Uten noen planer for nærmeste framtid, valgte Waters, Mason og Gilmour å bruke tiden etter "The Final Cut" til å jobbe med soloplater. Også Richard Wright hadde fått tilbake lysten til å skape musikk.

David Gilmour var den som først var ute i butikkene med nytt album, i mars 1984. "About Face" - som den het, var en langt mer tilgjengelig plate enn hans første soloutgivelse fra 1978. I stedet for gitarjamming presenterte han her helhetlige låter som "Until we Sleep", "Murder" og "Blue Light". Der særlig sistnevnte hadde hitpotensiale (62. plass i U.S.A.). Gilmours gitar stod fortsatt i fokus, men blandet med synthesizere ("Until we sleep") og blåserrekke ("Blue light") fikk plata en 'popfeel' som Pink Floyds plater aldri hadde vært i nærheten av å ha. Pete Townshend fra The Who bidro som låtskriver sammen med Gilmour på "Love on the Air", og den heavy "All lovers are deranged". Høydepunkt på  "About Face" var "Murder" - som handlet om mordet på John Lennon, og den folkaktige "Cruise".

Sistelåta "Near the End" var den som lå tettest opp til materialet fra de seneste Pink Floyd platene. "You know I'm right" handlet om Gilmours forhold til Roger Waters :

We really seem to have a problem here
But it is you or me
Whatever I have going through my mind
You always have to disagree
It's just a matter of opinions
It's not a simple fact
Why don't you try to see the other side
Don't turn your back

Soloartisten David Gilmour med sin gitar.

Mange av låtene på "About Face" ble skrevet i forkant av "The Final Cut". Gilmour hadde hatt ønske om å få med noen av dem på albumet, men Waters lot ham ikke få tid til å gjøre ferdig låtene/ønsket å ha dem med på 'hans' album.

I tillegg til Townshend, hadde Gilmour med seg en lang rekke profilerte musikere, hvor flere av dem hadde bidratt på Pink Floyds plater. Slik som Jeff Porcaro (Toto), Bob Ezrin, Michael Kamen, James Guthrie, og Roy Harper. Andre kjente navn som deltok var Steve Winwood, Anne Dudley (Art of noise), og Jon Lord (Deep Purple). En dame som koret på plata, men som på dette tidspunktet ennå ikke var så kjent, var Sam Brown. I 1989 hadde hun en kjempehit over det meste av verden med "Stop". Også Sams mor Vicki Brown koret på "About Face".

"About Face" ble spilt inn i Pathè Marconi studio, i Bolougne-Billancourt, Frankrike. Ifølge Ezrin var det en lett stemning i studio, og for ham var det helt tydelig at Gilmour hygget seg under innspillingen. Bob Ezrin: "I think David felt liberated doing something outside of the Floyd, and had a good time making the record."

Likefullt var Gilmour i ettertid litt misfornøyd med at han på plata framstod som noe annet enn det han egentlig var. Ønsket om presentere en røffere stil, og noe som skilte seg radikalt fra Pink Floyds plater, gikk foran hans egentlige ønsker. I ettertid er han heller ikke fornøyd med lydbildet, som han synes høres for 80-talls aktig ut. David Gilmour: "Looking back on it, it has some great moments on there but the whole flavour of it is too '80s for my current tastes."

Salgsmessig gikk det brukbart for "About Face", med 21. plass i Storbritannia, 10. plass i Norge, 32. plass i U.S.A. 13. plass i Sverige, og 15. plass i Sveits.

"About Face", David Gilmours soloplate fra 1984.

Selv om "About Face" solgte bra og kritikerne stort sett var fornøyd, var ikke Gilmour komfortabel med å være soloartist, i en alder av 38 år. Og tanken på å fortsette som artist under eget navn virket ikke forlokkende.

Mellom mars og juli 1984 var Gilmour ute på turne i Europa og Nord-Amerika, for å promotere sitt nye album. I tillegg til materialet fra "About Face" presenterte han låter fra sin første soloplate, samt PF klassikere som "Run like Hell", "Money" og "Comfortably Numb" (som han var med og skrev som medlem av bandet). Det ble ikke laget noe avansert sceneshow, med flygende griser og lærere.. I stedet handlet konsertene om Gilmour og hans gitar - og kun det. Interessen fra publikum var moderat, og enkelte steder solgte billettene så dårlig at han ble nødt til å avlyse konsertene. 

På London konserten fikk han hjelp fra Nick Mason på trommer når han skulle framføre "Comfortably Numb". Nick Mason: "The song sounded wonderful, and we loved playing it."

Den gode opplevelsen de to hadde i forbindelse denne konserten, dannet opptakten til det som skulle bli 3. kapittel i historien om Pink Floyd.

Før og etter utgivelsen av "About Face" var Gilmour aktiv på flere fronter. I 1984 produserte han Dream Academys glimrende album "Dream Academy", i tillegg til at han spilte gitar på plata. Gitar spilte Gilmour også på plater med Arcadia ("So red the Rose"), Pete Townshend ("White City"), Paul McCartney "Give my regards to Broad Street"), Supertramp ("Brother where you bound"), og Berlin ("Count three and pray"). Sistnevnte plate var produsert av Bob Ezrin. 

Dream Academys frontmann og sanger var Nick Laird-Clowes, og samarbeidet mellom Gilmour og ham ble videreført mange år senere, da Pink Floyd spilte inn "The Division Bell".

 Dream Academys selvtitulerte album, som David Gilmour produserte.

Som nevnt hadde Roger Waters allerede i 1978 presentert et utkast til "The Pros and Cons of Hitch Hiking", samtidig som han presenterte den første utgaven av "The Wall". Men de andre i bandet hadde ikke likt det de hørte, så Waters la prosjektet på vent. I april 1984 fikk endelig fansen mulighet til å gjøre seg opp en mening om musikken, da "The Pros and Cons of Hitch Hiking" ble gitt ut på plate.

I liket med "Dark Side of the Moon" var det det menneskelige sinn Roger Waters ønsket å sette fokus på. Plata fungerte som en reise inn i underbevisstheten, gjennom drømmene hovedpersonen hadde om nettene. Låtene på plata var det delt inn i 12 spor med klokkeslett som titler, da disse skulle angi når de ulike drømmesekvensene fant sted. Underveis på plata tok Waters for seg tema som midtlivskrise, ekteskapsproblemer, trofasthet, og engasjement.

Igjen hadde Waters sørget for en "lykkelig slutt" på plata, der hovedpersonen våkner fra en av sine drømmer, og priser seg lykkelig for at han er i sin egen seng, med kona ved sin side. 

Temaet på "The Pros and Cons of Hitch Hiking" var inspirert av Waters forhold til sin forrige kone, Judy. Roger Waters: "It was a very introspective piece about how I felt about my failed marriage, my feelings about sex and all kinds of difficult areas."

Naturlig nok kunne "The Pros and Cons of Hitch Hiking" minne om både "The Wall" og "The Final Cut", og flere av låtene på plata hadde også melodilinjer og tekster hentet fra de platene, bla. fra "In the Flesh", "Mother", "The Fletcher Memorial home" og "Your possible pasts".

Koristene Madeline Bell, Katie Kissoon og Doreen Chanter spilte en viktig rolle på plata, da deres stemmer - blandet med Roger Waters'stemme utgjorde en kratfull enhet - som for å understreke viktigheten i det Waters sang. Ikke ulikt det som ble gjort på "Not Now John" på "The Final Cut".

Katie Kissoon

I likhet med David Gilmour, hadde også Roger Waters hentet inn mange av musikerne som hadde deltatt på plater med Pink Floyd. Slik som Ray Cooper, Andy Newmark, Michael Kamen og Andy Jackson. Uten David Gilmour ved sin side, hadde Waters fått gitarlegenden Eric Clapton til å ta seg av gitarspillet på "The Pros and Cons of Hitch Hiking" . Waters kone Carolyne Christie var venninne med Patti Boyd - kona til Clapton. Og gjennom damene kom Waters i kontakt med Clapton, og fikk overtalt ham til å delta på plata hans. Interessen for bluesrock ble en fellesnevner for de to profilerte musikerne. 

Gerald Scarfe var tilbake som ansvarlig for coverdesign på Waters' plate. Og med et nakenbilde av porno/fotomodellen Linzi Drew på forsiden av plata, fikk "The Pros and Cons of Hitch Hiking" oppmerksomhet også for andre ting enn de rent musikalske.

"The Pros and Cons of Hitch Hiking" med Roger Waters fra 1984.

Kritikerne var jevnt over svært positive til det Waters hadde å presentere på "The Pros and Cons of Hitch Hiking" - som en spennende plate å fordype seg i - ikke minst tekstsmessig. Salgsmessig gikk det bra, med 4. plass i Norge, 3. plass i Sverige, 13. plass i Storbritannia, og 31. plass i U.S.A.

Eter utgivelsen av albumet dro også Waters ut på turne. Med seg hadde han bla. Eric Clapton, Mel Collins og Tim Renwick. Første halvdel av konserten var materiale fra Pink Floyd tiden, mens i del 2 framførte han hele  "The Pros and Cons of Hitch Hiking". For turneprogrammet hadde Gerald Scarfe laget nye karikaturer, denne gang av Waters og de andre i bandet. Waters ble presentert som hunden Reg. Og Reg var hovedpersonen i historien som ble presentert under turneen. Dvs. det var fortsatt Hero (fra "The Final Cut") som var hovedpersonen, mens Reg var hovedpersonen i Heros drømmeverden.

Turneprogram fra 1984

Waters' sceneshow var kostbart, og man var avhengig av at turneen ble en suksess besøksmessig. Men i likhet med David Gilmour fikk Waters oppleve at folk ikke var like interessert i å se ham opptre når det ikke stod Pink Floyd på plakaten. Og de som møtte opp reagerte på de nye arrangementene Waters presenterte de gamle PF klassikerne med. Anslagsvis tapte Waters 4 millioner kroner på turneen.

"Pros and Cons Plus some old Pink Floyd stuff" - turneplakat fra 1985.

Det dårlige oppmøtet, og den manglende responsen fra publikum stresset Waters - og førte til at han gjorde flere irrasjonelle handlinger. Som da han irriterte seg over at publikum jublet mer når Clapton sang, enn når han gjorde det. Han kastet da bassen i bakken og ropte: "The great Eric Clapton" - før han forlot scenen. Etterpå måtte han be om unnskyldning til både Clapton og publikum.

Waters turne fortsatte inn i 1985 under navnet "Pros and Cons Plus some old Pink Floyd stuff", men da uten Eric Clapton på gitar. Som erstatning hentet hyan inn gitaristen Andy Fairweather-Low, som tidligere hadde vært vokalist i popbandet Amen Corner. Fairweather-Low som på 60-tallet var tenåringsidol, og som på 70-tallet hadde et par topp 10 hits, kom til å bli en viktig støttespiller for Waters, der han deltok på de fleste av Waters' soloplater og turneer mellom 1985 og 2007. Bla. som medlem av Waters' Bleeding Heart band.

Andy Fairweather-Low - med 25 års mellomrom.

Etter å ha seilt rundt på de greske øyer i noen år, gikk Richard Wright lei, og valgte derfor å dra tilbake til England med et ønske om å skape musikk igjen. I tankene hadde han planer om å sette sammen et band. Et møte ble arrangert i Wrights hus i Royston (i Hertfordshire, nord for London). Men trommeslageren og bassisten som han hadde invitert møtte ikke opp. En som møtte opp var sangeren Dave 'Dee' Harris, som fram til dette hadde vært vokalist i new romantic bandet Fashiøn. Fashiøn var sammen med Spandau Ballet og Visage et av de toneangivende bandene innen den synthdominerte new romantic bevegelsen på starten av 80-tallet. 

Harris hadde vært stor fan av Pink Floyd siden han var liten, og da han hørte fra PF saksofonist Raphael Ravenscroft at Wright var på utkikk etter musikere, bestemte han seg for å komme i kontakt med Wright.

Harris foreslo at de to kunne utgjøre en duo sammen og spille inn plate uten andre musikere involvert. Dette i en tid da musikkscenen var overrepresentert av mannlige synthduoer - slik som O.M.D. Soft Cell, Blancmange, China Crisis m.m. De to valgte å kalle seg Zee, og albumet som de spilte inn i Wrights eget Old Rectory studio, kalte de "Identity". 

Harris og kona bodde hjemme hos Wright i 18 måneder mens innspillingen foregikk. Selv om Wright fortsatt var sammen med sin greske kjæreste, var hans ekskone Juliette Gale svært ofte på besøk på i Royston. Og av og til når Harris ønsket å komme med et forslag til Wright, var det gjerne Juliette som overbrakte budskapet.

Det var en link mellom albumet og new romantic scenen, da alle låtene på plata hadde tødler over vokalene: (ä, ë, ö osv.). 

Zee - bestående av Richard Wright og Dave 'Dee' Harris (Fashiøn).

Harris skrev tekstene mens Wright skrev melodiene. Samarbeidet de to imellom gikk veldig bra, og de to utviklet et nært vennskap. Richard Wright: "From the moment we actually started working together, we realised just how close we were."

Harris ønsket at Wright skulle bruke hammondorgelet på plata, et instrument som på mange måter var et kjennemerke både på Wright og Pink Floyd. Men Wright hadde ingen planer om etterkomme Harris' ønske. I stedet var det den nye fairlight synthesizeren som fascinerte Wright. Og samtlige låter på "Identity" ble bygd opp rundt komp som Wright og Harris skapte på den. Resultatet ble et syntetisk og lite engasjerende lydbilde, som ble alt for typisk for den tiden plata ble laget i - og langt unna det Wright hadde bidratt med på Pink Floyds plater. 

"Identity"

Salgsmessig ble "Identity" en fiasko da den ble gitt ut i mars 1984. Den nådde ikke engang topp 100 listen i Storbritannia, og i ettertid har Wright beklaget at den i hele tatt ble gitt ut. 

Richard Wright: "Identity' was an experimental mistake that should never have been released. It was made at a time in my life when I was lost."

Dave 'Dee' Harris: "Everything we did ended up sounding like a fucking robot. Remember, this was the eighties."

Wright og Harris valgte å avslutte samarbeidet etter dette. Mest fordi Harris ikke hadde råd til å gå videre med et prosjekt som ikke genererte inntekter. Han valgte derfor å hoppe på et tilbud om å jobbe som plateprodusent. For Wright var ikke økonomien noe problem. 

Uten noe musikalsk prosjekt å jobbe med, valgte Wright å tilbringe tiden med sin kjæreste Franka på eiendommene han eide i London, Athen og Rhodos. Franka og Richard Wright ble gift i 1984.

29. juli 1985 kom Nick Mason ut med sin soloplate, kalt "Profiles". Den var et samarbeid mellom ham og 10CC keyboardist Rick Fenn. Foranledningen til utgivelsen var at han og Fenn hadde opprettet et produksjonsselskap som skulle lage musikk til reklamer og filmer. 

Det var egentlig meningen at plata kun skulle bestå av instrumentale låter. Men fordi de hadde en vokal låt i "Lie for a Lie", ble det bestemt at de skulle legge til nok en vokal låt, i "Israel". Maggie Reilly som på den tiden var kjent for å ha sunget på flere av Mike Oldfields låter, hadde vokalen på "Lie for a Lie" sammen med David Gilmour, i tillegg til at Gilmour spilte gitar. Den ble også ble gitt ut som singel. Andre kjente navn som deltok på "Profiles" var Mel Collins og Danny Peyronel (UFO, Heavy Metal Kids).

Flere av de instrumentale låtene på plata ble i 1986 brukt i filmbiografien "Life Could Be a Dream – The Nick Mason film". Salgsmessig ble "Profiles" og "Lie for a Lie" omtrent like suksessrik som Richard Wrights plate - de nådde ikke opp på listene noe sted. "Lie for a lie" som var en poppreget, melodiøs låt hadde muligens fortjent en bedre skjebne

Albumet "Profiles" med Nick Mason og Rick Fenn.

På denne tiden fant Nick, David, og manager Steve O'Rourke en felles interesse i flygning. Alle tre tok flygersertifikat, og i årene som fulgte delte de fly mellom seg.

13. juli 1985 fant 80-tallets store konsertbegivenhet Live Aid sted. Bob Geldof som hadde jobbet med Pink Floyd på "The Wall" filmen, var initiativtakeren bak konserten. Han spurte Waters om han ikke kunne overtale de andre i Pink Floyd til å gjøre en opptreden sammen med ham den dagen. Men Waters var ikke interessert i det. I stedet ønsket han å opptre som soloartist sammen med sitt turneband. Men det var ikke Geldof interessert i. For ham var det kun Pink Floyd som var aktuelt.

Roger Waters: "They asked me to put Pink Floyd back together and I said no, but I'd bring my new band to play. But they didn't want me."

Pink Floyd ble likefullt representert på Live Aid, ettersom David Gilmour hadde takket ja til et tilbud fra Bryan Ferry om å opptre sammen med ham på scenen. I ettertid blir Live Aid gjerne nevnt som en viktig begivenhet i historien om Pink Floyd, ettersom det var da Gilmour ble kjent med sangeren og keyboardisten Jon Carin, som også opptrådte sammen med Bryan Ferry. Carin var fram til dette mest kjent som sanger og keyboardist i det amerikanske new wave/synth bandet Industry, som i 1983 hadde en hit med "State of the Nation". På Live Aid var hans tangentspill å høre på bla. "Jealous Guy".

Jon Carin som er fra New York, var bare 21 år gammel på den tiden.

Jon Carin som medlem av det amerikanske synthbandet Industry, og som tangentmann på Live Aid.

I forkant av Live Aid hadde Carin deltatt på innspillingen av Bryan Ferrys suksessalbum "Boys and Girls". Carin kom til å bli en viktig tangentmann og programmerer for Pink Floyd i årene som kom, både på turne og på plate. Han ble også en viktig låtskriver, som bla. var med og skrev suksessingelen "Learning to Fly" fra 1987. I senere år har han deltatt på turne både med David Gilmour og Roger Waters. Carin har blitt omtalt som den 5. Pink Floyd, pga. hans viktige bidrag til bandets lydbilde fra 1986 og utover.

Carin ble også viktig ettersom han var oppdatert på samplings-teknikk. Slik at han kunne gjenskape lydeffektene de hadde brukt på tidligere plater, og som opprinnelig var spilt inn med studioutstyr som forlengst var stuet bort på British Museum. 

I første omgang ble Carin invitert til Gilmours Hoo End studios, for litt uhøytidelig jamming. Mens de var der komponerte Carin starten på det som senere skulle bli "Learning to Fly". Da Carin forlot studioet trodde han at låta kom til å ende opp på en soloplate med Gilmour. Noen Pink Floyd utgivelse var det ikke snakk om på det tidspunktet.

David Gilmour på Live Aid, der han spilte gitar for Bryan Ferry.

På det første bildet ser man ham sammen med Jon Carin (bak) og Bryan Ferry (til høyre).

Tidlig i 1984 hadde David, Nick og Roger et uformelt og hyggelig møte på en japansk restaurant for å diskutere framtiden for Pink Floyd. Etter at møtet var over satt Roger igjen med det inntrykket at de to andre aksepterte at bandet var historie, og at de nå skulle jobbe som soloartister. Men ifølge Nick hadde han og David en helt annen oppfatning - nemlig at Roger skulle gjøre ferdig "Pros & Cons" utgivelsen og turneen, og at de deretter skulle ta opp igjen samarbeidet. Nick Mason: "We left the restaurant with diametrically opposed (direkte motsatt) views of what had been decided."

Roger forutså at interessen for hans soloplater ikke ville bli den samme, verken hos plateselskap eller fansen, så lenge Pink Floyd fortsatt eksisterte som band. 

En annen ting som hendte, var at Waters kontaktet manager Steve O'Rourke med ønske om å få avklart fordelingen av de framtidige inntektene fra royalties, knyttet til Pink Floyds navn og utgivelser. Waters underrettet ikke Mason og Gilmour om møtet, noe O'Rourke syntes var illojalt overfor de to andre. O'Rourke tipset derfor Mason og Gilmour. Da Waters fikk rede på dette ønsket han å fjerne O'Rourke (som han i lengre tid hadde vært irritert på pga. kunstnerisk uenighet), men for å få til det måtte han ha med seg Mason og Gilmour, ettersom de til sammen hadde en høyere aksjeandel i Pink Floyds selskap enn Waters. Forslaget ble raskt stemt ned. Heller ikke et tilbud fra Waters om å la de to andre få fortsette som Pink Floyd, mot at O'Rourke ble sparket, ble godtatt.

