Midge Ure (James Ure): Født 10. Oktober 1953, Cambuslang, Lanarkshire, Skottland

Warren Cann: Født 20 Mai 1952, Victoria, British Columbia, Canada

Chris Cross (Christopher Allen): Født 14. Juli 1952, London, England

Billy Currie (William Lee Currie): Født  1.  April 1950, Huddersfield, Yorkshire, England

John Foxx (Dennis Leigh): Født 26. september 1948 i Chorley, Lancashire, England

Da synthbølgen for alvor slo gjennom på starten av 80-tallet var Ultravox sammen med The Human League det mest sentrale bandet. Også innen strømninger som new wave og new romantic var Ultravox et av de bandene man gjerne framhevet. Størst suksess hadde de med låta og albumet "Vienna" - musikk som ennå idag spilles jevnlig rundt om pga. sin tidløse kvalitet. Bandet hadde sin klassiske periode i årene 1980-1986, en periode som faller sammen med sanger Midge Ures' deltakelse i bandet. Ultravox huskes også for låter som "Dancing with tears in my eyes", "Hymn", "The Voice" og "Reap the wild wind".

 

Billy Currie	Chris Cross	Midge Ure	Warren Cann

Det første Ultravox ble dannet i London i 1973 under navnet Tiger Lily. Bandet var ledet av den intellektuelle John Foxx. Det var også han som hadde ideen om å starte et band. 

John Foxx var en karismatisk skikkelse i britisk rock på 70- og 80-tallet.

John Foxx heter egentlig Dennis Leigh og var fra Chorley, som ligger nordvest i England (nord for Manchester). Faren jobbet i en kullgruve, i tillegg til at han drev med boksing. Mens moren jobbet på en fabrikk. Skolegang fikk Dennis på bla. St Mary's Primary og St Augustine's Secondary school. I ungdomstiden, på 60-tallet, ble han endel av mod og hippiemiljøet i hjembyen. 

Musikk han hørte på i barndommen var "Latin Mass" med Elvis Presley, "Wakey Wakey" med Billy Cotton Band Show, og "Revolver" med The Beatles.

Som 14 åring i 1966 dro Dennis hjemmefra for å haike rundt i Tyskland og Frankrike, noe som gjorde at han fikk øynene opp for europeisk kultur på fastlandet. John Foxx: "This liking for Europe allowed an unrockist attitude to music, so I was ready for German music, Neu! and Synthesizers, when they arrived."

I 1967 haiket han ned til London, for å få sjansen til å overvære konserten "14 Hour Technicolour Dream", med innovative band som Pink Floyd, The Pretty Things, Soft Machine og Arthur Brown. Band som i tillegg til nyskapende rock også hadde fantastiske sceneshow. For unge Dennis Leigh ble konserten den 29. april 1967 et vendepunkt i livet. John Foxx: "It was like a glimpse of the future. I watched Pink Floyd with Syd Barrett, Lennon was around, and Brian Jones, and I saw European art movies like Chien Andalou for the first time - so it was really a life changing event."

Etter å ha gjort unna skolegang i Chorley flyttet Foxx/Leigh til nabobyen Preston for å gå på kunst & design college. Her startet han opp sitt første band, kalt Woolly Fish, enda han på det tidspunktet ikke kunne spille noe instrument. John Foxx: "The Woolly Fish one was an art school band formed by a friend Phil Barnes. We were Psychedelic – in a daft art school sort of way. I couldn’t play an instrument at the time. The frustration of playing other people's songs made me learn guitar – just enough so I could write songs myself. Felt much better about it all then – came to realise that was what really interested me."

Etter kunstskolen i Preston gikk ferden videre til storbyen Manchester (som ligger i samme området), hvor John fikk muligheten til å praktisere som musiker med sin 12 strengers gitar. Men misfornøyd med musikkmiljøet i byen valgte han å sette kursen sørover mot London. Primært for å kunne studere illustrasjon ved Royal College of Art. Her fortsatte han å dyrke interessen for musikk, bla. ved å eksperimentere med båndopptakere, og ved å lære seg å spille på synthesizere, som på starten av 70-tallet for alvor begynte å gjøre seg gjeldende.

I London fikk John ideen om å starte et nytt band, som endel av en skoleoppgave han hadde, kalt Real World Art project. John Foxx: "So the band became my Real World Art project. I was trying to somehow wrestle all that previous stuff into a single form."

For å skaffe medlemmer til bandet satte John inn en annonse i musikkavisen Melody Maker, høsten 1973. Og blant de som svarte på annonsen var bassisten Chris Allen og gitaristen Stevie Shears. Bandet ble satt sammen på bakgrunn av utseende, og ikke av musikalske kvaliteter. Musikkutstyr ble først kjøpt inn i ettertid. Bla. brukte Fox studielånet sitt på et lydanlegg som de kunne bruke når de opptrådte live.

John Foxx: "I wanted to do a Warhol, start a warehouse scene where we could be the Velvets and I could meet a new Nico! I put ads in the Melody Maker, listing influences like the New York Dolls, and wanted people with more attitude than musical ability."

Stevie Shears

Stevie Shears jobbet på den tiden i en malingsfabrikk i Dagenham (der han også kom fra), mens Chris Allen på den tiden gikk på kunstskole i London.

Chris Allen vokste opp i Tottenham i Nord-London, med en far som jobbet som lastebilsjåfør og en mor som jobbet på kantine. Skolegang fikk han bla. på Last one William Forster Comprehensive, Tottenham. Den første platen han gikk til innkjøp av var EPen "Five by Five" med The Rolling Stones (1964). 

Allen hadde spilt med mange band allerede på den tiden, i Tottenham i , til tross for at han bare var 21 år gammel. Før han begynte på studier innen psykolog og kunst, hadde han bodd i Preston, og spilt i bandet Stoned Rose. Parallelt med engasjementet i Foxx' band var Chris opptatt med å skrive låter til broren Jeffs glamrock band Hello.

Chris Allen

Like etter, i mai 1974, ble også canadieren Warren Cann med i bandet - på trommer. John Foxx: "Warren was a well organised drummer."

Cann hadde kommet til England i 1972 for å bli endel av den britiske musikkscenen som han opplevde som mer spennende enn den amerikanske. Rett før han ble med i Tiger Lily hadde Cann forsøkt å bli med i glampopbandet The Sparks. Men han kom aldri lenger enn et intervju med brødrene Russell og Ron Mael.

Warren ble med etter at han hadde svart på (nok) en annonse i Melody Maker der de søkte etter en trommeslager. Warren Cann: "I answered a 'drummer wanted' advertisement in 'Melody Maker' and sent a very cheeky reply containing a lot of attitude; I had previously had nothing but bad experiences with this forum and had decided that being modest wouldn't get me anywhere! I forgot about it until some weeks later when I ultimately got a phone call from John Foxx.

John presenterte et par av bandets låter på akustisk gitar. Og Warren likte det han hørte, og like etterpå ble han presentert for de andre i bandet. Det første Warren la merke til som medlem av bandet, var Chris Allens evner på bassgitaren, og John Foxx' store entusiasme.

Warren Cann

Warren Cann var fra Canada, med foreldre som opprinnelig var fra England. Han vokste opp hos bestemoren sin i Vancouver, i den tro at hun var hans egentlig mor. Det var først da han ble større at han fant ut at moren hadde forlatt ham til fordel for et liv i Los Angeles.

Warrens første musikalske øyeblikk, var hundebjeffingen i Patti Pages 50-talls hit "How Much is that Doggie In The Window". Mens den første singelen han gikk til innkjøp av, var "Not Fade Away" med The Rolling Stones (1964).

Warren Cann er selvlært på trommer, og hadde fått interesse for instrumentet etter å ha lyttet på britiske trommeslagere som Charlie Watts (Stones), Ringo Starr (Beatles), Keith Moon (Who), John Bonham (Led Zeppelin), og Kenny Jones (Faces) da han var ung. Warren Cann: "I'm a self-taught musician and have never had any formal training."

Skolegang fikk Warren på Sir William Gladstone Senior Secondary, og Sir Richard McBride Elementary i Vancouver.

De første bandene Warren spilte i hjemme i Canada, og i Los Angeles, var The Lost World, Push, The Trees, Seqment 41, og Python. Da han kom over til England dannet han bandet Thumper sammen med folk som Huw Lloyd-Langton (senere Hawkwind) og Rob Rawlins. 

Med besetningen Warren Cann, Stevie Shears, Chris Allen og John Foxx klar, kunne bandet gå i gang med å skrive låter og øve. Låtene ble for det meste skrevet av John Foxx. Øvingene foregikk i kantinen på kunstskolen som John Foxx gikk på. Senere flyttet de til et rom i King's Cross i London sentrum, der John hadde en deltidsjobb med å reparere/male ansiktene på skadede utstillingsdukker i butikken Modreno.

Warren Cann: "It was quite a scene; us in the midst of all of these bits and pieces of nude female bodies, some with wigs, some bald, some upright, and many just stacked here and there like stray firewood. It was such a sight we had some of our first photos taken there."

På det tidspunktet hadde de ennå ikke kommet opp med noe navn på bandet.

Den første konserten de gjorde var i Johns hjemby Chorley, i august 1974 - to måneder etter at de startet opp sammen. For å komme seg til Chorley måtte de leie en varevogn, og kjøre 40 mil nordover. Konserten ble holdt i foreningslokalet til den lokale kirken. Konserten gikk ikke helt som de hadde håpet, da de lokale ungdommene ikke likte det glamrock inspirerte utseendet på Foxx og co. 

John Foxx: "It was bizarre as we were dressed like the New York Dolls with eyeliner, Cuban heels and tight-fitting clothes, walking around the cobbled streets of Chorley. When we played there were lots of hippies in the audience who loudly objected to our make-up and violent-sounding music - that first gig was more about identity than musical ability."

24. august 1974 gjorde bandet sin første offisielle konsert sammen som Tiger Lily, som oppvarmingsband for pønkbandet Heavy Metal Kids (med Gary Holton som vokalist) på legendariske Marquee Club.  Like etter varmet de opp for Chris Speddings Sharks på samme sted. Musikken de spilte var tidstypisk glamrock, inspirert av bla. David Bowie og Roxy Music. Når de var ute og spilte på puber var det ikke alltid at publikum hadde forståelse for Tiger Lilys kunstferdige rock.

Gjennom disse konsertene ble det klart for Foxx og de andre at de ønsket et mer ambisiøst lydbilde enn det som var mulig med gitar, bass og trommer. Så de begynte å se seg om etter musikere med andre kvaliteter. Det endte med at fiolinisten Billy Currie ble med i Tiger Lily i oktober/november 1974.

Billy Currie

24 år gamle William Lee Currie var fra Huddersfield i Yorkshire, og hadde helt siden han var liten hatt stor interesse for musikk. Det startet med glede for sang, før han som tiåring fikk en gitar i gave av sitt søskenbarn. Billy Currie: " It 'blew my mind' to see that the melodies I was singing, could be played by changing the length of a string with my fingers."

Dette søskenbarnet lærte Billy å spille "Catch a Falling Star" - som det første musikalske minnet han har. Den første platen han gikk til innkjøp av var Tchaikovskys fiolin konsert..

Året etter - da han var 11 - fikk han sin første fiolin. Billy sang også i det lokale koret Huddersfield Choral Society. 

Skolegang fikk Billy på Netherton Infants, Netherton Juniors, og Mount Pleasant Secondary School.

Da Billy var 12 ble han også med i skoleorkesteret. Her gjorde han det så bra at han fikk mulighet til å begynne på Huddersfield School of Music. At han måtte bytte fra fiolin til bratsj for å få begynne, var han ikke så lei seg for. Billy Currie: "This was a chance I would die for, so it only seemed a minor setback to be told that I would have to change over to the Viola."

En ung Billy Currie (Billy Currie.com)

I 1965 begynte Billy på musikk college, med mål om bli med i et symfoniorkester. Skolen hadde et stort platebibliotek der Billy stiftet bekjentskap med komponister som Bartok, Schoenburg, Honegger, Varese. Honegger og Varese brukte elektroniske instrumenter, noe som fascinerte ham.

Etter avsluttet eksamen fikk han oppfylt drømmen om å spille i et symfoniorkester. Noe som både var stimulerende og slitsomt, pga. de mange konsertene de gjorde. Ved siden av dette studerte Billy kunst, i tillegg til at han tok sangtimer. Når han ikke var opptatt med alt dette, forsøkte han også å komponere egne ting, på piano. 

Rundt 1967 fikk Billy øynene opp for rockemusikk. Det var særlig band som klarte å kombinere rock med klassiske elementer han hadde sansen for. Han likte også ideen om å skape musikk sammen - slik rockeband gjerne gjorde - der alle bidro med sitt.

I 1969 måtte han gjøre et valg mellom å fortsette den klassiske retningen, og begynne på Royal Academy of Music i London, eller utforske den nye musikken, som jazz og rock. Billy Currie: "I felt that I just had to break into these other arias of music that were happening at the time."

Det endte med at Billy ble med i et nytt band kalt Company Roadshow, som spilte rock iblandet elementer av jazz og blues. Billy spilte elektronisk fiolin - et instrument han senere kom til å gjøre stor suksess med som medlem av Ultravox.

Ved siden av bandet jobbet Billy som kranfører, noe han i ettertid har omtalt som den verste jobben han noensinne har hatt.

Elektronisk fiolin

Billy bodde sammen med de andre i bandet i Portobello road, i London. I naboleiligheten bodde det irske bandet Skid Row, med bla. Gary Moore som medlem. 

I 1970 valgte Billy å flytte tilbake til hjembyen Huddersfield, der han ble med i Ritual Theatre. Gruppen bestod av 4 musikere og 4 dansere, og ble dannet av folk med bakgrunn fra Huddersield Polytechnic. Etter dette flyttet han til Bristol, for å bli med i bandet Flash Gordon, sammen bla. John Perry (senere medlem av The Only Ones).

Samarbeidet her gikk ikke så bra (på scenen), så Billy valgte å flytte til nabobyen Bath for å bli med i en folk duo sammen med Jeff Starrs. Men heller ikke dette samarbeidet ble langvarig, så ferden gikk videre til bandet Wild Oats, som bla. var oppvarmingsband for Hawkwind.

I 1972 flyttet han igjen til hjembyen Huddersfield for å være med i en gjenforening av Ritual Theatre. Samme år dro de ut på en turne, der de opptrådte på teaterscener i Edinburgh, Sheffield, London, og i Nederland. Billy Currie: "I was playing music in a very theatrical environment. The expression of the music through my body became a very important part of performing for me. I incorporated this experience, later, into Ultravox.

En langhåret Billy Currie som medlem av Ritual Theatre.

Pga manglende offentlig støtte, og pengeproblemer valgte Billy å slutte i Ritual Theatre, høsten 1972. Det gjorde også danseren Ed Francis. I stedet valgte sistnevnte å jobbe som scenedanser for et nytt band fra London: Tiger Lily. 

Gjennom Francis ble Billy introdusert for sangeren i Tiger Lily, John Foxx, i 1973.

De to fant tonen etter å ha prøvd ut kombinasjonen av Foxx' gitar og Billys fiolin. Billy likte Tiger Lilys musikk, ikke minst fordi den framstod som nyskapende og ulikt det som tidligere hadde vært laget.

Billy Currie: "Ed introduced me to John Foxx the singer of this new band called Tiger Lily. John and I played together acoustically first (John on guitar and vocals and me on violin) and got on well! The music of the band sounded very refreshing and new! It was tough and stripped down to the bare essentials. There was no improvisation at all, but that was the stance! I felt that this band wanted desperately to close the chapter of the 1960's and start something new!"

En av låtene til Tiger Lily hadde et klassisk preg som Billy ble fascinert av, og som han ønsket å være med og videreutvikle.

 Tiger Lily, med Chris Allen, Warren Cann, John Foxx, Billy Currie og Stevie Shears.

I tiden som fulgte tilbrakte Tiger Lily mye tid i øvingslokalet: 4 kvelder i ukedagene, og hele søndagen. På dagtid hadde de sivile jobber så de hadde noe å livnære seg av. Warren og Chris jobbet på et lager - en jobb de hatet, men som de holdt ut fordi de 'visste' at bandet deres stod foran et gjennombrudd. 

Warren Cann: "Chris Cross & I used to be part-time cleaners at a big industrial plant in North-London. We’d avoid doing anything wherever possible but, every so often, we couldn’t manage to evade having to clean out the toilets."

Selv om Tiger Lily ønsket å gjøre Billy Curries fiolinspill til en integrert del av repertoaret, var det ikke alle låtene at det passet å ha med instrumentet hans, noe som resulterte i at han ofte ble stående arbeidsledig på øvingene og konsertene. Billy Currie: "At the rehearsals I stood there doing nothing most of the time. Violin wasn't needed on every track and I agreed with that!"

I 1974 fikk Tiger Lily sjansen til å spille inn en låt til mykpornofilmen "Ain't Misbehavin'". Dessverre ble ikke coveren av musikalklassikeren fra 1929 brukt i selve filmen. Men Tiger Lily fikk likevel sjansen til å gi ut låta som singel - bandets første, i mars 1975. Det var Warren Cann og hans kamerat, John Marshall, som fikk overtalt selskapet Gull Entertainment til å gi ut en singel med bandet. Innspillingen ble gjort i Zomba Studios i Willesden, London. Mens en demo ble laget i forkant, i bandets øvingsstudio i Modreno.

John Marshall fungerte også som manger for bandet i denne første tiden. Warren Cann: "He seemed to be the only person about at the time who expressed any faith in us whatsoever, and we were content to let him drum up any interest or work that he could."

Gull Entertainment var opptatt av at "Ain't Misbehavin" skulle være på A-siden av singelen. Men Tiger Lily stod fritt til å ha en av deres egne komposisjoner på B-siden av singelen. Dette ble låta "Monkey Jive", skrevet av John Foxx. Warren Cann: "We were much more excited at the prospect of recording one of our own songs and seeing it on a record!"

 Singelen "Ain't Misbehavin" ble gitt ut i ulike versjoner. Den til høyre ble gitt ut i 1980.

Singelen nådde ikke opp på topp 100 singellisten i Storbritannia, men den fikk en hyggelig anmeldelse i musikkmagasinet Melody Maker i mars 1975, der den ble valgt ut til å være ukens singel.

Selv om ikke singelen solgte noe særlig fikk bandet flere hundre pund fra Gull for å spille inn låta, penger som ble brukt til å kjøpe et elektrisk piano til Billy. De andre i bandet hadde fram til dette ikke vært klar over at han i tillegg til fiolin også var skolert på piano.

Warren Cann: "He initially just played the violin in a few songs, we didn't know that he could also play a piano... 'You can?! Why didn't you say so!?"

På det tidspunktet trengte de også flere forsterkere, ettersom de var nødt til å kjøre all lyden ut gjennom Stevie Shears ene gitarforsterker.

Tiger Lily live i 1975

I 1975 kom Tiger Lily i kontakt med plateprodusenten Steve Lillywhite, som jobbet i Phonograms platestudio i London. Lillywhite var på den tiden 20 år gammel, og et ubeskrevet blad i britisk rock. Men med årene kom han til å bli den mest annerkjente produsenten i Storbritannia, med produksjoner for bla. U2, Peter Gabriel, The Pogues, Morrissey, Big Country, The Rolling Stones m.m.

Steve Lillywhite var en av de mest markante britiske produsentene på 80-tallet.

Lillywhite lot Tiger Lily få bruke studioet om natten, og ellers når det ikke var i bruk. Og etter å ha holdt på her et års tid hadde de fått spilt inn 12 ferdige låter som de kunne presentere til plateselskapene. De hadde også funnet fram til et eksperimentelt lydbilde som de kunne stå inne for, med inspirasjon fra band fra Mellom-Europa. Billy Currie: " We created a more expanding experimental style with European, filmic and anthemic melodies."

Året etter, i 1976, fikk Tiger Lily kontrakt med Island Records. Kontrakten fikk de etter en liveframføring for sjefene på Island. Som endel av avtalen med selskapet ble Lillywhite med over, som 'husprodusent' hos Islands.

Den første låta de spilte inn på Island var "The Wild, the Beautiful and the Damned". Den ble tatt med på en samleplate som selskapet ga ut i samarbeid med Melody Maker, kalt "Rock & Reggae & Derek & Clive". Den ble gitt ut som vedlegg til bladet i oktober 1976. De andre artistene på platen var Robert Palmer, Bunny Wailer, Max Romeo, The Upsetters, Burning Spear, Justin Hines & the Dominos, Peter Cook & Dudley Moore, Sandy Denny, og Eddie & The Hot Rods.

Warren Cann: "We felt that the song ("The Wild, the Beautiful and the Damned") represented at the time, as much as any one song could, what we were all about."

Albumet "Rock & Reggae & Derek & Clive", som inneholdt "The Wild, the Beautiful and the Damned"

På den første utgaven av plata stod Foxx' og co. oppført med navnet ? (spørsmålstegn). Årsaken til det var at de på dette tidspunktet hadde valgt å droppe Tiger Lily navnet, og ikke var sikker på hva de skulle kalle seg i stedet. De ville ikke forhaste seg med å velge nytt bandnavn, ettersom de antok at det navnet som ble brukt på denne plata ville følge dem i årene etter.  

Warren Cann: "We hadn't given them a band name to use, we were still dithering over what we would choose as our penultimate name. We knew that whatever we told them would be the name we would be branded with forever and we wanted to be sure we were happy with our choice of new name."

Blant navnene de brukte før de endte opp med Ultravox! (med utropstegn), var The Zips, Fire of London, London Soundtrack og The Damned. Sistnevnte navn måtte de droppe da de skjønte at et populært punkband nettopp begynt å bruke det navnet, i juli 1976. Warren Cann: "We were even called the 'The Damned' for a week or two until we discovered another band had beaten us to it!"

Parallelt med at de prøvde å komme opp med nytt navn til bandet, hadde de det moro med finne på artistnavn som de kunne bruke i stedet for fødenavnene sine. Christopher Allen begynte å kalle seg Chris Cross, mens John Foxx/Dennis Leigh lekte med tanken om å kalle seg Johny Vox. Warren Cann likte ikke sistnevnte navn, og truet med å kalle seg Warren Ultra om ikke Leigh endre kallenavn til noe annet. Det var da de kom opp med ideen om å sette sammen Vox og Ultra, og ta det som bandnavn. Et navn alle var godt fornøyd med, både da og senere. 

Warren Cann: "Obviously, our choice appears to have been a good one and I've personally always liked the name."

I starten valgte de å ha med et utropstegn bak bandnavnet, som en slags hyllest til det tyske krautrockbandet Neu! som bla. John Foxx hadde sans for.

Samtidig valgte Leigh å kalle seg John Foxx i stedet for Johnny Vox - til Warrens lettelse. Warren droppet da tanken om å ta et kunstnernavn, noe også Billy Currie og Stevie Shears gjorde.

På 2. utgaven av "Rock & Reggae & Derek & Clive" som fulgte Melody Maker bladet, figurerte Foxx, Cann, Currie, Cross og Shears som Ultravox! for første gang.

Det var også første gang at John Foxx og Chris Cross tok i bruk kunstnernavnene sine. Fram til dette hadde de brukt fødenavnene Christopher Allen og Dennis Leigh.

 På "Rock & Reggae & Derek & Clive" figurerte Foxx og co. som Ultravox! for første gang.

På plata stod Steve Lillywhite og Brian Eno oppført som produsenter, enda bandet hadde produsert "The Wild, the Beautiful and the Damned" selv. Muligens ble det gjort fordi det så penere ut når de skulle markedsføre låta.

Brian Eno var allerede på denne tiden et stort navn i britisk rock, som medlem av Roxy Music, og pga kultplata "Another Green World" som han ga ut i 1975.

Selv om bandet hadde spilt inn låtene de ønsket å bruke på debutalbumet, valgte de endre dem flere ganger. Eller de slo sammen elementer fra ulike låter, og skapte noe nytt.

Warren Cann: "We'd write a song, try to perfect it, then move on to another song, then we'd go back and dissect the previous song and either make it better or salvage it's best elements and proceed to incorporate them into the newer song, leaving the shell behind. It was great experience at the art & craft of song writing."

I januar 1977 ble "Dangerous Rhythm / My Sex" gitt ut som bandets første singel under Ultravox! navnet. På coveret stod det (igjen) at låtene var produsert av Brian Eno og Steve Lillywhite, enda Ultravox! også her hadde gjort det meste selv.

"Dangerous Rhythm"/"My Sex"

På forhånd hadde Ultravox! stor tiltro til at Brian Eno var mannen som kunne utvide horisonten deres når det gjaldt studioteknikk. Men i ettertid følte de at han var like blank som det de var. Brian Enos styrke var prosessen, og de gode ideene.

Warren Cann: "I remember looking at his Mini-Moog synthesizer. It was the first one I'd ever gotten my hands on and he had all these little pieces of tape stuck by the keys with the names of the notes written on them, plus little pictures stuck on adjacent to some of the control knobs. I pointed to a cute picture of a sheep and asked, "What's that mean?" He replied, 'Well, I don't know what that knob does but, when I turn it, it makes the sound 'wooly', so the picture of the sheep (sheep...wool...get it?) reminds me...' I was quite taken aback, I didn't know what to say to that! I think I just nodded and said, 'Umm... good idea!' From that moment on, I had a very strong suspicion that Brian was not the technical master we'd had in mind!"

Brian Eno

Bedre hjelp fikk de fra Steve Lillywhite, mens de jobbet med "Dangerous Rhythm" i Phonograms studio. Her lot de seg også imponere av gammelt analogt utstyr med store ringer og spaker, som de etter beste evne forsøkte å lære seg å bruke.

Singelen fikk hyggelig omtale i musikkaviser som New Musical Express, Sounds og Record Mirror. Record Mirror: "Dangerous Rhythm Cosmic reggae, if that's possible. Heavier than lead bass and ice-cold vocals. Very weird and wonderful."

Like etter - i februar 1977 - ga Ultravox! ut sitt første studioalbum, kalt "Ultravox!". Plata var produsert av Brian Eno, i Island studios, Hammersmith, London, høsten 1976. Studioet delte de med The Rolling Stones. Ultravox! brukte studioet på dagtid og kveld, mens Stones hadde det om natta. En morgen de kom i studio for å spille, fant de en døddrukken Keith Richards i en stol. Men i stedet for å vekke ham og be ham om å gå, begynte de å spille mens han sov. Etter en og en halv time våknet han. Etter å ha summet seg, tok han med seg Jack Daniels flaska si og gikk ut av rommet.

Underveis i innspillingen hadde de det moro med å eksperimentere med lyder, og gjøre ting som ikke hadde vært gjort i studio, likefullt var de opptatt av at de ferdige låtene skulle være tilgjengelig for lytteren. Warren Cann: "The album had to end up sounding good."

Det ble også brukt synthesizere på plata, noe som ikke var så vanlig på den tiden. Tekstene på plata handlet for det meste om det å bo i London.

Musikalsk hentet Ultravox! inspirasjon fra Enos gamle band Roxy Music og David Bowie.

Il ikhet med "Dangerous Rhythm" singelen var Enos bidrag på albumet begrenset, til tross for at han står oppført som produsent. Ifølge Warren Cann deltok han ikke på innspillingen av mer enn 3-4 låter. Warren Cann: "He only worked on three of four songs at the most, and we didn't use any of his mixes."

Det var derfor litt irriterende for Foxx og co. da de i anmeldelser av plata kunne lese at plata bar tydelig preg av å være produsert av Brian Eno.

En promoterings plakat for Ultravox som ble lagt med i et nummer av NME i 1976.

I tillegg til "Dangerous Rhythm", My Sex", The Wild, og "The Beautiful and the Damned", var "I want to be a machine" platas mest markante spor. ¨Med sine 7.21 minutt var den også platas lengste. Den kunne minne om David Bowie - og da særlig "Space Oddity". Samtidig var fascinasjonen for maskiner tidstypisk for sent 70-tall/tidlig 80-tall.

Debutalbumet "Ultravox!" fra februar 1977.

Salgsmessig ble ikke "Ultravox!" noen suksess, i en tid der fokuset blant musikkmagasinene og ungdommen var rettet mot pønken. Den kom ikke inn på den britiske topp 100 listen. Det eneste landet der den solgte noe særlig var i Sverige, der det ble en fin 25. plass på albumlisten.

Pga. interessen fra svenskene tok John Foxx seg tid til å reise opp dit for å delta i TV programmet "Häftig fredag". Her måtte han lide seg gjennom tullespørsmål, som om at han var anarkist, at Ultravox! splite pønkmusikk, og at det ikke var mulig å finne noen mening i tekstene han skrev.

John Foxx på svensk TV i 1977.

Det ble kun gitt ut en singel fra "Ultravox!". Bandet hadde selv ønske om å gi ut "Sat'day Night in the City of the Dead" som singel, men Island mente den var for kort (2.35) til at DJene kom til å spille den.

Etter albumutgivelsen fulgte en turne som igjen brakte Foxx til Sverige, da Ultravox! opptrådte i Stockholm. Konserten ble tatt opp på bånd og gitt ut som bootleg i 1991.

 Bootlegen "Dangerous Rhythm - Live in Stockholm"

19. februar opptrådte Ultravox! på rockearenaen The Rainbow Theatre i Nord-London. Konserten her ble tatt opp på bånd (og muligens) senere gitt ut som bootleg. Spillelisten fra konserten var denne: "Life At Rainbows End", "Came Back Here To Meet You", "Wide Boys", "Sat'day Night in the City of the Dead", "Lonely Hunter", "Modern Love", "Dangerous Rhythm", "Slipaway", "TV Orphans", "The Riff", "The Wild, The Beautiful, & The Damned".

