Nick Beggs: Født 15. desember 1961, Winslow, Buckinghamshire, England

Stuart Croxford Neale: Født 5. august 1960, Leighton Buzzard, Bedfordshire, England

Limahl (Chris Hamill): Født 19. desember 1958, Wigan, Lancashire, England

Jez (Jeremy) Strode: Født 17. januar 1958, Luton, England

Steve Askew: Født 4. desember 1957, London, England

Om man snakker om 80-talls musikken, og klisjeene som gjorde tiåret så beryktet. Med stylet image tilpasset MTV, lettfattelig synthpop, og one-hit-wonders, står Kajagoogoo som en "god" representant..

De slo gjennom i 1983 med nr.1 låta "Too Shy". Pikerommene var i en periode dekket med bilder av Limahl og co. Mens guttene hørte på bandet i skjul. Allerede samme år ble bandet delt i to konstellasjoner som begge ga ut plater. Med sanger Limahl på den ene siden, og Nick Beggs og co. på den andre. Like etterpå gikk de i glemmeboka hos de fleste, en skjebne de delte med de fleste glossy 80-talls band fra starten av tiåret.

Et tidlig bilde av det som skulle bli Kajagoogoo. Til høyre ser vi Nick Beggs

Kajagoogoo ble dannet i 1979 av Nick Beggs (18), Steve Askew (22), Stuart Neale (19) og Jez Strode (21). De traff hverandre en søndags kveld da de jammet sammen på instrumentene sine. De fant tonen og ble enig om å danne et band sammen. I starten var de et progressivt-instrumentalt band som kalte seg Art Nouveau. Alle 4 guttene bodde i Leighton Buzzard, en vakker liten by nord for London som har klart å ta vare på sitt Victorianske preg med mange flotte bygninger. 

Leighton Buzzard en en hyggelig engelsk by der Kajagoogoo i sin tid startet.

I sine første år sammen opptrådte bandet på lokale scener i området. Nicholas Beggs var lederen av bandet. Han var opprinnelig fra Winslow i Buckinghamshire, men flyttet til Leighton Buzzard sammen med søsteren og foreldrene i ungdomsårene.

På skolen utmerket Nick seg som en flink elev i engelsk og forming. Sitt første band Johnny & The Martians ble han medlem av som 10 åring, inspirert av progbandet Yes. Nick spilte trommer, mens to kamerater spilte trompet og gitar. Som 15 åring fikk Nick vite at moren Joan hadde kreft, noe som gikk hardt innpå ham. Faren Herby hadde i forveien flyttet ut, og det gjorde ikke ting enklere. I 1978 begynte han på kunstskole på Barnfield College i Luton. Men han fant seg ikke helt til rette, så han valgte å kutte ut skolen i 1979, og heller konsentrere seg om musikkarrieren. Ved siden av jobbet han som feier.

I november 1979 døde moren av kreft, uten at hun hadde fått sjansen til å se sønnen opptre. Med både moren og faren ute av livet deres, måtte Nick ta seg av søsteren Jacqueline på 15 år. 

Nick Beggs

I motsetning til Beggs var Stuart Neale født og oppvokst i Leighton Buzzard, sammen med søsteren Lorraine og brødrene Malcolm og Adrian. Som 12 åring begynte han på The Royal College of music. Her lærte han seg å spille cello og piano. Som 14 åring fattet han interesse for gitar. Samme år ble han med i sitt første band kalt Lazy, et rockeband inspirert av Led Zeppelin, Black Sabbath og Deep Purple

Stuart Neale

Senere begynte han på Cedars Grammar school. Men til tross for gode karakterer valgte han å droppe ut av skolen til foreldrenes store skuffelse. I tiden før han ble med i Art Nouveau hadde han flere strøjobber, slik som hos Mother’s pride, London Brick Co. og på en bilfabrikk. Som 17 åring fikk han seg jobb på Kemble Yamaha der han stemte pianoer. Denne jobben hadde han i et år, til han som 18 åring ble med i Art Nouveau. 

Steve Askew flyttet til Leighton Buzzard i 1962. I barndommen gikk han på Beaudesert primary school, Pulford junior school og Brooklands School. I 1975 sluttet han på skolen for heller å konsentrere seg om musikken.

Steve Askew

Askew skrev låter for andre artister, og var involvert i ulike bandprosjekt. Som medlem av Art Nouveau traff han sin tilkomne kone Anna Conti under en konsert bandet hadde. Hun ga Askew komplimenter for Art Nouveaus musikk, og dermed var det gjort. Conti er idag en svært kjent glasskunstner, og fløytist. 

På trommer hadde de Jez Strode, eller Jeremy Strode som han egentlig het.

Jez Strode

Art Nouveau ga i 1979 ut singelen "Fear Machine" som kun ble produsert i et opplag på hundre eksemplarer! Noe som har gjort den til en ettertraktet plateutgivelse i årene etter at Kajagoogoo slo gjennom.