Saken tilspisset seg da Waters forsøkte å få en rettskjennelse på at de to andre ikke kunne bruke Pink Floyd navnet uten hans godkjennelse. Samtidig sparket han O'Rourke som sin manager, i stedet hyret han Peter Rudge. Sistnevnte hadde bakgrunn fra managementet til The Who og The Rolling Stones.

Da Waters' advokater begynte å grave i materien fant de ut at det ikke forelå noen klart definert avtale om hva som skulle være følgen om et av medlemmene forlot bandet, og ikke ønsket at de gjenværende skulle fortsette å bruke navnet.

Gilmour og Mason proklamerte at de kom til å gi ut flere plater under Pink Floyd navnet, og at Waters' ikke hadde rett til å  bestemme over det. Tross alt var det han som hadde valgt å slutte i bandet. David Gilmour: "When Roger left in '85, why should I not continue what I'd been doing for the last 17 years? I certainly saw no reason why I shouldn't continue my chosen career."

Waters svarte da, at om det skjedde, ville han fortsette i bandet, og sitte bak i studioet og kritisere arbeidet til de andre. Roger Waters: "Well, I'm not leaving. I'll just sit at the back of the studio and criticise."

Waters' neste trekk var å skrive til Columbia og EMI, og fortelle at han sluttet i Pink Floyd, og at han ønsket å bli løst fra sine kontraktsmessige forpliktelser som medlem av bandet. Han ønsket deretter å benytte seg av klausulen i kontrakten med selskapene, om at han kunne fullføre kontraktstiden som soloartist, i stedet for som medlem av Pink Floyd. 

Men det var også en stor fare for at selskapene kom til å kreve økonomisk kompensasjon fra Pink Floyd om de ikke fullførte kontrakten, og ga ut flere plater. Og om de tre måtte betale et større beløp, kunne Mason og Gilmour i ettertid kreve regress hos Waters, ettersom det var han som var skyld i at kontrakten ikke ble fullført. 

David Gilmour var i kamphumør etter å ha følt seg kuet av Waters i mange år - og var villig til å kjempe til Waters ga etter, og lot dem fortsette som Pink Floyd uten ham. David Gilmour: "Roger is a dog in the manger and I'm going to fight him …" (manger: noen som hindrer andre å bruke noe, enda de selv ikke har bruk for det).

Waters visste at han ikke hadde mulighet til å betale ut et slikt beløp, og uten støtte fra rettsinstansene, måtte han tilslutt innse at han ikke kunne hindre Mason og Gilmour fra å fortsette som Pink Floyd uten ham. Roger Waters: "They forced me to resign from the band, because If I hadn't, the financial repercussions would have wiped me out completely."

Det var først 23. desember 1987 at det ble ryddet opp i de juridiske problemene mellom Waters og de andre. Avtaler ble skrever under, noe som innebar at Gilmour og co. fikk bruke Pink Floyd navnet. Waters på sin side fikk en pen slump penger, i tillegg til at han satt med rettighetene til "The Wall" - rettigheter han kom til å gjøre mye ut av i årene som fulgte.

Konflikten ble behørig omtalt i media. Bla. hadde Rolling Stone Magazine en lengre reportasje om den i et nummer som ble gitt ut i november 1987. Dette nummeret ble deres mest solgte i 1987.

Da Waters skulle i gang med sine neste musikkprosjekt ønsket han å ha med seg Bob Ezrin som produsent - en mann han hadde svartelistet noen år tidligere. Waters beklaget oppførselen sin overfor ham under et møte i New York, og fortalte at han nå var blitt et nytt og bedre menneske. Ezrin som hadde savnet Waters, var smigret over interessen, og lovte å stille opp såframt kona godtok det. På den tiden var Ezrin nygift, med 4 barn å følge opp. Først sa kona ja, men deretter endret hun mening, slik at Ezrin måtte underrette Waters at han ikke hadde mulighet til å bli med. Waters ble fly forbannet, og siden pratet de aldri sammen igjen. 

Like etter var David Gilmour på tråden, med spørsmål om Ezrin kunne hjelpe til på en innspilling, og da ble premissene lagt på en slik måte at Ezrin hadde mulighet til å bli med. Bla. ble deler av innspillingen lagt til Ezrins hjemby Los Angeles. David Gilmour (til Ezrin): I'm a family man, you're a family man. We'll work it out."

Da Waters fikk høre at Ezrin hadde takket ja til Gilmour - etter først å ha takket nei til ham, ble han om mulig enda sintere. Waters trodde han var utsatt for en konspirasjon, iscenesatt av Ezrin og Gilmour. Flere år senere uttrykte Waters sin misnøye med Ezrin på låta "Too much Rope" (fra "Amused to Death"), med ordene: "Each man has his price Bob, and yours was pretty low."

I tillegg til Ezrin, ble også James Guthrie og Andrew Jackson med på Gilmours plateinnspilling, som lydteknikere. Begge hadde jobbet med Gilmour og Pink Floyd på "The Wall".

En som hadde jobbet med Pink Floyd tidligere, og som ønsket å hjelpe til på Waters' nye prosjekt, var  Clare Torry. Damen som sang på "The Great Gig in the Sky" ("Dark Side of the Moon"). De to hadde truffet på hverandre flere ganger i en park nær East Sheen i London der de begge bodde, mens de var ute på tur med hundene sine. Hun koret på "Towers of Faith", en låt hun skrøt uhemmet av etterpå. Clare Torry: "I always thought 'Towers of Faith' was one of the best things Roger ever did." 

Andre hang seg mer opp i tekstlinjen: "This band is my band", som om det var en hilsen til Nick og David. 

Kjente navn som deltok på Waters' låter, var Snowy White, Mel Collins, Paul Carrack (Roxy Music, Squeeze), og Matt Irving (Manfred Mann's Earth Band). Waters kalte backingbandet sitt The Bleeding Heart band, etter teksten på "The Trial" ("The Wall"): "The bleeding hearts and artists". Dette kallenavnet dukket opp med jevne mellomrom gjennom årene, når Waters var ute på turne.

Musikken Waters skrev ble brukt i den animerte filmen "When the Wind Blows", som omhandler et eldre ektepar og deres liv etter at atombomben er blitt sluppet over Storbritannia. Det var egentlig meningen at David Bowie skulle lage soundtracket, men han trakk seg fra oppgaven. Likefullt deltok han med tittellåta til filmen - "When the Wind Blows". Også Paul Hardcastle, Genesis, Hugh Cornwell (The Stranglers) og Squeeze bidro med hver sin låt. Hele side 2 (på LPen) var forbeholdt Roger Waters. Og soundtracket "When the Wind Blows" blir gjerne omtalt som et Roger Waters album.

Salgsmessig ble både Bowies singel "When the Wind Blows", og albumet en fiasko da de ble lagt ut for salg i oktober 1986. Albumet nådde ikke topp 100, verken i U.S.A. eller Storbritannia.

 Soundtracket til "When the Wind Blows", som gjerne blir regnet som et Roger Waters album.

I et forsøk på å riste av seg skuffelsen over det labre salget, valgte Waters å straks starte arbeidet med sitt neste album, i sitt eget Billiard room studio.

I 1985 var David Gilmour opptatt med å samle musikere som kunne delta på det han trodde ville bli hans 3. soloalbum. Foruten nevnte Jon Carin og Bob Ezrin, fikk han med seg Phil Manzanera fra Roxy Music. Sammen med sistnevnte skrev han "One Slip", en låt som senere ble gitt ut som singel. Andre musikere som takket ja til å delta på Gilmours plate, var bla. Patrick Leonard (jobbet mye sammen med Madonna) og Tony Levin (Peter Gabriels faste bassist). 

Det var først høsten 1986 at Gilmour bestemte seg for at plata skulle gis ut under Pink Floyd navnet, og ikke som soloplate. Etter å ha konferert med Mason. David Gilmour: "Should we or not?" Nick Mason: "Let's do it". 

Etter at man hadde blitt enig om å gi ut en plate under Pink Floyd navnet var det ingen vei tilbake. Nick Mason: "Once the decision was made, it was irreversible. We didn't know exactly how it was to be done, but we felt it must be possible."

Utgangspunktet var ikke det beste. Med Roger og Richard ute av bandet, og Nick som hadde brukt det meste av tiden sin på biler siden "The Wall" turneen. Heller ikke David var oppdatert på Pink Floyd "soundet", etter å ha jobbet som produsent og gjestemusiker for andre artister. Mer enn noen gang var de avhengig av hjelp utenfra for å få til et bra resultat. 

Gilmour var oppildnet av en uttalelse Waters hadde kommet med til ham, om at han aldri kom til å våge å gi ut en PF plate uten ham. Roger Waters: "You'll never do it." At Waters gikk ut i media og sa at Pink Floyd var historie, ble også et godt argument for å fortsette som Pink Floyd - som for å bevise overfor alle at Roger Waters tok feil.

Nick Mason: "Roger broke the phoney (bløffmaker) war by announcing to the world that the band 'was over'. This was a surprise to the rest of us. And it proved another incentive to make the album."

Nick syntes Waters gamle ordtak om at ingen er uunnværlige, passet bra akkurat da. For om det stemte, skulle det ikke være noe i veien for å fortsette som Pink Floyd uten ham. Nick Mason: "Roger was fond of saying, no one's indispensable (uunnværlig) and.. he was right."

De to hadde litt av den samme følelsen som de hadde hatt i 1968, da Syd Barrett forlot Pink Floyd, og de ikke visste om de skulle fortsette som band. Nick hadde tro på Davids potensial som leder av bandet, og hans evner som gitarist og sanger. Faren for å bli stemplet som pengegriske av media og fans om de leverte en dårlig plate, tenkte de ikke på. 

En annen som hadde lyst til å delta på plateinnspillingen, var Gilmours gamle venn fra Pink Floyd - Richard Wright. Wright hadde ikke mot til å ringe selv og spørre, så han fikk kona Franka til å ringe for seg. Franka: "I hear you're starting a new album. Please, please, please, can Rick be a part of it?" 

Gilmour måtte ha litt betenkningstid før han kunne si ja til det tilbudet. Richard Wright ble ikke! tatt opp som fullverdig medlem av Pink Floyd, selv om han fikk delta på plata. I klausulen som ble avtalt da han forlot bandet, lå det begrensninger i muligheten for å vende tilbake igjen. Dessuten var Gilmour og Mason - som på det tidspunktet utgjorde Pink Floyd, usikker på hva Wright hadde å tilføre dem musikalsk. Det var også de to som tok den økonomiske belastningen plateutgivelsen medførte. Og da ønsket de også ha overskuddet fra platesalget, og ikke dele det med andre. Wright ble dermed hyret inn som studiomusiker, med et avtalt beløp på 66.000 kroner i uken som betaling for jobben han gjorde. 

Wrights bidrag til "A Momentary Lapse of Reason" - som plata ble hetende, var minimalt. Noe koring, og litt hammondorgelspill var alt han gjorde. Det var mer på det "visuelle" området at hans deltakelse var av betydning. Som en hilsen til fansen om at i hvert fall 3 av den "klassiske" Pink Floyd besetningen var samlet på plate igjen. 

På innersleevet i albumet var kun David Gilmour og Nick Mason avbildet. Og på oversikten over hvem som hadde deltatt på plata, var Gilmour og Masons navn skrevet med større bokstaver enn Wrights navn. 

For de som ikke kjente til de juridiske utfordringene Pink Floyd stod overfor, virket det merkelig

at Richard Wrights navn var skrevet med mindre bokstaver enn Gilmour og Masons navn.

Waters som hadde pratet med Gilmour på den tiden, hevdet at Gilmour fortalte ham at Wrights gjeninntreden var strategisk begrunnet (for å rettferddiggjøre at de kalte seg Pink Floyd), og ikke musikalsk. I et intervju som ble gjort senere hevdet Gilmour at han gjorde mye av tangentspillet, og latet som om at det var Wright som spilte. David Gilmour: "For a lot of it, I played the keyboard and pretended it was him."

Pink Floyd framstod som en trio utad i 1987, med Richard, David og Nick.

Heller ikke Nick Mason bidro med så mye plata. Han skrev ikke noen av låtene (Gilmour var med og skrev alle), og han spilte trommer kun på enkeltlåter. I stedet var det dyktige folk som Jim Keltner, Steve Forman, og Carmine Appice (Vanilla Fudge) som spilte trommer på "A Momentary Lapse of Reason". David Gilmour: "Nick played a few tom-toms on one track, but for the rest I had to get in other dummers."

Nick Mason: "I hadn't played for four years, and I didn't even like the sound or feel of my own playing."

Bob Ezrin hadde en teori om at Roger Waters hadde psyket ut Nick og Richard slik at de mistet troen på egne ferdigheter, og deretter sluttet å spille på instrumentene de i sin tid hadde briljert på. Bob Ezrin: "In Rick's case it destroyed him."

Også David Gilmour delte Ezrins teori om at Waters hadde ødelagt Wright (og Mason) som musikere: "Both Nick and Rick were catatonic in terms of their playing ability at the beginning. Neither of them played on this at all really. In my view, they'd been destroyed by Roger."

I tillegg til at andre trommeslagere ble hyret inn, bidro bruken av trommemaskiner og datamaskiner til at behovet for Masons trommespill ble minimalt. Mason konkluderte med at maskinene kunne gjøre alt det rockestjernene gjorde før i tiden, bortsett fra å kaste TVer ut gjennom hotellvinduet.. Nick Mason: "Obviously a computer still can't throw a television out of a hotel window, or get drunk and be sick on the carpet, so there is little danger of them replacing drummers for some while yet."

Innspillingen av "A Momentary Lapse of Reason" startet høsten 1986. I forkant av dette hadde Bob Ezrin kommet over til England for å høre gjennom de mange demoene Gilmour hadde laget, og for å stake ut kursen for plata. Gilmour hadde på det tidspunktet laget musikalske utkast til det som kom til å ende opp som "The Dogs of War", "Terminal Frost" og "Signs Of Life". I tillegg til "Learning to Fly".

Bob Ezrin ble kreditert som produsent, på linje med Gilmour, noe som kom til å sikre ham betydelige inntekter etter at plata ble gitt ut. Ezrins primære bidrag på innspillingen var å oppmuntre David Gilmour til å være kreativ, og katalysere ideene hans. I Waters' fravær spilte han også bassgitar. Nick Mason: "Bob was particularly good at exhorting (formane) David to keep on going."

Med Waters ute av bildet, var stemningen i studio en helt annen enn den hadde vært på de foregående platene. At mye av innspillingen foregikk på en ærverdig husbåt som Gilmour hadde kjøpt, bidro også til å gjøre stemningen bedre. Astoria - som båten het var fra 1910, og kostet i sin tid 200.000 kroner å bygge (noe som var mye penger i 1910). Den lå fortøyd ved Themsen, i nærheten av Hampton Court( sørvest for London), og hadde tidligere tilhørt en kjent komiker. Sammen med Phil Taylor fra Britannia Row studios omgjorde Gilmour stua og spisestua på båten til studio og kontrollrom. 

Taket på Astoria hadde opprinnelig vært brukt som podie for store strykerorkester, men ingen av de som deltok på innspillingen følte behov for å gå opp dit og spille. Gjennom vinduet kunne de nyte synet av fugler som fløy forbi, folk som var ute og rodde i båter, og maleriske naturmotiver. Bob Ezrin: "Working there was just magical, so inspirational. Here we were on the river - like we were on a boys camp."

Det mest dramatiske som skjedde under innspillingen, var da vannivået i Themsen steg raskt, og Victoria stod i fare for å kantre da den begynte å tilte mot kaia den var festet til. Nick Mason så likhetstrekk mellom orkesteret som spilte på Titanic - samtidig som skipet var i ferd med å gå ned, og det faktum at de var opptatt med å spille inn plate samtidig som Victoria holdt på å gå ned.

Nick Mason: "The prospect of the Astoria disappearing into the foaming waters Titanic-style, as the band played on, was too ghastly to contemplate (uhyggelig å tenke på)".

David Gilmours husbåt "Victoria" der mye av "A Momentary Lapse of Reason" ble spilt inn.

I forkant av innspillingen hadde man gått til anskaffelse av en 32 spors digital opptaker - av merke Mitsubishi. Digitalt opptaksutstyr var relativt uvanlig på denne tiden. Bandet så fordelen i digitale opptak, da det ga bedre lydkvalitet, og man slapp forringelsen av lyden som det analoge opptaksutstyret medførte. Nick Mason: "This new technology had a number of benefits - including improved sound quality and no degradation (forringelse)."

Digitalt utstyr, og bruken av sampling ga helt nye muligheter som David og Nick ikke hadde hatt på innspillingen av "The Wall". Hele låter kunne bli utviklet fra de digitale lydene. Samtidig gikk det med mye tid til lek med det elektroniske utstyret, tid som gikk på bekostning av framdriften med plata.

David Gilmour og Nick Mason slik de ble avbildet på innercoveret av "A Momentary Lapse of Reason". Til høyre står egentlig Richard Wright, men den delen av bildet ble fjernet da man skulle bruke det på coveret.

Ezrin var imponert av nykomlingen Jon Carin, som han omtalte som en gammel sjel - med stor interesse for Pink Floyds tidlige utgivelser.

Selv om fraværet av Roger Waters opplevdes som behagelig for Gilmour og Mason, føltes det også som et problem. Ettersom så mye av 'Pink Floyd soundet' var relatert til hans musikalske bidrag. I intervjuer har Gilmour innrømmet at det var vanskelig å spille inn plata uten Waters tilstede. Og flere ganger under innspillingen spurte de seg selv hva Waters ville gjort, om han hadde vært tilstede i studioet. David Gilmour: "It was tough not to have Roger there to say, 'shall we do this or this'."

Man savnet også hans evner som tekstforfatter på låtene, og evne til å se helheten i et større perspektiv.

To ganger i løpet av innspillingen på Astoria fikk de besøk av Waters, som ønsket å diskutere saker som var relatert til Pink Floyd. Han var fortsatt medeier i Pink Floyd music.

En representant for CBS som i november 1986 fikk høre opptakene som var gjort, mente det ikke hørtes ut som Pink Floyd. Han krevde at endringer ble gjort slik at folk kunne nikke gjenkjennende til det de hørte: "You can't get away with this. You've got to make something that at least sounds like a Pink Floyd record."

Heller ikke Gilmour var fornøyd med det de hadde fått til fram til da.

Richard Wright, David Gilmour og Bob Ezrin i husbåten Astoria. I Waters' fravær spilte Ezrin bass.

I motsetning til tidligere PF plater hadde ikke "A Momentary Lapse Of Reason" noe tema som bandt plata sammen. Gilmour hadde vært inne på tanken om å gi ut en temaplate, men slo det fra seg.

Tekstene til plata ble skrevet av Gilmour i samarbeid med Anthony Moore. Sistnevnte hadde fortid i avant-pop gruppa Slap Happy. Før Gilmour endte opp med Moore, hadde han forsøkt å skrive tekster sammen med Eric Stewart fra 10CC og Liverpool poeten Roger McGough, uten at det hadde ført til noe konkret. Moore er dedisert som tekstforfatter på "Learning to Fly", "The Dogs of War" og "On the turning away".

  Anthony Moore

Etter å ha jobbet flere måneder i Victoria, fikk Bob Ezrin hjemlengsel, i tillegg til at han ønsket et større studio. Man ble da enig om fortsette innspillingen i A&M studios, Can Am studios, og Village recorder i Los Angeles, i februar 1987. Før det hadde de også gjort noen opptak i Mayfair Studios i London. I Los Angeles hadde de tilgang på svært dyktige studiomusikere, i tillegg til at Mason fikk leid seg "state-of-the-art" trommesett fra Drum doctor. David Gilmour: "Musicians in Los Angeles are reliable. They turn up, know exactly what you want, and work quickly."

Foruten trommeslagerne Keltner og Appice, fikk de hjelp fra den glimrende orgel/pianisten Bill Payne fra Little Feat, jazzsaksofonisten Tom Scott, og gitaristen Michael Landau.

Nick Mason: "We spent so much time and worked with so many people to make sure we got the thing right."

I naturskjønne omgivelser ved Themsen - ombord på "Astoria", hadde Pink Floyd og de andre musikerne hatt liten kontakt med omverdenen. De følte det nesten som om de levde i en boble. I Los Angeles var det helt annerledes. Her ble de endel av et mye større musikkmiljø. Bla. spilte Bob Dylan inn plate i A&M studios samtidig som Gilmour og co. var der.

En annen fordel med å være i Los Angeles, var at det var natt der når det var dag i London. Noe som gjorde det vanskelig for advokatene som beskjeftiget seg med konflikten mellom bandet og Waters å få tak i dem. Nick Mason: "It was fantastic, because the lawyers couldn't call in the middle of recording unless they were calling in the middle of the night."

