Peter Gabriel: Født 13. februar 1950, Chobham, Surrey, England

Peter Gabriel er en av de mest markante skikkelsene innen britisk rock de siste 30 årene. Først med progrock bandet Genesis, og fra 1975 og utover, som soloartist. På 70-tallet ga han ut flere kritikerroste album som alle solgte bra. Men det var med "So" fra 1986 at Gabriel for alvor ble en internasjonal stjerne. Plata nådde 1. plass i Storbritannia, og 2. plass i U.S.A. og ga ham en gigant hit med låta "Sledgehammer". Han er også regnet som en av de første World-music artistene, der han på flere av albumene sine henter inspirasjon fra den 3. verden.

Peter vokste opp i landlige omgivelser i Chobham, Surrey, som ligger like sør for London. En bondegård var nærmeste nabo for familien Gabriel. De første årene i Peters liv var spennende og behagelige, der han utforsket naturen og det annet kjønn. Familien var av øvre middelklasse. Faren var elektroingeniør som på 60-tallet utviklet en tidlig utgave av interaktive systemer for TV-selskap.

 

Peter som 8 mnd. gammel baby.		Peter som 8 år.

Moren hans hadde 5 søsken som alle spilte musikk instrumenter, noe som fascinerte unge Peter. Moren hennes sang med Sir Henry Wood på Promenade konsertene ("Night of the Proms"). Hun var også svært dyktig på piano. Takket være henne begynte Peter også å ta pianotimer. 

Peter som litt trassig 14 åring.

Skolegang fikk Peter først på Cable House i Working, som ligger like i nærheten av Chobham. Da han ble 9 gjorde unge Peter opprør mot foreldrene ved å nekte å ta flere pianotimer. Han ville heller sitte og se på TV. Heldigvis kom han etter hvert på andre tanker.

I september 1963 begynte Peter ved Charterhouse School i Godalming, Surrey. Dette var en kostskole som skulle forberede elevene på livet ved Oxford og Cambridge universitetene. Her fikk Peter og de andre en klassisk britisk utdannelse, der de ble gjort bevisst på klasseinndelingen i samfunnet.

Den svært sjenerte Peter hatet skolen, i hvert fall den første tiden. Han har omtalt den som et eneste stort drama. Og han ble liggende våken om nettene da han ikke fikk til å sove. Musikken ble en måte å drømme seg bort fra det tøffe livet på skolen. Dessuten var det å spille i band en fin måte å få draget hos jentene. Peter Gabriel: "Jeg var helt OK inntil jeg begynte på Charterhouse. Da ble jeg både fet og kvisete. Jeg trodde ikke jeg hadde det som skulle til for å få draget på jentene, så jeg bestemte meg for å bli rockemusiker som Beatles og Rolling Stones. De så ikke ut til å ha problemer med damene. "

Charterhouse School er en typisk engelsk skole av det ærverdige slaget.

Operaen og kirken var to viktige institusjoner i Peters oppvekst. Da han ble eldre, fikk han interesse for Otis Redding, og annen svart musikk. Peter: "Soul music was one of the things that first really turned me on to music. "Sledgehammer" is directly derivative of 60's soul." Som de fleste andre ungdommer på den tiden var han også glad i Beatles' musikk.

Den første låta han skrev i ungdommen het "Sammy The Slug". Peter: "It was just a humourous little fable."

Da han var 15 startet han sitt første band Garden Wall sammen med skolekameratene Tony Banks og Chris Stewart. Han spilte også trommer i lokale soul band.

I 1966 traff Peter Tony Banks som han dannet bandet Garden Wall sammen med.

Senere ble de slått sammen med Avon, et annet band fra skolen som bla. bestod av Mike Rutherford og Anthony Philips. Disse ble The New Avon i 1965. En tidligere elev ved Charterhouse, Jonathan King, jobbet nå som produsent, og ga bandet mulighet til å utvikle lydbildet sitt i studio. Det var også han som kom opp med navnet Genesis. 

Genesis med Peter Gabriel foran hjemme hos John Silver i Oxford.

I 1965 ble 15 år gamle Peter kjæreste med den to år yngre jenta Jill Moore. Et forhold som kom til å vare i 20 år. Jill var datteren til Dronning Elisabeths sekretær.

Ved siden av skolen og musikken hadde Peter en tredje hobby: hatter. Den første han hadde stjal han fra bestefaren sin. Denne hatten brukte han på alle skolekonsertene på Charterhouse, og det ble på mange måter starten på hans interesse for å kle seg ut når han stod på scenen. Etter hvert begynte han å kreere sine egne hatter, som han deretter solgte på Carnaby Street. En av dem ble kjøpt av Mick Jaggers kjæreste Marianne Faithful. Hun ble vist på TV med Peters hatt på hodet, noe han var stolt av.

I 1967 ga Genesis ut sin første singel "Silent Sun". Debutalbumet "From Genesis To Revelation" kom i 1969. Musikken var progressiv, med hovedvekt på stemninger og følelser. Den ble gjerne omtalt som kunstrock. Etter flere album fikk de gjennombruddet i Storbritannia med albumet "Foxtrot". Gabriel gjorde seg spesielt bemerket med sin teatralske framferd på scenen. Med ansiktsmaling, og ulike kostymer. Mange ser på ham som en inspirasjonskilde til glamrocken som kom like etter. 

Kostymene var også en måte å skjule at han var sjenert. Samtidig bidro de mange sceneopptredenene til at han etter hvert ble mer selvsikker og utadvendt.

 

	Peter Gabriel i en av sine mange framtoninger. Denne gang som rev i damekjole på Genesis "Foxtrot" turne i 1973.		Her i en annen variant.

I 1971 ble Peter og Jill Moore gift.

Etter det suksessrike dobbelt albumet "The Lamb Lies Down On Broadway" fra 1974, der han hadde skrevet alle tekstene, valgte Gabriel til alles overraskelse å gi seg i Genesis. Han var misfornøyd med sin rolle i bandet. Han likte heller ikke rollen som rockestjerne og frontfigur. Hans musikalske visjoner var annerledes enn Genesis sine. Bla. hadde han skrevet endel nye låter som han følte at han måtte framføre selv, for at det skulle bli rett. Peter: "I just ended up frustrated. I started writing things, and then I knew that I wouldn't see them performed correctly unless I did it myelf."

Han mente også at det var til fordel for de andre i Genesis at han sluttet. Peter Gabriel: "Genesis tjente også på det. Uten meg ble de tvunget til å stole mer på seg selv."

I tillegg følte han behov for å roe ned litt, og være mer sammen med familien. I stedet for plateselskapets krav til album-turne-album-turne. På den tiden var han blitt far til Anna. Et barn som var syk ved fødselen, og som krevde mye oppfølging. Peter ønsket ikke å være borte fra henne på turne eller plateinnspilling. Peter Gabriel: "Det hele var en traumatisk opplevelse. Stemningen i bandet forverret seg etter fødselen. Jeg var det første medlemmet av bandet som fikk barn. Og før man selv får barn, er man ikke i stand til å forstå emosjonene som er knyttet til en fødsel - særlig hvis det oppstår komplikasjoner."