Parallelt med turnevirksomhet jobbet Ultravox! med nytt materiale. Og i mai 1977 var de klar med en ny singel, kalt "Young Savage". Den pønkete stilen på låta var et uttrykk for bandets jakt på et nytt lydbilde, der de ønsket å gå bort fra glaminspirasjonen på debutalbumet. Til tross for at det var en populær låt i tiden, nådde den ikke opp på den britiske topp 100 listen.

28. mai 1977 ble "Young Savage" gitt ut på singel.

"Young Savage" var også et uttrykk for tiden de levde i, med inspirasjonen fra pønken som vokste ut av Londons ungdomsmiljø på denne tiden - et miljø de selv var endel av. Warren Cann: "It was our take on the maelstrom we were in the centre of."

"Young Savage" ble ikke å finne på Ultravox!' neste album "Ha!-Ha!-Ha!", likefullt har den vært å finne på senere CD utgivelser av plata. "Young Savage" var en låt bandet selv var glad i, og som stort sett alltid var på repertoaret når de opptrådte live på 70-tallet. Warren Cann: "I remember us having a lot of fun playing it... that song was like a big Harley, you'd get on it and kick it and rev it up until you were going like hell."

Ultravox! live på Marquee i 1977

Mellom mai og juni 1977 var Ultravox! i studio for å spille in 2. albumet "Ha!-Ha!-Ha!", med Steve Lillywhite som produsent. Denne gang valgte de å bruke Phonograms studio framfor Islands sitt, slik de også hadde gjort det på innspillingen av "Dangerous Rhythm" singelen.

På debutalbumet Ultravox! hadde både Steve Shears, John Foxx, Chris Cross og Billy Currie spilt keyboard/synthesizer. På "Ha!-Ha!-Ha!" tok de det elektroniske uttrykket et steg videre, og laget en plate der synthesizerne ble mer framtredende i lydbildet. Noe av årsaken til dette var at de nå hadde bedre råd, og mulighet til å gå til innkjøp av en EMS synthesizer, og en ARP Odessey MK synthesizer.  Den første var kun egnet til å lage lydeffekter med, pga. sin ustabilitet, mens ARPen kunne brukes til solonummer. Den ble mye brukt i årene som fulgte, og lydene den laget var med og definere Ultravox!' sound på denne tiden.

Warren Cann: "The ARP was capable of the wildest most outrageous sounds we'd ever heard... real 'pin-your-skull-against-the-back-wall' and 'blow-your-brain-cells-out-through-the-fresh-holes-in-your-eardrums' type of noises."

I 1977 gikk Ultravox! til innkjøp av en ARP Odessey MK synthesizer.

Billy Currie gikk til innkjøp av en ny elektrisk fiolin, da den forrige ikke lenger holdt mål. Mens Warren kjøpte en Roland TR-77 rytmemaskin - som egentlig var en ganske simpel maskin uten programmeringsmulighet, og som kun hadde waltz, mambo, rumba, cha-cha, bossa-nova som rytmealternativer. Med litt kløkt klarte Warren å modifisere maskinen, slik at han fikk den til å spille helt andre typer rytmelyder. Den ble bla. brukt på låta "Hiroshima Mon Amour".

Selv syntes bandet at det var stor stas å bruke det nye elektroniske utstyret når de var ute og opptrådte, men de opplevde at publikum ikke var like begeistret som de var. Så for å vise at de virkelig mente noe med det, skrudde de opp synthlyden på bekostning av trommer og gitarer.

I tillegg til platas elektroniske preg, var det også lett å høre at "Ha!-Ha!-Ha!" var spilt inn i London i 1977, i en tid der pønk var det store, noe man kan høre inspirasjon fra på låter som "ROckWrock", "Fear in the Western world", og "While I'm still alive".

Selv om Ultravox! ønsket å bevege seg bort fra glamrockinspirasjonen, var det mye som minte om tidlig Roxy Music, i låter som "Frozen Ones", "Artificial Life" (kunne minne om "In Every Dream home a Heartache") og "Distant Smile". 

De mest vellykkede sporene på "Ha!-Ha!-Ha!" var "Man Who Dies Everyday" og nevnte "Hiroshima Mon Amour" - der de i større grad klarte å skape et eget uttrykk, ved hjelp av de nyanskaffede synthesizerne. Warren Cann (om "Man who dies everyday"): "Bill's synth was being incorporated into the sound more and more. This is one of the songs that really pointed to where we wanted to go in the future (and we knew it)."

På denne tiden var Ultravox!  skeptisk til å bruke eksterne musikere når de skulle spille inn plate, da de ønsket å gjøre alt selv. Men på "Hiroshima Mon Amour" gjorde de et unntak for saksofonisten C. C. fra gothrock bandet Gloria Mundi, som Stevie Shears kjente fra før. Warren Cann: "Normally, we never wanted anything on our records that we hadn't actually played ourselves but this time we were prepared to make an exception if it sounded good."

Ultravox' 2. album "Ha!-Ha!-Ha!" ble gitt ut i oktober 1977.

14. oktober 1977 ble "Ha!-Ha!-Ha!" lagt ut for salg. 7 dager før det ble den pønkinspirerte  "ROckwrok" gitt ut som en forsmak på plata.

Den litt merkelige måten å skrive "ROckwrok" på, var det låtskriver John Foxx som kom opp med. Wrock kan på norsk oversettes til 'trollmannsrock'.

"ROckwrock"

Bruken av utropstegn og bindestrek i albumtittelen ble vanskelig for mange, og førte til at den ble skrevet på mange forskjellige måter. Ultravox! tok lærdom av det, og bestemte seg for å droppe utropstegn på framtidige plateutgivelser. De valgte også å droppe utropstegnet bak bandnavnet, slik at de fra da av ble kjent som Ultravox.

Warren Cann: "While fun in the beginning, it was becoming more hassle to keep it (bruken av utropstegn) than lose it, so we just dropped it."

Til tross for skryt av platene både i samtid og ikke minst i ettertid, og radiospilling på BBC, ble de ikke lagt merke til av platekjøperne. Og platene nådde heller ikke opp på den britiske (topp 100) album og singellisten.

Ultravox hadde nå gitt ut to album som floppet salgsmessig, men det hindret ikke Island records i å fortsatt ha tro på bandet.

Det ble gitt ut ytterligere en singel fra "Ha!-Ha!-Ha!", med "Frozen Ones" på side A, og "Man Who Dies Everyday" på side B.

I tillegg ble "Quirks" og "Modern Love" gitt ut på singel, som vedlegg til albumet. "Modern Love" var tatt opp live på Rainbow Theatre.

21. november 1977 fikk Ultravox gleden av å opptre i John Peels populære radioprogram Peel Sessions på BBC radio. Her spilte de "My sex", "Man who dies every day", "Artificial life", og "Young Savage". Disse opptakene har senere blitt gitt ut på CD som bootleg.

Peel Sessions

Utgivelsen av "Ha!-Ha!-Ha!" ble fulgt opp med en turne som fortsatte inn i 1978. 

Ikke alle konsertene de gjorde på turneen ble like godt besøkt. En gang de opptrådte på Country club i Ashby de la Zouch, møtte det opp kun en! person. Chris Cross: "Not even the bar staff attended! We played to one person."

Like ille var det en gang de spilte på The Grey topper i Jacksdale. Chris Cross: "There were more people in the fish shop opposite than at the gig."

En annen gang opptrådte de på Coatham Ballroom i Recar, nordøst i England. Da opplevde John Foxx å få et bord i hodet, som var blitt kastet ned fra noen som stod oppe på balkongen

Da "Ha!-Ha!-Ha!" turneen ble avsluttet i mars 1978, begynte de å se fram mot innspillingen av bandets neste album. Men før de kom så langt bestemte de seg for å foreta endringer i besetningen. Bandets ønske om å skape et kompleks, særegent lydbilde ble begrenset av Stevie Shears evner på gitaren. Han var rett og slett ikke dyktig nok, så de ønsket å erstattet ham med noen som var bedre. 

Warren Cann: "Steve Shears' style of guitar playing had for some time become an increasingly limiting factor in how we arranged the songs and it appeared that the only solution was a parting of ways."

Billy Currie: "Unfortunately Stevie Shears really subscribed to the punk thing a bit too much, and I think he was clinging on to it, because he was a little bit afraid to move into other directions".

Etter at han sluttet i Ultravox ble Shears med i bandet Ice sammen med folk fra Gloria Mundi. Senere fulgte band som New Men og Cowboys International, før han på midten av 80-tallet trappet ned og sluttet å delta på plateinnspillinger.

Inn i hans sted kom Robert Simon fra Halifax. I likhet med Billy Currie var også han fra Yorkshire, og de to hadde også spilt i band sammen tidligere. Rett før han ble med i Ultravox hadde han spilt i pønkrock bandet Neo. I 1976 var disse oppvarmingsband for Ultravox, i forbindelse med en konsert de gjorde i London.

Robin Simon

Robert Simon tok kunstnernavnet Robin Simon da han ble medlem av Ultravox. Med sitt gitarspill ga han bandets musikk en ny dimensjon, med en mer eksperimentell stil.

Simon fikk liten tid til å lære seg repertoaret, for allerede 10 dager etter at han ble med stod han på scenen som medlem av Ultravox, da de opptrådte i Nederland.

Den nye besetningen med John Foxx, Billy Currie, Warren Cann, Chris Cross og Robin Simon

Etter en serie livekonserter ga de i 1978 ut EPèn "Live retro" med låtene "The Wild, Beautiful & The Damned", "My Sex", "Young Savage" og "The Man Who Dies Everyday". Opptakene var gjort på Huddersfield Poly, Marquee og Rainbow Theatre.

Fra singelen "Live retro" med Johnn Foxx, Stevie Shears, Billy Currie, Chris Cross og Warren Cann.

Til å produsere sitt neste album var Ultravox så heldig å få tak i tyskeren Conny Plank. Plank var en av de mest markante skikkelsene i elektronisk musikk på 70-tallet, som produsent på Kraftwerks innovative album "Kraftwerk", "Kraftwerk 2", "Ralf und Florian", og "Autobahn". I tillegg hadde han produsert tyske elektroband som Neu!, Cluster og Can. 

En som jobbet tett med Plank på denne tiden, og lot seg inspirere av ham, var Brian Eno. En inspirasjon som bla. kom til uttrykk på Bowies Berlin-trilogi "Low", "Heroes" og "Lodger", der Eno var produsent.

 Conny Plank i sitt eget studio i Neunkirkchen

Plank hadde sitt eget studio i den lille byen Neunkirkchen, i nærheten av Køln, Tyskland, som plata ble spilt inn i. Med seg hadde han engelskmannen Dave Hutchins, i tillegg til at bandet selv også bidro på produksjonssiden. Ultravox og Plank hadde et felles ønske om å fusjonere britisk psykedelia med tysk elektronica. 

Warren Cann: "These were two areas we were keen to merge. No-one really understood and encompassed all this as fully as Conny did at that time."

Utgangspunktet for innspillingen var basic bruk av gitar, bass, trommer, vokal og keyboard. Men med Plank og bandets kreativitet, og studioutstyret de hadde tilgjengelig, klarte de å komme opp med helt nye lyder.

Ultravox følte at "Hiroshima Mon Amour" dannet et godt utgangspunkt for hvordan de ønsket å fremstå på den nye plata, med en mer europeisk feel - bort fra britisk glam og pønk.

Lyrisk ønsket de å fremstå mer lavmælt, uten noe behov for å fronte politiske standpunkt - slik som i "Quiet Men". John Foxx: "We wanted to write a song without any drama at all ; literally opposite to what was going on at the time, with very political songs."

Tittelen på plata - "Systems of Romance" - var inspirert av blandingen av (motsetningene) mekanikk i komp, og skjønnhet i melodi, som de følte at låta "Just For A Moment" uttrykte. 

John Foxx: "I was very interested in the push and pull of romanticism and alienation. I enjoyed putting opposites together - the surrealist idea of creating a new meaning by combining ideas that seem to have nothing to do with each other. The concept of an electronic ballad was still bizarre in '78, as synthesizers were regarded as cold and unemotional."

Det ble også spilt inn en låt kalt "Systems of Romance" som ikke ble tatt med på plata. Den ble i stedet å finne på John Foxx' soloalbum "The Garden" fra 1981.

Robin Simon viste seg å være et viktig bidrag til det nyskapende lydbildet Ultravox presenterte på "Systems of Romance", med sin kreativitetet i forhold til hvordan en gitar kan høres ut. Flere av de tingene han gjorde i forhold til bruk av ekko, forsinkelse, og forvrengning var helt nytt i 1978, og noe som kommende gitarhelter kopierte ham på. 

Warren Cann: "While still raw and spiky, his guitar style was mobile and technically more inspiring. He'd integrated into the band very well and was able to bring many new textures to the arrangements."

John Foxx: "He invented 'new guitar'. Before him no-one played or sounded like that - now everyone does. Forget them all. From Edge (U2) onwards - they all owe it to Robin. He was the first to use echo, distortion, flanging, delay, sustain etc. as an integral part of his sound, not as an effect."

Gjennom Simons gitarspill fikk Foxx mange ideer til hvordan låtene han skrev kunne høres ut. Simon var så kreativ at Foxx nesten måtte be ham om å stoppe, slik at de fikk jobbet ferdig noen av de mange ideene.

Warren Cann, Chris Cross, John Foxx, Billy Currie og Robin Simon i 1978.

Alle involverte var svært fornøyd med innspillingen av "Systems of Romance", der de endelig klarte å definere et eget uttrykk over 10 albumspor. Borte var det meste av påvirkning  fra pønk og glam. I stedet skapte Ultravox et av de første new wave synthalbumene, som umiddelbart ble omfavnet av mange musikkinteresserte, slik som Nick Rhodes og John Taylor (som senere kom til å danne Duran Duran) Midge Ure, og Gary Numan - som året etter førte synthpop til toppen av den britiske singellisten, med "Are friends electric" (som Tubeway Army) og "Cars". Sistnevnte hevdet at "Systems of Romance" var hans største musikalske inspirasjon da han selv gikk i gang med å lage elektromusikk. Gary Numan: "It was exactly where I wanted to go with my own music. I loved the way John Foxx and Billy Currie merged synthesizers with guitars and drums, especially on the song 'Slow Motion' which is still one of my all-time favourites."

Det eneste ankepunktet Numan hadde mot Ultravox, var at de manglet et felles image. Ifølge ham så de 5 ut som om de hørte til i forskjellige band når de opptrådte live.

Gary Numan var en av mange musikere (som selv ble toneangivende)

som lot seg imponere av Ultravox og deres elektroniske lydbilde.

Fra å fremstå som søkende og 'uryddig' i lydbildet på "Ultravox!" og "Ha!-Ha!-Ha!", var "Systems of Romance" en mer gjennomført plate med et fyldig elektronisk lydbilde. Det virket nesten som om de boblet over av gode ideer, slik som i låter som "Slow Motion", "Quiet men", "Dislocation", og "Just for a moment". Robin Simons gitar skiftet fra å ha et sonisk preg, til å virke som et behagelig uromoment kompet med den syntetiske lyden. 

"Slow Motion" som ble gitt ut som første singel fra albumet, sommeren 1978, var også låta bandet selv var mest fornøyd med. En låt der de virkelig lyktes med det ønsket å få til.

Warren Cann: "Slow Motion' was an extremely satisfying song to write and play live. For me, it was just one of those songs where everything seems to just fit together perfectly to form an entity greater than the sum of it's parts. In it's time it perfectly represented our amalgamation of rock & synthesizer, many of the ideas and aspirations we had for our music gelled in that song and we were very excited about it."

"Slow Motion" regnes som en av de første synthpop singlene som ble gitt ut.

"Slow Motion" regnes som en av de første synthpop singlene som ble gitt ut, og den satte en standard for hvordan en slik type låt kunne høres ut. Dessverre var ikke platekjøperne klar for sjangeren ennå i 1978, og den nådde ikke opp på den britiske topp 100 listen.

Det gjorde heller ikke neste singelutgivelse fra plata, "Quiet Men", som ble gitt ut i oktober.

I september 1978 ble albumet "Systems of Romance" gitt ut. En plate Ultravox selv var svært stolt av. 

Warren Cann: "We were so proud of this record when we'd finished it, we all felt we'd done our absolute best work to date."

Billy Currie: "It took till 'Systems of Romance' for our music to really take shape and become more focused. As the album title suggests it was sensitive and electronic at the same time. We had finally found something that we could truly call our own against all the odds."

 Albumet "Systems of Romance" fra 1978.

Også de britiske musikkbladene var positive til albumet. 

NME: "Ultravox' new sound is crisp, clean, digital, slightly mechanical, yet showing an inchoative eroticism (gryende erotikk) - a geometric jerky quickstep."

Bladet Sounds ga plata 4 ut av 5 stjerner, og omtalte den slik: "Whatever anyone says, Ultravox have always been that important step ahead of fashion."

 Islands records promoterte "Systems of Romance" i Record Mirror

(venstre) og New Musical Express (høyre) med disse annonsene.

Til tross for at mange regner "Systems of Romance" som en av de viktigste elektronika platene som ble gitt ut på 70-tallet, og den store inspirasjonen plata hadde på mange av 80-tallets band, ble heller ikke dette albumet en salgssuksess noe sted, selv om den solgte 20.000 eksemplarer den første tiden etter release, og den førte til at Ultravox ble lagt merke til i U.S.A. I Storbritannia nådde ikke "Systems of Romance" topp 100 listen, slik heller ikke de foregående albumene hadde klart.

Som med de to foregående platene ble også "Systems of Romance" fulgt opp med en turne, med start i hjemlandet England. Bla. opptrådte de på Reading festivalen (mellom Sham 69 og The Jam), og de stod på scenen på Marquee i London, 5 kvelder på rad. Deretter satte de kurs mot Fastlands-Europa, med flere konserter i Tyskland.

	En promoteringsplakat fra 1978 beregnet på Tyskland.		Konsertplakat fra Friars Aylesbury, 14. oktober 1978.

I desember 1978 fikk Ultravox også gleden av å opptre i det populære musikkprogrammet Old Grey Whistle Test på TV kanalen BBC2. Noe som brakte bandet ut til millioner av TV seere. Her framførte de en ny versjon av "Hiroshima Mon Amour".

Den vellykede Europa-turneen ble avsluttet i desember. Foxx og co begynte derfor å se framover mot neste plateinnspilling - en plate som de antok ville gi dem gjennombruddet som de følte var like om hjørnet. Men til deres store overraskelse og skuffelse ville Island records det annerledes. Rundt juletider 1978 ble de løst fra kontrakten med selskapet og overlatt til seg selv. 

Tilbake satt 5 karer som ikke skjønte noen ting, og som heller ikke fikk noen ordentlig forklaring fra Islands om hvorfor de hadde gått til det skrittet.

Warren Cann: "Perhaps they just decided they'd had enough of us and weren't prepared to put any more money and effort into it all."

Billy Currie hadde større forståelse for at Island ikke ønsket å subsidiere platerutgivelser som ikke solgte. Billy Currie: "Credit to Island records for sticking with us this far but because of low sales they had to let us go!"

I stedet for å gi opp bestemte de seg for å gå videre på egen hånd, uten noe plateselskap i ryggen. En egen manager hadde de heller ikke hatt de seneste årene. 

I februar 1979 fløy de over til U.S.A. på billigbilletter for å gjøre en 6 ukers klubbturne i det store landet. Finansieringen av turneen stod de for selv. De startet på østkysten og jobbet seg vestover, ved hjelp av en sliten turnebuss. Miles Copeland (bror til Stewart Copeland i The Police) hjalp dem med å skaffe spillejobber.

Ønske om å starte opp på nytt et annet sted, og inspirert av en suksessrik 'low-cost' turne som popbandet Squeeze nettopp hadde gjennomført i U.S.A., bidro til avgjørelsen om å dra over. Positivt var det også at konsertarrangørene i USA hadde egne lys - og lydanlegg, slik at Ultravox ikke trengte å bruke penger på å bringe over sitt eget.

Warren Cann: "Ultimately, we decided that our next move should be to tour in America. We were keen to go, we wanted to see how our music would be received and thought that if things went well it would help us in our quest for a new label."

Interessen for bandets konserter var over all forventning, og mange steder ble alle billettene som ble lagt ut for salg, solgt ut. Interessen for konserten de gjorde på Hurrah i New York 27. februar 1979 var så stor at billettkøen strakte seg rundt hjørnet. Det ble derfor satt opp 2 ekstrakonserter på Hurrah de to påfølgende dagene.

De fikk også sjansen til å opptre på samme konsert som nevnte The Police - et av de mest populære bandene i verden i 1979. Ultravox var også en tur innom Canada, med konserter på The Edge i Toronto.

Setlisten på konsertene de gjorde i U.S.A. var denne: "Man Who Dies Every Day", "Slipaway", "Slow Motion", "Hiroshima Mon Amour", "Touch & Go", "Artificial Life", "Just For A Moment", "He's A Liquid", "Quiet Men", "Radio Beach", "I Can't Stay Long", "Someone Else's Clothes", "Blue Light", "ROckwrock" og "My Sex".

"Touch and Go" og "He's a Liquid" var to låter bandet hadde skrevet like før de dro over til U.S.A. med tanke på å spille de inn til deres neste album. Synthkompet på "Touch and Go" ble senere brukt som synthriff på "Mr. X" (fra albumet "Vienna").

Warren Cann, John Foxx og Robin Simon fotografert i forbindelse

med konserten Ultravox gjorde på Hurrah i New York, i februar 1979.

Selv om ting gikk bra i U.S.A. med et pent overskudd som resultat (10.000 dollar), ulmet det under overflaten. I lengre tid hadde det vært uoverenstemmelser mellom John Foxx - som leder av bandet - og de andre. Billy Currie: "It was always a big fight between me and John Foxx."

Og med de kummerlige forholdene de levde under, og den slitsomme bilturen vestover, var det lite som skulle til før det oppstod gnisninger. En konsert i San Francisco endte med skikkelig munnhuggeri mellom John og de andre. De ble så uenig at de der og da bestemte seg for at de skulle fortsette hver for seg så snart turneen var over. Dvs at John Foxx sluttet som vokalist i bandet, for heller å fortsette som soloartist.

Warren Cann: "We got into a huge row after the show and that was it: we'd had our fill of each other and decided that when we got back to London, John was going his way and we would go ours."

En av de siste konsertene John Foxx gjorde som medlem av Ultravox, var 15. mars 1979, på 'Whisky A-Go-Go' i Los Angeles. Konserten ble tatt opp på bånd, og har i ettertid vært tilgjengelig som bootleg. Tirsdag 20. mars 1979 opptrådte Ultravox på The Fleetwood Club i Redondo Beach, California. Og det ble den aller siste konserten John Foxx gjorde med Ultravox.

Bootleg med Ultravox fra konserten på Whisky A-Go-Go i Los Angeles.

Med John Foxx ute av bandet måtte Chris Cross og co. og de andre se seg om etter en ny vokalist til bandet. 

Robin Simon ble igjen i New York da de andre dro hjem til London. Og da Warren Cann litt senere tok en telefon for å høre når han kom tilbake, fikk han beskjed om at Simon ønsket å forlate bandet. Han syntes New York var en mer spennende by enn London, og Ultravox hadde han mistet troen på.

Simon ble i 1980 med i Magazine. Et band som aldri solgte mange plater, men som var et kultband i sin samtid, og som i årene etter har blitt nevnt som referanser og forbilder for nyere rockeband. Senest av suksessbandet Franz Ferdinand.

Der stod Currie og co. uten sanger, gitarist, og med stor pengegjeld til Island Records. I tillegg hadde de ikke lenger noen platekontrakt eller manager. Ting virket håpløst. 

Warren Cann: "W had no manager, and there was just myself, Chris and Bill trying to keep the band together. I recall having to sneak into Island's warehouse (lager) to pinch our equipment back. We were totally on our own."

Likefullt var de gjenværende medlemmene motivert til å fortsette som Ultravox. De håpet å finne sanger og gitarist i samme person, da de regnet med at en som både sang og spilte et instrument lettere ville kunne relatere seg til låtoppbygningen. Noe som ifølge Warren Cann hadde vært et problem med John Foxx. Warren Cann: "We were determined to avoid the lead-singer-from-another-planet syndrome."

Mens Ultravox slet med å finne fotfeste var John Foxx opptatt med å komme i gang med sin solokarriere. Allerede i januar 1980 var han klar med sitt første album, kalt "Metamatic". Musikken hadde et futurisk, syntetisk preg, bygd opp ved hjelp av en Roland CR-78 trommemaskin, en mini-moog, ARP Odyssey synthesizer, clavinet keyboard, og et farfisa orgel. Til å hjelpe seg med produksjonen hadde John Gareth Jones - en mann som senere kom til å jobbe mye med Erasure og Depeche Mode. Salgsmessig ble "Metamatic" en suksess som Ultravox ikke hadde vært i nærheten av (fram til da), med 18. plass på den britiske albumlisten. Mens singlene "Underpass" og "No-one driving" begge nådde topp 40. 

Ultravox låtene "Touch and go" og "He's a Liquid" var med på plata, uten at Cross, Cann eller Currie var kreditert som låtskrivere, noe som irriterte dem.

I 1981 var Foxx klar med sitt 2. soloalbum, kalt "The Garden". Mange regner den som hans beste album, i tillegg til at den solgte bra (24. plass i Storbritannia). Den vakre singelen "Europe (after the rain)" ble også en hit rundtom i Europa, bla. i Norge.

I 1983 fikk han Foxx sin siste topp 40 plassering i Storbritannia, da han ga ut albumet "The Golden Section". I 1985 fulgte "In mysterious ways", før han solgte innspillingsstudioet sitt, og la popkarrieren på hylla.

John Foxx ga ut 4 album mellom 1980 og 1985 før han valgte å ta en pause fra musikken.

I årene som fulgte valgte Foxx å jobbe som grafisk designer - yrket han var utdannet til. Han tok også tilbake sitt egentlige navn, Dennis Leigh. Han spesialiserte seg på å lage omslag til bøker. Bla. står han bak omslaget til Salman Rushdie's bok "The Moor's Last Sigh".

På begynnelsen av 90-tallet fikk Foxx igjen interesse for musikk, noe som i første omgang resulterte i singlene "Remember" og "Electrofear". I 1991 laget han musikk til dataspillene "Speedball 2" og "Gods" sammen med Tim Simenon (Bomb the Bass). I 1997 overrasket han mange musikkinteresserte da han kunne presentere 2 helt nye album, i "Shifting City" og "Cathedral Oceans". Deretter spydde han ut album i et utrolig tempo, med hele 22 album mellom 1998 og 2011. I tillegg til 6 live-album. Platene har stort sett vært for spesielt interesserte, da ingen av dem har solgt noe særlig.

Selv på tidspunkt der det har vært snakk om reunion konserter med Ultravox, har det aldri vært aktuelt for John Foxx å slå seg sammen sine gamle kolleger.

John Foxx sluttet i Ultravox i mars 1979.

På samme tid som Ultravox var nede i en bølgedal, var Billy Currie engasjert i et annet prosjekt sammen med sin venn Rusty Egan som de kalte Visage. Også Barry Adamson fra Magazine som Currie hadde blitt kjent gjennom turnevirksomheten med Ultravox var engasjert i Visage. Noe som gjorde det naturlig for Currie å bli med. 

Billy Currie: "I started hanging out with the guys who were to be Visage - Rusty Egan, Steve Strange, Midge Ure, Barry Adamson, Dave Formula and John McGeogh."

En klubb kalt Billy's som senere ble til innstedet The Blitz, var drevet av en Steve Strange. Og i new romanticens æra ønsket Visage å lage futurisk elektronisk musikk som folk på Billy's kunne danse til, i en tid der det ikke var så mye å velge i.

Det var Midge Ure som hadde ideen til Visage, og som hadde spilt inn bandets første låt "In the year 2525", i 1979. Midge Ure var på dette tidspunktet allerede et kjent navn i britisk musikkbransje, der han hadde vært medlem av en rekke band, vært på 1. plass på den britiske singellisten, og vært aktuell som vokalist i The Sex Pistols før Johnny Rotten ble spurt.

Steve Strange, Midge Ure og Rusty Egan spilte med Billy Currie i Visage.

Gjennom Visage ble Currie og Midge Ure gode venner. Og da Ure hørte at Ultravox var i ferd med å gå i oppløsning etter at Foxx og Simon ga seg, tenkte han at dette kunne være tingen for ham.

James Ure - som han egentlig heter, ble født hjemme i 24 Park Street, 10. oktober 1953 i Cambuslang i Skottland. Cambuslang er en forstad til storbyen Glasgow. Blokka Midge vokste opp hadde ikke noe sentralvarme, men kun en kullovn til å holde varmen. Og med utedo i en egen bygning på baksiden av blokka.

Midge Ure: "I'm a musician. That's all I have ever wanted to be, ever since I was a kid in a Glasgow tenement with the ice necrusted on the inside of the windows. listening to Telstar on the radio."

Fargen på blokka hadde egentlig vært rød eller kobberfarget, men innen Midge ble født var de farget svart av sot fra de nærliggende fabrikkene. Midge Ure: "The buildings were so black that until I was ten I thought stone was black. Because it was the poor who were crowded into the tenements, nothing was ever done to maintain them, and they crumbled away."