I L.A. ble flere av låtene de hadde spilt inn remixet for å få til et luftigere lydbilde, samtidig som de fjernet endel av effektene de hadde lagt til i "Astoria" studioet, da de virket forstyrrende på lytteropplevelsen.

"Learning to Fly" startet som en ide Jon Carin hadde - som Gilmour jobbet videre med, og som Anthony Moore skrev tekst til. Moore tok utgangspunkt i Gilmours store interesse for flyvning da han skrev teksten. Den handlet om en som var besatt på tanken på å lære seg å fly (Gilmours "besettelse"/ønske om å lære seg å fly kom av og til i konflikt med hans plikter i studio under innspillingen av denne plata). Samtidig kan teksten sees på som en metafor for en ny start i livet, der man gjør noe man ikke har våget tidligere. Slik Gilmour gjorde da han tok over som leder av Pink Floyd, etter at Waters ikke lenger ønsket å være med.

David Gilmour: ""Learning to Fly' is about breaking free and the actual mechanics of learning to fly an airplane."

Produksjonsmessig var "Learning to Fly" en liten perle, med mange fine detaljer. Gilmours gitarspill var det drivende elementet i låta. Samtidig ga sampling og syntetiske lydeffekter assosiasjoner til masjerende soldater, og en følelse av å sveve oppe i skyene. Mens den sjelfylte koringen ga assosiasjoner til 60-talls psykedelia, og "Eclipse" fra "Dark Side of the Moon".

"Learning to Fly" hadde et klassisk Pink Floyd sound. Alle involverte i innspillingen var opprømt over resultatet, samtidig som det ga dem selvtillit i det videre arbeidet med plata. Bob Ezrin: "It was a turning point. It felt like a complete Floyd work, and that made everybody feel gratified, because that was what we've been told by Roger we were incapable of doing."

Nick Mason: "Learning to Fly' does for some reason - it feels very much like a 'home' track".

Samplingene som ble brukt på "Learning to Fly", og "Signs of Life" var for det meste spilt inn av Nick Mason. Bla. den syntetiske stemmen man hører på "Signs of Life". Ordene han sier er: "When the childlike view of the world went, nothing replaced it" - noe som kan sees på som en referanse til Syd Barrett som i sin tid var kjent for å ha en "barnslig" innfallsvinkel til verden rundt ham. Stemmene man hører midtveis i "Learning to Fly", som kan høres ut som to piloter som prater sammen, var opptak av Nick i forbindelse med en flytime.

"Signs of Life" fungerte som en slags intro til "Learning to Fly", i tillegg til at det hørtes ut som soundtracket til en film, der man fornemmet noe truende. Man ser for seg noen som er ute og ror på en  elv, hvor farer truer rundt neste sving. I virkeligheten var det opptak Bob Ezrin gjorde av Gilmours vaktmester på "Astoria" - Langley Iddens, mens han var ute og rodde på Themsen. Denne Iddens er også å se på coveret til albumet "A Momentary Lapse of Reason".

"The Dogs of War" som Gilmour skrev sammen med Anthony Moore handlet om fysiske og politiske leiesoldater. Soldater som blir brukt som maktmiddel av korrupte politikere. Ifølge Gilmour var teksten inspirert av en ulykke som skjedde under plateinnspillingen. Låta starter med et tungt synthriff som stemningsmessig virket truende. I bakgrunnen hører man noe latter, som også kan forveksles med hundebjeffing. Saksofonspillet og hammondorgelet midtveis kunne gi assosiasjoner til klassisk 70-talls Pink Floyd. 

Carmine Appice, med fortid i Vanilla Fudge spiller trommer på låta. Han var svært overrasket over å få telefon fra Bob Ezrin, med spørsmål om han ikke kunne tenke seg å spille trommer på en Pink Floyd låt. Carmine Appice: "I came home one day and there was a message on my machine from Bob Ezrin. He said, 'Hey Carmine, I'm in the studio with Pink Floyd and there's a track that's just screaming for some Carmine fills.' I called him back, I said, 'Where's Nick Mason?' He said, 'He's here, but he's a bit rusty and everybody wants a bit of a change, so they're bringing in guest drummers.' So I went down and did it, it was pretty wild. Nick was there. I said, 'Why aren't you playing?' He said, 'Well, I've been racing my cars, my callouses are soft..."

"One Slip" skrev Gilmour sammen med Phil Manzanera fra Roxy Music. Resultatet ble muligens den mest poporienterte låta på plata. Teksten handler om det å forelske seg, og hvor lite det er som skal til før et forhold går over ende. Et øyeblikks bortfall av fornuft, som får følger for livet: "A momentary lapse of reason. That binds a life for life." 

Tekstlinjen "A Momentary Lapse of Reason" skulle senere ende opp som tittel på Pink Floyds plate. Alarmlyden og klokkene man hører i starten av låta var opptak av alarmsystemet ombord på Astoria.

"One Slip" ble også gitt ut som singel, som den 3. fra albumet.

Singelutgaven av "One Slip".

Side 1. på "A Momentary Lapse of Reason" ble avsluttet med den vakre balladen "On the Turning away", som Gilmour skrev sammen med Anthony Moore. Låta hadde et litt vemodig preg, med en tekst som igjen hadde fokus på politikere som har andre agendaer enn det som er til det beste for folket. David Gilmour: "Turning Away' is about the political situations in the world. We have these rather right-wing conservative governments that don't seem to care about many things other than looking after themselves."

Gilmour var også kritisk til vanlige folk, som ifølge ham burde gjøre mer for fattige i verden: "This is about how people turn away from the "weak and the weary", despite the fact that suffering is such a big problem in the world.

Waters som i ettertid (ikke uventet) slaktet "A Momentary Lapse of Reason", hadde likevel en viss sans for denne låta. "On the Turning away" ble gitt ut som 2. singel fra albumet.

 Singelen "On the Turning away"

"Yet another Movie" og instrumentalen "Round and Round" som åpnet side 2 på albumet, blir gjerne regnet som en låt sammen. Mens når de ble framført live, ble de splittet opp i to separate låter. "Yet another Movie" inneholdt en konversasjon fra filmklassikeren "Casablanca". Akkurat hva Gilmour ønsket å uttrykke med teksten til låta, er vanskelig å forstå. Muligens var den ment som en hyllest til filmmediet i seg selv, der jeg-personen i låta sitter og kikker på TV. David Gilmour: "It's a more surrealistic effort than anything I've attempted before. I don't even know what all of it means myself."

Tekstlinjen "The sun that burned a fiery red. The vision of an empty bed" var inspirert av et rom i Gilmours hus på den tiden, der det stod en tom seng.

På samme måte som "Yet another Movie" og "Round and round" hørte sammen, utgjorde "A New Machine (Part 1)", "Terminal Frost" og "A New Machine (Part 1)" en helhet. "A New Machine" 1 og 2 fungerte som intro og outro til instrumentalen "Terminal Frost". Mens "Terminal Frost" var et vakkert stemningsparti med saksofonspillet til Tom Scott og John Helliwell i fokus, var "A new machine" mer dyster og kald. For å skape et sterilt maskinpreg tok Gilmour i bruk en vocoder som han kjørte stemmen gjennom.

David Gilmour: "A New Machine has a sound I've never heard anyone do. The noise gates, the Vocoders, opened up something new which to me seemed like a wonderful sound effect that no one had done before; it's innovation of a sort."

Man kan tolke teksten på "A New Machine" som en meningsytring fra en maskin, som opplever verden fra sitt ståsted. Til tross for tittelen og det kjølige preget, hevdet Gilmour at "A New Machine" ikke hadde noen relasjon til "Welcome to the Machine" fra "Wish You Were Here".

"Sorrow" - som avsluttet plata, ble skrevet og spilt inn av David Gilmour alene, en helg han seilte opp Themsen med Victoria. Gilmour både spilte gitar, sang og spilte trommer på låta. Gitarspillet ble gjort med Gilmours Steinberger Gl, og kjørt gjennom en liten Gallien-Krueger gitarforsterker. Noe som bidro til å gi gitarspillet et litt rufsete preg. Da de andre kom på jobb mandag, var det bare noe finpussing som stod igjen. Gitarsoloen i starten av låta ble spilt inn på et senere tidspunkt, på en sportsarena i Los Angeles. 

Koringen på "Sorrow" hadde melodiske fellestrekk med "What do you want from me", fra "The Division Bell" (1994).

Gilmours dominante rolle på innspillingen ble bla. synliggjort gjennom det faktum at samtlige av de 11 låtene som tilslutt endte opp på plata var skrevet av ham - 6 av dem i samarbeid med andre, mens 5 av dem skrev han tekst og melodi til alene. 

En låt som ble spilt inn, men som ikke ble brukt på "A Momentary Lapse of Reason", var "Peace be with you" - som handlet om Roger Waters. De som hørte den mente det var en vakker låt som hadde fortjent å bli tatt med på plata. 

I mars 1987 var arbeidet i studio gjort ferdig. 

David Gilmour var godt fornøyd med resultatet. Han følte at han hadde bidratt til å skape en plate han selv kunne like. David Gilmour: "I just started out to make a record that I thought I would like." Han følte også at han hadde funnet tilbake til formularet på "Dark Side of the Moon". David Gilmour: "That's what I'm trying to do. Focus more on the music, restore the balance."

Nick og Richard var ikke like begeistret for "A Momentary Lapse of reason". Nick mente at de i frykt for å mislykkes ikke våget å ta sjanser musikalsk. Nick Mason: "I feel slightly removed from 'A Momentary Lapse of reason', to the point that It doesn't always sound like us."

Et problem var at de i frykt for å høres ut som om de fortsatt befant seg på 70-tallet lydmessig, brukte synthesizere og reverb trommespill som var så typisk for tidsperioden plata ble gitt ut i. Noe som skapte et lydbilde som raskt hørtes utdatert ut.

Roger Waters var 'naturlig' nok raskt ute med å avfeie "A Momentary Lapse of reason" som dårlig, i tillegg til at han kritiserte måten den var blitt til på. Roger Waters: "The songs are poor in general; the lyrics I can't quite believe. Gilmour's lyrics are very third-rate." Og "The album is created by an army of 'ghost writers' and session musicians".

Endel år etter måtte Richard Wright gi Waters rett i deler av kritikken "Roger's criticisms are fair. It's not a band album at all."

Også Gilmour endret holdning til plata da han skulle vurdere den pånytt mange år senere: "I didn't think it was the best Pink Floyd album ever made. But I gave it the best damn shot I could."

Med Waters ute av bildet, kunne Nick og David kontakte sin gamle venn Storm Thorgerson, med spørsmål om han ville ha ansvaret for utformingen av coveret til albumet. Thorgerson og Pink Floyd var på 70-tallet sterkt knyttet til hverandre, gjennom bandets albumcover der mange av dem regnes blant de fineste som har vært laget. Storm Thorgerson: "I was brought back to help give 'A Momentary Lapse of Reason' a Floyd look and a Floyd feeling."

Thorgerson valgte å ta utgangspunkt i tekstlinjen: "The sun that burned a fiery red. The vision of an empty bed" fra "Yet Another Movie", og legge ut 700 tomme senger etter hverandre på en strand. Nick og David likte ideen, og foreslo at de burde bruke Saunton Sands i Devon som lokasjon for fotograferingen - stedet der kampscenene i "The Wall" hadde vært tatt opp. På coveret kan man i tillegg til sengene se en hanglider oppe i luften - noe som var ment som en link til "Learning to Fly". David Bailey som tok bildet mottok en "Gold award" for det i en utdeling blant britiske fotografer.

David Baileys fotografi, som dannet utgangspunkt for coverbildet på "A Momentary Lapse of reason"

7. september 1987 ble "A Momentary Lapse of reason" gitt ut. Tittelen var som nevnt hentet fra låta "One slip": "One slip, and down the hole we fall. It seems to take no time at all. A momentary lapse of reason. That binds a life for life." Underveis hadde de vært inne på tanken om å kalle plata "Signs of Life", "Of Promises Broken", og "Delusions of Maturity". Men i frykt for å bruke en tittel som kunne tolkes som en kommentar til deres konflikt med Roger Waters - eller som Waters kunne harselere med, endte de opp  "A Momentary Lapse of reason". Ettersom den hadde en direkte relasjon til en tekst som ikke omhandlet Waters.

Albumet fikk brukbar mottagelse i pressen, selv om mange etterlyste Waters' tekster og evne til å tenke visjonært. Man mente også at plata var for storslått, og samtidig for lite inspirerende. Det ble også gjort et nummer av at dette i realiteten var David Gilmours plate, på samme måte som de foregående utgivelsene hadde vært Waters album. I ettertid har har "A Momentary Lapse of reason" sunket i anseelse blant fansen. Mye pga. det syntetiske lydbildet som var så typisk for 80-tallet. 

På Rateyourmusic havner "A Momentary Lapse of reason" på sisteplass blant PFs studioutgivelser, når man legger sammen karakterene fra de mange tusen som har vært innom og stemt. 

 "A Momentary Lapse of reason"

Salgsmessig ble likevel "A Momentary Lapse of Reason" en kjempesuksess, selv om tidspunktet for utgivelse kunne vært bedre - med bla. Michael Jacksons album "Bad" og Bruce Springsteens "Tunnel of Love" å konkurrere mot. 

Nick Mason: "Shilly-shallying from the record company, had resulted in the album coming out alongside Michael Jackson's 'Bad' and Bruce Springsteen's 'Tunnel of love'. Not surprisingly, in that particular contest, our podium position in the charts was distinctly bronze."

For 3. plass ble det, både i U.S.A. Sverige, Østerrike og Storbritannia. I Norge ble det 2. plass bak Michael Jackson ( i 3 uker). 2. plass ble det også i Australia og Sveits, mens på New Zealand gikk plata til topps. I Frankrike og Nederland ble det 4. plass.

En uke etter at "A Momentary Lapse of Reason" ble lagt ut for salg, ble "Learning to Fly" gitt ut som første singel fra plata. 

 "Learning to Fly"

Musikkvideoer var svært viktig når man skulle promotere en singel på 80-tallet (og senere). Og oppdraget med å lage video til "Learning to Fly" gikk ikke overraskende til Storm Thorgerson. I forbindelse med øvinger til en kommende verdensturne hadde Pink Floyd base i Canada. Opptak ble derfor gjort i den vakre kanadiske naturen - vest for byen Calgary. I videoen følger vi en indianer som slår kornet ute på et jorde. Han kikker opp mot himmelen og drømmer om å fly. Deretter klatrer han opp på en klippe før han hiver seg utfor, og forvandles til en ørn. Deretter følger vi hans ferd over landskapet sett fra hans synsvinkel. Innimellom får vi se liveopptak av Pink Floyd mens de framfører "Learning to Fly".

Fra videoen til "Learning to Fly".

Videoen fikk mye oppmerksomhet da den ble gitt ut, og den ble spilt svært mye på musikkanalene Super Channel, Sky og MTV. PÅ MTV havnet den på 9. plass på Video Countdown for 1987, og av kanalens seere ble den kåret til den 60. beste videoen det året. Men til tross for en flott video, og en låt med opplagte kvaliteter, ble ikke singelen noen suksess. I Storbritannia nådde den ikke topp 100 engang, og i Norge nådde den ikke VG-lista.  I U.S.A. ble det 70. plass, mens i Tyskland ble det 71. plass. Imidlertid gikk den til topps på den amerikanske Mainstream rock listen.

Også "On the turning away" og "One Slip" floppet på listene rundt om da de ble gitt ut på singel, selv om begge gjorde det bra på Mainstream rock listen. Det var tydelig at det var albumet folk ønsket å kjøpe når de skulle høre Pink Floyds nye musikk.

Kampen mot Roger Waters utkjempet seg ikke bare i media og rettsapparatet. I likhet med Pink Floyd jobbet også Waters med en ny plate, og for begge parter ble det viktig å være førstemann til å få platen ut i butikken. Og akkurat den kampen var det Roger Waters som vant. 15. juni 1987 var han klar med albumet "Radio K.A.O.S.".

Med seg på albumet hadde han musikere som Andy Fairweather-Low, Graham Broad, Mel Collins, Matt Irving, Ian Ritchie, og Jay Staples. Musikere der mange av dem har fulgt Waters på plate og turne i flere tiår, som medlem av hans Bleeding Heart Band. Kjente navn som Paul Carrack, Clare Torry og Katie Kissoon var med og sang og kore på plata. I fraværet av Bob Ezrin og Michael Kamen valgte Waters å produsere plata selv, med hjelp fra Britannia Row tekniker Nick Griffiths, og pianisten/saksofonisten Ian Ritchie (eks. Deaf School).

Promoteringsplakat i forbindelse med "Radio K.A.O.S." utgivelsen.

Sin vane tro hadde Waters kommet opp med et konsept/historie som låtene på plata var bygd rundt. Denne gang om den multihandikappede Billy fra Wales. Den 23 år gamle gutten som satt i rullestol klarte ikke å uttrykke seg, noe som bidro til at folk trodde at han var en grønnsak. Men Billy var svært intelligent. 

En dag får Billy tak i en trådløs telefon som broren Benny stjeler til ham. For dette havner Benny i fengsel, og Billy blir sendt til onkelen i Los Angeles. Fra sitt nye hjem i U.S.A. utforsker han mulighetene denne trådløs telefonen og datamaskiner gir ("Radio Waves"), til å kommunisere med omverdenen med en syntetisk datastemme. Billy ringer opp en radiostasjon i L.A. - kalt Radio K.A.O.S. for å fortelle om seg selv, om broren som sitter i fengsel ("Me or Him"), svigerinnen som har sendt ham til onkelen i L. A. ("Sunset Strip"), og om problemene hjemme i Wales. Med gruver som blir lagt ned fordi Margaret Thatcher har bestemt det ("Powers that Be"). 

Som radiokanalens DJ hadde Waters fått med seg den kjente radioprateren Jim Ladd, som har base i L. A. Dette bidro til å gi samtalen mellom Billy og DJen på Radio K.A.O.S. et visst autentisk preg.

Roger Waters og radioprateren Brian Ladd.

Dramatisk blir det når Billy hacker seg inn på en militærsatellitt, og narrer verden til å tro at en atombombe vil bli detonert i store byer over hele verden, mens i virkeligheten er han iferd med å deaktivere alle atombomber, slik at de ikke kan gå av ("Home", "Four Minutes"). Som vanlig velger Waters å gi plata en 'happy end' i sistelåta "The Tide is turning (after Live Aid)", der folk skjønner at frykten for verden vi lever i - en frykt som media er med å skape, er uviktig i forhold til kjærligheten til familie og venner. 

Historien vil ha det til at det var folk hos EMI som oppfordret Waters til å gi plata en happy end gjennom en oppløftende avslutningslåt ("The Tide is turning").

"Radio K.A.O.S." kan sees på som en kritikk mot atomopprustning, politikere, og det økonomiske systemet i verden. På innercoveret dedikerte han albumet til de som blir undertrykket av pengesystemet monetarisme (pengepolitiske myndigheter bør fokusere utelukkende på å opprettholde prisstabilitet, gjennom tilgangen på penger): "This record is dedicated to all those who find themselves at the violent end of monetarism."

I likhet med Pink Floyds "A Momentary Lapse of Reason", var det mange musikkjournalister og fans som var kritisk til "Radio K.A.O.S.". Og argumentene var noen av de samme. Plata evnet ikke å engasjere musikalsk. Waters' datastemme, all radiopratingen, og et lydbilde som i alt for stor grad var preget av tiåret plata ble laget i, med bruk av synthesizere (bla. DX7 og fairlight) og trommemaskiner. Noe som ga et litt sterilt og lite engasjerende lydbilde. Heller ikke melodiene var av god Waters standard.

På den positive siden kan "Radio K.A.O.S." fungere som et øyeblikksbilde fra 80-tallet, både musikalsk og ikke minst i forhold til frykten som gjaldt da i forhold til atomkrig, og høyreradikale krefter i politikken. 

Roger Waters i 1987.

Sistelåta "The Tide is turning (after Live Aid)" var imidlertid et hederlig unntak - som noe av det fineste Waters har spilt inn. Som nevnt hadde han ønsket å få lov til å opptre på Live Aid, men uten Gilmour og co. ved sin side ønsket ikke Bob Geldof å ha ham med. I stedet bivånet Waters Live Aid konsertene fra sin egen stue. Og stemningen på konserten, og gleden over å se så mange artister komme sammen for hjelpe mennesker i nød, bidro til at Waters ble mer optimistisk i troen på mennesket. Han satte seg da ned og skrev denne låta, uten å vite hvilket album det kom til å ende opp på.