Art Nouveau (Kajagoogoo) i 1979, før Limahl ble medlem av bandet.

I tillegg til Art Nouveau hadde de fire nok et band som spilte på puber og arbeidsplasser. Det bandet kalte de The Handstands, så folk ikke skulle tro at låtene de spilte her var representativ for Art Nouveau.

Art Nouveaus singel "Fear machine". I 2000 ble det laget en ny versjon av låta.

Etterhvert prøvde de 4 å få seg platekontrakt, men opplevde da at plateselskapene ikke var interessert i musikken deres. De bestemte seg da for å innlemme et 5 medlem i bandet. En som kunne synge.

 
      
Art Nouveau fra en live opptreden på Heat Hall. Steve Askew og Stuart Neale fra tiden i Art Nouveau.

Samtidig hadde en Chris Hamill et ønske om skaffe seg et band han kunne synge i. Han satte derfor inn en annonse i Melody Maker med teksten: "Good looking, talented singer/songwriter/frontman, looking for musicians to form what should be a successful band, influences: Japan, Yazoo, Soft Cell......no Des O' Connor fans". 

En ung og håpefull Chris Hamill.

Chris Hamill var født i Wigan i Nord-England. Familien hans bestod stort sett av gruvearbeidere og fabrikkarbeidere. For unge Chris var det utenkelig å gå de veier, han ville heller ut og opptre. Noe som gjorde at han ble sett på som en drømmer av sine nærmeste.

Allerede da Chris var 5 år gammel drømte han om å få lov til opptre en dag. Like etter begynte han sin sangkarriere i den lokale kirken, men her ble han kastet ut fordi han ikke kunne synge. I årene som fulgte brukte han alle pengene sine på plater. Limahl: "Vi hørte stort sett på Motown-musikk - slemme saker. Og grupper som sluttet på 'lettes'."

Fra talentkonkurransen i Wigan.

Da Chris var 16 år gammel, vant han en talentkonkurranse i The Wigan Casino. Noe som ytterligere forsterket ønsket om å jobbe innen show business. Som 18 åring flyttet han til London for å lære seg mer om piano- og sang. Han prøvde seg også i forskjellige band, uten suksess. I et av de spilte han sammen med Mike Nolan, som senere kom til å ha suksess med Buck's Fizz. I en periode reiste han rundt for å prøvesynge med ulike band, uten å finne noe som passet musikalsk. Limahl: "I auditioned for all these heavy rock bands, and I just couldn't find anything that was modern."

Sin første betalte jobb fikk han da ble med i oppsetningen "Aladdin" The Grand Theatre i Swansea, Wales. Deretter fulgte rollen som Benjamin i musikalen "Joseph and the Amazing Technicolor Dreamcoat", Lamar i "Godspell", og Dennis i Agatha Christies "Murder at the Vicarage"

Chris Hamill (nederst) i "Joseph and the Amazing Technicolor Dreamcoat"

Hver krone han tjente brukte han til låtskriving og demoinnspillinger. Han fikk gitt ut singlene "Angel" og "It's Christmas" i sitt eget navn. Førstnevnte ble gitt ut av buksemerket Blue Jeans, som førsteprisen i en konkurranse de avholdte. Sistnevnte oppnådde ikke annet enn å havne på en topp 20 liste over de verste julesangene som er laget, som en avis satte opp. 

I 1979 ble Chris valgt ut til å spille inn låta "Strange Kinda Love" sammen med Christine Panayi. Tanken var at den skulle brukes som et bidrag til den engelske finalen i Melodi Grand Prix. Men produsenten av låta syntes Hamill sang for dramatisk og teatralsk til at den passet inn der, så prosjektet ble droppet.

Chris Hamill (Limahl) og Christine Panayi sang "Strange Kinda love" sammen.

På bakgrunn av Hamills annonse i Melody Maker som Beggs og co., svarte på, ble de i november 1981 enige om å møtes, for å se om de var de rette for hverandre. Steve Askew sendte Limahl en kopi av Art Nouveaus singel "Fear Machine", som umiddelbart falt i smak. Limahl: "I was thrilled. It was so futuristic."

Limahl og de andre fant umiddelbart tonen, og bestemte seg for å starte et band sammen. Et band de kalte Kajagoogoo. Det var Nick Beggs som fant på det merkelige bandnavnet. For som han sa: " If you could market that you could market anything."

Først tenkte de å kalle bandet Gagagoogoo. Nick Beggs: "But we didn't like the Gaga bit, so we changed it to 'Kaja'.

Chris Hamill tok samtidig kunstnernavnet Limahl, som var en omfordeling av bokstavene i Hamill. Limahl: "It's an anagram of my real surname, which I've refused to tell anybody."

