Peter Jozzeppi Burns: Født 5. august 1959, Port Sunlight, England. Død 23. oktober 2016

Mike Percy: Født 11. mars 1961

Tim Lever: Født 21. mai 1961

Steve Coy: Født 15. mars 1962, Liverpool, England. Død 6. mai 2018

  

 
 

80-tallet regnes som et dekadent men likefullt fargerikt tiår, ikke minst innen popmusikken der det på starten av tiåret dukket opp mange merkelige framtoninger som fungerte bra som blikkfang i musikkvideoer og musikkblader. Slik som Boy George i Culture Club, Steve Strange i Visage, Adam Ant i Adam & The AntsMike Score i A Flock Of Seagulls, og Pete Burns i Dead Or Alive.

Dead Or Alive hadde holdt på siden starten av 80-tallet men bandet fikk sitt skikkelige gjennombrudd først i 1985, med hitsingelen "You Spin Me Round (Like A Record)" og albumet "Youthquake".  Singelen gikk til topps i Storbritannia, Canada og en rekke andre land, og ble en stor hit også i U.S.A. Med sitt androgyne utseende som var egnet til å sjokkere og irritere fikk Pete Burns mye omtale i media. Han egnet seg godt på forsiden av de kulørte magasinene, eller i de britiske tabloid-avisene. Og han fikk overskrifter med uttalelser som: "If you own a car, you change that every few years and that's just what I'm doing with my appearance." Eller da han ble oppsøkt av politiet fordi han hadde hevdet at pelsen han hadde på seg var laget av gorilla hår.

Dessverre klarte ikke Pete Burns og Dead Or Alive å følge opp suksessen, og de regnes i ettertid som et one-hit-wonder. At de måtte ha hjelp fra den utskjelte produsent-trioen Stock, Aitken & Waterman  for å oppnå suksess hjalp heller ikke på kredibiliteten. Likefullt holdt bandet det gående til 2000 før de ga seg.

Pete Burns var den som startet opp Dead Or Alive, i 1980, og som i alle år var bandets ubestridte leder og frontfigur. Med unntak av Steve Coy ble de andre musikerne byttet ut relativt hyppig, og ca. 20 musikere var innom bandet i årene de holdt på. Musikalsk var det dansbar, teatralsk popmusikk Dead Or Alive presenterte til platekjøperne.

Pete Burns

Pete vokste opp i vakre Port Sunlight, som ligger ved elva Mersey. På motsatt side av elven ligger storbyen Liverpool. Port Sunlight ble bygd opp på slutten av 1800-tallet av Lever-brødrene som trengte store landområder til å huse en ny såpefabrikk og for å bygge boliger til fabrikkens ansatte. Navnet Sunlight kommer av brødrenes mest kjente merke, Sunlight-såpe.

Port Sunlight ligger på The Wirral, like ved Liverpool.

I Port Sunlight vokste Peter opp i en hyggelig bolig med 3 soverom. Faren Francis var opprinnelig fra Liverpool, med bakgrunn fra militæret. Da Pete var liten jobbet faren hos Sunlight, der han var administrerende direktør. Selv om Pete alltid var glad i faren sin, og så opp til ham, var det moren Evelina som var det store forbildet for Pete i oppveksten. Med sin fargerike og sprudlende væremåte.

Pete Burns: "I lived, I know now, a very solitary (ensom) childhood. I had nothing to compare it with, so it seemed fine to me. I rarely left the house. I didn't need to; I had a secret world I shared with my mother. In those early years, I couldn't possibly have wished for a better friend. She gave me the power to dream, the power to remove myself from where I might not be having any fun, and go inside my head and be somewhere."

Morens fulle navn var Evelina Maria Bettina Quittner von Hudec. Hun kom fra en jødisk familie i Heidelberg, Tyskland, men bodde i Wien på det tidspunktet hun traff den britiske soldaten Francis Burns, mot slutten av 2. verdenskrig. I mangel av annet språk å kommunisere på snakket de to fransk med hverandre.

Fram til Pete var 5 år gammel kommuniserte han med moren på tysk, da det var språket hun behersket og ønsket å prate.

Et senere bilde av Pete (bak) med foreldrene Evelina og Francis.

Evelina var 46 år gammel da Pete ble født. Pete har også en 11 år eldre bror ved navn Anthony som ble født rett etter krigen, i 1948. De to guttene hadde lite med hverandre å gjøre i oppveksten, annet enn felles glede i det å sitte og høre på musikk. Pete: "Tony gave me exposure to music and fashion of that time."

Gjennom broren Tony fikk Pete også gleden av å hilse på Paul Simon, og Mary Travers fra Peter, Paul & Mary, da de overnattet hjemme hos familien Burns i forbindelse med spillejobber i Liverpool-området. 

Pete var knyttet til moren da han var liten, men pga. hennes alkoholproblemer, som skyldtes opplevelser under og etter krigen, gled de fra hverandre da Pete ble eldre.

Pete: "She had a really bad drink problem for many years and that's what drove me away from home at 14. I never went back because I couldn't save her anymore."

Med en far som var borte på jobb det meste av dagen og en mor som enten sov eller ruset seg, tilbrakte Pete mye tid for seg selv i barndommen. Tid som ofte ble tilbrakt foran TVen. Favoritten var Marilyn Monroe, som han likte pga. hennes glamorøse framtoning. Han var også fascinert av cowboyer og indianere, og da han første gang så Sonny & Cher på TV tenkte han at de to var indianere, pga. det mørke håret. Han syntes også at de to så svært bra ut.

Pete: "I was obsessed with the native American Indian culture. That outfit was worn seven days a week."

Pete Burns likte å kle seg ut som indianer da han var liten.

De første platene han gikk til innkjøp av var "Ruby, Don't Take Your Love To Town" med Kenny Rogers, og "These Boots Are Made For Walking" med Nancy Sinatra.

Skolegang fikk Pete først på Church Drive i Port Sunlight. Her troppet han opp på første skoledag med en bag full av dukker. Senere ble han flyttet over til den katolske skolen St. John's i New Ferry. Men generelt tilbrakte Pete lite tid på skolen, da moren foretrakk å ha ham hjemme som selskap.

Allerede på barneskolen var Pete opptatt av å sminke seg. Han pleide også å barbere av seg øyenbrynene, og han pleide å farge håret med grønn skokrem - noe som naturlig nok ble lagt merke til på skolen. Læreren pleide å presentere klassen som 'boys... and Burns'. På starten av 70-tallet ble Pete gjerne sammenlignet med David Bowies kultfigur Ziggy Stardust, uten at Pete var inspirert av Bowie eller likte musikken hans noe særlig. På den tiden foretrakk han Suzi Quatro og Melanie.

Gutten som gikk med lokalavisen var Petes første (avstands) forelskelse. Pete: "I wanted to marry him."

Som 14-åring besøkte Pete en homseklubb for første gang, i Liverpool. Det var også her han fikk sin første seksuelle erfaring med en annen mann. Pete tilbrakte mer og mer tid i Liverpool, da han likte storbylivet og oppmerksomheten han fikk for sin særegne framtoning, der han gikk i kåper fra 1930-tallet og høyhælte sko.

Skolegang ble det lite av. Han ble kastet ut av skolen som 14-åring etter å ha møtt opp i klassen med ildrødt hår, manglende øyenbryn og en gigantisk ørering. I stedet fikk Pete seg jobb hos en frisør på kjøpesentret St. Johns. Det var her han møtte Lynne Corlett, som i første omgang ble en god venn av ham, men som han litt senere flyttet sammen med, i huset til foreldrene hennes.

Pete sammen med kjæresten Lynne Corlett.

I frisørsalongen jobbet også Jayne Casey - en dame som i 1977 kom til å bli kjent som vokalist i rockebandet Big In Japan.

Pete, Lynne og Jayne Casey

Pete tilbrakte også mye tid i London, da broren Anthony bodde her. Sammen med Lynne og Paul Rutherford (senere Frankie Goes To Hollywood) frekventerte de Vivienne Westwoods butikk SEX og de hadde kontakt med folk tilknyttet Sex Pistols - et band som var iferd med å slå igjennom på den tiden. Pete lot seg inspirere av klærne Westwood skapte, og kjøpte med seg flere plagg. Når han vandret rundt i Liverpool med disse, med stort sort hår - full av extensions, sorte linser på øynene og sorte negler, var det mange som lot seg provosere. For muligens var dette et vanlig syn i London rundt 1977, men i Liverpool var man ikke vant til det. Pete: "I wasn't consciously to offend - I just started to realise that, when people are confronted by something on such a level, they can't deal with it."