James/Midge - eller Jim som han ble kalt da han var liten - hadde en eldre bror ved navn Bobby, og en yngre søster som het Linda. Foreldrene het Bett og Jim. Ure er et skotsk slektsnavn med felles bakgrunn som Campbell familien. Midge Ure: "The Ures are from the Campbells... the ones that massacred the MacDonalds, I'm afraid. A bit of naughty clan a couple of hundrd years ago."

Midge vokste opp i en protestantisk familie, der viktigheten av å holde avstand til katolikkene i nabolaget ble understreket av de voksne. Faren var (naturlig nok) fan av Glasgow Rangers, og da han investerte i en platespiller var det for å spille Rangers sanger på den. Midge Ure: "Dad bought all the Rangers songs, and played them all the time."

 Midge med søsknene Linda og Bobby, og sin første gitar (Midge Ures bok "If I Was").

Større musikalsk inspirasjon fikk unge Midge av å høre på Radio Luxembourg. Da han var 3 år gammel lot han seg begeistre av "Sleep Walk" med Santo & Johnny ("Sleepwalk" ble også navnet på den første Ultravox singelen som Midge var med og gi ut). Også Shadows' atmosfæriske pop falt i smak. Den første singelen Midge gikk til innkjøp av med egne penger, var "My Mind’s Eye" med The Small Faces (1966).

Midge likte å synge med på sangene han hørte, noe familien satte pris på. Midge Ure: "I'd sing 'Johnny, remember me', or whatever happened to be the latest hit."

Faren tjente kun 60 kroner i uken, mens moren jobbet deltid på Hoover (laget støvsugere) fabrikken. Likefullt sørget de for at barna hadde mat og klær. Og da de ønsket å kjøpe en brukt gitar til Midge til 20 kroner (en danseband-gitar fra 40-tallet) måtte de spare i flere måneder. Siden det var så liten plass hjemme pleide 10 år gamle Midge å øve på gitaren hos bestemoren Lizzy, som bodde øverst i naboblokka. Midge Ure: "I was taught my first three chords by one of the guys in the Scouts (speideren), and from there I taught myself."

Da Midge var 10 år gammel ble ting bedre. Faren fikk råd til å kjøpe seg bil og blokka de bodde i ble revet, og familien ble flyttet til et helt nytt rekkehus i Buckingham Drive 9, som lå litt nærmere sentrum av Glasgow enn Cambuslang. Midge Ure: "It was magic for us, all brand new, a proper kitchen where we could actually sit down and have our dinner together, three bedrooms, and - the magic thing - an inside toilet and a bath."

 Buckingham Drive, der Midge vokste opp.

Som 11 åring begynte Midge å gå på folk-klubber, for å få sjansen til å praktisere gitarspill. Her møtte han Jim Potter, som ble en nær venn av ham - ikke minst musikalsk. De så på hverandre som det neste McCartney/Lennon. The Beatles var store forbilder - ikke bare pga. det musikalske - men også pga. deres image, med spennende klesdrakter. Midge Ure: "Music has gone hand in hand with fashion since The Beatles. Before that everyone looked like sawn-off versions of their mums and dads."

Også storebroren Bobby var en god kamerat å ha i oppveksten. Ikke minst fordi han med sitt talent for karate stadig vekk kom Midge til unnsetning når han havnet i bråk. Det var også Bobby som oppmuntret Midge til å bli sanger i et band, i stedet for 'bare' å spille gitar. At Midge ifølge ham selv hadde alt for lys stemme, mente ikke broren var noe problem. bobby: "What about that Anderson guy in Yes? He's got a really high voice."

Som 14 åring var det gitahelter som Eric Clapton, John Mayall og Peter Green som inspirerte unge Midge. På denne tiden ble han med i sitt første band (uten noe navn) sammen med brødrene Gordon og Ian Frazer. Midge gikk også til innkjøp av sin første elektriske gitar - en 1960 Stratocaster.

Det neste bandet Midge spilte i var Stumble. Navnet var hentet fra en John Mayall låt. Midge Ure: "We played everything from blues numbers to current pop songs."

Bandet som ble dannet i 1969 bestod av Gordon Appacellie på vokal, Alan Wright på gitar, Alec Baird på trommer, Kenny Ireland på bass, og Fraser Spiers på harpe! Stumble pleide å opptre i Glasgow området, noe som veldig ofte var en frustrende opplevelse pga. volden som preget lokalene de opptrådte i. Der ungdomsgjengene brukte kniver, barberblader og hammere for å skade hverandre. Midge Ure: "I was the guy up on stage making the soundtrack to fight to. The golden rule was that we never stopped, just kept on playing no matter what happened."

Midge som langt fra var en slåsskjempe slik som broren, gjorde det han kunne for å unngå i havne i bråk, f. eks. om han var så uheldig å kikke for lenge på en av jentene i lokalet. Trommeslageren Alec var tøffere, og en gang de ble omringet av en gjeng som ville banke bandet i det de skulle forlate spillelokalet, slo han ned lederen av gjengen med en hammer. Noe som skremte de andre fra å ta igjen.

Stumble ble oppløst i 1971.

Skolegang fikk Midge bla. på Cambuslang Primary School. Men pga en økende interesse for musikk orket han ikke å bruke for mye tid på leksene, han satt heller og tegnet gitarer og forsterkere i skolebøkene. Noe som førte til han flere ganger ble slått av læreren foran klassen. Senere kom han inn på kunstskolen Rutherglen Academy, der også broren Bobby gikk. Midge kom inn på skolen pga. en IQ test som viste at han var svært intelligent.

Etter Rutherglen var Midge så heldig å få seg jobb på National Engineering Laboratories i East Kilbride. Det var 500 søkere på 10 (godt betalte) jobber som ble utlyst. 

Midge Ure: "It was one of the best jobs that I could possibly have landed, right at the upper end of working-class aspirations. Eventually I'd be able to buy a small house and afford to have a family.

Except all I really wanted to do was become a musician."

Midge fikk sjansen til å leve av musikken like etter, da han som 18 åring i 1972 ble med i det populære skotske bandet Salvation. Salvation hadde blitt dannet året før, som en slags skotsk supergruppe under ledelse av karismatiske Kevin McGinlay. På den tiden var de like store som andre skotske band som Nazareth og Tear Gas.

I 1972 var det flere som valgte å slutte, slik at bandet både trengte en keyboardist, trommeslager og en gitarist. Det var et annet av Stumbles medlemmer som ønsket å bli med i Salvation, så Midge ble ham for å støtte ham. Men etter å ha framført "Southern Man" med Neil Young fikk Midge tilbud om å bli med i bandet som gitarist, i mars 1972. For det ble han lovt 250 kroner i uken i lønn, noe Midge syntes var fantastisk. Til foreldrenes skuffelse valgte han å si opp jobben på laboratoriet for å bli heltidsmusiker.

Også trommeslageren Kenny Hyslop og keyboardisten Billy McIsaac ble med i Salvation i 1972. Kenny Hyslop og Midge fant raskt tonen, ikke minst pga deres felles oppfatning av hva som var kult å ha på seg. Midge Ure: "When I first met Kenny Hyslop both of us were wearing cowboys shirts with little pointed pocket flaps, and mother-of-pearl lapel buttons. I thought, that's it, he's my soul mate."

Kevin McGinlay hadde vært både vokalist og gitarist, men fant ut at han ønsket å la noen andre spille gitar i stedet, og allerede i forkant av auditionen hadde han lagt merke til Jim Ure (da) fra Stumble. Kevin McGinlay: "I wasn’t keen to play guitar I pushed to get Jim Ure from local band Stumble."

Salvation: Jim McGinlay, Kenny Hyslop, Billy McIsaac (bak), Kevin McGinlay, og Midge Ure.

Broren til Kevin het Jim, og spilte bass i bandet. Og de var ikke interessert i å ha to Jim'er, så på den første øvingen gjorde de det klart for Midge at det kun var plass til en Jim i bandet, og det var Jim McGinlay. Han foreslo i stedet at de skulle ta Jim navnet og skrive det baklengs, slik at det ble Mij, og la Ure ha det som kunstnernavn. Mij ble uttalt 'midge', og slik valgte Ure også å skrive det fra da av. Midge Ure: "The name stuck, though it was easier to spell it Midge. That's who I've been ever since."

Midge er også det engelske ordet for mygg, så for Midge Ure som kun var 1.69 og yngst i bandet ble det også et kallenavn som var relatert til størrelsen.

Dessverre ble ikke ting slik Midge hadde trodd da han ble medlem av Salvation. For det første fikk han ikke så mye i lønn som han hadde blitt lovet, og det var vanskelig å finne spillejobber utenom landsbygda i Skottland. Ettersom agenten deres ikke hadde forbindelser til England, og millionbyen Glasgow manglet passende konsertlokaler. Burns Howf og Electric Garden var blant de få som var egnet. Midge Ure: We were at the bottom of the food chain and none of us was due any pay for a long time."

Det var heller ikke noen plateselskap i Skottland som kunne gi de mange lovende bandene platekontrakt. Mange søkte sørover til London, uten suksess. Det var først etter at Bay City Rollers ble store over hele den vestlige verden at plateselskapene i London vendte blikket nordover til Skottland. 

Midge Ure i Salvation tiden.

Etter en tung start gikk med Salvation gikk ting etter hvert bedre, der de fikk bedre betalt for spillejobbene de gjorde. Midge fant seg godt til rette på scenen, og som den yngste i bandet fikk han mye oppmerksomhet fra jentene i salen. Midge Ure: "I was young. I had hair halfway down my back, and I'd learned some flash moves."

I april 1974 valgte sanger og bandleder Kevin McGinlay å slutte i Salvation, for heller å gå tilbake til yrket som mekaniker, i tillegg til at han i stedet ønsket å fortsette som soloartist. Denne solokarrieren resulterte ikke i annet enn singelen "Heaven knows" fra 1975. Med Kevin ute av bandet ble Midge flyttet fram som vokalist. 

Etter et halvt år bestemte de seg for å endre navn til Slik. Det var bandets manager Max Langdon som indirekte kom opp med navnet, da han en dag skulle gi bandet skryt for de nye låtene de hadde spilt inn: "Right, I've got it. I've heard the new batxh of songs, and it's time to think 'Slick'."

Midge Ure: "We thought 'Slick', knocked the 'c' out of it, and had a new name."

Den første konserten Mide og de andre gjorde som Slik, var på Glasgow Apollo 23. desember 1974.

Med nytt bandnavn ønsket Midge og Kenny å endre imaget til bandet, til noe som var mer tidsriktig. Langt hår var ute, og inspirert av filmen "Dirty Harry" bestemte de seg for å ha samme hårklipp som Clint Eastwood. I London var det på den tiden populært å kle seg i det man fant i bruktforretningene. Inspirert av det oppsøkte Midge og Kenny forretninger i Glasgow som solgte gamle klær. Og i en av dem fant Midge baseball klær fra 50-tallet som han brukte som utgangspunkt for hvordan han ønsket at Slik skulle se ut.

Med dette fikk Midge og co et teeniebob image som kunne minne om Bay City Rollers - et band de i alle år hadde sett på som en spøk. Midge Ure: "To anyone playing on the circuit they were a joke."

Slik: Kenny Hyslop, Billy McIsaac, Midge Ure og Jim McGinlay.

Fram til dette hadde Salvation/Slik spilt coverversjoner av låter med David Bowie og Roxy Music, ettersom ingen i bandet (på det tidspunktet) var i stand til å skrive gode nok låter selv. Men gjennom bandets 2. manager - Frank Lynch - kom de i kontakt med Bay City Rollers' låtskrivere Bill Martin (Wiley McPherson) og Phil Coulter, i selskapet Unicorn Leisure. I 1974 hadde de skrevet topp 10 hits (UK) som "Remember", "Shang-A-Lang", og "Saturday Night" (nummer 1 i U.S.A.). De to låtskriverne likte Sliks coverversjon av "This town ain't big enough for both of us", og de likte bandets utseende, og tenkte at de her hadde muligheten til å forme et nytt band som kunne slå an hos småjentene.

Slik var ikke fornøyd verken med platekontrakten de ble tilbudt som innebar at de nesten ikke fikk inntekter, selv om platene deres skulle selge bra. Eller det å framføre låter beregnet for fjortisene. Men uten noe reelt alternativ valgte de å si ja til tilbudet. Avtalen de skrev under på innebar også at framtidige låter medlemmer av bandet skrev også ville være i selskapets eie.

Enda verre var det at Slik heller ikke fikk spille på platene som ble spilt inn, i stedet ble det brukt studiomusikere - med Phil Coulter som produsent - noe Midge høylydt viste sin misnøye med (det eneste Midge og de andre fikk bidra med var sangen). Han fikk da en kraftig irettesettelse tilbake, med beskjed om at slik hadde de gjort det med Bay City Rollers, og slik ble det nå også.

En dag Midge var ute og kjørte i bandets transit så han den kjente bassisten Phil Lynott fra Thin Lizzy gå langs veien. Midge var fan av Lynott og Lizzy, og hans forrige band Skid Row. Midge stoppet bilen og kom i prat med Lynott. De to fant tonen, så Midge inviterte ham likegodt hjem til foreldrene sine, slik at Lynott fikk seg en matbit. Her fikk Midge også sjansen til å spille litt gitar sammen med Lynott, noe han var svært stolt av etterpå. Midge og Lynott holdt kontakten i årene som fulgte, noe som skulle vise seg å bli verdifullt for begge to.

Phil Lynott og Midge Ure traff hverandre første gang i 1974, og holdt kontakten i årene etterpå.

I januar 1975 ble bandets første singel "The Boogiest Band In Town" gitt ut, på Bell Records. Og til tross for at det ble spilt inn en musikkvideo for låta, på The Marquee i London, og den ble framført i filmen "Never Too Young To Rock", ble den ikke noen hit noe sted.

"The Boogiest Band In Town" ble Sliks første plateutgivelse, i januar 1975.

I 1975 hadde Midge en merkelig opplevelse en dag han var ute og gikk i Glasgow sentrum. Han ble stoppet av en fyr med London dialekt som ønsket at Midge skulle bli med rundt hjørnet og prate med en annen fyr som satt i en bil: "It's about music." I bilen satt det en merkelig fyr med rød krølltopp som pratet om klesbutikkene han hadde i London, og om at han var manager for det kjente bandet New York Dolls. Krølltoppen het Malcolm McLaren, og var på utikk etter sanger til bandet han var manager for i London, som fram til da hadde het The Strand, men som rundt 1975 endret navn til The Sex Pistols.

Han som først hadde stoppet Midge het Bernie Rhodes, og ble senere manager for The Clash. De to hadde likt Midge' spesielle hårfrisyre i James Dean stil, og lurte på om han ville bli sanger i bandet deres. Det var først etter å ha pratet i 25 minutt at McLaren spurte Midge om han var musiker.

Midge takket nei til tilbudet om å bli sanger i The Sex Pistols da han var skeptisk til den merkelige mannen fra London, og han var mer opptatt av at Slik snart skulle gi ut sin 2. singel. Midge avvisning av Malcolm McLaren og The Sex Pistols har gått inn i musikkhistorien, uten at Midge i ettertid angret på valget han tok den dagen. Midge Ure: "McLaren was lucky when he found John Lydon. It would never have worked without him - and it certainly would never have worked with me as the singer, not a chance."

Malcolm McLaren ønsket å ha Midge Ure som vokalist i The Sex Pistols før Johnny Rotten ble spurt.

Etter "The Boogiest Band In Town" fulgte "The Getaway" som singel, før "Forever and Ever" ble gitt ut i desember 1975. Med sitt orgelspill og gotiske sang hørtes den ut som en kirkehymne. 

Midge Ure: "I started singing this weird Gregorian chant. It took all day. It was a well-crafted pop song, nothing more. It meant nothing to me."

Låta hadde allerede vært ute på plate i 1974 med glamrockbandet Kenny, uten at den hadde blitt noen hit da.

På det tidspunktet den skulle gis ut fikk de en forespørsel fra BBC om å opptre på det populære TV programmet Top of the Pops, i en nyttårsspesial som skulle sendes 31. desember. De skulle presentere 4 ukjente band og ønsket at Slik skulle være blant dem. Så i beste sendetid med 15 millioner briter foran TV skjermene stod lille Midge der med sin gitar og mimet til "Forever and Ever". Da de var tilbake i Glasgow neste dag visste alle hvem de var - jentene syntes Midge var fantastisk, mens guttene var sjalu.

Midge Ure og Kenny Hyslop på BBCs 'Top of the Pops' med "Forever and Ever".

Singelen debuterte på 39. plass på den britiske singellisten 17. januar, og en måned senere dyttet den ABBAs "Mamma Mia" ned fra toppen av listen etter å ha ligget som nr. 2 i to uker. Å være på 1. plass for første gang skulle normalt vært en enorm opplevelse for en musiker, men Midge var litt likegyldig til det hele. Midge Ure: "I did not feel the elation (gleden) that I should have. I was so far removed from the song - it was a hit but it wasn't mine, just something that I sang on."

Det ble også spilt inn en musikkvideo til "Forever and Ever" der Midge og co. var kledd i munkedrakter. Kvelden før hadde de blitt invitert ut på gresk aften, og hatt i seg 7 flasker vin på 1 1/2 time.

Det ble spilt inn en komisk musikkvideo til "Forever and Ever".

Med 1. plass på den britiske singellisten, med en låt som slo an hos den yngre garde av platekjøpere, fikk Slik føle på kroppen hva det vil si å være tenåringsidoler. Enten de besøkte Capital radio, en TV stasjon, eller var hjemme i Glasgow ble de møtt av hylende 13 åringer. Midge Ure: "Occasionally I tried to talk to a fan, but there was nothing much to say: they were all mad thirteen-year-olds."

I 1976 var det meningen at Slik skulle dra ut på en større turne i Storbritannia. Arenaer ble booket, og billetter ble lagt ut for salg. Det eneste som manglet var folk til å kjøpe dem.. For å slippe unna et større økonomisk tap ble det bestemt at man skulle late som at Midge hadde fått armen sin skadet i en billulykke, og at de derfor ikke kunne gjøre mer enn et par opptredener.  Manager Max Langdon var den som fikk den utrivelige jobben med å skade Midge, slik at en lege kunne skrive ut sykemelding på at han ikke var i stand til å stå på scenen.

En av konsertene som ble gjennomført, var den på London New Victoria, 30. juni 1976. Til stede her var journalisten Caroline Coon fra magasinet Melody Maker. Hun likte det Slik hadde å vise fram, og skrev etterpå en lengre artikkel om bandet. Midge ble her spurt om bandets image, og han fortalte da at den var inspirert av James Cagney, James Dean, og Bowery gutta - 'american street punks'. Hun likte uttrykket, og omtalte Slik som punk pop i artikkelen. Like etter gjorde hun et intervju med det The Sex Pistols, som på det tidspunktet nettopp haddde begynt å gjøre seg bemerket. De omtalte hun som punk rock - som første gang ordet ble brukt om et band i britisk media. 

Midge Ure: "In a roundabout way Slik coined punk. It might not be what the punks would like to hear, but it's true."

Midge Ure mener at han skal ha litt av æren for at 'punk'

ble uttrykket som omtalte den nye rocken i 1976.

I mai 1976 ble "Forever and Ever" fulgt opp med utgivelsen av singelen "Requiem", som hadde den samme miksen av gotisk stil og glampop. Denne gang med en 24. plass i Storbritannia som resultat, og fine plasseringer ellers i Europa. Særlig var de populære i Finland.

Etter dette gikk det nedover med Slik. Som nevnt hadde det vært liten interesse for bandets konserter, og de neste singlene de ga ut nådde ikke opp. Bandets debutalbum ble gitt ut sommeren 1976, med en skuffende 58. plass i Storbritannia som resultat. Og like etter det kom pønkrocken på banen, som på kort tid bidro til at interessen for glamrock/pop bandene ble liten. Midge Ure: "Slik went into a rapid decline after 'Requiem'." 

Som bandets siste singel på Bell records ble "The Kid's a Punk" gitt ut, uten at den nådde topp 100 i Storbritannia. Enda Slik fikk sjansen til å opptre på 'Top of the Pops' med den. Etter det dro Midge og co på en mindre turne til Finland,  der de bla. ble møtt av 3000 tenåringer med stearinlys da de gikk ut på balkongen på hotellet de bodde på. Midge Ure: "It was my only Michael Jackson moment, and it came at a time when Slik were finished."

Etter at Midge og co. fortalte Bell records at de ikke ønsket å fortsette som Slik, ble de presentert for regninger som viste at de skyldte mange tusen pund, bla. for hotellrom som selskapet ikke hadde betalt for. Det endte med at Midge måtte selge huset han hadde kjøpt seg, og bilen han hadde fått av selskapet, for å skaffe penger. Noe som skapte overskrifter i lokalpressen.

Selv om Slik og Bell records skilte lag og Midge anså bandet som ferdig, fortsatte Slik å gi ut singler i 1977, på EMI records.

De var også ute og gjorde konserter, noe som bla. brakte dem til Norge og Chateau Neuf i Oslo, der de opptrådte fredag 6. mai 1977. I annonsen for konserten ble de kun presentert som 'Det engelske disko-bandet'.

Slik, slik de ble presentert i en annonse i Aftenposten 6. mai 1977.

Midge Ure, Billy McIsaac og Kenny Hyslop rakk også å gi ut den pønkete singelen "Put you in the picture" som PVC2 (gitt ut på Zoom records i 1977) før de gikk hvert til sitt. Plata solgte i imponerende 18.000 eksemplarer. Midge Ure: "We called ourselves PVC2, because we knew if it was Slik nobody would buy it."

Hyslop, McIsaac og Webb fikk inn en Willie Gardner som vokalist og gitarist da Midge sluttet i Slik, og endret navn til Zones. I dette bandet spilte Hyslop fram til han ble hentet inn som trommeslager i Simple Minds.

 "Put you in the picture" med Midge Ures band PVC2.

At Midge mislikte tiden med Slik viste han i et intervju mange år senere, da han ble spurt om hvilken plate han hatet mest. Svaret var: "alle Slik platene". 

I mai 1977 fikk Midge en telefon fra Al McDowell, som var en venn av Glen Matlock fra The Sex Pistols, med spørsmål om han ønsket å bli med i Matlocks nye band The Rich Kids. Matlock som hadde vært gitarist og låtskriver på klassikeren "Never Mind The Bollocks", var nettopp blitt kastet ut av Pistols etter å ha blitt uvenner med Johnny Rotten, og ønsket derfor å starte opp sitt eget band. På gitar hadde han allerede fått tak i 17 år gamle Steve New som hadde vært 2. gitarist i Pistols. Trommeslager var den da ukjente Rusty Egan, som på samme tid var i ferd med å skape seg et navn som DJ på nattklubben London Speakeasy. Også The Clash' Mick Jones var med på gitar i en tidlig utgave av The Rich Kids, men han valgte heller å fortsette i sitt gamle band, noe som gjorde at Matlock måtte lete etter en erstatter som i tillegg til gitar også måtte kunne synge. Caroline Coon som hadde skrevet pent om Slik var den som anbefalte Midge til Matlock: "I've seen the perfect front man for your band."

The Rich Kids, med Steve New, Midge Ure, Rusty Egan og Glen Matlock.

For å kunne bli med i The Rich Kids måtte Midge flytte fra Glasgow ned til London - i første omgang hjemme hos moren til Glen Matlock, senere til Randolph Avenue i Maida Vale. Som venn av Matlock, Steve New og Rusty Egan ble Midge raskt endel av Londons natteliv, der han omgikkes mange av de mest kjente musikerne i tiden. Midge Ure: "There I was, coming cold from Glasgow, not knowing any of these gous and suddenly I was hanging out with all the bands I'd heard on John Peel or read about in the NME (magasin)."

The Rich Kids fikk stor oppmerksomhet i britisk presse, før de i hele tatt hadde framført en låt live eller gitt ut noen plater. Bla. hadde de vært på forsiden av magasinet Sounds som det neste store fra England, på et tidspunkt der besetningen ikke engang var klar.

I januar 1978 ble den selvtitulerte "Rich Kids" gitt ut som bandets første singel. På oppfordring fra Midge ble plata gitt ut på rød vinyl, noe som ikke var vanlig på den tiden, men som ble mer brukt i årene som fulgte. Dette skapte interesse for utgivelsen, noe også en opptreden på Top of The Pops gjorde, uten at det førte plata høyere enn 24. plass i Storbritannia.

Midge Ure og The Rich Kids på Top of The Pops i 1978.

Først i august 1978 kom bandets debutalbum "Ghosts of Princes in Towers" ut, på et tidspunkt der interessen for de pønkorienterte bandene var på vei ned. Plata var produsert av David Bowies gitarist Mick Ronson, som var mer interessert i å gå ned på puben, eller vandre fram og tilbake i studioet, i stedet for faktisk gjøre en jobb for bandet. Noe som gjorde at Midge måtte ta mye av ansvaret på produksjonssiden.

Midge som fram til dette ikke hadde hatt tro på egne ferdigheter når det gjaldt låtskriving ble oppfordret av Matlock til å sette seg ned og skrive egne sanger. Midge Ure: "Glen was an inspiration, and he made me aware of that there has to be a reason for writing a song." 

Resultatet ble de tre låtene "Lovers and Fools", "Young Girls" og "Marching Men" som alle ble å finne på albumet. I tillegg gjorde Rich Kids en versjon av PVC2s "Put You in the Picture" (som Midge hadde gitt ut på plate året før). "Marching Men" ble gitt ut som singel, uten å nå opp på singellisten. Også albumet "Ghosts of Princes in Towers" floppet da det ble gitt ut, med en skuffende 51. plass i Storbritannia.

Det var likevel ikke de dårlige listeplasseringene som tok livet av bandet. Verre var den voldelige oppførselen til publikum når de var ute og opptrådte. I 'god pønkånd' var det vanlig at ølglass ble kastet på Midge og de andre når de stod på scenen. Andre ganger kom pønkerne opp på scenen og banket bandmedlemmene, eller de ødela utstyret deres. Glen Matlock som hadde brukt mye av pengene han hadde tjent som medlem av The Sex Pistols ble nervevrak av alt dette. Det endte med at han slo ned Midge etter en konsert i Nord-Irland, i ren frustrasjon over tingenes tilstand. Midge Ure: "To him it was going to be bigger than the Pistols, instead it was falling to pieces."

The Rich Kids

Etter den hendelsen gjorde The Rich Kids kun en konsert til før de ble oppløst i desember 1978. Midge Ure som på det tidspunktet forlengst var lei av musikken bandet spilte, tok ikke dette så tungt. Sammen med kameraten Rusty Egan hadde han begynt å utforske elektroniske instrumenter, inspirert av europeiske elektroband som Kraftwerk, Can, Telex, og La Düsseldorf. Midge Ure: "It was the most exciting music I'd heard for years. The electronic thing was screaming at me, just like guitars had when I was ten. I had bought a synthesizer, and that's what really broke The Rich Kids up."

Synthesizeren Midge kjøpte var en Yamaha CS50, som han fikk kjøpt direkte fra fabrikken for 5000 kroner. Midge Ure: "It was a major feat. But I needed it, because that was what I was listening to."

Synthen ble første gang brukt på Rich Kids låta "Marching Men" - et valg Glen Matlock ikke hadde sansen for. I tillegg til skuffende platesalg, voldelige konserter, var også uenighet om bandets musikalske uttrykk årsaken til at The Rich Kids ble oppløst. Matlock og New ønsket at de skulle være et gitarband mens Rusty og Midge ønsket at de skulle inkorporere synth i lydbildet.

Like etter dette produserte Midge "I don't want our loving to die" for Rat Scabies (The Damned) band The White cats. Deretter dannet Midge og Rusty sitt eget band kalt The Misfits. De fikk med seg noen musikere fra Tom Robinson Band, men de kom aldri lenger enn til øvingsstudioet.

Midge Ure som medlem av The Misfits.

Både Midge og Rusty hadde på det tidspunktet fått sjansen til å være DJ på in-stedet Billy's i Soho, drevet av Rusty og karismatiske Steve Strange. På Bowie's Night mikset de The Only ones med Bowie, Killing Joke med Roxy Music, Chic med Kraftwerk, og Neu med La Düsseldorf.

Billy's ble raskt et trendy sted for unge og kreative mennesker, der de overgikk hverandre i overdådige kostymer - som den direkte forløperen til New Romantic bevegelsen som traff England og den vestlige verden i årene etter. Der mote og musikk gikk hånd i hånd (jmf. band som Spandau Ballet, Duran Duran, Culture Club m.m.)

Midge lot seg begeistre av stemningen på Billy's, men innså at det var lite musikk tilgjengelig som passet til den futuriske stemningen de ønsket å skape på stedet. Midge Ure: "After Kraftwerk, Yello, and early Bowie we ran out of influences." 

Han bestemte seg da for å lage sin egen elektroniske musikk som de kunne spille på Billy's. Muligheten fikk han like etter, da han oppdaget at Rich Kids fortsatt hadde studiotid igjen i EMIs 16 spors studio som de ikke hadde brukt. Dette ga ham muligheten til å spille inn en tidsriktig elektronisk versjon av 60-talls klassikeren "In the year 2525" med Zager & Evan. Rusty Egan spilte trommer på låta. Steve Strange fra Billy's likte coverversjonen, og ønsket selv å være med som sanger neste gang Midge og Rusty skulle spille inn en låt. Midge ante konturene av et nytt bandprosjekt. Han kom opp da med navnet Visage, og en logo som bandet kunne bruke.