Limahl valgte også å flytte ut av sitt kjære London opp til Bedforshire for å være nær de andre i bandet: "I think it was a real commitment on my part to leave London which I adored and move to Leighton Buzzard to be closer to the group and concentrate on the music. I remember ringing my agent in London and saying 'don't call me with any more auditions, I'm joining a group and leaving London'. To which he must have thought 'that'll be the last we'll hear of him', but thankfully he would have been wrong!!"

De skrev låter sammen på Jez Strodes soverom, og de øvde i et lokale like ved.

Kajagoogoo i 1982: Limahl, Nick Beggs, Steve Askew, Stuart Neale og Jez Strode.

Etter å ha jobbet sammen i lengre tid og spilt inn flere demoer sammen, flyttet Limahl tilbake til London for å promotere låtene. Etter hvert kom resten av bandet nedover. De fikk da muligheten til å opptre utenfor Rusty Egans og Steve Stranges nattklubb Camden Palace, og de opptrådte på The Embassy Club, med folk fra EMI til stede, uten at det førte til noen platekontrakt.

For å ha penger til livsopphold tok Limahl seg en deltidsjobb på nevnte The Embassy Club. Her jobbet han som kelner og bartender. 

Etter bare å ha vært i jobben i 4 dager traff han på Nick Rhodes fra Duran Duran. Limahl benyttet da anledningen til å prate om bandet sitt, og demoene de hadde laget. Rhodes var tross alt et av de heteste navnene innen britisk musikk på den tiden. 

Møtet mellom Limahl og Nick Rhodes fikk stor betydning for Kajagoogoo.

Limahl sendte deretter en demo til Rhodes. En demo Duran Duran keyboardisten likte så godt at han tok den med seg til plateselskapet sitt, EMI. EMI hadde nettopp avvist bandet, men med Rhodes' anbefalinger ga de Kajagoogoo en ny sjanse. Og med deres support gikk bandet i studio sammen med Rhodes og Duran Duran produsent Colin Thurston

Kajagoogoo signerte kontrakt med EMI våren 1982. Som manager hadde de

Terry Slater (med skjegg bakerst). Han gikk senere over til å bli manager for a-ha.

EMI gjorde på sin side en god jobb i markedsføringen av bandet. De ble sendt på turne med et annet lovende band kalt Fashion, og de fikk opptre på radiostasjoner og TV program. De fikk også sjansen til å være med i et større program på Channel 4 kalt "The Other Side of the Tracks", hvor de var hovedattraksjonen sammen med Phil Collins. Programmet ble sendt to dager før "Too Shy" ble lagt ut for salg. Limahl :"The final twenty minutes of the programme focused on the struggle to launch a brand new band, enter 'Kajagoogoo'. As if that wasn't enough, the programme was also scheduled to broadcast on the Saturday night before the Monday release of our first single 'Too Shy' ."

Deretter ble den spilt på "Saturday Superstore". Og etter det begynte BBC Radio 1 å spille den jevnlig. Resultatet var en storm av etterspørsler etter låta i Englands platebutikker. Limahl: "We heard from EMI salesmen that nearly every shop they'd been into, there were orders, people had been asking for it."

Selv om låta var eterspurt, torde ikke bandet å ha for store forhåpninger til at den ville nå opp på singellisten. Limahl: "Some of us got a bit over-optimistic thinking, like, we might go in the chart at 50. Stor var derfor gleden da EMI ringte gutta mens de var i Chipping Norton Studio for å fortelle at "Too Shy" hadde debutert på en sterk 33. plass (i januar 1983), og at de skulle opptre på det populære TV programmet 'Top of the pops' på BBC. Limahl: "It was like  - unreal - really, really wonderful! I mean, I couldn't eat my breakfast, I was so excited!."

Kajagoogoo på Top of the Pops på BBC.

I sin 5 uke på listen gikk "Too shy" til topps i Storbritannia 19. februar, og holdt seg som nummer en i to uker før den ble dyttet ned av "Billie Jean" med Michael Jackson.

 Singelen "Too shy"

Kajagoogoo framstod på mange måter som en kopi av Duran Duran. Med 5 medlemmer, poster-pene gutter, og listevennlig pop. Beggs og de andre mislikte denne sammenligningen, ettersom de mente at Kajagoogoos musikk var totalt annerledes enn den Duran Duran spilte. 

De ble raskt en favoritt i musikkbladene og på musikkanalene. Særlig bladene som henvendte seg til de yngre platekjøperne, var snare til å trykke opp postere med Kajagoogoo. Limahl: "I must say, though, we only get the young audience because of the way we look, not because of the sound of the music."

I U.S.A. nådde "Too shy" en sterk 5. plass, mens i Tyskland gikk den til topps. Tyskland ble raskt bandets største marked. Tenåringene der borte kunne ikke få nok av bandet. Det største musikkmagasinet i Europa - tyske Bravo - hadde bandet på forsiden av bladet omtrent hver eneste uke en periode.

       

Noen av forsidene på tyske Bravo i 1983. Limahl og Kajagoogoo

var det hotteste som fantes en periode.

