Paul Francis Luke King : Født 20. november 1961, Galway, Irland

James "Jackel" Lantsbery : Født ? Coventry, England

Mick Jones : Født ? Coventry, England

Tony Wall : Født ? Coventry, England

Adrian Lillywhite : Født ? Egham, London

80-tallet er kjent for sine smakløse framtoninger inne pomusikken. Allerede på starten av tiåret gjorde new romantic band som Adam & the Ants, Haysi Fantayzee, Soft Cell og A Flock of Seagulls sitt beste for å terge de uinnvidde. Når lufta etter hvert gikk ut av disse, ble det smakløse fornyet med band som Sigue Sigue Sputnik, Dr. & the Medics og King. Band som i større grad hentet inspirasjon fra sine forbilder innen glamrocken på 70-tallet. Med store hårsåter og lite kledelig maskara. Som sine forgjengere hadde også disse bandene sin tilmålte tid i rampelyset før de gikk over i 80-talls historien.

	Dr. & the Medics		Sigue Sigue Sputnik		King

King hadde stor suksess med singelen "Love & Pride" (2. plass i Storbritannia) og albumet "Steps in time" (6. plass) våren 1985. Men allerede et år senere var de historie. Etter å ha gitt ut 2 album og 6 singler. Musikalsk lå de langt unna noe som minnet om glamrock. Med sin glad pop med innslag av soul og funk var det dansegulvet og radiostasjonene som var målgruppen for Paul King og co. Med sine fargerike videoer egnet de seg også godt på Super Channel og Sky Channel.

Bandet King ble dannet i Coventry i 1983, som på den tiden var en stolt by musikalsk. Ettersom den anerkjente musikksjangeren ska hadde sitt hovedsete her. Med plateselskapet 2-Tone, og band som The Specials, Fun Boy three, The Selector og The Special AKA. Men mot midten av 80-tallet hadde ska utspilt sin rolle, og folk i byen lurte på hva som ville bli det neste store fra Coventry.

Paul King hadde på 70-tallet spilt i Coventry bandet Reluctant stereotypes sammen bla. Tony Wall, som senere kom til å følge ham til King. De hadde sin opprinnelse på starten av tiåret, da de spilte jazzrock. Men etter at ska ble det hotte skiftet de stil og besetning. Med King som vokalist ga de ut et album (1980) og tre singler. De fleste regnet med at de ville få sitt store gjennombrudd, men det skjedde aldri.

Reluctant stereotypes` album "The Label", og singelen "Nightmares".

Paul King var av irsk herkomst, og var født i Galway, en by som ligger vest i Irland. Her bodde han sine første år sammen med sine foreldre, og en søster som var 9 år gamlere enn ham. Familien flyttet til Coventry mens Paul enda var liten. Skolegang fikk han på Caledon Castle Comprehensive. Sin første offentlige sangopptreden hadde Paul på en skoleforestilling, da han sang "King of the swingers" fra "Jungelboken".

 Interessen for musikk og glam fikk han da han som 12 åring i 1973 var på konsert med David Bowie i Ziggy Stardust perioden hans. I ungdommen var han også en periode innom en gategjeng. Ikke så mye for å skremme andre, men for å kunne sjekke opp de lokale jentene. Da Paul valgte å droppe gjengmiljøet ble han mer opptatt av å fremstå som et individ med sin egen framtoning. Paul : "When I lost my gang identity, I began to do things to make myself stand apart. And a lot of that is the showman part of me."

Som 16 åring avsluttet han ordinær skolegang, for heller å begynne på politiskolen. Men etter å ha vært der i tre uker fant han ut at det ikke var noe for ham. Da det etter hans mening ikke var plass for personlighet og individuelle valg der. Etter det prøvde han seg som trucksjåfør, kontorist på Rolls Royce fabrikken i Coventry, og han jobbet i en klesforretning. Men det han egentlig ønsket å bli, var popstjerne.

På kveldstid jobbet Paul på en restaurant der han var kledd ut som en munk. Her sang han, fortalte vitser, og gikk rundt mellom bordene for å underholde gjestene. Det var her hans interesse for teatralsk opptreden ble skapt. Det førte ham inn på Coventry drama school.