En annen gang gikk han rundt i gatene med en gjennomsiktig regnfrakk, med kun en g-streng truse under. Pete: "There was silence where I walked in Liverpool. They were dumbstruck (målløs)."

En gang han og Lynne besøkte Petes foreldre, kledd i pønkeklær, begynte moren Eva å gråte. Ikke fordi hun var skuffet over sønnen, men i frustrasjon over at hun selv ikke fikk mulighet til å kle seg slik: "I wish I could be like that. That's What I want to be."

Liverpool var en spennende by å være ungdom i, rundt 1980. Med mange talentfulle mennesker som litt senere kom til å gjøre seg bemerket i musikkbransjen. En av disse var amerikanske Courtney Love. Courtney bodde sammen med musikeren Julian Cope, og var den som brakte LSD inn i Liverpools ungdomsmiljø. Ifølge Pete var hun en selvsikker, intelligent, men svært irriterende jente. Så han gjorde det han kunne for å unngå Courtney og hennes stygge kommentarer rettet mot ham, slik som 'faggot' og 'rooster'.

Pga. samarbeidsproblemer med de andre i frisørsalongen A Cut above the Rest mistet både Pete og Lynne jobben. I stedet begynte de med kleskreasjoner, slik som juksepelser, som de solgte i pønkmiljøet i London. Bl.a. gjennom Vivienne Westwoods butikk Acme Attractions

Pete og Lynne fikk også mulighet til å selge klærne sine i platebutikken Probe Records i Button Street i Liverpool. Pete holdt til i et rom innerst i butikken, men ble etter kort tid invitert til også å stå i disken og selge plater. For det fikk han 500 kroner dagen. Han betalte heller ikke husleie for rommet han leide.

 Legendariske Probe Records lå på hjørnet av Matthew Street

(like ved Cavern Club) og Button Street. Livestedet Eric's lå på motsatt side av gaten.

Geoff Davis som drev Probe var fascinert av Pete og stilen hans, og mente han ville fungere bra som blikkfang overfor kundene. Geoff Davis: "We'll give you £50 a day and just use you as an ornament (pyntegjenstand)."

Pete Burns ble i høyeste grad lagt merke til av kundene i butikken. Ikke bare pga. hans androgyne utseende, men i enda større grad pga. hans skarpe tunge, der han uhemmet kritiserte kundenes valg av musikk - om de i hele tatt fikk lov til å kjøpe platene.. Probe Records kunde: "Pete once refused to sell me a Half Japanese box set in Probe one Saturday afternoon. "I'm not lettin' yer waste yer money on that shite..." Annen kunde: "we dared a mate to go in and ask for 'Long Haired Lover From Liverpool'. He nearly got stabbed. It was great fun." Og: "If you got Pete Burns serving you it was worse than having your head shoved down the toilet in school."

Liverpool Echo har samlet mange av de morsomte historiene fra butikken i noe som kunne vært gitt ut som bok, og Pete Burns ville uavhengig av hans musikalske meritter vært en person som ble omtalt i historien om Liverpool på 70/80-tallet.

Pete Burns bak disken hos Probe Records i Liverpool sentrum.

Ved siden av pengene Pete fikk for å stå bak disken i Probe, tjente han og Lynne gode penger på sine mange kreasjoner. En kveld opptrådte pønkbandet Generation X med Billy Idol på britisk TV, og to av medlemmene av bandet hadde på seg klær som Pete og Lynne hadde designet.

Pete kom ikke inn på den lokale homseklubben pga. den pønkete stilen, så på et tidspunkt hadde han ikke noe sted å gjøre av seg i helgene.

I tillegg til musikken Pete hørte i platebutikken hentet han inspirasjon fra bandene som opptrådte på legendariske Eric's, som lå rett over gaten for Probe Records. Bandet han likte aller best var de amerikanske pønkerne i Wayne County And The Electric Chairs. Bandet som i 1977 hadde en hit med "Fuck Off" var ledet av Wayne County, en dame/mann som var kledd som drag queen. County ble en viktig inspirasjon for Pete, både musikalsk og imagemessig. Pete fikk også muligheten til å tilbringe tid med Wayne ved flere anledninger, noe han satte stor pris på.

Wayne County And The Electric Chairs

Pete befant seg i sentrum av Liverpools musikkmiljø, og kjente folkene rundt Vivienne Westwood og Sex Pistols i London. Men selv hadde han ikke tenkt tanken om å bli med i et band selv. Det var Roger Earle - mannen som startet opp Eric's - som oppfordret Pete til å finne seg et band. Oppfordringen kom i form av en befaling, med en trussel om at Pete ikke fikk komme inn på Eric's igjen ellers. Roger Earle: "Youre' gonna get in a fuckin' band or you're not getting in the club."

På denne tiden var Sex Pistols manager Malcolm MacLaren iferd med å sette sammen et nytt band, kalt Bow Wow Wow, og som vokalist i bandet ønsket han seg Pete Burns. Men MacLaren kunne ikke finne Pete da han dro opp til Liverpool for å spørre ham, så tilbudet gikk i stedet til Boy George (som takket ja, men sluttet like etter).

Roger Earle tok ansvar og satte sammen et band for Pete. Med seg fikk han to av de mest talentfulle musikerne i Liverpool i Pete Wylie og Julian Cope - musikere som begge kom til å oppnå stor suksess i Storbritannia på 80-tallet, med Wah! og Teardrop Explodes

Eric's eier Roger Earle var den som fikk Pete til å bli med i band.

Pete fikk nyttige råd fra de erfarne musikerne. De kalte seg Mystery Girls, etter en New York Dolls låt, og opptrådte første (og siste) gang på Eric's, 4. november 1977. Som oppvarmingsband for Sham 69. Petes opptreden var helt tydelig inspirert av Wayne County.

Pete kunne verken synge eller håndtere et mikrofonstativ, men opplevelsen av å stå på scenen i et tettpakket lokale med entusiastiske ungdommer gjorde inntrykk, og det ga mersmak. Pete: "I'd done it!" Årsaken til at bandet ikke gjorde flere konserter var at Pete ikke var fornøyd med Julians ide om å plassere seg selv bakerst på scenen, med en brannjakke på, mens Pete måtte stå foran med et toalettsete på hodet. Pete gjorde også en konsert med bandet The Malchix, og han prøvespilte for Big In Japan - et band som hadde kjente navn som Holly Johnson (Frankie Goes To Hollywood, Ian Broudie (The Lightning Seeds), Clive Langer (Deaf School) og Bill Drummond (KLF) som medlemmer.

Tidlig i 1979 var Pete tilbake med et nytt band, kalt Rainbows Over Nagasaki, som raskt ble endret til Nightmares In Wax etter forslag fra Roger Earle. Pete ønsket egentlig at bandet skulle hete Sex & Violence.

Nightmares In Wax

Med seg i bandet fikk han Martin Healy på tangent, Mick Reid på gitar, Rob Jones på bass og Paul Hornby på trommer. Healy hadde ingen erfaring som musiker, men Pete valgte å ta ham med fordi han likte humoren hans. Sammen gikk de til innkjøp av en synth til 2000 kroner, som de trodde ville gi dem det disco-orienterte lydbildet som Pete ønsket. Men den eneste lyden de fikk ut av maskinen var 'zeeew'.

Sin første spillejobb hadde Nightmares In Wax på Eric's i juli 1979, som oppvarmingsband for populære Wire.

Martin Healy

Sammen skrev Pete og Healy låtene "Black Leather", "Girls Song" og "Shangri-La". Deretter leide de studiotid i lokale Amazon Studios i Kirkby, utenfor Liverpool. Resultatet ble så bra at de valgte å gi ut låtene på singel - en singel som fikk navnet "Birth Of A Nation". Plata ble gitt på selskapet Inevitable Records, slik så mange andre Liverpool-band gjorde rundt 1980. Selskapet var eid av Pete Fulwell som var med og drev Eric's. "Black Leather" som var låta som fikk mest oppmerksomhet var mørk. Den var disco-aktig og fengende, med innslag av "That's The Way I Like It" med KC & The Sunshine Band. Allerede her kunne man kjenne igjen Petes intense, kraftfulle stemme.

