|
80-tallet er kjent for sine
smakløse framtoninger inne pomusikken. Allerede på starten av tiåret
gjorde new romantic band som
Adam & the Ants,
Haysi
Fantayzee,
Soft Cell og
A Flock of Seagulls sitt beste for å terge de uinnvidde. Når
lufta etter hvert gikk ut av disse, ble det smakløse fornyet med
band som Sigue Sigue Sputnik,
Dr. & the Medics og King. Band
som i større grad hentet inspirasjon fra sine forbilder innen
glamrocken på 70-tallet. Med store hårsåter og lite kledelig maskara.
Som sine forgjengere hadde også disse bandene sin tilmålte tid i rampelyset før de gikk
over i 80-talls historien.
| |
 |
|
 |
|
 |
| |
Dr. & the Medics |
|
Sigue Sigue Sputnik |
|
King |
King hadde stor suksess med singelen
"Love
& Pride" (2. plass i Storbritannia) og albumet "Steps in time"
(6. plass) våren 1985. Men allerede et år senere var de historie.
Etter å ha gitt ut 2 album og 6 singler. Musikalsk lå de langt unna
noe som minnet om glamrock. Med sin glad pop med innslag av soul og
funk var det dansegulvet og radiostasjonene som var målgruppen for
Paul King
og co. Med sine fargerike videoer egnet de seg også godt på
Super Channel og
Sky Channel.
Bandet King ble dannet i Coventry i 1983,
som på den tiden var en stolt by musikalsk. Ettersom den
anerkjente musikksjangeren ska hadde sitt hovedsete her. Med
plateselskapet 2-Tone, og band som The Specials, Fun Boy three, The
Selector og The Special AKA. Men mot midten av 80-tallet hadde ska
utspilt sin rolle, og folk i byen lurte på hva som ville bli det
neste store fra Coventry.
Paul King hadde på 70-tallet spilt i
Coventry bandet Reluctant stereotypes sammen bla.
Tony Wall, som
senere kom til å følge ham til King. De hadde sin opprinnelse på
starten av tiåret, da de spilte jazzrock. Men etter at ska ble det hotte skiftet de stil og besetning. Med King som vokalist ga de ut et album
(1980) og tre singler. De fleste regnet
med at de ville få sitt store gjennombrudd, men det skjedde aldri.
Reluctant
stereotypes'
album "The Label", og singelen "Nightmares".
Paul King var av irsk herkomst, og var født
i Galway, en by som ligger vest i Irland. Her bodde han sine første
år sammen med sine foreldre, og en søster som var 9 år gamlere enn
ham. Familien flyttet til Coventry mens Paul enda var liten. Da
faren fikk seg jobb i bilindustrien der. Paul King: "My father
worked for 27 years at the car plant, in the foundry (støperiet),
bless him. The very thing I didn't want to do."
Skolegang fikk han på
Caledon Castle Comprehensive. Sin første offentlige
sangopptreden hadde Paul på en skoleforestilling, da han sang
"King of the swingers" fra "Jungelboken".
I intervjuer har Paul "skrytt"
av at han allerede som liten hadde draget på jentene. Som 6 åring
fikk han sin første kjæreste. Som 10 åring hadde han "klinerekorden"
på skolen han gikk på (hva nå som mentes med det). Interessen for
damer tok han med seg inn i voksen alder. Paul:
"I am masculine.
And I enjoy females."
Interessen for musikk og glam fikk
han da han som 12 åring i 1973 var på konsert med
David Bowie i Ziggy Stardust perioden hans.
Like etterpå hadde unge Paul adoptert Bowies glamfrisyre, noe som
ikke var like populært blant endel andre elever på skolen. Paul King:
"My life was a misery, I got beaten up all the time! I had to get
rid of it."
I ungdommen var han
også en periode innom en gategjeng. Ikke så mye for å skremme andre,
men for å kunne sjekke opp de lokale jentene. Da Paul valgte å
droppe gjengmiljøet ble han mer opptatt av å fremstå som et individ
med sin egen framtoning. Paul: "When I lost my gang identity, I
began to do things to make myself stand apart. And a lot of that is
the showman part of me."