Det ble også laget full størrelses plakater som jentene (og guttene) kunne dekorere veggene med. 

Over 31 nummer av det tyske bladet Bravo, kunne fansen samle sammen deler til denne

plakaten av bandet i full størrelse. Kajagoogoo var STORE i Tyskland i noen hektiske år.

Til sammen solgte "Too Shy" utrolige 4,5 million kopier. Noe som i en periode gjorde at EMI ikke klarte å trykke opp nok eksemplarer. Bandets "læremestre" Duran Duran hadde ennå ikke hatt noen nr.1 hit i Storbritannia det tidspunktet Kajagoogoo herjet listene, noe som var et lite paradoks.

Bandet fulgte opp med "Oh to be Ah" som nådde 7. plass i Storbritannia i april 1983. Samme måned ga de ut debutalbumet "White Feathers".

Albumet "White Feathers"

Plata var produsert av bandet sammen med Nick Rhodes, Tim Palmer (Mark Knopfler, Dead or Alive), og Duran Duran produsent Colin Thurston. Tittelen henspilte på fjærene som ble gitt til pasifister i England under 1. verdenskrig. Mange vil nok si at dette var et naivt forsøk fra bandet på å fremstå som politisk engasjert. Men Limahl var likevel fornøyd. Limahl: "it's nice to have a little bit of depth (dybde). People think we're a thin pop band but we're not that at all."

Plata var typisk for den tiden den ble gitt ut i, da mange popband eksperimenterte med de nye synthesizerne som kom på markedet. Lydbildet var behagelig, med fengende låter som "Too shy", "This car is fast", "White feathers", "Ooh to be ah" og "Hang on Now". Det var Stuart Neale som styrte synthene på plata. De fleste av låtene var skrevet av Beggs og Limahl, der Beggs skrev melodien, mens Limahl skrev teksten. I "Fayo" presenterte de en politisk låt som omhandlet Polen.

"White feathers" ble en suksess med en 5. plass på de britiske albumlistene. Plata toppet de tyske listene i april 1984. Også "Hang on Now" ble en hit med en 13. plass i Storbritannia. I U.S.A. oppnådde albumet en grei 38. plass.

Suksessen kom plutselig på bandet. Etter opptredenen på Top of the Pops, ble de nærmest fritt vilt. Limahl: "I couldn't walk down the street. I remember the day after the show was broadcast I popped out to my local store to get some milk or something (as I had done many times before) and I was signing autographs at the cheese counter!! I hadn't even brushed my hair or teeth and I looked like crap and I remember thinking...this is absurd".

I 1983 dro Kajagoogoo på en "White feathers tour" som ble svært vellykket. Overalt der de spilte ble de møtt av hylende jenter. For anledningen hadde de leid en luksuriøs turnebuss med TV og videospiller innebygd. Noe de satte pris på.

 
                
  Steve og Stuart spiller gitar og keyboard.   Mens Limahl tar seg av hylende jenter ved scenekanten.

Til tross for den store suksessen, var ikke bandet fornøyd med tingenes tilstand. De fire opprinnelige medlemmene følte Limahl tok for mye plass, og at han bidro til å gi bandet et "fjortis" preg de ikke var komfortabel med. Tross alt hadde de startet som et progband. Så de bestemte seg for å gi Limahl sparken. På telefon til Limahl sa de :"Limahl we are all here, we have just had a meeting and we have decided to carry on without you".

           

Slike bilder av Limahl ble det etter hvert mange av. Til de andres store

fortvilelse, da Kajagoogoo ønsket å fremstå som seriøse musikere.

Limahl var i sjokk, for selv om han hadde merket at samarbeidsklimaet var blitt dårligere i det siste, var han ikke foreberedt på dette. Dette skjedd rett før de skulle på scenen foran 40.000 mennesker i Finland. Det ble bandets siste konsert sammen.

Limahl skjønte ikke hvordan de andre kunne gjøre dette mot ham. Limahl: "I still feel as though I've been slapped in the face. I've been betrayed. I think It's a suicidal gesture of the band to get rid of me. I can't believe it. The record company can't believe it. The publishers can't believe it. The public can't believe it. The radio people can't believe it. But they did it."

Også til norske 'Det Nye' uttrykte Limahl sin misnøye med å ha bli vraket fra Kajagoogoo. Limahl: "Tar du stemmen fra et band, så kan du ikke høre forskjellen på det og et halvt dusin andre. Jeg var stemmen i Kajagoogoo og det folk forbandt med gruppa."

En hel popverden ble svært overrasket da de hørte om bruddet. For fra utsiden virket avgjørelsen meningløs. Kajagoogoo var for de fleste = Limahl. Fansen viste med tydelighet sin misnøye med at Limahl var blitt sparket. Mens Beggs og co. fikk mye kjeft, fikk Limahl tusenvis av trøstende brev fra fansen. Noe han naturlig nok satte pris på.

