burke var.

Vakre "Union City Blue" ble gitt ut som 2. singel fra "Eat To The Beat" i november, uten at så mange fikk med seg det. 13. plass i Storbritannia var det høyeste den nådde noe sted. Den ble ikke gitt ut som singel i U.S.A. og Canada. I Nord-Amerika var det i stedet "The Hardest Part" som ble gitt ut som 2. singel, uten at den gjorde det noe bedre (84. plass i U.S.A., 86. plass i Canada).

Til tross for litt lunken mottagelse av de første singlene ble albumet nok en salgssuksess for Blondie, godt hjulpet av fine kritikker i musikkpressen. I Storbritannia ble det 1. plass på albumlisten, i Canada ble det 6. plass, i New Zealand 3. plass, I Sverige 2. plass, i Australia 9. plass, U.S.A. 17. plass, og Tyskland 23. plass. 

I Norge lå "Eat To The Beat" på 6. plass - i uke 44 i 1979, og uke 8 i 1980. I mellom der var det en periode den var ute av VGs topp 40 liste.

I tillegg til album og flere singler, ble det også gitt ut et "Eat To The Beat" videoalbum - det første i sitt slag. Her var det spilt inn videoer til alle 12 låtene på albumet. Filmingen var gjort i S.I.R. Studios på West 52nd Street på Manhattan ogUnion Dry Dock, Weehawken, New Jersey ("Union City Blue"). VHSen ble først gitt ut i oktober 1979, som endel av promoteringsmaterialet for albumet. I april 1980 ble den lagt ut for ordinært salg.

Blondie var det første bandet som spilte inn musikkvideoer til alle låtene på et album.

Et av de mest populære bandene i Norge på tidlig 80-tall var jenteduoen Dollie. 27. mai 1980 var de ute med sitt debutalbum "Første akt". Men plata ble trukket tilbake før den i hele tatt hadde nådd butikkhyllene. Årsaken var at coveret var så likt Blondies "Eat To The Beat" at det ble anmeldt for plagiat (noe det også var). Like etter ble det laget et annet cover som ble brukt, som ikke lignet på Blondie sitt.

Dollies "Første akt", der de hadde kopiert nettingmønsteret og bandlogoen fra "Eat To The Beat".

En av de store låtskriverne og produsentene på 70- og 80-tallet var tysk-italienske Giorgio Moroder. På 70-tallet var han kjent for sine produksjoner for Donna Summer, og soloalbum med innovativ elektronisk lyd. På 80-tallet var Moroder kongen av filmmusikk, der han stod bak store hits som "Take My Breath Away" (Berlin), "Cat People" (David Bowie), "Neverending Story" (Limahl), "Flashdance" (Irene Cara), "Love Kills" (Freddie Mercury), "Together In Electric Dreams" (The Human League). Og "Call Me" med Blondie.

I 1979 fikk Moroder tilbud fra Paramount Pictures om å lage filmmusikken til "American Gigolo" med Richard Gere i hovedrollen (filmen som ble hans gjennombrudd). Til filmen ønsket Moroder å skrive en låt som egnet seg til å gi ut som singel. Han hadde allerede et utkast til låt, kalt "Man Machine". Han kontaktet først Stevie Nicks fra Fleetwood Mac for å få henne til å synge låta, men hun takket nei, pga. kontraktsforpliktelser som hun haddet med et annet selskap. Moroder kontaktet da i stedet Debbie Harry, da han var en fan av Blondie. Chris Stein : "Giorgio listened to a lot of Blondie stuff before we put it together." Harry takket ja til tilbudet, og skrev om melodien og laget tekst til Moroders låtutkast. I august 1979 gikk Moroder i studio i New York, sammen med Debbie og resten av Blondie for å spille inn "Call Me". Opptakene ble gjort unna på to dager.

 Blondie avbildet sammen med Giorgio Moroder og Richard Gere (til høyre).

Debbie har fortalt at teksten var inspirert av åpningsscenen i filmen, der hovedpersonen (Gere) kjørte langs kysten av California. Debbie Harry: "When I was writing it, I pictured the opening scene, driving on the coast of California." Og låta ble da også brukt i starten på filmen. Men den ble også brukt lenger ut i filmen, der gigoloen er 'på arbeid', noe som gir tittelen "Call Me" mer mening.

I september, oktober, november og desember reiste Blondie rundt for å prate med presse og for å delta i TV-show. Bl.a. opptrådte de på "Saturday Night Live", og på BBCs "Top Of The Pops".

Blondie opptrådte på Top Of The Pops 25. desember 1979 med "Dreaming".

I november tok de seg også tid til å delta i rockefilmen "Roadie", med Meat Loaf i hovedrollen. Medlemmene av Blondie hadde kun mindre roller i filmen som ble vist på kinoer rundt om, i 1980.

I 1979 deltok Debbie også på innspillingen av singelen "Little G.T.O." sammen med radiokjendisen Rodney Bingenheimer - for anledningen kalt Rodney And The Brunettes. Pga. kontraktsforpliktelser med Chrysalis ble ikke Debbies navn nevnt i forbindelse med utgivelsen. Bingenheimer var som nevnt DJen som først spilte Blondie i L.A., og gjorde sitt til at de fikk gjennombrudd på Vestkysten, lenge før folk i New York og ellers i U.S.A. oppdaget bandet.

Debbie deltok på innspillingen av singelen "Little G.T.O."

26. desember fortsatte "Eat To The Beat Tour" i Europa, med oppstart 26. desember Stateside Centre, Bournemouth, England. Konserten de gjorde på Apollo Theatre i Glasgow ble filmet, og vist på BBC. Senere (oktober 2010) ble opptakene gjort tilgjengelig på DVDen og CDen "Blondie At The BBC". I London tok de seg også tid til å signere "Eat To The Beat" i Our Price Records i Kensington High Street, noe som førte til kaotiske tilstander med trafikkork, da tusenvis av fans kom for å se Blondie.

På den 'europeiske' turneen ble det gjort 21 konserter i Storbritannia, og 4 i Frankrike, før de satte kursen hjemover 22. januar 1980.

1. februar 1980 - på samme tid som filmen "American Gigolo" ble lansert, ble "Call Me" med Blondie gitt ut på singel. Og det ble umiddelbart en monsterhit, med hele 6 uker på topp i U.S.A. (mest solgte singel det året), og 1. plass i Storbritannia og Canada. I Norge ble det 2. plass, noe det også ble i Irland, og Sør-Afrika. I Sverige ble det 3. plass, mens i Frankrike ble det 4. plass.

"Call Me"

"Call Me" lå som nr. 1 i USA og Storbritannia samtidig, noe som gjorde at de kunne smykke seg med å ha en 'transatlantisk nr. 1' hit, noe som er et sjeldent fenomen. Blondie/Moroder ble også nominert til Grammy Awards for låta.

Den gode kjemien mellom Moroder og Harry, og den store suksessen de sammen opplevde med "Call Me" gjorde at begge parter ønsket å fortsette samarbeidet. De ble derfor enige om at Moroder skulle produsere Blondies neste album. Men allerede første dag i studio snudde Moroder, og gikk ut igjen, da han ble vitne til Chris Stein (eller Frank Infante) og Jimmy Destri i full slåsskamp. Giorgio Moroder: "I was supposed to do an album with them after that. We went to the studio, and the guitarist was fighting with the keyboard player. I called their manager and quit."

Moroder og Debbie kom til å samarbeide pånytt 3 år senere, da de sammen skrev "Rush Rush", som ble brukt i (det glimrende) soundtracket til 80-talls klassikeren "Scarface".

Våren 1980 ble den roligste tiden Blondie hadde opplevd siden bandet ble startet. Innspillingen av det neste albumet, kalt "Autoamerican" var ennå ikke startet, og det var heller ikke noen turne som krevde at de måtte ut på reisefot. I stedet gjorde de enkeltkonserter i New York. Slik som en støttekonsert for Ted Kennedy Magique Disco, 7. mars 1980.

I 1980 stilte Debbie opp i en foto-session for kunstnerikonet Andy Warhol. Som nevnt hadde Debbie kjent ham siden starten på 70-tallet. I etterkant av fotograferingen kreerte Warhol 4 akryl og silketrykk av Debbies ansikt i 42 tommer. Bla et i rosa som umiddelbart fikk stor oppmerksomhet, og som i ettertid regnes som et av Warhols mest berømte bilder. I 2011 ble det solgt for utrolige 48 millioner kroner på Sotheby's i London.

Debbie Harry, i Andy Warhols kunstverk fra 1980.

I den anledning sa Sotheby's dette om Warhols og Debbies betydning for populærkulturen(pop og rock): "Debbie Harry truly achieved the iconic symbolic status of popular culture and the present portrait reaffirms both her place and Warhol’s place at the apex of celebrity for eternity."

Andy Warhol og Debbie Harry på forsiden av musikkbladet NME.

I juni dro Debbie over til England for å delta i det svært populære TV-programmet "The Muppet Show". I tillegg til å la seg intervjue av Kermit og synge duett med ham på "Rainbow Connection", framførte hun Blondie låtene "One Way Or Another" og "Call Me". 

Programmet der Debbie var gjest ble også sendt på amerikansk og norsk TV, i tillegg til BBC.

'Chris Stein, Jimmy Destri, Frank Infante, Clem Burke og Nigel Harrison'.

Chris Stein benyttet den ledige tiden til å prøve seg som produsent for andre artister. I 1979 og 1980 produserte han album for artister som Casino Music og Walter Steding. Og han produserte Blondies coverversjon av "Ring Of Fire" som var å finne på soundtracket til "Roadie". Utover 80-tallet produserte han album for Iggy Pop, Gun Club, Snuky Tate, og Grand Master Caz. "Miami" med Gun Club fra 1982 regnes som en rockklassiker. På det albumet var også Debbie Harry med, på koring, under pseudonymet D.H. Laurence Jr. Stein designet også platecoverne til Robert Fripps album "Exposure" (1979), og "God Save The Queen / Under Heavy Manners" (1980).

I 1980 deltok Nigel Harrison på albumet "I'm Only Human" med Michael Des Barres. De Barres og Harrison hadde som nevnt spilt sammen tidligere i Silverhead. Samme år produserte Jimmy Destri albumet "Going Up" med Joey Wilson, i tillegg til at han spilte keyboard på plata.

I juni var Blondie også på besøk i Finland, der de gjorde en konsert i Kemijarvi. Deretter dro de tilbake til New York, der de gikk igang med innspilling av demoer av de nye låtene.

Mike Chapman som etter hvert var blitt vant til den tøffe tonen innad i bandet ble hyret for 3. gang, og satt til å produsere "Autoamerican". For å stille opp stilte han som krav at plata skulle produseres i hans 'hjemby' Los Angeles. Noe bandet motvillig måtte gå med på. Opptakene startet høsten 1980, i United Western Studios i Hollywood. Debbie og guttene fant seg godt til rette i L.A., og ifølge Chapman påvirket varmen og den lette stemningen i byen dem på en positiv måte, der de var i langt bedre humør enn på tidligere innspillinger. Clem Burke: "'Autoamerican' was fun. We got to spend two months in California. I'm always up for a free ride."

I første omgang var Blondie redusert til en kvintett, da Frank Infante ikke var med vestover til California. Produsent Chapman fikk høre at Frank kom over når det var  behov for ham. Mye av gitarspillet ble derfor gjort av Stein og Chapman. Mike Chapman: "Without Frankie I found myself playing guitar with Chris. It was fun, but since neither of us was exactly Jimi Hendrix, it was loose."

Infante ble kun kalt inn til å spille gitar på "Rapture", og befant seg resten av tiden i New York - mange tusen mil fra de andre i bandet. Uenigheten mellom Infante og resten av bandet var så stor at det hele endte i rettssalen, hvor det ble bestemt at han fortsatt var å regne som medlem av Blondie.

Blondie var bedre forberedt til denne innspillingen enn de foregående, der de hadde meg seg utkast til mange låter, og flere gode ideer til hvordan albumet burde høres ut. Tidligere hadde de prøvd seg på disco og reggae, og nå ønsket de å ta det et steg videre, og utforske nye musikksjangere. Og de ønsket å ta i bruk blåserreke og symfoniorkester. Sistnevnte var merkbart på det James Bond-aktige åpningssporet "Europa", der man fikk hjelp fra et 30 manns orkester. Mike Chapman: "We would have an orchestra, a jazz great or two, some horn sections."