Som soloartist kunne han i større grad styre tidsbruken selv. To år senere ble han også far til Melanie, en jente som senere kom til å følge ham på turneer som korist.

Gjennom årene har Peter vært negativ til å prate om denne perioden av hans liv. Derfor har det blitt spekulert endel i årsaken til det overraskende valget.

I 1977 kom det første soloalbumet fra Peter Gabriel.

Og både musikken og framtoningen hans var mer tradisjonell.

Den første tiden etter bruddet med Rutherford og co. brukte Peter sammen med familien, i tillegg til landlige sysler som kåldyrking. Han og familien flyttet ut på landet, noe Peter elsket, men som kona Jill hatet.

Han syslet også med et musikalsk prosjekt sammen med lyrikeren Martin Hall. De to skrev "You Never Know" for komikeren Charlie Drake, som ble gitt ut på singel uten å gjøre seg bemerket.

Hans første soloalbum kom i februar 1977. Som så mange av hans senere album, hadde ikke plata noe ordentlig navn. Så man kalte den "I", eller "Car" (pga. bilen på bildet). Gabriel var imot å se på platene sine som individuelle kunstverk. Han ville heller sammenligne dem med magasin, som kommer i nummerert rekkefølge.

"I" som  var produsert i Toronto, Canada, nådde en fin 7. plass på de britiske listene i mars 1977 (38.plass i U.S.A.13.plass i Norge). Den ga ham også en hit i låta "Solsbury Hill". Den handlet om bruddet med gammelbandet, og utfordringene han nå stod overfor som soloartist : "So I went from day to day. Tho' my life was in a rut. Till I thought of what I'd say. Which connection I should cut. I was feeling part of the scenery. I walked right out of the machinery. My heart going boom boom boom". Solsbury Hill er et sted i nærheten av Bath i Sør-England, hvor Peter gjerne gikk seg turer eller jogget. Låta har i alle år vært en av Gabriels egne favoritter, og har stort sett alltid blitt spilt når han har opptrådt live.

Singelen "Solsbury Hill", og det ekte Solsbury Hill.

Også "Here Comes The Flood" ble en svært populær låt fra denne plata. Den handlet om en verden hvor folk kan lese hverandres tanker. Peter Gabriel: "I was referring to a mental flood... a release, a wash over the mind." Låta ble skrevet mens han fortsatt var medlem av Genesis.

I ettertid syntes Peter at  produksjonen på "Here comes the flood" ble for pompøs. Slik at han på senere album slik som "Shaking the tree", og på Robert Fripps album "Exposure", har presentert en langt mer lavmælt versjon av låta.

I forkant av utgivelsen av plata ble det laget en promo singel med "Modern Love", som viste en naken Peter Gabriel, ikke ulikt Leonardo Da Vincis kjente tegning "Sketch Of Man".

"I" var produsert av amerikaneren Bob Ezrin, som fram til da var kjent for sine tungrock produksjoner med Kiss og Alice Cooper. På plata brukte Peter også amerikanske studiomusikere framfor engelske. Kritikerne mente Ezrin hadde hatt for stor innflytelse på lydbildet på plata. Bla. ved bruk av strykerorkester. De mente "I" var et 'produsent album', selv om de ellers var godt fornøyd med plata. Peter så annerledes på det. Han ønsket at Ezrin skulle hjelpe ham med å skape et lydbilde som lå langt unna det Genesis hadde hatt fram til da. Peter: "I tried to come up with a album that was very different from what Genesis were doing."

Etter utgivelsen av debutplata dro Peter på turne, noe som ga mersmak. Det var kun som avslutningsnummer at han trakk fram gamle Genesis låter. Ellers spilte han gjerne coverversjoner som "All Day And All Of The Night" og "I Heard It Through The Grapevine". Som en motreaksjon mitt sine tidligere sceneopptredener, valgte Peter å opptre uten noen masker eller kostymer når han gjorde konserter. Peter: "I really wanted to avoid the costumes and stuff and leave it very bare. So I'd try to build up something on the basis of the music, not on the paraphernalia (pynt)." Dette skulle riktignok endre seg med årene. Med seg på scenen hadde han musikere som Jerry Marrotta (trommer), Tony Levin (bass) og Larry Fast (keyboard). Disse ble også med da Peter skulle spille inn sin neste plate.

I juni 1978 ble "II" lagt ut for salg. Også den fikk god kritikk i musikkpressen. På plata hadde Gabriel valgt et mer rockete uttrykk, med bruk av de nye synthesizerne. Den inneholdt publikums favorittene "On the Air" og "D.I.Y.". Robert Fripp fra King Crimson produserte plata, og deltok også på gitar. Han brukte også sin egen "frippertronics", en kassettbasert loop maskin som var hans kjennetegn på 70-tallet. Noe man hører best på "Exposure".

I ettertid var ikke Gabriel helt fornøyd med samarbeidet med Fripp, da han følte Fripp manglet forståelse for synthesizeren. Peter: "Fripp got what he wanted as a producer, but I didn't get what I wanted as an artist." Peter følte de for ofte havnet i endeløse diskusjoner rundt teoretiske spørsmål. Av låtene på plata som Gabriel føler de lyktes med, har han nevnt "On the Air" og "White shadow". Generelt er dette plata Peter er minst fornøyd med av de han har laget.

"Mother of Violence" var skrevet av Peter i samarbeid med kona Jill.

"II" nådde en 10. plass på de britiske listene i juni 1978, i Norge ble det 8.plass, mens i U.S.A. ble det 45.plass.

To legender ved samme piano. Robert Fripp og Peter Gabriel i arbeid med albumet "II".

I 1978 fikk Peter også endel oppmerksomhet da han barberte hodet sitt, for deretter å la det gro ut igjen i Teddybear stil.

Gabriel var også ute på turne i 1978, og 31. august besøkte han Norge og Chateau Neuf i Oslo. Som den første konserten han gjorde i Norge.

I mai 1980 kom albumet som de fleste som kjenner Gabriels diskografi mener er det beste han har laget: "III", "Meltface" eller "Ein Deutsches album" (alt etter hva man ønsker).

Årsaken til at Gabriel ga ut album med tyske navn, var at han på denne tiden ønsket å konsentrere seg om det europeiske markedet. Og han hadde en ide om at folk ville forstå tekstene hans bedre om de fikk dem presentert på sitt eget språk. Men han kom ikke lenger enn til å lage tysk språklige utgaver av "III" og "IV". Det var en Horst Königstein som skrev de tyske tekstene, og som også kom opp med ideer til nye tekster til låtene på "III" og "IV".