Limahl med noen av de mange brevene han mottok fra fansen etter at han måtte slutte i Kajagoogoo.

Limahl var nok ikke den enkleste personen å omgås. Bla. kom han med krav overfor de andre om at han skulle ha en større andel av platesalget enn det reglene ga rom for. Bandet var veldig lei av personen Limahl, så for de var det ikke noen vei utenom. Nick Beggs: "It was a business decision and not one we took slightly. He wanted the band to go in a different direction to the rest of us. Eventually we realised we were on a different planet to Limahl." Steve Askew var enig i det Beggs sa, og utdypet: "We did everything possible to make Limahl feel part of the furniture but, you know, his lifestyle is so different from ours. We're very normal people whereas Limahl likes the bright lights." Begge måtte de imidlertid innrømme at det nok var Limahl som satte igjen med sympatien hos folk.

Limahl fortsatte deretter som soloartist. Og det med stor suksess i den første tiden. Hovedårsaken til det var den Giorgio Moroder skrevne låta "The NeverEnding Story" som ble brukt i filmen ved samme navn. Den ble en stor hit mange steder i verden. Med 4. plass i Storbritannia, 17. plass i U.S.A., 2. plass i Tyskland, og 1. plass i Norge. Også albumet "Don't Suppose" gikk til topps i Norge. Kajagoogoo fikk aldri noen plasseringer på VG-lista, verken før eller etter Limahls avgang. 

Deretter forsvant Limahl ut av medias søkelys for en stund.

   

Limahl med de 3 albumene han har gitt ut etter tiden med Kajagoogoo :

"Don't suppose" (1984), "Colour all my days" (1986), og "Love is Blind (1992).

Kajagoogoo fortsatte deretter med Nick Beggs som vokalist. Og allerede i september 1983 hadde de sin første singel klar. "Big Apple" ble en hit i Storbritannia med en 8.plass i Storbritannia (13.plass i Tyskland). Videoen til låta ble "naturligvis" spilt inn i The Big Apple: New York. Det var også her Nick hadde fått ideen til låta etter å ha vært der på promoteringsoppdrag året før sammen med Limahl. Nick Beggs: "When you look around this place (N.Y.) The atrocities (grusomhetene) that both man and beast go through are really terrible. In some parts you'll see lame horses and people just lying in the street."

I New York ble de hentet på flyplassen av to store cadillacer, noe de satte pris på. Verre var det da kom inn på hotellrommet, og oppdaget av det ikke var hårfønere der. Innimellom innspillingen av videoen fikk de også tid til å se Frihetsgudinnen, World trade center og Empire state building.

Kajagoogoo i The Big Apple for å spille inn videoen til "The Big Apple".

De neste utgivelsene deres slo ikke an. "The Lion's Mouth" nådde 25. plass i mars 1984.

I juni 1984 ble albumet "Islands" gitt ut. Som på forrige album var det Colin Thurston som hadde ansvaret for produksjonen. Låtene ble spilt inn i mange av de mest kjente studioene i London området. Slik som Townhouse, Abbey Road, The Manor og Farmyards studios. Ettersom Nick Beggs' stemme ikke var så ulik Limahl sin, og synthkomp igjen var det bærende elementet plata, virket den som en naturlig fortsettelse av "White feathers" albumet. Tidligere hadde Limahl skrevet tekstene, og med ham ute måtte Beggs overta ansvaret. Singelutgivelsene og "On a plane" var høydepunktene på plata.

Salgmessig ble "Islands" en nedtur, med  35. plass i Storbritannia. 3. singelen "Turn your back on me" nådde ikke høyere enn 47.plass i Storbritannia da den ble gitt ut like etterpå.

        

Kajagoogoo som en kvartett etter at Limahl ga seg i bandet.

Hyggeligere var det for Nick Beggs som i april 1984 flyttet inn i ny leilighet. Han dekorerte den i japansk stil, og han gikk til innkjøp av et enormt akvarie til leiligheten. Her hadde han både krabber, tropiske fisker, hummer, koraller, klovnetrykkere (fisk), og abbor, noe som sikkert var et spennende syn.

Hyggelig var det også for Stuart Neale, som ble gift med sin Katherine Anne på denne tiden. Vielsen foregikk i Hockliffe Baptist Church i hjembyen Leighton Buzzard. Nick Beggs leste fra Bibelen i kirken. Paret dro deretter på en kort bryllupsreise i hjemlandet.

Stuart Neale ble gift med sin Katherine Anne, våren 1984.

I U.S.A. endret bandet navn til Kaja. De endret også navn på albumet "Islands" til "Extra play", med litt annerledes versjoner av enkelte av låtene på plata. Noe som ga dem 185. plass på Billboard listen.

Den alternative utgaven av "Islands".

Etter dette forlot også Jez Strode bandet. Dermed var de skrumpet inn til en trio. 