  

 Singelen "Birth Of A Nation" med Nightmares In Wax

"Birth Of A Nation" solgte overraskende bra da den ble gitt ut i mars 1980, og den førte til stor interesse fra radiostasjoner, colleger og nattklubber i Nord-England. På releasedato ble singelen også spilt hos legendariske John Peel BBC radio. Like etter hadde Pete og bandet to nye låter klar, med "Flowers" og "I'm Falling".

Utestedet So It Goes ønsket at de skulle komme og opptre. Pete var ikke fornøyd med bandnavnet Nightmares In Wax og ønsket å presentere seg under noe annet på konserten, og etter å ha bladd gjennom boken "Those Who Died Young" kom han opp med navnet Dead Or Alive. Et navn han valgte å beholde resten av karrieren. Pete: "It seemed so dramatic, I was like, Whatever, OK."

"Flowers" og "I'm Falling" var to svært flotte låter med klar inspirasjon fra The Doors, noe som var i tiden i Liverpool-rocken. Petes stemme kunne minne om Jim Morrison, med sin kraft og engasjement. Pete: "Doors albums were flying round while there still was Echo & The Bunnymen (som var Doors-inspirert), and I thought, 'Oh quick - best hop on that one'."

"Flowers" og "I'm Falling" ble gitt ut på singel i 1980 under det nye Dead Or Alive-navnet. På selve singelen var Nightmares In Wax strøket over, mens Dead Or Alive var skrevet under. Singelen ble produsert av Ian Broudie fra Big In Japan - en mann som kom til å gjøre det svært bra som produsent på 80-tallet, og som medlem av bandet The Lightning Seeds.

 Nightmares In Wax endret navn til Dead Or Alive

Singelen slo godt an, og Dead Or Alive ble invitert til å opptre live på nasjonal TV, noe som førte til at bandet ble kjent i andre deler av England også.

I august 1980 valgte Pete og Lynne å gifte seg, hos byfogden i Liverpool. Vielsen ble av det humoristiske slaget, da vigsleren lurte på hvem av de to som var bruden. Pete sa da at det var ham. Ingen venner var invitert til vielsen, og det ble heller ikke holdt noen fest i ettertid. Pete: "We didn't want any of that wedding reception crap - people drunk and making speeches. We just wanted to get it done."

I mars 1981 var Dead Or Alive ute med den goth/Doors-inspirerte "Number Eleven". I likhet med "I'm Falling" og "Flowers" var dette en spennende låt med et proft lydbilde. At dette var bandet som tre år senere slo gjennom med synthpop-hiten "You Spin Me Round" er vanskelig å forstå.

Det skulle deretter gå et helt år før Dead Or Alive var ute med en ny singel, med den mer avdempete goth-balladen "The Stranger".

      

Singlene "Number Eleven" og "The Stranger".

Samme år ga de ut singelen "It's Been Hours Now". I mellomtiden hadde de fått platekontrakt med det større London-selskapet Rough Trade. Her fikk de fikk eget kontor i Bold Street i Liverpool, og de fikk sin egen manager i Doreen Allen. Pete: "Things were definitely on the up."

Dead Or Alive fikk muligheten til å opptre på TV med "It's Been Hours Now"

I 1982 gjennomførte Dead Or Alive også sin første turne, med konserter i England.

Siden de endret navn til Dead Or Alive hadde besetningen i bandet endret seg. Den dyktige Wayne Hussey som senere kom til å oppleve suksess med The Mission og Sisters of Mercy kom inn på gitar, mens Joe Musker overtok som trommeslager. Dead Or Alive fikk også ny bassist i Mike Percy. Sammen med Pete var Percy den eneste som fortsatt var medlem av bandet da de i 1984 ga ut "You Spin Me Round".

 Mike Percy ble en viktig mann for Dead Or Alive.

På samme tid som Dead Or Alive var iferd med å slå gjennom var musikk inspirert av New Romantic-moten det store i England, med band som Culture Club, Visage, Spandau Ballet og Adam & The Ants. Dead Or Alive ble aldri endel av denne bølgen, til tross for Petes androgyne utseende og fargerike framtoning som gjorde at man lett kunne putte Dead Or Alive i samme bås som de London-baserte bandene.

Noe av årsaken til at de ikke fikk det store gjennombruddet på denne tiden var at Pete viste lunken interesse til tilbud fra giganter som Virgin Records, Island Records og Epic - rett og slett fordi han følte at han hadde det bra der han var, med tilhengerskare i Liverpool-området og jobb hos Probe Records 2 eller 3 dager i uken. Pete: "I was doing these shows and I could work behind the counter in Probe two or three days a week. It was all I wanted, so what did I want that they could offer me?"

Tilslutt valgte Pete og bandet å gi etter, og takket ja til et tilbud fra Epic Records om å gi ut 10 album. Hovedårsaken til at de ga etter var at Epic forstod deres ønske om å jobbe langsiktig. I tillegg til at de fikk kunstnerisk frihet. Pete: "We wanted a long-term deal, for more than a handful of singles and a launch album. We wanted time to develop and grow." Pete og bandet fikk hele 350.000 kroner (i 1983) som en første utbetaling fra Epic. Pete: "It made me feel like a millionaire."

i 1983 ble "Misty Circles" gitt ut som første singel på Epic. Pete hadde ønske om at låta skulle ha samme røffe syntetiske lydbilde som Divines "Native Love". Men allerede her var Pete og Epic uenige, da sistnevnte ønsket at de skulle høres ut som Culture Club. Likefullt ble resultatet slik Pete ønsket, etter profesjonell hjelp i studio fra Tim Palmer og Dave Allen - folk som hadde vært med og produsert "Dare" med The Human League.

Baksiden av coveret til "Misty Circles"

"Misty Circle" ble en hit og Dead Or Alives første plassering på den britiske topp 100-listen. De fikk også mulighet til å opptre i det populære ungdomsprogrammet Razzmatazz ITV.

    

Pete hadde likt arbeidet til Tim Palmer, men da de skulle i studio for å spille inn albumet "Sophisticated Boom Boom" hadde Epic hentet inn tyske Zeus B. Held. Han hadde bakgrunn fra electronica, med bl.a. Gina X. Pete var skeptisk, men det viste seg å være ubegrunnet da de to hadde ganske lik oppfatning om hvordan lydbildet på plata burde være. Pete: "He was my favourite ever to work with. There was just joy, and laughter." Dessuten ble også Tim Palmer med som lydtekniker.

I forkant av innspillingen av plata ble det igjen gjort endringer i besetningen i bandet. Martin Healy som hadde vært med siden starten ga seg som keyboardist og ble erstattet av Tim Lever. På trommer kom billedskjønne Steve Coy inn. 

En ung Steve Coy

Coy hadde et utseende som kunne minne om Pete, med sitt lange mørke feminime hår. Og hans inntreden i bandet ytterligere forsterket det androgyne preget Dead Or Alive hadde. Coy som var fra Kirkby, øst for Liverpool, var en svært dyktig trommeslager med bakgrunn fra Liverpool-bandet Ponderosa Glee Boys. Coy gikk under kallenavnene Steverino.

Steve Coy på trommer, fra tiden i Ponderosa Glee Boys

Ut av bandet forsvant dessverre Wayne Hussey. Han hadde blitt mormoner og ønsket å bruke mer tid på sin religion. I tillegg var det ikke lenger plass til hans gitarspill på samme måte som det hadde vært da de litt tidligere spilte goth-rock. Han er likevel kreditert på albumet "Sophisticated Boom Boom" , og han var med og skrev ca. halvparten av låtene på albumet.

I 1983 fikk Dead Or Alive den klassiske besetningen,

med Mike Percy, Steve Coy, Pete Burns, og Tim Lever.

lnnspillingen av plata ble gjort sentralt i London, høsten 1983. Når de ikke var i studio bodde bandet i en flott leilighet i Maida Vale, eller de handlet klær i butikken til Vivienne Westwood. Samarbeidet med Held og Palmer gikk svært bra, og Pete gledet seg over koret som hadde hjulpet Scritti Politti på albumet "Songs to remember" deltok. Det samme gjorde blåserrekken The Kick Horns (David Gilmour, China Crisis). Pete: "Oh, it was such a joy to wake up every day and go to that studio. They were the happiest days of my life."

Den fengende "Misty Circles" hadde vært ute på singel i mai 1983, og i august ble "What I Want" gitt ut på samme tid som albumet ble lansert. "What I Want" var dramatisk og dansbar, men den ble ikke noen større hit, med 88. plass på den britiske singellisten, og en flott 4. plass på den amerikanske dance-listen. Det ble ikke laget musikkvideo til noen av de to singlene, noe som irriterte Pete.