Som 16 åring avsluttet
han ordinær skolegang, for heller å begynne på politiskolen. Men etter å
ha vært der i tre uker fant han ut at det ikke var noe for ham. Da
det etter hans mening ikke var plass for personlighet og
individuelle valg der. Etter det prøvde han seg som trucksjåfør,
kontorist på Rolls Royce fabrikken i Coventry, og han jobbet i en
klesforretning. Men det han egentlig ønsket å bli, var popstjerne.
På kveldstid jobbet Paul på
en restaurant der han
var kledd ut som en munk. Her sang han, fortalte vitser, og gikk
rundt mellom bordene for å underholde gjestene. Det var her hans
interesse for teatralsk opptreden ble skapt. Det førte ham inn
på Coventry drama school.
Da han ble spurt om å
bli sanger i ska-bandet Reluctant Stereotypes, var
det pga. hans eksentriske framferd. Den første konserten de gjorde
med Paul King som vokalist, var på en fødselsdagsfeiring. Deretter
opptrådte de på mindre scener. Høydepunktet var da de fikk opptre på
det kjente TV programmet The Old grey
whistle. På den tiden hadde Paul kort hår. Han brukte også
sminke, men på en diskret måte.
The
Reluctant stereotypes, med Tony Wall (bak), Paul King, Paul Sampson
og Steve Edgson
Paul King dannet deretter
Pink Umbrellas
sammen med Paul Sampson som også hadde vært med i R.S. Like etter
fortsatte han sin musikalske karriere i The Raw screens.
Den første manageren
for bandet omtalte musikken dere som multi-tone. Med seg i bandet
hadde han bassisten Tony Wall og trommeslageren
Colin Heanes, som
begge hadde spilt i The Reluctant Stereotypes.
I 1983 kom de i kontakt med Perry Haines
som like i forveien hadde vært med og utviklet
Duran Duran og
Spandau Ballets image, bla. som regissør på
deres musikkvideoer.
Han var også redaktør i motemagasinet ID.
Gjennom sine år
i bransjen hadde han endel ideer om hva som skulle til for å skape
oppmerksomhet rundt et band, ideer Paul King var lydhør for. Haines:
"Jeg hadde mye inspirasjon fra min egen ungdom på 70-tallet. Jeg
likte Bowie,
Bryan Ferry og de andre glamrock stjernene, og jeg
ønsket å skape en hybrid av ulike motebilder fra 70-tallet, og for
det var Paul artisten å jobbe med. Han hadde en flott stemme, og jeg
likte låtene hans. Vi formulerte en ide om at imaget, sangene og
historien skulle være fra Midlands, fra Coventry, fra en av
drabantbyene der."
Coventry ligger i Midland,
sentralt plassert i England
Haines
var en mann med mange talenter, og i tiden med King fungerte han
både som manager, kunstnerisk ansvarlig, økonomisk ansvarlig. Og på
enkelte låter, som produsent.
Perry Haines
utviklet imaget til King.
Bandets første navn, The raw screen, var et
uttrykk for deres kyniske tilnærming til hva som egnet seg på TV
skjermen. Etter kort tid endret de navn til King, som for å vise at dette først og fremst handlet om Paul King.
En karismatisk, pen, fargerik mann med bra stemme. Som skapt for det
kulørte og poporienterte 80-tallet. Ved siden av bandt jobbet Paul
litt som guide på et slott som ligger i Coventry.
Won't you
hold my hand now..
Innen de ble til King hadde de foretatt
noen endringer i besetningen. I tillegg til bassisten Tony Wall som
Paul hadde spilt med tidligere, fikk de med seg keyboardisten Mick
Roberts som hadde bakgrunn fra Coventry bandet
The MPs, og de fikk
med Jim 'The Jackal' Lantsbery fra soul bandet
Team 23.
Tony Wall hadde gått på samme skole som
Paul i barndommen, og var kjent som litt av en skøyer, eller "clown
of the band" som han ble omtalt som. I barndommen drømte han om å
bli brannmann, da han likte å være utendørs. Og ikke ville bli
stengt inn på en fabrikk. Fram til han ble med i
Reluctant Stereotypes, jobbet Tony som snekker. Lenge etter at King
slo gjennom på listene fortsatte han å bo hjemme hos foreldrene
sine. Musikalsk var han inspirert av Motown og soul.