Selv uten Michael Kamen ved sin side klarte Waters å skape en låt med et høystemt/episk preg, ikke ulikt det Kamen gjorde på "When the Tigers Broke Free" fra "Wall" filmen. Koringen på slutten av "The Tide is turning" ble gjort av The Pontarddulais Male voice choire (et walisisk mannskor fra Swansea).

"The Tide is turning" har et mye mer tidløst preg enn de andre låtene på "Radio K.A.O.S.", og har blitt hentet fram til bruk i ulike sammenhenger i årene etter. I 1990 ble den sunget på Waters gigantkonsert "The Wall - Live in Berlin". I 2008 ble den brukt på internett i forbindelse med Barack Obamas kampanje for å bli amerikansk president. 

Også David Gilmour måtte innrømme at låta var bra. David Gilmour: "I heard 'The Tide is turning', which I really liked. The rest of it's not really done to my tastes. But I'm obviously biased (partisk)."

I 1987 ble både "Radio Waves" og "The Tide is turning (after Live Aid)" gitt ut som singel uten å nå opp på singellistene noe sted. 

Roger Waters' album "Radio K.A.O.S." fra 1987.

Salgsmessig ble heller ikke albumet "Radio K.A.O.S." noen suksess da det ble gitt ut. I Storbritannia ble det en skuffende 25. plass, mens i USA ble det 50. plass. I Sverige ble det 12. plass, i New Zealand 13. plass, og Sveits 20. plass. Norge var et av landene der plata solgte best, med 3 uker på 6. plass på VG-lista.

Ifølge Waters forutså han at plata ikke kom til å bli noe mesterverk, og at den ville bli en fiasko salgsmessig. Roger Waters: "I accepted halfway through the record that, as a narrative form, the album was doomed to failure."

I likhet med mange kritikere var heller ikke Waters fornøyd med det elektroniske lydbildet på plata. Roger Waters: "I got sidetracked (kom på avveie) by the technology and the notion (forestilling) that I ought to get a bit more with it. Between Ian Ritchie and myself, we really fucked that record up. We tried to hard to make it sound modern."

Waters ønsket likevel ikke å legge all skyld på platas manglende kvaliteter. Han mente også at det var vanskelig å selge "Radio K.A.O.S." under eget navn - i stedet for Pink Floyd. Ønsket han alltid hadde hatt, om anonymitet når han ikke representerte Pink Floyd, gjorde at svært mange ikke visste hvem han var - nå som han søkte publisitet under eget navn.

Det skuffende salget av "Radio K.A.O.S." skremte ikke Waters fra å dra ut på en større turne for å promotere albumet. Mellom 14. august 1987 og 22. november gjennomførte han 37 konserter. 35 av dem ble gjort i U.S.A. og Canada, mens de to siste ble avholdt på Wembley Arena i London. Det var egentlig meningen at Waters skulle besøke land i Østen men den delen av turneen ble avlyst pga. labert billettsalg. I kontrast til turneene med Pink Floyd, var det ikke de store arenaene som ble valgt ut når man skulle finne egnede steder å arrangere konsertene. Mens Pink Floyd ville vært i stand til å fylle Wembley stadium (plass til 72.000 mennesker), valgte Waters å opptre på Wembley Arena (plass til 12.500 mennesker). 

Waters ønsket å gjenskape settingen fra plata. Og den beste måten å få til det, var å overtale Radio DJ Jim Ladd - som hadde deltatt på plata, til å bli med på turneen. Waters konserter ble dermed bygd opp som om det var en radiosending, der Ladd introduserte låtene som ble spilt, slik han pleide i sine sendinger, i tillegg til at han tok imot samtaler fra denne Billy. 

Midt på scenen var det plassert en telefonkiosk hvor Waters tok imot telefoner fra publikum. For mange som hadde fulgt Waters fra tiden med Pink Floyd, var det overraskende å se ham å vise interesse for publikum på denne måten. 

Overraskende var det også at Waters lot seg bestikke av markedskreftene, og la turneen bli sponset av det amerikanske ølbryggeriet Moosehead.

Med seg på scenen hadde Waters sitt Bleeding Heart band, som denne gang bestod av kjente navn som Andy Fairweather-Low, Jay Staples, Graham Broad, Mel Collins, Paul Carrack, Katie Kissoon, og Doreen Chanter. 

I tillegg til materialet fra "Radio K.A.O.S." framførte Waters låter fra Pink Floyd tiden. Bla. "In the Flesh", "Have a Cigar", "Money", "Pigs", "Wish You Were Here", "Mother" og "Another Brick in the Wall". I Gilmours fravær lot Waters Paul Carrack synge flere av låtene, bla. "Money" som ble spilt inn på bånd, og gitt ut som B-side på "The Tide is turning". Ikke alle Floyd fans var like glad for å høre noen andre enn Gilmour framføre denne på plate. Paul Carrack: "They said I should be shot." Carrack fikk også sjansen til å framføre sin store hit "Tempted" (som medlem av Squeeze)på turneen med Waters.

 Paul Carrack på scenen sammen med Roger Waters (i 1990).

I forkant av en av konsertene i U.S.A. ble Waters og co. møtt av en fyr i rullestol som hevdet han var Billy fra "Radio K.A.O.S.", og at hele historien var skrevet om ham..

Waters "Radio K.A.O.S. tour" startet i august 1987. En måned senere dro også Pink Floyd ut turne, med oppstart i Nord-Amerika. Mange amerikanere kunne dermed velge om de ville høre låter som "Money", "Welcome to the Machine" og "Wish You Were Here" i Waters' sin versjon, eller i David Gilmours utgave av Pink Floyd. Mens Waters avsluttet sin turne allerede i november, holdt Pink Floyd det gående helt til juli 1989 - etter å ha unnagjort hele 197 show foran 5,5 millioner mennesker, som den lengste turneen Pink Floyd noen gang gjennomførte.

Selv om "A Momentary Lapse of reason tour" endte opp som en gedigen suksess, var ikke opptakten den beste. Gilmour og Mason hadde problemer med å få finansiert turneen, ettersom plateselskapet kun hadde gitt dem penger til å gjennomføre innspillingen av albumet, og ikke til å dekke kostnadene ved en turne. Det endte med at Gilmour og Mason måtte bruke egne penger til finansieringen. Mason som nettopp hadde vært gjennom en dyr skilsmisse hadde ikke så mye likvider. Han ble derfor nødt til å pantsette sin kjæreste eiendel - en 1962 GTO Ferrari, som han hadde kjøpt i 1977. Nick Mason: "Probably my most prized possession, and an old family friend."

 Nick Mason med sin 1962 GTO Ferrari.

Men med en verdi på hele 140 millioner kroner, hadde ikke Mason problemer med å få inn pengene han trengte for å finansiere sin del av turneen. 

Selv om det finansielle nå var i orden, stod de overfor en ny utfordring. Planleggingen av "A Momentary Lapse of reason tour" begynte allerede våren 1987, og på det tidspunktet var ikke bruken av Pink Floyd navnet avklart i forhold til Roger Waters. David og Nick fryktet derfor at det kunne føre til nye juridiske komplikasjoner. Advokater ble kontaktet, slik at de kunne stå i beredskap i tilfelle Waters fikk en domstol til å legge ned veto om bruk av Pink Floyd navnet, underveis på turneen.

Ikke uventet var Waters irritert da han hørte om Gilmour og Masons planer. Han truet med å fryse bandets bankkontier, og han tok kontakt med de største konsertarrangørene i U.S.A. og truet dem med rettssak om de la ut Pink Floyd billetter for salg. Heldigvis valgte både David, Nick og de fleste konsertarrangørene å se bort fra truslene fra Waters. 

Den første som sa ja til å arrangere en Pink Floyd konsert, var den kanadiske promotøren Michael Cohl, som var en kamerat av Bob Ezrin. 60.000 billetter ble lagt ut for salg til Canadian National Exhibition Stadium i Toronto, nesten et halvt år før konserten skulle avholdes (i september 1987), og i løpet av noen timer var alle billettene solgt. 2 ekstrakonserter i Toronto ble satt opp på de 2 påfølgende dagene - noe som ville sikre Pink Floyd store inntekter. Den store interessen for billettene bidro til at også andre promotører ble interessert i å arrangere Pink Floyd konserter. 

Nick Mason: "Early ticket sales were strong. Now all we had to worry about was whether we would be sued."

Selvtilliten til David og Nick steg mange hakk gjennom dette, og det motiverte dem i arbeidet de hadde foran seg - med ønske om å presentere et storslagent show på turneen. Ifølge Gilmour var målet for "A Momentary Lapse of reason tour" å legge under seg verden - intet mindre. David Gilmour: "We wanted to be world-conquering."

Til å hjelpe dem med det visuelle forespurte de først Jonathan Park og Mark Fisher, som hadde konstruert konsertscenen til "The Wall" i 1980/81. Men de hadde allerede takket ja til Waters' forespørsel om å  bidra på hans "Radio K.A.O.S. tour". Valget falt i stedet på Paul Staples, som manager Steve O'Rourke hadde vært i kontakt med. Han hadde bakgrunn fra filmbransjen, der han hadde laget spesialeffekter til mange filmer. Nick Mason: "We thought Paul could do the job. He brought a large dose of fresh thinking to our staging."

Scenen han designet i samarbeid med Mason og Gilmour var tilpasset en stor arena. Man bygde også opp en 25 meter høy takhvelving, som man kunne feste ting til. Som så ofte før valgte man å la en enorm sirkulær skjerm danne ramme for det virtuelle showet. Inni sirkelen ble gamle og nye lysbilder prosjektert. Også videoene Storm Thorgerson hadde laget til "Learning to Fly" og "On the turning away" ble vist for publikum på denne skjermen. 

Nick og David ønsket at scenen skulle være stor, og uten for mange forstyrrende elementer på scenegulvet. 

Også den opplåsbare grisen og flyet ble hentet fram for denne turneringen. Gilmour og Mason måtte betale leie til Roger Waters for bruken av grisen, ettersom man antok at han satt med de juridiske rettighetene til ideen om å bruke en oppblåsbar gris på konsert, som endel av det visuelle. Årsaken var også at man rett og slett ikke orket nye runder i rettsapparatet med Waters, så man valgte heller å gi etter, og betale det han krevde. David Gilmour: "In order to save ourselves a large amount of extra aggravation and lawsuit possibilities, we agreed to pay him a fee for any right.. that he may or may not have had."

I motsetning til grisen som tidligere hadde blitt brukt, satte man på baller på grisen, slik at den framstod som en hanngris, i motsetning til Waters' versjon, som var en hunngris. Men mest av alt ble det gjort fordi man syntes det var morsomt.

6. mai 1988 ble denne grisen ødelagt under en konsert, da publikum fikk tak i den, og rev den i stykker. Heldigvis hadde Pink Floyd vært forutseende nok til å ha en i bakhånd.

Også en enorm discokule som hang høyt oppe i luften over publikum, ble brukt på turneen.

Noe som ikke ble brukt, var en gjenstand som lignet på et fly, som det var meningen at skulle sveipe over publikum under framføringen av "Learning to Fly". Men de fikk det ikke til å fungere slik de hadde ønsket, så ideen ble droppet. Nick Mason: "It ended up looking like oversized washing (klesvask) on a line." Det var også meningen å ha en fjernstyrt heliumballong (formet som en UFO) svevende over publikum. Men for at den skulle kunne bære med seg lysutstyret de ønsket, ville den blitt uforholdsmessig stor. 

Marc Brickman og Robbie Williams ble ansatt som lysdesignere på turneen. Begge to hadde tidligere jobbet med Pink Floyd på "Wall tour".

På samme tid som man startet planleggingen av turneen, begynte arbeidet med å finne musikere som Nick og David ønsket å ha med seg. Det ble tidlig klart at både Richard Wright og Jon Carin skulle være med som tangentmenn. Tidligere hadde man klart seg med en tangentmann, men krav til kunnskap om sampling teknikker - slik at man klarte å gjenskape lydene og riffene fra de tidligste platene, gjorde at Carin var et naturlig valg. Nick Mason: "He was particularly useful when we found we needed to re-create the sounds produced by long defunct (avdød) keyboards now languishing in the science museum."

Med to tangentmenn kunne man skape et fyldigere lydbilde enn på tidligere turneer. I tilegg til at materialet fra "A Momentary Lapse of Reason" var såpass kompleks at det krevde flere musikere involvert enn tidligere. Nick Mason: "The new music would not easily lend itself to being played live by a four-piece."

Jon Carin

Sist Pink Floyd var ute på turne var det Roger Waters som trakterte bassgitaren. Mens på "A Momentary Lapse of Reason" albumet hadde man brukt produsent Bob Ezrin, og Peter Gabriels bassist Tony Levin. Og ingen av dem var aktuelle til å følge Pink Floyd på en lengre turne. Valget falt da på den unge bassisten (25 år) Guy Pratt, som fram til dette var mest kjent for å ha vært medlem av det australske popbandet Icehouse ("No Promises"). I tillegg hadde han deltatt på plater med Bryan Ferry, Peter Cetera, Robert Palmer, og The Dream Academy. Han hadde også turnert med The Smiths. På albumene "The Dream Academy" og Ferrys "Bête Noire" deltok både Pratt og David Gilmour. Sistnevnte fikk dermed god mulighet til å studere Pratts basspill. 

Guy Pratt som medlem av 80-talls bandet Icehouse.

Før Gilmour bestemte seg for å ha med Pratt, måtte han gjennom en audition, hvor også Nick Mason var tilstede. Nick Mason: "David wanted a second opinion." 

Ifølge Mason var Pratt så dyktig at han kunne gjort basspillet på Pink Floyds låter med en arm på ryggen, eller med solid hangover (slik han på turneen gjorde flere ganger). Pratt selv syntes ikke var så veldig skremmende å skulle erstatte Waters som bassist på en Pink Floyd turne. Guy Pratt: "I'm a Bass Player. Roger's a Songwriter and conceptualist. All I had to do was play bass and sing, that I can do at least as well as Roger."

Mason syntes også det var morsomt at Guy var sønnen til Mike Guy, som på 50-tallet skrev flere av hitene til Tommy Steele, som Mason hadde hatt som forbilde da han var ung. Selv hadde Guy Pratt vokst opp med The Who og Pink Floyd som sine favoritter. Det var derfor stort for ham å få lov til å stå på scenen og framføre Floyds klassikere. Bla. fikk han lov til å ha hovedvokalen på "Run like Hell". Guy Pratt: "The main vocals I had was lead vocals on 'Run Like Hell', which I love, which I couldn't believe. Singing lead vocals on 'Run Like Hell' was the most fun I've ever been paid to have, because the song just basically involves screaming at the absolute top of your lungs."

Guy Pratt kom til å bli en følgesvenn for Pink Floyd i årene som fulgte, både på plate og turne. Og senere da Gilmour fortsatte som soloartist. 

Guy Pratt på "A Momentary Lapse of reason tour"

Også på trommer sørget man for å ha dobbelt opp med musikere - både for skape et fyldigere lydbilde, og fordi Mason fortsatt var rusten. Valget falt på 22 år gamle Gary Wallis, som fram til dette var et relativt ubeskrevet blad. Han hadde deltatt på plater med The Style Council og Mike & the Mechanics, og turnert med Nik Kershaw. Det var under en veldedighetskonsert hvor både Nik Kershaw og David Gilmour deltok at man hadde lagt merke til hans helt spesielle spillestil. I stedet for å slå på trommene, gongongen og cymbalene på vanlig måte, så det ut som om han prøvde å ødelegge instrumentene sine. Han gikk da også under kallenavnet Damage. På scenen var han omgitt av et bur, der utstyret var montert rundt ham. Noen av cymbalene var plassert så høyt at han måtte strekke seg så lang han var for å nå opp. I stedet for å sitte valgte han derfor å stå - i sterk kontrast til den pyntelige trommestilen til Mason. 

Nick Mason (om Wallis): "Neither of us had ever seen anything like it. With his obvious musical skills this additional showmanship seemed an ideal bonus for a stage that looked initially as though it might be occupied by the living dead."

Showmannen Gary Wallis

Valget av Scott Page som saksofonist hadde noe av den samme begrunnelsen som ønsket om å ha med Gary Wallis - han var en showmann som kunne underholde publikum. Nick Mason: "Scott Page was another stage show in his own right."

Scott Page som tidligere hadde spilt med Supertramp og Roger Hodgson (solo), hadde også deltatt på innspillingen av "A Momentary Lapse of Reason". Han hevdet selv at han ikke hadde noe forhold til Pink Floyds musikk, og at han var den eneste personen i verden som ikke hadde hørt "Dark Side of the Moon".

Sammen med Gary Wallis ble Scott Page blikkfang for publikum på turneen.

På "Wall tour" hadde man med Snowy White på gitar, i tillegg til David Gilmour. Også denne gang ønsket man å ha med en ekstra gitarist. Valget falt da på Gilmours gamle venn fra barndommen, Tim Renwick. Han hadde gått på samme skole som Roger, Syd, David og Bob Klose i Cambridge, men var noen år yngre enn de. Gilmour hadde kjent Renwick i mange år, og skrøt av hans kvaliteter som gitarist. David Gilmour: "I've known him since he was a kid, since he was 13. He was from Cambridge, where I'm from. And he'd always been a damn good guitar player."

Renwick hadde i 1987 en lang og innholdsrik karriere å se tilbake på. I 1969 og 1970 deltok han på David Bowies album "Man of words/Man of music", og "The Man who sold the world". Senere spilte han på plater med Al Stewart, Cliff Richard, Elton John, Sally Oldfield, Dionne Warwick ("Heartbreaker"), China Crisis og Mike & the Mechanics. I tillegg til at han hadde deltatt på turneer med andre artister, bla. Mike Oldfield. Som nevnt hadde Renwick også deltatt på Roger Waters "The Pros and Cons of Hitch Hiking tour" i 1984/85. 

Tim Renwick sammen med Mike Oldfield i forbindelse med Oldfields "Crises tour".

På det tidspunktet Gilmour kontaktet Renwick var han opptatt med Cliff Richards/Dave Clarks musikal "Time" i West End i London. Han var glad for å få muligheten til å dra på turne med Pink Floyd i stedet.

Som korister fikk de med seg Rachel Furry (som de hadde møtt gjennom James Guthrie), Margaret Taylor, og Durga McBroom (eks. Blue Pearl). Senere på turnen ble Durga erstattet av søsteren Lorelei.

Mens Gilmour fortsatt holdt på med miksingen av albumet "A Momentary Lapse of Reason", møttes Nick og de andre musikerne i Toronto, Canada i august 1987 for å begynne å øve til turneen. Valget av Toronto som øvingssted var begrunnet i at turneen skulle starte i Canada, og fordi promotøren Michael Cohl holdt til der - og ordnet med lokale og andre praktiske ting. 

For Guy Pratt ble ankomsten til øvingene en nedtur, samtidig som det ga ham en aha opplevelse. For i lokalet lå det flere lokale aviser som fortalte at Pink Floyd var i byen, og at blant musikerne som skulle følge bandet på turne, var bassisten Tony Levin. Guy Pratt: "So I was there only because Tony hadn't been available at the last minute. I was like, 'Oh, great!'."

Det viste seg raskt at lokalet de først ble tildelt ble for lite, så etter et par uker bestemte man seg for å flytte til en hangar på Lester B. Pearson airport, der Paul Staples og hans mannskap allerede var iferd med å bygge opp scenen de skulle bruke. Umiddelbart bidro dette til at stemningen blant musikerne steg, da de fikk bedre plass til utstyret sitt, i tillegg til at det gjorde det enklere å ta imot det tekniske utstyret som veide mange kilo. Via sitt Britannia Row studio hadde Pink Floyd investert i et nytt lydsystem - det amerikanske Maryland Sound Inc (MSI).

På flyplassen fikk David og Nick utløp for sin store flyinteresse, da de fikk sjansen til å sitte i cockpiten på en F14 (jagerfly). De fikk også prøve en flysimulator, og fly rundt CN Tower i Toronto.

Likefullt gikk ikke alt på skinner. Gary Wallis og Jon Carin slet med harddiskene der samplingene var lagret. Jon Carin: "Everything's crashed, man, another two days without sleep should see it right."

Verre var det at de ikke fikk det til å stemme musikalsk. Richard og Nick hadde ikke opptrådt live på mange år, noe som ble et problem for Pratt og de andre musikerne. Problematisk var det også at David Gilmour ikke framstod som den sterke lederen han burde være, i Waters' fravær. Noe som gikk utover disiplinen i gruppa. Han var mer opptatt av små detaljer og eget gitarvalg. 

Tim Renwick: "It was a disaster."

David Gilmour: "We rehearsed the show for about a month in Toronto and it was a nightmare. It needed half a dozen of me to juggle everything."