Til tross for begrenset interesse for singlene ble albumet "Sophisticated Boom Boom" en suksess med 29. plass på den britiske singellisten. Britisk presse hadde allerede oppdaget Pete, både for hans utseende og friske uttalelser. Også coveret på albumet var egnet til å provosere og bli lagt merke til, med Pete kledd i jaguar-lignende pels, liggende i en utfordrende stilling.

Albumet "Sophisticated Boom Boom" ble gitt ut høsten 1983.

"Sophisticated Boom Boom" var en samling dansbare synthlåter, med et røft lydbilde og Petes kraftfulle stemme, som kunne veksle mellom sang og skrik. Alle låtene på plata var skrevet av bandet, med unntak av KC & The Sunshine Band-coveren "That's The Way (I Like It)".

I januar 1984 ble "I'd Do Anything" gitt ut som singel. Og med den ble det endelig laget en musikkvideo. Anerkjente Tim Pope (The Cure, Men Without Hats m.m.) var produsent. Videoen viste at Pete passet perfekt til mediet, med sitt utseende og teatralske væremåte. Dessverre nådde singelen kun 79. plass i Storbritannia. Noe av årsaken kan være at MTV nektet den spilt fordi de mente at Pete (eller Steve Coy) hadde fremstått som transseksuell i videoen.

Musikkvideoen til "I'd Do Anything"

Bedre gikk det med den 4. og siste singelen fra albumet, coverlåta "That's The Way (I Like It)". Om videoen til "I'd Do Anything" hadde vært provoserende var det ingenting i forhold til den nye videoen, der Pete framstod på en svært vågal måte sammen med 5 kvinnelige kroppsbyggere. Opptakene ble gjort i garderoben til Arsenal fotball klubb. Ikke overraskende var det flere TV-stasjoner som nektet å vise musikkvideoen da den ble sendt ut. Pete: "It's not outrageous enough to be banned outright and it's not safe enough to be shown a lot, so it doesn't look as if anyone's going to see it unless they stay up 'til three in the morning to watch obscure news programmes."

Singelen nådde en fin 22. plass i Storbritannia. Dead Or Alive fikk også gleden av å opptre i det svæty populære musikkprogrammet Top Of The Pops på BBC TV, noe som var et høydepunkt så langt i karrieren. Med seg på scenen der hadde de både Kick Horns og damene som hadde koret på albumet.

Til tross for at Pete også tidligere hadde covret "That's The Way (I Like It)" hevdet han i et intervju med Smash Hits Magazine at han hatet låta, og at innspillingen var en kompromiss med plateselskapet. Pete: "It was the biggest compromise I've ever made in my career."

    

Dead Or Alive på Top Of The Pops i 1984.

Pete og bandet ble også oftere og oftere å se på forsiden av de kulørte musikkmagasinene, noe Pete satte pris på. I hele tatt følte han at livet var bra, og han nøt hvert minutt av det. Å tilbringe kveldene på nattklubbene gjorde han imidlertid ikke, da han var opptatt av sunn livsførsel og nok søvn.

       

Inspirert av suksessen de opplevde gikk Pete igang med å skrive låter til et nytt album. En av låtene han kom opp med var "Spin Me". Den var en miks av låter bandet tidligere hadde skrevet, og inspirert av Luther Vandross' "I Wanted Your Love" (det er en viss likhet). 

Pete var fortsatt fascinert av amerikanske Divine, og i juli 1984 ga han ut den svært fengende singelen "You Think You're A Man". Den hadde det samme røffe synth-soundet som "Native Love". Pete fikk ikke lov til å reise over til USA for å jobbe med Bobby "O" som hadde produsert "Native Love". Men til sin overraskelse fant Pete ut at "You Think You're A Man" ikke var produsert av ham, men derimot av den da ukjente produsent-trioen Stock, Aitken & Waterman. Og de var britiske  og bodde i London, og dermed lettere å komme i konktakt med.

Stock, Aitken & Waterman hadde stor suksess på 80-tallet med sine produksjoner.

Epic Records var skeptisk til å la Pete og bandet få samarbeide med SAW da de tre var kjent i bransjen, men ikke som produsenter. Epic ønsket i stedet å koble Dead Or Alive sammen med Clive Langer - kjent for sine produksjoner for Madness. Men Langer likte ikke "Spin Me", så Pete bestemte seg for å ta opp et personlig banklån på 25.000 kroner slik at han kunne hyre SAW og leie et studio. Pete Waterman som var den som ledet produksjonstrioen likte "Spin Me", og mente de kunne skape en nr. 1 hit ut av den. 

 Dead Or Alive i studio sammen med Stock, Aitken & Waterman

Etter to dager i studio i London var "You Spin Me Round (Like A Record)" ferdig innspilt - en innspilling som gikk over all forventning. Pete: "Those times in London were magical. We were still hungry, we were still fighting."

Pete Waterman omtalte "You Spin Me Round (Like A Record)" som techno-disco, med inspirasjon fra Motown: "It was new technology play Motown." 

Mike, Tim og Steve følte seg satt på sidelinjen under innspillingen, da SAWs musikk var skapt av maskiner og ikke instrumenter. Likefullt ble innspillingen en veldig lærerik tid også for de - kunnskap som de tok med seg til senere innspillinger.

"You Spin Me Round (Like A Record)" ble Dead Or Alives store gjennombrudd.

Muff Winwood hos Epic mislikte "You Spin Me Round (Like A Record)" sterkt da han fikk høre den, og omtalte den som søppel. Winwood mente de burde avbilde Pete Waterman (som han kjente) på forsiden av albumcoveret på Dead Or Alives neste album om singelen floppet. Epic og Winwood ønsket heller ikke å bruke penger på en musikkvideo for låta, så Pete og SAW endte opp med å betale for den selv. Musikkvideoen til "You Spin Me Round (Like A Record)" ble svært stilfull og har i ettertid endt opp som en av de mest kjente fra 80-tallet. Mye takket være Petes kunstneriske talent.

Musikkvideoen til "You Spin Me Round (Like A Record)" 

"You Spin Me Round (Like A Record)" ble gitt ut på singel 5. november 1984, og først 9. mars 1985 gikk den til topps på singellisten i Storbritannia, i 2 uker. Låta gikk inn i Guinness Book Of World Records som den singelen som har brukt lengst tid på å gå til topps.

Singelen ble en stor hit ellers i verden også, med 1. plass i Irland, Sveits og Canada. Det ble topp 6 i land som Australia, Belgia, Tyskland, Italia, Nederland, New Zealand og Norge. I U.S.A. ble det en fin 11. plass. Til tross for Petes kontroversielle utseende og væremåte lot folk seg sjarmere av den fengende låta. 

"You Spin Me Round (Like A Record)" har endt opp som en ekte 80-talls klassiker som har blitt covret mange ganger av ulike artister. I 2005 nådde låta 3. plass på VG-lista i en coverversjon gjort av Queer (Homsepatruljen på TV3). I Storbritannia var låta inne på singellisten både i 2003 og 2006. Sistnevnte med en sterk 5. plass.

Pete ble sjokkert da han hørte at låta hans var blitt nr. 1 i Storbritannia, samtidig ble han litt redd fordi han skjønte at alt kom til å endre seg nå. Pete: "I just felt sick, because I knew everything was going to change."

       

Og forandringer ble det. I Liverpool ble han en hatet person blant folk i gata. Tidligere hadde de akseptert Pete fordi de så på ham som en raring/en som det var litt synd på pga. sitt behov for å kle seg 'rart'. Men etter at han oppnådde suksess mente de at han stakk seg fram for mye, og at han ikke passet inn i Liverpool. Pete: "It was all very hostile (fiendtlig). I'd be called 'The Shame Of Liverpool, you piece of fucking filth! (skitt)' It was hatred. I mean really hatred."

Pete fikk også større oppmerksomhet i media, og hans skarpe uttalelser om andre popstjerner ble blåst opp på en måte han ikke likte. Slik som da han omtalte Culture Clubs Helen Terry som feit. Noe Smash Hits Magazine konfronterte Pete med i et intervju som ble publisert 28. mars 1985.