Horn- og strykerrrangementene på denne og andre låter på plata ble skrevet av Jimmie Haskell.

Til tross for bildet var samarbeidsklimaet mellom Mike Chapman og

Blondie bedre enn tidligere under innspillingen av "Autoamerican".

Debbie Harry: "We've tried to make it very diverse, tried to put a lot of very different kinds of music on it and all the songs stand up by themselves, I think."

Debbie Harry: "We felt that Blondie was really falling into a 'Blondie' mould. Much as there are a lot of other groups trying to fall into the 'Blondie' mould, it's the sort of trap you can set for yourself."

Det var særlig to låter Chapman og Stein brukte tid på i studio, og som krevde mye av deres kompetanse - kalypsolåta "The Tide Is High" og den hip hop-inspirerte "Rapture".

"The Tide Is High" hørte Debbie og Chris første gang i London, i forbindelse med en konsert de gjorde der. Låta var opprinnelig spilt inn i 1967, av The Paragons fra Jamaica. Den ble en hit i hjemlandet, og en kulthit i England på 70-tallet blant pønkere og vestindiske innvandrere. Debbie Harry: "I first heard 'The Tide Is High' on a compilation tape that someone had given me while we were in London. Chris (Stein) and I both fell in love with the song and decided it was too good to resist."

Også Chapman falt for låta da han første gang ble presentert for den. Og han skjønte at den hadde potensiale i seg til å bli en nr. 1 hit. Mike Chapman: "Debbie  played me a recording of a song called The Tide Is High. 'That's one Number One on the record,' I told her. All we had to do was catch the vibe. The song gave me chills."

Chapman og bandet hygget seg i studio mens de spilte inn "The Tide Is High", og underveis i innspillingen skjønte de at dette kom til å bli nr. 1 hiten de ønsket seg. For å gi låta den rette Jamaica-stemningen hyret de inn 3 perkusjonister. Chris Stein: "The percussion includes eight tracks of drum sticks tapping on a piano bench."

Mike Chapman: "The track felt perfect. The percussion players added the next dimension. Debbie's vocal was magic, and the strings and horns put it over the top. I asked them to play it without reading or running through their parts. They thought I had lost it, but they did it. The result was loose and added a wonderful atmosphere to the overall picture. It was ready."

"The Tide Is High"

Hip hop bevegelsen hadde sitt utspring i New York på midten av 70-tallet. I 1977 ble Chris og de andre i Blondie oppmerksom på på musikken og kulturen, og lot seg inspirere av den. Fram til 1981 var hip hop/rap en undergrunnsbevegelse som få utenfor New York kjente til. Og av de som kjente til bevegelsen var det få som trodde den kom til å noe skape noe større interesse blant ungdom.

Chris Stein: "The first hip-hop stuff we encountered was in 1977. Around that time I was talking to a lot of higher-ups in the record industry, all these heavyweights, and almost 100 percent of these guys told me hip-hop was a passing fad."

Den første hip hop låta som ble en topp 40 hit i USA var "Rapper's Delight" med Sugarhill Gang, i 1979. Den var bygd opp rundt Chics "Good Times". Nile Rodgers var en venn av Debbie og Chris, så de tok med seg Nile til en konsert med Sugarhill Gang, så han fikk oppleve hip hop og bruken av låten sin. 21. september 1979 opptrådte Blondie og Chic på en veldedighetskonsert på The Palladium i New York. Og under Chics framføring av "Good Times" dukket Fab Five Freddy og de andre medlemmene av Sugarhill Gang opp på scenen.

Debbie og Chris sammen med Fab Five Freddy og Grandmaster Flash.

Inspirasjonen fra hip hop gjorde at Blondie fikk lyst til å skrive sin egen rap-låt, kalt "Rapture". Da de gikk i studio hadde de kun noen melodilinjer klare, men ingen tekst. Chapman som var fra Australia/L.A. hadde ikke hørt om hip hop, men forsøkte så godt han kunne å bidra på låta. 

Mike Chapman: "Time to find out what this 'rap' thing was. Chris and Debbie had told me the title: Rapture. No lyrics yet, and only a sketchy vocal line, but we started putting the track together. With all of us in the studio and the control room in the hands of some trustworthy engineers, we began playing. Piece by piece, Rapture was taking shape. It felt really good to be doing something that different and that cool."

Teksten til "Rapture" ble skrevet i løpet av 5 minutter i studio. En tekst som inneholdt merkelige linjer som 'Man from Mars eating cars', og som også nevnte Grandmaster Flash og Fab Five Freddy: "Fab Five Freddie told me everybody's fly. DJ's spinning I said my, my. Flash is fast, Flash is cool."

Både i samtid og i ettertid har "Rapture" blitt sett på et som lettvekter innen hip-hop sjangeren, og den er like mye en poplåt som en rap-låt. Men den store suksessen Blondie fikk med låta bidro til å løfte hip hop ut til ungdom over hele verden. Senere har både Mobb Deep og Wu-Tang Clan fortalt at "Rapture" var deres første møte med hip hop. 

"Rapture" var også den første rap-låta med egen melodilinje. Tidligere (og senere) brukte hip hoperne eksisterende disco- og soulriff som bakgrunnskomp.

"Rapture"

"Autoamerican" ble en veldig variert plate. I tillegg til hip hop og kalypso pop, bestod plata av James Bond inspirert filmmusikk ("Europa"), disco ("Live It Up", "Do The Dark"), 20-talls Big Band Swing song ("Here's Looking At You"), mer typisk Blondie pop/rock ("Angels On The Balcony", "Go Through It", "T-Birds"), jazz ("Faces"), new wave ("Walk Like Me"), og ballade ("Follow Me").

En flott låt som ble spilt inn, men ikke tatt med på albumet, var "Suzy & Jeffrey", som i tillegg til å være fengende også hadde en morsom tekst, om et par som skal gifte seg, men som skal ta en blodprøve først, men som endte opp med å kjøre inn i en murvegg.  Teksten var basert på en merkelig hendelse Chris og Debbie kom ut for, en dag da var i studio. 

Chris Stein: "There's a great story here. What happened was that we were in the studio one day - it was a weird day, must have been some strange planetary configuration or something - and Perry Como was recording his Israeli Christmas message next door. Orson Welles was there too, making a commercial. And after a while, someone said: 'Come outside and see what's happened!' So we went outside and this kid had driven his Audi right into the wall of the studio, completely totalled the car and left a huge gaping hole in the wall, right? So Debbie went over to the kid's girlfriend and started finding out what was happening, and they said they were on their way to get blood-tests for their marriage licence (compulsory in the States) and they'd had a fight."

"Suzy & Jeffrey" og "Call Me" ble i 2001 tatt med på "Autoamerican", på en nyutgivelse på CD.

 "Autoamerican"

Mens de på "Eat To The Beat" hadde fokus på at det skulle være mulig å gjenskape plata live, hadde de ikke tanker om det på "Autoamerican" - rett og slett fordi de ikke hadde tenkt å dra ut på turne etterpå. I stedet kunne de ta seg god tid i studio (to måneder) og jobbe med studiotekniske detaljer som det ville vært vanskelig å gjenskape live.

Debbie Harry: "That's one of the reasons it's much more varied. There wasn't any pressure to do an album that we could duplicate 'live'. Also we put a lot more effort into this one because we really felt it was important."

De fleste av låtene på "Autoamerican" var skrevet av Debbie Harry og Chris Stein. Og verken Nigel Harrison, Clem Burke eller Frank Infante bidro her. Jimmy Destri skrev 3 av låtene. Bl.a. den vakre "Angels On The Bacony" som han skrev sammen med Laura Davis (de to hadde tidligere skrevet "Slow Motion").

Blondie og Mike Chapman var svært fornøyd med resultatet. Ikke minst fordi de på "Autoamerican" hadde våget å utforske så mange musikksjangere, og skape gode poplåter ut av det. Samtidig ble dette også brukt i mot dem da plata ble lagt ut for salg, da dette ikke var Blondie slik fansen og platekritikerne likte å høre dem. Resultatet ble at "Autoamerican" fikk en lunken mottagelse, og man snakket om at Blondie var iferd med å miste grepet. 

Salgsmessig ble albumet likevel en suksess da det ble lagt ut for salg i november, med 7. plass i U.S.A., 3. plass i Storbritannia, 12. plass i Norge, 4. plass i Canada, 8. plass i Australia, 6. plass i New Zealand, og 11. plass i Sverige. Godt hjulpet av suksess med singelutgivelsene fra plata.

Tittelen "Autoamerican" henspilte på bilen som et slags tema på albumet, bl.a. i låter som "T-Birds" (Ford Thunderbird). Bildet på coveret, med Blondie på taket av en bygning ved 8th Street og Broadway, var malt av kunstneren Martin Hoffman.

Allerede i oktober ble "The Tide Is High" gitt ut som forsmak på albumet. Som nevnt hadde bandet og Chapman tro på at låta hadde potensiale til å bli en nr 1. hit. Mike Chapman: 'Cos it was the most obvious one, the most 'up' song." Og nr. 1 hit ble den, både i U.S.A., Storbritannia, Canada og New Zealand. I Norge ble det 7. plass, i Australia 4. plass, Østerrike 6. plass, Irland 2. plass, Belgia 4. plass, Tyskland 15. plass, Sveits 5. plass og Sverige 19. plass.

Blant de mange som lot seg sjarmere av "The Tide Is High" var John Lennon. Som nevnt likte han "Heart Of Glass" svært godt. I 2006 mimret Lennons sønn Sean tilbake til tiden rett før faren ble drept, og det han husket aller best var faren som hørte på "The Tide Is High" om og om igjen, mens han danset.

Sean Lennon: "My father had an old Wurlitzer in the game room of our house on Long Island. It was filled with 45s, mostly Elvis and The Everly Brothers. The one modern song I remember him listening to was 'The Tide Is High' by Blondie, which he played constantly. When I hear that song, I see my father, unshaven, his hair pulled back into a ponytail, dancing to and fro in a worn-out pair of denim shorts, with me at his feet, trying my best to coordinate tiny limbs."

Det ble kun gitt ut to singler fra "Autoamerican" - "The Tide Is High" og "Rapture". Sistnevnte ble gitt ut på singel 12. januar 1981. Og det ble nok en stor hit for Blondie, med 1. plass i U.S.A. 4. plass i Canada, 5. plass i Storbritannia, 4. plass i Irland, New Zealand, Australia, og Italia, 8. plass i Norge og Belgia, og 13. plass i Sverige.

I ettertid regnes "Rapture" gjerne som den første raplåta til å gå til topps i U.S.A. Noe som er en fjær i hatten for Blondie. I 1981 ble "Rapture" mikset inn sammen med andre låter, på singelen "The Adventures of Grandmaster Flash on the Wheels of Steel" med Grandmaster Flash. Noe som kan sees på som en anerkjennelse fra den mest betydningsfulle rapperen i samtiden.

Tidligere pleide Blondie gjerne å promotere nye album og låter på American Bandstand, Merv Griffin Show, Mike Douglas Show m.m. På 80-tallet ble musikkvideoer og artikler i de kulørte ungdomsmagasinene viktigere kanaler for å nå ut til platekjøperne. Også tidligere hadde Blondie laget musikkvideoer til låtene sine. Som nevnt var det en video av "In The Flesh" som ga dem deres gjennombrudd i Australia. Men de hadde som regel vært av det enkle slaget, med bandet filmet mens de framførte låtene på en scene. Til både "The Tide Is High" og "Rapture" ble det laget 'ordentlige' musikkvideoer, med spesialeffekter og opptak av bandet ute i gatene. Videoen til "Rapture" ble filmet i East Village på Manhattan, og inkluderte dansere, og kjente personer. Slik som street-art kunstnerne Jean-Michel Basquiat, og  Lee Quinones, og rapperen Fab 5 Freddy.

Musikkvideoen til "Rapture"

I 1981 ble "Rapture" den første rap-videoen til å bli vist på MTV, da de startet opp i august.

I 1981 deltok Chris, Debbie, Jimmy og Clem i nevnte Basquiats film "Downtown 81", som ga et (tidlig) innblikk i New Yorks graffiti-miljø. Debbie spilte rollen som ønskefe, mens Jimmy var taxisjåfør. Clem og Chris spilte i bandet The Felons.