Det de trengte var en sterk mann utenfra som kunne ta styringen på framdriften av showet, og det musikalske. Og Gilmour visste at Bob Ezrin kunne være denne mannen. Gilmour tok en telefon til ham og forklarte problemene de stod overfor, og ba ham komme opp til Toronto for å hjelpe dem. Ezrin lovte å hjelpe sin gamle venn, og like etter var han på plass på settet. Ezrin tok umiddelbart kontroll, der han stod foran scenen med en megafon og ropte ut sine ordrer. En av de første tingene han gjorde var å fjerne alle folkene som stod på scenen, som ikke hadde noe der å gjøre. 

Bob Ezrin

Tim Renwick: "Bob really started knocking us into shape."

Nick Mason: "He entertained us strutting up and down in front of the stage, shouting loud but unintelligible (uforståelig) advice."

Ezrin deltok på de resterende øvingene i tillegg til de første konsertene på turneen. Når han så at 'barnet' klarte å stå på egne ben, valgte han å fortsette med sine egne prosjekt, bla. som produsent av Kansas' album "In the spirit of things".

I tillegg til rundt 15 musikere, hadde Pink Floyd med seg hele 160 teknikere, sceneriggere, elektrikere m.m. på turneen. Og de måtte ha 45 trailere for å få med seg alt utstyrtet som trengtes. Nick Mason: "Even 'The Wall' had only required some sixty people, now we had over 100. Not only was it very difficult to learn all their names, a year later it was still a struggle."

Bilder fra "A Momentary Lapse of reason tour", med den sirkulære skjermen.

Første konsert på turneen ble holdt på Landsdowne Park i Ottawa, Canada, den 9. september 1987. Nick Mason: "The atmosphere before the first show in Ottawa was electric."

Til manges overraskelse åpnet de konserten med den gamle PF klassikeren "Echoes" fra 1971. David og Nick følte at de nye musikerne ikke klarte å gjenskape det rufsete hippie soundet som originalen hadde, så de valgte å droppe låta etter kun 11 konserter. Den ble da erstattet av "Shine on Your Crazy Diamond". 

Nick Mason: "One of the reasons we couldn't quite recapture the feel of the original, was that the younger musicians we were now working with, were so technically proficient, they were not able to unlearn their technique, and just noodle around as we had in the early seventies."

Etter den storslagne starten, fortsatt de med å framføre hele "A Momentary Lapse of Reason". På 2 halvdel av konserten fulgte PF klassikere som "One of these days", "Time", "On the Run", "Wish you were Here", "Welcome to the Machine", "Us and them", "Money", "Another Brick in the Wall Part II", "Comfortably Numb", og "Run like Hell".

Med turneen som et verktøy for å promotere "A Momentary Lapse of Reason", var det nok riktig å framføre alle låtene derfra. Men publikumsmessig var det helt klart 2. del av konserten som var mest vellykket - med låter de kjente til bedre.

Det ble ikke framført låter fra "The Final Cut" og "Animals".

Gary Wallis og Scott Page ga konsertene en dimensjon Pink Floyd ikke hadde hatt tidligere, pga. deres musikalske vinkling og visuelle framtoning. De showet med publikum, og virkelig viste at de levde seg inn i låtene de spilte. Noe som ikke hadde kjennetegnet Gilmour, Mason, Waters eller Wright tidligere. 

Med sin evne til å underholde publikum fikk Scott Page lov til å stå på scenen og spille "luftgitar", også på låter der han ikke skulle spille saksofon.

Stemningen innad i turnebandet var bra, selv om aldersforskjellen mellom musikerne var stor. Morsomt var det når Gilmour skulle fortelle historier fra "gamle dager", og han ble korrigert av Guy Pratt som var PF fan på sin hals - og som hadde god kunnskap om bandhistorien.

Pratt gjorde seg også bemerket på en annen måte, da han forelsket seg i Richard Wrights datter Gala, og etter hvert ble kjæreste med henne. I 1996 ble de to gift. Pappa Richard hadde ingen innvendinger mot at noen fra turnebandet ble sammen med datteren hans. Han var mer bekymret for at David eller Nick kunne finne på å legge an på henne.

Jon Carin var seriøs som musiker på en måte Nick Mason ikke tidligere hadde sett. Etter konsertene de gjorde pleide Carin å se gjennom opptakene som var gjort, for å se om det var noe han kunne forbedre til neste show. Nick Mason: "His professionalism was impeccable (uklanderlig)."

Jon Carin

På samme tid som Pink Floyd skulle opptre i Toronto, hadde Roger Waters konsert i byen. Og nysgjerrige som de var ønsket Nick og David å se hva deres gamle bandkollega hadde å by på. Men Waters hadde gjennom media nektet dem adgang til konserten. I stedet ble Pratt, Carin og Renwick sendt avgårde for å "spionere" på Waters. Og det de så var ikke egnet til å imponere dem. Tim Renwick: "And, pardon the pun, but I thought it was a bit watery (vannaktig). It was more like a tribute band."

Interessen for Waters' konserter var laber. Enkelte steder dukket det ikke opp mer enn 3000 mennesker, i lokaler som hadde plass til det dobbelte. Pink Floyd fylte gjerne arenaer som hadde plass til 80.000 tilskuere. I mange år etter uttrykte Waters bitterhet over å bli utkonkurrert av de andre på denne måten.

Under flere av PF konserten var det fans som hadde på seg T-skjorter med påskriften "Fuck Roger".

I forbindelse med turneene til Waters og Pink Floyd, ble det gjort flere intervjuer, der fraksjonene fortsatte å hamre løs på hverandre. David Gilmour: "If Roger put half as much energy into his career as he has into fighting us, he'd be doing a whole lot better than he is now. I can't understand how he can't see the stupidity of it all."

Turneprogram fra Pink Floyds verdensturne i 1987.

12. oktober 1987 - etter konserten på Brendan Byrne arena i New Jersey, gjorde David, Nick, Scott Page, Guy Pratt, Tim Renwick og noen av koristene, en uhøytidelig opptreden på The World Club i New York, der de framførte gamle R&B klassikere.

Til tross for uvennskapet som ble brettet ut i media, var ikke Roger, David og Nick større uvenner enn at de kunne tilbringe tid sammen på husbåten Victoria, julaften 1987. Her pratet de ut om det som hadde vært, og de ble enig om avtalen som regulerte David og Nicks bruk av Pink Floyd navnet. Waters på sin side fikk som nevnt rettighetene til bruk av "The Wall", i tillegg til at han ble fritatt fra avtalen med manager Steve O'Rourke.

Etter hele 60 konserter i Canada og U.S.A. der de gjerne gjorde opptil 5 konserter på samme arena, gikk turen videre til Sørøst-Asia i januar 1988. Før det hadde de tatt seg en velfortjent juleferie.

Guy Pratt: "Unbelievable. The '87 tour was like nothing I'd ever known, or anyone. It was fantastic, and just the most extraordinary time. It was everything you'd imagine, and more."

Etter en konsert i Auckland, New Zealand den 22. januar 1988, gjorde Pink Floyd hele 10 konserter på Sydney Entertainment Center. Mens bandet bodde på Corner Hotel i Melbourne - i forbindelse med konsertene i byen, dannet de sitt eget hobbyband - kalt The Fishermen's. Til stor glede for ca. 200 hotellgjester jammet Gilmour og co. til kjente låter som "Little red rooster", "I shot the Sheriff", "Unchain my Heart" og "Reeling in the Years". 

Nick Mason: "I thnink they rehearsed harder for the renditions of 'Unchain my heart' and 'I shot the Sheriff', than they did for the main show..."

Hobbybandet The Fishermen's har kommet sammen igjen ved flere anledninger senere. 

I hele tatt var det en kameratslig stemning gjennom hele turneen. Der Gilmour, Mason og Wright gjerne hadde sosial omgang med de andre musikerne om kvelden. Noe som stod i grell kontrast til tidligere Pink Floyd turneer, da medlemmene av bandet kun traff hverandre under selve konserten. Konsertarrangørene leide ofte limousiner som Pink Floyd kunne bruke mens de var i byen. Men de ble enten stående ubrukt, eller at noen fra managementet benyttet anledningen til å flotte seg, mens David, Nick og Richard satt i bandbilen sammen med de andre musikerne og drakk øl. Det ble også konsumert narkotiske stoffer, slik som kokain. 

Tim Renwick: "There was a tremendous spirit in the band, and a real sense of liberation (befrielse)."

Enkelte kvelder arrangerte de også kostymeball der målet var å kle seg så stygt som mulig. På dagen ble de lokale bruktbutikkene trålet på jakt etter morsomme klesplagg.

David Gilmour opplevde på denne tiden at forholdet til Ginger - damen som han hadde vært sammen med siden 1975, og som han hadde 4 barn sammen, var i ferd med å ta slutt. Så sent som i 1986 hadde paret blitt foreldre til Matthew. Festingen ble en måte å koble av fra problemene. David: "I was in a marriage that seemed to be breaking up for rather a long time." 

Ginger har i intervju gitt Davids kokainmisbruk, ville festing, og ulike interesser, skylda for at forholdet mellom dem tok slutt.

I forkant av dette hadde David og Ginger solgt godset Hook end Manor til musikkprodusentene Alan Winstanley og Clive Langer (Madness), og i stedet flyttet inn i en 6 roms leilighet i Sunbury.

David Gilmour på scenen under en av konsertene på  "A Momentary Lapse of reason tour"

Etter 24 konserter i Australia, gikk turen videre til Japan - i mars 1988, der de gjorde 8 konserter. I april 1988 var de tilbake i Nord-Amerika. Mellom 15. april og 4. juni gjorde de 27 konserter, og flere stod for tur.

Det som hadde startet som en mindre turne som skulle vare i 11 uker, endte opp som en av tidenes lengste og mest suksessrike turneer. Bandet spilte inn 1 milliard kroner på de 197 konsertene de gjorde. I økonomibladet Forbes ble de rangert som verdens best betalte rcokeband. 

10. juni 1988 stod omsider Europa for tur, da Pink Floyd stod på scenen på Stade de la Beaujoire i Nantes, Frankrike. Allerede 28. januar hadde EMI annonsert de kommende konsertene på en spektakulær måte, da de inviterte til pressekonferanse ombord på restaurantskipet The Tattershall Castle, som lå fortøyd ved Themsen i London. Oppe i luften hang en enorm oppblåsbar ballong, som var inspirert av sengene på coveret til "A Momentary Lapse of Reason". Folk som passerte båten den dagen kunne ikke unngå å legge merke til senga som hang i lufta, og bilder den ble gjengitt i aviser verden over. I tillegg til senga ble tusenvis av rosa ballonger med påskriften "pink" sendt opp i lufta over hele England.

Pink Floyds oppblåsbare seng, med det britiske parlamentet i bakgrunnen, ble et morsomt blikkfang.

I forbindelse med konsertene i Rotterdam, Nederland den 13. og 14. juni kunne publikum glede seg over synet av to fly som drev flyakrobatikk over arenaen. Til tross for at Pink Floyd hadde ønsket dette som et fast innslag på konsertene sine, var det kun i Nederland de fikk lov til å gjennomføre det. 

16. juni holdt Pink Floyd konsert i Vest-Berlin, like ved Berlinmuren. På motsatt side av muren samlet det seg flere hundre østtyskere som også ønsket å høre på konserten. Flere av disse ble arrestert av politiet da de taktfast begynte å rope "riv ned muren".

28. juli fylte Richard Wright 45 år. For å gjøre stas på ham fikk bandet publikum med seg på bursdagssangen, under konserten de gjorde i Lille, Frankrike den dagen. 

Richard Wright på "A Momentary Lapse of reason tour"

Richard Wright startet turneen litt famlende, utrent som han var. Det var derfor Jon Carin som måtte ta mye av ansvaret for at tangentspillet fungerte som det skulle. Men utover turneen ble Wright varm i trøya, og bidro i større grad med sitt kjennetegnende tangentspill - ikke minst på første del av konserten, der bandets gamle låter ble framført. Guy Pratt: "What I never realised until I started playing with Pink Floyd, was just how much of that sound is down to David and Rick. It's all about the musical relationship between those two, the sound of those two communicating with each other."

2. august var det omsider Norge sin tur til å få besøk av Pink Floyd. 20 år for sent vil nok mange si. For med tanke på de over 1000 konsertene bandet hadde gjort fram til da, og alle platene som de hadde solgt i Norge, var det merkelig at de ikke hadde tatt veien hit før. Men da de stod på scenen på Valle Hovin denne tirsdagskvelden, foran 35.000 fans, var alt glemt. For showet de leverte var forrykende, helt fra de startet med "Shine On Your Crazy Diamond", til de avsluttet med ekstranummeret "Run Like Hell". Første halvdel av konserten hadde fokus på bandets siste album "A Momentary Lapse OF Reason", mens siste del fokuserte på bandets klassikere. 

Norsk presse var tilstede på konserten, og de var veldig fornøyd med det de så og hørte. Bla. musikkbladet Det Nye, som mente Pink Floyd var langt bedre enn Bruce Springsteen som hadde konsert på Valle Hovin noen dager forut. Det Nye: "Pink Floyd var best. Ja, de stod faktisk for den mest fullendte stadion-konsert jeg har opplevd. De utfyller det rent musikalske med de herligste lydeffekter, og et fyrverkeri som gir deg tre timer sammenhengende klinkekule-øyne. Allerede før åpningslåten 'Shine On Your Crazy Diamond' inviteres vi inn i den trolske stemningen med nakne fugleskrik og stadig nærmende helikoptere. Formidlet i quadrofoni gjennom fire høytalerberg på like mange kanter av stadion."

Også værgudene var på Floyds side, da sola skinte de timene konserten varte, mens det regnet både før og etter. Det var egentlig meningen at konserten på Valle Hovin skulle holdes 19. august, men den ble flyttet fram to uker.

2. august 1988 gjorde Pink Floyd sin første konsert i Norge noensinne, da de gjestet Valle Hovin, Oslo.

Mens de var i Oslo fant Nick og David også tid til å ta en prat med Vera Kvaal. Intervjuet ble sendt på NRK TV i programmet TopPop, den 15. og 16. september 1988.

Etter konserten i Norge, gjorde Pink Floyd 3 konserter i hjemlandet England, før de igjen satte kurs for U.S.A. der de gjennomførte en 3. runde med konserter i Nord-Amerika. Fra 19. til 23. august gjorde de 5 konserter på Nassau Coliseum på Long Island, New York. Alle disse konserten ble filmet, i tillegg til at musikken ble tatt opp på bånd. Opptakene dannet grunnlaget for konsertvideoen og dobbeltalbumet "Delicate sound of thunder". Låtene ble remixet i Abbey Road studios før de ble gitt ut på plate. En av låtene på plata ble spilt inn i Nassau Coliseum en kveld, uten publikum tilstede, der de terpet på detaljer for å få innspillingen til å bli slik de ønsket.

I november 1987 hadde man gjort opptak av konsertene Pink Floyd gjorde på Omni Coliseum i Atlanta, Georgia, U.S.A. Med tanke på å gi dem ut på plate/film. Men bandet var ikke fornøyd med resultatet, så ideen ble droppet på det tidspunktet. Materialet ble i stedet brukt som B-sider på singler, og som musikkvideoer. Opptakene endte også opp på bootlegen "Pink Floyd: The Calhoun Tapes and Would You Buy A Ticket To This Show".

Videoen "Delicate sound of thunder - Pink Floyd in concert" ble gitt ut som VHS 13. juni 1989. Den ble gjort tilgjengelig på DVD i 2002. I forkant av utgivelsen - den 23. mai, holdt utgiveren Picture Music International en pressekonferanse i London for å promotere videoen. 

Låter som "Yet Another Movie", "Round and Around", "A New Machine", "Terminal Frost", "Welcome to the Machine", "Money" og "Another Brick in the Wall (Part 2), som hadde blitt framført live, ble ikke å finne på denne konsertvideoen. En negativ side ved videoen var at produsent Wayne Isham forsøkte å gi opptakene et kunstnerisk tilsnitt, med bruk av slow-motion filming, soft-focus, og kryssfadinger - noe som ble en irriterende distraksjon for konsertopplevelsen.  

Videoen inneholdt også opptak fra konsertene Pink Floyd gjorde på slottet i Versailles, Frankrike, i juni 1988. 

  "Delicate sound of thunder - Pink Floyd in concert"

Dobbeltalbumet "Delicate sound of thunder" inneholdt imidlertid de fleste av disse låtene. Plata ble gitt ut både på LP, MC og CD, 22. november 1988. Tracklisten på de ulike formatene var litt forskjellig. 

Salgsmessig gjorde plata det brukbart med 11. plass i både U.S.A. og Storbritannia. I Nederland ble det 6. plass, i Australia, Sveits, og New Zealand 4. plass, og Sverige 14. plass. Norge var landet der liveplata gjorde det best, der den nådde en fin 2. plass på VG-lista.

"Delicate sound of thunder" ble også det første rockealbumet som ble spilt i verdensrommet, da de russiske astronautene på romekspedisjonen Soyuz TM-7 hadde den med seg ombord i november 1988 - på kassett. Gilmour, Mason og Wright var tilstede ved oppskytingen av raketten, på Sovjetunionens Baikonur Cosmodrome i Kazakhstan. 

I forbindelse med turneen hadde man trykt opp T-skjorter med påskriften "Pink Floyd - First in space". Og med Pink Floyds musikk spilt oppe i verdensrommet, var det som om budskapet på T-skjorta var profetisk. 

Storm Thorgerson hadde ansvaret for coverdesignet på "Delicate sound of thunder"

9. og 10. mai 1989 var Pink Floyd og deres musikere samlet på New Docklands arena i London, for å forberede 7. og siste runde av turneen - for anledningen omdøpt til "Another Lapse". Mellom 13. mai og 18. juli gjorde de 40 konserter i Europa. Norge ble ikke besøkt denne gangen. I stedet gjennomførte de hele 3 konserter i Stockholm, slik at norske fans måtte dit for å oppleve Pink Floyd.

3. til 7. juni hadde Gilmour og co. gleden av å opptre i Moskva. I utgangspunktet var man skeptisk til kostnaden ved å ta med seg alt sceneutstyret dit, men man lot det stå til. David Gilmour: "We said at the beginning that we weren't going to slim it down, we were just going to do the whole thing."

David Gilmour

I tillegg var konsertene i Moskva gratis. Men bandet fikk dekket kostnadene de hadde i forbindelse med konserten av sovjetiske myndigheter, i tillegg til at de tok ansvar for transporten av utstyret fra Hellas, der hadde spilt rett forut - og deretter til Helsinki i Finland, der neste konsert på turneen skulle avholdes. Russerne stilte med et Antonov militærfly, som på den tiden var verdens største fly. Nick Mason: "It looked fantastic and took the whole set easily."

Hotellet de bodde på i Moskva lå på den Røde plass, og huset KBG agenter, uten at det plaget Gilmour og co. så mye. De ble også invitert til det enorme russiske luftfartsmuseet, som på det tidspunktet var utilgjengelig for de fleste fra Vesten.

15. juli 1989 gjorde Pink Floyd en av sine mest omtalte konserter noensinne, da de opptrådte foran 200.000 mennesker på en flytebrygge i en kanal i Venezia, Italia. Konserten ble også tatt opp, og vist på TV i land som Sovjetunionen, Israel, Jugoslavia, og Øst-Tyskland. Man antar at hele 100 millioner mennesker så konserten i de 23 landene konserten ble vist. Konserten var også kontroversiell, på den måten at myndighetene i Venezia var bekymret for at vibrasjonene fra konsertlyden ville skade de gamle verneverdige bygningene i byen. Det hele endte i et kompromiss, der Pink Floyd gikk med på å redusere lydnivået.

Gilmour ble møtt av nok en utfordring i forbindelse med konserten, da de lokale gondolførerne krevde 70.000 kroner av bandet, ellers kom de til å sabotere showet ved å blåse i fløytene sine under hele konserten. Gilmour ba de om å dra til helvete med kravet sitt - vel vitende om fløytene ville bli overdøvet av bandets lydanlegg. Nick Mason: "I have yet to hear any whistle rise above the noise we can make."

Etter 2 år på veien ble det et antiklimaks for musikerne som hadde deltatt å omstille seg til hverdagen. Tim Renwick: "I came back to earth with a bump."

Tim Renwick

Pink Floyd forlenget "Another Lapse tour" med en konsert, da de året etter - den 30. juni 1990 opptrådte på Knebworth festivalen i Sør-England, foran 125.000 mennesker. Inntektene fra konserten gikk til Nordoff-Robbins Music Therapy Centre. Bandet gadd ikke å bruke for mye tid til øvinger i forkant av denne konserten, ettersom det kun handlet om en opptreden, og de fleste som deltok også hadde deltatt på turneen de foregående årene. Noen endringer i besetningen var det likevel. Candy Dulfer - på den tiden kjent for "Lily was here" (med David A. Stewart), tok over for Scott Page på saksofon. Mens popstjernen Sam Brown ("Stop") og hennes mor Vicki koret. 