På "III" deltok flere kjente navn. Slik som Phil Collins (Genesis), Robert Fripp, Kate Bush, Dave Gregory (XTC) og Paul Weller. Bush sang bla. på "Games without frontiers". Hennes deltagelse på låta var en godt bevart hemmelighet til etter at den var en hit på singellistene. Paul Weller ble hentet inn for å spille gitar på "And through the wire", da verken Robert Fripp eller David Rhodes (Random  hold) klarte å skape den rette gitarlyden. Låta ble spilt inn i Town house studios i London, og på samme sted drev The Jam og spilte inn sitt album, noe som gjorde det naturlig for Peter å spørre Weller om han ville bli med på plata. Peter: "In my opinion THE two English rhythm guitarists are Pete Townshend and Paul Weller. I just love watching him play, he's like liquid energy."

For mange var samarbeidet mellom Gabriel og Collins overraskende, etter det litt vonde bruddet iGenesis. Men allerede i 1978 hadde de spilt sammen, da Peter stod på scenen med Genesis i New York under deres "And then there were three.. tour". I 1979 spilte Phil med Peter Gabriel da sistnevnte opptrådte på Reading festivalen.

Sammen utviklet Peter og Phil en ny måte å presenterte trommelyden på, kalt "gated reverb". Som gjorde at trommene hørtes fyldigere ut, og mer 'punchy'. Senere kom Phil til å bruke samme effekten på hitlåta "In the air tonight".

Produsent på "III" var Steve Lillywhite, en mann som utover 80-tallet kom til å markere seg som en av de toneangivende britiske produsentene, med produksjoner for The Pogues, Big Country, U2 og Simple Minds. Peter ønsket seg en ung produsent som fortsatt var åpen for innspill, og da var Lillywhite et opplagt valg. Peter: "I needed someone. A young person, or someone with a young mind. Who was still new to production and would be willing to explore a lot. It seemed obvious from the Banshees and XTC that Steve Lillywhite was doing just that."

"III" var tekstmessig ment som et bidrag til den antirasistiske bevegelse. Den er den første Gabriel plata som henter inspirasjon fra den 3. verden. Ikke minst i hyllest låta "Biko", som i årene etter ble en kampsang for de svarte i Sør-Afrika. Det var etter å ha hørt world music på radio at Peter ble inspirert til å skrive "Biko" og "Lead a normal life". Som på mange måter ble starten på hans karriere som world artist.

"I don't remember" handler om en person som lider av hukommelsestap, som blir spurt en rekke spørsmål han ikke vil eller kan svare på. Muligens handler det om en flyktning som kommer til et fremmed land, uten identitetspapirer.

I tillegg til at kritikerne likte plata, ble den en storselger i Storbritannia. I juni 1980 gikk den helt til topps på albumlistene. I U.S.A. ble det 22. plass, mens i Norge ble det en sterk 5.plass. I USA var det egentlig meningen at Atlantic Records skulle gi ut "III", men de mente albumet var 'uselgelig'. Noe som ga Mercury records sjansen til å gi det ut i stedet. 

Også singelen "Games without Frontiers" ble en stor hit med 4. plass på singellisten i Storbritannia. Ideen til tittelen fikk han etter å ha lest et TV magasin. Men han ga den et annet innhold, og lot det handle om voksne som oppfører seg som unger. Peter: "I was thinking about adults behaving like kids, countries behaving like kids in the way that modes of behaviour that were unacceptable in normal society, were perfectly acceptable on an international scale."

Kate Bush og Peter Gabriel jobbet sammen for første gang på "III" og låta "Games without Frontiers".

For å promotere "III" albumet, dro Peter ut på turne sommeren 1980. Med seg som oppvarmingsband hadde han skotske Simple Minds, som var et relativt ubeskrevet blad på den tiden. Peter var fan av bandets musikk, og dekket utgiftene bandet hadde, slik at de hadde mulighet til å være med på turneen. For Jim Kerr og co. ble Peter Gabriel et forbilde, ikke minst når det gjaldt engasjementet for å sette fokus på urettferdighet i verden. Simple Minds har senere gjort en coverversjon av Gabriels "Biko".

I forkant av innspillingen av "III" hadde Gabriel gått til anskaffelse av en amerikansk rytmemaskin, som han kunne programmere slik han ville. Den inspirerte ham til å bruke rytmer som utgangspunkt for låtene han skrev, istedet for melodier. Han fokuserte også på pianospillet, noe som skapte en spennende kombinasjon av etniske rytmer, og mer melankolsk pianospill.

Ideene til denne og andre av platene hans, ble skrevet ned eller spilt inn på kassett og tatt fram når han skulle igang med plateinnspillingen. Peter: "My initial (første) ideas come at any time. And I write them down in a diary or a notebook, or on a cassette player if it's a musical idea. The hard part is working through all those ideas, sifting out the good stuff from the rubbish and turning it into songs."

Peter med for mange låter å velge mellom.

4. albumet "Security" fra september 1982 inneholdt raske, fengende låter som "Shock the Monkey", "I have the touch" og "Kiss of Life". Den var likefullt et mer innadvendt album, slik som i stemningsfulle "The Family And The Fishing Net". Inspirasjonen fra Afrika var enda tydeligere her, med sine ghanesiske  trommer, etiopiske fløyter, og jungelrop. Trommene på bla. "Rhythm of the Heat" ble spilt av den vest-indiske rytme gruppen Ekome.

Gruppa Ekome bidro til å gi "IV" et afrikansk jungelpreg.

Tekstmessig hadde han hentet inspirasjon fra den sveitsiske psykologen og tenkeren Carl Jung ("The rhythm of the heat"), mens i "San Jacinto" tok han for seg indianernes frustrasjon og smerte i forhold til den hvite manns inntog på det amerikanske kontinent. I "Shock the monkey" ble en primat brukt for å billedgjøre personlige plager. "I have the touch" var inspirert av hans observasjon av ulike folks forhold til kroppskontakt. I Paris og Puerto Rico var kroppskontakt mye mer vanlig når to mennesker møttes, enn det f.eks. var i England.

Coveret til plata viste et stillbilde fra videoen til "Shock The Monkey". Det var Gabriels amerikanske plateselskap som krevde at han kom opp med et ordentlig navn på plata ("Security").

Musikkvideoen til "Shock The Monkey" fanget stemningen i låta på en god måte, der man fornemmet det ville, eksotiske, og frustrasjonen hos jeg-personen. Videoens kvaliteter ble også framhevet av Ivar Dyrhaug da videoen ble vist på Zikk Zakk på NRK, 8. februar 1983.

Fra videoen "Shock the Monkey" som ble vist på NRK TV 8. februar 1983.

Albumet solgte bra i Storbritannia med en 6. plass i september 1982, 28.plass i U.S.A. og 15. plass i Norge. Men singelen "Shock the Monkey" som i utgangspunktet hadde mye hit potensiale i seg, ble en flopp med en 58. plass i Storbritannia. Den ble likefull en populær låt på diskotek verden over, med sitt rytmiske preg.