I samme intervju skrøt Pete av The Smiths og sanger Morrissey som han hadde stor respekt. Like i forveien hadde Morrissey omtalt Pete på en positiv måte, og uttrykt ønske om å få møte ham. Så 9. oktober 1985 sørget Smash Hits for at de to fikk muligheten til å hilse på hverandre, i noe som ble hovedoppslaget i det nummeret. 

The Smiths og Dead Or Alive framstod som musikalske motsetninger i 1985, både musikalsk og imagemessig, der The Smiths nøt stor respekt hos kritikerne for sine plater mens Dead Or Alive og Pete Burns hadde liten kredibilitet.

I møtet mellom de to ble det raskt klart at de var svært gode venner allerede, og at de tilbrakte mye tid sammen. Pete hadde fulgt The Smiths på en turne de gjorde, og de hadde for vane å sende blomster til hverandre om den andre var nedfor. Noen dager i forveien hadde de to spasert i tre timer sammen. 

Pete Burns: "If I hear he's down or depressed, I'll send him a bunch of flowers. Nothing brings him out like a bunch of flowers." 

Morrissey: "Pete has been a wonderful friend to me. He really does care and when I get depressed he'll pester and he'll persecute in a wonderful way. Other people would just leave me alone but he won't do that."

Og der de begge var kjent for sin skarpe tunge mot alt og alle hadde de stort sett bare pent å si om hverandre og musikken den andre laget.

Morrissey: "'You Spin Me Round' is a hallmark in British music and it will never ever date."

Pete Burns: "I am a Smiths fan. I'm not supposed to admit that, but it's always exciting when they're on 'Top Of The Pops' (på BBC TV).

 

Morrissey og Pete Burns på forsiden av Smash Hits

Det store salget av Dead Or Alives plater ga store inntekter til Pete, slik at han og Lynne fikk råd til å kjøpe en leilighet i eksklusive Holland Park Avenue, i Kensington i Vest-London.

Etter suksessen med "You Spin Me Round (Like A Record)" reiste Pete og bandet til mange europeiske land for å delta i TV-show, og for å stille opp til intervjuer. Det ble også tid til å reise over til Japan for å stille opp i TV-show der, bl.a. ble Pete intervjuet av en japansk programleder som ikke snakket engelsk, noe han syntes var en litt merkelig opplevelse.

 

Dead Or Alive på japansk TV i 1985.

Deretter bar det tilbake til studio for å spille inn et album i full fart. Låter var allerede skrevet av bandet, og innspillingen ble gjort unna på kun 3 uker, med Stock, Aitken & Waterman som produsenter. Stemningen i studio var dårlig under innspillingen, da bandet og produsentene stadig vekk havnet i krangel med hverandre. Pete var ikke fornøyd med det ferdige resultatet. Likefullt ble "Youthquake" et underholdende album med mange fengende låter, og med et originalt lydbilde, som en miks mellom goth og dance. Det var også fornøyelige tekstlinjer på plata, slik som denne: "I wanna be a toy! I can't be treated ke no ordinary boy!"

"Youthquake" fikk bra kritikk mange steder da det ble gitt ut i mai 1985, slik som i musikkbladet Smash Hits. Salgsmessig gikk det også bra, med bl.a. 9. plass i Storbritannia, 8. plass i Canada, 10. plass i Sveits, 17. plass i Australia og 31. plass i U.S.A.

De stilfulle bildene av bandet på "Youthquake" ble tatt av motefotografen Mario Testino.

"Youthquake" ble et salgsmessig høydepunkt for Dead Or Alive.

Det ble gitt ut ytterligere tre singler fra "Youthquake", med "Lover Come Back To Me" (11. plass i Storbritannia, 5. plass i Sveits), "In Too Deep" (14. plass i UK, 12. plass i Irland), og "My Heart Goes Bang" (23. plass i UK, 12. plass i Japan). 

Musikkvideoen til "In Too Deep"

En dame som satte stor pris på suksessen Dead Or Alive opplevde, var Petes mor Evelina. Hun tapetserte hjemmet i Port Sunlight med postere av Pete og bandet, noe Pete syntes var morsomt.

Pete var kritisk til lydbildet på "Youthquake", og han mente at gode låter som "Lover Come Back To Me" og "My Heart Goes Bang" endte opp som 'søppel' pga. hastverket de hadde med å få ferdig plata. Pete: "Lover Come Back To Me" og "My Heart Goes Bang" were good songs,  but then listen to the album - it's crap."

Låtene som ble gitt ut på singel ble remixet av SAW og gitt et mer detaljrikt og dansbart lydbile, noe Pete satte pris på. Pete: "When we remixed the songs later for singles, they were great."

Etter et år med promotering, TV-show og en britisk turne gikk bandet i studio våren 1986 for å spille inn oppfølgeren til "Youthquake". Igjen med Stock, Aitken & Waterman som produsenter. Pete var fornøyd med innspillingen og resultatet, selv om bandet og SAW var uenige om den musikalske retningen. I tillegg var SAW opptatt med så mange andre artister på den tiden at de ikke fikk tilbrakt så mye tid sammen i studio som Pete ønsket.

lkke overraskende fikk "Mad, Bad & Dangerous To Know" et utpreget SAW-lydbilde, noe som ikke var like populært hos alle, da det var ultra-kommersielt og syntetisk, og ganske likt andre SAW-produksjoner fra samme tid, slik som Mel & Kim, Bananarama og Princess. Hi-NRG var et navn som ble brukt om lydbildet til Dead Or Alive og andre lignende artister på den tiden. 

Borte var mye av sjarmen som "Youthquake" hadde, med sitt 'kvasi-gotiske' preg og gode poplåter. "Brand New Lover", "Something In My House", "I'll Save You All My Kisses" og "Hooked On Love" var fengende nok, og lydbildet var kompakt med mange syntetiske detaljer. På "Something In My House" ble det brukt cello og flamenco-gitar, noe Pete var stolt av.

Stolt var Pete også av "Brand New Lover". Mange år senere uttalte Pete at låta og denne innspillingen var så bra at det ikke var mulig å gjøre den bedre, da han vurderte å lage en remix til albumet "Fragile". Pete: "There's absolutely no way we can better this. Just leave it alone. It can't go on the album, it can't be bettered. Because I consider that to be one of our finest works."

Alle låtene på plata ble skrevet av Dead Or Alive, da de ikke ønsket hjelp utenfra. Noe av årsaken var at de som opphavsmenn til bandets låter ville ha krav på større andel av inntektene - inntekter de ellers genererte mye av, men som de følte de så lite til. Stock, Aitken & Waterman hadde i forkant av innspillingen skrevet låta "Respectable", men pga. bandets valg ble den gitt videre til den ukjente jenteduoen Mel & Kim i stedet. I 1987 gikk deres versjon til topps i Storbritannia samt en rekke andre land.

Albumet "Mad, Bad & Dangerous To Know"

Tittelen "Mad, Bad & Dangerous To Know" henspilte på Lady Caroline Lambs (levde på 1800-tallet) omtale av den britiske aristokraten Lord Byron. Det gotiske coveret på plata med Pete i forgrunnen var inspirert av et motiv fra slottet Chateau de Raray i Frankrike.

"Mad, Bad & Dangerous To Know" ble lagt ut for salg 21. november 1986, til avmålt interesse i pressen. Plata ble heller ikke den samme salgssuksessen som "Youthquake", med 27. plass i Storbritannia, 52. plass i både U.S.A. og Canada, 21. plass i Sverige og 37. plass i Australia. Et land som for alvor oppdaget Dead Or Alive med denne plata, var Japan. Der gikk plata helt til topps, og i årene som fulgte ble landet det viktigste markedet for Pete og co.

 Japansk turneplakat med Pete Burns og Steve Coy.

Noe av årsaken til den synkende interessen for Dead Or Alive var mangelen av store hits. Både "Brand New Lover", "Something In My House", "I'll Save You All My Kisses" og "Hooked On Love" ble gitt ut som singler uten å nå opp i Europa. "Brand New Lover" gikk likevel til topps i Japan og på den amerikanske dance-listen (15. plass på den ordinære singellisten). I Storbritannia ble "Something In My House" den største hiten, med 12. plass, og 3. plass på den amerikanske dance-listen.

1. januar 1987 fikk Dead Or Alive muligheten til å opptre i Japan. I Osaka, der de framførte 11 av sine mest kjente låter.

Tidlig i 1987 fikk Petes mor Eva lungekreft. Dagen etter at hun fikk den tunge beskjeden valgte hun å stille opp til fotoshoot sammen med Pete for avisen Mail On Sunday. Smilende, og pent antrukket, uten at noen kunne se på henne hva hun følte innvendig.