Pink Floyd var ikke det eneste store navnet på denne konserten, ettersom både Elton John, Mark Knopfler, Eric Clapton, Cliff Richard, Genesis, Paul McCartney og Tears for Fears deltok - noe som skapte god stemning backstage. Nick Mason: "After two years of touring in isolation, it was a pleasure to see some other people playing, and to have the opportunity to hang around backstage at Knebworth in traditional rock-god style."

Slik Queen hadde gjort 4 år tidligere, ankom Pink Floyd konserten på Knebworth i helikopter.

Mens 1990 ellers ble et rolig år for Pink Floyd, der de valgte å slappe av etter å ha vært ute på turne i flere år, var Roger Waters langt mer aktiv. Han hadde ingen planer om å legge inn årene selv om hans solokarriere på langt nær hadde vært like suksessrik som forventet. I et intervju på denne tiden poengterte han viktigheten av å jobbe videre med det man har tro på - ellers er man ferdig som menneske. Roger Waters: "You can't give up. You have to keep bashing away, or else you're finished as a human being."

Som nevnt satt Roger Waters med rettighetene til bla. konsertoppsetningen av "The Wall". Og i november 1989 inntraff begivenheten som gjorde musikken og historien mer aktuell enn noen gang - Berlinmurens fall. I forbindelse med "The Wall tour" på starten av 80-tallet ble Roger Waters spurt om han noen gang kom til å framføre "The Wall pånytt". Han svarte da at han tvilte på at det kom til å skje: "unless of course the Berlin Wall comes down or something like that."

Også i 1988 ble Waters spurt om han kom til å sette opp "The Wall" igjen. Og igjen ble svaret at han kun kom til å gjøre det om Berlinmuren ble revet ned. 

Historien som lå til grunn for albumet/filmen/konsertoppsetningen "The Wall" hadde mange likhetstrekk med de opplevelsene og følelsene innbyggerne i Vest- og Øst-Berlin hadde hatt i forhold til Berlinmuren. Men der muren hadde vært en mental vegg for Pink, bygd opp av opplevelsene og menneskene han hadde møtt i livet. Var Berlinmuren en vegg for innbyggerne i Berlin, både fysisk og mentalt.

Den kjente komponisten og  dirigenten Leonard Bernstein framførte Beethovens 9. symfoni i Øst-Berlin 25. desember 1989, som en musikalsk markering av Berlinmurens fall. Og delvis inspirert av dette bestemte Waters seg for å sette opp "The Wall" - på Brandenburger Tor, ved Pariser Platz i Berlin. I ruinene av muren som hadde vært. Den offisielle nedrivingen av muren startet i juni 1990.

Waters visste samtidig at en slik konsert ville få enorm oppmerksomhet, og samle svært mange mennesker. Selv om han nektet for det, ønsket han gjennom konserten å vise David, Nick og Richard at han var i stand til å gjøre en større og mer spektakulær konsert enn det de var i stand til. 

Waters hadde også mer edle motiver for å gjøre en slik opptreden. Høsten 1989 ble han forespurt av Mick Woorwood om å sette opp "The Wall", og la overskuddet gå til foreningen Leonard Cheshire's Memorial Fund for Disaster Relief. Woorwood som tidligere hadde vært med og arrangert Live Aid, ville hjelpe Waters med å arrangere konserten. Målet var å samle inn 5 pund for hver person som var blitt drept i krig i løpet av 1900-tallet. Forespørselen kom før nyheten om Berlinmurens fall var blitt kjent. Så i første omgang syslet man med tanken om å holde konserten på Wall Street i New York. 

Også Waters' gamle samarbeidspartnere Gerald Scarfe, Jonathan Park og Mark Fisher - som hadde designet scenen til "Wall" konsertene i 1980/81, ønsket å bidra. I likhet med Waters fraskrev de seg lønn og royalties som de ellers ville hatt krav på. Scenen de bygde opp var hele 26 meter høy, og 200 meter bred. Selv i forhold til Pink Floyd standard, var det enorme dimensjoner det var snakk om.

Den gigantiske scenen som ble bygd opp i forbindelse med konserten "The Wall - Live in Berlin"

Før de kunne begynne med å bygge opp scenen, måtte området - som på den tiden lå brakk, skannes for udetonerte bomber etter krigen. Mens man lette fant man en inngang til en av Hitlers bunkere. 

Waters ønsket å få med seg kjente musikere til å fylle de ulike rollene på scenen, både som sangere, skuespillere og musikere. Men det skulle vise seg å ikke bli så enkelt for Waters å få folk til å takke ja da han spurte dem. Både Eric Clapton, Peter Gabriel, Bruce Springsteen, Rod Stewart, og Joe Cocker takket nei, av ulike årsaker. Med kun 8 uker igjen til 21. juli 1990 - dagen da konserten skulle avholdes, hadde Waters kun fått ja fra de tyske rockerne i Scorpions. Sine gamle bandkolleger i Pink Floyd, som hadde spilt en så vesentlig rolle på "Wall" turneen i 1980, ble ikke spurt. Enda Waters i media snakket om at han kunne tenkt seg å ha med seg David Gilmour. Nick Mason fant i ettertid ut at eks. konene til ham, David og Richard som var invitert til konserten, noe han naturligvis fant merkelig. 

Waters hadde etter hvert mer hell, og fikk tilslutt ja fra folk som Bryan Adams, Cyndi Lauper, The Hooters, Van Morrison, folk fra The Band, Joni Mitchell, Thomas Dolby og Paul Carrack. Også hans backingband The Bleeding Heart Band - med Snowy White og Andy Fairweather-Low i spissen, ble med.

Van Morrison, og Garth Hudson fra The Band på "The Wall - Live in Berlin"

Første gang Waters ringte Carrack - som hadde deltatt på Waters' siste turne, var det ikke for å spørre om han ville delta, men for å få telefonnummeret til Huey Lewis. Roger Waters: "You're not famous enough." Men da andre som skulle delta ikke stilte opp, ble Carrack hentet inn på kort varsel. Han fikk gleden av å framføre "Hey You" - fra baksiden av veggen som var bygd opp på scenen.

Åpningssporet "In the Flesh" ble framført av Scorpions. Til å kore på "Bring the boys back home" hadde Waters fått med seg Group of Soviet Forces in Germany - som navnet tilsa var dette et kor satt sammen av sovjetiske soldater stasjonert i Øst-Tyskland. Cyndi Lauper sang på "Another Brick in the Wall Prt.2", mens Thomas Dolby framførte en synthsolo på samme låt. Dolby som på starten av 80-tallet ble framstilt som en "synthnerd" - med sitt litt 'merkelige' utseende, hadde også rollen som læreren i stykket.

Cyndi Lauper og Thomas Dolby. Sistnente hadde rollen som "The Headmaster". 

Mick Jaggers eks kjæreste Jerry Hall hadde rollen som groupien som blir med Pink opp på rommet, en rolle mange vil si at hun passet bra til. 

Bryan Adams framførte "Empty spaces" / "What shall we do now?" sammen med Roger Waters. Adams spilte også "luftgitar" på "Young Lust".

Waters' Bleeding Heart Band bestod for anledningen av musikerne Rick DiFonzo, Snowy White, Andy Fairweather-Low, Peter Wood, Nick Glennie-Smith, Graham Broad, Stan Farber, Joe Chemay, Jim Haas, og John Joyce.

Bilde tatt av Roger Waters' Bleeding Heart Band i forbindelse med konserten i Berlin.

Ikke alle var like heldig i sin framføring av låtene, som på de 10 1/2 årene som var gått siden "The Wall" ble gitt ut hadde utviklet seg til å bli klassikere som folk hadde et sterkt forhold til. Verken Joni Mitchell ("Goodbye Blue sky") eller Van Morrison ("Comfortably Numb") klarte å gi publikum noen stor opplevelse, selv om Van Morrisons versjon av "Comfortably Numb" har blitt brukt i flere filmer ("Departed", "Sopranos").

Sinead O'Connor surnet da hun ble bedt om å mime til "Mother" pga. en strømfeil som gjorde at lyden ikke var slik den skulle. Roger Waters: "Everyone was fabulous to work with. All except Sinead O'Connor."

Heldig var det heller ikke at Waters gikk på scenen i full naziuniform, da han tok rollen som Pink i "Waiting for the Worms". Minnene fra nazistenes herjinger var fortsatt sterke hos mange av de som var tilstede på konserten. Og på en kveld der man først og fremst skulle minnes ofrene etter krigens herjinger, ble dette litt pinlig - selv om de fleste visste bakgrunnen for Waters' antrekk, med bakgrunn i historien som lå til grunn for konserten. Roger Waters: "Everybody understands that that's satire."

Roger Waters i 1990.

"The Wall - Live in Berlin" ble avsluttet på en fin måte med vakre "The Tide is turning (after Live Aid)" fra "Radio K.A.O.S.". Innholdet i teksten om fortsatt tro på menneskeheten passet bra denne kvelden.

Med hele 250.000 mennesker samlet foran scenen på Pariser Platz, og med oppimot en milliard mennesker som bivånet konserten via TV skjermen, var "The Wall - Live in Berlin" en kjempesuksess. Men for at målet om å tjene inn 500 millioner pund skulle bli realistisk, var det viktig at også det doble livealbumet, og videoen fra konserten solgte bra. Men slik skulle det ikke gå. Albumet nådde ikke høyere enn 27. plass i Storbritannia da det ble lagt ut for salg 10. september 1990. I U.S.A. hvor den opprinnelige utgaven av "The Wall" hadde vært en stor suksess, ble det kun 56. plass. Heller ikke vi nordmenn var så begeistret for 1990 utgaven av "The Wall". Her nådde den ikke høyere enn 17. plass.

Kritikerne var heller ikke så positiv til plata: "Til tross for endel fine øyeblikk, bidrar den ikke til annet enn et ønske om å ta fram originalplata i stedet."

Da David Gilmour ble spurt om hva han syntes om konserten, vendte han tommelen ned. I tillegg til at han stilte spørsmålstegn ved Waters' motivasjon for å arrangere den. David Gilmour: I suspect that the motivation for putting 'The Wall' show on in Berlin was not charitable."

Dobbeltalbumet "The Wall - Live in Berlin", som ble gitt ut i september 1990.

På samme tid som Waters var opptatt med oppsetningen av "The Wall" i Berlin, ble han separert fra sin kone Carolyn Christie, som han hadde vært sammen med siden 1976. Årsaken til bruddet var at Waters hadde møtt den amerikanske skuespilleren Priscilla Philips. Han ble formelt skilt fra Carolyn i 1992, og i 1993 giftet han seg med Pricila. I 1997 fikk de sønnen Jack Fletcher.

Roger Waters og kona Priscilla Philips.

Mens Waters var opptatt med Berlin konserten, hygget David, Nick og manager Steve O'Rourke seg med deltakelse i Carrera Panamerica Sports car race i Mexico. For å finansiere deltagelsen i racet hadde O'Rourke solgt rettighetene til filmen som de planla å spille inn samtidig som de var der nede - med fokus på deres deltagelse i billøpet. Nick Madon: "The plan was that the film would underwrite most, if not all of the costs, up front. Here was a chance, we thought, to have a lot of fun  - and get some help paying for it."

Gilmour og O'Rourke var ute for en ulykke der nede, da bilen Gilmour kjørte for ut av veien, og havnet over en voll. Gilmour ble mørbanket, mens manageren som var passasjer i bilen, fikk en skade i foten. Nick Mason: "On seeing the wreckage of the car the next day, I realised how incredibly lucky both of them had been to escape so relatively light."

Nick Mason og hans kamerat Valentine Lindsay ble nummer 6 i billøpet.

Glad over å være i live dro de hjem til England, der et soundtrack til filmen ble spilt inn, i tillegg til at filmopptakene ble redigert. Pga. ulykken ble de nødt til å returnere til England raskere enn det det som var tenkt. Man måtte derfor gjøre noe av filmingen i London, og gi opptakene en "meksikansk touch".

"La Carrera Panamericana" ble gitt ut som VHS film, i april 1992. Til tonene av PF låter fra "A Momentary Lapse of reason" fikk fansen se 65 minutt med filmopptak av mange flotte biler, der to av dem ble kjørt av Nick og David. 

David Gilmour i San Luis, Potosi, Mexico, i forbindelse med billøpet "La Carrera Panamericana"

Til filmen hadde man også spilt inn 6 nye spor, der instrumentalene "Pan Am Shuffle" og "Carrera Slow Blues" var skrevet av Gilmour, Mason og Wright i felleskap - som de første Pink Floyd låtene Wright hadde vært med og skrevet siden 1975. Med seg på innspillingen av plata hadde de også Gary Wallis, Jon Carin og Guy Pratt - musikere som alle hadde deltatt på bandets siste turne. Innspillingen ble gjort i Olympic studios i London. Nick Mason: "In much the same way that we created 'Obscured by Clouds', the whole piece was concocted (forberedt) during sessions in the large studio at Olympic."

Ettersom det ikke var snakk om en ordinær PF utgivelse, kunne de slappe litt mer av, og i større grad la innspillingen bære preg av jamming. Måten de 6 jobbet på under denne innspillingen kom de til å ta med seg når de etter hvert skulle i gang med en ny Pink Floyd plate.

"La Carrera Panamericana"ble ikke gitt ut på plate. Senere ble likevel låtene å finne på bootlegen "A Tree Full of Secrets".

VHSen "La Carrera Panamericana", som inneholdt ny musikk fra Pink Floyd.

Mellom 1988 og 1992 deltok Gilmour på innspillingen av en lang rekke plater med kjente artister. Slik som "Stop": Sam Brown, "Flowers in the Dirt": Paul McCartney, "Sensual World": Kate Bush, "Transverse City": Warren Zevon, "1234": Propaganda, "Other Voices": Paul Young, "One": Elton John, og "Tourism": Roxette (Gilmour var med og skrev Roxette låta "So far away"). 

Waters hadde gitt ut "Radio K.A.O.S." i juni 1987, og allerede i oktober det året hadde han tatt med seg musikerne i Bleeding Heart band" til Nassau, hovedstaden på Bahamas i Karibien, for å starte arbeidet med en ny plate. I utgangspunktet hadde Waters tenkt at dette skulle være en oppfølger til historien fra "Radio K.A.O.S."  - med fokus på den påvirkning og effekt media kan ha på oss. Denne gang flyttet han fokus fra radio over til TV. Tittelen på plata - "Amused to Death", var inspirert av Neil Postmans bok "Amusing ourselves to Death". Boka var en kritikk av TV, og kulturen som var bygd opp rundt den.

Waters så for seg et tenkt besøk fra rommet, der aliens vil lure på hvorfor vi valgte å oppgi vår særegenhet - kulturelt og spirituelt, til fordel for den virkelighet vi ble presentert for gjennom TV skjermen. Billedlig lar vi oss more av det vi får presentert, selv om det betyr slutten for vår eksistens.

Waters' plate "Amused to Death" var inspirert av boka "Amusing ourselves to Death".

Innspillingen av plata ble satt på vent inntil Waters og bandet var ferdig med  "Radio K.A.O.S. tour". i 1988 og 1989 jobbet Waters videre til han pånytt måtte ta en pause i forbindelse med "Wall - Live in Berlin".

Noen som ikke var like positiv til "Radio K.A.O.S. Part 2", var plateselskapet EMI. De syntes ikke det var noen god ide å lage en oppfølgerplate til noe som for dem hadde vært en salgsmessig fiasko. Waters på sin side følte at EMI hadde valgt å bruke ressursene sine på Pink Floyd, og ikke på ham som soloartist. Det endte med at Waters gikk over til Columbia - selskapet som representerte Pink Floyd i USA.

Ikke før i 1992 var Waters og bandet ferdig med innspillingen av "Amused to Death". Da var det gått 5 år siden Waters hadde skrevet de første låtene til plata, og både medias fokus, og musikalsk lydbilde hadde endret seg. Så Waters valgte å skrive om flere av låtene på plata. Ikke minst pga. hendelser som Golfkrigen og massakren på Tiananmen (Den Himmelske freds plass) i Beijing, Kina.

 Waters brukte disse hendelsene som utgangspunkt for vurderingen av medias rolle - og vårt forhold til det vi fikk presentert. Ble krigens forferdelige lidelser presentert som underholdning i de tusen hjem, eller fylte media rollen som formidlere av viktig informasjon? 

Roger Waters: "I became interested in this idea of television as a two-edged sword, that it can be a great medium for spreading information and understanding between peoples, but when it's a tool of our slavish adherence to the incumbent philosophy that the free market is the god that we should all bow down to, it's a very dangerous medium. Because it's so powerful."

Ifølge Waters fylte media sin rolle som viktige videreformidlere i forbindelse med en TV dokumentar om 1. verdenskrig, der veteraner fra krigen fortalte om sine opplevelser, bla. hvordan de forsøkte å redde en medsoldat. Disse intervjuene ble brukt i åpningslåta "The Ballad of Bill Hubbard".

Mye av albumet var sentrert rundt "What God Wants", som var delt inn i 3 partier. Del 1 ble gitt ut som singel, uten å nå opp andre steder enn i Norge (9. plass).

Roger Waters i 1992.

"What God wants" var en kraftfull låt, med kritikk av dogmatisk religion - som ifølge Waters var hyklersk. Den var også en kritikk mot President Bush, som hevdet at han hadde Gud på sin side i Golfkrigen - som om at amerikansk seier i krigen var Guds ønske. BBC radio nektet  å spille den kontroversielle låta, noe som opprørte Waters.

Det var en lang rekke kjente musikere som deltok på innspilligen av "Amused to Death", i tillegg til musikerne han omga seg med i Bleeding Heart Band. Michael Kamen bidro til et storslått preg på flere av låtene, med sine arrangement. Mens dyktige musikere som John Patitucci, Randy Jackson, Steve Lukather, Don Henley (sang duett med Waters på "Watching TV") og Rita Coolidge, bidro til det flotte lydbildet på plata. Gitarist Snowy White deltok ikke på plata, i stedet hadde Waters hentet inn en av de dyktigste gitaristene som fantes - i gitarlegenden Jeff Beck. Hans gitarspill hadde en detaljrikdom og fylde som var like bra som det beste David Gilmour hadde gjort. Som nevnt var det Beck Waters opprinnelig hadde ønsket å ha med seg i bandet på slutten av 60-tallet, da Syd Barrett var på vei ut.

"Amused to Death" ble prdusert av Waters sammen med Patrick Leonard, noe som var litt overraskende med tanke på at Leonard hadde vært med på innspillingen av "A Momentary Lapse of Reason" med Pink Floyd. Også Leonards barn Jessica og Jordan deltok på plata (på "Too much rope").

Platas tema ble uttrykt i platecoveret, med en ape som sitter og kikker i TV skjermen, der apekatten var ment å symbolisere menneskene som ukritisk lar media styre deres virkelighetsoppfatning.

"Amused to Death" fra 1992.

"Amused to Death" ble lagt ut for salg 7. september 1992. Og den umiddelbare reaksjonen blant musikkritikere og fans var at dette var dette var et album som kvalitetsmessig var på nivå med det beste Pink Floyd hadde laget. Platas filosofiske tema fenget lytteren. Og detaljrikdommen i lydbildet, med de mange lydeffektene (som kom til sin rett om man hadde gode høytalere) var slik man hadde latt seg inspirere og glede seg over på "Dark Side of the Moon". Selv mange år etter blir "Amused to Death" hyllet på forum rundt om, bla. på VGnett. På Rateyourmusic er dette plata med høyest rating, blant Waters' soloutgivelser. Mange mener at "Amused to Death" hadde den substansen i seg som "A Momentary Lapse of Reason" hadde manglet. 

Waters selv var veldig godt fornøyd med plata, og rangerte den på linje med "Dark Side of the Moon" og "The Wall".

Salgsmessig gikk det også brukbart. I Storbritannia ble det 8. plass, som var det beste Waters oppnådde med en soloutgivelse. I USA ble det 21. plass, i New Zealand 6. plass og i Sverige 10. plass. Norge var landet der albumet solgte best, der den nådde 2. plass på VG-lista, i september 1992.

Waters mente at plata ville solgt i 10 millioner eksemplarer hadde det vært et Pink Floyd album, og ikke 2 millioner som salget endte opp på. 

Etter utgivelsen av "Amused to Death" valgte Waters å tre ut av medias fokus. Han hadde vurdert å dra på turne med materialet fra plata, men pga. hans skuffelse over det litt labre salget, valgte han å la det være.