Med seg som musikere på denne plata hadde Peter gitaristen David Rhodes og bassisten Tony Levin. Begge to har fulgt Peter siden starten som soloartist, fram til ut på 2000-tallet. Også kona Jill Gabriel deltok på "IV", som korist.

I 1982 startet Gabriel organisasjonen WOMAD (world of music, art & dance), som skulle presentere en musikk festival hvert år, og i et nytt land for hver gang. De holder på fortsatt, og fungerer også som en kanal for nye artister til å nå ut til et større publikum. WOMAD konsertene i 1982 ble imidlertid en økonomisk fiasko. Bla. pga. en togstreik. Heldigvis for Peter og hans samarbeidspartnere ble gjelda de hadde dekket av at Genesis sammen med Steve Hackett, gjorde en gjenforeningskonsert i 1982. Der inntektene gikk til WOMAD.

I 1982 kjøpte Peter seg en lydisolert saltvannstank, der han kunne flyte rundt uten å bevege seg, og uten å høre lyder fra verden utenfor. Her kunne han la tankene flyte fritt, og få ideer til nye låter. Peter: "The theory is that, removed from all sounds, light sources and pressures on the body, the mind is free to wander."

I 1983 kom det doble live-albumet "Peter Plays Live", som var spilt inn på hans turne i U.S.A. og Canada. Under disse konsertene hadde han også gjort seg bemerket ved å hoppe ut i folkehavet (bodydiving), noe som ikke var så vanlig på den tiden. Forsiden av albumet viste at han igjen hadde begynt å ta i bruk noen av de samme visuelle effektene som han hadde da han var i Genesis. Plata ble remixet i studio før den ble gitt ut.

På turneen i 1982/1983 tok Peter i bruk teatersminke igjen. Slik han hadde gjort det i Genesis tiden.

"Peter Plays Live" nådde en 8. plass i Storbritannia (44.plass i U.S.A.). Og ble det første av flere live-album fra Peter. I forbindelse med utgivelsen av plata ble Peter intervjuet av Ivar Dyrhaug fra det populære ungdomsprogrammet Zikk Zakk på NRK TV. Ikledd sminke ble Peter spurt ut om sin interesse for å kle seg ut. Og om han var en moderne utgave av Dr. Jekyll & Mr. Hyde. Til dels teite spørsmål, men Peter var høflig og svarte så godt han kunne. Også videoen til "I Don't Remember" ble vist i Zikk Zakk i programmet som ble sendt 1. november 1983.

 Peter Gabriel i Zikk Zakk på NRK TV.

Mellom 1982 og 1986 var Peter opptatt med å delta på ulike soundtracks, og plateutgivelsene til andre artister. I 1984 bidro han med låta "Walk through the fire" til  filmen "Against all odds". En låt som også ble gitt ut som singel. Samme år spilte han inn låta "Out out" til filmen "Gremlins".

I 1985 laget han filmmusikk til Alan Parker filmen "Birdy". De fleste av sangene var instrumentale versjoner av eldre låter, særlig fra "Security". Plata nådde ikke listene. Og man kunne på denne tiden tro at han ønsket å bevege seg bort fra populærmusikken, over i en mer ambient stil.

Parallelt med dette bidro han på plater med artister som Rick Springfield, Laurie Anderson, Robert Fripp og The Call. 

I mai 1986 overrasket Peter Gabriel alle med det lett tilgjengelige albumet "So". En plate der Peter hadde latt de Afrika-inspirerte rytmene vike plass til fordel for Motown-inspirert pop, og melankolske låter. Plata var spilt inn i Ascombe studios i Bath, med canadieren Daniel Lanois som produsent - en mann som ellers er mest kjent for sine produksjoner med U2. Det var også han som hadde produsert "Birdy" sammen med Peter. I tillegg til Peter og Lanois var også Chris Hughes (Tears for Fears, a-ha, Adam & the Ants) med på produksjonssiden.

Den positive stemningen på plata skyldtes at Peter hadde funnet tilbake til kona Jill, etter at de hadde vært separert i 1 1/2 år. Peter Gabriel (til norske Det Nye): "LPen er blitt den mest personlige jeg noensinne har laget. Og den mest positive. Positiv fordi gjenforeningen fant sted under arbeidet med platen. Etter 15 års ekteskap har vi forandret oss begge, i forskjellige retninger. Men etter 18 måneders adskillelse fant vi ut at at vi tross alt har mye felles som var verdt å setse på videre."

Dessverre ble gjenforeningen kortvarig, for i 1987 ble Peter og Jill skilt. 

Peter Gabriel med kona Jill i 1987.

"So" ble en gigantselger. Mye pga. singelhiten "Sledgehammer", som ble gitt på singel i april 1986 som en forsmak på albumet. Med blåsere og et Motown inspirert komp ble dette en hit over det meste av kloden. I verdens største platemarked U.S.A. gikk den helt til topps, noe den også gjorde i Canada. I Storbritannia ble det 4.plass, mens i Norge nådde singelen en fin 3.plass.

I tillegg til å være en god låt, var det også laget en musikkvideo til låta som vakte oppsikt da den ble vist på MTV og de andre musikkanalene. Den er av mange ansett som den beste videoen som ble laget på 80-tallet. Videoen ble laget bilde for bilde i et studio i Bristol, noe som var tidkrevende og slitsomt. I den 10 sekund lange frekvensen med toget som passerer rundt hodet hans, måtte han stå i samme stilling i 6 timer. Peter "The track had to be built up a little bit each time, and the smoke had to be moved round as the train moved along."

Heller ikke scenen med fisker og grønnsaker som passerte forbi Peters hode var så behagelig å filme. Peter Gabriele: "Jeg lå under en glassplate med en metallbøyle under hodet mens fisk og grønnsaker ble flyttet hit og dit. Frukten luktet OK etter et par timer under lyskasterne, men fisken stinket. 

Det var Aardman Animations som stod bak produksjonen. Et selskap som ellers er mest kjent for sine Wallace & Gromit animasjoner.

Videoen til "Sledgehammer" regnes av mange som 80-tallets beste.

Høydepunktene kom tett på "So" albumet. Med "Red rain", "Don't give up", "Big time", "In your eyes", "Sledgehammer", og den sfæriske "Mercy Street". "Red rain" handlet om Gabriels figur Mozo, en vandrende fremmed som også er omhandlet i tidligere låter som "On The Air", "Down The Dolce Vita" og "Exposure". Peter: "Mozo is someone who appears in various places in many disguises. I even sketched a film script around his character." Det var også en link til sur nedbør i "Red Rain".

Vakre "Mercy Street" var en hyllest til poeten Anne Sexton, og hennes bok "45 Mercy street".

Både kritikere og platekjøpere likte platen. I hjemlandet Storbritannia gikk den helt til topps, mens i U.S.A. ble det 2.plass. Også i Norge økte interessen for Gabriel med denne utgivelsen, der den toppet VG-lista i hele 6 uker.