På denne tiden fikk Pete telefon fra manager Chris Morrison om at Dead Or Alive skulle ut på turne, som oppvarmingsband for Madonna på hennes "Who's That Girl Tour". Morrison trodde Pete skulle bli kjempeglad, men i stedet ble han sint for at manageren kunne foreslå noe sånt når moren kun hadde måneder igjen å leve. Det endte med at oppdraget ble gitt til det skotske bandet Hue & Cry i stedet. Men i mangel av penger valgte Pete og Dead Or Alive å dra over til U.S.A. for å gjøre konserter, i juli, oktober, og november 1987. Under den siste konserten, i New York 24. november fikk Pete telefon om at moren var død. 

Tilbake i England ble de økonomiske problemene verre, og Pete så seg nødt til å selge den flotte leiligheten han hadde i Holland Park Avenue, i Kensington i Vest-London. Pga. tidsnød ble den solgt under takst.

Selv om flere turneer ville hjulpet på økonomien var ikke Pete motivert til å reise verden rundt. Et unntak var Japan - et land som Pete følte var spennende, og der folk var oppriktig interessert i Dead Or Alives musikk. Pete: "They were great, and they work like slaves." At de var høflig, lot ham være i fred på gata, og betalte godt for konsertene og TV-showene han stilte opp på, hjalp også på gleden av være i Japan.

I 1987 ble det gitt ut et samlealbum med Dead Or Alive, kalt "Rip It Up". Her var bandets hitlåter mikset sammen til en låt - som om det var en DJ på et diskotek som spilte dem. Det var Pete og co. som stod bak miksingen, noe som viste at de var iferd med å ta over rollen som produsenter på egne utgivelser. Salgsmessig ble ikke "Rip It Up" noen suksess.

Samleplata "Rip It Up"

I 1988 var Dead Or Alive klar med sitt 3. studioalbum, kalt "Nude". Selv om Mike Percy og Tim Lever var med og skrev låter til plata, og de er avbildet på coveret, hadde de sluttet i bandet på det tidspunktet "Nude" ble gitt ut. 

I 1988 valgte Tim Lever og Mike Percy (til høyre) å forlate Dead Or Alive.

Percy og Lever valgte å fortsette musikkarrieren som produsenter under navnet One World Productions. I årene som fulgte laget de remixer av singelutgivelser for artister som Dannii Minogue, The Pasadenas og Pauline Henry.

Mike Percy og Tim Lever.

"Nude" var produsert av Pete og Steve Coy. Coy spilte også de fleste av instrumentene på plata. Pete: "We produced it ourselves. We'd never done that before, so that was great."

"Nude" ble veldig personlig for Pete, med tekster som handlet om tap (av moren), i "Give It Back", "Our Love Is Mine", "Baby, Don't Say Goodby", og "I Cannot Carry On". Pete: "It contained a lot of hurt and anger."

I likhet med samleplata "Rip It Up" hadde "Nude" et klart dance-preg, slik som på førstesingelen "Turn Around And Count 2 Ten". Også på denne plata gikk låtene over i hverandre. Lydbildet var røffere enn på de foregående platene, og i stor grad tilpasset musikkscenen i 1988. Salgsmessig gikk det dårlig både med albumet og singelen. Unntaket var japanerne som elsket plata. Her gikk "Nude" helt til topps på albumlisten. I U.S.A. fikk Dead Or Alive 1. plass på dance-listen med  "Come Home with Me Baby" mens  "Turn Around And Count 2 Ten" nådde 2. plass.

Noe av årsaken til at plata solgte dårlig var at plateselskapet og butikkene reagerte på coveret, der Pete var avbildet på en utfordrende måte, kun iført en skinntruse. Pete syntes det var urettferdig at Prince slapp unna med lignende cover, men hans cover ble regnet som vulgært.

  

"Nude" fra 1988, med et av flere alternative cover.

Til tross for lunken interesse for bandet i mange land var Pete selv svært fornøyd med "Nude". Pete: "It was great, that album, really good. Beacause it was so good, we'd just gone on and everything was overlong."

Etter "Nude" valgte Pete og Steve å forlate Epic Records der alle bandets plater fram til da hadde vært gitt ut. Økonomisk gikk ting bedre for ham og Steve på denne tiden. Hovedsakelig pga. suksessen i Japan, men også pga. royalty for radiospilling/salg av tidligere utigivelser. Pete: "They all built up a very nice living for me."

Muligens var det god økonomi som gjorde at Pete og Steve hadde råd til å hyre inn noen av de flinkeste musikerne i Storbritannia til innspillingen av sitt neste album "Fan the Flame (Part 1)", som ble gitt ut i 1990. På keyboard fikk de hjelp fra musikkologen Peter Oxendale - en mann som hadde bakgrunn fra glamrock bandet Sparks, og som på 2000-tallet ble regnet som ekspert på vurdering av om en låt var en plagiat av en annen eller ikke.

På elektrisk fiolin fikk de hjelp fra Billy Currie fra Ultravox. Sistnevntes fiolinspill på "Vienna" regnes fortsatt som et av de fineste øyeblikkene på 80-tallet. På koring deltok både popbandet London Beat ("I've Been Thinking About You") og London Community Gospel Choir. De fikk hjelp med produksjonen fra Tim Weidner - kjent for sitt samarbeid med Seal.

Peter Oxendale ble en viktig samarbeidspartner for Pete og Steve på "Fan the Flame (Part 1)", der han var med og skrev alle låtene i tillegg til at han spilte keyboard. Pete lærte mye av Oxendale når det gjaldt låtstruktur, og det å sette sammen ideer til en god låt. Pete: "He could transpose all the things together and change the relevant note in a much more intelligent way than, for instance, Madonna does. Peter Oxendale helped med through that."

Peter Oxendale (til høyre) ble som et tredje medlem av Dead Or Alive på "Fan the Flame (Part 1)"

Resultatet ble en langt bedre plate enn "Nude", som til tross for at det var dance-orientert musikk også var en pop-plate. Den kunne også minne om Stock, Aitken & Watermans 80-talls produksjoner. Det var også funnet plass til en Frank Sinatra-inspirert ballade i "Blue Christmas" på plata.

Albumet "Fan the Flame (Part 1)" fra 1990.

"Fan the Flame (Part 1)" ble gitt ut 13. desember 1990. Det hastet med å få den ferdig, da det var planlagt en større turne i Japan på samme tid. Det ble gitt ut tre singler fra plata, med de dansbare - fengende "Your Sweetness (Is Your Weakness)", "Gone 2 Long" og "Unhappy Birthday". Dessverre nådde ikke verken albumet eller singlene opp på listene rundt om da de ble gitt ut. Muligens med unntak av Japan (der jeg ikke har tilgang til listene: Webmaster).

I musikkvideoen til "Your Sweetness (Is Your Weakness)" kunne man tydelig se at Pete hadde tatt injeksjoner i leppene for å få de til å se fyldigere ut.

Det ble laget en stilfull musikkvideo til "Your Sweetness (Is Your Weakness)"

Turneen i Japan ble en suksess, med et flott sceneshow og entusiastiske japanere. Pete: "We did a great show for the 'Fan The Flame Tour' - it was dance, but we had ballet dancers and video projections of roses on fire... It was sound and vision."

I tillegg til Japan turnerte Dead Or Alive også i U.S.A. Under konsertene ble det solgt en kassett med låter Pete hadde spilt inn sammen med en pianist i Accessible Sound Studio i Houston, Texas. Pete: "I said, 'Get me a piano player and get me some sheet music,' and they did."

Blant låtene på "Love Pete" var standarder som "Will You Still Love Me Tomorrow", "Different Drum", og "My Funny Valentine", i tillegg til låter med Dead Or Alive. Versjonene var nakne, med Petes såre stemme. Intensjonen hans var å gi ut låtene under navnet "Fan The Flame (Part Two)", men misfornøyd med resultatet gjorde han ikke mer ut av opptakene enn at de havnet på kassett med begrenset lydkvalitet.

I innercoveret på kassetten som raskt ble et samleobjekt skrev Pete disse ordene: "This was recorded with no rehearsal, no money, no overdubs, and no sleep. I stand for freedom of existance, speech, sexuality, colour, and choice. Choice to love who and what you want."

Kassetten "Love Pete" som ble gitt ut i Petes navn.