Utenom oppslag i aviser og ukeblader, og musikkvideoene, gjorde Blondie lite for å promotere "Autoamerican". De opptrådte på Top Of The Pops på BBC med "The Tide Is High", og de var tilstede på NARAS Award, der de var nominert for "Call Me", og Debbie opptrådte på Saturday Night Live (februar 1981). Det ble heller ikke satt noen dato for innspilling av et nytt Blondie album. Noe som betydde at medlemmene igjen kunne bruke tiden på egne prosjekt. 

Chris og Debbie valgte da å gå i studio for å spille inn et album i Debbies navn. I lengre tid hadde de vært frustrert over at mange av ideene de hadde til låter ble nedstemt av de andre i bandet, eller at Mike Chapman pakket de inn i et lydbilde de ikke ønsket. De henvendte seg derfor til Nile Rodgers og Bernard Edwards fra Chic som de kjente, for å få hjelp med plata. Rodgers og Edwards kom til å bli to av 80-tallets store produsenter, med produksjoner for bl.a. David Bowie, Duran Duran og Madonna. Sammen laget de albumet "KooKoo", som var en blanding av dance, rock og funk. Edwards og Rodgers skrev halvparten av låtene, mens Stein og Harry skrev de andre. Til tross for dyktige musikere ble ikke resultatet særlig bra. Kritikerne vendte tommelen ned, og flere ga plata terningkast 1. Salgsmessig gikk det heller ikke så bra, til tross for at den fikk mye oppmerksomhet da den ble lagt ut for salg, i juli 1981. I USA ble det 25. plass, i Storbritannia 6. plass, i Sverige 7. plass, Canada 17. plass, og Norge 24. plass.

Chrysalis hadde planer om å rulle ut en større kampanje, med bilder av Harrys album på undergrunnstasjonene og andre offentlige plasser i England. Men myndighetene satte foten ned da de fikk se coveret, med bilde av Debbie - gjennomboret av metallspyd. De mente det ville virke forstyrrende på folk. Harry og Stein fikk seg en god latter da de hørte om forbudet.

Coveret til "KooKoo" var laget av H. R. Giger, som på den tiden var kjent som mannen som laget monstrene i filmen "Alien".

Debbie Harry og albumcoveret som britiske myndigheter ikke ønsket vist på offentlige steder.

Harry fikk også oppmerksomhet fordi hun på den tiden droppet det blonde håret som hun og Blondie ble forbundet med. Til fordel for sitt naturlig brune, i et forsøk på å distansere seg fra blondie-imaget. Senere var hun tilbake som blondine.

Utgivelsen av soloplaten, og problemene innad i bandet som nå var blitt kjent i pressen, satte fart i ryktene om at Blondie var oppløst.

Tidlig i 1981 var Debbie, Chris og Jimmy også engasjert i innspillingen av låta "Polyester", med skuespilleren og sangeren Tab Hunter på vokal. Låta ble brukt i filmen "Polyester".

I et forsøk på å holde interessen for Blondie oppe i en rolig tid for bandet, valgte Chrysalis å gi ut et samlealbum, kalt "The Best Of Blondie". Og med de mange hitlåtene Blondie hadde hatt de seneste årene burde det vært en opplagt storselger. Særlig ettersom en låt som "Call Me" ikke hadde vært ute på en Blondie plate før. Likefullt solgte den ikke så bra, da den ble gitt ut 31. oktober 1981. I passende tid før julesalget. I Storbritannia ble det 'bare' 4. plass, i U.S.A. 30. plass, og Canada 15. plass. I land som Norge, Tyskland, Frankrike, Italia, Belgia, Sverige kom den ikke inn på albumlisten i det hele tatt. Mer positivt var det at plata gikk til topps i Australia og New Zealand.

Setlista på plata varierte etter hvilken verdensdel den ble gitt ut i. Og flere av låtene var remixet av Mike Chapman for anledningen, bl.a. "Sunday Girl" som inneholdt strofer fra den franskspråklige versjonen av låta. Coverbildet til "The Best Of Blondie" ble tatt av den britiske fotografen Martyn Goddard, oppe på et tak på Manhattan.

 "The Best Of Blondie" 

Det ble også gitt ut en VHS med musikkvideoene til låtene. I mellom låtene, og til tonene av "Call Me", fikk fansen se en taxisjåfør som kjører rundt i New York. 

 Innercoveret på "The Best Of Blondie", med stillbilder fra musikkvideoene. 

Høsten 1981 gikk Blondie i studio for å spille inn et nytt album. På det tidspunktet var motivasjonen lik null hos alle involverte - produsent Mike Chapman inkludert. Debbie følte seg ferdig med Blondie, men opplevde at interessen for henne som soloartist var på langt nær så stor som Blondie, og hun fikk skyldfølelse overfor de andre, vel vitende om at bandet ikke hadde noen framtiden uten henne. 

Jimmy Destri slet med rusavhengighet, og de var alle frustrert over alle pengene de genererte, men aldri så noe til. Om ikke det var nok slet Chris med en gryende sykdom, som senere skulle vise seg å være hudsykdommen pemfigus, som forårsaker store blemmer i hud og slimhinner. Stress kan være utløsende faktor for sykdommen. 

Frank Infante som nesten ikke hadde deltatt på innspillingen av "Autoamerican" var helt fraværende denne gangen. Likefullt var han avbildet på platecover og bandbilder i 1981/82.

Albumet ble spilt inn i New York - noe Mike Chapman mislikte sterkt, da han visste hva som ville komme av ytre krefter som påvirket innspillingen negativt. Mike Chapman: "It was back to New York this time and that scared the hell out of me. All those strange people would reappear and start interfering again."

Bedre ble det ikke at Chapman ble innlosjert hjemme hos Debbie og Chris, i deres fem etasjes leilighet i 73rd Street i Lexington. Det ene rommet hadde Debbie og Chris utsmykket med en kjempestatue av en ailen - designet av H. R. Giger.

En av låtene Debbie og Chris hadde med til innspillingen het "For Your Eyes Only". Den var opprinnelig skrevet for James Bond-filmen med samme navn (1981). Men produsentene av filmen foretrakk en låt med samme navn, skrevet av Bill Conti. De ønsket at Blondie skulle framføre den i stedet, men det ønsket ikke bandet å gjøre. Tilbudet om å synge låta ble derfor gitt til Sheena Easton i stedet, som fikk en stor hit med "For Your Eyes Only".

Blondies bidrag til filmen hadde fortjent en bedre skjebne, da "For Your Eyes Only" var en elegant poplåt, med en viss dramatikk i seg som kunne passet til James Bond. 

Blondie spilte inn "For Your Eyes Only" for James Bond, men dessverre ble den vraket av produsentene.

Inspirasjonen fra Alien-skaper Giger ble uttrykt i låta "Dragonfly", som omhandlet en øglerase fra verdensrommet. Om den ikke regnes som en Blondie-klassiker, var i hvert fall produsent Chapman fornøyd med låta. Mike Chapman: "The day Debbie wrote and sang Dragonfly was incredible. This stuff just kept coming out of her. It was as if she were an alien. In her madness she was beautiful. Her words were beautiful and her thoughts were fascinating. That song still intrigues me." Debbie skrev også "War Child" (sammen med Nigel Harrison), som omhandlet krig i Kambodsja og Midtøsten. 

Sammen med Chris skrev Debbie "English Boys", som var en hyllest til den britiske bølgen på 60-tallet, med Beatles, og den nylig avdøde John Lennon. "English Boys" blir framhevet både av Debie Harry og Clem Burke som den beste låta fra plata.

Men låta som fikk mest omtale, og som endte opp som første singel fra plata, var "Island Of Lost Souls". Den hadde mye av den samme karibiske stemningen i seg som "The Tide Is High", med bruk av blåserrekke og ståltrommer.

Også denne gang fant Blondie plass til en coverlåt, med Smokey Robinsons "The Hunter Gets Captured By The Game" (1966). Den fungerte som tittellåt på albumet, som fikk navnet "The Hunter". Og den illustrerte hva Blondie følte på den tiden, der de følte seg fanget av plateselskapet, media og forventningene fra fansen - det var ikke morsomt lenger.

Som så ofte før var innspillingen preget av krangel og dårlig stemning. Alt for ofte endte krangelen med at Chapman forlot studioet i sinne (til fordel for en bar i nærheten), og like ofte måtte de andre trygle og be om at han kom tilbake igjen. Noe han gjorde. En dag opplevde han å få et synclavier orgel kastet etter seg, da han ba Jimmy om å spille noe om igjen.

Mike Chapman: "The entire project was a struggle. Nothing went well. Chris was not well. Debbie was not happy. Jimmy had some really bad problems. Clem was complaining about everything. Nigel seemed worried about everything. Frankie, of course, was gone."

Bedre ble det ikke at de igjen ble flyttet fra studio til studio. Det meste av innspillingen foregikk likevel i Hit Factory i New York. Innspillingen av "The Hunter" ble avsluttet i februar 1982.

14. mai ble den lagt ut for salg. Og umiddelbart ble plata slaktet av musikkritikerne, som ikke likte at Blondie hadde forlatt new wave rock til fordel for reggae og lett popmusikk. Heller ikke fansen likte plata, noe som ennå i dag kommer til uttrykk gjennom nettsiden Rateyourmusic, der "The Hunter" har en rating på 2.59, mens "Parallel Lines" har 3.89.

Heller ikke det smakløse platecoveret, der Debbie ser ut som et fugleskremsel, og manglende interesse fra Chrysalis Records til å promotere plata, hjalp på salget. Debbie Harry: " Chrysalis just didn't market it." De folka som hadde jobbet med Blondie tidligere, var ikke lenger ansatt i Chrysalis. Og de som hadde tatt over var ikke interessert i å bruke tiden på 70-talls rockerne i Blondie. De ville heller jobbe med nye band. 

"The Hunter" fra 1982.

"Island Of Lost Souls" ble gitt ut i forkant, uten suksess noe sted. I Storbritannia ble det 11. plass, i U.S.A. 37. plass, I Belgia 8. plass, i Irland 15. plass, og Nederland 20. plass. I Norge nådde ikke singelen opp på VG-lista.

Blondie viste en uhøytidelig side i musikkvideoen til "Island Of Lost Souls".

"The Hunter" gjorde det like dårlig, med 9. plass i Storbritannia, 33. plass i U.S.A., 19. plass i Norge (i uke 31), 18. plass i Sverige, og 15. plass i Australia.

Også den mer synthdrevne og velproduserte "War Child" ble gitt ut på singel, uten at den nådde opp noe sted (39. plass i Storbritannia). Muligens hadde de håpet på å få en ny dance-rock hit som "Heart Of Glass" eller "Atomic" med "War Child".

"War Child" skulle vise seg å bli den siste singelen Blondie ga ut på 17 år.

Samme dag som "The Hunter" ble lagt ut for salg, ble også boken "Making Tracks - The Rise Of Blondie" lansert. Her ble historien om Blondie fortalt fra Debbie Harrys ståsted, med utgangspunkt i hennes dagboknotater. Noe som gjorde boken til interessant lesning, i tillegg til at den fungerte som et historisk dokument.  "Making Tracks" inneholdt også mange flotte bilder som ikke hadde vært vist før, fra de ulike stadiene i Blondies karriere.

Boka mottok ros fra presse og kritikere på en helt annen måte enn albumet.

"Making Tracks - The Rise Of Blondie" fra 1982.

Til tross for skuffende platesalg og store problemer innad i bandet valgte Debbie og co. å dra ut på turne etter utgivelsen av "The Hunter". Men "Tracks Across America Tour '82" ble ikke den suksessen bandet hadde håpet på. Interessen for billettene var laber, og konsertlokalene var halvfylte. Bedre ble det ikke at Blondie valgte å droppe mange av sine største hits fra setlisten. I et forsøk på å skape interesse for turneen i U.S.A. ble britiske Duran Duran - som på den tiden var megastore i England - hentet inn som oppvarmingsband i august, uten at det hjalp så mye. Clem Burke: "Nigel and I got Duran Duran to open for us; by the end of the tour, they were the success, we were the failure."

Etter 17 konserter ble turneen avsluttet, pga. Chris Steins sykdom som var blitt kraftig forverret. Den siste Blondie konserten på 15 år ble holdt på JFK stadium i Philadelphia, 21. august 1982. I forkant av det var allerede 4 konserter avlyst. Det var egentlig meningen at også Europa, med land som Frankrike, Storbritannia, Sverige, Danmark, og Spania, skulle besøkes. Det var også snakk om å gjøre en turne i Sørøst-Asia.