Da han ble spurt om å bli sanger i Reluctant Stereotypes, var det pga. hans eksentriske framferd. Den første konserten de gjorde med Paul King som vokalist, var på en fødselsdagsfeiring. Deretter opptrådte de på mindre scener. Høydepunktet var da de fikk opptre på det kjente TV programmet  The Old grey whistle. På den tiden hadde Paul kort hår. Han brukte også sminke, men på en diskret måte.

The Reluctant stereotypes, med Tony Wall (bak), Paul King, Paul Sampson og Steve Edgson

Paul King dannet deretter Pink Umbrellas sammen med Paul Sampson som også hadde vært med i R.S. Like etter fortsatte han sin musikalske karriere i The Raw screens. Den første manageren for bandet omtalte musikken dere som multi-tone. Med seg i bandet hadde han bassisten Tony Wall og trommeslageren Colin Heanes, som begge hadde spilt i The Reluctant Stereotypes.

I 1983 kom de i kontakt med Perry Haines som like i forveien hadde vært med og utviklet Duran Duran og Spandau Ballets image, bla. som regissør på deres musikkvideoer. Han var også redaktør i motemagasinet ID. Gjennom sine år i bransjen hadde han endel ideer om hva som skulle til for å skape oppmerksomhet rundt et band, ideer Paul King var lydhør for. Haines : "Jeg hadde mye inspirasjon fra min egen ungdom på 70-tallet. Jeg likte Bowie, Bryan Ferry og de andre glamrock stjernene, og jeg ønsket å skape en hybrid av ulike motebilder fra 70-tallet, og for det var Paul artisten å jobbe med. Han hadde en flott stemme, og jeg likte låtene hans. Vi formulerte en ide om at imaget, sangene og historien skulle være fra Midlands, fra Coventry, fra en av drabantbyene der."

Coventry ligger i Midland, sentralt plassert i England

Haines var en mann med mange talenter, og i tiden med King fungerte han både som manager, kunstnerisk ansvarlig, økonomisk ansvarlig. Og på enkelte låter, som produsent.

Perry Haines utviklet imaget til King.

Bandets første navn, The raw screen, var et uttrykk for deres kyniske tilnærming til hva som egnet seg på TV skjermen. Etter kort tid endret de navn til King, som for å vise at dette først og fremst handlet om Paul King. En karismatisk, pen, fargerik mann med bra stemme. Som skapt for det kulørte og poporienterte 80-tallet. Ved siden av bandt jobbet Paul litt som guide på et slott som ligger i Coventry.

Won`t you hold my hand now..

Innen de ble til King hadde de foretatt noen endringer i besetningen. I tillegg til bassisten Tony Wall som Paul hadde spilt med tidligere, fikk de med seg keyboardisten Mick Roberts som hadde bakgrunn fra Coventry bandet The MPs, og de fikk med Jim 'The Jackal' Landsbury fra soul bandet Team 23.

	Tony Wall		Mick Roberts		Jim  Landsbury

Verre var det med trommeslager Colin Heanes, som på denne tiden ble vraket fra bandet uten at han helt visste hvorfor. Men han antok at det hadde noe å gjøre med hans frittalende væremåte. Heanes : "I was sacked for many reasons, but I suppose mainly because I speak my mind." Så da King var høyt oppe på listene følte han seg som Pete Best i The Beatles, som i sin tid hoppet av bandet like før de ble kjent. Heanes : "I couldn't go into a pub in Coventry without someone calling me an idiot for getting kicked out of the band." Heanes ble erstattet med en John Hewitt, som igjen ble erstattet med Adrian Lillywhite. Han var lillebror til den verdenskjente produsenten Steve Lillywhite (U2, Big Country, The Pogues), han hadde også vært trommeslager i det populære 70-talls pønkbandet The Members.

På dette bildet av pønkbandet The Members befinner Adrian Lillywhite seg.

Uvisst av hvilken årsak er ikke Adrian Lillywhite å finne på noe bilde av King, og han er heller ikke kreditert på bandets plater, enda han var med på begge studioalbumene deres. Dvs. på albumet "Bitter sweet" står det skrevet : Adrian Lillywhite : drums.