Årsaken til at han denne gang valgte å gi plata et ordentlig navn i stedet for et tall, var at hans amerikanske plateselskap var redd for at folk der borte kom til å kjøpe et av hans gamle album om de ikke fikk en ordentlig tittel å forholde seg til. Peter valgte "So" for å være litt trassig, da det knapt nok kan kalles en tittel.

Også andre av singelutgivelsene fra "So" gjorde det bra på listen rundt om. "Don't give up" nådde en fin 9.plass i Storbritannia i november 1986. Låta var en duett med Kate Bush, en dame han som nevnt hadde jobbet sammen med på "III" albumet. "Don't give up" handler om en mann som har problemer med å finne sin plass i yrkeslivet. Peter hadde sett et TV program om en arbeidsløs mann og hans familie, noe som gjorde inntrykk. Den handlet også om et nervøst sammenbrudd han hadde hatt i 1985, og hjelpen han hadde fått fra sin familie. Peter: "The basic idea is that handling failure is one of the hardest things we have to learn to do."

Kate Bush synger refrenget, der hun ber vedkommende om å ikke gi opp selv om ting er vanskelig. I utgangspunktet var ikke låta ment som en duett, så Peter måtte endre teksten for å få den til å passe for mannlig og kvinnelig vokal.

Godley & Creme stod bak den vakre musikkvideoen til låta, hvor Peter og Kate holder rundt hverandre mens de synger.

De sterke følelsene i "Don't give Up" ble fulgt opp på en fin måte i videoen til låta. 

I mars 1987 nådde den funky låta "Big time" 13.plass på singellisten i Storbritannia. I U.S.A. gikk det enda bedre, der den nådde topp 10 (8.plass) på Billboard. Også "In your eyes" (26.plass) gjorde det bra på de amerikanske listene, mens "Red rain" ikke nådde opp verken der eller i Storbritannia da den ble gitt ut på singel. Videoen til "Big time" var laget av det samme selskapet som hadde laget videoen til "Sledgehammer". Med mange av de samme virkemidlene.

Videoen til "Big Time".

På MTV music awards 11. september 1987 gjorde Peter Gabriel og "Sledgehammer" rent bord. Hele 9 priser fikk låta, bla. for beste video, beste video med mannlig artist, beste konsept video, og beste spesial effekter.

På typisk Gabriel maner roet han det ned etter utgivelsen av "So". Det gikk hele 3 år før han var tilbake med en oppfølger til denne salgssuksessen. Gabriel var sterkt imot å gi ut plater etter samlebåndsprinsippet, med et nytt album hvert år. Peter: "I resent that attitude." Han så opp til andre artister som Scritti Politti, Kate Bush, Blue Nile, Holgar Czukay og David Sylvian, som heller ikke lot plateselskapene presse dem til å gi ut plater, når de ikke følte seg klar for det. Peter: "They're like me, the tortoises (skilpadder) of the business."

I stedet brukte Peter tiden blant annet til å dra til land som Senegal og Brasil, delvis som turist, og delvis for å hente inspirasjon til nye rytmer. Han gjennomførte også en turne kalt "So tour" i 1986 og 1987. Den var preget av hi-tech scenekunst, og alternative versjoner av låtene fra "So". Bla. ved å la Youssou N'Dour synge med på en forlenget versjon av "In Your Eyes".

I juni 1986 deltok Peter på 6 konserter i U.S.A. arrangert av Amnesty International. "A Conspiracy of Hope", som turneen het, ble gjennomført for å skape oppmerksomhet rundt Amnestys arbeide, i anledning deres 25 års markering som organisasjon. Andre artister som deltok var U2, Bryan Adams, Lou Reed, Joan Baez, og et gjenforent Police.

En lignende turne ble også gjennomført i september 1988, da under navnet "Human rights now". Peter Gabriel har gjennom årene markert seg som en artist med en stor samvittighet, som gjerne stiller opp for å gjøre verden til en bedre plass.

11. juni 1988 opptrådte Peter Gabriel på Wembley, London sammen med artister som Jerry Dammers (Special AKA), Simple Minds, Whitney Houston, UB40 og Eurythmics på en konsert kalt Freedomfest. Anledningen var Nelson Mandelas 70 års dag. Samtidig som konserten var ment å sette fokus på apartheid politikken i Sør-Afrika. 67 av verdens største artister opptrådte foran 72.000 mennesker. Konserten ble også kringkastet på TV rundt om. Noe som satte den i samme klasse som Live Aid konserten 3 år tidligere. Det var Jerry Dammers som i 1984 hadde en hit med "Free Nelson Mandela" som var initiativtaker til konserten.

I 1987 produserte Peter Robbie Robertsons suksessrike soloalbum "Robbie Robertson". Plata som fikk strålende kritikk, og som solgte bra, hadde mye Peter Gabriel over seg. Ikke minst i en låt som "Fallen Angel", som Peter også var med og sang på.

I 1989 ga Peter ut  soundtrack plata "Passion", som var laget til Martin Scorseses film "The last temptation of Christ". Mange har hyllet denne plata som noe av det beste Peter har laget. Pga. sitt rytmiske og sfæriske lydbilde, med tydelige innslag av world musikk. Gabriel vant en Grammy for beste New Age plate med "Passion", og han ble nominert til Golden Globe, men noen salgssuksess ble den ikke.

På slutten av 80- og begynnelsen av 90-tallet var Peter samboer med den amerikanske skuespilleren Rosanna Arquette ("Pulp fiction", "Crash"). Damen som Toto i sin tid dediserte hitlåta "Rosanna" til.

Peter Gabriels kjæreste Rosanna Arquette.

I 1990 kom han med samleplata "Shaking The Tree" (11.plass i Storbritannia). Tittellåta var en duett med den afrikanske sangeren Youssou N'Dour. Der budskapet var at man burde gjøre noe med problemene i verden.

På slutten av 80-tallet hadde Gabriel startet plateselskapet Real World med tilhørende platestudio. Det var inntektene fra salget av "So" albumet som gjorde det mulig for ham å bygge opp et hi-tech studio i det som tidligere hadde vært en vindmølle. Her fikk artister fra den 3. verden mulighet til å spille inn plate uten at det kostet for mye. "Passion" fra 1989 ble den første utgivelsen på det nye selskapet.

Først i september 1992, seks år etter, var han klar med den egentlige oppfølgeren til "So". Albumet "Us" var spilt inn i Gabriels eget Real world studio. Igjen med Daniel Lanois som produsent.

Man kunne finne mange likhetstrekk mellom de to albumene. Der Gabriel i 1986 sang duett med Kate Bush, sang han nå en vakker duett med Sinead O'Connor i "Blood of Eden. 1. singelen "Digging in the dirt" ble i likhet med "Sledgehammer" fulgt av en "state of the art" musikkvideo. Og 1. låta "Come talk to me" hadde det samme lengselsfulle som 1. låta fra "So": "Red rain" hadde. Og "Steam" hadde det samme funky, dansbare i seg som "Big time".