Annonse for 5 av konsertene i Storbritannia som det dessverre aldri ble noe av.

Etter dette ble Chris, Debbie, Clem, Jimmy og Nigel enige om å oppløse Blondie. Avgjørelsen ble ikke kunngjort før i november 1982. Presse og fans ble ikke spesielt overrasket, og nyheten fikk heller ikke større omtale i media. 

Noe av årsaken til at Blondie ble oppløst, var frustrasjon over å ikke tjene penger. Enda platene deres solgte i store antall over hele verden. Og i 1982 hadde ingen av medlemmene mye penge på konto. Men dette forandret seg de neste årene, da salget av CDer tok av. Og folk ønsket å kjøpe igjen Blondie platene på det nye formatet. Ti tross for at Chrysalis og andre ønsket å kjøpe rettighetene til bandets back-katalog, valgte de å beholde den selv. Noe som i tiårene som fulgte ga dem store inntekter - vel fortjent. 

Jimmy Destri: "A lot of Blondie albums were still out there being sold. Also we left just before the CD boom and they wanted to buy all our rights off us because they saw we broke up and didn't have much money. They're real shady bastards, the people in the music business, you know, so we said no and CDs came out and we started making royalties hand over fist, which was really good."

De som savnet Blondie kunne muligens glede seg over juleversjonen av "Rapture" - kalt "Yuletide Throw Down", med Blondie og rapperen Fab 5 Freddy. Låta var å finne på en flexidisc plate i ungdomsmagasinet Flexipop!.

I tiden etter opppløsningen av Blondie valgte Debbie å ta seg av sin syke mann. I lange perioder bodde de begge på sykehus. Media interesserte seg for Chris sykdom, og skrev om hvordan Debbie foret ham med babymat gjennom et sugerør. Og hvordan hun så ut som en enke, kledd i svart og med mørke briller da hun kom og gikk fra sykehuset. Etter å ha blitt behandlet med steorider ble Chris bedre. Likefullt tok det ham 4 år før han fungerte fysisk, og nærmere 10 år før han var helt frisk. I ettertid har Chris fortalt at sykdommen endret ham - til det bedre.

I et intervju med magasinet Female First i 2011, innrømmet Debbie at hun var narkoman på denne tiden. Og at hun forsøkte det meste innen narkotiske stoffer. Mye av årsaken til dette var alle problemene hun og Chris hadde. Debbie Harry: "Jeg var deprimert. Plateselskapet vraket oss, manageren vår gikk i fra oss og skattemyndighetene ble blandet inn. Alt falt sammen, og jeg falt sammen samtidig. Men iskremen smakte godt."

Med en syk mann å ta seg av ble det vanskelig for Debbie å bruke tid på solokarrieren sin, noe som førte til at hun forsvant ut av rampelyset de neste årene. I 1983 forsøkte hun seg som skuespiller igjen i horror-filmen "Videodrome". Noe som ga henne litt omtale i media. I filmen sang hun også låta "Chrome".

I 1983 fikk hun også en mindre hit med kultlåta "Rush Rush" fra "Scarface", som mange år senere ble en sentral låt i soundtracket til dataspillet "GTA III". Og hun sang "Jump Jump" i filmen "Hey Little Girl". I 1985 sang hun låta "Feel The Spin" i filmen "Krushgroove".

"Rush Rush" fra filmen "Scarface".

Med Blondie og Debbie Harry ute av rampelyset kunne kloninger som Kim Wilde og Madonna - som begge hadde lært mye av Debbie - overta som popdronninger og blikkfang. I tillegg til at Madonna kopierte Debbies utseende, hadde hun et ønske om å lage musikk slik Debbie gjorde på "KooKoo" - et av Madonnas favorittalbum på tidlig 80-tall. Madonna: "I was hugely influenced by Debie Harry. When I started out as a singer and songwriter. I thought she was the coolest chick in the universe."

       

 Debutalbumet til Kim Wilde lignet veldig på debutalbumet til Blondie. Noe som var gjort bevisst.

Debbie var ikke like fornøyd med at Madonna kopierte henne. Og hun var misunnelig for den oppfølgingen Madonna fikk fra Warner, noe som stod i sterk kontrast til den interessen Chrysalis viste for Debbie på midten av 80-tallet. Debbie Harry: "I came right up against the Madonna thing. Maybe it's my paranoia but she had a lot of my looks. If you look closely, sometimes there's pictures of her and me that completely overlap. She was getting such a huge push from Warner, I was definitely on the B-list. It was a hard period for me. I don’t think anybody knew how to market me or what to do with me. I was like a fish out of water."

I 1986 fikk Debbie et comeback på listene rundt om i verden med den smakfulle singelen "French Kissin (In The USA.)". I Storbritannia ble det en flott 8. plass,noe som ga henne mye omtale i musikkpressen der. I Australia ble det 4. plass, i Irland og Sør-Afrika 8. plass, Tyskland 28. plass, og U.S.A. 57. plass. Dessverre ble ikke albumet "Rockbird" like populært da det ble gitt ut i november 1986.

"Rockbird" fra 1986.

Heller ikke andre halvdel av 80-tallet ble suksessrik for Debbie. Enda hun deltok i flere filminnspillinger og ga ut flere plater. I 1987 hadde hun hovedrollen som Lulu, i filmen "Forever, Lulu". I samme film hadde Alec Baldwin sin første større rolle. I 1988 spilte hun i komedien "Satisfaction", sammen med bl.a. Liam Neeson og Julia Roberts - også de ukjente navn på den tiden. Samme år spilte hun i musikal-komedien "Hairspray", med bl.a. Ric Ocasek (The Cars), Pia Zadora, Sonny Bono og Divine. Filmen ble en moderat suksess, mens en nyinnspilling av "Hairspray" ble en stor suksess i 2007. I 1990 spilte hun i  "Tales From The Darkside" og "Mother Goose Rock 'n' Rhyme". Etter dette fikk Debbie mer perifere roller i filmene hun spilte i.

I 1988 fikk Debbie en mindre hit med coverlåta "Liar Liar", fra filmen "Married To The Mob".

I 1989 var Debbie (eller Deborah som hun nå omtalte seg som) tilbake med et nytt studioalbum, den kritikerroste "Def, Dumb & Blonde". På plata hadde Debbie og Chris funnet tilbake til Mike Chapman som produsent. Siden sist hadde Chapman hatt suksess som låtskriver på store hits som "Mickey" med Toni Basil, "Heart And Soul" med Huey Lewis & The News, "Love Is A Battlefield" med Pat Benatar, "Better Be Good To Me" med Tina Turner, "Love Touch" med Rod Stewart, og "The Best" med Bonnie Tyler/Tina Turner. Mange av disse låtene produserte han også. Chapman deltok ikke som låtskriver på Harrys plate. I stedet fikk hun hjelp fra Alannah Currie og Tom Bailey fra The Thompson Twins, som skrev hitlåtene "I Want That Man" og "Kiss It Better". Førstnevnte singel nådde 13. plass i Storbritannia, og 2. plass i Australia. Albumet  "Def, Dumb & Blonde" nådde 12. plass i Storbritania, 9. plass i New Zealand, 10. plass i Australia, og 123. plass i U.S.A.

"Def, Dumb & Blonde" fra 1989

I 1990 fikk Debbie endel oppmerksomhet for duetten "Well, Did You Evah?" sammen med sin gamle venn Iggy Pop. Låta var endel av veldedighetsplata "Red, Hot+Blue", der artistene som deltok covret Cole Porters komposisjoner. "Well, Did You Evah?" var en tøff låt, og noe av det bedre Debbie har sunget på (webmaster). Det ble også laget en fornøyelig musikkvideo til låta.

Til tross for lunken interesse for soloplatene hennes, var Debbie/Deborah Harry høyt oppe på albumlistene rundtom i 1991. Men da med en samleplate kalt "The Complete Picture: The Very Best Of Deborah Harry And Blondie". CDen med 20 låter gikk til topps i New Zealand, og nådde en fin 3. plass i Storbritannia, og 6. plass i Australia. 

Dette var den andre offisielle samleplata med Blondie/Harry. Og i årene som fulgte ble det gitt ut ytterligere 10 samleplater - minst! Noe som virker unødvendig.

 Noen av de mange samleplatene som er gitt ut med Blondie.

I 1993 var Debbie ute med sitt 4. studioalbum, kalt "Debravation". Plata var en pregløs affære som solgte dårlig og mottok dårlige kritikker. Dette ble Debbies siste utgivelse på Chrysalis, noe som betydde slutten på et 15 år langt samarbeid. Det ble også hennes siste soloplate på 14 år.

I 1989 tok forholdet mellom Debbie og Chris slutt, som et av de mest kjente parene i musikkbransjen på 70- og 80-tallet. Debbie har ikke vært i noe lengre forhold etter det, og hun har heller ikke egne barn. I et intervju i 2014 fortalte Debbie at hun hadde hatt forhold til både kvinner og menn.

På 90-tallet traff Chris skuespilleren Barbara Sicuranza, kjent fra filmer som "Margarita Happy Hour" (2001), "Personal Sergeant" (2004), og "Late Watch" (2004). De to ble gift i 1999. Sammen har de to døtre.

På den musikalske fronten skjedde det lite rundt Chris, med unntak av platene til Debbie.

Jimmy Destri som hadde vært et sentralt medlem av Blondie, som låtskriver og tangentmann var ute med sin første soloplate i 1981, kalt "Heart On A Wall". Med seg på plata hadde han kjente musikere som Carlos Alomar, Earl Slick (begge kjent fra plater med David Bowie), og Clem Burke fra Blondie. Plata var produsert av  Michael Kamen (Pink Floyd, og musikk til en lang rekke filmer). "Heart On A Wall" ble det første og siste albumet med Destri. 

Jimmy Destris album "Heart On A Wall"

I årene etter at Blondie ble oppløst valgte Destri å bruke tiden på sitt eget byggefirma som spesialiserte seg på å kjøpe opp gamle bygninger, pusse dem opp, og så selge dem med fortjeneste. Jimmy Destri: "What I did was I bought a company that bought and sold old buildings and renovated them. It's a little more complicated than construction and I made a lot of money, which was good because when we left Blondie I had no money."

Etter noen år i denne bransjen valgte Jimmy å reise til England for å jobbe med musikk igjen, der han mikset plater for kjente navn som Prince og INXS.

I 1985 fikk han og kona Eileen datteren Eileen (samme navn). Senere ble han gift med Roberta, og sammen med henne fikk Jimmy datteren Riënna.

Selv om Jimmy lyktes bra i årene etter at Blondie oppløst, opplevde han også skyggesidene i livet, med narkotikaavhengighet. Noe han har vært ærlig om i årene etterpå. En skjebne han også deler med Chris Stein.

Trommeslager Clem Burke fortsatte i musikkbransjen etter årene med Blondie, der han deltok på plateinnspillinger med artister som Eurythmics (suksessalbumet "Revenge"), Mark Owen, og Chequered Past. Mellom 1990 og 2004 var han medlem av populære The Romantics. Og på 80-tallet og senere har han steppet inn som medlem av The Ramones når de har gjort konserter, da under navnet Elvis Ramone.

I Chequered Past var også Nigel Harrison medlem. Harrison spilte bass i bandet fra 1982 til 1984. I det bandet var også Michael Des Barres, som Harrison tidligere hadde spilt med i Silverhead. De to kom til å fortsette samarbeidet også i årene som fulgte. Harrison prøvde seg også som låtskriver, bl.a. for Charlie Sexton.

Chequered Past, med Steve Jones (ex. Sex Pistols), Clem Burke, Nigel Harrison,

Michael Des Barres og Tony Sales (senere Tin Machine).

Frank Infante som i realiteten var kastet ut av Blondie på det tidspunktet bandet ble oppløst, fortsatte også i musikkbransjen i årene etter. Han deltok på Joan Jetts album "Bad Reputation", og på album med Stiv Bators og Sylvain Sylvain. Han har også jobbet med Iggy Pop og Divinyls.