Dermed hadde Perry Haines og Paul fått tak i musikerne de ønsket seg, og arbeidet med å finpusse imaget kunne begynne. Det lange ravnsvarte kakadue lignende håret til King, Landsbury og Wall ble et kjennemerke på bandet. Sammen Max Miller dresser, og  Doc Martens boots. Visstnok var imaget inspirert av karakteren Winston Smith, fra George Orwells bok "1984".

De gamle militærskoene som første gang ble laget i Tyskland under 2. verdenskrig av en Klaus Maertens, og som kom til England rundt 1960, hadde på 70-tallet vært populær blant pønkerne. Men fram til da hadde de stort sett vært svarte.

Den mer tradisjonelle formen på Doc Martens skoene.

Det var Perry Haines som hadde ideen om å spraye dem i ulike farger. I videoen til gjennombruddslåta "Love & Pride" ble det fokusert på de fargerike skoene Paul og de andre hadde på seg. Haines tok også med seg ideen til Dr. Martens, som hadde agenturet på skoene. Og ikke lenge etter ble Martens sko i ulike farger et vanlig syn i gatene.

Paul Kings fargerike boots var et viktig kjennemerke for bandet.

Paul King var en motebevisst herremann, som helt siden han var liten hadde klare tanker om hvordan han burde kle seg for å bli lagt merke til. King : "Style is very important to me. It has been since I was 13. I`ve always had a `look`. I`ve always dressed this way or that. So it was inevitable (uungåelig) when I became involved in the music industry that I`d have a style, and that I`d use it. It is the same as Boy George."

Låtene var stort sett skrevet av bandet selv, i først rekke av Paul King. På produksjonsiden hadde Haines fått tak i noen av de beste folkene som var å oppdrive. Først og fremst med produsent Richard James Burgess (Spandau Ballet, Landscape, Adam Ant, When in Rome) og lydteknikerne Phill Brown (Talk Talk, Pointer sisters, Harry Nilsson), Dave Bascombe (Depeche Mode, Tears for Fears, Danny Wilson, Freeze Frame m.m.) og Flood (Depeche Mode, Erasure, U2). Disse bidro til å skape et tidsriktig, velprodusert lydbilde rundt bandets låter.

Haines hadde sendt Burgess en demo med "Love & Pride" i håp om at han ville ta jobben med å produsere bandet. Burgess tok med seg denne demoen på ferie til Florida for å tenke over saken. Burgess : "I knew that "Love and Pride" would be a huge hit if we did it right. And I remember thinking that I knew exactly how I wanted the drums to sound."

Også Gordon Charlton i plateselskapet CBS lot seg imponere over Paul King og demoen med "Love & Pride". Charlton : "It was very much an easy deal to make."

Richard James Burgess. Kings faste produsent.

Alt lå dermed til rette for at King skulle bli det neste store i England. I mai 1984 ble "Love and pride" gitt ut som første singel. Valget var enkelt, ettersom dette var låta publikum hadde vært mest positiv til når de var ute og opptrådte. Paul King : "Whenever we played it live, it got the best reactions, so logically to us that means: "Well, it's probably our best song then: let's record that first."

"Love & Pride" hadde et anthem lignende refreng som man umiddelbart festet seg ved. Pauls innsmigrende vokal kommer inn allerede etter to sekund av låta, noe man regnet med ville gjøre det lettere for folk å huske den. Den var også godt egnet for dansegulvet.

Men dessverre ble det ikke noen suksess, da singelen kun nådde 84. plass i Storbritannia. Dette var en stor skuffelse for bandet som trodde de skulle erobre verden med låta. Mick Roberts: "We were all obviously deeply disappointed. We all thought we were going to be stars overnight then. But that didn't happen."

Enda verre gikk det med bandets 2.singel, "Soul on my boots". Haines sørget da for at bandet fikk muligheten til å følge Culture Club på turne som supportband. Med opptredener på store arenaer fikk de mulighet til å vise seg fram for mange mennesker.