Tony Wall
Keyboardisten Mick Roberts hadde siden han var liten drømt om å bli
en profesjonell musiker. Han gikk derfor til pianoundervisning fra
han var 4 år gammel. Etter hvert ble Mick så dyktig at han som 15
åring ble tilbudt plass på det prestisjefylte Royal Academy. Men på
den tiden det ble aktuelt, var han blitt bitt av "popbasillen". Så
han ønsket heller å bruke tiden på å opptre på arbeiderforeninger og
andre tilstelninger, istedet for å gå på skole.
Etter at han
avsluttet skolen som 17 åring, jobbet Mick et halvt år i en butikk
som solgte gressklippere. Deretter ble han med i bandet
Edison Lighthouse, som i 1970 hadde
vært nr.1 på den britiske hitlisten. Etter dette ble Mick med i The
MPs, før han ble spurt av Paul om å bli med i King.
Mick Roberts
At Mick skulle ende opp som
medlem av et "poster band", var litt overraskende. Han så nemlig
ikke ut som en typisk popstjerne. Liten, og lettere fyldig som han
var, og med tynn hårmanke. I tillegg var han gift. Mick syntes
imidlertid det var morsomt å få lov til å leke popstjerne. Mick: "It's exciting. When you start thinking of doing something in the
pop world, that's what you dream of. Now it's started to happen
–
it's weird."
Jim "Jackal" Lantsbery
hadde spilt gitar siden han var liten unge. De første årene på en
plastikk gitar. Han pleide gjerne å spille til Beatles platene han
hadde. Som nevnt var Jim i bandet Team 23 da han ble spurt av Paul
om å bli med i hans nye band. Selv om Jim trivdes i bandet han var
i, hadde han ikke problemer med å la seg rive med av Pauls
entusiasme i forhold til sitt nye prosjekt. Jim Lantsbery: "Paul
carries a lot of charisma. You sit there and talk to him for a
little while, and you know there's something special going on inside
his head. So I needed no persuasion, I knew this new project would
be something special, and I was lucky to be part of it."
Jim "Jackal" Lantsbery
Kallenavnet "Jackal" (sjakal) fikk Jim i
ungdommen, da han ble sett på som en vill hund. Han var med i flere
gjenger som skapte frykt i nærområdet. Jim: "I was like that in my
late teens, going round in gangs."
En som ikke fikk muligheten til å bli med i
Pauls nye band, var trommeslager Colin Heanes. Han ble vraket fra bandet uten at han helt visste
hvorfor. Men han antok at det hadde noe å gjøre med hans frittalende
væremåte. Heanes: "I was sacked for many reasons, but I
suppose mainly because I speak my mind." Så da King var høyt
oppe på listene følte Heanes seg som Pete Best i
The Beatles, som i sin tid hoppet av bandet like før de ble
kjent. Heanes: "I couldn't go into a pub in Coventry without someone calling me an
idiot for getting kicked out of the band." Heanes ble erstattet med
en John Hewitt, som igjen ble erstattet med Adrian Lillywhite. Han var
lillebror til den verdenskjente produsenten Steve Lillywhite (U2,
Big Country,
The Pogues). Han hadde også vært trommeslager i det populære
70-talls pønkbandet The Members.
På dette
bildet av pønkbandet The Members befinner Adrian Lillywhite seg.
Uvisst av hvilken årsak er ikke Adrian
Lillywhite å finne på noe bilde av King, og han er heller ikke
kreditert på bandets plater, enda han var med på begge
studioalbumene deres. Dvs. på albumet "Bitter sweet"
står det
skrevet: Adrian Lillywhite: drums.
Dermed hadde Perry Haines og Paul fått tak
i musikerne de ønsket seg, og arbeidet med å finpusse imaget kunne
begynne. Det lange ravnsvarte kakadue lignende håret til King,
Landsbury og Wall ble et kjennemerke på bandet. Sammen Max Miller
dresser, og Doc Martens boots.
Visstnok var imaget inspirert av karakteren
Winston Smith, fra George Orwells
bok "1984".
De gamle militærskoene som
første gang ble laget i Tyskland under 2. verdenskrig av en
Klaus Maertens, og som kom til England rundt 1960, hadde på 70-tallet vært
populær blant pønkerne. Men fram til da hadde de stort sett vært
svarte.
Den mer
tradisjonelle formen på Doc Martens skoene.
Det var Perry Haines som hadde ideen om å
spraye dem i ulike farger. I videoen til gjennombruddslåta "Love &
Pride" ble det fokusert på de fargerike skoene Paul og de andre
hadde på seg. Haines tok også med seg ideen til Dr. Martens, som
hadde agenturet på skoene. Og ikke lenge etter ble Martens sko i
ulike farger et vanlig syn i gatene.