Rundt 1995 møttes Debbie Harry ,Chris Stein og Jimmy Destri, med tanke på å spille inn noen nye låter for (nok) en samleplate med Blondie, gitt ut på EMI America. "Pop Trash Movie" og "Studio 54" ble skrevet for Blondie av Duran Duran, mens "Colorado" og "Under The Gun" var skrevet av Stein/Harry - alle fire med Mike Chapman som produsent. I stedet for Clem Burke brukte de en trommemaskin.

Låtene ble spilt inn, men da samleplata skulle gis ut ble plateselskapet lagt ned, slik at det ikke ble noe av utgivelsen. Men en ide var sådd, om å gjøre comeback - i en tid der så mange av de store bandene fra 70- og 80-tallet fant sammen igjen. 26. november 1996 opptrådte Blondie på en veldedighetskonsert for William Burroughs i Lawrence, Kansas. 

Blondie opptrådte på en veldedighetskonsert for William Burroughs i 1996.

På bass hadde de med seg Chris' kjæreste på den tiden, Ila. Like etterpå ble Clem Burke innlemmet i besetningen. Det var også ønske om å få med Blondies første bassist - Gary Valentine - på comebacket. Gary Valentine: "Chris Stein tracked me down and he said, 'please come back to New York. I want to put the original band back together. I thought, 'well hell, I'm 40 years old and I'm not going to get an opportunity to do this again.' So I went and worked with them."

I mai/juni 1997 stilte Valentine opp på 3 offisielle reunionkonserter, på R.F.K. Stadium i New York. Med Valentine på bass deltok Blondie også med en coverversjon av "Ordinary Bummer" på tribute-albumet "We Will Fall: The Iggy Pop Tribute". Da under navnet Adolph's Dog.

Et nyere bilde av Gary Valentine

Deretter ble Valentine droppet fra Blondie - for 2. gang i sitt liv. Han ble ikke direkte sparket, men da Blondie skulle igang med innspillingen av et nytt album ble ikke Valentine varslet. Gary Valentine: "I went back to London, and I never heard from him (Stein) again." I ettertid fikk han høre at årsaken til at han ikke fikk være med var at det ble for dyrt å hente ham over fra London, noe han syntes hørtes ut som en dårlig unnskyldning. Valentine rakk å skrive låta "Amor Fati", som ble spilt inn av Blondie, og vurdert gitt ut på plate, men pga. at han ble sparket valgte de å vrake låta. 

I hans sted ble Leigh Foxx hentet inn som bassist og uoffisielt medlem av Blondie. Foxx hadde tidligere spilt på flere av Debbies soloalbum. Som gitartist brukte Blondie Paul Carbonara - en musiker som hadde lite å vise til tidligere.

I tillegg til at Valentine ble tatt inn og sparket, klarte Debbie og Chris å provosere Frank Infante og Nigel Harrison, ved å ikke invitere dem til gjenforeningen av bandet. Årsaken til det er uklar, i hvert fall i forhold til Harrison som hadde vært medlem av Blondie i deres mest suksessrike år, fram til bandet ble oppløst i 1982. I et intervju uttrykte Stein irritasjon over at de to i mange år hadde fått godt økonomisk utbytte for arbeidet som de andre i bandet hadde lagt ned, og at han ikke lenger ønsket å subsidiere dem med penger. Chris Stein: "I don't think one should be forced to play with somebody because they did a couple of albums with us back in the past. I would've been really happy to support those guys if they hadn't sort of attacked us. They should have a little bit of honour. This is like going through the trenches together and we've been through all kinds of s**t."

Chris fortalte også at han foretrakk Leigh Foxx, da han hadde spilt med ham de siste 20 årene, mens Chris kun hadde spilt med Harrison i 4 1/2 år.

Infante og Harrison svarte med å forsøke å forhindre Debbie og Chris i å opptre og gi ut nye låter under Blondie navnet. I tillegg krevde de 1 million dollar i kompensasjon for 'finansielt misbruk' de siste 6 årene. Begge kravene ble avvist av domstolene.

26. oktober 1998 dro Blondie ut på en europeisk turne, med oppstart i Cirkus, Stockholm, Sverige. Øvingene til turneen foregikk i Nomi Studios, London. Etter 23 konserter og noen TV opptredener ble turneen avsluttet 29. november i Plymouth, England.

Resten av vinteren 1998/99 ble brukt til å forberede et Blondie comeback-album, i tillegg til enkeltkonserter og TV show rundt om i verden. I forkant av utgivelsen av albumet hadde Blondie fått kontrakt med det lille plateselskapet Beyond Records (et selskap som distribuerte platene sine gjennom BMG). Beyond ga Blondie en helt annen økonomisk og kunstnerisk frihet enn det Chrysalis i sin tid hadde gitt.

Rett i forkant av utgivelsen av albumet "No Exit" var EMI/Chrysalis ute med nok en samleplate med Blondie, kalt "Atomic/Atomix". Utgivelsen bestod av 2 CDer, der den første inneholdt bandets mest kjente låter i ordinære versjoner, mens CD2 bestod av dansbare remixer. I Storbritannia ble det en 12. plass, som beste notering.

Mike Chapman som hadde produsert Blondies suksessalbum på 70- og 80-tallet, og som hadde produsert de første låtene det gjenforente Blondie spilte inn, led samme skjebne som Valentine, Harrison og Infante, og ble vraket fra innspillingen. I stedet ble Craig Leon hentet inn. Som nevnt hadde Leon vært med og produsert Blondies første plater i 1976, og siden jobbet aktivt som plateprodusent, for artister som The Fall, The Go-Betweens, The Primitives og The Pogues - artister med et gitarorientert uttrykk. Og det var dette Chris og Debbie ønsket å skape på det nye albumet, i stedet for de gjennomproduserte albumene til Chapman. Chris Stein: "It's a lot more minimal than the older stuff. The old records had that Wall of Sound/Phil Spector approach. If there's one major difference about music in the '90s it's the minimalism.". 

Siden 70-tallet hadde Leon beholdt kontakten med Clem Burke og Jimmy Destri. Leon og Destri hadde også nettopp jobbet sammen på en plate med Mark Owen.

Mike Chapman ble danket ut til fordel for Craig Leon.

"No Exit" ble spilt inn i løpet av 1998, i Red Night Recording, Electric Lady, Chung King House Of Metal, alle studioer i New York. Mye av arbeidet ble også gjort i Chris Steins hjemmestudio, der han hadde samlet opp en betydelig menge kostbart studioutstyr. Bl.a. hadde han kjøpt opp Blank Studios' utstyr, da de la ned på slutten av 80-tallet.

Foruten bandet selv (Leigh Foxx og Paul Carbonara inkludert) ble det ikke brukt så mange eksterne musikere, noe som også bidro til å gi plata et rett fram rockpreg, uten for mange studiotekniske detaljer.

Det mest markante eksterne bidraget kom fra rapperen Coolio på tittellåta "No Exit". På nevnte låt hadde de også blandet inn klassiske elementer fra Edvard Grieg ("Dovregubbens hall"), og J. S. Bach ("Toccata and Fugue in D minor, BWV 565"). Noe som til sammen gjorde (låta) "No Exit" til en spennende opplevelse.

Ellers bestod "No Exit" av ska ("Screamin' Skin"), swing ("Boom Boom In The Zoom Zoom Room"), og mer klassisk pop i "Forgive And Forget, Nothing Is Real But The Girl". De hadde også funnet plass til en coverversjon av Shangri-Las "Out In The Streets". "Out In The Streets" har en spesiell plass i historien om Blondie, da dette var en av de første låtene de spilte inn i 1975, og som de presenterte for plateselskapene i et forsøk på å platekontrakt. Men dette var første gang låta ble å finne på en Blondie plate.

Albumtittelen "No Exit" kunne tolkes som at det ikke fantes noen utgangsdør for Blondie - at de var 'dømt' til å fortsette å spille så lenge de var i live. Men ifølge Clem Burke hadde tittelen en litt annen bakgrunn.

Clem Burke: "The title was taken from a Sartre play, which says there's no madness in individuals, it's all in group's. I think that's probably what all these reality TV shows are about. Maybe we were a reality TV show before there was reality TV."

Av låtene de hadde spilt inn rundt 1995, med tanke på en samleplate, var det kun "Under The Gun" som ble med på "No Exit". De to låtene som Duran Duran hadde skrevet ble vraket, da Blondie ikke følte at de passet inn på albumet. Chris Stein: "We did two of Nick's songs but everyone felt they were rehashing to old sound, so we canned them for now. We wanted to make something that picked up where we left off, doing what we think should be done now. If anything makes it sound like the old stuff it's just that it's the same people, the personal styles involved. We didn't try to repeat ourselves."

"Pop Trash Movie" som egentlig var en flott låt ble i stedet å finne på Duran Durans album "Pop Trash" fra 2000.

"No Exit" ble et verdig comeback for Blondie med flere flotte låter, der de helt bevisst ønsket å skape et lydbilde som kunne minne om førsteplata "Blondie". Noe mange satte pris på. Men det utgivelsen vil bli husket for, i tillegg til at det var comeback albumet deres, var førstesingelen "Maria".

På det tidspunktet den ble gitt ut på singel, i februar 1999, var det få som hadde kunstneriske forventninger til Blondie. Derfor var overraskelsen stor da de med "Maria" presenterte en tidløs klassiker, som noe av det beste som ble gitt ut på 90-tallet. Og en av de beste låtene Blondie noensinne har spilt inn. Med sitt rett fram rock-pop preg ville den passet perfekt på album som "Plastic Letters" eller  "Parallel Lines". Og med sine fengende gitarriff, og fantastiske melodi ville den blitt en hit både på 60-, 70-, 80-, og 2000-tallet, om den hadde blitt gitt ut da.

Refrenget kan minne om "Take On Me" med a-ha, på den måten at "Maria" krever en stor spennvidde i stemmen til den som framfører den. I en tid med mange karaoke-utgivelser, både på CD og på Playstation/XBOX ble "Maria" raskt en karaoke-hit. Samtidig ble det nok også låta som avslørte 'wannabies' at de fortsatt har et stykke igjen som sangere. Debbie Harry: "This may seem like a great Karaoke choice, but it's more challenging to sing than many people think. It has undone many a Karaoke singer. And me."

"Maria" var skrevet av keyboardist Jimmy Destri. Samme mann som tidligere hadde skrevet "Picture This" og "Atomic". Alle tre singelutgivelsene fra "No Exit" var skrevet av ham. "Maria" handler om ungdommelig begjær, med ønsket mange gutter har om å bli sammen med den fineste jenta i gata. Låta var ikke selvbiografisk, da Destri visstnok var sjenert i ungdommen. Den handlet mer om alle guttene som flokket seg rundt Jimmys vakre datter. 

Jimmy Destri: "I have a teenage daughter and she's pretty beautiful and I watch all these boys gawk at her. I put myself in their shoes thinking about what I used to do with girls back then. I wasn't a very forward guy at all, I was like from afar and I'd go home and write a poem about her - I was really a sad little bastard."

Chris Stein: "Maria, the single, is so accessible it's amazing. It's a strange mix of stuff, like some weird Buddy Holly modern dance rap thing that's really easy for people to get. People pick up on it when they hear it for the first time."

"Maria" skapte ny interesse for Blondie. 17 år etter at de egentlig var oppløst.

"Maria" ble en stor hit på singel rundtom, med 1. plass i Storbritannia, 2. plass i Østerrike, 3. plass i Tyskland, Irland, Belgia, og Sveits. I USA ble det en skuffende 82. plass, mens i Norge nådde den ikke opp på VG-lista. Storbritannia utmerket seg nok en gang som landet som virkelig elsker Blondie, der dette ble bandets 6. nr. 1 hit. Med "Maria" ble Blondie det første bandet til å ha en nr. 1 hit der, i 3 ulike tiår (70-, 80-, og 90-tallet). Noe som er imponerende, i et av verdens største platemarked.

Også albumet "No Exit" ble en storselger i Storbritannia, da det ble gitt ut på samme tid som "Maria", med 3. plass. Ellers i verden gikk det ikke like bra, selv om en 18. plass i U.S.A. og Tyskland var akseptabelt. 

"No Exit" nådde ikke opp i Norge, til tross for at landets største avis ga den karakter 4, med ordene "Det er en mykere, mer moden Debbie Harry vi her møter. Stemmen er den samme karakteristiske, og den fremtredende gitaren fra første runde med Blondie er fortsatt til stede." Også Dagbladet ga plata terningkast 4: "Blondie er tilbake med feilskjær og entusiasme, og jeg lar meg sjarmere."