Men først og fremst handlet denne plata om Peter selv, som det mest personlige albumet han har laget. Han sang om problemene han hadde hatt i forholdene til Jill og Rosanna (sistnevnte forhold var nettopp avsluttet på denne tiden) i "Blood of Eden". Han fortalte om problemene han hadde med å nå fram til sin eldste datter i "Come talk to me", og han viste sine mindre sympatiske sider i "Digging in the dirt". Siden "So" ble gitt ut hadde han jevnlig gått til samtale med en psykolog, der de sammen hadde rotet rundt i Gabriels mørke sinn. "Digging in the dirt" var også resultatet av en studie Peter gjorde, der han hadde intervjuet folk som satt i fengsel for mord, for å finne ut hva det var som hadde drevet dem til den grusomme handlingen. Som endel av denne studien leste Peter også boka "Our desire to kill". Peter: "The song is about investigating the layers within yourself."

Salgsmessig ble ikke "Us" den samme suksessen som "So", selv om 2. plass i både U.S.A. og Storbritannia var imponerende. I Norge ble det 7. plass.

Heller ikke singlene markerte seg like mye. "Digging in the dirt" ble gitt ut som en forsmak på albumet i september 1992, med en skuffende 24.plass i Storbritannia (52.plass i U.S.A.). Også denne gang hadde man laget en "state-of-the-art" musikkvideo der man på en fascinerende måte kunne se hvordan planter vokste.

Bedre gikk det med 2. singelen "Steam" som nådde topp 10 i Storbritannia. Videoen til låta fikk en Grammy award i 1994. Også "Blood of Eden" og "Kiss that frog" ble gitt ut som singel fra plata. Sistnevnte handlet en prinsesse som kysset en frosk, inspirert av boken "The Uses Of Enchantment" med Bruno Betelheim.

På samme måte som "Sledgehammer" var videoen til "Steam" en fornøyelig greie.

Som vanlige ble den nye plata fulgt opp med en turne, denne gang kalt "Secret world tour". Den største og mest imponerende Gabriel har gjennomført. Som scene effekter ble en telefonkiosk, et tre, og en bambusflåte tatt ibruk. Et kamera var plassert på hodet til Peter slik at publikum fikk close-up bilder av ham presentert på en stor skjerm. Det var fransk-kanadieren Robert Lepage som sammen med Peter hadde ideene til sceneshowet på turneen. Sceneshow som ble de mest teatralske Peter hadde gjort siden tiden med Genesis.

Peter Gabriel med sitt close-up kamera på "Secret World Tour".

Med seg på turneen hadde han med seg mange av de musikerne som hadde fulgt ham det siste tiåret. Slik som David Rhodes, Tony Levin, Manu Katche, Paula Cole Jean Claude Naimro og Shankar.

Peter på scenen med en engelsk telefonkiosk. Som han bla. ringte fra under "Come talk to me".

13. september 1994 ble turneen presentert på den doble live cden "Secret word live". Opptakene til platene ble gjort 16. og 17. november 1993 på Palasport Nuovo i Modena, Italia. Som på "Peter plays live" hadde Peter også denne gang fikset opp lyden i studio før den ble gitt ut på plate. Det ble også gitt ut en DVD med konserten. En livevideo med "Come talk to me", der Peter synger sammen med Paula Cole ble gitt ut for å promotere plata.

Jean Claude Naimro , Manu Katche, Paula Cole, Tony Levin og David Rhodes

er musikere som i mange år fulgte Peter på plateinnspillinger og turneer.

Salgsmessig gikk det brukbart med 10.plass i Storbritannia og 23. plass i U.S.A.

Deretter gikk Peter igjen inn i en rolig periode, uten noen nye studioalbum. Istedet brukte han mye tid på å utvikle et nytt dataspill kalt Xplora1. Det ble gitt ut i desember 1993.

I 1992 startet Peter opp menneskerettighets organisasjonen Witness, med base i New York. Formålet for organisasjonen var å dokumentere brudd på menneskerettighetene gjennom moderne teknologi som data og videoopptak. De besitter 3000 timer med opptak gjort av menneskerettighets organisasjoner verden over.

På midten av 90-tallet spilte Peter på plater med artister som Manu Katche, Milton Nascimento, Manu Dibango, Lionel Richie og Paula Cole.

I 1993 filmen "Philadelphia" hadde Peter med "Lovetown". En låt som hadde vært en favoritt på den foregående turneen, uten at den ble med på albumet "Secret world live".  Senere ble den å finne på samleplata "Hit". I 1995 spilte han inn låta "While the earth sleeps" sammen med det franske world-electro bandet Deep Forest for filmen "Strange days". Den ble også å finne på Deep Forests album "Boheme". Samme år spilte han inn "Suzanne" på tributeplata til Leonard Cohen.

På 90-tallet og begynnelsen av 2000-tallet var Peter generelt mer opptatt av å spille inn enkeltlåter for filmer, enn av spille inn musikk til et nytt studioalbum. En liten oversikt (film først):

 "Natural born killers" (1994): "Taboo"

"Virtuosity" (1995): "Party man"

"Phenomenon" (1996): I have the touch"

"Angel baby" (1997): "We do what we're told"

Jungle 2 Jungle (1997): "Shaking the tree '97"

"Heldiggrisen Babe-En gris i byen" (1998): "That'll do"

"City of angels" (1998): "I grieve"

"Felicity" (1999): "Here comes the flood"

"Walking the dead" (2000): "Mercy street"

"The wild Thornberrys" (2002): "Shaking the tree '02"

Med unntak av "Here comes the flood", "Mercy street" og "I have the touch", var dette nye låter som Gabriel ikke hadde presentert tidligere.

I 2000 fikk Peter æren av å komponere musikk til åpningen av The Millennium Dome i London. Allerede i 1997 hadde han fått en forespørsel fra en Mark Fisher, om å komme med innspill for sceneshowet som skulle finne sted den dagen. Peter bidro både på det visuelle og det lydmessige.

Resultatet ble plata "OVO" fra august 2000 som hentet inspirasjon fra ulike kulturer, og som handlet om den menneskelige utviklingen. Med seg på plata og London showet hadde han artister som Neneh Cherry, Rosco, Elisabeth Frazer, og Paul Buchanan fra Blue Nile. Med på cden fikk platekjøperen en fyldig booklet som fortalte historien om "OVO". Enkelte av Gabriels låter på plata var spilt inn så tidlig som i 1992.

Albumet "OVO" som ble spilt inn i forbindelse med åpningen av Millennium domen i London.

I 2000 startet Peter opp selskapet On demand Distribution, som på kort tid utviklet seg til å bli Europas ledende selskap innen distribusjon av online musikk. I 2004 ble selskapet solgt til Seattle selskapet Loudeye.