Etter utgivelsen av albumet "Fan The Flame (Part I)" i 1990 gikk det hele 5 år før Dead Or Alive var ute med et nytt album. Men i tillegg til "Love, Pete" ble et det gitt ut flere plater der Pete deltok. I 1994 var han ute med en elektronisk coverversjon av David Bowies klassiker "Rebel Rebel". Låta var fengende, men Bowie hadde tydeligvis ikke sansen for Burns og Dead Or Alive, så han nektet å la ham gi den ut på plate. I stedet ble låta gitt ut under pseudonymet International Chrysis. Singelen var et samarbeid mellom Pete og Steve Coy. I Storbritannia ble det 76. plass på singellisten.

Under sine mange opphold i U.S.A. traff Peter på flere kjente fjes, slik som Eddie Murphy, David Duchovny og Debbie Harry fra Blondie

I 1994 deltok Pete også på singelen "Sex Drive" med den italienske DJ-kvartetten Glam. Innspillingen ble svært innbringende for Pete: "I got a flat fee of £6000 - because I wrote the song - and a fur coat for doing that record 'Sex Drive'. It took two days."

I 1994 fikk Pete også oppmerksomhet da han deltok i Pop Quiz på BBC TV, med bl.a. Toyah Willcox.

I 1995 var Dead Or Alive ute med sitt 6. studioalbum, kalt "Nukleopatra". Plata var spilt inn Pete Watermans studio, med Steve Coy og Barry Stone som produsenter. Plata ble i første omgang kun gitt ut i Japan, da bandet ikke hadde kontrakt med noen europeiske eller amerikanske plateselskap. Først senere ble plata gjort tilgjengelig i andre deler av verden, men da med en annen track-liste og coveromslag enn den japanske.

 "Nukleopatra" fra 1995.

Den japanske utgaven var en techno/dance-plate, noe som falt i smak hos japanerne, der plata ble nok en salgssuksess for Pete og Steve. "Nukleopatra" inneholdt flere låter som Pete hadde gitt ut på plate tidligere, slik som "Rebel Rebel", "Sex Drive", "I'm A Star" ("Total Stranger" på "Fan The Flame"),  og "Unhappy Birthday" (fra "Fan The Flame"). "Sex Drive" ble gitt ut på singel pånytt i anledning denne utgivelsen, denne gang under Dead Or Alive navnet.

Det ble også gjort en cover av Blondies klassiker "Picture This". Pete Burns: "I wanted to do "Dreaming", but "Picture This" was everyone else's choice for some reason."

 Pete og Steve utgjorde Dead Or Alive i 1995.

I 1996 ble "You Spin Me Round (Like A Record)" gitt ut som singel i remiket versjon. Låta ble også å finne på den australske og europeiske utgaven av "Nukleopatra" fra samme år.

Etter "Nukleopatra" gikk det igjen 5 år før Pete og Steve var ute med en ny plate. I mellomtiden gjorde Pete seg mest bemerket for sitt ekstreme utseende, med svært svulstige lepper og stramme øyeparti. Selv var Pete svært fornøyd med inngrepene. Pete: "I've always been a supporter of plastic surgery, even when it was a dirty word. And look at it now! It was a need in me to become what I became."

I 1985 tok han sin første skjønnhetsoperasjon, da han opererte nesen. Dette ble gjort 5 dager før innspillingen av musikkvideoen til "You Spin Me Round". For å skjule arrene hadde han på seg øyelappen som bidro til at Pete framstod som litt 'mystisk' i videoen.

I 1989 hadde Pete sin første botox injeksjon, og i årene som fulgte ble det mange av dem, noe som medførte stor smerte og endringer i utseendet som ikke ble slik Pete hadde sett for seg. Etter en operasjon i 2004 var smertene så store at selv 18 smertestillende tabletter daglig ikke var nok til å ta bort smertene. Pete: "The pain was unbelievable - I was rolling on the floor screaming. There were holes appearing everywhere, with pus coming out."

I 2004 ble en av skjønnhetsoperasjonene så mislykket at Pete måtte søke eksperthjelp i Italia. Ifølge ham måtte legene løfte av huden på ansiktet for å renske bort all botoxen under, og så legge på huden igjen. De måttte også hente hud fra magen hans. Naturlig ble ikke utseendet det samme som det hadde vært før, og langt unna slik vi husker Pete fra 80-tallet.

Pete: "What I'm trying to achieve with my surgery is my own personal satisfaction. It's narcissism."

I 1999 ble Pete og Steve kontaktet av det japanske plateselskapet Avex med ønske om at Dead Or Alive skulle spille spille inn remikser av bandets tidligere låter, som Avex så kunne gi ut på plate. Det var ikke Pete og Steve interessert i. Pete: "Avex came on board and wanted us to re-record all of our back catalogue."

Deretter ble de spurt om å skrive 6 nye låter, samt lage 6 remikser av gamle låter, noe de sa ja til. De fikk kun 12 dager på seg til å spille inn plata, noe som naturlig nok ikke gjorde albumet "Fragile" til det mest minnerike i Dead Or Alives katalog. Likefullt var førstesingelen "Hit and Run Lover" svært fengende og dansbar. Den ble også en stor hit i Japan, med en 2. plass på singellisten. Petes egen favoritt var den mer avdempede "Isn't It A Pity". Pete: "That's the work that I'm proudest of on the album. That was written on my birthday. A very miserable birthday, and it was done in less than two hours from start to finish. Completely done, there you go. That's how quick I work."

Med kun 12 dager til å spille inn plata ble det ikke mye tid til hvile. Det meste av tiden ble tilbrakt i studioet. Pete: "I'd be asleep on the sofa, like a narcoleptic. I would get to the studio, and we'd be programming stuff. And then I'd be asleep and be woken up at 11 o'clock at night to go home. And I thought 'Is this stress induced, or is this genuine fatigue?' And it was fatigue. And gradually through doing certain things, the energy levels built and built and built. Not to the hysteria point. To very rational energy levels. The work started at certain times and it stopped at certain times. And that was definitely why the album was titled 'Fragile'."

"Fragile" fra 2000.

"Fragile" bestod kun av 4 nye låter. I tillegg til "Hit and Run Lover" og "Isn't It A Pity" var "I Paralyze" og "Just What I Always Wanted" ikke gitt ut tidligere. I tillegg til kjente DoA låter som "Something In My House" og "Lover Come Back To Me" hadde Pete og Steve spilt inn coverversjoner av Nick Kamens hit "I Promised Myself", og U2s "Even Better Than The Real Thing". U2 var et band Pete hadde stor respekt for, og som han hadde likt helt siden han første gang hørte "11 O'Clock Tick Tock" i 1980.

I tillegg til Pete og Steve deltok keyboardisten Jason Alburey på "Fragile". Alburey ble lagt merke til visuelt av de samme årsaker som Pete.

Pete og Jason Alburey

Da "Fragile" ble lagt ut for salg i Japan i 2000 nådde den en litt skuffende 45. plass på albumlisten.

"Fragile" ble det siste studioalbumet med Dead Or Alive. I årene som fulgte ble det gitt ut en rekke samleplater og remix-plater. Slik som "Unbreakable: The Fragile Remixes" fra 2001. På samme tid vurderte Pete og Steve å gi ut en plate kun bestående av coverversjoner. Coverversjoner som var gitt ut tidligere, samt Prince' "Pop Life" som DoA hadde bidratt med til Prince-tributen "Party O' The Times".. Denne plata ble i ettertid kun å finne på CD-R.

I 2003 gjennomførte Pete/Dead Or Alive en turne i Storbritannia, med bl.a. en opptreden på Pride In The Park Festival i Hyde Park, London. Dette ble den siste turneen Pete gjorde.

Dead Or Alive i Hyde Park i 2003

I 2003 ble det også gitt ut en samleplate med Dead Or Alives hits. Bandets største hit "You Spin Me Round (Like A Record)" var remikset for anledningen, i en 'Performance Mix'. Denne ble også gitt ut som singel, med en grei 23. plass i Storbritannia som resultat. Selve samleplata ble ikke noen storselger, og de som kjøpte den ble muligens mer opphengt i de grotekse bildene av Pete i bookleten som av selve musikken.

Samleplata "Evolution - The Hits" med Dead Or Alive fra 2003.

Pete fikk muligheten til å promotere albumet og singelen i populære Graham Norton Show. I programmet ble det også pratet om Petes mange skjønnhetsoperasjoner og hans barndom. 