Litt av problemet var at Blondie ikke klarte å følge opp suksessen med "Maria" på de neste singelutgivelsene "Nothing Is Real But The Girl", og tittellåta "No Exit", da begge floppet.

 Comeback albumet "No Exit" fra februar 1999.

Parallelt med utgivelsen av "No Exit" brukte Jimmy, Debbie, Clem og Chris mye tid på å promotere plata (i januar og februar 1999), bl.a. gjennom enkeltkonserter og TV-show. Slik som Capitol Theatre i Sydney, Today Show i U.S.A., National Lottery Show i England, og Guness Buch Der Rekorde i Tyskland. De opptrådte også på American Music Awards 11. januar 1999, sammen med Coolio, der de framførte "No Exit".

 Blondie på American Music Awards sammen med Coolio.

23. februar startet Blondie på den amerikanske delen av gjenforeningsturneen - kalt "No Exit Tour" - med oppstart på Town Hall i New York. Og de ga seg ikke før de hadde gjennomført hele 89 konserter i 1999, med besøk i land som Canada, Spania, Irland, Storbritannia, Sveits, Nederland, Portugal, Finland, Tyskland, Frankrike, Danmark, Østerrike, Kroatia, Slovenia, og Belgia. Underveis hadde de opptrådt på flere festivaler og støttekonserter, bl.a. "Tibetan Freedom Concert". Som oppvarminsband på flere av konsertene hadde de med seg britiske Squeeze. Også de et band som hadde kommet sammen, i 'retroens tidsalder'.

 "No Exit Tour" i 1999

I 1999 ble det gitt ut en plate fra turneen, kalt "Blondie Live". Den viste et band i toppform, som fortsatt visste hvordan de skulle underholde publikum med topp lyd og fengende låter.

Alt i alt må comebacket kunne sies å ha vært svært vellykket. Med bra platesalg, stor interesse i media, der de største musikkbladene, slik som Q Magazine, Uncut, Mojo, Melody Maker, og Record Collector hadde store presentasjoner av Blondie. Og bra besøk på turneen. 

At de deretter valgte å ta en pause fra hverandre var kanskje ikke like bra. For neste gang de lot høre fra seg var med albumet "The Curse Of Blondie" fra 2003.

Det var meningen at plata skulle gis ut tidligere, men ulike hendelser forsinket utgivelsen. Først gikk plateselskapet Beyond Records konkurs, og Blondie måtte ut på markedet for å finne et annet selskap som var interessert i å gi ut "The Curse Of Blondie". Valget falt da på multinasjonale Sony Music. Som produsent ønsket de igjen å bruke Craig Leon. Men etter at de hadde spilt inn flere demoer til den nye plata, med utgangspunkt i lydbildet fra "No Exit", ble innspillingen avbrutt pga. uenighet mellom Leon og Blondie om det økonomiske. Blondie måtte derfor starte på scratch med ny produsent, valget falt på Steve Thompson, som fram til da var mest kjent for å ha mikset plater med Guns 'N' Roses, Metallica, og Cutting Crew.

Historien vil også ha det til at en mastertape - den eneste tilgjengelig - ble borte på en flyplass i London, noe som også gjorde at arbeidet med "The Curse Of Blondie" ble satt tilbake. Det var egentlig meningen at plata skulle hete "Phasm 8", men muligens etter alle disse hendelsene ble navnet endret til "The Curse Of Blondie".

Parallelt med arbeidet med albumet gjennomførte Blondie flere turneer i 2002 og 2003. Fra 5. juli til 23. august 2002 var de ute på "Camp Funtime Blondie Summer Tour 2002", med 33 konserter i U.S.A. I november 2002 gjorde de 5 konserter, som endel av "Greatest Hits Tour". I desember gjorde de 13 konserter i Storbritannia og Irland, som endel av "European Blondie / INXS Tour".

I forkant av utgivelsen av "The Curse Of Blondie" (i juni-august 2003), var de ute på "The Phasm 8 Tour", med 20 konserter i U.S.A., Japan, Australia og New Zealand. Australia var også det første landet der "The Curse Of Blondie" ble gitt ut, 22. september 2003. At de kalte turneen "The Phasm 8" så kort tid før utgivelse, viser at albumnavnet ble endret i siste liten.

      

"The Curse Of Blondie"

"The Curse Of Blondie" var en annerledes plate enn "No Exit", med et mer moderne, syntetisk rockpreg. Det startet tøft med "Shakedown", som var en blanding av rap og riffbasert rock, pent pakket inn i syntetisk papir. "Good Boys" var platas desidert beste spor, og den eneste som var ute på singel. Den var en moderne utgave av "Heart Of Glass" på den måten at den var en glimrende miks av en fengende, rytmisk melodi, og disco/synthpop (anno 2003) i arrangementet. På en fiffig måte hadde de også hentet inn deler av teksten fra "We Will Rock You" med Queen, med "You got me on your face. A big disgrace. Shakin' your feathers all over the place."

Debbie Harry hadde skrevet "Good Boys" sammen med låtskriveren Kevin Griffin. Som singel nådde den en fin 12. plass i Storbritannia, og 7. plass på dance-listen i U.S.A. Ellers var en 37. plass i Australia det beste den oppnådde. Singelutgaven av låta var produsert av Giorgio Moroder, med et komp som kunne minne om 70-talls Donna Summer.

"Undone" og "Golden Rod" var mer typisk Blondie, men likevel litt pregløse. "Rules For Living" var skrevet av Jimmy Destri, og allerede før plata ble gitt ut pekte han ut denne som den fineste låta han noensinne hadde skrevet. Jimmy Destri: "It's absolutely the best song I ever wrote in my life. It's the greatest love story I've ever written." Destri hadde begynt arbeidet med låta allerede i 1978. På "The Curse Of Blondie" ble "Rules For Living" likevel litt pregløs, i et litt tamt tempo. Flere mener de burde ha spilt den inn som en ballade, evt. kjørt opp tempoet, og lagt på flere gitarer og fått den til å høres ut som Blondie anno 1978, da melodien har et litt nostalgisk Blondie preg.

"Background Melody" var også en teknisk pen låt, med elektroniske rytmer og strykerrangement, uten at man merket seg så mye ved den. "Magic (Asadoya Yunta)" kunne minne om en salme eller skolesang (men var egentlig japanske folkemusikk) med en trommerytme, og gitarriff i bakgrunnen. "End To End" var bedre, da Debbie var mer engasjert i sangen, og låta er mer vital enn de foregående. Etter hyllesten til Joey Ramone i "Hello Joe" fulgte "The Tingler" som kunne minne om "Good Boys" i arrangementet, med sitt rytmiske preg. "Last One In The World" var rockeren på plata med sin 'vegg' av gitarer, og raske tempo. "Diamond Bridge" var også en mer rett fram rockelåt. Den ble gjerne framført live på TV show og konserter i tiden etter utgivelsen av "The Curse Of Blondie". Jazzinspirerte "Desire Brings Me Back" var en mer masete låt, selv om den kan oppleves som vital.

Albumet ble avsluttet på en glimrende måte i utsøkt vakre "Songs Of Love". Den hadde noe tandert, tidløst over seg. Den kunne sikkert passet som James Bond låt, da den kan minne litt om "You Only Live Twice" med Nancy Sinatra, fra 60-tallet.

   

"Diamond Bridge" framført live i 2003.

Til tross for flere høydepunkt på "The Curse Of Blondie" fikk plata lunken mottagelse både hos musikkritikerne og platekjøperne da den ble gitt ut. Hos norske Dagbladet fikk plata kun terningkast 2. VG var mer positiv. Journalist Kurt Bakkemoen omtalte plata som "en stor, positiv overraskelse." og : "'The Curse of Blondie' viderefører comebacket 'No Exit' og viser et band som stort sett lykkes, enten det er med litt hip hop og rap i 'Shake Down', fengende pop i 'End to End', rock i 'Last One in the World' eller en god ballade i 'Desire Brings Me Back'."

 Noe av problemet var at 'alle' ønsket at de skulle høres ut som klassisk Blondie fra 70-tallet, mens bandet selv hadde lyst til å gjøre noe annet. Mer tidsriktig. 

Chris Stein: "Har man holdt på med musikk så lenge som oss, er det ingen vits i bare å fortsette i helt gamle spor. For å orke å holde på i tiårsvis, må man finne på noe nytt."

Debbie Harry: "When we first got back together in 1997, one of the stipulations I had was that it not be just a revue of Blondie’s greatest hits. I really felt convinced of and dedicated to the idea that we had to move ahead and do new music."

Salgsmessig gikk det dårlig, med 36. plass i Storbritannia, 160. plass i U.S.A., 83. plass i Australia, og 84. plass i Tyskland, som de eneste noteringene.

Coveret og grafikken på coveret til "The Curse Of Blondie" (og forgjengeren "No Exit) var laget av kunstneren Rob Roth

Jimmy Destri skrev 4 låter på "The Curse Of Blondie". Og det ble hans siste bidrag på en Blondie-plate. For etter dette sluttet han i bandet. Årsaken var hans avhengighet til narkotika. Han lot seg legge inn til behandling, men da han ble skrevet ut, og klar for å bli med igjen, var han uønsket. Destri deltok på Blondies turneer fram til sommeren 2003, etter det ble han erstattet av Kevin Patrick på keyboard. I årene etterpå har Destri jobbet med å hjelpe andre i samme situasjon som han var i, noe han har fått mye oppmerksomet for i USA, der han har stilt opp til flere intervjuer i aviser og på TV.

Destri har også fortsatt å opptre med materiale fra Blondie tiden. Fortrinnsvis låtene han selv skrev. Slik som "Picture This", "Accidents Never Happen", "Atomic", og "Maria". Enten alene, eller som Jimmy Destri And The Sound Granade.

 

Jimmy Destri på TV i 2010 der han advarer mot et dop kalt Ivory Wave.

Etter først å ha gjort noen TV opptredener og enkeltkonserter, dro Blondie ut på turne i Europa. Fortsatt som endel av "The Phasm 8 Tour". Og etter å ha gjort unna turnestart i Stockholm, stod de på scenen på Rockefeller i Oslo 31. oktober 2003. I forkant av konserten stilte bandet opp til intervju i Dagbladet. Her snakket Chris om den siste plata, mens Debbie var mer opptatt av om det gikk an å sykle mens de var i Norge. Debbie Harry: "Det blir herlig å komme til Norge. Vet du, der pleier jeg å sykle. Går det an å sykle i slutten av oktober?"

Konserten var preget av dårlig lyd, der Debbies stemme i perioder nesten ble borte. Hun kompenserte bra gjennom en energisk opptreden og minneverdige framtoning, ikledd oransje klær og parykk. Resten av bandet virket til tider litt mer laid-back. De tok seg også en pause midtveis i konserten som mange opplevde som for lang. De fleste av bandets hitlåter ble presentert i starten av showet. De avsluttet med en coverversjon av Ramones' "Pet Sematary". Dagbladet og VG som var tilstede på konserten var lunkne i sine anmeldelser.

      

Blondie på Rockefeller i 2003, der de framførte "Pet Sematary"

Etter Norge fulgte Danmark, Tyskland, Nederland, Frankrike og Irland, før de gjorde 13 konserter i Storbritannia. 18. november opptråde de i Manchester. Kvelden før hadde Blondie spillefri. Debbie benyttet da anledningen til å gå på David Bowie konsert i samme by. Etter konserten gik hun backstage, der hun hadde en hyggelig prat med sin gamle venn.

 Debbie Harry backstage med David Bowie 17. november 2003.

Deretter besøkte Blondie Belgia, Sveits, Jugoslavia, Tyskland (igjen), Hellas, Østerrike, Tyrkia, Dubai og Russland. Etter noen dager hjemme i New York i slutten av desember 2003, fortsatte Blondie turneen, med 29 konserter mellom 30. desember og 16. mai 2004. I tillegg til flere TV show, og private opptedener. 

Deborah Harry på scenen i 2004, i en alder av 59 år.

I juni og juli 2004 dro de tilbake til Europa, for å gjøre 39 konserter, som endel av "June & July Europe Tour 2004". I august og september gjorde de ytterligere 13 konserter i U.S.A. Om ikke det var nok gjorde de en mindre turne i Sør-Amerika og Mellom-Amerika. 

Clem Burke i 2004 på Ramones konsert sammen med samboeren Christy Morrison.