Jez Strode

Jez Strode var en dyktig trommeslager, men som låtskriver hadde han klare begrensninger. Noe Kajagogoo albumet "Islands" ble et eksempel på. Han bestemte seg derfor for å slutte som utøvende musiker, og heller starte en butikk i London som driver med utleie av instrumenter. Han valgte også å selge alle rettighetene han hadde til Kajagoogoos låter. Han holder en lav profil, og gjør sjelden intervjuer, men er visstnok fortsatt gift med sine kone Sabina. Og har tre barn sammen med henne.
                                                  
        Stuart Neale          Steve Askew        Nick Beggs

I 1985 ga de gjenværende tre ut albumet "Crazy People's Right to Speak", og singelen "Shouldn't do that" (63.plass).  Med seg på innspillingen av albumet hadde de trommeslagerne Dave Mattacks, Louis Jardine og gitaristen Michael Thompson.

De brukte Kaja navnet som de tidligere hadde brukt i U.S.A. Men plata ble en fiasko, så i 1986 bestemte de seg for å legge bandet på hylla. Nick Beggs valgte da å bruke tiden på å skrive låter for andre artister.

Samme år ble Nick gift med kjæresten Boo. En dame som var kjent for britene fra TV kanalen ITV. Sammen fikk de tre barn sammen.

Nick Beggs ble gift med Boo i juni 1985.

I 1987 dannet Nick bandet Ellis Beggs & Howard sammen med keyboardisten Simon Ellis og sangeren Austin Howard.  De fikk en mindre hit i 1988 med "Big Bubbles No Troubles", men albumet "Homelands" fra samme år ble en salgsmessig fiasko. De spilte også inn et nr. 2 album som aldri ble gitt ut.

          

Trioen Ellis Beggs & Howard ga ut albumet "Homelands".

I 1990 ble Nick i stedet med i bandet Iona som ga ut albumene "The Book Of Kells" og "Beyond these shores". I 1991 ble han far til Lula. Senere ble han også far til tvillingene Jasmine og Sarai. I 1994 ble han skilt fra Boo, mor til de tre barna.  På slutten av 90-tallet jobbet han med ulike artister som Alphaville, Belinda Carlisle, Right said Fred, Tina Turner, John Paul Jones (Led Zeppelin), ABC og Howard Jones. Både på plate og på turne.

Nick Beggs (nr.2 fra venstre) ute på turne sammen med Martin Fry og ABC (til høyre) i 2004.

Samarbeidet med Howard Jones varte helt fram til 2007. Beggs har også vært fast skribent i gitarmagasinet Bass guitar magazine. I 2002 og 2004 ga han ut sine første soloalbum kalt "Stick Insect" og "The Maverick Helsman".

Nick Beggs valgte å bruke mer tid på familien etter at Kajagoogoo ble oppløst. I 2003 ble han gift pånytt, med Ann fra Merseyside. Hun hadde som 12 åring på 80-tallet vært stor fan av Kajagoogoo og "Too shy". Hun var også fan av Howard Jones, så da Nick i 1999 var ute på turne sammen med Howard, traff han Ann som han ble kjæreste med. Nick: "I had just split up with somebody and there was this beautiful woman staring at me but there was this bloke with her, who turned out to be her brother." Også Ann hadde (3) barn fra før. Sammen fikk de Willow, noe som gjør at de til sammen har 7 barn.

Som en gest til paret hadde Howard Jones skrevet en ny sang - kalt "For Nick & Ann's wedding", som ble framført i bryllupet. 

Nick Beggs med kona Ann i 2004.

Stuart Neale prøvde å etablere seg som soloartist etter tioden med Kajagooo, med opptredener i Storbritannia og U.S.A. Han samarbeidet også med andre artister, slik som Helen Shapiro. Han utviklet også sitt gitarspill i denne perioden, (han var keyboardist i Kajagoogoo). Men generelt hadde han problemer med å bli lagt merke til. Samtidig hadde han en stor familie å ta seg av.

 I 1991 flyttet han hjem til Leighton Buzzard, her ble han kort tid etterpå skilt fra sin kone. Heldigvis gikk ting bedre for ham like etterpå da han begynte i spill industrien. Med årene steg han i gradene slik at han i dag er Business development manager hos dataselskapet ReadSoft som holder til i Milton Keynes, ikke langt fra Leighton Buzzard. I 1992 traff han sin 2. kone Clare i Belfast, Nord-Irland. Clare jobbet på den tiden som barnepike hos Malcolm Neale, Stuarts bror. Sammen fikk de barna Shannon, Ciara-Beth og Niamh. Så til sammen med Stuarts tre andre barn har de til tider 6 barn i husholdningen. 

I en periode pendlet Stuart mellom Belfast og Leighton Buzzard. Han spilte også i hobbybandet Malachi, i tillegg til å holde kontakten med Nick Beggs og Steve Askew. Senere flyttet han til Lisburn i Nord-Irland.