I 2001 deltok Gabriel på låta "When You're Falling" med Afro Cult Sound System. Bandet var et Real World produkt. Gabriel deltok også i videoen til låta.

16.april 2002 ga han ut nok en filmmusikk plate med "Long walk home" fra filmen "Rabbit Proof Fence". Plata som var spilt inn i hans Real world studios ble til ved hjelp fra en lang rekke musikere. Bla. datteren Melanie Gabriel.

Peters datter Melanie Gabriel

I 2002 ble Peter også gift pånytt, med Meabh Flynn som han hadde vært kjæreste med noen år. Han traff henne gjennom sitt eget Real world studio, der hun jobbet som lydtekniker. Samme år fikk de sønnen Isaac.

Peter Gabriel og kona Meabh Flynn.

I september 2002 kom oppfølgeren til "Us" fra 1992 i form av "Up". 10 år etter førstnevnte. Faren med å la det gå så lang tid mellom platene, er at platekjøperne glemmer deg. Og "Up" fikk relativt liten oppmerksomhet i media da den kom. Plata var produsert av Peter selv. Stilmessig kunne den minne om hans album fra slutten av 70-, begynnelsen av 80-tallet.

Peter hadde spilt inn det meste av plata allerede i 1998, men av en eller annen årsak ble den utsatt til 2002. "Up" var til tross for sin positive tittel, en mørk plate. Der fødsel og død var gjennomgangstema.

Åpningslåta "Darkness" handlet om det å overvinne redsel, "Growing up" summerer opp livet, mens "No way out" tar for seg døden. "Sky blue" var en låt Peter selv hevdet å ha jobbet med i hele 20 år før den endelig ble spilt inn. "I grieve" hadde tidligere blitt presentert i filmen "City of angels", men da i en annen versjon. "The Barry William show" var Gabriels kommentar til reality talk shows, slik som Jerry Springer show. Selve navnet Barry Williams var hentet fra en skuespiller som spilte i den populære TV serien "The Brady bunch", på 70-tallet.

"Barry Williams show" ble også gitt ut som singel i forkant av utgivelsen av "Up", uten å nå opp på listene noe sted. Videoen til låta var spilt inn med hjelp fra Sean Penn. Heller ikke de neste singlene "More than this" og "Growing up" nådde opp. Derimot solgte albumet "Up" bra mange steder. I Storbritannia ble det 9.plass, i Canada 2.plass, i U.S.A. 9.plass, i Italia 1.plass, og i Norge 11.plass.

I 2002 dro Gabriel  ut på en turne i U.S.A. I 2003 turnerte han Europa, på en turne kalt "Growing up live". Det ble etterpå gitt ut live cdèr fra hver av de 19 konsertene. For å unngå at piratkopier med dårlig lyd skulle flomme over markedet. Sceneshowet var igjen et samarbeid mellom Peter og Robert Lepage.

I 2003 kom også samleplata "Hit". I den anledning ble "Burn You Up, Burn You Down" gitt ut som singel fra plata. I U.S.A. ble det lagt med en ekstra disc kalt "Miss", hvor mange av de låtene Peter hadde spilt inn for ulike soundtracks var å finne. Salgsmessig gikk det ikke så bra, med 29.plass i Storbritannia, og 100.plass i U.S.A. I Norge nådde den ikke opp på VG-lista.

Peter Gabriel har med årene blitt en gammel mann som har fått andre

interesser som betyr mer for ham enn å komponere ny musikk.

I 2003 deltok Peter på Nelson Mandelas 46664 konsert, i Cape Town, sammen med artister som Beyoncè Knowles, Anastacia, Queen og Eurythmics. Formålet med konserten var å samle inn penger til AIDS forskningen, og for å skape større bevissthet rundt sykdommen som fortsatt tar mange liv. 11. juni 2005 opptrådte han også i Tromsø på The 46664 arctic concert, til stor glede for hans mange norske fans. Han deltok på sin 3. 46664 konsert på AIDS dagen den 1.desember 2007 i Johannesburg, Sør-Afrika.

Peter Gabriel hjemme hos Nelson Mandela, sammen med Eurythmics og Queen.

Fra april til juli 2004 turnerte Peter igjen i Europa. Denne gang var turneen kalt "Still growing up". Høsten 2004 ble DVDen "Play" gitt ut. Det var en samling med 25 musikkvideoer, samt noen nye låter, og remixer av gamle låter i 5:1 lyd.

I juni 2005 kjøpte Gabriel og en David Engelke selskapet Solid state Logic, som er blant de største i verden innen mikseutstyr, og digitale lydstasjoner.

2. juli 2005 presenterte Peter, WOMAD og Eden project, "Africa calling" under Live8 konserten i Cornwall. Konserten ble senere å finne på DVD.

I november 2005 ble det igjen satt fart i ryktene om at Genesis skulle gjenforenes. Bakgrunnen var et intervju Phil Collins gjorde med Reuters mens han var i Israel under sin "The Final Farewell turne". Her fortalte han at han gjerne ville sitte bak trommene, om Peter Gabriel ville synge. Om Genesis ble gjenforent ville han være med. Hva Peter Gabriel og de andre opprinnelige medlemmene av bandet mente om dette sa historien ingenting om.

7. november 2006 ble det kjent at Genesis skulle ut på turne igjen. Men dessverre uten Peter Gabriel som var på nippet til å si ja til å bli med. I stedet ønsket han Phil, Tony og Mike lykke til med turneen. Begrunnelsen han ga var vel egnet til å glede Peter Gabriel fansen mer, da han for tiden jobbet med et nytt studioalbum kalt "I/O". Han hadde håpet å få gitt det ut våren 2007. Låtene på albumet ble skrevet på 90-tallet, i forbindelse med utgivelsen av "Us". Visstnok skrev han flere hundre låter i denne perioden som han bruker som utgangspunkt for sine plateinnspillinger. Jmf. "Up" og "I/O".

Han ønsker også å dra ut på en soloturne sammen med et begrenset antall musikere. Gabriel: "I would like to try maybe just me and a percussionist, or a percussionist and bass. It's good sometimes to let go of your crutches".

21. januar 2007 ble det kjent at navnet på det nye studioalbumet var endret til "Big Blue Ball". Han fikk også endel oppmerksomhet i media ettersom han ikke ønsker å distribuere plata gjennom de vanlige kanalene, men i stedet ønsker å gjøre mye av denne jobben selv. Noe som ville spare ham for endel kroner. I de senere år har kjente artister som Prince, Radiohead og Marillion valgt lignende løsninger.

24. mai 2007 fikk Peter prisen Ivor Novello award for sitt livslange bidrag til musikkbransjen. I 2007 deltok Peter på Angelique Kidjos album "Djin Djin", der han sang på "Salala". Og i juli 2007 opptrådte Peter på WOMAD konserten i Charlton Park, London.