1. desember 1984 opptrådte King på The General wolf i Coventry, til et ikke alt for entusiastisk publikum.

CBS og Haines hadde fortsatt stor tro på King og "Love & Pride", så det ble besluttet at man skulle gi ut singelen pånytt. Gordon Charlton (CBS) : "I think everybody believed it was a very good record and we wouldn't take no for an answer." Siden sist hadde også bandet fått flere fans som etterspurte låta hos radiostasjonene, noe de måtte ta til etterretning. I januar 1985 ble derfor "Love & Pride" relansert. Denne gang hadde man laget en fargerik video til låta, der bandet stod oppe i et steinbrudd og spilte mens Paul hoppet rundt med en spraylakk boks og lekte seg. Alt gjort med en dæsj av "bad taste".

Men publikum likte det de så og hørte, for like etter lå singelen på 2.plass i Storbritannia. Selv om den solgte i flere hundre tusen eksemplarer klarte de ikke å gå forbi Elaine Paige & Barbara Dickson og deres "I Know Him So Well" på toppen av listene. Likefullt var Paul King godt fornøyd både med låta og hva den hadde bidratt med for dem. Paul King : "The idea of Love and Pride for King was really to try and capture, you know, what King were about, you know, an anthem for that band, which pretty much musically had all the foreign ingredients we described ourselves on."

King vil for alltid være forbundet med hitlåta "Love & Pride".

King ble raskt et populært band i musikkaviser som Melody Maker og Smash hits, hvor Paul etter beste evne svarte på intetsigende spørsmål. Slik som sitt forhold til spraybokser, og hvordan det føltes å være sex symbol.

Utad framstod Paul King som en profilert tagger..

Også i Tyskland gjorde "Love and Pride" det bra, med 8.plass på singellistene. Dette førte til stor interesse fra Europas største musikkblad Bravo, som hadde Paul King på forsiden av magasinet ved to anledninger i 1985. I Sveits nådde låta 3.plass, mens i Norge nådde den ikke opp på VG lista, enda den ble spilt mye på lokalradioene.

Paul King på forsiden av noen av Europas største musikkmagasin.                     

I februar ble bandets debutalbum "Steps in time" gitt ut, en plate som var spilt inn i Trident studios. Noe som betydde mye for flere av gutta i bandet, da David Bowie og Queen spilte inn mange av sine klassiske album her. Paul King : "There's a little stage in there, they all stomped on it. There is a lot of history in the studio, a lot of great records have been made there." Pianoet i studioet var det samme som David Bowie hadde brukt på klassikeren "Life on Mars".

Tittelen "Steps in time" ble av mange regnet som en liten genistrek, da den pekte på bandet som noe tidsriktig. Samtidig var fottøyet endel av bandets image, noe tittelen også indikerte. Salgsmessig gikk det veldig bra, med 6.plass i Storbritannia. Også i U.S.A. la man merke til Paul King og hans Doc Martens sko, da "Steps in time" nådde 147.plass. Likefullt ble det en stor skuffelse for Paul at albumet og singlene deres ikke ble møtt med større interesse der borte, da han hele tiden hadde drømt om å slå gjennom i U.S.A.

I mars ble den lett innsmigrende "Won`t you hold my hand now" gitt ut på singel, med 24.plass i hjemlandet.

I tiden etter dette var bandet mye ute og opptrådte og gjorde TV opptredener. Men samtidig jobbet de hardt med å spille inn et oppfølger album. Og allerede i august 1985 var de klar med den første singelen fra den nye plata, kalt "Alone without you". Og med "na na na na.." refreng i starten av låta var den like lett å huske som "Love and Pride" hadde vært tidligere på året. Den nådde 8.plass i Storbritannia, men gjorde lite ut av seg ellers. Videoen til låta var tatt opp i sydligere strøk. Og på 80-tallet var kostbare videoer i varmere strøk et sikkert tegn på at plateselskapet satset på deg. Jmf. noen av Spandau Ballet og Duran Durans videoer.

Fra videoen til "Alone without you".