Rusty Egan, Steve Strange og Midge Ure i Blitz tiden.

Så lenge Midge hadde kjent Rusty Egan, hadde han vært en svært entusiastisk fyr, som boblet over av ideer - ideer som Midge lærte seg å ignorere. Men da Rusty foreslo at de burde hente inn profilerte musikere til bandet, slik som Billy Currie (Ultravox), og Dave Formula, Barry Adamson, John McGeoch (Magazine), ble Midge langt mer positiv. Midge Ure: "Stop right there Rusty. That's a good idea, let's progress on that."

Rusty Egan likte å spille låter fra Ultravoxs plate "Systems of Romance" på Blitz, og da særlig de dansbare og synthdrevne "Quiet Men" og "Slow Motion". Egan kjente Billy Currie fra året før, da han hadde invitert ham inn på Billy's. Egan spurte Currie om han ville bli med i Visage, noe han sa ja til. 

Billy Currie: "He (Rusty) asked if I would be interested in joining a band called Visage that would make music to fit the scene in his dance-oriented club. This seemed like a fun thing to do so I said 'Why not!"

For Midge var det særlig viktig å få med Billy Currie, ettersom han både var en dyktig låtskriver og en god keyboardist med klassisk bakgrunn, som fant på spennende ting med tangentene. Midge Ure: "Billy was a fantastic player ; the noise he made with his synthesizer was incredible: he made it distort and drive like nobody else. At times the wqy he put together certain notes and chords sounded like an electronic Jimi Hendrix."

Midge Ure var også svært begeistret over å få med seg Dave Formula, Barry Adamson og John McGeoch i Visage, da de alle tre var svært dyktige musikere som han lærte mye av. Midge Ure: "Listening to Barry Adamson play bass was an education. While John McGeoch was a completely different guitarist to me, and Dave Formula was another electronic pioneer. I learned from them all, all the time."

Visage: Midge Ure, Rusty Egan, Steve Strange, Dave Formula og Billy Currie.

Med så mange dyktige musikere i samme rom ble det raskt uenighet om hvordan man skulle gjøre ting. Så man bestemte seg for å dele opp gruppen i mindre enheter, og jobbe sammen når man hadde tid.

De var enig om å spille inn en plate, men arbeidet ble oppstykket av at medlemmene var opptatt med andre ting. Og at de alle var under kontrakt med ulike plateselskap, noe som vanskeliggjorde en utgivelse under Visage navnet. De ble enig om at Steve Strange var den som skulle skrive under på avtalen med Martin Rushents plateselsap Genetic. I tillegg til å være sanger skulle Strange også være blikkfang på platecover, pressebilder, og i musikkvideoer.

Martin Rushent fikk også jobben med å produsere Visages plater - hjemme i det lille studioet han hadde bygd opp i sin egen hage.

Rushent var i 1979 en av de store produsentene i England. Han hadde fram til da produsert artister som Fleetwood Mac, The Stranglers, Generation X og The Buzzcocks. Og var kjent som en av de beste innen pønk sjangeren. I 1979 var Rushent nysgjerrig, men uerfaren på elektronisk musikk. Så kunnskapen han fikk fra å jobbe med Midge, Billy og de andre tok han med seg da han i 1981 produserte synthklassikeren "Dare" med The Human League.

Martin Rushent

"Tar" ble gitt ut på singel våren 1979, uten større interesse i britisk presse, eller hos platekjøperne. Men innen de fikk spilt inn og gitt ut debutalbumet "Visage" i november 1980, hadde interessen for Blitz miljøet, New romantic-bevegelsen og Visage tatt av. Albumet ble en salgssuksses med 13. plass i Storbritannia, i tillegg til at den solgte bra ellers i verden.

Årsaken til at det gikk et helt år fra Visage albumet ble spilt inn til det var ute i butikkene, var at det ikke var noe plateselskap som ville gi det ut. Martin Rushents selskap hadde økonomiske problemer, mens de andre var skeptisk til å gi ut en plate med et 'prosjekt' i stedet for en gruppe. Og for dem handlet den musikalske siden av new romantic bevegelsen om Spandau Ballet. Midge Ure: "They couldn't grasp the idea of an invisible group, a band that wasn't a band. Frontet by a very strange gay guy."

Det var tilslutt Polydor i U.S.A. som tente på Visages musikk, og som ønsket å gi den ut.

Våren 1979 jobbet Visage med innspillingen av sitt debutalbum. På det tidspunktet hadde Billy Currie nettopp kommet tilbake fra U.S.A. etter å ha deltatt på Ultravox' siste turne, med John Foxx som sanger i bandet. Midge Ure hadde i alle år likt Ultravox, og da særlig deres siste album "Systems of Romance". Midge Ure: "I loved that album." 

I en tid der Midge stod uten et fast band å spille i, og med en stor fascinasjon for synthesizere, kunne han godt tenkt seg å bli med i Ultravox som ny sanger og keyboardist. Rusty Egan visste hva Midge følte, og prøvde å hinte til Billy Currie: "You've got the right man standing over there: he's a songwriter, he's a singer, he plays the guitar, he can do the keyboards. Midge is the guy."

Billy Currie tente ikke på ideen umiddelbart, selv om han var veldig imponert av det Midge hadde å bidra med i Visage. Billy Currie: "He was very conscientious (pliktoppfyllende) and tough."

En tanke ble sådd, og etter å ha tenkt seg om en stund ble Midge invitert til et møte med de andre medlemmene av Ultravox, på en pub i St Peters Square i Hammersmith (London), for å sjekke ut om det sosiale fungerte. Midge hadde store forventninger til møtet, og hadde forberedt floskler som at han kunne skrive større hits enn noen andre.. floskler som han heldigvis slapp å bruke.

Midge og Chris Cross fant umiddelbart tonen, og ble raskt gode venner. Også Warren Cann var en hyggelig fyr som det var lett å være sammen med. Verre var det med Billy Currie, som Midge allerede hadde blitt kjent med. Han kunne være både humørsyk og uforutsigbar, noe som gjorde Midge usikker. Midge Ure: "I thought I already knew Billy, but he turned out to be harder, as he could be a moody so-and-so."

Billy Currie: "Even when Midge seemed to be working well with us, I couldn't forget that he had been in such a teenybop group as Slik. I couldn't help wondering if he was a dilettante (en som gir seg ut for å være noe, uten å være det), moving from one thing to another, not getting involved."

Midge Ure er som nevnt liten av vekst, og for å sjekke om han tok seg selv høytidelig kom Warren Cann opp med alle de vitsene han kunne om små mennesker. Men Ure bare lo av dem alle, noe som var et positivt tegn. 

Første gang Midge spilte med de andre i Ultravox var i april 1979, i et øvingsrom på Elephant and Castle. Midge Ure: "Right from the first minute I knew I had come home. This noise was what I had been searching for. What we were doing was radical and new: synthesizers, drum machines and electric guitar mixed together, synth bass with regular drums playing on top of it, the electronic and the organic. It had never been done before."

Som i Visage var det særlig Billy Currie som gjorde inntrykk på Midge, med sin klassiske bakgrunn og påvirkning fra det som rørte seg på kontinentet på den tiden, med elektronisk musikk fra byer som Berlin og Praha. Midge så på seg selv som en enkel gutt fra Glasgow som 'kun' var inspirert av glamrock band som Small Faces.

Også Midge gjorde inntrykk, med sitt eminente gitarspill. Etter å ha jobbet sammen noen dager kunne Warren Cann konstantere at Midge var den beste gitaristen han noen gang hadde spilt med.

Den klassiske besetningen av Ultravox, med Billy Currie,

Chris Cross, Midge Ure og Warren Cann, kom sammen i april 1979.

Billy, Chris og Warren ble enig om at de ønsket å ha med Midge i bandet. Men i første omgang skjedde det lite ettersom alle 4 ble opptatt på hver sin kant i tiden som fulgte. Midge og Billy var allerede opptatt med å spille inn album med Visage, og Midge kunne ikke uten videre bli med i et nytt band, pga forpliktelser han hadde overfor Bell Records og EMI. Etter tiden i Slik skyldte han Bell Records penger, og som medlem av Rich Kids hadde han fortsatt 4 album igjen å lage.. Og som nevnt hadde Ultravox sitt å stri med da de fortsatt skyldte penger til Island Records.

I det neste halve året var Billy Currie også ute på turne med Gary Numan, som i september 1979 var nr. 1 på både singel og albumlisten i Storbritannia. Billy Currie: "I bumped into Gary Numan at the Drury Lane Theatre. He invited me to play on the British tour he was about to embark on. I was happily surprised how much he was into Synthesisers and how much he was into Ultravox."

Warren Cann spilte i bandet til Zaine Griff (sammen med Hans Zimmer), og deltok med The Buggles på Top of the Pops der de framførte monsterhiten "Video killed the radio stars". Han deltok også på plateinnspillingen av Buggles låta "Living in the Plastic Age" (uten å få credit for det på platecoveret).

Warren Cann: "At one point, we were in the curious position of all being in the charts in other bands!"

Året etter - i 1980 - jobbet Warren og Hans Zimmer sammen i et prosjekt de kalte Helden. Et prosjekt som ikke resulterte i noen plateutgivelse før i 1983.

Chris Cross livnærte seg som fotograf, i tillegg til at han spilte med James Honeyman-Scott (The 'Pretenders), og sanger Barry Masters (Eddie & the Hot Rods).

I juli 1979 fikk Midge en telefon fra sin venn Phil Lynott fra Thin Lizzy med spørsmål om han hadde mulighet til å bli med bandet på turne i U.S.A. Gary Moore hadde nettopp sluttet i bandet (igjen) og de hadde et akutt behov for en god gitarist. Midge og Lynott hadde holdt kontakten etter at de første gang traff hverandre i 1974, bla. hadde Midge hatt med seg Phil på Billy's flere ganger. Og Midge hadde hjulpet Lynott med låta "Get Out of Here", som ble å finne på Lizzy albumet "Black Rose" fra april 1979. For den jobben fikk Midge 1000 pund, noe han var godt fornøyd med.

For Midge passet det bra med en Lizzy turne, ettersom han nettopp hadde gjort ferdig første del av innspillingen av Visages album, og en slik turne ville gi ham hardt tiltrengte inntekter, i tillegg til prestisjen det ville være å spille med Thin Lizzy. Likefullt skjønte han ikke hvorfor han ble valgt ut, ettersom han ikke hadde et 'rocke image', og mange andre gitarister der ute som kunne gjort jobben bedre. Men det var nettopp Midges manglende image som gjorde at Lynott ønsket ham, i tillegg til at han stod for noe annet enn ham. Midge Ure: "I was somebody different who could do the job and push some new influences into the band." At Midge spilte Kraftwerk og Yellow Magic Orchestra når de skulle slappe av bak scenen irriterte Lizzys Scott Gorham.

Allerede dagen etter at Lynott ringte satt Midge på flyet, på vei til U.S.A. Uten annen mulighet til å lære seg bandets repertoar enn å høre platene deres ved hjelp av hodetelefoner og en ghetto blaster. Han fikk også en kort briefing av Gorham to timer før de skulle ut på scenen foran 10.000 mennesker.

Selv om Midge ble kastet ut i det, syntes han det var morsomt å være på turne med Lizzy. Midge Ure: "I was on an all-time high, playing songs I'd grown up with in front of a huge audience that wasn't mine."

Midge Ure (til venstre) som medlem av Thin Lizzy, på bandets turne i U.S.A.

Midge fikk med seg 3 uker i U.S.A., en turne i Japan (som keyboardist), og en god slump med penger som vikar i Lizzy: "I came back with more money than I'd ever seen in my life." 

I Japan opplevde Midge at deler av den kvinnelige fansen var mer opptatt av ham pga. hans fortid i The Rich Kids, enn av Thin Lizzy.

Selv om Midge ikke var den gitaristen Thin Lizzy var på jakt etter, følte han at muligheten til permanent medlemskap i bandet var tilstede. Men han ønsket i stedet å returnere til London for å jobbe videre med Visage og Ultravox. Midge Ure: "I could have joined, but I had a s set-up back home that I was very excited about."

Da de kom sammen igjen fikk Ultravox til en ordning med Island records der de ble enig om en nedbetalingsplan på penger de skyldte selskapet. I tillegg til at de fikk forskuttert en pengesum slik at de kunne konsentrere seg om å skrive nye låter og øve dem inn.

Engasjementet hos Thin Lizzy, Gary Numan, Zaine Griff og James Honeyman-Scott ga dem inntekter som kom godt med da de skulle gå til innkjøp av nye instrumenter, og leie øvingsrom. Midge Ure: "It enabled us to buy some of the gear that we needed."

I motsetning til hva de tidligere hadde hatt, ønsket Ultravox å ha et management som kunne ta seg av mye av det praktiske, og  representere bandet utad. En forespørsel ble sendt til Thin Lizzys managere Chris Morrison og Chris O'Donnell som Midge hadde rukket å bli godt kjent med på Lizzy turneen. Og imponert av hva Ultravox hadde fått til på egen hånd - med en U.S.A. turne uten plateselskap eller management i ryggen - takket de ja til å være managere for bandet. 

Warren Cann: "They were impressed with the fact that we'd managed to do an American tour with no record company tour support, no 'new' album, and still turned a modest profit."

Manager Chris Morrison

I første omgang var avtalen mellom bandet og managerne muntlig, men senere ble den formalisert på papir. Warren Cann: "Much later on, I think it was after the release of 'Vienna' at the very least, we actually got around to formalising the agreement. Our success was preceeding us but we now had established and respected professional management."

Med det økonomiske og det praktiske på plass kunne de fire konsentrere seg om å skrive nytt materiale til et kommende Ultravox album. Det eneste som bød på litt problemer var at Midge fortsatt hadde forpliktelser overfor tidligere band, slik at de ikke kunne gå ut offentlig og si at han nå var medlem av Ultravox.

Det var først i november 1979 at Midge offisielt ble medlem av Ultravox, etter at managerne Chris og Chris (kalt MOD) presset EMI til å frasi alle krav mot Midge, etter å ha truet med at saken ville bli tatt til rettssystemet.

På dette tidspunktet hadde de ikke kontrakt med noe plateselskap.

De første låtene som ble skrevet og spilt inn som demoer, var "Astradyne", "New Europeans", og "Mr. X".

En låt som ble forkastet i denne kreative prosessen var "Yellow Pearl". Midge Ure hadde hatt ideen til låta da han var på turne i Japan med Thin Lizzy, men de følte aldri at de fikk den til ordentlig. I stedet ble den gitt til Ures gamle venn Phil Lynott i Lizzy, som hadde likt den på den tiden den ble skrevet. Midge, Billy Currie og Rusty Egan hjalp også til på innspillingen av "Yellow Pearl" - året etter. Selv om den ble gitt ut med Phil Lynott, hadde den et umiskjennelig Ultravox preg. Dette ble Lynotts eneste hit som soloartist med en 14. plass på den britiske singellisten.

Phil Lynott og Midge Ure på 80-tallet.

En artig kuriositet for Midge og Phil Lynott var det at "Yellow Pearl" ble brukt som vignettmelodi i det svært populære TV programmet 'Top of the Pops' på BBC. Den ble første gang tatt i bruk 9. juli 1981, og brukt helt fram til 27. mars 1986. For Midge var det ekstra gledelig, ettersom han fikk 3500 kroner hver gang den ble spilt (ville vært 11.000 kroner i 2011).

"Yellow Pearl" ble spilt i alle 'Top of the Pops' programmene mellom 1981 og 1986.

Musikken de 4 skapte på denne tiden gjenspeilte musikkinteressen deres. Samtidig var den en naturlig fortsettelse av det syntetiske lydbildet de hadde begynt å jobbe med på "Systems of Romance". At Midge Ure hadde en annen type stemme enn John Foxx, og var en dyktigere gitarist enn Robin Simon, utgjorde en forskjell på hvordan de nå hørtes ut.

Warren Cann: "The music was - to us - a continuation of the things that we were interested in and what we wanted to hear. It reflected a stylistic change because Midge's singing was very different from John Foxx's, plus Midge was the best guitarist we'd ever had."

Medlemmene av Ultravox ble på et tidlig tidspunkt enige om at enhver låt som ble skrevet skulle akkrediteres de 4 som helhet. Dvs. som låtskriver skulle det stå Cann/Cross/Currie/Ure. På den måten slapp man uenighet om rettighetene til låtene i ettertid. I tillegg ville ideflyten i den kreative fasen bli bedre. En slik løsning var uvanlig på denne tiden, men Paul McCartney og John Lennon gjorde det samme i The Beatles. 

I desember 1979 dro Ultravox med Midge Ure på vokal ut på nok en turne til U.S.A. Årsaken var at de ønsket å ta en pause fra låtskrivingen, og for å få erfaring med å opptre sammen live. At de valgte U.S.A. framfor hjemlandet, skyldtes at de følte behov for å prøve ut ulike ting uten at den engelske pressen hang over skuldrene på dem. Likefullt gjorde de 4 konserter i England før de reiste over, bla. på Eric's i Liverpool. Her spilte de både nye låter og noen av de gamle fra Foxx tiden. Ikke uventet var det noen blant publikum som ropte på bandets gamle vokalist, uten at Midge Ure tok seg nær av det.

Som sist ble Amerika-turneen en lavbudsjetts affære, der de hadde med seg minimalt med utstyr. Warren Cann: "We set up a second American tour, much along the lines of the first one; minimum equipment, play clubs, expenses pared to the bone."

I løpet av 32 dager gjorde de hele 29 konserter. Turneen ble avsluttet på 'Whisky A-Go-Go' på Sunset Boulevard i Los Angeles. Her var interessen for Ultravox så stor at de måtte gjøre 6 ekstrakonserter for å dekke etterspørselen. På den siste konserten her - den 31. desember 1979 - skjedde det noe som kom til å forandre livet til Midge Ure, på en negativ måte.. Noen tilbød ham et glass med Jack Daniels og Cola. Og den drinken kom til å bli Midges faste følgesvenn de neste 20 årene, og starten på det som kom til å endte opp som et alkoholproblem. Midge Ure: "Up to that point I wasn't particularly interested in alcohol."

På det verste (1994) drakk Midge en flaske Jack Daniels om dagen.

I motsetning til Ultravox' forrige turne i U.S.A. endte de opp med et underskudd på 100.000 kroner på turneen.

'Whisky A-Go-Go' i West-Hollywood, stedet der Ultravox opptrådte i mars, og desember 1979. 

I februar 1980 var Ultravox tilbake i U.S.A. Med 24 konserter mellom 23. februar og 20. mars. På mange av dagene gjorde de to opptredener, slik at det reelle antallet konserter var høyere.

Tilbake fra U.S.A. begynte Ultravox arbeidet med å finne et plateselskap som kunne gi ut albumet de jobbet med. For å gjøre seg synlig overfor potensielle selskap, gjorde de en konsert på Electric Ballroom i London, 1. februar 1980. Og det eneste selskapet som dukket opp, var Chysalis records, som like etterpå tilbød dem å bruke RAK studios i London, slik at de kunne spille inn demoer av noen av låtene de hadde laget. Ultravox takket ja til tilbudet, og tok med seg Conny Plank (produsent på "Systems of Romance") som lydtekniker på innspillingen. Men i stedet for å spille inn 3-4 låter i 'demo-kvalitet' valgte de kun å spille inn en låt, og gjøre seg så flid med den at Chrysalis etterpå kunne gi den ut på plate uten at man trengte å gjøre endringer. Låta de spilte inn (i løpet av 3 dager) var "Sleepwalk". Chrysalis ble så imponert av det de hørte at de like etterpå tilbød Ultravox platekontrakt.

Warren Cann: "We would use the allotted studio time to concentrate on doing one song well and hand them a 'master'. We recorded 'Sleepwalk' and Chrysalis offered us a contract."

Midge Ure: "No producer, just recorded it, gave them the finished single, and they signed us on the strength of that one song. It was our first single. It was a good deal, a 16% royalty on the retail price (prisen platebutikkene betalte)."

Chrysalis records var et britisk plateselskap som hadde startet opp i 1969. Mot slutten av 70-tallet/begynnelsen av 80-tallet gjorde de seg bemerket som et selskap som tok new wave sjangeren på alvor, og signerte band som Blondie, Spandau Ballet, Icehouse, Fun Boy Three, Billy Idol og Huey Lewis & the News. I 1979 ga de ut det første videoalbumet noensinne, da musikkvideoer til Blondies album "Eat to the Beat" ble gitt ut på VHS.

Ultravox skrev kontrakt med Chysalis records i februar 1980.

Med platekontrakt på plass kunne de nå konsentrere seg om å skrive flere låter og spille inn det nye albumet i RAK Studios. Midge Ure: "Because we had rehearsed so much we knew all the parts, and the album was all there before we went into RAK. We used the studio as an experimental area."

Og like etter hadde de spilt inn "Vienna", "Passing Strangers" og "Western Promise". Disse låtene ble til i en kreativ fase der de prøvde ut ulike ting for å se hva som fungerte. Som regel ble låtene først til i instrumental form. Deretter skrev de tekst og melodilinje som passet inn.

Som produsent på plata falt valget igjen på Conny Plank. De følte han var rette person til å videreutvikle de ideene bandet hadde. Plank likte også å jobbe med Ultravox. Han hadde som nevnt tidligere jobbet med tyske Kraftwerk - et band de alle beundret. Flere av låtene på det nye albumet hadde da også klare likhetstrekk med det Kraftwerk hadde gjort på 70-tallet. 

Warren Cann: "From the very first days of the band, we'd been commited to mastering recording techniques... not just to become adept at capturing our ideas but to expand upon them and use the studio itself as an extension of the creative process. Conny was the man who had the combined aesthetic zeal and technical ability to help us achieve this."

Midge Ure: "We knew the sound we wanted to create, the technology we had to have to make it, and who we wanted to do it with. We booked ourselves into RAK Studios, hired Conny Plank as a producer, and did the recording in three weeks."

Produsent Conny Plank

Synthesizerne ble en naturlig del av innspillingen - i mye større grad enn på de foregående albumene. Selv om alle 4 var dyktige musikere på tradisjonelle instrumenter, følte de en barnslig glede over å eksperimentere med synthesizere. F.eks. ved å spille gitarer og trommelyder baklengs skapte man helt spesielle effekter som man kan høre på "Vienna" albumet. 

Midge Ure: "It was a brilliant time to be in a band, and Ultravox were a brilliant band to be in."

Plata som fikk navnet "Vienna", ble ferdigmikset i Conny Planks studio i Tyskland i løpet av kun 10 dager. I utgangspunktet hadde Ultravox ønske om å spille inn albumet i Tyskland, men pga. begresninger i budsjettet falt altså valget på RAK Studios i London i stedet.

Island records skjønte at Ultravox nå stod foran sitt store gjennombrudd i Storbritannia. Og for å gjøre et forsøk på å 'cashe inn' noen kroner ga de ut samleplaten "Three into one" i juni 1980 (den hadde tidligere vært gitt ut i U.S.A.). Plata bestod av låter fra John Foxx tiden som Ultravox ikke hadde sans for at ble gitt ut. Chris Cross og Warren Cann som fortsatt hadde kontakter i Island records gjorde sitt beste for å påvirke de til å velge et 'teit' cover på samlingen. Noe de syntes de lyktes bra med. 

Warren Cann: "When he (ansvarlig for utformingen av coveret) told us he had this idea of taking a photo of his girl friend lit up by some car head lamps, wearing a sort of costume..., we said, "Brilliant! That's the one!!" (Ha! Ha! Ha!) Were we successful? That sleeve speaks for itself."

Også senere har det kommet samlealbum fra Island Records som tar for seg denne perioden. I ettertid har det likevel vist seg at Chrysalis er versting på dette området, med utrolig mange samleplater med både Ultravox og Spandau Ballet.

Warren Cann og Chris Cross fikk seg en god latter da Island valgte dette coveret til "3 into 1".

16. juni 1980 ble "Sleepwalk" gitt ut som første singel fra albumet - kun få måneder etter at de hadde fått platekontrakt med Chrysalis. Midge Ure: "We wanted it out as quickly as possible to stabilise our public image."

5. juli debuterte den på den britiske singellisten med en 74. plass. 14. august var den oppe på en 29. plass, som høyeste plassering. Samme dag fikk de æren av å opptre på det populære TV programmet 'Top of the Pops' på BBC TV (uten at det hjalp på salget). Før det hadde de også opptrådt i barne/morgenprogrammet Saturday Banana på ITV.

 Ultravox fikk æren av å opptre på 'Top of the Pops' med "Sleepwalk" i august 1980.

Musikkvideoen til "Sleepwalk" ble det første møtet for mange nordmenn, da den ble vist i det populære ungdomsprogrammet Zikk Zakk på NRK TV, 10. august 1981 (ca. et år etter at den først ble vist i Storbritannia). I programmet ble også Midge Ure intervjuet, der han fortalte om de mange bandene han hadde spilt med, og de ulike musikkstilene disse bandene representerte. Han ble også spurt om det var farlig å basere lydbildet på platene til Ultravox med bruk av synthesizere. Noe han ikke overraskende var uenig i. Midge Ure: "It's easy to go over the top with a band with just guitars in it. The synthesizer is an instrument just like any other instrument. It's what's in your head that decides what you can create. It's the best instrument for us to use for the sounds we wants to create."

Midge Ure på Zikk Zakk på NRK TV, 10. august 1981.

11. juli 1980 ble albumet "Vienna" lagt ut for salg.

Plata bestod av 9 spor. Den europeiske utgaven av "Vienna" ble åpnet med instrumentallåta "Astradyne". Det litt 'kosmiske' navnet var satt sammen av Royal Air Forces motto: 'Per Adua Ad Astra' (gjennom motgang skal vi nå stjernene), og rakettmotor produsenten Rocketdyne. "Astradyne" hadde også en kosmisk stemning i seg, som kunne minne om det Vangelis tidligere hadde gjort på "Albedo 0.39". Den tikkende lyden i starten av låta ble til på bandet CR-78 trommemaskin.

Tittelen på 2. sporet "New Europeans" ble til før de hadde laget musikken eller teksten til låta. Tittelen var et uttrykk for bandets popularitet i Japan. Med tekstlinjen "His modern world revolves around the synthesizer's song" kan den også sies å representere den nye synthbølgen, som Ultravox var endel av.

"New Europeans" ble brukt i en japansk reklamefilm for whiskey. Den ble også gitt ut som singel i Japan (ikke i resten av verden). Her solgte den til gull, noe som førte til at bandet ble invitert opp på kontoret til sjefen av det japanske plateselskapet Toshiba-EMI, som ga ut singelen.

"Private Lives" er platas mest anonyme spor, men samtidig den som kanskje uttrykte Ultravox' lydbilde på denne tiden best. Warren Cann hadde egentlig tenkt å kalle den "Hollywoodammerüng".

"Passing Strangers" er en elegant synthlåt med en markant eurofeel, den har også et sonisk preg i refrenget, med referanser til David Bowies Berlin-trilogi fra 70-tallet. Og da særlig "Look back in anger" fra "Lodger".

Side 1 på "Vienna" blir avsluttet med "Sleepwalk", låta som ga Ultravox platekontrakt, og som var deres første utgivelse med Midge Ure på vokal. Det var også låta som åpnet den amerikanske utgaven av "Vienna".

"Sleepwalk" har et røft, syntetisk preg. Med et litt banalt, repeterende refreng. Albumversjonen (og singelversjonen) var mer rufsete i preget enn den mer polerte utgaven de første gang presenterte for Chrysalis.

"Sleepwalk" framført live i St. Albans, i august 1980.

Teksten til låta var skrevet av Warren Cann: "From my own standpoint, I personally was especially proud of this song being our first single as I had written the lyrics."

Midge og Warren samarbeidet om å skrive tekster til låtene på "Vienna". Bla. den 'mystiske' "Mr. X" som ga assosiasjoner til politiagenten Dick Tracy (som var populær på 30-tallet). Visstnok var teksten om jakten på denne Mr. X basert på en person som Warren Cann kjente. Det er også Warrens stemme man hører på "Mr X", i motsetning til de andre låtene på plata der Midge Ure har vokalen.

"Mr. X" har litt av det samme kalde/distanserte over seg som "Astradyne". Midtveis i låta er det lagt inn et klassisk parti som kan minne om fiolinspillet på "Vienna". 

Som nevnt var "Mr X" bygd på låta "Touch and go" fra John Foxx-tiden. Men selv om Foxx hadde vært med og skrevet "Touch and go" er han ikke kreditert som låtskriver på "Mr X". Visstnok var det ment som en takk for sist ettersom han ikke krediterte Currie og de andre for deres bidrag til låta, da han hadde den med på "Metamatic"albumet som ble gitt ut i januar 1980.

Warren Cann: "Any credit whatsoever for our involvement in those two songs was conspicuously absent on 'Metamatic'."

Western Promise" har en trommerytme som går gjennom hele låta. I tillegg til et lett gjenkjennelig synthtema. Midtveis er det lagt inn et parti med heftigere trommerytmer, kompet med noe som høres ut som en syntetisk stemme. For å få til den røffe trommelyden valgte de å ta med opptaksutstyret og trommene ut i resepsjonen på RAKs platestudio, og gjøre opptakene der. På kveldstid! Dessverre var ikke utgangsdøra på RAK Studios lydtett, så naboene i St. John's Wood ringte politiet for å få kveldsro. Men selv om de lovte politiet å slutte med bråket fortsatte de innspillingen samme sted neste kveld. Men innen politiet kom (for 2. gang) hadde de gjort seg ferdig med opptakene. Warren Cann: "The response time it took for the police to arrive, I got a good take and we had what we wanted."