I 2007 ble organisasjonen The Elders dannet. Formålet med organisasjonen var at tidligere ledere med lang erfaring innen internasjonal politikk sammen skulle jobbe for fred og menneskerettigheter. Gjennom lobbyvirksomhet med verdens ledere jobber de for å løse opp i konflikter rundt om i verden. I de første seks årene ble den ledet av den sørafrikanske menneskerettighetsaktivisten Desmond Tutu, etter det tok tidligere generalsekretær i FN Kofi Annan over. I april 2015 fikk de stor oppmerksomhet da de skulle møte Russlands president Vladimir Putin, i et forsøk på å få ham til å endre kurs i forhold til konflikten i Ukraina. Bla. de som var med i The Elders på den tiden var vår egen Gro Harlem Brundtland, tidligere president i USA, Jimmy Carter, og Fernando Henrique Cardoso, tidligere president i Brasil.

The Elders, med bla. Nelson Mandela, Gro Harlem Brundtland og Jimmy Carter.

Det var Nelson Mandela som startet opp The Elders, med bakgrunn i et forslag fra Peter Gabriel og Richard Branson. De to sistnevnte hadde lagt merke til at i veldig mange samfunn verden over ser man til sine eldre for veiledning og råd. Så hvorfor ikke da samle noen av verdens mest kompetente innenfor områdene diplomati og menneskerettighetsarbeid, slik at de sammen kan gi gode råd til verdenslederne. For Gabriel må det ha føltes veldig givende å se at hans ide var med og forandret verden (til det bedre).

Peter Gabriel, Nelson Mandela og Richard Branson hadde ideen til The Elders.

I 2008 bidro Gabriel med flere låter til soundtracket til den populære animasjonsfilmen "Wall-E", bla. "Down to Earth" som avsluttet filmen. For dene fikk han og medkomponist Thomas Newman en Grammy (Amerikanernes spellemannspris) for beste låt skrevet til en film. "Down to Earth" ble også nominert til Golden Globe, og til Oscar.

24. juni 2008 var omsider "Big Blue Ball" klar for utgivelse, som Gabriels første album på 6 år. Ideen til plata fikk han allerede tidlig på 90-tallet. Han ønsket å samle musikere fra hele verden for å se hva som kom ut av 'jammingen'. Gabriel: "The idea was to put rock musicians together with musicians from all over the world and see what happened. We ran the studio like a dating service with a 24-hour cafe." 

Han hadde også med seg mange av sine gamle musikere på plata, slik som David Rhodes, Tony Levin og Manu Katche.

Mye av innspillingen ble gjort i Gabriels studio i Wiltshire, England. Over en periode på 3 år ble det gjort en rekke opptak. Stephen Hague som har hatt suksess med New Order og Pet Shop Boys ble satt på jobben med å systematisere opptakene. Blant sangerne som bidro på plata var Sinead O'Connor, Karl Wallinger (World Party), Natacha Atlas og Papa Wemba.

Plata solgte ikke så mye da den ble gitt ut. Noe av årsaken kan være at den ikke ble gitt ut under Peter Gabriels eget navn, men som Big Blue Ball, der Peter 'bare' var en av flere bidragsytere.

"Big Blue Ball"

I februar 2010 fulgte albumet "Scratch My Back", som var en ren coverplate der Gabriel tolket kjente låter med artister som David Bowie ("Heroes"), Neil Young ("Philadelphia"), Radiohead ("Street Spirit"), og Paul Simon ("Boy in the Bubble"). Bakgrunnen for valget med å lage en coverplate, var at Gabriel hadde et ønske om at disse artistene i neste omgang skulle covre hans låter, på et album kalt "I'll Scratch Yours". Men i 2012 var denne plata enda ikke gitt ut.

"Scratch My Back" var en symfonisk plate, uten bruk av trommer, keyboards og gitarer, noe som bidro til å gi de kjente låtene en ny dimensjon.

Til tross for at en coverplate ikke er det mest originale en artist kan finne på, fikk "Scratch My Back" hyggelig omtale i media, bla. i VG som ga plata karakter 4: "Resultatet føles, i kraft av Gabriels noe skadeskutte personlighet, svært fortrolig - ja, som hans mest personlige plate. Han har eksellent smak, og strykerarrangementene er tilbakeholdende dramatiske. Men litt kvelende smakfullt i store porsjoner, dette."

Mojo Magazine ga plata 4 av 5 stjerner, noe også Uncut gjorde.

Salgsmessig gikk det også veldig bra, med 1. plass i Belgia, 2. plass i Tyskland, Canada, og Polen 3. plass i Italia, Sveits og Tsjekkia. I Norge ble det 11. plass, i Storbritannia ble det 12. plass, mens i U.S.A. ble det 26. plass.

"Scratch My Back" fra 2010

Etter albumutgivelsen fulgte en mindre turne, der Gabriel (kun) hadde med seg et strykerorkester og to kvinnelige sangere på scenen. Den ene sangeren var hans datter Melanie Gabriel, mens den andre var norske Ane Brun. Turneen ble kalt "The New Blood Tour", og orkesteret han brukte fikk navnet New Blood Orchestra.

Norske Ane Brun til høyre, sammen med Peter Gabriel og datteren Melanie.

I 2011 ble albumet "Scratch My Back", og "The New Blood Tour" fulgt opp med nok et coveralbum - kalt "New Blood", der flere gamle låter ble spilt inn med strykerarrangement. Denne gang valgte Gabriel å tolke sine egne klassikere, slik som "The Rhythm Of The Heat", "Digging in the Dirt", "Intruder" og "Mercy Street".

"New Blood"

Motttagelsen av denne plata var litt mer lunken, og den fikk heller ikke samme omtale i aviser og musikkblader som den forrige plata. Salgsmessig gikk det også sånn passe, med 22. plass i Storbritannia, 30. plass i U.S.A. 6. plass i Frankrike og Italia, og 13. plass i Norge.

Parallelt med plateutgivelsene fortsatte Gabriel å turnere med sitt strykerorkester, i 2011 og 2012.

Høsten 2012 dro han ut på en ny turne, kalt "Back To Front Tour". Denne gang med albumet "So" på repertoaret, i forbindelse med 25 års jubileet for albumet. Peter fikk også med seg musikerne som hadde deltatt på plateinnspillingen, på turneen. Bla. Tony Levin og David Rhodes.

Etter det tok han seg en pause fra musikkindustrien, for å kunne tilbringe mer tid med familien.

I 2014 var Peter tilbake med en ny innspilling, da han covret David Bowies klassiker "Heroes", for filmen "Lone Survivor". Han framførte også låta under en konsert på Brandeburger Tor, i forbindelse med markeringen av at det var gått 25 år siden Berlinmuren ble revet. 

I 2014 ble Peter også innlemmet i Rock'n Roll Hall Of Fame. I den anledning framførte han låta "Washing Of The Water" sammen med Chris Martin fra Coldplay.