I 2005 fortsatte Blondie "Phasm 8 Tour" ( 2005) med besøk i Oceania og Asia. I november og desember gjorde de 29 konserter i Storbritannia. 

I mai-juli 2006 gjorde Blondie 21 konserter i U.S.A., som endel av "Road Rage Tour". Med seg på turneen hadde de 80-talls heltene i The Cars - nå kalt The New Cars. De som kjøpte billett til turneen fikk også en plate med på kjøpet, med 5 låter av Cars og 5 av Blondie. 4 av Blondie låtene var ikke gitt ut på plate tidligere. Bl.a. en coverversjon av "More Than This" med Roxy Music.

Det var egentlig meningen at de skulle gjøre 35 konserter, men pga. en trafikkulykke der Elliot Easton fra The Cars brakk armen, ble turneen avsluttet.

Etter det gjorde de enkeltkonserter i Asia og U.S.A. 14. og 15. oktober 2006 opptrådte Blondie på legendariske CBGB, på de siste to kveldene nattklubben var åpen før den ble lagt ned 15., oktober. Også Patti Smith opptrådte den siste kvelden. Årsaken til at klubben (der Blondie i sin tid fikk sitt gjennombrudd) ble lagt ned, var uenighet mellom driverne og eieren om et rentekrav.

Legendariske CBGB ble lagt ned i 2006.

Det 2006 først og fremst vil bli husket for når det gjelder Blondie er den famøse hendelsen 13. mars da bandet ble innlemmet i Rock'n Roll Hall Of Fame. Det som i utgangspunktet skulle være en hyggelig begivenhet endte opp i krangel mellom nåværende og tidligere medlemmer av Blondie. Til markeringen var 7 medlemmer av Blondie invitert. Også Frank Infante og Nigel Harrison som ikke lenger spilte i bandet. I takketalen foran et stort publikum benyttet Infante anledningen til å spørre Debbie om de ikke kunne få lov til å spille med Blondie, i opptredenen de skulle gjøre etterpå. Frank Infante: "Debbie, are we allowed?". Debbie svarte da tilbake: "Can’t you see my band is up there?" Hvorpå Infante svarte: "I thought Blondie was being inducted (innlemmet)." Med tydelig henvisning til at det var 70-, 80-talls utgaven av Blondie som fikk denne utmerkelsen, ikke 2000-utgaven. Men Harry stod på sitt, og dette bidro til at det allerede anstrengte forholdet mellom partene ble enda verre. Og aviser og nettsteder fikk noe å skrive om i dagene etterpå..

 Det ble ikke så hyggelig som det burde bli da Blondie ble innlemmet i Rock'n Roll Hall Of Fame.

Nigel Harrison: "We were definitely ready to play, but it just got ugly real quickly, and the strange thing is we’re all in business together. We still have a corporation together. I wish I could turn back time and change that somehow. Things would be different. It’s kind of sad."

Infante og Clem Burke har heldigvis klart å beholde vennskapet, der Burke i årene etterpå også var medlem av Infante's Inferno, i tillegg til Blondie.

I en rolig tid valgte Debbie Harry å gi ut sitt foreløpig siste soloalbum, kalt "Necessarily Evil". Plata ble gitt ut september 2007. Det var da gått 14 år siden "Debravation" ble gitt ut. Sommeren 2007 ble flere av låtene fra plata presentert på turneen "True Colors", der Debbie opptrådte sammen med artister som Cyndi Lauper, Erasure, The Dresden Dolls og The Cliks. På plata brukte Debbie andre musikere og låtskrivere enn det hun hadde brukt på de seneste Blondie albumene. Bl.a. produksjonsduoen Barb Morrison og Charles Nieland i Super Buddha. Verken salgsmessig eller kritikermessig ble plata noen suksess.

I 2006 og 2007 deltok Debbie også i filmene "Full Grown Men" og "Anamorph". I 2007 gjorde Debbie også konserter sammen med Blondie. Bl.a. ni i England.

I januar 2007 fikk Blondie og Debbie Harry oppmerksomhet i pressen verden over, også i Norge, da det var snakk om å lage en kinofilm om Debbie Harrys liv. I de senere år har biografiske filmer om Ray Charles og Johnny Cash vært svært populære. Og siden Debbie også har levde et spennende liv skulle det være nok av interessante hendelser å bygge filmen rundt. Ikke minst hennes tid i Blondie. Kirsten Dunst som tidligere har spilt i filmer som Spiderman 1, 2 & 3, Elisabethtown og Mona Lisa Smile varr tiltenkt rollen som Debbie. Men årene gikk, og filmen så aldri dagens lys. Dessverre.

I november 2007 var Deborah Harry avbildet på forsiden av verdens største musikkmagasin Mojo, i forbindelse med en større artikkel bladet hadde om Blondie, der bandets historie ble presentert.

 Deborah Harry på forsiden av Mojo Magazine.

I 2008 dro Blondie ut på en større turne igjen, for å markere at det var gått 30 år siden de ga ut klassikeren "Parallel Lines". Turneen som startet i Aarius Studios (4 konserter) i New Jersey, U.S.A. 1. juni, fikk stor oppmerksomhet rundtom. Etter å ha gjort 41 konserter i Statene, Europa, Russland og Israel, ble turneen avsluttet på Rockefeller i Oslo, 2. august 2008.

Setlista på Oslo-konserten var denne : 

Hanging on the Telephone 
One Way or Another 
Picture This 
Fade Away and Radiate 
I Know but I Don't Know 
11:59
Will Anything Happen? 
Sunday Girl 
Heart of Glass 
I'm Gonna Love You Too 
Fit Right In 
Screaming Skin 
Necessary Evil 
Maria 
Rapture / Hey! Bo Diddley / No Exit 
Call Me 

Ekstranummer :

Atomic 
The Tide Is High / I'll Take You There 

Lista viste at Blondie spilte "Parallel Lines" kronologisk. Men at de hoppet over låter som "Pretty Baby" og "Just Go Away", og i stedet fylte på med andre av bandets store hits. Visstnok var det enkeltkonserter der alle 12 låtene fra plata ble framført.

   

Blondie var tilbake på Rockefeller i Oslo i 2008.

Dagen før konserten på Rockefeller opptrådte Blondie også på Storåsfestivalen i Meldal i Sør-Trøndelag. Langt oppe i det trønderske bondelandet. I et intervju som ble gjort i den forbindelse var der tydelig at Debbie var litt utilpass med lokasjonen - rimelig langt unna det pulserende livet hun var vant til fra New York. Men gjennomføringen av konserten var bra.

Adresseavisen var tilstede på konserten og de likte det de så og hørte: "Ingen andre festivalband sommeren 2008 kan matche låtene i Blondies mimreshow. Og de ble fremført på sjarmerende og ordentlig vis. Bandet, med flere av originalmedlemmene, spilte bra – og Debbie selv sang omtrent som i sine glansdager." 

Debbie Harry og Blondie på scenen på Storåsfestivalen sommeren 2008.

Konserten startet med hele 6 av låtene fra "Parallel Lines": "Hanging On The Telephone", "One Way Or Another", "Picture This", "11:59", "Sunday Girl" og "Heart of Glass".

Debbie Harry var i godt humør denne kvelden, der hun bl.a. fortalte om en fin formiddag hun hadde hatt i Trondheim sentrum.

Turnebandet bestod av Debbie Harry på vokal, Chris Stein på gitar, Clem Burke på trommer, Leigh Foxx på bass, Paul Carbonara på gitar, og Matt Katz-Bohen på keyboard/tangent. 

Blondie i 2008: Paul Carbonara, Leigh Foxx, Chris Stein, Debbie Harry, Matt Katz-Bohen og Clem Burke.

Matt Katz-Bohen var ny mann i bandet. Han var fra Manhattan i New York, og hadde jobbet som turnemusiker for artister som Boy George, Jody Watley, Ashford & Simpson, Psychic TV og Debbie Harry. Han hadde også vært medlem av band som Daddy og GoonSquad, og jobbet som produsent.

I forbindelse med turneen kunne Paul Carbonara og Clem Burke fortelle at Blondie jobbet med et nytt album, som skulle ha et mer klassisk Blondie-sound enn det forrige albumet.

Etter noen enkeltkonserter i februar 2009, dro Blondie ut på en "Call Me Invinicle Tour" i juli 2009, med 25 konserter i U.S.A. Med seg på turneen hadde de gamle venner som Pat Benatar og The Donnas. Debbie Harry: "Pat Benatar is not only a friend, but a fearless female rocker who has entertained me and her wealth of fans for so many years. This will be a reunion for us both and being able to bring our two shows to fans across the country is very exciting!"

I desember 2009 var Blondie ute med julerockeren "We Three Kings" - opprinnelig en sang fra 1800-tallet. Det ble laget en uhøytidelig musikkvideo til låta, der bandet stod og spilte i skogen.

 Blondie i skogen for å spille inn julelåta "We Three Kings".

Høsten 2010 og våren 2011 ble brukt til å forberede og spille inn albumet "Panic Of Girls". Opptakene ble for det meste gjort i Woodstock, nord for New York. "Mother" og "The End, The End" ble spilt inn i Hoboken, New Jersey, med Kato Khandwala som produsent og låtskriver. Av andre kjente musikere til å hjelpe seg på plata hadde de Professor Louie & The Crowmatix som hadde spilt med The Band i mange år, og Elliot Easton fra The Cars.

Jimmy Destri som ikke lenger var medlem av Blondie hadde uttrykt ønske om å få bidra på albumet, men ble avvist. Underveis i innspillingen forsvant også gitarist Paul Carbonara, som hadde spilt med Blondie siden gjenforeningen i 1997. I hans sted ble Tommy Kessler hentet inn. Han hadde lite å vise til tidligere, annet enn at han hadde vært endel av Broadway-musikalen "Rock Of Ages" siden 2008. Kessler var fra Springboro i Ohio. Han hadde flyttet til New York i 2005. Å bli medlem av favorittbandet Blondie var en uvirkelig drøm for Kessler. 

Tommy Kessler: "Matt told me Blondie needed a new guitar player and he threw my name in the hat. It was really surreal. I was very familiar with Blondie’s music and the idea of playing with Debbie, Chris and Clem was so exciting."

Kessler ble medlem av Blondie i april 2010.

Tommy Kessler

Hele 35 låter ble skrevet for albumet. Et antall som etter hvert ble kuttet ned til 14. Alle medlemmene av Blondie fikk mulighet til å bidra, med unntak av Kessler som kom inn for sent i prosessen. Også Harrys samarbeidspartnere Morrison/Nieland fra "Necessarily Evil" deltok på plata, med to låter. De fleste av tekstene var skrevet av Debbie Harry.

Som produsent for de fleste av låtene på plata hadde de fått med seg Jeff Saltzman - kjent for sine produksjoner for The Killers.

Som så mange ganger før hadde Blondie funnet plass til en coverversjon på plata, denne gang 80-talls reggae-hiten "Girlie Girlie". Opprinnelig framført av Sophia George.

Albumtittelen "Panic Of Girls" var hentet fra "End Of The World" - en låt som ikke havnet på albumet, men som ble å finne på deluxe utgaven av plata. De var også inne på tanken om å kalle plata "Panic Of Truth".

Det var egentlig meningen at "Panic Of Girls" skulle gis ut i 2010. Men lanseringen ble utsatt da de rett og slett ikke hadde noe plateselskap til å gi ut plata. De hadde jobbet med å finne et både før, under, og etter innspillingen, uten å lykkes. Problemet var at deres forrige album hadde solgt dårlig, deres storhetsperiode lå 30 år tilbake i tid, og musikkbransjen slik de var vant til var død. Regulære CD-utgivelser, og salg av plater i butikk tilhørte fortiden. Nå var det MP3 og nedlasting fra nettet som gjaldt.

Chris Stein: "The record industry is dead. Internet mp3 downloads have killed the CD market and made it almost impossible for a group to find a label. When was the last time you saw a music store in the US?"