"Vienna" ble spilt inn i RAK Studios i  St. John's Wood i London.

Tittellåta "Vienna" til i løpet av en dag i studio, der de kompet en trommerytme på Roland CR-78 med et refreng de hadde liggende. Verset skrev de parallelt med at de laget arrangementet til låta. 

Midge Ure: "To come up with this electronic, meandering ballad - which speeds up in the middle - was probably a stupid thing to do but the single has become a classic."

Dette refrenget med ditto tekst hadde Midge skrevet litt tidligere. Å synge om Wien/Vienna var noe kona til Rich Kids manager Gerry Hempstead (ufrivillig) hadde oppmuntret ham til. Hun mente bandet trengte en stor hit, slik Fleetwood Mac hadde hatt med "Vienna". Men da hun skulle synge Fleetwood Macs hit, var det tydelig at det var "Rhiannon" hun egentlig mente på: "Midge, what you need to write is a song like that 'Vienna'. You know, the Fleetwood Mac song."

Midge Ure: "That night I went home with 'Vienna' lodged in my brain. For whatever reason, an idea for a song stuck in my head. The next morning it was still there. I walked into the kitchen in my little flat and said to Billy, who was staying over. I've got a line running around in my head, I can't get rid of, 'this means nothing to me, this means nothing to me, Vienna'. We built the song from that one lyric."

På det tidspunktet hadde Midge aldri vært i Wien. Teksten i låta handler da heller ikke direkte om Wien, men mer om en ferieforelskelse, der man besøker en fantastisk plass og treffer en vakker person som man håper å bli sammen med for resten av livet. Men som du mister kontakten med så snart du er hjemme fra ferien. Midge Ure: "A week after you're back home it's slipped back into the shadows. You say, 'this means nothing to me,' but you're lying."

Conny Plank som var tysk, og svært historieinteressert, syntes det var morsomt at Ultravox hadde skrevet en låt om Wien - en byhistorie han visste mye om. 

Billy Currie (til Smash Hits i mars 1981): "He has more idea of European history than us, and when he heard 'Vienna' he laughed himself stupid, and started rabbitting on about Vienna's history, and how it had once been a really grand city producing epic music, and then both had gone into a decline. Suddenly he put the song all in perspective."

Det mange forbinder "Vienna" med, er Billy Curries vakre fiolinparti mot slutten av låta, som avløser den stadig raskere synthrytmen som låta starter med. Den litt sørgmodige fiolinen ga låta en forfinet stemning som gjorde det lett å assosiere den med det beste Wien har å by på.

Billy hadde koblet fiolinen sin til effektpedaler fra Electro-Harmonix for å få til den spesielle fiolinlyden. Opptakene av fiolinspillet ble gjort dagen etter at resten av låta var spilt inn - i studioets toalett!, for å få den rette lyden. Det hører med til historien at fiolinen Billy brukte på plata ikke kostet mer enn 100 kroner. Midge Ure: "He did it all on a ten-quid fiddle."

Billy Currie med sin elektriske fiolin i forbindelse med en live-framføring av "Vienna".

Alle 4 bidro med sitt på "Vienna". Midge med vokalen og teksten, Warren med trommerytmen, Billy med fiolinspillet, og Chris med bassynthen. Midge Ure: "Every component element came from all of us."

Warren, Midge, Billy og Chris følte umiddelbart at de hadde laget en låt helt utenom det vanlige da den var ferdig innspilt, og det som best representerte lydbildet de ønsket å ha. De var så fornøyd med det de hadde fått til at de valgte å avslutte arbeidsdagene i studio med den. Midge Ure: "We played it at the end of every day's recording, because we all got this huge buzz hearing it. It was so unique with this big overblown ending. It was everyone's favourite track."

I starten hadde Billy Currie vært skeptisk til "Vienna", da han mente at det å synge om Wien ikke var noe sjakktrekk. Billy Currie: "When Midge first sang it in rehearsal (øving), I thought 'what is he going on about, singing about bloody Vienna?"

På et tidspunkt vurderte Ultravox og managementet å spille inn "Vienna" (låta) med strykerarrangement. Royal Philharmonic Orchestra - med 75 medlemmer - ble hyret inn, men resultatet var så nedslående at man valgte å vrake innspillingen. Midge Ure: "It cost £5000, but I took a razor blade to that tape."

Noen år senere ble en symfonisk versjon av "Vienna" framført i et tysk TV program, der Eberhard Schoener (Tysklands svar på George Martin) hadde ansvaret for strykerarrangementet. Midge Ure: It was just unbelievable, full of choral flourishes that made the hair at the back of my neck stand up."

Albumet ble avsluttet med den lett tilgjengelige, og fengende "All stood still". Låta var bygd opp rundt en synthtrytme som bandet hadde skapt på en mini-moog. Refrenget var lett banalt - som om det var et engelsk barnerim: "We stood still. We all stood still. Still stood still. We're standing still".

Ultravox' klassiker "Vienna" ble gitt ut 11. juli 1980.

Det ble ikke noen låter 'til overs' da de var ferdig med innspillingen i RAK studios. Alt de hadde med seg av utkast, ble spilt inn, og gitt ut på plate. Enten på albumet eller som B-sider til singlene. Slik som "Passionate Reply", "Alles Klar", "Keep Talking" og "Waiting". Om de hadde vært fornøyd etter å ha spilt inn "Systems of Romance" var de enda mer entusiastisk denne gangen. Warren Cann: "As happy as we'd been with 'Systems', we were even happier with 'Vienna' on a multitude of levels."

Coveret til plata ble laget av den kjente fotografen og filmprodusenten Anton Corbijn, som er kjent for sine platecover og musikkvideoer med artister som Depeche Mode, U2, Bon Jovi, Bruce Springsteen og Bryan Adams (med mange flere). Corbijn hadde kommet over fra Nederland i 1979, og var i 1980 et relativt ukjent navn i musikkbransjen.

"Vienna" er et av 80-tallets mest kjente album. Men det de færreste vet er at plata egentlig skulle hete "Torque Point". Det kom faktisk så langt at de første utgavene av albumet ble trykt opp som "Torque Point" - utgaver som i dag er verd en god del penger. Det var Billy Currie som foreslo dette navnet, da han mente at albumet ikke burde ha samme navn som en av låtene. Men da dette kom Chrysalis for øre ble forslaget stoppet. Midge Ure: "Chrysalis turned round and said, 'no, the album is called Vienna'."

"Torque Point"

Parallelt med at Ultravox var opptatt med innspilling og utgivelse av plater sommeren og høsten 1980, fant de likevel tid til til å gjøre konserter. Både i England og U.S.A. I august gjorde de 21 konserter i England, før de fortsatte turnevirksomheten i U.S.A. i oktober og november. I desember var de tilbake i England, med ytterligere 9 konserter, som endel av "Vienna UK tour".

Som 2. singel fra "Vienna" ble "Passing strangers" lagt ut for salg 15. oktober 1980. Ultravox hadde selv ønske om å gi ut "Vienna" som 2. singel, men ble frarådet å gjøre det av plateselskapet. Warren Cann: "We wanted to release 'Vienna' as the second single but managed to get talked out of it somehow (never again!)"

"Passing strangers" singelen

Det ble laget en musikkvideo til "Passing Strangers" - bandets første. Midge Ure: "Ultravox' first video (for "Sleepwalk") was shot in a grotty club in St. Alban's and featured us playing live. It looked very boring. We had some very diffeent ideas for 'Passing Strangers'."

Produsent for videoen til "Passing Strangers" var australieren Russell Mulcahy, en av de mest markante musikkvideoprodusentene på 80-tallet. Han laget videoene til både Duran Duran, Elton John, Spandau Ballet, Bonnie Tyler ("Total eclipse of the heart") og Queen ("A kind of Magic"). I 1980 var Mulcahy totalt ukjent innen film- /musikkbransjen. Han jobbet som redaktør, men med et sterkt ønske om å lage musikkvideoer.

Med seg i videoen hadde Ultravox duoen Tik & Tok som var kjent for sine robotlignende bevegelser.

Til tross for musikkvideoen og en fengende låt ble ikke "Passing Strangers" noen hit. I sin 3. uke nådde den 57. plass i Storbritannia før den falt nedover listen.

 "Passing Strangers" ble den første musikkvideoen Ultravox spilte innn.

God kritikk av "Vienna" albumet førte den opp til en 14. plass på den britiske albumlisten. Men det var først da tittellåta "Vienna" ble gitt ut som singel at det tok av.

Som nevnt hadde Midge og de andre ønsket å gi ut "Vienna" som 2. singel, men Chrysalis mente at den var for lang, med sine 6 minutt. En singel skulle være på '3 minutt og 20 sekunder'.. Overraskende nok fikk selskapet støtte fra Billy Currie. Han mente "Vienna" var en glimrende albumlåt, men at den ikke passet som singel.

Billy Currie: "I didn't want it out as a  single, I was so pissed off. I thought, 'Have we got into this situation already - Having to release things I don't want to?"

Men etter at Midge, Warren og Chris hadde mast og mast ga Chrysalis (og Billy Currie) etter. Vendepunktet var en konsert de gjorde på Hammersmith Odeon, som Chris Wright fra Chrysalis var tilstede på, der folk gikk 'bananas' under framføringen av "Vienna". Han skjønte da at låta kunne egne seg som singel, i den vesjonen Ultravox ønsket: "Hands up. You're right. Just put it out the way it is."

15. januar 1981 ble "Vienna" gitt ut som singel. I desember hadde en promo vært sendt ut til de britiske radiostasjonene - en singel som ble spilt om og om igjen jula gjennom, i mangel av andre nyheter på musikkfronten.

Og det var nok alle glade for i ettertid da den ga bandet det store gjennombruddet i Storbritannia (2. plass) og ellers i Europa. Den gikk til topps i land som Irland, Belgia, og Nederland, og kom høyt på listene i land som Australia, Østerrike, Sør-Afrika, New Zealand (2. plass), og Sverige. I Norge og U.S.A. nådde den ikke opp.

Midge Ure: "Having got it wrong so many times before, I had this overwhelming sense of finally getting it right. It was like a rush of blood to the head, a feeling of elation (glede) and satisfaction. I'd never had that before."

Singelen lå som nr. 2 i i Storbritannia i 4 uker. Først bak John Lennons "Imagine", en mann som nettopp hadde blitt drept på det tidspunktet. Deretter som nr. 2 bak Lennons "Woman". Om ikke det var nok kom australske Joe Dolce og hans store hit "Shaddap you Face" opp og stjal førsteplassen foran "Vienna", på et tidspunkt der Lennons singler hadde gjort sitt på listene.

Warren Cann: "Then, during that last week, we heard from an industry insider that John's record had finally slipped... we thought, 'At last, we have a chance!' And, out of bloody nowhere, comes one- hit wonder Joe bloody Dolce..."

Warren Cann: "Most hated record? Silly question, 'Shaddap your face'."

Et lite plaster på såret ble det for bandet da "Vienna" ble kåret til "Best british single of the year", og at den til tross for manglende førsteplass ble den 5. mest solgte singelen i Storbritannia i 1981 (foran alle over nevnte låter). "Vienna" ble en av de store hitene i verden det året, og en av de låtene man gjerne forbinder 80-tallet (og Ultravox) med.

I 2013 kom "Vienna" på førsteplass i en større kåring som The Official Charts Company hadde over låter som ikke kom høyere enn nr. 2 på den britiske singellisten. På plassene bak "Vienna" kom klassikere som "Fairytale of New York", "American Pie", "Sit Down" og "Golden Brown". I den anledning uttalte Midge Ure: "Midge Ure commented: "We are extremely pleased and very humbled to have been given this honorary Number 1, especially knowing the outstanding records which were also in the running. It has restored our faith in the idea that the public will always recognise the good in music, and that this song has proved this."

Ultravox fikk også sjansen til å opptre på 'Top of the Pops' på BBC TV med "Vienna", i slutten av januar 1981.

Ultravox på 'Top of the Pops' med "Vienna".

Ultravox jobbet med ny musikk i et øvingslokale i Caledonian Road, nord i London da manager Chris Morrison dukket med en flaske fin champagne for å fortelle dem den gode nyheten om at "Vienna" var på 2. plass på singellisten. Midge og de andre syntes det var merkelig at låta ble en hit i januar 1981, ettersom den hadde vært tilgjengelig på plate siden juli året før. Midge Ure: "Vienna' had been available to hear on our album for six months. Yet suddenly the world had shifted on it's axis."

Ultravox ønsket å lage en musikkvideo til "Vienna". Men Chrysalis var imot det, og ville ikke finansiere innspillingen. Årsaken var at avtalen Ultravox hadde med selskapet inneholdt en begrensning på max 2 musikkvideoer pr album. Og den 'kvoten' hadde de brukt opp med "Sleepwalk" og "Passing Strangers". Dessuten så ikke Chrysalis noe poeng i å spille inn en musikkvideo til en låt som allerede lå som nr 2 på listen..

Fast bestemt på å få det til likevel, valgte de å finansiere videoinnspillingen selv. Igjen fikk de hjelp fra Russell Mulcahy. Selv om hadde ønske om å spille inn videoen i Wien, og noen av opptakene også ble gjort der, var det likevel i London det meste av filmingen fant sted - av økonomiske årsaker. Bla. i Covent Garden og Kilburn Gaumont Theatre i Nord-London.

Midge Ure: "It was actually the wet cobble-stoned streets in London's Covent Garden. The scene with the white horse was done five minutes' walk from Piccadilly Circus."

Deler av videoen til "Vienna" ble spilt inn i Covent Garden i London

Videoens midtparti skulle forestille å være en mottakelse i en ambassade. Opptakene ble gjort i et hus medlemmene av Ultravox leide, og de pent kledde menneskene var venner av Midge og co. For å skape inntrykk av at det dreide seg om et ambassade-party ble det servert alkohol. og med all ventingen rakk bandet og statistene å bli godt bedugget før de var ferdig med opptakene.

Warren Cann: "The embassy party scene was in some house we'd rented in town - can't remember where but I do remember that it took the crew a long time to set up the lights to prepare for filming... so long that we all got impatient with waiting and dipped into the many cases of wine we'd laid on for refreshment after the shoot. By the time the crew was ready to film, we were all well partying for real..."

'Ambassafesten' som ble filmet i leiligheten Billy Currie og co. leide i London.

Etter å ha gjort unna opptakene i London dro bandet og filmprodusent Russell Mulcahy til Wien. Men i stedet for å booke et fly og hotellrom i den østerrikske byen, leide de et privatfly og reiste over - filmet - og dro tilbake til London samme dag. Flyet var så lite at produsent Mulcahy måtte sitte på do under flyturen. Også Paula Yates var ombord i flyet, som journalist for Record Mirror.

Blant opptakene som ble gjort i Wien, var gravstenen til pianobyggeren Carl Schweighofer. Et bilde av stenen ble brukt på forsiden av "Vienna" singelen, noe som ga coveret et stilfullt, gotisk preg.

Med "Vienna" fikk Chris, Billy, Warren og Midge det store gjennombruddet.

Ettersom videoen til "Vienna" var egenprodusert og filmet i bandets nærområde, ble den en billig affære. For kun 180.000 kroner laget de en av 80-tallets mest viste og omtalte musikkvideoer.

Innen de var ferdig med innspillingen hadde Chrysalis endret holdning, og maste om å få filmen, da BBC ønsket å vise den på 'Top of the Pops'.

Midge Ure mener at musikkvideoen var en av hovedårsakene til at "Vienna" ble en stor hit, også utenfor Storbritannia. Midge Ure: "What turned 'Vienna' into a world wide hit was the video."

Midge var også svært fornøyd med jobben (den da ukjente) Russell Mulcahy gjorde som filmprodusent. Midge Ure: "Russel was a brilliant director. We didn't know it at the time, but we were making a template (en standard) for every video that was going to come afterwards."

Russell Mulcahy

Pga. den store suksessen til singelen, ble det skapt en ny interesse for albumet "Vienna". Og i januar 1981 gjorde plata gjeninntreden på den britiske albumlisten med en 3. plass som beste plassering. Til sammen solgte albumet hele 300.000 eksemplarer i Storbritannia. I Norge fikk bandet sin debut på VG-lista med en 18. plass i september 1981. Musikkvideoen til "Vienna" ble vist i beste sendetid på NRK og Zikk Zakk, 10. august, noe som nok hjalp på interessen for albumet "Vienna". Også andre steder i verden solgte albumet bra. På New Zealand og i Nederland ble det 2. plass, i Sverige 6. plass, i Tyskland 22. plass, mens i U.S.A. ble det 164. plass.

Mange vil si at dette var det første synthrock-albumet som virkelig slo an, og som gjorde ungdom over hele Europa oppmerksomme på stilarten. Med sin kjølige eleganse, og gjennomførte stil var "Vienna" et album som satte standarden for god synthrock, og som 30 år senere fortsatt blir nevnt når man skal rangere de beste albumene innen electronica sjangeren, og de beste platene fra 80-tallet.

Like etter fulgte klassiske synthalbum med Human League, Depeche Mode, China Crisis, Talk Talk m. fl. 

De store salgstallene bidro også til at økonomien til de 4 ble markant forbedret. Fra å motta 500 kroner i uken til å betale husleie og mat for, nærmest ramlet pengene innn på kontoen. Noe som gjorde det mulig for dem å kjøpe seg hus og bil, og nytt teknisk utstyr. 

Suksessen bidro også til at Midge og de andre ble mer interessant for det andre kjønn - interesse som hadde vært minimal i forkant. Midge Ure: "This door had been flung open, and there they were. Girls, lots of girls. Where had they been hiding? They certainly weren't there before 'Vienna' was a hit."

Warren Cann var muligens den som hadde best draget på damene av de fire i bandet. Og han hadde en egen evne til å 'sjonglere' flere romanser parallelt, gjerne samme kveld. Midge Ure: "Warren had more fiancées than anybody else I've ever met."

I videoen til "Vienna" og på albumcoveret kunne ikke folk unngå å legge merke til Midge Ures lett feminine mustaje og kinnskjegg - ansiktshår som kom til å bli hans kjennemerke i årene som fulgte. Kinnskjegget var inspirert av Ian Dury (og ikke Star Trek filmene), mens barten var noe han hadde eksperimentert seg fram til etter å ha gått til innkjøp av en barberhøvel. Midge Ure: "I got this Bic disposable razor, cut away the plastic around the edge to leave the blade exposed, then I sculptured this little pixel moustache and the pointy sideburns."

Når Ultravox opptrådte live opplevde Midge flere ganger å se seg selv blant publikum, der guttene hadde den samme mustasjen, kinnskjegget og hårklippen som ham. Midge Ure: "I'd look out in the audience and see dozens of me."

Senere ble skinnjakke, flybriller, og høye militærstøvler Midges kjennemerke. Og da særlig i tiden rundt utgivelsen av albumet "Quartet".

Midge Ure, slik han framstod på tidlig 80-tall.

"Vienna" nådde 2. plass på den britiske singellisten i janaur 1981. Men allerede måneden i forveien hadde Midge og Billy vært inne på topp 10 på samme liste, da med Visages singel "Fade to Grey" - en låt som i likhet med "Vienna" har gått inn i musikkhistorien som en av de store utgivelsene fra 80-tallet, og en låt som representerer tidlig synthpop/new wave på en fin måte. "Fade to Grey" ble en hit også ellers i Europa, med topplassering i 9 land. Bla. i Frankrike, Tyskland (3. mest solgte det året, og nr.1 i 8 uker), og Sveits.

"Fade to Grey" ble en kjempehit i 1980/81, med et lydbilde som kunne minne om Ultravox.

Som 4. singel fra "Vienna" albumet ble "All stood still" gitt ut. Det ble ikke laget noen video til låta, likefullt nådde den en fin 8. plass i Storbritannia i juni 1981.

"All Stood still"

Høye plasseringer på listene rundt om med både Visage og Ultravox, og tidligere salgssuksess med Slik, gjorde at mange så på Midge som en hitmaker. Men det var han selv helt uenig i.. Ifølge ham var det Billy Currie som var den som ønsket kommersiell suksess, mens Midge var mer opptatt av kredibilitet, og muligheten til å jobbe med dyktige folk, slik som Conny Plank. Midge Ure: "From the ouset, outsiders got it twisted. They thought Billy, with his classical training, was the dark, serious, mid-European guy, while my pop sensibility made Ultravox a hit band. In fact it was ther reverse."

13. juni 1981 opptrådte Ultravox på Crystal Palace Bowl, der også band som Madness, amerikanske Our Daughter's Wedding, Polecats, og Tenpole Tudor deltok.

I juli måtte Midge ta seg en pause fra alt, ettersom han var i ferd med å bli utbrent. Lange dager i studio der han jobbet med plater for både Ultravox og Visage kostet krefter. Midge Ure: "I was constantly in the studio, constantly working. By the summer of 1981 I was rapidly heading for burnout." Det endte med at Midge Og Chris Cross dro på ferie til Mallorca for å slappe av og samle krefter.

I august 1981 dro Ultravox ut på nok en turne, denne gang en verdensturne som varte i 9 måneder, der også Mellom-Europa, Skandinavia, Japan og Australia ble besøkt. Bandet hadde etter hvert fått mange fans i bla. Tyskland som gledet seg til å få Ultravox på besøk.

Også i Norge var det mange unge som hadde fått øynene opp for Ultravox. Og 4. november 1981 fikk de muligheten til å oppleve de live, da Ultravox opptrådte i Chateau Neuf i Oslo. VG var tilstede på konserten, og omtalte den som 'fascinerende' fordi Ultravox bestod av 'fire nytenkende personligheter'.

Ultravox på Chateau Neuf i Oslo i november 1981 (Synths MySpace side).

Like vellykket var ikke en annen konsert som de gjorde på turneen, da Billys Roland CR-78 trommemaskin gikk 'berserk' i forbindelse med framføringen av "Vienna", og begynte å spille 6 ulike rytmer samtidig! Bandmedlemmene ble så satt ut av det at de ikke klarte å gjøre annet enn å stå og se på den løpske synthesizeren. Warren Cann: "It started pouring out about six different rhythms simultaneously and all at double or triple tempo. I was aghast and froze."

Etter dette ble bandets CR-78 og TR-77 modifisert av Warren og noen ingeniører som han kjente, slik at de ble mer stabile og forutsigbare.

I forbindelse med turneen i U.S.A. hadde de for anledningen leid en RV bobil som var stor nok til at de hadde plass til et bord, og en sofa som de kunne strekke seg ut på. Dessverre takket motoren for seg i Everglades, Florida.

I 1981 produserte Midge Ure albumet "Följa John" ("Slow" på engelsk), med det svenske bandet Strasse. Strasses gitarist Max Abbey ble senere turnemusiker for Ultravox.

I 1981 ble "Slow Motion" (fra Island tiden) gitt ut på singel pånytt. I 1978 var den gitt ut med "Discloration" på side 2. Denne gang var sistnevnte byttet ut med "Quiet Men" og "Hiroshima Mon Amour". Den ble også gjort tilgjengelig som en dobbeltsingel, der alle 4 nevte låter var med. Island som ga ut singelen for å cashe inn på Ultravox' popularitet oppnådde det de ville, da singelen nådde en fin 33. plass i Storbritannia i mars 1981.

"All stood still" kom inn på listen i juli 1981, og allerede i august hadde de den første singelen fra det neste albumet kalt "Rage in Eden" klar. Den het "The Thin Wall" og nådde en 14. plass i Storbritannia. 

Innimellom turnevirksomheten, og alle intervjuene etter suksessen med "Vienna" fant de tid til å produsere en ny plate. Igjen var det Conny Plank som var produsent. Og i likhet med "Vienna" ble deler av "Rage in Eden"spilt inn i hans Cologne studio i Tyskland. Et studio som ifølge bandet lå ute på bondelandet et sted i Tyskland. Mens de på "Vienna" hadde skrevet og laget demoer av de fleste låtene før de kom i studio, ble låtene på "Rage in Eden" skrevet mens de var i studio.

Midge Ure: "After 'Vienna' we turned up at Conny Plank's studio in Neunkirchen, without one idea in our heads. It was a fairly radical task that we set ourselves - live thee for three months and write the entire album in the studio."

På forhånd hadde de bestemt seg for å lage en plate som låt helt annerledes enn "Vienna". Og de ønsket å lage en tidløs plate som hadde en dybde og en tidløshet som gjorde at man kunne ta den fram om 10 år og fortsatt sette pris på den. Midge Ure: "Rage in Eden ' has some depht to it. In ten years time somebody will pick it up and go, 'this still stands up and makes sense'." Om de ikke helt lyktes på det første punktet, kan man vel si at de i hvert fall klarte å lage en tidløs plate, som også etter 30 år står seg godt.

"Rage in Eden" ble også en mørkere plate enn "Vienna", noe som var et bevisst valg, og et resultat av kjedsomheten de opplevde på den tyske landsbygda. Midge Ure: "We ended up with a good, but incredibly dark album - 'Rage in Eden' - with no potensial hits anywhere. Not surprisingly really. Imagine the state of our heads, having lived three months in the German countryside."

Conny Planks studio.

"Rage in Eden" ble en naturlig fortsettelse av "Vienna", med den forskjell at albumet ikke hadde noen "Vienna" til å promotere plata. Men vakre låter som "The Voice", "I Remember", "The Thin Wall" og "The Ascent" bidro likevel til å gjøre "Rage in Eden" til en hyggelig opplevelse. Flere av medlemmene av bandet framhever "Rage in Eden" som den beste plata Ultravox har laget. Igjen hadde Warren Cann og de andre spilt inn lydspor som de deretter kjørte baklengs for å skape en spesiell effekt. Noe man hører spesielt godt på "I Remember". Sistnevnte låt var en slags hyllest til John Lennon og Marilyn Monroe, og det ubegripelige i deres plutselige dødsfall. Midge Ure: "You switch on the radio and hear John Lennon has been shot, or Marilyn Monroe has been found dead. You laugh because you can't believe it."

Plata ble åpnet med den storslåtte, men samtidig litt dystre "The Voice". Midge Ure: "We wanted something bright and sparky to start the album. As Ultravox means 'a lot of voice'." Koringen i refrenget på "The Voice" kunne minne om munkesang.

"The Ascent",  "Accent On Youth", og "Your Name" var tre låter som ble til i den samme prosessen, og som på en måte henger sammen. Chris Cross: "The Ascent" and "Your Name" are developments (utvikling) on "Accent On Youth". 

"The Accent On Youth" handler om den problematiske tiden man går gjennom i ungdommen, mens "The Ascent" handler om å ha kommet seg gjennom den tøffe tiden. Dette avsluttes på en litt dyster måte i "Your Name (has slipped my mind again)", der man knekker sammen. Midge Ure: "This sounds like a concept album!"

Selv om Ultravox syntes plata var svært bra, var ikke musikkpressen som året før hadde hyllet "Vienna", like fornøyd. De mente"Rage in Eden" var for pretensiøs, og tekstmessig for dårlig. Anerkjente Melody Maker var blant de som likte den. De brukte ordene Confirmation, consolidation og CLASS om plata.

Heller ikke plateselskapet Chrysalis var helt fornøyd med det de fikk presentert, De hadde håpet på "Vienna Part II", og synthlåter som kunne bli like store hits som det O.M.D. og Soft Cell nylig hadde hatt. Om ikke det var nok ønsket de franske og japanske avdelingene av Chrysalis at Ultravox skulle synge om Paris og Tokyo på den nye plata, noe Midge og co. (naturligvis) ikke hadde lyst til. Midge Ure: "If Ultravox had done it we'd have chosen some place that not even the Japanese knows is in Japan."

Til tross for at "Rage in Eden" ikke var så lett tilgjengelig, solgte den bra i hjemlandet. En 4. plass på den britiske albumlisten var en fin plassering. I Norge ble det en 20. plass for albumet på VG-lista. I Sverige ble det 5. plass, i New Zealand 4. plass, i Nederland 29. plass. I U.S.A. ble bandet aldri noen større salgssuksess (144. plass for "Rage in Eden"), selv om de gjennomførte flere turneer der borte.

"Rage in Eden" ble ellers lagt merke til for sitt cover, som var i beste Salvador Dali stil. Bildet av damen på forsiden var basert på arbeider av Claus Hansmann og videreutviklet av Peter Saville - kjent for sine platecover med artister som Joy Division, O.M.D., Roxy Music og New Order. Men pga. uenighet rundt kopirettighetene ble senere utgaver av platen gitt ut med et annet cover (bilde av noen hester).

Midge Ure: "Unfortunately the wife of the original designer saw it in a record shop in France, and believing we'd used elements of her husband's idea, tried to sue us. We changed the sleeve instantly (umiddelbart)."

Det var Chris Cross som brakte Peter Saville på banen - imponert av hva sistnevnte hadde fått til med Factorys (plateselskap) artister. Midge Ure: "He wanted to come on board because he saw that to us what was outside the sleeve was as important as what was inside it. The sleeve had to work as a graphic."

De to utgavene av "Rage in Eden" albumet.

"The Voice" ble gitt ut som andre og siste singel fra "Rage in Eden" 29. oktober 1981, med en litt skuffende 16. plass i Storbritannia som resultat. Det ble laget en kostbar musikkvideo til "The Voice", en video som også ble vist i Zikk Zakk på NRK TV, 2. mars 1982.

Musikkvideoen til "The Voice".