Steve Askew startet i 1986 bandet Smalltown Elephants. Det var også han som skrev alle låtene og bestemte bandets musikalske og kunstneriske uttrykk. De fikk platekontrakt med Polydor records i 1988 og dro deretter på turne som oppvarmingsband for norske a-ha. De ga ut singelen "Walking on Ice", men pga. liten oppfølging fra plateselskapet og skuffende platesalg ble bandet oppløst. Senere er det blitt satt sammen en CD med låtene de spilte inn mellom 1986 og 1988. 

I 1990 startet Askew istedet bandet Christmas Island. I 1992 fikk han og kona Anna Conti tvillingene Felix og Anna. I 1994 startet han sitt eget innspillings og produksjonsselskap kalt Protec music. I 1995 ble han far for 3. gang til Courtney.

Det var gjennom årene stadig snakk om at bandet som ga ut "White Feathers" skulle komme sammen igjen. I 1998 møttes de 5 for å prøve å bli enig om den økonomiske siden av saken. Uten at det førte til annet enn at Limahl og de andre ble enda mer uvenner enn det de hadde vært på 80-tallet. 

I 2003 ble den opprinnelige besetningen på 5 samlet av VH1 i deres reunion serie, der 80-talls band møtes  for å spille sammen en kveld. Dessverre førte ikke dette til noe videre samarbeid, selv om noe av poenget med kvelden var at bandet skulle samles igjen for å gi ut nye plater.

 
     
20 år eldre men fortsatt ikke enig om betingelsene for å spille sammen igjen.. Programlederen i VH1 øverst til venstre sammen med Kajagoogoo.

I 2004 ble det via Kajagoogoos hjemmeside kajagoogoo.co.uk gjort et nummer av at bandet var samlet igjen. Og at de var ute og spilte. Men dette dreide seg om besetningen fra  3. albumet "Crazy People's right to Speak". Dvs. Beggs, Neale og Askew. Altså ikke det Kajagoogoo som fansen egentlig ønsket seg, med Limahl på vokal. 

Limahl på sin side hadde på 2000-tallet jobbet som plateprodusent, og dannet et nytt band kalt Jupiter. Bandet var en duo bestående av ham og en Guy Phethean

Limahl og Guy Phethean i bandet Jupiter

Sammen ga de ut singelen "Destiny". De har også produsert låter for artister som Kim Appleby, Tony Di Bart, Livin Joy, Kim Wilde, Peter Andre og Worlds Apart. Limahl har også i alle år reist rundt og spilt rollen som 80-talls ikonet Limahl, der han har sunget de gamle slagerne foran godt voksne fjortisjenter, med påskjøtet 80-talls frisyre. I Norge har opptrådt mange ganger, på mindre og større arenaer. Mest oppmerksomhet fikk han muligens da han dukket opp i reality programmet Big Brother TVNorge i 2002. Her sang han bursta sangen til en Espen som bodde i huset.

Limahl i Big Brother huset. Et sikkert tegn på at karrieren er nedadgående.

Limahl deltok også på retro turneen Here & Now i 2004. Sammen bla. Midge Ure (Ultravox), Belinda Carlise, Nik Kershaw, Bucks Fizz, og Living in a Box. En turneform som har vart i noen år, der gamle 80-talls stjerner stiller opp sammen. Faktisk har konsertene vært en suksess i Storbritannia.

Limahl sammen med gamle kjente i Buck's Fizz. Et annet band med suksess på 80-tallet.

I flere år hadde det som nevnt vært snakk om at Nick, Stuart og Steve skulle gjøre et større comeback som Kajagoogoo. Og i juni 2007 ga de ut singelen "Rocket boy", som var en langt røffere låt enn det fansen tidligere hadde hørt fra Beggs og co.

Kajagoogos singel "Rocket Boy".

Riktignok hadde de tre allerede spilt inn låta "Tears" som var å finne på 80-talls samleren "This is not retro", og Steve og Nick hadde jobbet sammen siden 2004 med jentebandet Industrial Salt

Videoen til "Rocket Boy" var av det enkle slaget, der Nick Beggs mimet til låta foran et webkamera. Med langt pistrete hår og cowboyhatt var han like 'stilfull' som Dag Ingebrigtsen i The Kids var på 80-tallet. Muligens var det derfor BBC2 valgte å gi låta spilletid i sitt program.

En Dag Ingebrigtsen lignende Nick Beggs i videoen til "Rocket Boy"

Med støtte fra et amerikansk plateselskap gikk Kajagoogoo igang med innspillingen av et nytt studioalbum. For første gang på 23 år. Ny manager hadde de også fått, i Bradley Snelling. Nick, Stuart og Steve jobbet med plata gjennom det meste av 2007. 1. september 2007 fikk de 3 æren av å åpne 80-talls konserten Retrofest på Culzean castle i Carrick, Skottland. Deres manager Bradley Snelling var også ansvarlig for konserten som ellers inneholdt navn som Howard Jones, Kajagoogoo, Go West, Imagination, The Beat, Jimmy Somerville, Curiosity Killed the Cat, Hazel O'Connor, The Silencers, Kid Creole and the Coconuts, Nick Heyward, Hue & Cry, Tony Hadley, The Blockheads, og Four Good Men.