Paul Kings fargerike
boots var et viktig kjennemerke for bandet.
Paul King var en motebevisst herremann, som
helt siden han var liten hadde klare tanker om hvordan han burde kle
seg for å bli lagt merke til. King: "Style is very important to me.
It has been since I was 13. I've always had a 'look'. I've always
dressed this way or that. So it was inevitable (uungåelig) when I
became involved in the music industry that I'd have a style, and
that I'd use it. It is the same as Boy George."
Låtene var stort sett skrevet
av bandet selv, i først rekke av Paul King. På produksjonsiden hadde
Haines fått tak i noen av de beste folkene som var å oppdrive. Først og
fremst med produsent Richard James Burgess (Spandau Ballet,
Landscape, Adam Ant,
When in Rome) og lydteknikerne
Phill Brown (Talk Talk, Pointer sisters,
Harry Nilsson), Dave Bascombe (Depeche
Mode,
Tears for Fears,
Danny Wilson,
Freeze Frame
m.m.) og Flood (Depeche Mode,
Erasure,
U2).
Disse bidro til å skape et tidsriktig, velprodusert
lydbilde rundt bandets låter.
Haines hadde sendt Burgess en demo med
"Love & Pride" i håp om at han ville ta jobben med å produsere
bandet. Burgess tok med seg denne demoen på ferie til Florida for å tenke
over saken. Burgess: "I knew that "Love
and Pride" would be a huge hit if we did it right. And I remember
thinking that I knew exactly how I wanted the drums to sound."
Også Gordon Charlton i plateselskapet
CBS lot seg imponere
over Paul King og demoen med "Love & Pride". Charlton:
"It was very much an easy
deal to make."
Richard James Burgess.
Kings faste produsent.
Alt lå dermed til rette for at King skulle
bli det neste store i England. I mai 1984 ble "Love and pride"
gitt ut som første singel. Valget var enkelt, ettersom dette var
låta publikum hadde vært mest positiv til når de var ute og
opptrådte. Paul King: "Whenever we played it live,
it got the best reactions, so logically to us that means: "Well,
it's probably our best song then: let's record that first."
"Love & Pride" hadde et anthem lignende refreng
som man umiddelbart festet seg ved. Pauls innsmigrende
vokal kommer inn allerede etter to sekund av låta, noe man regnet
med ville gjøre det lettere for folk å huske den. Den var også godt
egnet for dansegulvet.
Men dessverre ble det ikke noen suksess, da
singelen kun nådde 84. plass i Storbritannia. Dette var en stor
skuffelse for bandet som trodde de skulle erobre verden med låta. Mick Roberts: "We were all obviously deeply disappointed. We all thought we
were going to be stars overnight then. But that didn't happen."
Enda verre gikk det med bandets 2.singel, "Soul on my boots". Haines
sørget da for at bandet fikk muligheten til å følge
Culture Club på turne som supportband. Med opptredener på store
arenaer fikk de mulighet til å vise seg fram for mange mennesker.
1. desember 1984 opptrådte King på The
General wolf i Coventry, til et ikke alt for entusiastisk publikum.
CBS og Haines hadde fortsatt stor tro på
King og "Love & Pride", så det ble besluttet at man skulle gi ut
singelen pånytt. Gordon Charlton (CBS): "I think everybody believed it was
a very good record and we wouldn't take no for an answer." Siden
sist hadde også bandet fått flere fans som etterspurte låta hos
radiostasjonene, noe de måtte ta til etterretning. I januar 1985 ble derfor "Love & Pride"
relansert. Denne gang hadde man laget en fargerik video til låta,
der bandet stod oppe i et steinbrudd og spilte mens Paul hoppet
rundt med en spraylakk boks og lekte seg. Alt gjort
med en dæsj av "bad taste".
Men publikum likte det de så og hørte,
for like etter lå singelen på 2.plass i Storbritannia. Selv om den
solgte i flere hundre tusen eksemplarer klarte de ikke å gå forbi Elaine Paige & Barbara Dickson og deres
"I Know Him So Well" på
toppen av listene.
Likefullt var Paul King godt fornøyd både med låta og hva den hadde
bidratt med for dem. Paul King: "The idea of Love and Pride
for King was really to try and capture, you know, what King were
about, you know, an anthem for that band, which pretty much musically had all the foreign
ingredients we described ourselves on."