Høsten 1981 dro Ultravox ut på en ny turne kalt "Rage in Eden World tour", med hovedfokus på Storbritannia. Mellom 23. september og 18. oktober gjorde de hele 22 konserter i hjemlandet. Deretter gjorde de enkeltkonserter i Rimini, Gøteborg, Berlin, Milano og Lyon. Bandet fikk mye skryt for de stilfulle og romantiske kulissene. En anmelder mente bandet fungerte bedre live enn på plate: "What's always noticeable is how much stronger Ultravox sound on stage than on record."

30. september 1981 opptrådte Ultravox på Liverpool's Empire Theatre.

Høsten 1981 fikk Midge og co. en større utbetaling fra plateselskapet for salget av "Vienna". Noe av pengene brukte Midge på en stilfull leilighet sentralt i London (Chiswick), i Grosvenor Road, med utsikt over Themsen. Det var også her at Midge etter hvert innredet sitt eget platestudio i et lite hus som han hadde ute i hagen på baksiden - som en av få investeringer Midge er fornøyd med å ha gjort. Midge Ure: "I wrote a lot of hit records in my studio."

Midge brukte også penger på flere veteranbiler, bla. en Vauxhall Wyvern og en 356 Porsche cabriolet. Midge Ure: "I ended up with a collection of classic sports cars. Cars were both an extravagance and a passion." Om ikke det var nok gikk han også til innkjøp av en 28 fots båt til 25.000 pund. Den brukte han en gang før han solgte den videre, for 15.000 pund.

Warren Cann hadde en forkjærlighet for våpen, så han brukte penger på uzi maskinpistoler, Colt 45 pistol, og Winchester rifler. I den amerikanske ørkenen prøvde han ut våpnene sine, der han skjøt på blinker og jordrotter.

I februar 1982 fortsatte Ultravox på 'Rage in Eden tour', med konserter i Japan, Australia, Canada, og U.S.A. På Sweetwater Festival i New Zealand var de hovedattraksjonen, foran 25.000 mennesker.

I juni 1982 ga Midge Ure ut sin første soloplate, med utgivelsen av singelen "No Regrets". En låt som opprinnelig hadde vært en liten hit med The Walker brothers i 1976. Midge Ure: "I've always liked the song, and wanted to sing it ever since I heard The Walker Brothers'version."

I et intervju med norske Det Nye utdypet Midge sitt syn på låta: "No Regrets var en sang jeg alltid hadde likt. Den svevet meg liksom i blodet. Men så fikk jeg høre den igjen etter fem år, og det var en nedtur. Den bygde ikke opp til det enorme crescendoet jeg husket. Derfor gikk jeg i studio. Jeg ville lage en versjon som liknet på den jeg innbilte meg jeg hadde hørt."

Midge sang, spilte alle instrumentene, og produserte låta. Studiotid fikk han gratis hos John Hudson i Mayfair Studios, som takk for hjelp sistnevnte hadde fått fra Midge, i forbindelse med en plateinnspilling. I Storbritannia ble det en oppløftende 9.plass for "No Regrets".

"No Regrets" fra 1982 ble Midge Ures første soloutgivelse.

Midge valgte å slutte i Visage sommeren 1982, for å kunne konsentrere seg om Ultravox. Dessverre var det en krangel med de andre i Visage om hvem som skulle bestemme hva, som ble hovedårsaken til at han sluttet. Midge Ure: "I have nothing to do with Visage anymore.  There are too many cooks and no chiefs."

Midge var også lei av konflikter med Rusty og Steve. Og han var lei av Steve Stranges ekstravagante oppførsel, som etter hans mening var ute av kontroll. Slik som da han i forbindelse med lanseringen av Visages debutplate i U.S.A. leide inn en kamel for å imponere pressen i New York, men i stedet endte opp med å lage trafikkork da kamelen spaserte inn i en av byens tuneller.

Ultravox fortsatte sin svært produktive periode da de i oktober 1982 var klar med albumet "Quartet".

Selv om de var fornøyd med det arbeidet Conny Plank hadde gjort for dem på "Vienna" og "Rage in Eden", ønsket de å utvide horisonten ved å bruke en annen produsent. Og etter å ha samarbeidet med flere av de store navnene (Brian Eno, Steve Lillywhite, Conny Plank), falt valget på den kanskje største av dem alle, nemlig Beatles produsenten George Martin. Et både uventet, vågalt og spennende valg. 80-talls synthrock vs. 60-tallets Beatles pop virket i utgangspunktet merkelig. Midge Ure: "It was such a bizarre idea that I loved it!"

George Martin gikk inn i historien som en av de store produsentene for sitt arbeid med The Beatles.

Før de bestemte seg for å spørre Martin vurderte de kjente navn som Chris Thomas (Roxy Music, Sex Pistols, Pink Floyd) og Chris Hughes (Tears for Fears, Adam & the Ants). Men de klarte ikke å bli enige før Martins navn dukket opp som et alternativ. Midge Ure: "When George Martin's name came up, all four of us agreed it was off the wall. We hadn't heard anything he'd done for ten years, but we were all Beatles fans."

Midge kjente Martin litt fra før, etter veldedighetskonserten Prince's Trust Rock Gala, som begge hadde deltatt på. Men da Midge spurte Beatles produsenten var han først negativ til å bidra ettersom hørselen ikke lenger var hva den hadde vært. Men etter å ha bivånet en konsert Ultravox gjorde i Hammersmith, London, og blitt overtalt av bandet, valgte han å takke ja til å produsere "Quartet".

Siden tiden med Beatles hadde George Martin produsert album med America, Cheap Trick og UFO.

Selv om "Quartet" endte opp som en relativt 'soft' plate var det ikke det som var målet da de kontaktet Martin. Ønsket var faktisk å skape en eksperimentell plate, der Martin viste den samme evnen til å komme opp med spennende lydbilder som han hadde gjort i Beatles tiden. Midge Ure: "George was never brought in to give us any commercial edge at all ; we thought it was going to be more experimental than it was. 'Quartet' turned out to be a very commercial record."

Selv om George Martins bidrag ikke ble slik Ultravox på forhånd hadde håpet, var de likevel godt fornøyd med samarbeidet. Martins styrke lå i vokalharmoniene, låtarrangementene, og bruken av klassiske instrumenter. Bla. brukte han mye tid ved pianoet, der han kom opp med forslag til ting de kunne bruke på låtene. Midge Ure: "He helped a lot with the vocals and harmony structures, especially on 'Hymn'."

Like viktig som hans musikalske bidrag var George Martins evne til å ta kommandoen i studio, noe bandet trengte. Midge Ure: "More than anything we needed a referee."

Med seg som lydtekniker hadde Martin Geoff Emerick, som også hadde deltatt på plateinnspillingene med The Beatles.

Warren Cann (til Aftenposten): "Det var mest på grunn av hans meritter med The Beatles at vi valgte Martin. På 60-tallet var han nærmest for en avantgarde-producer å regne. Når en tenker på mange av de revolusjonerende ideene han tilførte rocken."

"Quartet" ble spilt inn i George Martins eget AIR studio i London. Deretter dro bandet til den karibiske øya Montserrat der Martin også hadde et studio, for å mikse ferdig platen. Billy Currie: "We'd done most of the tracks here in London, and when we got there it gave us time to reflect on what we'd done. I think it went really well. To do the whole thing in London would have been dreadful. It was good to get away from everything, a change is as good as a rest, as they say."

Noen år senere var ikke Currie like positiv i omtalen av tiden med George Martin på Montserrat. Billy Currie: "Working with George Martin was a bit too steady for me." 

Like koselig var det ikke da George Martin over en øl stilte det filosofiske spørsmålet: 'Hva er ditt høyeste ønske i livet'. Warren som var kjent for sin forkjærlighet for våpen sjokkerte de andre i bandet ved å svare at han ønsket å drepe en person, og slippe unna med det!: "My real ambition is to off somebody... and get away with it."

George Martin og en lettkledd Billy Currie i studio på Montserrat.

Når Ultravox ikke var i studio hadde de muligheten til å nyte oppholdet på sydhavsøya. Noe Chris Cross og Midge Ure visste å utnytte. Bla. tilbringte de mye tid på seilbrett - helt til Midge fikk et ublidt møte med en stor hai.. Warren Cann hadde ikke sansen for å være ute i solen. Så for å kunne komme hjem med sydenfarge tok han noen tabletter som skulle gjøre ham brun, men i stedet endte han opp med en oransjefarge som gjorde at han så ut som en appelsin.

Midge Ure ble så betatt av vakre Montserrat at han gikk til innkjøp av en større villa der. Midge Ure: "I owned this beautiful plantation home on a paradise island. Open room, big ceiling fans, wooden slatted floors, dark wood shutters and windows overlooking the sea."

Dessverre ble drømmen til et mareritt, da det viste seg at huset var infisert med termitter. Midge måtte fjerne alt av treverk, slik at han kun stod igjen med en mur. Og da huset var bygd opp pånytt ble det rasert av tropiske stormer og asken fra vulkanutbrudd. Midge Ure: "That's Gods's way of reminding me that I am a working-class boy from Cambuslang."

Der de to foregående albumene kunne oppleves som eksperimentelle og utpreget synthete, ble "Quartet" som nevnt en softere og mer velprodusert opplevelse. I tillegg hadde bandet tydeligvis hentet inspirasjon fra de klassiske komponistene. Noe man tydelig kunne høre i vakre "Visions In Blue" , "Serenade" og "Hymn". Det var kun i sistelåta "The Song (We Go)" man kunne ane røffe kanter.

Det stilfulle coveret på "Quartet" ble som sist designet av Peter Saville.

"Quartet" 

Den drømmende "Reap The Wild Wind" ble valgt ut til å være førstesingel fra plata. Med 12. plass i Storbritannia som resultat. I Norge nådde ikke singelen opp på VG-lista, enda den flotte musikkvideoen til låta ble vist i Zikk Zakk på NRK TV, 30. november 1982.

Musikkvideoen til "Reap The Wild Wind" ble spilt på NRK TV.

Heller ikke singlene "Hymn" (11. plass i Storbritannia, 9. plass i Tyskland), "Visions in Blue" (15. plass i Storbritannia) eller "We Came To Dance" (18. plass i Storbritannia) gjorde det så bra på listene. 

Bedre gikk det med albumet som nådde 6. plass i Storbritannia, da det ble lagt ut for salg 15. oktober 1982. I Norge ble 19. plass, i Sverige og Tyskland 13. plass, og i U.S.A. 65. plass - som det beste de oppnådde for et album i Statene.

De fleste var enig om at dette var en bra plata, bla. Tor Marcussen i Aftenposten som skrøt av "Quartet"  i sin anmeldelse - med tittelen 'Majestetisk Ultravox': "På 'Quartet' har de med sanger som 'Reap the wild wind', 'Hymn', 'Visions in blue', og 'We came to dance' skapt storslagen musikk. Majestetisk og overveldende i sine pompøse arrangementer hvor fremdeles synthesizeren dominerer, men hvor vi nå også finner en melodimessig modenhet og stringens (?) i oppbyggingen. Vi deler velvillig ut heder til alle impliserte parter for en LP som jeg tror vil bli viktig - ikke bare for Ultravox' karriere - men som en milepæl for den efterhvert så utskjelte synth-rocken i 80-årene."

Det ble laget musikkvideoer til alle singelutgivelsene, uten at noen av dem vil gå inn i historien som minneverdige. Videoene ble produsert av bandet selv. Til "Visions In Blue" laget de to videoer - en som ble vist på 'Top of the Pops', og en med toppløs damer som ble spilt på TV etter midnatt. I videoen til "Hymn" hadde de hyret inn skuespilleren Olivier Tobias til å spille en slags hovedrolle. I en av scenene hadde han på seg kontaktlinser med fluorisert lys, for å skape en spennende effekt. Men mest spenning ble det etter opptakene da Tobias ikke fikk linsene ut av øynene, noe som skapte panikk på settet. Midge Ure: "He panicked and we did too. It's hard to explain to someone who is obviously in pain how to get contact lenses out."

Kontaktlinser med fluorisert lys var stilig helt til man forsøkte å få de ut av øynene.

Midge og Chris laget også musikkvideoer for andre band, slik som "Really saying Something" og "Shy Boy" med Bananarama.

Helt siden utgivelsen av "Vienna" albumet hadde Ultravox vært opptatt av å fremstå som et stilfullt band med referanser til mellomeuropeisk kultur. Først og fremst gjennom inspirasjonen fra tysk/fransk electronica. Men også gjennom å kopiere klesdraktene som var populære i Mellom-Europa på 1940-tallet, slik de kom til uttrykk i filmer fra den tiden. Midge Ure: "It was a film noir look, based on that mean and moody, mid-European imagery (bilder) that complemented our music. After the 'Quartet' album I went for a paramilitary look, combat trousers tucked into army boots, which was fine for photographs."

Ultravox, slik de framstod på den tiden "Quartet" ble gitt ut.

I 1982 dro Ultravox ut på en turne kalt "Monument World tour". Scenesettet var designet av Peter Saville på en stilfull måte, noe som bidro til å uttrykke elegansen i Ultravox' musikk. Midge Ure: "Our touring costs were astronomical. We'd go on tour, and come back down £100,000."

I motsetning til endel andre band valgte Ultravox å ta med seg alt av sceneutstyr også når de dro til fastlands-Europa, Australia eller U.S.A., selv om det kostet 1 million kroner å frakte det med fly. Midge Ure: "We did the whole thing, took it to Germany, America, Australia. By boat it cost £26,000 or £100,000 by plane. It was never about the money, but all about the quality of what we could actually do."

Scenesettet var grått, men det endret farge etter fargen på lyset som ble rettet mot det. Midge Ure: "We had our entire set, stage floor, backstage, screen, the instruments, the amplifiers (forsterkerne), the monitors all painted grey and then used spotlights to light it from behind. We wore black."

Til "Monument World tour" ble det bygd opp en 30 fots scene som ga musikken en fin ramme.

Første del av turneen startet i Francis Xavier Hall i Dublin, Irland den 10. november, og ble avsluttet 4. mai 1983 i Nagoya Public hall, Japan. De hadde da gjennomført 47 konserter. Ultravox hadde satt av en måned i forkant av turneen til øving, men da det nærmet seg turnestart hadde de ennå ikke fått sjansen til å øve på det å stå på scenen sammen, ettersom tiden hadde gått med til programmering. Den første konserten i Dublin ble da også en fiasko, med store lydproblemer. Bla. kom lyden ut i mono - på kun den ene siden av scenen. Heldigvis fikk de raskt ordnet opp i problemene, slik at de neste konsertene ble langt bedre. Midge Ure: "The audience hated it and started walking away from the front of the stage. It was a crap gig, but our next show showed a thousand per cent improvement. It ended up as one of the best tours we ever did."

På London Hammersmith Odeon gjorde de 4 opptredener. Bill Wyman var tilstede på en av konsertene på Hammersmith, og etterpå hevdet han til en avis at Ultravox kun brukte playback, ettersom han ikke kunne se at de spilte noe instrument. Dette opprørte Midge og co. ettersom all lyd som ble presentert på scenen ble spilt der og da. Midge Ure: "In fact we always played every note. It was cheating to use tapes."

Enkelte dager gjorde Ultravox 2 konserter, i et forsøk på å øke inntektene. Midge Ure: "We sometimes did two shows a night to try to make more money, with a ninety-minute gap between shows."

Da Ultravox skulle i gang med den amerikanske delen av turneen - i april 1983 - ønsket manager Chris Morrison å være tilstede, så han satte seg på et fly fra England til Vancouver på vestkysten av Canada. Han rakk fram i tide, men ettersom han var trøtt etter den lange turen valgte han å slappe av på en madrass han fant i omkledningsrommet. Og her lå han så godt at han ikke våknet før konserten var ferdig.

I Boston sluttet Chris Cross' mini-moog å fungere, slik at de måtte låne en av fra det amerkanske popbandet The Cars. 

Det var egentlig meningen at de skulle opptre i Norge i februar 1983, men kort tid før konserten skulle avholdes fikk de 1600 som hadde kjøpt billett beskjed om at konserten var avlyst pga dårlig vær. Årsaken var at fergen som skulle frakte bandets utstyr fra Danmark til Norge ble innstilt pga uvær. Warren Cann som likevel tok turen over til Norge beklaget til fansen gjennom et intervju med Aftenposten. Han kunne heller ikke love at Ultravox ville komme tilbake i 1983 og gjennomføre konserten som var avlyst. Warren Cann: "Vår turnèplan resten av året er så hektisk at jeg ikke kan si når vi kan komme tilbake til Norge."

Pga. gnisninger innad i Ultravox valgte de 4 å bo og reise hver for seg mellom de ulike konsertstedene. Warren og Billy reiste gjerne med et fly mens Chris og Midge reiste med et annet. Denne splittelsen innad i bandet ble observert av korist Danny Mitchell som hadde deltatt på innspillingen av "Quartet": "Ultravox travelled in two camps, Billy Currie and Warren Cann, and Chris Cross and Midge Ure."

Konserten de gjorde på Hammersmith Odeon 2. desember 1982 ble tatt opp, og gitt ut som liveplata "Monument the Soundtrack", i oktober 1983. 

Selv om Ultravox spilte synthersizer musikk hadde de fått ry på seg for å være et godt liveband med et røft lydbilde som 'slo'. Midge Ure: "Ultravox were the heavy-metal kings of the electronic era. Most of the other synth bands were lightweight, but Ultravox rocked, especially on stage. We were a serious rock band: synths can make a powerful noise, and we sounded stonkingly (imponerende)."

Som for så mange andre band var litt av poenget med "Monument" å konkurrere mot de mange bootleg-platene som var i omløp. I Storbritannia ble det en grei 9. plass, mens ellers i verden nådde ikke plata opp.

Fra plata "Monument the Soundtrack".

Ting gikk slag i slag på denne tiden. I tillegg til en endeløs rekke av konserter og plateutgivelser,  stilte de opp i intervjuer og var med i TV show. Men dette var livet de ønsket å leve på denne tiden. Å sitte i ro og ikke gjøre noe passet dem ikke.

Billy Currie: "I find that If I get to much time off, I start going round the twist." 

Warren Cann: "I went on a gliding holiday in Kent and I nearly left on the first day. Everyone else was really enjoying the relaxed pace, but I was stamping my feet up and down." 

Midge Ure etablerte sitt eget selskap kalt Music fest i 1983, og han bygde opp sitt eget platestudio hjemme i Chiswick.

I juli 1983 ga Midge Ure ut nok en solosingel - kalt "After A Fashion", denne gang som et samarbeid mellom ham og Mick Karn fra Japan. I storbritannia ble det en mindre hit, med 39. plass på singellisten.

Midge Ure: "The best part of that was doing the video in Cairo."

Mick Karn (Japan) og Midge Ure under innspillingen av videoen til "After a fashion" i Kairo, Egypt.

Warren Cann var opptatt med prosjektet Helden sammen med filmmusikk-legenden Hans Zimmer (senere laget musikk til filmer som "Pirates of the Caribbean", "Gladiator", "Løvenes Konge", Da Vinci koden", "Sherlock Holmes", "Den siste Samurai" og "The Dark Knight"). Sammen ga de ut singlene "Hold On" og "Stranded".

 Singelen "Hold On" som Warren Cann ga ut sammen med Hans Zimmer.

De jobbet også med innspillingen av albumet "Spies" - et album som dessverre aldri ble gitt ut, men som senere har dukket opp som bootleg.

Albumet "Spies" som aldri ble gitt ut.

Midge Ure og Chris Cross deltok også på eksentrikeren Maxwell Langdowns album "The Bloodied Sword" (gitt ut i 1983).

Høsten 1983 gjorde Midge Ure også en coverversjon av David Bowies klassiker "The Man Who Sold The World" i forbindelse med filmen "Party Party". Låta har senere vært å finne på raritets- og samleplater med Ultravox.

Ultravox i 1983.

To år etter "Quartet" - i april 1984 - var Ultravox klar med et nytt studioalbum, kalt "Lament". Og med et snev av misnøye pga. Martins softe produksjon på "Quartet" valgte de å produsere plata selv denne gangen. Noe som resulterte i røff synthrock som "White China", "Lament" og "Heart Of The Country" - låter som aldri ville passet inn på "Quartet".

Avgjørelsen om å produsere selv ble også gjort utifra en kostnadsvurdering. Midge Ure: "Problemet var å finne en produsent som er like stor som George Martin. Og hvis vi fant ham, ville det kostet oss mer enn det vi har i banken. Derfor fant vi det lurest å gjøre det selv."

Det meste av "Lament" ble spilt inn i Midge Ures eget studio i Chiswick. Studioet ble samme år arena for de første innspillingene av det som kom til å bli "Do They Know It's Christmas?". Siden sist hadde Midge oppgradert studioet, med en 24 spors opptaker, Harrison studio desk, og annet teknisk utstyr. Men siden Midge ikke skjønte hvordan ustyret fungerte, eller orket å lese manualene, ansatte han en Rik Walton som lydtekniker til å ta seg av utstyret i studioet. Walton fungerte også som lydtekniker når andre artister lånte studioet, og han fikk æren av å bidra som lydtekniker på "Do They Know It's Christmas?". Han hadde tidligere jobbet med bla. Manfrd Mann's Earth Band og Kissing The Pink.

I tillegg til alt ustyret valgte Midge å bygge et rom i rommet.. slik at lyden fra studioet ikke forplantet seg til rommet ved siden av.

Etter at "Lament" var innspilt i Chiswick, ble plata mikset ferdig i Mayfair Studios i London.

I forkant av innspillingen dro Chris og Midge opp til Skottland for å hente inspirasjon, og for å skrive låter. De dro nord til øygruppen Ytre-Hebridene, og øya Harris and Lewis. Her ble de fascinert av den 5000 år gamle megalittiske steinsirkelen Callanish Stones (Tursachan Chalanais på gælisk), og møtet med lokalbefolkningen. Turen inspirerte dem til å skrive låter som "Lament", "One Small Day" og "Man Of Two Worlds". Sistnevnte låt inneholdt flere parti med vakker gaelisk sang. Damen som sang het Mae McKenna - vokalist i det skotske bandet Contraband. Også Alec Baird fra Midges første band Stumble var medlem av Contraband.

Den megalittiske steinsirkelen Callanish Stones kan minne om Stonehenge.

Callanish Stones ble brukt som blikkfang på albumcoveret til "Lament", og som ramme da de skulle spille inn musikkvideo til førstesingelen "One Small Day". Midge Ure: "For 'One Small Day' we went to the isle of Harris and Lewis to film at the Callanish standing stones. It was january, and bitterly cold with snow everywhere. The plan was one very long day shoot, but it was so miserable that by four o'clock I called time. We retired to the hotel for a couple of stiff brandies, and a chance to defrost our fingers."

Innspillingen av videoen til "One Small Day" var en kald fornøyelse.

Opptakene ble gjort på Ytre-Hebridene i januar 1984 (foto: S. Maynard).

Midge Ure hadde først vært fast bestemt på at coveret skulle være helt svart, uten noen referanser til Ultravox. Men han ble frarådet dette av manager Chris Morrison som pekte på de praktiske utfordringene dette ville medføre for de som jobbet i platebutikkene rundt om: "Who the hell is this?"

Den skotske inspirasjonen kunne sees som et ønske fra Midge om å skape en link mellom albumet og hans opphav - i en tid der kelt-inspirerte rockeband som Simple Minds, The Alarm og Big Country hadde stor suksess i Storbritannia.

Ultravox' album "Lament" fra 1984, med megalittsteinene fra Nord-Skottland på coveret.

"One Small Day" ble gitt ut som førstesingel fra "Lament", 26. januar 1984. Og med sitt el. gitar-baserte lydbilde var det mange Ultravox fans som fikk seg et lite sjokk. På samme tid ga The Human League ("The Lebanon") og Spandau Ballet ("Highly Strung") ut gitardrevne låter på singel - band som var kjent for alt annet enn bruk av gitarer. Musikkavisene lurte på om dette var en ny trend hos new wave bandene fra tidlig 80-tall.

Salgsmessig ble det en katastrofal start for den nye plata da singelen kun nådde 27. plass i Storbritannia. I Irland ble det 16. plass, som den eneste plasseringen i Europa utenom hjemlandet.

Albumet "Lament" gjorde det likevel brukbart da det ble gitt ut, med 8. plass i Storbritannia, 8. plass i Sverige, 7. plass på New Zealand, 24. plass i Nederland, og 115. plass i U.S.A. I Norge fikk Ultravox sin beste notering med "Lament", da den nådde en 10. plass i mai 1984. 

I april 1984 var Midge Ure også på besøk i Norge for å promotere albumet. Noe som bla. resulterte i en artikkel i Aftenposten. Han ble også intervjuet av Yan Friis i det populære ungdomsmagasinet 'Det Nye'. Her fortalte han om innspillingen av "One Small Day" videoen, og albumet "Lament". Midge Ure: "Hvorfor gitarene dominerer? Vi trengte det utgangspunktet i akkurat den den låten. Riffet var så viktig. Og vi tenkte at videoen måtte gjøres litt annerledes. Alle artister er opphengt i sånne storslagne greier nå for tiden. Så hvorfor ikke rett og slett stå der og spille? En billig video? Nei. Den kostet like mye som de foregående. £20.000. Vi måtte jo frakte alt utstyret langt ut i ødemarken."

 En ubarbert Midge Ure tok seg tid til Oslo og prate med Aftenposten og Det Nye :

"Huff, nå er jeg ubarbert. I morgen tar jeg skjegget, i overmorgen lar jeg det vokse."

4. april 1984 hadde også det populære TV-programmet Zikk Zakk (NRK) et intervju med Midge Ure, der han fra frisørstolen fortalte om innspillingen av "One Small Day" og bruken av gitarer i låta. Videoen til "One Small Day" ble også vist i programmet.

M

 Petter Nome intervjuet Midge Ure i forbindelse med utgivelsen av "One Small Day".

Om 1. singelen hadde vært en fiasko for bandet, ble den neste singelen en megahit. "Dancing With Tears In My Eyes" nådde 3. plass på den britiske singellisten i mai 1984. I Tyskland som er et av de andre store markedene i verden, nådde låta 7. plass. I Belgia ble det 2. plass, i Irland 8. plass, i Nederland 6. plass, og i Polen 6. plass. 

"Dancing With Tears In My Eyes" er en rett fram poplåt med en alvorlig tekst som de færreste fikk med seg, om en siste dans med sin kjære etter at atomkrigen har startet. 

Midge Ure: "Dancing With Tears In My Eyes' was about a nuclear disaster, what you do after the four-minute warning sounds."

Ultravox selv hadde ønske om å gi ut den mer 'synthete' "White China" som singel fra "Lament", men plateselskapet nærmest ba på sine knær om at de heller ga ut "Dancing With Tears In My Eyes", som etter deres mening hadde et stort hit potensiale. Noe som ble videreformidlet til dem fra manager Chris Morrison: "Chrysalis will kill for this, because you're holding it back from them."

Fra arbeidet med videoen til "Dancing with tears in my eyes",

en låt som omhandlet en kommende atomkrig.

Ultravox var ute på turne da de hørte nyheten om at "Dancing With Tears In My Eyes" hadde nådd 2. plass i Storbritannia. For å feire valgte Billy Currie å hoppe ut i svømmebassenget på Post House Hotel i Southampton, der han (av eller annen grunn) kom med obskøniteter til forbipasserende hotellgjester. Dette falt ikke i smak hos hotellsjefen, som dukket opp med en kjøttøks som han truet  å kutte av penisen til Billy med.

Som 3. singel hadde bandet merkelig nok valgt den 'synthete' og mindre tilgjengelige låta "Lament" (22. plass i Storbritannia). Videoen til låta ble spilt inn i Skye, nordvest i Skottland. Midge Ure: "The video storyline  for 'Lament' was pretty basic ; four lads up in Skye meet four girls, and holiday romances follow.."

Til videoen trengte de 4 pene damer. For å finne dem fikk Warren og co. lov til å velge ut hver sin dame fra en modellkatalog. Midge falt for en jente som het Annabel Giles: "I was struck by this one card. The girl looked stunning, very sophisticated."

De to fant tonen under innspillingen, og ble enige om å møtes igjen når videoen skulle redigeres. Dette skulle vise seg å være dagen før hun skulle gifte seg. Midge klarte å overtale henne til ikke å gifte seg, men heller bli sammen med ham. Noe hun gjorde etter først å ha vært på bryllupsreise med mannen hun hadde tenkt å gifte seg med..

 Midge Ure traff Annabel Giles (til venstre) under innspillingen av musikkvideoen til "Lament".

Etter utgivelsen av albumet "Lament" dro bandet ut på en "Set Movements World Tour", med start i Valencia, Spania den 26.april. I løpet av året gjorde de 47 konserter.

I 1984 ga Ultravox også ut "The Collection". Som den første av mange samleplater. Og med 2. plass på den britiske albumlisten nådde den høyere enn noe annet Ultravox album ("Vienna" nådde som nevnt 3. plass). Til sammen solgte den over en million eksemplarer. På plata hadde de i tillegg til de gamle hitene også funnet plass til en ny låt - kalt "Love's Great Adventure". Den ble gitt ut på singel, med 12. plass i Storbritannia som beste plassering (10. plass i Polen, 15. plass i Irland).

Å gi ut en ny låt som bonus for å øke interessen for en samleplate var ikke så vanlig i 1984, men har blitt mer vanlig med årene. Midge Ure: "We were the first act to do that. Everybody does it now."