I oktober fulgte den sukkersøte pianoballaden "The taste of your tears" opp med 11.plass i Storbritannia. Albumet "Bitter Sweet" ble gitt ut like etter, og selv om plata stort sett fikk bedre kritikk enn debutplata oppnådde den kun en skuffende 16.plass i Storbritannia. Igjen hadde de skapt en pen popplate med fine låter som "These things", "2 M.B." og "Mind yer toes", i tillegg til singelutgivelsene.

I januar ble "Torture" gitt ut som bandets siste singel noensinne, med nok en skuffende plassering på listene (23.plass).

For etter dette ønsket Paul King å slutte i bandet, noe som i realiteten betydde at King ble oppløst. De gjenværende medlemmene ville ikke hatt mulighet til å følge opp suksessen uten ham. Årsaken til at Paul sluttet var at han ettervert følte at imaget  tok fokuset bort fra musikken. Han var redd for å bli stigmatisert for sine fargerike Doc Martens sko og lange hår. Paul King : "The image overtook the song and it overtook the band to the extent of that, for many people, that's all you were perceived as being, was an image, you know: Doctor Marten's boots, long hair."

King ble oppløst i 1986, og har i ettertid blitt stemplet som et one-hit-wonder.

Vennskapet innad i bandet hadde også begynt å skrante etterhvert som ting ble mer seriøst, og omverdenen begynte å stille krav til dem. Mike Roberts : "Suddenly it becomes big business. And it becomes very serious. And you tend to lose something." Paul følte også at all oppmerksomheten som ble han tildel som frontfigur ble slitsom i lengden. Paul : "I came to conclusion: I don't actually like, and didn't like being a pop star."

Paul var også skuffet over at King ikke klarte å slå gjennom i U.S.A. Han ønsket derfor å starte opp igjen som soloartist, med musikk som i større grad var tilpasset det amerikanske markedet.

Så etter sine 15 minutt i rampelyset var historien om King over.

Paul King slo seg deretter sammen med den amerikanske sangeren, låtskriveren og produsenten Dan Hartman, kjent for låter som "Relight my fire" og "Light my fire", og spilte inn albumet "Joy" som kom ut i 1987. I ettertid er de fleste enig om at det ikke var mye å glede seg over på den platen. Verken albumet eller singelen "I know" nådde opp noe sted. Paul valgte å slutte mens leken var god, og ikke gi ut flere plater.

Paul King ga ut albumet "Joy", og singelen "I know" i 1987.

Lykken skulle imidlertid smile til ham igjen, da han i 1989 ble valgt ut til å være profilert VJ på musikkanalen MTV. Utover 90-tallet ble han en institusjon her, bla. med sitt eget "Greatest hits" program der han spilte "Love & Pride" og andre popklassikere fra 70- og 80-tallet. Senere valgte han å bytte rolle i TV kanalen, og heller stå bak kameraet. Noe han trives godt med. Paul King : "I think I've found a nice world for myself where I still am involved in the thing I always loved, and still do love, which is music. It's an exciting and creative area to be in." Han har også vært tilknyttet musikkanalen VH1.

Paul King gikk fra å være en "smakløs" popstjerne til å bli en elegant og veltalende VJ på MTV.

Også de andre i King fant nye arenaer da tiden som popstjerne var over. Jim Landsbury fikk seg jobb som lydtekniker i et studio. Mick Roberts jobbet flere år som studiomusiker før han og kona startet opp for seg selv. Idag leverer de musikkrelatert utstyr til skolevesenet. Manager Perry Haines jobbet sammen med artister som Massive Attack, Neneh Cherry og Portishead før han hoppet av musikkbusinessen og flyttet til Mexico, der han idag jobber som guide! Bandets "usynlige" medlem Adrian Lillywhite bidro med sine trommer på innspillinger med andre artister. Bla. Kirsty MacColls  "Electric Landlady". Hva Tony Wall har bedrevet tiden med etter at King ble oppløst er ukjent.

King var i rampelyset i litt over et år, og i land som Norge gjorde de lite ut av seg. Likefullt er King et navn som gjerne blir nevnt når man skal mimre tilbake til 80-tallet. Med sitt smakløse image og fengende låter er de for mange selve symbolet på hva som kjennetegnet tiåret.