I et forsøk på å promotere "Panic Of Girls" overfor potensielle plateselskap og platekjøpere ble låter fra plata lagt med aviser og ukeblader. "What I Heard" og "Girlie Girlie" ble å finne på en CD som var med en utgave av Mail On Sunday. Mens "Mother" ble gjort tilgjengelig for nedlasting via Blondies hjemmeside. Tilslutt valgte Blondie å gi ut hele albumet selv, som endel av en Fan Pack, der man i tillegg til albumet fikk et 132 siders magasin med mange bilder og poster, omtale av Blondie, og badgets. På den måten nådde Blondie ut til aktører som normalt ikke selger musikk, slik som aviskiosker og matbutikker. Det var Future Publishing company som stod bak utgivelsen. De er ellers kjent for å gi ut Classic Rock Magazine.

 "Panic Of Girls" Fan Pack

"Panic Of Girls" ble også lagt med den tyske utgaven av Rolling Stone Magazine. Tilslutt ble den også gitt ut som ordinær CD-utgivelse - 30. mai 2011 - etter at indie-selskapet Five Seven Music valgte å gi Blondie kontrakt.

Blondie selv var svært fornøyd med plata, som de mente hadde referanser til "Parallel Lines" og "Eat To The Beat". Debbie Harry: "Since we haven't had an album out in a long time - seven or eight years - we wanted to make a really strong Blondie album. Our legacy has always been a blend of a lot of different styles of music, so we incorporated some reggae, pop, world music and rock."

Også fansen var stort sett positiv til "Panic Of Girls", som de mente inneholdt mange flotte låter, slik som "What I Heard, "Mother", "The End The End", "Love Doesn't Frighten Me At All" og "Sunday Smile". Det var en variert plate, som viste et modent band. Tilbakemeldingene på bl.a. Amazon og Rateyourmusic var stort sett positive. "The End The End" hadde litt av det samme sukkersøte reggapreget som "Island Of Lost Souls". Platas kanskje beste spor, den ettertenksomme "End Of The World", var dessverre ikke å finne på den ordinære CD-utgivelsen, men var med på andre utgaver av plata.

VG var ikke like positiv denne gang som sist. De ga plata terningkast 2, med ordene "Litt sent i karrieren til å satse på eurotrash nå, kanskje." Musikkbladet Puls var mer positiv: "'Panic Of Girls' har sine glitrende øyeblikk."

Den tidsriktige rockeren "Mother" ble gitt ut som første singel fra plata, uten å nå opp noe sted, enda Blondie fikk sjansen til å promotere låta på Jay Leno Show, 6. oktober 2011. Heller ikke albumet "Panic Of Girls" klarte å markere seg bedre enn en 73. plass i Storbritannia og 63. plass i  Nederland. Men platesalget må sees i sammenheng med at de fleste eksemplarene ble gitt med ulike magasin, som ikke regnes inn på albumlistene.

Også "What I Heard" ble gitt ut på singel, 15. august 2011.

 "Mother"

Parallelt med plateinnspilling og promotering av "Panic Of Girls" var Blondie som vanlig ute på turne. I juni 2010 dro de ut på en "Endangered Species Tour 2010" i England, med britiske Little Fish som oppvarminsband. Etter 17 konserter dro de hjem til Statene. I august til desember turnerte de i U.S.A., Canada og Australia. I august turnerte de sammen med Cheap Trick. To av konsertene ble arrangert sammen med The B-52's, mens fire ble gjort sammen med Gorevette (tidligere Nikki & The Corvettes). I november og desember delte de plakat med The Pretenders. I likhet med Blondie hadde alle disse bandene det til felles at de hadde sin storhetstid i slutten av 70-tallet/begynnelsen av 80-tallet.

6. jui 2011 dro Blondie ut på en "Panic Of Girls Tour", med oppstart på Optimus Alive Festival i Lisboa, Portugal. Setlista på turneen bestod for det meste av låter fra det nye albumet, men i tillegg fant de plass til coverversjoner som "Please Please Me": The Beatles, "New Rose": The Damned, "See No Evil": Television, "Sharp Dressed Man": ZZ Top, og "I Don't Wanna Go Down To The Basement": The Ramones. Da turneen ble avsluttet 9. oktober 2011 hadde de gjort 42 konserter, for det meste i U.S.A. Dessverre var ikke Norge på turnelista denne gangen.

I 2012 fortsatte Blondie turnevirksomheten med en "Blondie/Devo Tour 2012". Også Devo var et av de store amerikanske New Wave bandene fra rundt 1980. Etter det fulgte en turne med 70-talls rockerne i The Stranglers fra England, og The Saints fra Australia.

I 2012 var Debbie Harry 67 år gammel. Og kunne med god samvittighet valgt å innta tilværlsen som pensjonist. Chris Stein var 62 år gammel, og Clem Burke 57 år. Men de hadde ingen planer om å gi seg. Så samme år valgte de å gå igang med innspillingen av nok et Blondie album - deres 10. 

Som produsenter brukte de igjen Jeff Saltzman og Kato Khandwala, som hadde hjulpet dem på "Panic Of Girls". Saltzman bidro også som låtskriver på de fleste av låtene, sammen med Chris Stein, Debbie Harry, og sin egen assistent, sangeren Natalie Hawkins.

 Jeff Saltzman har vært med og produsert to av Blondies album.

Matt Katz-Bohen viste seg som en nyttig tilvekst i Blondie, der han skrev og produserte "A Rose By Any Name" sammen med kona Laurel. Låta ble senere første singel fra albumet. Han produserte også "Relax" (coverversjon av Frankie Goes To Hollywood-låta), og "Take Me In The Night".

Selv om mange av de samme musikerne som hadde vært med på "Panic Of Girls" også var med her, ble "Blondie 4(0) Ever" ("Ghosts Of Download") en helt annen plate enn den foregående. Her forsøkte de ikke å høres ut som Blondie, med i stedet forsøke å fremstå som like tidsriktig som Madonna har prøvd på i flere år, på album som "Hard Candy", "MDNA" og "Rebel Heart". For å få til det hentet de inn den kjente DJen Hector Fonseca, elektronica-artisten Systema Solar, Miss Guy, Beth Ditto, og hip hop bandet Los Rakas.

Lydbildet på plata var tett, detaljrikt, lekent, elektronisk, dansbart, og moderne. Med fengende låter som "A Rose By Any Name", "Mile High" og "Take It Back". Det som trakk ned var at plata kunne oppleves som litt rotete, og pregløst, da det kunne minne om mange andre artister fra samme tid. Og coverversjonen av Frankie Goes To Hollywoods "Relax" var lettere flau å høre på.

"Blondie 4(0) Ever" bestod av to separate utgivelser. En plate med nye låter, kalt "Ghosts Of Download", mens en annen var en ren samleplate, kalt "Greatest Hits Deluxe Redux". Sistnevnte bestod av kjente låter som "Heart Of Glass", "The Tide Is High", "Dreaming", Sunday Girl" m.m. spilt inn pånytt (med unntak av "Maria" som var lik 1999 utgaven). Kompet på låtene var forbløffende likt originalene. Det var Debbies noe svakere stemme enn på originalene som først og fremst avslørte at dette var nyinnspillinger.

Ifølge Chris Stein henspilte tittelen "Ghosts Of Download" på: "all spirits in the background of electricity and data"

      

 "Ghosts Of Download" og "Greatest Hits Deluxe Redux"

Det var egentlig meningen at platene skulle gis ut 18. juni 2013. Men den datoen for lansering ble utsatt flere ganger, slik at den ikke ble tilgjengelig før 13. mai 2014. På Blondies eget Noble Id plateselskap. For å promotere plata stilte bandet opp i flere radiostasjoner, de ga ut singelen "A Rose By Any Name", og de dro ut på en "Blast Off Tour" i Europa, med 22 konserter i Russland, Storbritannia, Irland, Frankrike, Belgia og Nederland. I juni og juli 2013. Blant artistene som varmet opp for Blondie var The Lightning Seeds og Hugh Cornwell.

I september og oktober ble dette avløst av "No Principals Tour", med 25 konserter i Mexico, U.S.A. og Canada. På den amerikanske turneen var det 70-talls pønkerne i X som var oppvarmingsband.

Mange av Blondies fans var fornøyd med dobbeltutgivelsen "Blondie 4(0) Ever". Mens kritikerne var mer skeptisk til Blondies 'nyvunne' ungdom. Salgsmessig gikk det sånn passe med 109. plass i U.S.A., 44. plass i Tyskland, 72. plass i Australia og 16. plass (usikker på om det stemmer) i Storbritannia.

I tillegg til "A Rose By Any Name", ble også "Sugar On The Side" og "I Want To Drag You Around" gitt ut somn singler fra "Ghosts Of Download".

I februar 2014 ble Vinter-OL arrangert i Sotsji i Russland. Tildelingen av arrangementet til Russland var kontroversielt av flere årsaker, bl.a. deres brudd på menneskerettighetene, og fiendtlige holdning til homofile. Blondie ble invitert til å opptre på en av medaljeseremoniene under OL, men takket nei av nevnte årsaker. På sin Twitter side hadde Debbie avildet invitasjonen de fikk. Over den hadde hun med sprittusj skrevet "Pass. Human rights".

I 2014 dro Blondie ut på en ny stor turne, kalt "Blondie 4(0) Ever World Tour", med 40 konserter i Nord-Amerika og Europa. For norske fans var det gledelig at de igjen tok turen hit, da de opptrådte på Bergenfest 12. juni 2014. Bergens Tidende var svært fornøyd med det Clem, Debbie, Chris og de andre leverte, og ga konserten 5 av 6 stjerner.

Bergens Tidende: "Snakk om å eldes med stil og verdighet.  Det amerikanske bandet Blondie har nylig fylt 40 og vokalist og frontfigur Debbie Harry fyller 69 den 1. juli. Under torsdagens konsert på Bergenfest leverte de en praktfull konsert som overoppfylte alle forventninger. Mimring? Kanskje en tanke, men ikke plagsomt. Utdatert? Overhodet ikke."

Også i kommentarfeltet under artikkelen var det mange lovord om konserten.

 

Til tross for kraftig regn ble Blondie konserten i Bergen en svært hyggelig affære.

I desember 2014, og våren 2015 var Debbie og deler av bandet ute og framførte Blondie låter, på privat - og veldedighetskonserter. bl.a. på "The Tibetan House Benefit Concert" 5. mars 2015.

15. februar 2016 fikk Blondie gleden av å bli innlemmet i Grammy Hall Of Fame, for sitt bidrag til å lage tidløs musikk, gjennnom låta "Heart Of Glass". Også Fleetwood Mac og Grateful Dead var tilstede på arrangementet.

i 2016 er det også planer om å gi ut et nytt Blondie album, noe Clem Burke avslørte i et intervju med Q Magazine, i november 2015. På den tiden var han også opptatt med sitt eget bandprosjekt, kalt The Empty Hearts.

 

Chris Stein Clem Burke Deborah Harry Frank Infante Nigel Harrison Jimmy Destri

Webmaster


    

  

        
Blondie

1976

Plastic Letters

1977

Parallel Lines

1978

Eat to the Beat

1979

Autoamerican

1980

The Hunter

1982

No Exit

1999

The Curse Of Blondie

2004

Panic Of Girls

2011

Ghosts Of Download

2014

     

Singelutgivelser

 

                      
  Out in the Streets

1975

  X-offender

1976

  In the Flesh

1976

  Rip her to Shreds

1976

       
  Kidnapper

1977

  Denis

1977

  Presence dear

1977

  Picture This

1978

       
  I`m gonna love you too

1978

  Hanging on the Telephone

1978

  Heart of glass

1979

  One way or another

1979

       
  Sunday Girl

1979

  Dreaming

1979

  Union city blue

1979

  The Hardest part

1979

       
  Call me

1980

  Atomic

1980

  The Tide is high

1980

  Rapture

1981

       
  Island of lost souls

1982

  Heroes

1982

  War Child

1982

  Maria

1999

       
  Nothing's real but the girl

1999

  No Exit

1999

  Screaming skin

1999

  Good Boys

2003

Undone (promo)

2004

Mother

2011

What I Heard

2011

A Rose by Name

2013

Sugar On The Side

2013

I Want To Drag You Around

2014

               
           

1. Denis

2. Heart of Glass

3. Maria

4. Union City Blue

5. For Your Eyes Only

6. In The Flesh

7. Call Me

8. Atomic 

9. I'm Always Touched By Your Presence Dear

10. Sunday Girl

 

1. Parallel Lines

2. Eat To The Beat

3. Plastic Letters

4. Blondie

5. The Hunter

6. Autoamerican

7. No Exit

8. The Curse Of Blondie

9. Panic Of Girls

10. Ghosts Of Download