King vil for alltid være
forbundet med hitlåta "Love & Pride".
King ble raskt et populært band i musikkaviser som
Melody
Maker og Smash hits, hvor Paul etter beste evne svarte på
intetsigende spørsmål. Slik som sitt forhold til spraybokser, og
hvordan det føltes å være sex symbol. I et intervju med
Smash hits magazine i 1985, stod
han fram som en selvsikker fyr med stor tro på seg selv og bandet.
Paul King: "We've got all the ingredients in King to be incredibly
successful." Også de andre i bandet så på Paul som en sterk
personlighet, der de omtalte ham som "full of charisma", very
strong-minded", "a born leader", og "a larger-than-life character."
Utad framstod Paul King
som en profilert tagger..
Også i Tyskland gjorde "Love and Pride" det bra, med 8.plass
på singellistene. Dette førte til stor interesse fra Europas største
musikkblad Bravo, som hadde Paul King på forsiden av magasinet ved
to anledninger i 1985. I Sveits nådde låta 3.plass, mens i Norge
nådde den ikke opp på VG lista, enda den ble spilt mye på lokalradioene.
Paul King på forsiden av
noen av Europas største musikkmagasin.
I februar ble bandets debutalbum "Steps in time" gitt ut, en
plate som var spilt inn i Trident studios. Noe som betydde mye for
flere av gutta i bandet, da David Bowie og
Queen spilte inn mange av sine klassiske album her. Paul King: "There's a little stage in there, they all stomped on it.
There is a lot of history in the studio, a lot of great records have
been made there." Pianoet i studioet var det samme som David
Bowie hadde brukt på klassikeren "Life on Mars".
Tittelen "Steps in time" ble av mange regnet som en liten
genistrek, da den pekte på bandet som noe tidsriktig. Samtidig var
fottøyet endel av bandets image, noe tittelen også indikerte.
Salgsmessig gikk det veldig bra, med 6.plass i
Storbritannia. Også i U.S.A. la man merke til Paul King og hans Doc
Martens sko, da "Steps in time" nådde 147.plass. Likefullt ble det
en stor skuffelse for Paul at albumet og singlene deres ikke ble møtt med
større interesse der borte, da han hele tiden hadde drømt om å slå
gjennom i U.S.A.
I mars ble den lett innsmigrende "Won't you hold my hand now"
gitt ut på singel, med 24.plass i hjemlandet.
I tiden etter dette var bandet mye ute og opptrådte og gjorde
TV opptredener. Men samtidig jobbet de hardt med å spille inn et
oppfølger album. Og allerede i august 1985 var de klar med den
første singelen fra den nye plata, kalt "Alone without you". Og med
"na na na na.." refreng i starten av låta var den like lett å huske som "Love and Pride" hadde vært tidligere på året.
Den nådde 8.plass i Storbritannia, men gjorde lite ut av seg ellers.
Videoen til låta var tatt opp i sydligere strøk. Og på 80-tallet var
kostbare videoer i varmere strøk et sikkert tegn på at
plateselskapet satset på deg. Jmf. noen av Spandau Ballet og Duran
Durans videoer.
Fra videoen til "Alone without you".
I oktober fulgte den sukkersøte pianoballaden "The taste of
your tears" opp med 11.plass i Storbritannia. Albumet "Bitter Sweet"
ble gitt ut like etter, og selv om plata stort sett fikk bedre
kritikk enn debutplata oppnådde den kun en skuffende 16.plass i
Storbritannia. Igjen hadde de skapt en pen popplate med fine låter
som "These things", "2 M.B." og
"Mind yer toes", i tillegg til
singelutgivelsene.
I januar ble "Torture" gitt ut som bandets siste singel
noensinne, med nok en skuffende plassering på listene (23.plass).
For etter dette ønsket Paul King å slutte i bandet, noe som i
realiteten betydde at King ble oppløst. De gjenværende medlemmene
ville ikke hatt mulighet til å følge opp suksessen uten ham. Årsaken
til at Paul sluttet var at han etter hvert følte at imaget tok
fokuset bort fra musikken. Han var redd for å bli stigmatisert for
sine fargerike Doc Martens sko og lange hår. Paul King: "The image
overtook the song and it overtook the band to
the extent of that, for many people, that's all you were perceived
as being, was an image, you know: Doctor Marten's boots, long hair."