I mars 2008 var "Gone to the Moon" som det nye albumet het, ferdig innspilt. Med seg på plata hadde de tre trommeslageren Jonathan Atkinson, som Nick kjente fra Howard Jones' turneband. Og fløytisten Anna Conti, som er Steve Askews kone.

I første omgang ble plata gjort tilgjengelig gratis via nedlasting fra bandets offisielle hjemmeside. Deretter ble den også gjort tilgjengelig mot betaling på ITunes. Man hadde som ventet også tenkt å gi ut "Gone to the moon" i CD versjon. Men pga. en overraskende gjenforening med Limahl og Jez Strode, ble det prosjektet satt på vent til 2009.

Manager Bradley Snelling er en driftig kar, for i 2008 klarte han det kunststykket ingen andre hadde klart på nesten 25 år, nemlig å samle det opprinnelige Kajagoogoo, med Stuart Neale, Steve Askew, Nick Beggs, Limahl og Jez Strode. Snelling gikk rett på sak og snakket om en turne og plateinnspilling for de 5, uten å gi Jez og Limahl sjansen til å komme med innsigelser. Limahl: "I was resigned to the fact that it would probably never happen, especially after the false starts in 1998 and 2003."

Bradley Snelling var den som klarte å samle de 5 opprinnelige medlemmene av Kajagoogoo.

Jez drev med sitt helt til Snelling plukket ham opp, og plutselig var han sammen med de 4 andre i Kajagoogoo. Jez: "What a surprise! I didn't think that this would ever come about."

Alle 5 var enig om at manager Snelling med sin entusiasme og resolutte væremåte er den som skal ha æren for gjenforeningen.

Og alle 5 følte at de hadde blitt mer voksen siden sist, og bedre hadde evnen til å glede seg over hverandre, etter så mange år borte fra hverandre. Stuart Neale: "I feel like I wish we had done it sooner. It was really good fun, and a lot to catch up on." Både Jez og Steve hadde rukket å runde de 50 da dette skjedde. Så noen ungdommer var de absolutt ikke.

Noe av det første de 5 gjorde var å gjennomføre en fotosession, noe de ikke hadde gjort siden de prydet barneromsveggene over hele Europa.

5 voksne karer på fotosession i 2008. Noe de syntes var stor stas.

Deretter dro de ut på turne sammen. 1. september 2008 opptrådte de igjen på Retrofest, som Kajagoogoo & Limahl. Andre kjente navn var Howard Jones, The Blow Monkeys, Paul Young, The Christians m.m. Senere fulgte flere konserter på kontinentet. Til glede for gamle og nye fans. Under mange av disse konsertene solgte de en ny EP de hadde spilt inn, kalt "Death Defying Headlines". Plata inneholdt låtene "Death Defying Headlines", "Space Cadet Dreaming Of The Same Thing", og "High Life". I 2009 ble det gitt ut en ny versjon av plata, med dance remixer.

          

Den nye EPen "Death Defying Headlines"

17. september 2009 dro Kajagoogoo ut på en ny turne, kalt "Space cadet tour". Til turneen hadde de skrevet flere nye låter som de stolt kunne presentere. Turneen ble avsluttet i Southampton  i oktober. Etter dette gjorde de flere enkeltkonserter, før de tok seg en fortjent juleferie. 

I 2011 ble "Death Defying Headlines" gitt ut pånytt, som ordinær singel. Dessverre nådde den ikke opp på topp 100 i Storbritannia.

Kajagoogoo har planer om å gi ut ny plate sammen, og de planlegger en større turne med besøk i Skandinavia. Så før vi vet ordet av det er de både å se i Gullfisken og på den neste Gylne tider turneen..

 

 

 

Studioalbum

 

          
  White Feathers 

1982

  Islands

1984

  Extra play

1984

       
Crazy People's Right to Speak (som Kaja)

1985

 

 

Gone to the Moon

2008

   
     

Singelutgivelser

          
  Fear Machine

(som Art Nouveau)

1979

  Too Shy

1983

  Ooh to be Ah

1983

     
  Hang on Now

1983

  Big Apple

1983

  The Lion's Mouth

1984

     
  Turn your back on me

1984

  Shouldn't do that

(som Kaja)

1985

  Rocket Boy

2007

       
Death Defying Headlines

2008

Death Defying Headlines-The Dance remixes

2009

       
           
         

1. Too Shy

2. White Feathers 

3. This Car is Fast

4. Big Apple

5. The Lion's Mouth

6. Turn your back on me

7. Ooh to be Ah

8. Shouldn't do that

9. Lies and Promises

10. Hang on Now

1. White Feathers

2. Islands

3. Crazy People's Right To Speak

4. Gone To The Moon