  "The Collection"

I videoen - som ble filmet i Kenya - kunne fansen legge merke til at Midge og de andre hadde fått lengre hår siden sist. Midge som ellers var begynt å bli tynn i tinningen hadde langt hår i nakken som han samlet i en hestehale. Midge Ure: "Long hair was starting to become cool and trendy again when I saw this model with his hair pulled back. At the time my hair was growing longer, so I tied it back in a ponytail with Beau Brummell velvet ribbons. that's where the look came from for the 'Love's Great Adventure' video."

Midge Ure med hestehale i videoen til "Love's Great Adventure".

I forbindelse med utgivelsen av "The Collection" gjennomførte Chrysalis en markedsundersøkelse der de spurte 1000 mennesker hva de syntes om Ultravox.. Og resultatet var dessverre nedslående for Chris Cross og co. Folk syntes at Ultravox manglet humor, og at de var pretensiøse og selvopptatte. I et forsøk på å endre denne oppfatningen ble det lagt inn flere komiske elementer i videoen til "Love's Great Adventure". Bla. ved at musikken stoppet helt opp midtveis før den fortsatte noen sekunder senere. At storyen i videoen var bygd opp som en dårlig Indiana Jones film, bidro også til å vise at bandet tross alt hadde litt selvironi. 

Etter albumutgivelsene i 1984, og turneen som fulgte, ble det bestemt at bandet skulle ta en pause fra hverandre i et år. Der medlemmene av bandet kunne ta seg en velfortjent ferie - den første på 5 år - for å slappe av, og jobbe med andre musikalske prosjekter. På de 5 årene hadde de gitt ut 4 album, en samleplate, og gjort 400 konserter i 18 land. I tillegg hadde Chris og Midge produsert 7 av bandets 14 musikkvideoer. Og Midge Ure og Billy Currie hadde gitt ut to album som medlem av Visage.

Det hadde også utviklet seg slitasje mellom medlemmene av Ultravox, noe innspillingen av "Lament" bar preg av. Der de gjerne jobbet hver for seg i stedet for sammen, slik de hadde gjort på de 3 foregående platene. 

Midge Ure: "We were becoming a bit of a dinosaur, the type of band that we didn't particularly like ourselves."

Chris Cross: "It was getting really boring."

Chris Cross spilte inn en cover av Jefferson Airplanes "White Rabbit" sammen med Sunshine Patteson, som ikke ble gitt ut på plate. Og han besøkte Russland, Alpene og Hellas. Chris Cross: "I spent 6 weeks in a remote Greek village in the mountains with absolutely no amenities (fasiliteter) - total seclusion, just what I needed. I wanted to spend Christmas some place where there weren't any Christians."

Sammen med Midge Ure skrev Chris også soundtracket til den første "Max Headroom" spillefilmen.

Chris Cross

Mens Billy, Chris og Warren valgte å roe ned, fortsatte Midge Ure i samme tempo som før. Midge Ure: "My idea of relaxation was a busman's holiday... recording at the bottom of my garden."

Midge tilbrakte mye tid i hjemmestudioet sitt. I første omgang begynte han arbeidet  med et soloalbum. Men dette prosjektet ble lagt på is da Bob Geldof en dag ringte til ham, for å få ham med på sitt humanitære prosjekt for Etiopia. 

24. oktober 1984 var Midge på besøk hos Paula Yates i TV programmet The Tubes, da Bob Geldof ringte henne for å spørre hvor nøkkelen til huset deres var. Når Bob hørte at Midge satt sammen med henne i sminkerommet, ville Bob gjerne snakke med ham. Bob var svært oppspilt, og lurte på om Midge hadde sett dokumentaren til Michael Buerk kvelden i forveien. Bob Geldof: "Did you see that report about the famine (nød) in Ethiopia on the telly last night? It's just horrific (forferdelig)."

Midge måtte innrømme at han ikke hadde sett programmet, og fikk da en detaljert beskrivelse av elendigheten der nede, og at de burde gjøre noe for å hjelpe de tørkerammede. Bob Geldof: "I want to do something to raise some money for Ethiopia. Will you help?"

Man sier ikke nei til Bob, så Midge sa ja til å bli med, før han egentlig skjønte hva han sa ja til. De to ble enig om å treffes mandag uka etter på Langan's Brasserie, for å diskutere hva de skulle gjøre. Midge benyttet da helgen til å se Buerks TV dokumentar, slik at han bedre visste hva de skulle samle inn penger til.

Sammen skrev de klassikeren "Do they know it's Christmas?" som ble tidenes mest solgte singel i Storbritannia, da den ble gitt ut jula 1984. Ure og Geldof kordinerte innspillingen av låta, der de fleste av 80-tallets store britiske stjerner deltok. Låta ble produsert av Midge Ure. Arrangementet til låta ble spilt inn hjemme hos Midge.

Selv om dette var en flott begivenhet ble det samtidig starten på slutten for Ultravox. Midge Ure unnlot å invitere resten av bandet med på Band Aid innspillingen (med unntak av Chris Cross som han hadde et nært forhold til). Mens Bob Geldof tok med seg gammelbandet The Boomtown Rats. Bedre ble det ikke da Midge/Bob i stedet ba med seg Spandau Ballet og Bananarama (som også var på Chrysalis).

13. juli 1985 fulgte Geldof (med hjelp fra Midge Ure) opp med tidenes største rockegalla, Live Aid. På denne dagen ble det holdt to gigantkonserter. En i London, og en i Philadelphia, U.S.A. Og det var kun de største navnene på begge sider av Atlanteren som fikk lov til å opptre denne dagen. Deriblant Ultravox. Kl.13.16 gikk de på scenen, der de framførte 4 låter: "Dancing With Tears In My Eyes", "One small Day", "Vienna" og "Reap The Wild Wind". 

Midge Ure: "When we started the intro to 'Vienna' the crowd went ballistic. This roar just grew and grew until it engulfed us inside a tidal wave of cheering. It was a perfect moment. I had never experienced anything like that before."

Ultravox fikk æren av å opptre på Live Aid 13. juli 1985. I tidenes største rockegalla.

Midge Ure som hadde vært sentral både i Band Aid innspillingen, og i forberedelsene til Live Aid, var svært opprømt etter konserten. Midge Ure: "I was really nervous at the beginning, but we got through it! Bob proved that complete tossers (slyngler) from Ireland and Scotland can put this together, so surely other tossers can do the same."

Også de andre i Ultravox syntes det var stort å få lov til å delta på Live Aid, og da de mange år senere ble spurt om 'proudest point in career', svarte både Chris Cross og Warren Cann, Live Aid.

Band Aid og Live Aid tok så mye tid at det var først sommeren 1985 at Midge fikk gjort ferdig innspillingen av soloalbumet som han hadde begynt å jobbe med høsten 1984. Midge Ure: "The Band Aid thing raised it's head, so that took the album back six months. It was the middle of summer before I really started the album proper." 

Innspillingen ble avsluttet på Montserrat like før Live Aid konserten. Med seg på plata hadde Midge kjente navn som Glenn Gregory (Heaven 17), Mark King (Level 42), og Mark Brzezicki (Big Country). I juli 1985 ble "If I Was" gitt ut som første singel fra albumet, og med den klarte Midge noe Ultravox aldri klarte -  nemlig å gå til topps på den britiske singellisten. Den gikk også til topps i Irland, og nådde topp 10 i en rekke andre land. Midge Ure: "Jeg ble overrasket over hvor godt den ble mottatt."

"If I Was" ble en større hit enn noen av Ultravox'  singler.

I oktober ble albumet "The Gift" gitt ut, og den ble også en stor suksess i Storbritannia, med 2. plass på albumlisten. Som låtskriver hadde Midge med seg Danny Mitchell. I tillegg til "If I was" som de skrev sammen, bidro Mitchell som låtskriver på 4 av låtene på plata. Mitchell hadde som nevnt deltatt på Ultravox' plater som korist, i tillegg til at han hadde vært med på innspillingen av flere av Midges solosingler. I likhet med Midge var Mitchell fra Glasgow i Skottland.

Midge Ure: "If I Was' was an outstanding track that Danny Mitchell sent me as a demo. I had known Danny since I produced the Modern Man (band) album."

Danny Mitchell var med og skrev "If I Was" sammen Midge Ure.

Høsten 1985 dro Midge ut på en mindre turne, der han framførte materiale fra "The Gift". Midge Ure: "That autumn I did my own version of 'Around the World in 80 days', playing 1200-seats theatres in America, Canada, Australia, Japan and Europe, culminating with the show at Wembley Arena."

Med seg i turnebandet fikk han Kenny Hyslop som han hadde spilt med i Slik, og gitarlegenden Mick Ronson (David Bowie) som hadde produsert Rich Kids' album. Midge Ure: "The idea of playing with Mick in my band was incredibly exciting, as he was one of my all-time heroes."

Midge Ure hadde også mye å glede seg over på den personlige fronten. 30. desember 1985 ble han gift med Annabel Giles , hos byfogden i Plymouth, Montserrat i Karibien. Bryllupsseremonien var så hemmelig at ikke engang Annabels foreldre visste om den. Blant gjestene var Billy Currie, med hans daværende kone Judy, Yvonne og Malcolm Kelly som drev AIR studios, John Keeble fra Spandau Ballet, og Lexi Godfrey (filmprodusent).

Hvetebrødsdagene ble også tilbrakt på Montserrat. Sammen fikk de i 1987 datteren Molly. Annabel var for mange briter et kjent ansikt, som modell for Ponds ansiktskrem, og senere som programleder på TV.

Midge Ure med sin kone Annabel Giles.

Dessverre mistet Midge og Annabel etter hvert følelsene for hverandre, og i 1988 valgte de å gå hvert til sitt. Likefullt var de gode venner i alle år etterpå, og var til støtte for hverandre når den andre hadde det tungt. Midge Ure: "Our love died slowly with no blame attached ; we each wanted different things."

Billy Currie valgte å bruke det meste av friåret til å bygge opp sitt eget musikkstudio i kjelleren - med hjelp fra snekkere og lydteknikere. Men selv om han var opptatt med sitt, kunne han ikke unngå å legge merke til suksessen Midge opplevde. Billy Currie: "At home I was always walking down the stairs, checking on the guys who were building my studio for me. And for some reason 'If I Was' was always on the bloody radio. And the workmen (snekkerne) would take the mickey: 'That's the end of Ultravox innit?' It used to drive me up the bloody wall".  

Til studioet - som fikk navnet Hot Food Studios - inviterte Currie  musikervennene Derek Forbes (Simple Minds), Ray McVay, Ray Weston, en jazzsanger - og startet et band. Men det ble ingenting ut av det, selv om samarbeidet resulterte i et par flotte låter. 

I 1989 kunne Billy glede seg over at gitarhelten Steve Howe (Yes, Asia) brukte studioet hans til å spille inn albumet "Turbulence".

Billy Currie og Chris Cross på ferie.

Etter en ferie på Bali tok Billy kontakt med Chris Cross og inviterte ham til studioet, i påvente av at Midge skulle bli ferdig med verdensturneen han var ute på. Her komponerte de noen nye låter som også ble tatt opp på bånd. Låtene ble senere å finne på Ultravox' neste album. Billy Currie: "We started doing the Ultravox demos in my studio, that was really good."

Chris Cross: "The two years off gave us a much broader outlook on what we could do."

I 1986 gikk Ultravox i studio for å spille inn et nytt album - nesten to år etter deres forrige studioplate. Offisielt het det seg at de hadde avtalt å ta en pause på et halvt år, men at den ble lengre enn de først hadde tenkt. Midge Ure: "Initially we took a six month break because we'd never had one since I joined the band six years ago. And then the six months just sort of grew.."

Men det ble uten Warren Cann - et medlem som hadde vært med siden starten i 1973. Pga. uenighet med Midge, Chris og Billy ble han vraket fra bandet. Bla. var Midge irritert på Warren fordi han nektet å spille trommer, enda han var bandets trommeslager. Han ønsket i stedet å programmere trommelyden via datamaskiner, noe Midge og de andre ikke var begeistret for.

Midge Ure: "He didn't seem very interested in doing what we wanted to do. He wouldn't pick up his sticks, as he was more interested in drum machines than hitting the skins. He'd rather spend hours programming, laboriously (møysommelig) hitting buttons. We needed the looseness, the flexibility of a human drummer."

Chris Cross: "He was getting more into computers and we were getting back to basics."

Midge hadde også i lengre tid irritert seg over Warrens manglende musikalske bidrag. På "Vienna" hadde han vært med og skrevet flere av tekstene på låtene, noe som hadde vært fraværende på de seneste albumene, likefullt fikk han sin fjerdedel av inntektene.

Selv om alle tre var enig i avgjørelsen om å sparke Warren, var det Midge som fikk jobben med å fortelle det til ham. Midge Ure: "We called a meeting and I did the dirty work. I couldn't look at him, only down the at the carpet as I said, 'Sorry, Warren, you're not in the band any more."

Etter 12 år som medlem av Ultravox ble Warren Cann sparket fra bandet.

For Warren kom avskjedigelsen ut av det blå - han var overhodet ikke forberedt på det. Likefullt tok han det som den gjentlemannen han var, og gikk ut av rommet uten å si noe. Selv om ansiktet hans med all tydelighet viste at han syntes det var en motbydelig ting å gjøre.

Bruddet mellom Warren og Midge ble vondt. Og det skulle gå 20 år før de kom på talefot igjen. Midge Ure: "He walked out of the office, and I haven't seen or spoken to him since."

Ultravox som trio, med Chris, Midge og Billy.

Warren ble erstattet med den anerkjente trommeslageren Mark Brzezicki fra Big Country, som i forveien hadde hjulpet Midge på "The Gift". Brzezicki ble ikke fullverdig medlem av bandet. Bla. var han ikke å se på bandbilder av Ultravox fra denne tiden. 

Midge Ure: "I don't think there was any question of replacing Warren. We tried bribing Mark Brzezicki of Big Country, but even then, though he's a great drummer and a great character to have around, in the back of our minds we really didn't think we needed a permanent drummer. I think the flexibility of being able to ask people like Mark to come and help out is great."

Mark Brzezicki har vært innom både Big Country, Ultravox og Procol Harum i sin karriere.

Det var ikke bare Warren Cann Midge var misfornøyd med. Da han kom tilbake fra turneen hadde han gledet seg til å høre hva Billy og Chris hadde kommet opp med i mellomtiden. Skuffelsen ble imidlertid enorm da materiale ble presentert, for ifølge Midge var musikken de hadde laget både rotete og gammelmodig. 

Midge Ure: "What I heard were slabs of music that sounded very dated and random. Some of the ideas were off the wall, incredibly poppy, and Billy was well into working with some really cold sequencers which sounded old-fashioned." 

I et forsøk på å få prosjektet på sporet gjennomførte de et møte der de diskuterte hva de ønsket med den nye plata. Midge ønsket å gå tilbake til måten de hadde jobbet på da de spilte inn "Vienna", der Midge spilte gitar og keyboard, Chris bass og synthesizer, og Billy fiolin og keyboards.

De prøvde også å gjenskape tidligere suksess ved å kontakte Conny Plank, og få ham til å produsere den nye plata. Men de orket ikke tanken på å dra over til den tyske landsbygda igjen, så de overtalte Conny til å komme over til England, slik at de kunne jobbe i studioene til Billy og Midge. Miksingen av plata foregikk på Montserrat. 

Billy Currie og produsent Conny Plank utenfor George Martins

berømte Air Studios i Montserrat, Karibien, der "U-Vox" ble mikset første gang.

Dessverre ble ikke resultatet som forventet, ettersom Conny mislikte det moderne utstyret som han måtte forholde seg til. Det endte med at det meste av materialet måtte mikses om da de kom hjem, i Mayfair Studios i London, med hjelp fra John Hudson og Rik Walton. Midge Ure: "Suffice to say, when we came back the mixes sounded dead and flat."

Parallelt med at Midge jobbet med det nye Ultravox albumet, ga han ut nok en soloplate - singelen "Call of The Wild". I juni 1986 nådde den 27. plass i Storbritannia. Låta ble ikke å finne på noen av Ures soloalbum. Derimot ble den framført av Midge på veldedighetskonserten Prince's Trust Rock Gala på Wembley Arena, 20. juni 1986. Der også artister som Queen, Elton John, Eric Clapton, Howard Jones, Phil Collins, Paul Young, Mark Knopfler og Sting opptrådte.

For sitt bidrag til Prince's Trust konsertene - som utøver og arrangør - fikk Midge Ure overrekt en Grammy Award (amerikanernes Spellemannspris), i 1986. Det førte ham også 'hjem' til Prins Charles og Prinsesse Diana, i en fest de arrangerte på Kensington Palace.

Midge Ure (midt i, bakerst) i celebert selskap

I oktober 1986 var Ultravox plata som fikk navnet "U-Vox" ferdig innspilt. Resultatet var en rett fram pop/rock plate, med elektrisk- og akustisk gitar som det dominerende elementet. På plata hadde de tonet ned bruken av synthesizere. Det var kun "Dream On" som ga assosiasjoner til platene de hadde gitt ut tidlig på 80-tallet, med sitt elektroniske sfæriske preg.

Midge Ure: "The songs on the album are just straightforward, down-the-line guitar orientated melodic rock songs. We wanted to get away from fancy sounds."

"U-Vox" fra 1986.

To låter som skilte seg ut fra de andre, var den symfonisk vakre "All In One Day" og den kelt-inspirerte "All Fall Down". Førstnevnte var Billy Curries prosjekt, der han fikk hjelp med strykerarrangementene fra George Martin. Midge Ure: "It's rousing epic of a song, which could be construed as a tribute to Live Aid."

"All Fall Down" var helt og holdent Midge Ures prosjekt. Midge Ure: "I wrote the whole thing, start to finish, and The Chieftains played it, and Mark Brzezicki played drums. It was my baby, where my head was at the time. It is the one track that I'm still proud of today."

Teksten i låta var inspirert av en tur til Etiopia, som Midge gjennomførte i etterkant av Band Aid. Midge Ure: "Seeing all that horror in Ethiopia also changed what I wrote about. It was obvious first with 'All Fall Down'."

Midge Ure: "Although at the time the idea sounded really bizarre, the combination of us and them (Chieftains), a band who suppposedly uses technology to it's utmost, and this band who uses no technology at all, that combination works really well." 

Midge måtte dra over til Irland for å gjøre opptak av legendariske Chieftains.

I sin selvbiografi "If I Was" fra 2004 rangerer Midge "All Fall Down" som den fineste låta han noensinne har skrevet.

Ultravox & The Harper Lager Music Programme (The Chieftains).

"All Fall Down" viste hvilken retning Midge egentlig ønsket å gå musikalsk - i skjæringspunktet mellom pop og folk.

Selv om "U-Vox" inneholdt flotte låter som "All Fall Down" og "All In One Day", og man hadde fått hjelp fra dyktige folk som Conny Plank, George Martin, Mark Brzezicki, og The Chieftains var ikke Billy, Midge og Chris fornøyd med resultatet. Det hørtes ikke ut som Ultravox, plata manglet en rød tråd, og mange av låtene holdt rett og slett ikke mål.

Midge Ure: "We should have called it 'U-Bend', because it should have gone down the drain (toalettet). It deserved to. It was an album that should never have been. During the recording of the album we were headless chickens, and our song ideas were splintered."

Førstesingelen "Same Old Story" ble gitt ut noen uker før albumet, med en skuffende 36. plass i Storbritannia som resultat (6. plass i Polen, 28. plass i Irland). Den viste hvor intetsigende og kjedelig Ultravox framstod på denne plata - med konvensjonell rock og blåsere - langt unna synth-soundet fansen elsket dem for. 

Heller ikke den britiske pressen likte låta, og slaktet den. Noe bandet mislikte sterkt. Chris Cross: "That's exactly what we expected. We could get Billy Bragg to record a single, put it out with our name on it, and people would still say 'the same old Ultravox'."

Også visuelt var bandet kjedeligere enn tidligere, med en musikkvideo som neppe gjorde at potensielle platekjøpere benket seg foran TVen. På dette tidspunktet hadde Ultravox gått lei av video mediet.

Midge Ure: "For 5-6 år siden var video noe nytt og utfordrende. Et medium forbeholdt filmfolk. Vi hev oss i det, ante ikke hva vi gjorde, og det var spennende. Nå skal alle leke Spielberg, alle skal ha noe som er fantastisk, og det blir kjedelig. Bare se på Sky Channel. Hvor mange av videoene du ser der er virkelig underholdende?"

Fra musikvideoen til "Same Old Story".

Heller ikke albumet "U-Vox" ble en suksess rundt om, selv om en 9. plass i Storbritannia ikke var så verst. I Sveits ble det 29. plass, mens i Sverige ble det 16. plass.

Også "All Fall Down" (30. plass i Storbritannia, 4. plass i Polen) og "All In One Day" (88. plass i Storbritannia) ble gitt ut som singler fra albumet.

Singlene "All Fall Down" og "All In One Day"

Som en avslutning dro bandet i 1986 ut på en ny verdensturne kalt "U-Vox World tour". Med seg på scenen hadde de musikerne Max Abbey (gitar), Danny Mitchell (keyboard), Colin King (koring), Pat Ahern (trommer) og Craig Armstrong (fiolin, keyboards). Trommeslageren Ahern var en venn av Mark Brzezicki, og han kom senere til å erstatte Brzezicki som trommeslager i Big Country også.

Colin Armstrong gjorde senere suksess med sitt eget band, Texas, og han har hatt ansvaret for strykerarrangementene på plater med artister som Kate Bush og Massive Attack.

I forkant av turneen dro bandet ned til Taranto i Italia, for å øve på materialet de skulle framføre.

Som en videreføring av det nedstrippede lydbildet på albumet var sceneshowet mye enklere på "U-Vox World tour" enn på tidligere turneer. Litt av årsaken til det var at de hadde hatt problemer med å få plass til sceneriggen på de mindre arenaene de hadde opptrådt på. 

Midge Ure: "The problem is when you're touring Britain, the massive stage sets look great, 'cause you know the size of the hall. And then you get to somewhere like Wiesbaden and find the height above the stage is only 20 feet, and you've got to cut the massive monument in half, and it just looks stupid."

Ultravox i 1986.

Ultravox startet opp i Gdansk, Polen den 23.oktober 1986, og var ikke ferdig før våren 1987. 15. desember 1986 opptrådte de i et utsolgt Oslo konserthus, til glede for bandets mange norske fans. Midge Ure: "Vi liker å besøke Norge. Vi finner en entusiasme her som vi setter pris på."

I forkant av konserten ble Midge Ure intervjuet av Aftenposten, der han uttalte seg om bandets nye plate, og om Warren Cann som hadde sluttet i Ultravox. 

Midge Ure: "Vi følte vi var bundet av en stil, og trengte å fornye oss musikalsk. Hvis du skal klare å holde det gående mer enn noen få år må du ha nye mål å strebe etter. Warren likte imidlertid ikke de ideene vi andre hadde, så han takket for seg. Det var i grunnen like greit, bandet er blitt styrket av dette."

Ultravox i 1986.

I forkant av turneen følte Midge at nok var nok, så han innkalte til et møte for å fortelle Billy og Chris at han var lei, og at han ønsket å slutte i Ultravox: "I'm not happy. I'll do this tour but once it's over I'm leaving. There was an Ultravox before me, there's no reason why there can't be an Ultravox after me."

Midge hadde fortsatt dårlig samvittighet for at han hadde vært en pådriver for å sparke Warren Cann, og i ettertid innså han at bandet ikke ble noe bedre av det - at problemene lå dypere enn som så. Midge Ure: "The band was already finished but we didn't realise it. The foundations were gone. Sacking Warren was the beginning of the end."

Da Midge fortalte at han ønsket å slutte, fikk han følge av Chris  som heller ikke var fornøyd med tingenes tilstand. Billy som fortsatt hadde et sterkt ønske om å fortsette med Ultravox ble både sint og lei seg da han hørte hva de andre to ønsket. Midge Ure: "Billy was so devastated that the band was finished that he got smashed. He took it really personally. Whereas for me it was just something that didn't work any more. As a band we'd lost it, and I'd lost interest."

I et forsøk på å få Billy til å se lyst på mulighetene til å fortsette, foreslo Midge at han kunne flytte til Los Angeles, der interessen for Ultravox fortsatt var stor, og bygge opp en ny utgave av Ultravox derfra. Slik bluesbandet Fleetwood Mac i sin tid hadde gjort med suksess.

Hva som skjedde videre er uklart, men Billy Currie hevder at Chrysalis og Ultravox' management la hindringer i veien for ham da han ønsket å fortsette under Ultravox navnet - at de heller ønsket å støtte Midge Ures solokarriere som på den tiden så svært lovende ut.

Ifølge Billy ønsket Chrysalis at han skulle sitte på vent i tilfelle Midge Ures solokarriere gikk dårlig, og at man da kunne ta opp igjen arbeidet med Ultravox.

Dette var et synspunkt som Midge ikke var enig i.

Midge Ure: "I know that Billy, and probably Warren, believe that Chris Morrison and I teamed up to screw up their futures."

I en periode prøvde Billy å reise rundt under navnet U-Vox, sammen bla. det tidligere Ultravox medlemmet Robin Simon. Men pga. motbør endret han navn til Humania.

Humania: Marcus O'Higgins, Sue Rachel, Billy Currie, Ray Weston og Robin Simon

18. desember 1987 døde Conny Plank, 47 år gammel. Han hadde nettopp kommet tilbake fra en turne i Sør-Amerika, der han hadde pådratt seg en lungesykdom som tok livet av ham.

11. juni 1988 opptrådte Midge Ure på Wembley, London, sammen med artister som Jerry Dammers (Special AKA), Simple Minds, Paul Young, Whitney Houston, UB40 og Eurythmics på en konsert kalt Freedomfest. Anledningen var Nelson Mandelas 70 års dag. Samtidig som konserten var ment å sette fokus på apartheid-politikken i Sør-Afrika. 67 av verdens største artister opptrådte foran 72.000 mennesker. Konserten ble også kringkastet på TV rundt om, noe som satte den i samme klasse som Live Aid konserten 3 år tidligere. Det var Jerry Dammers som i 1984 hadde en hit med "Free Nelson Mandela" som var initiativtaker til konserten. 

Med sin erfaring fra gjennomføringen av Princes' Trust konsertene ble Midge spurt om han kunne være med å arrangere konserten, noe han gjorde. Bla. fikk han satt sammen et backingband bestående av Mick Karn fra Japan, Phil Collins fra Genesis, Mark Brzezicki fra Big Country, Mark Kelly fra Marillion, og Paul Carrack fra Mike & the Mechanics, som kunne bistå artistene som stilte uten egne musikere, slik som Paul Young, og Roland Orzabal fra Tears for Fears.

I 1988 var Midge med og arrangerte Princes'Trust konserten, for 3. og siste gang. Midge Ure :"I told Prince Charles that in order to keep it bright and fresh, he should ask someone else. I'd done it three years in a row and that was plenty."

I 1988 var Billy ute med sitt første album, kalt "Transportation". Og muligens for å unngå bråk valgte han å gi det ut i eget navn. Med seg på plata hadde han gitarfantomet Steve Howe (Yes, Asia).

I 1990 fulgte "Stand up and walk", også den gitt ut i eget navn. Her fikk han hjelp fra både Chris Cross og Warren Cann. Og begge var med og skrev låta "Ukraine" som var å finne på albumet. 

Billy Curries soloalbum "Transportation" og "Stand up and walk".

I 1991 kunne Billy glede seg over å bli far for første gang, til Lucy. I 1996 fikk han og kona Heidi sønnen Tom.

Først i 1992 vant han (ifølge Billy) retten til å bruke Ultravox navnet. I 1993 ga han derfor ut albumet "Revelation". Som medlem av bandet hadde han fått med seg Tony Fenelle. Plata lå et stykke unna det lydbildet Ultravox hadde hatt tidligere, selv om det var synthbasert. I tillegg solgte plata dårlig. Currie og Fenelle fikk en liten hit med singelen "I am Alive". 

Billy Currie og Tony Fenelle utgjorde Ultravox i 1992.

I 1992 ga de ut en nyinspilling av "Vienna" på singel - kalt "Vienna 92". Den var ikke å finne på albumet. 

I 1992 dro den nye utgaven av Ultravox ut på turne, med besøk i land som Russland og Malta. I forkant av turneen ble Fenelle byttet ut med hardrock sangeren Sam Blue (Simon Blewitt), med fortid i bandene Emerson og Ya Ya.

Sam Blue

Mange av synthene som Billy hadde brukt på 80-tallet ble i forbindelse med turneen byttet ut til fordel for Korg Wavestations og T-series keyboards.

I 1993 ble den opprinnelige versjonen av "Vienna" gitt ut på singel igjen. Og i Storbritannia ble den pånytt en hit, med en fin 13. plass.

I 1994 gjorde Currie et nytt forsøk under Ultravox navnet. Denne gang med ny besetning i Tony Holmes, Sam Blue og Vinny Burns. Sammen ga de ut albumet "Ingenuity". Heller ikke den oppnådde større oppmerksomhet, selv om den lydmessig lå mye nærmere f.eks. "Vienna" enn noe annet album gitt ut etter 1985. Etter det var Currie smart nok til å holde seg unna Ultravox navnet, og heller gi ut album i eget navn. Plater som gjerne har fått god omtale.