Deretter skulle gå hele 10 år før Waters hadde noe nytt materiale å presentere - og 7 år før han igjen dro ut på turne. I disse årene valgte han å fokusere på familien, i tillegg til at han jobbet videre med nytt materiale. 

11. oktober 1992 gjorde Nick Mason og David Gilmour en opptreden sammen den . Anledningen var veldedighetskonserten Chelsea Arts Ball som ble arrangert i Royal Albert Hall. Med seg på scenen hadde de også Richard Wright. 

I november 1992 ble Pink Floyd boksen "Shine On" gitt ut av EMI. Boksen inneholdt 8 CDer, der 7 av dem var tidligere studioalbum som var remastret digitalt av James Guthrie. De 7 albumene som ble valgt ut - fordi noen mente de representerte bandet best, var "A Saucerful of Secrets", "Meddle", "Dark Side of the Moon", "Wish You were Here", "Animals", "The Wall", og "A Momentary lapse of reason". PF klassikere som "The Piper at the Gates of Dawn" og "Atom Heart Mother" ble dermed utelatt. Den siste CDen i boksen inneholdt bandets første singler, der også "Candy and a Currant Bun" var tatt med. Låta var i sin tid B side på  "Arnold Layne" - bandets første singel.

I forbindelse med utgivelsen av boksen benyttet media sjansen til nok en gang å fiske i rørt vann, og Gilmour og Waters hadde ikke noe imot å komme med nye negative uttalelser om den andre parten. Gilmour hevdet bla. at det var han som hadde gjort mye av basspillet på Pink Floyds plater, som Waters var kreditert for. 

Pink Floyd boksen "Shine On"

Samtidig som Waters tok en pause fra musikkindustrien, valgte Nick, Richard og David å starte arbeidet med en ny Pink Floyd plata, i januar 1993. De tre møttes i Britannia Row - bandets eget studio, som nå framstod i en langt mer innbydende forfatning enn den bunkersen den minnet om på slutten av 70-tallet.

Med de kontraktsrettslige problemstillingene løst, kunne bandet konsentrere seg om musikken. I stedet for å bruke tid på telefoner fra advokater, og møtevirksomhet. Ingen av dem hadde skrevet låter, eller hadde med seg ideer til innspillingen.

Dessverre kunne ikke Nick og David gi Richard kredit som fullverdig medlem av bandet, pga. klausulen som fortsatt gjaldt. Likefullt var navnet hans skrevet sammen med navnet til Nick og David, på første siden av innersleevet på plata - da den kom ut, mens de andre musikerne ikke var nevnt her.

De tre holdt på for seg selv noen dager før også andre musikere ble invitert til å bli med. Guy Pratt var den første som ble invitert. Han syntes det var stort å skulle få lov til å delta på en Pink Floyd plate - bandet han hadde digget siden han var liten. Likefullt ble ikke deltagelsen på plata slik han hadde trodd og håpet. For Gilmour ønsket å gjøre det meste av basspillet selv, uten hjelp fra Pratt. Ifølge Pratt måtte han trygle Gilmour om å få lov til å spille på i hvert fall noen låter. 

Guy Pratt: "David was going to play all of the bass on 'The Division Bell', because he usually plays bass on his records. I just had to point out to him that if I didn't play bass on the album anywhere, then I'd look a complete twat, so he let me play on a few songs."

Etter hvert ble også bandets andre turnemusikere involvert i innspillingen. Slik som Jon Carin, Gary Wallis, Tim Renwick, Sam Brown, og Durga McBroom. De børstet også støvet av saksofonisten Dick Parry (på "Wearing the Inside out"), mannen som hadde vært så sentral på "Dark Side of the Moon". Parry hadde siden sist jobbet som hovslager i mange år før han valgte å ta opp saksofonen igjen. 

Saksofonisten Dick Parry fotografert på "Division Bell tour".

På produsentsiden fikk de med seg Andy Jackson, som tidligere hadde jobbet med Pink Floyd på "The Final Cut",  filmmusikken til "The Wall", og "A Momentary Lapse of Reason". Også Bob Ezrin deltok, denne gang som medprodusent. Michael Kamen som hadde deltatt på "The Wall" og "The Final Cut" var med denne gangen også, der han tok seg av strykerarrangementene på plata.

Nick Mason: With Bob Ezrin on board again, and the friendly face of Andy Jackson handling the engineering, it was a familiar rather than untested team."

I Britannia Row improviserte de, for å få ideer til nye låter. Bla. gjorde Gilmour opptak av Wrights tangentspill, noe som skapte grunnlaget for det som kom til å ende opp som 3 ulike låter. Mange av låt-ideene ble til gjennom Richards improvisasjoner på keyboardet. Nick Mason: "Each improvisation represented a kick-start to the creative process."

Etter 2 uker hadde de spilt inn utkast til hele 65 låter. i tillegg til en lang rekke riff og musikalske mønstre. På et tidspunkt vurderte de å gi ut to album i stedet for et, for å gjøre mer av musikken tilgjengelig. Bla. vurderte de å gi ut et album kalt "The Bigg Spliff", med ambient stemningsmusikk, basert på Richards lek på tangentene. Nick Mason: "We eventually ende up with enough left-over material that we considered releasing it as a second album, including a set we dubbed 'The Big Spliff'. The kind of ambient mood music that we were bemused to find being adopted by bands like The Orb."

I årene etter kom "The Big Spliff" til å figurere som en av Pink Floyds 'lost album', på samme måte som "Spare Bricks". Og noe av dette materialet fant veien til bootleg markedet. Først i 2014 ble deler av plata gjort tilgjengelig på en ordinær utgivelse.

Deretter foretok de en avstemning blant alle involverte, om hvilke låter de likte best. Richard "saboterte" avstemningen ved å gi sine bidrag 10 poeng (topp score), mens de andres bidrag fikk 0 poeng. Nick Mason: "Rick misinterpreted the democratic principles underlying the voting system." Dette førte til at man måtte justere stemmesystemet slik at det ble mer riktig. 

Etter denne avstemningen ble listen med låter redusert til 27. 

Deretter flyttet de innspillingen til Gilmours husbåt Victoria, der så mye av "A Momentary Lapse of Reason" var spilt inn. Fra februar til mai 1993 fortsatte de arbeidet med å finne fram til låtene som tilslutt kom til å ende opp på den nye platen. Noen av ideene som ble valgt bort, ble i stedet inkorporert  i andre låter. Det endte med at Gilmour og co. fullførte innspillingen av 15 låter, der 11 av dem ble å finne på albumet. 

Hele 5 av de 11 låtene var skrevet av Richard Wright - enten alene, eller sammen med Gilmour. Wright hadde ikke vært kreditert som låtskriver på en Pink Floyd plate siden "Wish You Were Here". 

Gilmour skrev 5 låter alene, og en sammen med Bob Ezrin ("Take It Back"). Selv om Gilmour/Wright skrev låtene, skrev de ikke alle tekstene til låtene. På "A Momentary Lapse of Reason" hadde Pink Floyd blitt beskyldt for å ha intetsigende tekster. Og langt unna den standarden man hadde blitt vant til fra Waters tiden. Det ble derfor bestemt at man skulle hente inn ekstern hjelp fra annet hold denne gangen. En av de som ble invitert til å bli med, var Nick Laird-Clowes fra Dream Academy. Gilmour og Laird-Clowes hadde utviklet et vennskap under innspillingen av Dream Academys debutalbum. Her hadde Laird-Clowes vært med og skrevet "Life In A Northern Town" - en av de fineste øyeblikkene fra 80-tallet. På Pink Floyds plate var han med og skrev teksten til "Lifes Apart" og "Take It Back".

Nick Laird-Clowes fra Dream Academy var med og skrev tekster til låtene på "The Division Bell".

En annen som var med og skrev teksten til "Take It Back" var David Gilmours nye kjæreste Polly Samson. De to hadde møttes under en middag, og senere pånytt under en U2 konsert. Samson er en markant person som gjennom som sitt virke som forfatter av bøker og noveller har gjort seg bemerket i England, uavhengig av hennes forhold til Gilmour. Hennes far var engelsk med tysk bakgrunn, mens moren var kinesisk. 

Gilmour og Samson ble gift i 1994, og sammen har de tre barn: Joe, Gabriel, og Romany.

David Gilmour sammen med kjæresten Polly Samson.

I utgangspunktet ønsket ikke Polly å bidra som tekstforfatter på plata, hun ønsket bare å motivere David, og hjelpe ham til å komme i gang ved å gi ham ideer til tekster. Bla. var det hun som fikk David til å sette seg ned og reflektere over barndommen i Cambridge, og bruke tiden derfra som utgangspunkt til teksten til "High Hopes". Gilmour likte kjærestens bidrag, og ønsket at hun skulle involvere seg mer, noe hun gjorde. David Gilmour: "She helped me get started on 'High Hopes', but it quickly became obvious that it was better if she took part. She tried not to take part at first, but I wanted her to and she did."

Komponeringen av "High Hopes" ble et vendepunkt på innspillingen. På samme måte som "Learning to Fly" hadde vært det på "A Momentary Lapse fo Reason". Den viste at de fortsatt var i stand til å skrive gode låter med et umiskjennelig Pink Floyd preg. Den fungerte også som en inspirasjon for det videre arbeidet med plata. Bob Ezrin: "It pulled the whole album together. It was the most emotionally complete and clear song we had."

Som nevnt endte "High Hopes" opp som en selvbiografisk låt, og som et høydepunkt på albumet, der Gilmour ga lytteren et innblikk i hans barndoms Cambridge. David Gilmour: "I suppose, my, it's autobiographical really, I suppose I'd have to say on that one, it's about my life, Cambridge life, and my childhood, I suppose."  

"High Hopes" hadde også en link til tidlig Pink Floyd, der kirkeklokkene i starten på låta kunne ligne på starten på "Fat Old sun" (som Gilmour skrev) til "Atom Heart Mother". Kvitringen og lyden av bier kunne minne om "Grantchester Meadows" fra "Ummagumma". Manager Steve O'Rourke som lenge hadde drømt om å få delta på en Pink Floyd plate, fikk muligheten til det på "High Hopes", da stemmen hans er å høre i telefonsamtalen på slutten av låta.

Foruten "High Hopes" og "Take it Back" var Samson kreditert som tekstforfatter på låtene "Keep Talking", "Lost for Words", "A Great day for Freedom", "Poles apart" og "What do you want from me". De andre i spillegruppen og bandets management var ikke like begeistret for Polly - både fordi hun var en kvinne i et mannsdominert miljø, og pga. hennes direkte væremåte. 

En som var enda mer negativ til at Gilmour lot kona delta som tekstforfatter på plata, var Roger Waters: "Lyrics written by the new wife? I mean, give me a fucking break! Come on."

Anthony Moore som hadde hjulpet Gilmour med tekster til 3 av låtene på "A Momentary Lapse of Reason", var med og skrev teksten til "Wearing Inside out". Richard Wright skrev melodien til låta, i tillegg til at han sang på den på plata. Her uttrykte han en tristhet og sårbarhet som mange mente kom rett fra hjertet. "Wearing Inside Out" var den eneste sporet på plata som Gilmour ikke var involvert i, verken som sanger eller som låtskriver. 

Richard Wright som hadde følt seg litt fremmedgjort på innspillingen av "AMLOR", pga. den lange tiden som var gått siden han sist var involvert i innspillingen av en Pink Floyd plate, følte seg mer på hjemmebane denne gangen. Nick Mason: "I think that Richard in particular felt significantly more integrated in the process this time, compared to "AMLOR". It was nice to have him back."

David Gilmour var godt fornøyd med å få muligheten til å jobbe tett sammen med Nick og Richard igjen, på en måte de ikke hadde gjort på mange år. David Gilmour: "What was really nice about the recording, was that myself and Nick and Richard came together and worked well as a unit in a way that we hadn't done for many, many years." 

Gilmour hadde i utgangspunktet ikke tenkt at "The Division Bell" - som plata ble hetende, skulle være et konseptalbum. Men etter å ha kommet opp med låter som "Keep Talking" og "Lost For Words", ble det klart at det kom til å bli et slags konseptalbum likevel, med kommunikasjon som det sentrale tema. Gilmour reflekterte over viktigheten av å kommunisere med hverandre, og at man gjennom det ville unngått mange problemer. Noe han selv hadde fått erfare i forhold til Roger Waters.

Jon Carin var opptatt av at man burde prøve å gjenskape Pink Floyds 'originale' sound på "The Division Bell", og for å få til det ønsket han å bruke bandets gamle keyboards. Han fikk overtalt Gilmours gitartekniker Phil Taylor til å hente ut de gamle instrumentene fra lageret der de var oppbevart. Bla. et farfisa orgel. Disse ble brukt på bla. "Take it Back" og instrumentalen "Marooned".

I forkant av sommerferien i 1993, flyttet de innspillingen til Olympic Studios i Barnes, der de i en ukes tid jobbet med låtene som var valgt ut for plata.

18. september 1993 tok de seg en pause fra arbeidet, for å gjøre en opptreden på en veldedighetskonsert i Cowdray Park, Midhurst, sammen med band som Genesis, Queen og Eric Clapton. Som den eneste konserten de gjorde det året.

Det var stor uenighet om hva plata de spilte inn skulle hete, Nick foreslo "Down to Earth", mens David mente plata burde hete "Pow Wow". Det var først da Pink Floyd fan Douglas Adams ("The Hitchhiker's Guide to the Galaxy")  foreslo at de burde kalle plata "The Division Bell", at de kunne enes om noe. 

"The Division Bell" var hentet fra teksten til "High Hopes": "Our thoughts strayed constantly and without boundary. The ringing of the division bell had begun." 

'Division bell' er ellers et uttrykk som blir brukt i Det britiske parlamentet, der denne bjellen blir brukt til å kalle inn medlemmer av kammeret til avstemning. Nick Mason var irritert over at de ikke hadde kommet på navnet selv, særlig ettersom den var hentet fra en av deres egne tekster. Nick Mason: "The real irritation was that it was a phrase contained within the excisting lyrics - we really should have read them more carefully."

Ideen til platetittel kom kvelden før EMI hadde satt deadline for når de måtte ha navnet.

Oppdraget med å lage coverillustrasjoner til "The Division Bell" gikk (naturligvis) til Storm Thorgerson. Og som tidligere hadde han en ide til cover som han trodde ville fungere som et godt blikkfang på plata. Han tok utgangspunkt i statuene på Påskeøya, og fikk kreert to 3 meters høye figurer, som kunne ligne på ansikter i profil. Disse ble satt opp mot hverandre på et jorde i Ely - et sted som ligger i nærheten av der Gilmour vokste opp, slik at det så ut som om de pratet med hverandre. Om man så de to profilansiktene som en, kunne det se ut som et 3. ansikt. Ifølge Thorgerson skulle dette være det "fraværende" ansiktet, som skulle symbolisere Syd og Roger (som ikke lenger var der).

De to ansiktsprofilene, som til sammen utgjorde et 3. ansikt.

"The Division Bell" ble lagt ut for salg 28. mars 1994. I den anledning holdt Pink Floyd to pressekonferanser for å promotere plata. Den første ble holdt på Kystvaktstasjonen i Elizabeth City i Nord-Carolina, U.S.A. den 10. januar 1994, mens den andre ble avholdt i London den 21. mars. Ved begge anledninger ble det bygd luftskip (Skyship 600 og A60) som de fløy over U.S.A. og England med. Ombord hadde de med seg journalister og andre inviterte gjester. Luftskipene var malt med sterke farger, slik at de som så de ikke kunne være i tvil om linken til Pink Floyd.

Det ene luftskipet Pink Floyd fikk laget i forbindelse med utgivelsen av "The Division Bell".

"The Division Bell" fikk blandet mottagelse i musikkpressen. Noen likte plata, og påpekte at de her hadde funnet tilbake til lydbildet fra midten av 70-tallet, bla. på "Poles Apart" og instrumentalen "Cluster One". I tillegg var tekstene bedre og mer forståelige. Flere av låtene startet med abstrakt keyboardspill, slik man kjente det fra "Wish You Were Here". De fleste var enig om at "High Hopes" var platas høydepunkt, mens "Keep Talking" ble brukt som eksempel på det motsatte. Også "What do you want from me" og vakre "A Great day for Freedom" ble omtalt på en positiv måte.

Heller ikke Guy Pratt hadde sans for "Keep Talking", da han syntes den var for rotete. Guy Pratt: "I find it unlistenable, it's a great mess."

Kritikerne av plata påpekte at Gilmour hadde lagt inn for mange gitarsoloer, som ikke engasjerte lytteren. De mente også at plata var uengasjerende, som om bandet ikke hadde lagt sjelen sin i den. Roger Waters slaktet den (naturligvis). Han mente det var en hån at "The Division Bell" ble presentert som en Pink Floyd plate. Roger Waters: "It was an awful record."

Stuart Maconie i den store musikkavisen Q Magazine var mer positiv til "The Division Bell": "Musically, it's thart immutable (uforanderlig) Floyd style, awash with reminders and back-references."

I en større avstemning på VGnett havnet "The Division Bell" på 4. plass i en avstemning over de beste Pink floyd platene, bak "DSOTM", "The Wall" og "Animals". På Rateyourmusic havner plata langt ned på listen, men foran album som "More", "The Final Cut" og "A Momentary Lapse of Reason".

Selv var David Gilmour godt fornøyd med plata, han mente det var den mest ekte PF utgivelsen siden "Wish You Were Here". David Gilmour: "I'm really really happy and proud of this album."

Han hadde ikke noe imot at folk påpekte at Pink Floyd ikke fulgte med i tiden, i forhold rocken som ellers var populær på denne tiden, slik som grunge. David Gilmour: "The Floyd is a big old lumbering beast, but it's my old lumbering beast, and I like it."

Nick Mason var godt fornøyd med lydbildet på plata, og arbeidet som hadde blitt gjort under innspillingen av den. Nick Mason: "The album feels much more home-made, very much as a band playing together in one space."

Richard Wright var ikke like fornøyd. Han mente innspillingen ikke hadde tatt den retningen han hadde håpet på. Bla. hadde han ønsket seg en mer tematisk plate, slik de pleide på 70-tallet. Richard Wright: "I liked the record, but it was also frustrating."

Produksjonsmessig var "The Division Bell" en glimrende plate med mange fine detaljer - til glede for lydfrikene. Slik som i "Take it Back". Den var mer lavmælt og ettertenksom enn hva Pink Floyds tidligere album hadde vært (webmaster). Den fungerte også som en bro mellom klassisk Pink Floyd, og "kravet" til et mer moderne lydbilde.

Til tross for kritikken, ble "The Division Bell" nominert til "Best album by a British artist" på Brit Awards i 1995. Og på Grammy awards (amerikanernes "spellemannspris") vant de prisen for Best Rock Instrumental Performance for "Marooned".

"The Division Bell", med det markante albumcoveret.

Salgsmessig ble plata en stor suksess, med 1. plass i både U.S.A. (4 uker på topp), Storbritannia (4 uker) og Norge (5 uker). I tillegg gikk plata til topps i land som Australia, Østerrike, Frankrike, Nederland, New Zealand, Sverige, og Sveits. Plasseringsmessig endte dermed "The Division Bell" opp som det mest suksessrike albumet Pink Floyd noensinne ga ut, foran "The Wall".

Det ble gitt ut to singler fra "The Division Bell", med "Take It Back" og "High Hopes"/"Keep Talking" (dobbelsingel). Ingen av dem klarte å markere seg på listene rundt om. I Storbritannia ble det 23. og 26. plass for de to singelutgivelsene.

Til "Take take it Back" ble det laget en "state-of-the-art" musikkvideo, der man tok utgangspunkt i tekstlinjen "I push her to the limit to see if she will break". I låta handlet dette om forholdet mellom en kvinne og en mann, mens i videoen lot man denne tekstlinjen beskrive menneskets forhold til vår vakre planet, og hvordan vi piner den til den til slutt gir etter og dør. 

Også videoen til "High Hopes" holdt høy kvalitet, der den viste mange av de stedene som Gilmour hadde i tankene da han skrev teksten til låta, slik som Fenland i Cambridgeshire. Det var også referanser til steder knyttet til Syd Barrett og Roger Waters. Senere ble videoen brukt som en sceneeffekt, og spilt for publikum under turneen som fulgte plateutgivelsen. 

"Take it Back" og "High Hopes" ble gitt ut som singler fra "The Division Bell".

I enkelte land ble også "What do you want from me" og "Lost for Words" gitt ut som singler.

Med en suksessrik turne å se tilbake på, og en ny plate ute, var det naturlig for Pink Floyd å starte planleggingen av en ny verdensturne. Dette ble gjort parallelt med at innspillingen av "The Division Bell" ble avsluttet. 