King ble oppløst i 1986,
og har i ettertid blitt stemplet som et one-hit-wonder.
Vennskapet innad i bandet hadde også begynt å skrante
etter hvert som ting ble mer seriøst, og omverdenen begynte å stille
krav til dem. Mike Roberts: "Suddenly it
becomes big business. And it becomes very serious. And you tend to
lose something." Paul følte også at all oppmerksomheten som ble han
tildel som frontfigur ble slitsom i lengden. Paul: "I came to
conclusion: I don't actually like, and didn't like being a pop
star."
Paul var også skuffet over at King ikke klarte å slå gjennom i
U.S.A. Han ønsket derfor å starte opp igjen som soloartist, med
musikk som i større grad var tilpasset det amerikanske markedet.
Så etter sine 15 minutt i rampelyset var historien om King
over.
I april 1987 deltok Paul på nyinnspillingen av
"Let it Be", som medlem av Ferry Aid.
Pengene fra nr.1 singelen gikk til de etterlatte etter
ferjekatastrofen i Zeebrugge, der 193 mennesker mistet livet.
Paul King slo seg deretter sammen med den amerikanske
sangeren, låtskriveren og produsenten Dan Hartman, kjent for låter
som "Relight my fire" og "I
can dream about you", og spilte inn albumet "Joy"
som kom ut i 1987.
I utgangspunktet var samarbeidet mellom King og Hartman endel
av forberedelsene til en ny King (bandet) plate. Innspillingen
foregikk i U.S.A. med amerikanske musikere. Noe som inspirerte Paul,
og som bidro til at han fikk lyst til å jobbe med andre musikere enn
Tony Wall og co. Paul: "I was getting a real buzz working with Dan
and different musicians. Perhaps now was the time to make a solo
record."
II ettertid er de fleste enig om at det ikke var
mye å glede seg over på "Joy". Verken albumet eller singelen "I
know" nådde opp noe sted. Paul valgte å slutte mens leken var god,
og ikke gi ut flere plater.
Paul King ga ut albumet "Joy",
og singelen "I know" i 1987.
Lykken skulle imidlertid smile til ham igjen, da han i 1989
ble valgt ut til å være profilert VJ på musikkanalen MTV. Utover
90-tallet ble han en institusjon her, bla. med sitt eget "Greatest
hits" program der han spilte "Love & Pride" og andre popklassikere
fra 70- og 80-tallet. Senere valgte han å bytte rolle i TV kanalen,
og heller stå bak kameraet. Noe han trives godt med. Paul King: "I think
I've found a nice world for myself where I still am involved in the
thing I always loved, and still do love, which is music. It's an
exciting and creative area to be in." Han har også vært
tilknyttet musikkanalen VH1. Han bor i
dag i Hertfordshire, som ligger nord for London.
Paul King gikk fra å være
en "smakløs" popstjerne til å bli en elegant og veltalende VJ på MTV.
Også de andre i King fant nye arenaer da tiden som popstjerne
var over. Jim Landsbury fikk seg jobb som lydtekniker i et studio. Mick
Roberts jobbet flere år som studiomusiker før han og kona startet
opp for seg selv. Idag leverer de musikkrelatert utstyr til
skolevesenet. Manager Perry Haines jobbet sammen med artister som
Massive Attack, Neneh Cherry og Portishead før han
hoppet av musikkbusinessen og flyttet til
Mexico, der han idag jobber som guide! Bandets "usynlige" medlem
Adrian Lillywhite bidro med sine trommer på innspillinger med andre
artister. Bla. Kirsty MacColls "Electric Landlady". Hva Tony Wall
har bedrevet tiden med etter at King ble oppløst er ukjent.
King var i rampelyset i litt over et år, og i land som Norge
gjorde de lite ut av seg. Likefullt er King et navn som gjerne blir
nevnt når man skal mimre tilbake til 80-tallet. Med sitt smakløse image og fengende låter er de
for mange selve symbolet på hva som kjennetegnet tiåret.
I 2009 valgte Paul King å starte opp sin egen
offisielle King side. Der han la ut bandets biografi, skrevet
med egne ord. Som en dokumentasjon over bandet han ser tilbake på
med stolthet. Han har også lagt ut flere bilder som ikke har vært
vist før, og en fyldig diskografi :
|