"Ingenuity"

Også etter denne plateutgivelsen var Billy Currie og co. ute på turne. I 1995 kom liveplata "Future Picture", som ga et innblikk i hvordan Ultravox hørtes ut på denne tiden. Tracklista på plata (og turneen) var denne :

"Dancing With Tears In My Eyes" 
"Reap The Wild Wind "
"All Stood Still"
"Slow Motion"
"Distance"
"The Voice"
"Ingenuity"
"Ideals"
"Vienna"
"Give It All Back"
"Future Picture Forever"
"The Silent Cries"
"One Small Day"
"Hymn"
"Lament"

19. august 1995 ble Warren Cann gift, med Alison, i en vielse som fant sted i Los Angeles.

Etter "Stand Up And Walk" gikk det 10 år før Billy var ute med et nytt soloalbum, da han i 2001 ga ut "Keys And The Fiddle". Deretter fulgte "Push" (2002), "Pieces Of The Puzzle" (2003), "Still Movement" (2004), "Accidental Poetry of the Structure" (2007), og "Refine" (2009). 

I tillegg ga han ut albumet "Sinews of the Soul" under bandnavnet Humania, i 2006. 

Humania

Plata ble egentlig spilt inn i 1989, med musikerne han turnerte med på den tiden: Ray Weston (trommer), Sue Rachel (koring), Robin Simon (gitar) og Marcus O'Higgins (vokal).

I 1988 stilte Midge opp sammen med Bob Geldof og Mark King fra Level 42 for en TV kanal, der de utkledd som gatesangere framførte Phil Collins' store hit "You Can't Hurry Love". Bakgrunnen for stuntet var TV programmet "Phil Collins - Dette er ditt liv". Phil Collins lot seg lure, og ble veldig nysgjerrig på karene som framførte låta hans.

I 1988 var Midge Ure klar med sitt første soloalbum etter at han valgte å slutte i Ultravox. Og med hans sentrale bidrag på bandets plater, Band Aid, og suksessen med "If I Was" var det mange som hadde høye forventinger til utgivelsen, ikke minst plateselskapet. Albumet som fikk navnet "Answers To Nothing" var inspirert av turen Midge hadde til Etiopia, i etterkant av Band Aid, som gjorde at han fikk et bredere perspektiv på livet. Midge Ure: "Coming back from Africa, where they had absolutely nothing, reminded me of where I really came from, of what I had forgotten."

Med seg på plata fikk han kjente navn som Ali Campbell (UB40), Mark Brzezicki (Big Country), Mark King (Level 42), Mick Karn (Japan), Yona Dunsford (Latin Quarter), og Kate Bush. "Dear God" og tittellåta "Answers To Nothing" ble gitt ut som singler fra albumet. Men ingen av dem var i nærheten av å ha samme hitpotensiale som "If I Was", og de nådde ikkke engang opp på topp 40 i Storbritannia (55. plass, 49. plass). Albumet "Answers to Nothing" nådde kun 30. plass i Storbritannia.

I ettertid innså Midge at plata ble for tilgjort ambisiøs, og overprodusert. Han savnet noen som kunne hjulpet ham til å innse at han burde gjort ting enklere, og skape mer tilgjengelig musikk.

Midge Ure: "I tried to prove to the world that I could write serious songs about serious objects. show a high level of musicianship, using great musicians to show what I was capable of. The outcome was just too over the top, too po-faced, too serious. I had gone too far."

"Answers To Nothing"

I etterkant av utgivelsen dro Midge på turne i U.S.A., som oppvarmingsartist for Howard Jones, en synth-helt som var stor i Statene på den tiden. Midge Ure: "The only place I toured the album, was in America."

Turneen startet i Boston - en by Ultravox hadde vært populær i. Og dagen etter skrev avisen Boston Globe: "Why is the king of electronics opening for the wimp (svekling) of electronics?"

Deretter skulle det gå 3 år før Midge Ure var tilbake med en ny plate: den folkinspirerte "Pure", fra 1991. Det var en plate med langt bedre kvaliteter, og fengende låter som "Cold Cold Heart" (17. plass) og "I See Hope In The Morning Light". Midge Ure: "I thought 'I See Hope In The Morning Light' was another hit, but it wasn't delivered."

"Pure" ble gitt ut på BMG, da Midge var svært misfornøyd med jobben Chrysalis U.S.A. hadde gjort for å promotere Ultravox og Ures soloplater. 

Dessverre ble heller ikke "Pure" noen større suksess (36. plass i Storbritannia). Og etter det forsvant også Midge ut av det musikalske rampelyset i hjemlandet. De neste albumene "Breathe" (1996), "Went to Coney Island on a Mission from God... Be Back by Five" (soundtrack) (2000), "Move Me" (2001), og "10" (2008), nådde ikke opp på den britiske topp 100 albumlisten engang.  

I tillegg har Midge gitt ut en lang rekke live- og samlealbum som ikke har solgt noe særlig.

Albumene Midge Ure ga ut mellom 1985 og 2008.

"Breathe" som var en velprodusert og fengende låt, gikk derimot helt til topps på singellisten i Østerrike, og nådde opp på listene i Sveits og Frankrike. Mens albumet nådde 3. plass i Latvia. Den ble også en stor hit i Italia, selv om den ikke blitt gitt ut som singel i landet. I stedet solgte albumet hele 350.000 eksemplarer der nede, noe som ga ham førsteplass på albumlisten. 

Interessen av låta tok av etter at den ble brukt i en Swatch-reklame.

På "Breathe" albumet fikk han hjelp fra kjente navn som Robert Fripp (King Crimson), Eleanor McEvoy, Paddy Moloney (The Chieftains), og bandet Hothouse Flowers.

I ettertid var Midge bitter på BMG fordi direktør Heinz Henn som opprinnelig hadde vært en fan av hans musikk, med årene mistet interesse. Mens den britiske avdelingen av BMG mislikte artister som var signert av selskapets tyske avdeling.

Resultatet av den manglende interessen for musikken blant platekjøpere og bransjefolk gjorde at Midge valgte å trekke seg unna, for heller å søke trøst i en flaske Jack Daniels. Midge Ure: "I couldn't even bear to drag myself into my studio. I preferred to sit up all night drinking a bottle of Jack and chatting to a mate than write a new album."

I tillegg var han nesten blakk etter å ha brukt opp pengene han hadde tjent på 80-tallet. Eiendommene han eide sank i verdi, og måtte selges for å dekke opp gjeld han hadde. Som nevnt var Midge uheldig med huset han kjøpte på Montserrat, som ble rammet av både termitter, tropisk storm, og aske fra en vulkan. Like uheldig var han da han skulle være snill og kjøpe hus til foreldrene sine, slik at de kunne flytte ned fra Skottland og bo i nærheten av ham i London. Tre ganger brøt det ut brann i to hus som Midge kjøpte til dem. Skilsmissen fra Annabel ble heller ikke billig.

I frustrasjon over den manglende suksessen som soloartist flyttet Midge til Los Angeles, der han forsøkte seg om skuespiller og filmregissør, uten at heller det ble den store suksessen.

Større hell hadde han i kjærligheten, da han på starten av 90-tallet ble kjæreste med den 13 år yngre modellen Sheridan Forbes. Midge hadde først lagt merke til henne i en reklamefilm på TV, der hun spilte kjæresten til en fotballspiller. Midge satt sammen med noen kamerater da han første gang så reklamefilmen: "I turned to the boys and said, 'That's what I need. I need one of those'."

Sheridan Forbes har spilt i flere reklamefilmer.

I mars 1994 fikk de datteren Kitty sammen. Etter det flyttet de til Bath på vestkysten av England, der Midge fikk mulighet til å kjøpe et større hus uten at det kostet for mye. I tillegg var det lagt bedre til rette for småbarnsfamilier der enn i London. Senere fikk de også barna Ruby og Flossie sammen.

Først i juli 2003 ble Midge og Sheridan gift.

Midge Ure med sin familie: Molly, Fossie, Kitty, Ruby og Sheridan.

I 2004 fikk Midge Ure ansvaret for å produsere og organisere innspillingen av den 3. utgaven av "Do They Know It's Christmas?", under navnet Band Aid 20. Bono fra U2, George Michael og Paul McCartney var de eneste artistene som deltok på denne innspillingen som også hadde vært med i 1984. Som i 1984 gikk singelen til topps i Storbritannia, som den mest solgte singelutgivelsen i 2004.

I 2005 fortsatte Midge og Bob Geldof samarbeidet i den gode ånd fra 1984, og arrangerte Live8 konsertene den 2. juli 2005. Verdens mest kjente artister opptrådte i Hyde Park i London, og på 9 andre konsertarenaer, for å få de mektigste lederne i verden til å slette u-landenes gjeld. Man hadde også ønske om at bistanden skulle forbedres og fremforhandle mer rettferdige regler for internasjonal handel. I forkant av disse konsertene hadde man klart det kunststykket å gjenforene Pink Floyd, for første gang siden begynnelsen av 80-tallet. Andre kjente artister som opptrådte var Madonna, Elton John, Chris Martin (Coldplay), U2, Paul McCartney, Robbie Williams, Will Smith, Stevie Wonder, Deep Purple og Brian Wilson.

Også Midge opptrådte denne dagen, da han framførte "Vienna" på Murrayfield Stadium i Edinburgh, Skottland.

Midge og Bob samarbeidet igjen for den gode sak, i forbindelse med Live8 konsertene i 2005 (BBC).

Selv om både Currie og Ure slet med å få oppmerksomhet rundt plateutgivelsene sine, var det lite som tydet på at de ville komme sammen igjen. Til det lå uvennskapet mellom de to for dypt. Billy Currie var fortsatt bitter på Midge for at han (ifølge ham) ikke ønsket å la ham bruke Ultravox navnet. Og han var bitter for at Ure i 1993 ga ut en samleplate der Midge Ures sololåter var blandet med Ultravox sine - uten at Currie hadde fått muligheten til å si sin mening om det. Fra hans ståsted var det han som hadde bidratt mest til klassikerne "Vienna", "Dancing with tears in my eyes" m.m. Og han likte dårlig at Midge fikk det til å virke som at Ultravox = Midge Ure. Etter hans syn var Midge kun en vokalist. Midge unnlot å møte Billy til en åpen diskusjon om disse temaene. Noe som gjorde forholdet de imellom svært betent.

Warren Cann og Chris Cross trakk seg etter hvert tilbake fra musikkbusinessen. Chris Cross studerte psykologi på den tiden han ble med i Ultravox. Og etter at han sluttet i bandet i 1987, startet  han opp sin egen praksis. Bassgitaren hadde han bortimot ikke rørt siden. Warren Cann flyttet til U.S.A. der han brukte tiden til å lage filmmusikk, i tillegg til at han prøvde seg som skuespiller.

Det var derfor ingenting som tydet på at de 4 som i sin tid skapte klassikeren "Vienna" skulle komme sammen igjen som Ultravox. Men høsten 2008 overrasket de alle ved å annonsere at de tenkte å gjøre en turne sammen. Det var da gått 23 år siden de 4 sist stod på en scene sammen.

I et intervju med Jonathan Ross på hans Radio 2 program på BBC i februar 2009, kunne Midge og de andre fortelle at ideen om å komme sammen igjen skjedd spontant, etter at de hadde vært i kontakt med hverandre via Skype og mail.

Hvordan de klarte å legge gammelt uvennskap bak seg sier historien ingenting om. Ifølge de selv var det ønsket om å opptre live igjen som var motivasjonen. De ønsket å gjenskape det helt spesielle samarbeidet de i sin tid hadde, som gjorde dem til et av de beste livebandene i Storbritannia. 

Ifølge Midge startet det hele med at han og Billy stilte opp sammen i et radioprogram, der de gjorde en akustisk versjon av "Vienna". Folkene på bandets webside og fans forøvrig gikk "bananas" av glede da de fikk vite at de to var på talefot igjen.

De neste månedene gikk med til å øve på de gamle låtene, og til å skape et liveshow som fansen ville sette pris på.

Chris Cross og Midge Ure under en øving i forkant av turneen "Return to Eden 2009".

10. april 2009 stod de på scenen på Edinburgh Playhouse i Skottland, på turneen som ble kalt "Return to Eden 2009". For alle 4 var det et spesielt øyeblikk da de dro i gang "Astradyne" på denne første konserten. Midge Ure: "It was very exciting and beyond bizarre just to realize, 'we're playing again'."

Etter å ha gjort 15 konserter i Storbritannia, avsluttet de 30. april på The Roundhouse i London. De opptrådte også foran et stort publikum på Isle of Wight festivalen, i juni 2009. Hovedvekten av materialet de framførte var hentet fra albumene "Vienna" og "Rage in Eden". Ingen av låtene fra "U-Vox" ble spilt i løpet av turneen.

Turneplakat for "Return to Eden tour". Og setliste fra turneen.

Både publikum og presse var svært fornøyd med det Ultravox hadde å presentere. "Vienna", "Mr. X", "Hymn", "The Voice" m.m. hørtes akkurat ut som de hadde gjort det når bandet turnerte med låtene på starten av 80-tallet - og svært tett opp til det som ble presentert på plate på den tiden, noe også flere kritikere bemerket. Også Midge, Billy, Chris og Warren var godt fornøyd med turneen. 

Billy Currie: "I think it all went very well! I was surprised to find that we could all do it again, with the same exciting feel in the music."

Midge Ure: "I think it was a resounding (rungende) success! It was not only musically successful for the band, it was emotionally successful."

Ultravox på scenen under deres turne i 2009.

Også utenfor scenen var turneen en suksess. De indre stridighetene som i sin tid hadde tatt livet av bandet var forsvunnet. Tilbake stod fire godt voksne menn med stor respekt for de andre i bandet. Og uten det maniske og temperamentsfulle som hadde preget stemningen i bandet på 80-tallet. Warren Cann: "Everyone seems to have so much more respect for each other."

De fikk også sjansen til å bli bedre kjent med hverandre, og fortelle hva de har bedrevet tiden med siden de sist spilte sammen. Chris Cross syntes bla. det var interessant å høre at Warren Cann har 5 hunder, mens Billy Currie gledet seg over høre Chris Cross fortelle vitser.

I anledning gjenforeningsturneen ble Ultravox klassikerne "Vienna" og "Rage in Eden" gitt ut pånytt i deluxe utgaver, og som dobbel-CDer. Her fikk man presentert de gamle låtene i kraftig oppjustert lyd, i tillegg til at man hadde lagt med ikke-utgitte låter og live-opptak. I 2009 ble også "Quartet" gitt ut i deluxe versjon.

I april 2009 var de inne på den britiske topp 40 listen for første gang på 16 år, med samleplata "The Very Best of Ultravox".

I et intervju med avisen Sunday Mail poengterte Midge at turneen var en engangsforeteelse. Og at de ikke kom til å gå i studio sammen for å spille inn en plate. Midge Ure: "We're not trying to recapture our youth and won't be writing new songs or recording another album. This is about celebrating our music and our anniversary."

Våren 2010 ble liveplata "Return To Eden" gitt ut, som et fint minne fra turneen. Opptakene ble gjort på The Roundhouse i London, 30. april 2009. I likhet med turneen hadde plata hovedfokus på albumene "Vienna", "Rage In Eden" og "Lament". I Storbritannia ble det 75. plass på albumlisten, mens i Hellas ble det 48. plass. Det ble også gitt ut en DVD med opptak fra konserten på The Roundhouse.

Med sin blanke isse kunne Midge Ure minne om Paul Shaffer fra David Letterman show.

Oppildnet av suksessen med 2009 turneen, ble det bestemt at Ultravox skulle dra på en ny turne i 2010. Med 21 konserter mellom april og mai. Denne gangen valgte de også å besøke land som Sveits, Norge, Nederland, Tyskland, Sverige, Danmark og Italia, i tillegg til England. 

Warren Cann: "Once we started playing again, I knew I wanted to do more." 

Billy Currie: "By the end of the tour, it seemed like a must! There was no question of just leaving it at that."

Ure og co. valgte å gjøre hele to konserter i Norge på turneen som ble kalt "Return to Eden 2". Noe som var overraskende, ettersom de kun gjorde en konsert i Sverige og Danmark. 

Turneprogrammet som ble solgt i forbindelse med Oslo konserten.

30. april 2010 opptrådte de på et bortimot fullsatt Sentrum Scene i Oslo. De fleste som var tilstede var i 40 årene, noe som neppe var overraskende. Men også noen fra den "yngre garde" hadde tatt veien til Arbeidersamfunnets plass i Oslo. 

Det var kø foran billettluka med folk som ville inn og se Ultravox.

Setlisten var bortimot identisk med den fra 2009. Ny låter var "Love's Great Adventure" - som i 1984 nådde 12. plass i Storbritannia, og "White China" fra "Lament".

Lyden Ultravox presenterte på Sentrum Scene var eksepsjonelt bra, noe publikum viste å sette pris på. Det ble en hyggestund der de gamle hitene kom på rekke og rad, med "Sleepwalk" og "The Voice" som ekstranummer. Mot slutten av sistnevnte låt stod Chris, Midge og Billy og slo energisk på hver sin skarptromme, som et morsomt publikumsfrieri.

Midge Ure på Sentrum Scene 30. april 2010 (foto: Webmaster).

Warren, Billy, Chris og Midge var naturlig nok blitt eldre siden sist publikum hadde sett de live. Chris hadde fått grått hår, mens Midge så ut som Paul Schaffer i David Letterman, med sin blanke isse og kule briller. Stemmen hans stod ikke noe tilbake for det han presenterte på 80-tallet. Av og til så det ut som at han måtte flytte hodet bort fra mikrofonen, for at stemmen hans ikke skulle bli for dominerende i lydbildet. 

Billy Currie og Midge Ure framførte de gamle Ultravox hitene med stor presisjon. 

Den generelle inntrykket hos de frammøtte var at dette var en kjempekonsert. Også norske aviser som var tilstede var positiv til det de hadde hørt og sett. 

Dagen etter var det bergensernes tur til å få oppleve Ultravox. Av en eller annen grunn ble konserten deres i Grieghallen slått sammen med en konsert Manic Street Preachers skulle holde. Noe som betydde at Ultravox måtte revidere spillelisten sin for å bli ferdig innenfor den tiden de hadde fått tildelt. At lyden som i Oslo var glimrende, heller ikke var den beste - bidro til å gjøre konserten i Bergen til en medium opplevelse for publikum. Bergens Tidende var heller ikke udelt positiv til konserten, og ga den en firer på terningen.

Billy Currie bak tangentene.

Det beste med hele gjenforeningen var at de fire klarte å legge gammelt uvennskap bak seg. Til stor glede for seg selv og fansen som dermed fikk muligheten til å se de opptre live igjen etter så mange år. 

Midge Ure: "The real bonuses of us getting back together is that the moment we started talking again there was no strangeness. It was clear our friendship was still there."

Etter at turneen var over, var flere av medlemmene positiv til å fortsette samarbeidet. Midge Ure ønsket å dra på turne med Ultravox i Australia, evt. også gjøre en kyst til kyst turne i U.S.A. Chris Cross og Warren Cann åpnet for å utvide samarbeidet til også å gjelde innspilling av ny musikk under Ultravox navnet. Men dette var Midge Ure mer skeptisk til. Han trodde det ville bli vanskelig å gjenskape magien fra 80-tallet. Det som skjedde da var helt spesielt, og ikke noe man opplever mange ganger i livet. 

Midge Ure: "There's a moment in time when the stars align and stuff happened, and that's what happened to us. There were a few years when we got together and created some great music as a band. That doesn't mean that the same people getting together 20 years later is going to create the same kind of energy or creative spark. And I think maybe, truth to be known, we'd probably be afraid to try it in case we were rubbish."

I stedet hadde Midge planer om å starte opp en ny musikkbasert nettside kalt Tunited, tillegg til å komponere mer musikk. 

Chris Cross ønsket å bruke tiden som fulgte til grønnsaksdyrking på hageflekken han hadde ved huset han hadde kjøpt. Og han ønsket å bygge gitarer og møbler. Han tenkte også å gi ut musikk han hadde skrevet. Etter at turneen var ferdig gikk han tilbake til sin profesjon innen psykoterapi. 

Billy Currie gikk i gang med å skrive musikk til et nytt soloalbum. 

Warren Canns planer var ikke mer ambisiøse enn det å gå turen med bikkjene sine i parken, rydde i garasjen og hoppe i fallskjerm. Warren Cann: "I'm going to take the dogs to the park, clean my garage and go skydiving. Ideally, on the same day!"

Warren Cann i 2010.

I januar 2011 ble det kjent at Ultravox jobbet med et nytt album - til tross for tidligere uttalelser om at det ikke var aktuelt. 

Så dermed så det ut som at Ultravox kom til å gjøre det samme som 80-talls band som Madness, Spandau Ballet, Blancmange, The Blow Monkeys, Latin Quarter, Dexys Midnight Runners, og O.M.D. har gjort de seneste årene, nemlig å gi ut plater igjen etter mange år borte fra hverandre.

Årsaken til at de ønsket å spille inn en ny plate sammen var at de følte at kjemien mellom de 4 fortsatt var der, og at de følte stor glede ved å spille sammen. Billy og Warren hadde vært ivrig på å spille inn en ny Ultravox plate, mens Chris og Midge var mer skeptisk. Men etter den vellykkede turneen i 2010 ble også de to sistnevnte mer positive.

Billy Currie: "I have always said we should do one. Once we'd got the 2009 tour done, I broached the subject after that, but I didn't go down very well with Midge and Chris. I dropped it then, and we went on the 2010 tour, and it became more obvious to me - and I think to the other guys - that we we're enjoying it, and it would be crazy to let it go."

I mai 2011 kunne fansen kjøpe en 4 spors EP - via nettbutikken Townsend-records kalt "Moments from Eden". Plata inneholdt liveinnspillinger fra den siste turneen - med "New Europeans", "Herr X", "White China" og "Love's Great Adventure".

Arbeidet med den nye plata startet i september 2010, i landlige omgivelser i nærheten av Montreal i Canada der Midge har et hus. Her bygde de opp et lite studio, med utstyr som ble kjøpt inn lokalt. Omgitt av vakker natur tok de seg også tid til å dra på utflukter sammen, mellom øktene i studio.

Dessverre hadde ikke Warren Cann mulighet til å bli med på denne delen av innspillingen, da han var opptatt med gjøremål i Los Angeles. Warren Cann: "I just simply couldn't be there, so for the first time with an Ultravox album, I wasn't able to contribute."

Midge Ure i studioet som han og de andre bygde opp i landlige omgivelser i Montreal, Canada.

Også i november, og januar 2011, var Billy, Chris og Midge samlet i The Lakehouse i Canada. Der utkast til nye låter ble skrevet.

Billy Currie: "It was like a holiday in Canada to be honest! We had a bit of laugh, but we were kind of isolated so it was definitely work. It was lovely to see that part of Canada, so It was a fantastic experience."

Midge Ure: "The idea of actually living with these guys was possibly hell but as it turned out, it was absolutely brilliant. I t was the best thing we could possibly do."

Chris Cross og Billy Currie kledd for vinterkulda.

Midge skrev det meste av melodiene, mens Chris var en ressurs å ha da de skulle skrive tekster, med sin bakgrunn fra psykologien. Midge Ure: "Chris has been an amazing person to have around, because of the people skills he has from his counselling. "

Etter oppholdet i Canada dro Midge, Chris og Billy hjem til England, der de jobbet videre med platen hver for seg, i sine egne studio. Til å hjelpe seg, hadde de Stephen Lipson - en 80-talls produsent kjent for sine produksjoner med Frankie goes to Hollywood, Simple Minds, Propaganda, Hothouse Flowers m.m.

Lipson korrigerte Midge og co. da gjorde ting for komplisert, og han tvang dem til å skrive om låter som han mente ikke fungerte slik de var. 

Produsent Stephen Lipson

28. mai 2012 var det nye Ultravox albumet klart - 28 år etter at Midge, Billy, Warren og Chris sist ga ut et album sammen. Plata fikk navnet "Brilliant", og var en tittel som stod til kvaliteten på låtene. For det var et vitalt Ultravox fansen fikk høre, med mange referanser til 80-talls platene. Høydepunktene var det tangentbaserte åpningssporet "Live", og "Hello", "Lie", og "Satellite". På "Satellite" hadde Billy Currie funnet plass til den elektriske fiolinen sin igjen.

Fansen var jevnt over fornøyd med det fikk høre, og "Brilliant" mottok skryt hos plateanmelderne, slik som i Release Magazine, og Bolton News.

Alle 12 sporene på plata var skrevet av bandet i fellesskap, og Ultravox stod oppført som produsenter. Slik de også hadde gjort på "Lament" fra 1984.

Midge, Billy, Chris og Warren var svært fornøyd med resultatet, der de hadde skapt en plate som både hadde referanser til gammel Ultravox, og som hørtes moderne ut - med referanser til band som The Killers og Muse. Midge Ure (til NRK P3 radio): "Hvis vi tok vekk Ultravox-logoen fra plata, kunne det høres ut som noe a la The Killers eller Muse. Vi ville lage noe som virket oppdatert. Vi ville ikke gå tilbake og gjenskape det vi gjorde for 30 år siden, men skape noe nytt og friskt. Det synes vi 'Brilliant' ble."

"Brilliant" kom inn på listene i mange land, selv om den ikke nådde så høyt noe sted. I Storbritannia ble det en fin 21. plass, mens i Tyskland ble det 27. plass, i Sverige 36. plass, og i Polen 28. plass.

I 2012 var Ultravox tilbake med et nytt studioalbum, kalt "Brilliant".

Det ble også gitt ut to singler fra "Brilliant", med "Live" og tittellåta "Brilliant".

Singelen "Live"

Etter plateutgivelsene fulgte en turne som igjen brakte Ultravox til Norge igjen - 2 1/2 år etter at de sist var her. 21. oktober stod de på scenen på Rockefeller i Oslo. I løpet av de to timene de opptrådte framførte de hele 23 låter, der 7 var hentet fra "Vienna", 5 fra deres nye album "Brilliant", 5 fra "Rage In Eden", 3 fra "Lament", 2 fra "Quartet", og en 1 fra "Collection" ("Love's Great Adventure"). 

At de prioriterte album som "Vienna" framfor "Brilliant" begrunnet de med vanlige folks forhåpninger når de går på konsert, der de ønsker å høre låtene de kjenner best, framfor det nye og ukjente.

Warren Cann: "The audience want to hear the new songs, but at the same time, they can't help themselves because they have an established relationship with the material they've had time to live with. Some artists just tour the new material and don't play anything else, which I think is a bit extreme."

Setlista ble valgt ut i fellesskap, der de 4 rangerte bandets låter i katergoriene: 1. Låter du definitivt ønsker å spille. 2. Låter du ikke har noe i mot å framføre. 3. Låter du ikke ønsker å spille, men kan gjøre om du blir tvunget til det. 4. Låter du definivt aldri ønsker å spille igjen.

Chris Cross: "Most of them are on the 'don't mind doing it' list."

Kvaliteten på framføringen var upåklagelig, der det meste lå rimelig tett opp til albumversjonene. God lyd er også noe bandet er svært bevisst på, og noe de bruker det meste av overskuddet på turneen for å få til. Midge Ure: "Vi putter pengene tilbake på scenen. Det er viktig for oss at vi høres så bra ut som mulig. Så alle pengene vi genererer på turné går tilbake til showet."

Muligens kunne man fornemme at Midge slet med vokalen litt mer denne gang enn sist Ultravox var her. Og med 23 låter på to timer ble det ikke mye tid til småprat med publikum, noe flere savnet. Det var heller ikke lagt opp til noe sceneshow, utenom noen filmkollasjer som ble prosjektert på sceneveggen, og trommesoloer fra alle 4 på avslutningslåta "The Voice" - slik de også gjorde sist de var her. Men alt i alt ble kvelden vellykket for de rundt 1000 nostalgikerne som hadde funnet veien til Rockefeller denne søndagskvelden.Tilbakemeldingene fra de som hadde vært tilstede på Rockefeller, var da også stort sett positive. 

Midge Ure på scenen på Rockefeller sammen med de andre i Ultravox, 21. oktober 2012.

På sin Facebook side skrev Midge Ure dette om konserten i Oslo: "No matter how hard I looked in the audience tonight in Oslo, I couldn't see Harry Hole or Jo Nesbo!"

I et intervju med P3 radio kunne Ultravox fortelle at de gjerne laget soundtracket til en Jo Nesbø film. Midge Ure: "For tre år siden kunne ikke dette ha skjedd. Døren til Ultravox var stengt. Men den er åpen nå. Vi er ved et punkt der alt kan skje. Det trenger ikke være et nytt album eller en ny turné, men kanskje et soundtrack til en film? Vi ville vært perfekte til å lage musikk når de begynner å lage filmer av Jo Nesbøs bøker."

Etter konserten i Oslo dro Ultravox videre til Sverige, der de også hadde holdt konsert før de kom til Oslo. Etter det fulgte konserter i Tyskland. Selv om både Chris, Billy og Warren har passert 60 år, og "Brilliant Tour" var en intensiv turne med konsert nesten daglig i flere måneder, ble ikke Midge, Warren, Chris og Billy lei av å turnere.

4 aldrende herrer i 2012.

Chris Cross: "I like the whole thing. I just can't believe that I've got the opportunity to do it! There's a load of travelling bits that become tedious, but in general, how lucky can you be?!  If there was a lot of money in it, it be'd like winning the Lottery. For me, having the chance to do this for a few months every now and again, it just doesn't get much better than that."

"Brilliant Tour" (foto: Pål Kristiansen)

Midge Ure (i 1984): "Rather on standing on stage at the age of 40 singing 'Vienna' for the eight millionth time, I would much rather be sitting in a recording studio producing songs for other people."