Neste gang Pete var aktuell med en plateutgivelse var da han i 2004 ga ut singelen "Jack And Jill Party" - en låt som var skrevet og produsert av den kjente popduoen Pet Shop Boys. Pete: "I love it - a song about homosexuality, I rewrote the lyrics for my 'character'."

"Jack And Jill Party" var dance med tunge rytmer, og med et umiskjennelig PSB-preg. Singelen nådde 75. plass i Storbritannia, noe som var Petes første topp 100 plassering (med en ny låt) i hjemlandet siden 1989.

I en tid der Pete på det nærmeste ikke ga ut plater lenger hadde han likevel gode inntekter fra royalties av tidligere platesalg, samt betaling for bruk av musikken hans. Likevel sa han ikke nei til gode økonomiske tilbud, slik som å kle av seg, ta et bad, og så kle på seg igjen, i påsyn av en gruppe arabiske menn. Pengene de betalte var langt mer enn det han pleide å tjente på DoA konsertene.

Men litt senere sank inntektene og Pete fikk økonomiske problemer. Han ble da nødt til å selge unna eiendelene sine, samt malerier som hadde tilhørt moren.

Etter å ha vært ute av rampelyset noen år fikk Pete mye oppmerksomhet i Storbritannia da han i 2006 deltok i den britiske utgaven av Big Brother. Med sine spenstige kommentarer om alt og alle, samt overdådige utkledninger ble Pete lagt merke til. Det var kjæresten Michael som meldte han på reality-serien fordi han følte Pete trengte oppmerksomheten deltakelsen i programmet ga og fordi Pete fikk en god slump penger for å stille opp. Pete: "God, I needed the money."

Pete syntes også det var positivt at tiden i Big Brother-huset, som ble filmet i Italia, holdt ham unna narkotika og skjønnhetsoperasjoner.

  

Pete Burns i Big Brother-huset i 2006.

Med seg i Big Brother-huset hadde Pete en kåpe som han hevdet var laget av gorilla-pels. Uttalelsen skapte oppstandelse både i og utenfor huset, og det førte til at politiet krevde å få undersøke pelsen for å finne ut hva den var laget av. Det viste seg pelsen ikke var fra en gorilla, men fra en colibini-ape - et dyr som også er utryddingstruet. Men samtidig mente man at kåpa var fra 30-tallet - lenge før forbudet trådte inn.

I Big Brother-huset framførte Pete sin store hit "You Spin Me Round (Like A Record)", og i februar 2006 var låta tilbake på den britiske singellisten med en oppsiktsvekkende sterk 5. plass. Noe som viser at låta med det typisk 80-talls soundet evnet å fenge en ny generasjon av musikkinteresserte. Denne gang var det heller ikke snakk om noen remix-versjon av låta.

Godt hjulpet av oppholdet i Big Brother-huset, relanseringen av "You Spin Me Round" og ikke minst et liv utenom det vanlige fikk Pete stor oppmerksomhet da han i 2006 ga ut selvbiografien "Freak Unique". Boka handlet naturligvis om årene med Dead Or Alive, men viktigere var oppveksten i Wirral sammen med moren Evelina, alle operasjonene, og hans kjærlighetsforhold.

I 2006 var Pete ute med selvbiografien "Freak Unique"

I 2006 ble det også offisielt slutt mellom Pete og Lynne Corlett - damen som han ble gift med i 1980. I lang tid allerede hadde Pete vært sammen med en Michael Simpson. Media som virkelig hadde fått interesse for Pets privatliv igjen fikk mye å skrive om på denne tiden, for i 2006 ble Pete arrestert etter å ha havnet i slåsskamp med Simpson, da sistnevnte dukket opp med en annen mann på en bar der Pete også var. 

Heldigvis ble de venner igjen, og samme år ble de to gift.

Pete med kjæresten Michael Simpson

Oppmerksomhet fikk Pete og kjæresten også da de begge stilte opp i realityserien Celebrity Wife Swap.

Til tross for fornyet interesse for Pete og hans musikk ble den økonomiske situasjon forverret. Hovedårsaken til det var Petes stadige skjønnhetsoperasjoner og skilsmissen fra Lynne. Pete: "Because the costs of my reconstructive surgery and my divorce, I've had to sell everything - I own nothing, really."

Pete så seg også nødt til å selge rettighetene til låtene han hadde spilt inn, noe som fram til da hadde vært en sikker inntektskilde.

I 2009 fikk han hele 5 millioner kroner inn på kontoen etter å ha vunnet en rettssak mot en kirurg etter et mislykket inngrep i leppene. Pete hevdet at han ble suicidal av jobben som ble utført, og at han verken kunne spise eller drikke på flere måneder.

I september 2010 var Pete ute med sin siste plateutgivelse, da "Never Marry An Icon" ble lagt ut for salg på iTunes. Låta var skrevet av Pete i samarbeid med bandet The Dirty Disco, og gitt ut på Steve Coys selskap Bristar Records.

"Never Marry An Icon"

I desember 2014 ble Pete erklært konkurs, og i april 2015 ble han kastet ut av blokkleiligheten han leide i London, da han skyldte hele 340.000 kroner. Sistnevnte sak fikk omtale i britisk media, der utleier fortalte om hvilken belastning saken hadde vært og de økonomiske problemene den manglende innbetalingen av husleien hadde skapt for ham.

30. april ble Steve Coy gift med italiensk/kanadiske Marina Zacco.

Marina Zacco sammen med Steves bandkollega Pete Burns

I et intervju på TV i september 2016 fortalte Pete at han hadde tatt over 300 skjønnhetsoperasjoner, noe som skapte overskrifter rundt om.

24. oktober 2016 fikk musikkverdenen den triste beskjeden at Pete Burns var død, kun 57 år gammel. Han hadde dødd dagen før etter å ha fått et kraftig hjerteinfarkt. Manageren og familen hans sendte ut denne pressemeldingen i anledningen dødsfallet: 

"All of his family and friends are devastated by the loss of our special star. He was a true visionary, a beautiful talented soul, and he will be missed by all who loved and appreciated everything he was and all of the wonderful memories he has left us with."

Blant de mange popstjerner og mediekjendisene som uttrykte sin sorg over Petes død var Boy George fra Culture Club: "Tearful about the passing of @PeteBurnsICON he was one of our great true eccentrics and such a big part of my life! Wow. Hard to believe!"

Før Boy George selv slo gjennom som popstjerne hadde han en poster av Pete hengende på veggen hjemme. Pete: "He was such a fan of mine."

Boy George og Pete Burns hadde mange fellestrekk, bl.a. med sitt androgyne utseende og popsuksess på 80-tallet. Likefullt traff de ikke hverandre så mange ganger gjennom karrieren.

Peter Jozzeppi Burns, 1959-2016

Til tross for alle inntektene Pete hadde generert i sin karriere var det ingenting å arve for Michael Simpson eller eks-kona Lynne Corlett. Det var heller ikke penger til å dekke utgiftene til en verdig begravelse for Pete, og de etterlatte hadde heller ingenting å bidra med, noe som ble omtalt i britisk media. Boy George valgte da å ta kostnaden ved begravelsen, som en siste hilsen til en person som hadde betydd mye for ham.

Kun 4 dager etter Petes død ble det gitt ut en Dead Or Alive boks bestående av 17 CDer og 2 DVDer. "Sophisticated Boom Box MMXVI" inneholdt alle platene bandene hadde gitt ut, også de siste albumene "Nukleopatra" og "Fragile" som hadde vært vanskelig å få tak i for europeiske fans. Boksen inneholdt også en lang rekke bonus-låter, musikkvideoer, TV-opptredener og konsertopptak. Prisen på boksen var rundt 1800 kroner, noe som gjorde den utilgjengelig for mange fans.

Boksen "Sophisticated Boom Box MMXVI" fra oktober 2016.

6. mai 2018 forlot også Steve Coy verden så alt for tidlig, kun 56 år gammel. Dermed var begge de to gjenværende medlemmene av Dead Or Alive borte. Dødsårsaken er ukjent. På sin Facebook-side skrev hans kone denne fine hilsningen til Steve: "I lost the most wonderful, generous, kind, loving beautiful husband. More than one in a million, the love of my life."

Steve og Pete på høyden av sin karriere.

 

 

Pete: "I never wanted credit for being a wonderful person or a great human being or looking peculiar. I just wanted credit for the music."