Denne gangen slapp Nick og David å bruke egne sparepenger til å finansiere turneen. Og økonomisk var de nå i stand til å gjøre den så storslagen som de selv måtte ønske. Og storslagent ble det, med 200 mennesker involvert. Man måtte leie inn et russisk militærfly, og to Boeing 747 fly, bare for å kunne transportere scenesettene fra England til U.S.A. 

Selv om man hadde finansene i orden, ble Volkswagen hentet inn som sponsor, noe Gilmour beklaget i ettertid. Han hadde nok turneen fra 1974 friskt i minne, der softdrinkleverandøren Gini som var sponsor, satte sitt preg på turneen mer enn de kunne like. David Gilmour: "Having our name allied to Volkswagen is something I have no taste for." Heller ikke Nick Mason var så begeistret for bruken av en ekstern sponsor: "There is a danger that sponsorship can dilute the creative stengths."

Mer positivt var det at det bilinteresserte bandet fikk mulighet til å besøke Volkswagen fabrikken, og delta i utformingen av en egen VW Pink Floyd golf - en bil som var utstyrt med en oppgradert bilstereo, og Pink Floyd logoer foran og bak. Motoren var også mer miljøvennlig enn det som ellers var vanlig på den tiden. Nick Mason var fornøyd med både bilen, og mottagelsen den fikk hos bilkjøperne: "The final product was a more than worthwhile exercise - the car even sold quite well in Europe."

Pink Floyd golfen, og en Volkswagen reklame i forbindelse med lanseringen av bilen.

Tony Howard ble ansatt som turnemanager på "Division Bell tour". I likhet med Pink Floyd hadde han vært knyttet til agentbyrået til Bryan Morrison på starten av 70-tallet.

Scenen ble designet av amerikaneren Mark Fisher, som hadde hjulpet Pink Floyd så mange ganger før.  Det tok tid å sette opp scenen, så derfor ble det av praktiske hensyn bestemt at man skulle produsere deler til tre likedanne scener. Så mens Pink Floyd opptrådte med det ene settet i en by, kunne sceneriggerne dra til byene som stod for tur, og sette opp de to andre der. Storm Thorgerson hjalp til med det visuelle, bla. hadde han laget nye videoer til "Money", "Time" og "Shine on your Crazy Diamond", som ble prosjektert på scenen. Også endel av de gamle filmopptakene som ble gjort til konsertene på 70-tallet, ble tatt i bruk.

Videoen til "High Hopes" som ble prosjektert på den sirkulære skjermen på scenen.

Som tidligere var en enorm sirkelformet skjerm, laserlys (som var kraftigere og mer avansert enn før), og en stor oppblåsbar gris blant effektene som ble brukt på scenen - slik man gjerne forventet å se på en Pink Floyd konsert. David Gilmour hadde i forkant av turneen truffet på Peter Wynne-Wilson, som på midten av 60-tallet hadde vært ansvarlig for sceneeffektene som Pink Floyd hadde imponert publikum med, da de opptrådte på UFO club. Gilmour hyret Wynne-Wilson til å gjenskape disse effektene på turneen, noe sistnevnte syntes var en ære. Ellers ble lyseffektene tatt hånd om av Mark Brickman, som siden sist han jobbet med Pink Floyd, hadde vært med på gjennomføringen av åpningsshowet i Barcelona OL i 1992.

Man ønsket å gjenskape noe av stemningen som hadde preget PF konsertene på 70-tallet. Og en konsert de gjorde på Hollywood Bowl i 1973 fungerte som en slags "mal" på hvordan de ønsket å fremstå. Nick Mason: "We had in mind to try and take some of the elements of that particular show and develop them for the stadiums we would be playing."

Også de to luftskipene som Pink Floyd hadde brukt i forbindelse med promoteringen av "The Division Bell", ble brukt som endel av sceneshowet, der de hang høyt oppe i luften over konsertarenaen. 

I sin iver etter å skape et storslagent sceneshow, glemte man å ta hensyn til musikerne som skulle opptre. Scenen ble bygd slik at de ikke var i stand til å se hverandre, og å bevege seg rundt var som å gå i en labyrint, med fare for å falle ned i farlige hull i gulvet.

To dager etter at "The Division Bell" ble lagt ut for salg, startet "The Division Bell tour" på Joe Robbie stadium i Miami Gardens, Florida, U.S.A. I forkant av dette hadde Pink Floyd øvd i tre uker i Black Island studios i Vest-London. Med seg hadde de musikerne som hadde deltatt på plateinnspillingen, slik som Jon Carin, Tim Renwick, Gary Wallis, Guy Pratt, Dick Parry, Sam Brown, og Durga McBroom. Siden musikerne på turneen og innspillingen var de samme, og alle derfor kjente til de fleste låtene som skulle framføres, ble øvingene langt mindre komplisert enn de hadde vært i forkant av forrige turne. Som musikalsk leder valgte de denne gang å bruke Tim Renwick.

Tim Renwick på scenen under "Division Bell tour".

 I tillegg til de nevnte, var også sangeren Claudia Fontaine med, som korist på turneen.

Gary Wallis, Guy Pratt og Jon Carin deltok på sin 2. turne med Pink Floyd.

Både Nick, David og Richard framstod i en mer skjerpet utgave på denne turneen enn den forrige. David hadde klart å legge kokainavhengigheten bak seg, mens Nick og Richard hadde funnet tilbake til sitt gamle jeg - musikalsk, og var derfor mindre avhengig av Gary Wallis og Jon Carin til å supplere dem på scenen.

Nick Mason: "I think playing to an audience is one of the best parts of the whole business."

Også Guy Pratt syntes de framstod som et bedre band denne gangen, enn på "A Momentary Lapse of tour". Guy Pratt: "It was very different, and was musically a lot better I think. We weren't quite the happy-go-lucky bunch of musketeers that we were the first time I went out with them."

Både Nick, Richard og David hadde med seg kjærestene sine på turneen, noe som betydde at det var slutt på de fuktige kveldene på byen, som det hadde vært en god del av sist. Mens Nick og David hadde med seg Nellie og Polly, hadde Richard med sin nye kjæreste Millie - eller  Mildred Hobbes som hun egentlig het. Richard hadde truffet den da 28 år gamle fotomodellen i 1989. I 1996 ble de gift, og sammen fikk de sønnen Benjamin.

Også datteren til Nick Mason deltok på turneen, mens Richards datter Gala var med som kjæresten til Guy Pratt, noe som bidro til en mer familiær atmosfære.

Richard Wright med kjæresten Millie, og sønnen Benjamin som de fikk sammen.

Blant musikerne som deltok på turneen utviklet det seg en misnøye mot Gilmours kjæreste Polly. Hun ble omtalt som 'fun police', pga. hennes ønske om å ha et ord med i laget på det som skjedde. Hun kom også med kritiske vurderinger av hver enkelt konsert, der kritikken hun ga den enkelte ikke falt i god jord. I ettertid mente Guy Pratt at det kanskje var til det beste for bandet, ettersom kritikk gjerne fører til at man blir mer skjerpet, og at man presterer bedre. Guy Pratt: "That tour was riven with tension. But I think it was all the better for it. Pink Floyd was borne out of tension for so many years that I think it still functioned at it's best when it wasn't just a band of happy misfits."

David Gilmour med Polly.

Mens Nick, David og Richard var opptatt med familien når de ikke stod på scenen, benyttet de andre musikerne anledningen til å danne et nytt hobbyband som holdt til under scenen, på et sted de kalte The Donkey's Knob. Ifølge dem selv var det en nattklubb. Med seg hadde Wallis og co. flere av roadisene, som dermed fikk sjansen til å leke rockestjerner. For moro skyld "gjenskapte" de sceneshowet fra Pink Floyd konserten i en miniatyrversjon, med fyrverkeri og en sirkulær skjerm, mens de jammet til Pink Floyds musikk.

i forbindelse med planleggingen den amerikanske delen av turneen hadde man støtt på et problem: Fotball VM. U.S.A. var arrangør av det store mesterskapet i 1994, og mange av de største sportsarenaene var booket, og gjerne lang tid i forkant, slik at gresset ikke skulle bli skadd til fotball VM startet. Man måtte derfor finne en alternativ turnerute, i stedet for den de opprinnelig hadde ønsket seg. Nick Mason: "Rather than the logical and elegant tour route we had imagined, the end result looked like it had been devised by a blindfolded man throwing darts at a map of the states."

Nick Mason, Richard Wright og David Gilmour på scenen under "Division Bell tour".

Setlista på de første 56 konsertene bestod av en blanding av nye og gamle låter, som om det var en "Greatest Hits" turne de var ute på: "Astronomy Domine",  "Learning To Fly", "What Do You Want From Me?", "On The Turning Away", "Take It Back", "Lost For Words", "Sorrow", "Keep Talking", "One Of These Days", "Shine On You Crazy Diamond (Parts 1-5)", "Breathe", "Time", "Breathe" (Reprise), "High Hopes", "Wish You Were Here", "The Great Gig In The Sky", "Us And Them", "Money", "Another Brick In The Wall (Part 2)", "Comfortably Numb". Ekstranummer: "Hey You", og "Run Like Hell".

At konsertene ble åpnet med "Astronomy Domine", var overraskende for mange. Låta som var det første sporet på Pink Floyd første plate (1967), hadde ikke blitt framført live siden 1971. For Nick og co. var dette en fin måte å minnes bandets historie, og Syd Barrett som"Astronomy Domine" særlig var knyttet til. Nick Mason: "It brought back memories of Syd standing there in his big-sleeved outfit."

I forbindelse med konserten på Pontiac Silvedome i Detroit den 15. juli 1994, ble flere av låtene fra setlisten tatt ut, for å gi plass til "Dark Side of the Moon". Som del 2 av konserten ble albumet framført i sin helhet - for første gang siden 1975. Dette var noe de hadde ønsket å gjøre i mange år. Og når de valgte å gjøre det, ble det et følelsesladet øyeblikk. 

Nick Mason: "It reminds me of our history, the way we were then."

David Gilmour: "As we started out on the tour, we were looking for ways to change the show around, and make ourselves a little more flexible and have a little fun, and 'Dark Side of the Moon' was one of the ideas that came across."

Sam Brown gjorde en minnerik opptreden på "The Great Gig in the Sky", der hun virkelig viste sin stemmeprakt.

 Sam Brown på scenen under "The Division Bell tour".

22. juli startet den europeiske delen av turneen, på Estadio de Alvalade i Lisboa, Portugal. På denne konserten var setlisten endret tilbake til den opprinnelige, mens på senere konserter ble "DSOTM" igjen framført.

I likhet med den forrige turneen valgte Pink Floyd å besøke Norge. Og denne gangen kunne de glede sine mange norske fans med en ekstra konsert. Så mens de kun gjorde en opptreden i Danmark og Sverige - og ingen i Finland, stod de scenen på Valle Hovin både 29. og 30. august 1994. 

Billett til den ene konserten på Valle Hovin, samt et bilde tatt fra utsiden.

Konsertene i Oslo fikk en blandet mottagelse hos de som hadde tatt veien for å se Pink Floyd opptre. Mange lot seg blende av multimediashowet de hadde å presentere - med laserne, videoene og bruken av lys. Mens andre syntes det ble for mye sirkus, og at musikken og tekstene druknet litt i alt det spektakulære. Det var også kritikk mot bruken av videoskjermen, som stort sett ble brukt til å vise musikkvideoer som folk allerede hadde sett på TV. Den ene konserten måtte også utsettes en time, ettersom det var for lyst til at lysshowet kunne komme til sin rett. 

Det tok litt tid før det ble mørkt nok til at lysshowet kom til sin rett på Valle Hovin.

De fleste var likevel enig i at Pink Floyd anno 1994 presenterte de gamle klassikerne på en fin måte, og at lyden på Valle Hovin var godkjent. 

Instrumentalen "Marooned" ble framført for første og siste gang på turneen, på Valle Hovin den 29. og 30. august. Den ene kvelden ble det også gjort ulovlige opptak av konserten som senere ble å finne på disk 2 av den populære bootlegen "Marooned".

Etter konsertene i Oslo fulgte Belgia, Nederland og Tsjekkia på turnelista. I Praha ble bandet invitert på middag hos president Vaclav Havel - en mann som er kjent for sin interesse for rockemusikk. 

Deretter besøkte Pink Floyd Italia, Frankrike og Sveits, før hjemlandet England stod for tur. "Division Bell tour" ble også avsluttet her. Fra 13. oktober 1994 til 29. oktober gjorde de hele 14 konserter på Earls Court Exhibition Centre i London - bandets favorittarena, som de ikke hadde opptrådt på siden 1980. Nick Mason: "Earls Court is a place with plenty of character, right in the heart of London. "

På forhånd hadde de bestemt seg for at inntektene fra London konsertene skulle gå til ulike veldedige organisasjoner. En av konsertene i Earl Court måtte avbrytes etter at flere seterader falt sammen, slik at folk falt i bakken. Det var ingen som ble alvorlig skadet, og de som hadde billett fikk sjansen til å se Pink Floyd opptre på en ekstrakonsert som ble satt opp noen dager senere. 

For moro skyld inviterte de Roger Waters til å opptre sammen med dem på en av konsertene, vel vitende om at deres gamle bandkollega aldri kom til å takke ja til tilbudet. Overfor fansen virket det dermed som om de var villig til å strekke ut en hånd til Waters. David Gilmour: "I thought it would be a good thing for the fans, but also with the safety cushion of knowing that he wouldn't do it. It was a genuine offer, though." 

En som fikk sjansen til å komme opp på scenen og spille med Gilmour og co. var forfatteren Douglas Adams - mannen som hadde kommet opp med "Division Bell" navnet. Pink Floyd ønsket å gi ham denne muligheten som en gave, i anledning fødselsdagen hans.

Douglas Adams (til venstre) på scenen sammen med Pink Floyd.

Bob Klose, som hadde vært med i Pink Floyd på den tiden de kalte seg The Tea Party/Pink Floyd sound, dukket opp bak scenen under en av konsertene i London. 

For å skape litt godt humør, og markere at det var den siste konserten på turneen, hadde Pink Floyd damene gått opp på scenen - utkledd som vaskekoner, med skaut på hodet og sigarett i munnviken. Her feiet de scenegulvet med moppene sine, mens David Gilmour holdt på å le seg i hjel av det morsomme påfunnet. 

David og Richard i et uhøytidelig øyeblikk.

Mens den forrige turneen hadde vart i 18 måneder, med hele 199 konserter, ble "Division Bell tour" avsluttet, etter 110 konserter. Unnagjort på kun 7 måneder. Årsaken til at turneen ble såpass kort var at David Gilmour ikke følte at det var mer å bevise, i tillegg til at hans kone Polly Sampson var litt utilpass med å være ute på turne. Likefullt opptrådte de for omtrent det samme antall mennesker som på "A Momentary Lapse of Reason tour" (5 millioner), og omsatte for 1,1 milliarder kroner. 

David Gilmour var godt fornøyd med gjennomføringen av turneen, og den mottagelsen den fikk. David Gilmour: "The response to 'The Division Bell' and the tour was beyond our wildest dreams. To still be pulling in crowds of this magnitude (omfang) is pretty mind blowing."

Et halvt år etter at turneen ble avsluttet ble musikken de framførte foreviget på den doble liveplata "PULSE" (skrevet som "P•U•L•S•E"). Tittelen henspilte på hjerteslagene man hørte i "Speak to me". I utgangspunktet hadde ikke Pink Floyd ønsket å gi ut nok en liveplate - så kort tid etter "Delicate Sound of thunder". Men etter å ha framført klassikeren "Dark Side of the Moon" i sin helhet, følte man at det var på tide at plata ble gitt ut i en liveversjon. 

David Gilmour: "It would be nice for us-and for posterity-to have a live version of 'Dark Side Of The Moon', which I always particularly wanted. We, in fact, discussed it years ago-even when Roger was still in the band-about putting a live version of Dark Side Of The Moon back together and recording it, because we don't have a record of it ourselves. So, I thought that would be a very nice idea. Of course, discussing it, we finally thought it was daft to just put out 'Dark Side Of The Moon' - we might as well put out the whole thing."

Guy Pratt: "I'm incredibly proud of 'Pulse', which is probably the greatest live CD or DVD ever, but I'm quite likely to say that."

Richard, David og Nick i forbindelse med promoteringen av "P•U•L•S•E" albumet.

De fleste av opptakene til "P•U•L•S•E" ble gjort under London konsertene i oktober 1994. I tillegg ble det gjort filmopptak fra London konserten den 20. oktober som dannet grunnlaget for filmversjonen av  "P•U•L•S•E". I 1995 ble filmen gitt ut på VHS og laserdisc, mens den ikke ble gjort tilgjengelig på DVD før i juli 2006.

DVD utgaven av "P•U•L•S•E".

Den første CDen på "P•U•L•S•E" inneholdt låter fra bandets karriere - fra "Astronomy Domine" til "High Hopes", mens CD2 presenterte "Dark Side of the Moon" i sin helhet - i den låtrekkefølgen som 1973 utgaven hadde. I tillegg var det lagt til klassiske spor som "Wish You were here", "Comfortably Numb", og "Run like Hell". Kassetversjonen av "P•U•L•S•E" inneholdt bonusspor som "One of these days", og instrumentalen "Soundscape".

I tillegg til at "Astronomy Domine" representerte tidlig Pink Floyd på en fin måte, var bruken av låta på "P•U•L•S•E" begrunnet med et ønske om å hjelpe Syd Barrett økonomisk gjennom økte royalties inntekter. I alle år sørget David Gilmour for at pengene som Barrett hadde krav på ble kanalisert direkte til ham og familien. 

"P•U•L•S•E" ble gitt ut i forskjellige utgaver, både i forhold til låtspor og visuelt utseende. Platene ble presentert med en fyldig booklet, i tillegg til at de var pakket i et pappcover med fine dekorasjoner.

 "P•U•L•S•E"

Selv om kritikerne igjen gjorde et nummer av at Roger Waters ikke deltok på plata, og at de gamle klassikerne derfor manglet noe vesentlig i uttrykksformen - ikke minst på det vokale, så ikke det ut til å hindre platekjøperne fra å gå til platebutikken og skaffe seg et eksemplar av den doble liveplata. 

Den gikk til topps i land som U.S.A. Storbritannia (2 uker), Norge (2 uker), Australia, Sveits, Østerrike, Nederland, Belgia, og New Zealand. 

Som eneste singel fra liveplata ble "What do you want from me" gitt ut i 1995, uten å nå opp noe sted.

I januar 1996 ble Pink Floyd innlemmet i Rock'n Roll Hall of Fame. Seremonien fant sted i Waldorf-Astoria Hotel i New York, med Billy Corgan fra Smashing Pumpkins til å overrekke prisen til Nick, David og Richard.

Pink Floyd med Billy Corgan på Rock'n Roll Hall of Fame

I den anledning ble det også tid til å framføre en akustisk versjon av "Wish You Were Here", med en overlykkelig Corgan på gitar sammen med Gilmour. Billy Corgan er en stor fan av bandet - og da særlig "The Wall", og musikalsk har han latt seg inspirere av dem.

Pink Floyd framfører "Wish You Were Here" sammen med Billy Corgan.

Tilstelningen på Rock'n Roll Hall of Fame ble siste gang på lang tid at Nick, David og Richard var samlet.

På dette tidspunktet var både Nick og Richard motivert til å gå i gang med innspillingen av et nytt album, og planleggingen av en ny turne. Richard Wright: "There will be another album, definitely. It's not that we've stopped. I'd be very surprised if we don't do another album or tour within the next few years."

Nick hadde håpet å gi ut et "Unplugged" album som David hadde jobbet med, i tillegg ønsket han at de ambient-inspirerte låtene de hadde spilt inn parallelt med "The Division Bell" ble gitt ut på plate. David hadde imidlertid et annet syn på saken. Han ønsket å tre ut av rampelyset, i tillegg til at han ikke orket tanken på å dra i gang det maskineriet et nytt album og en turne ville bli. Richard Wright: "When it came to 'The Division Bell', he felt he was taking the whole thing on his shoulders again, and I don't think he's in a hurry to do it again."

Både Nick og David tok det rolig de neste årene, der de sporadisk deltok på plateinnspillinger med andre artister. Nick spilte trommer på Gary Windos "His Master's bone" fra 1996, og han produserte soundtracket til "Return to the Forbidden Planet" fra 1999. I tillegg har han deltatt som låtskriver på plater med flere andre artister.

Ikke overraskende var det veteranbilene og racerbilene Nick først og fremst hadde fokus på i årene etter 1995. Han deltok i flere løp, bla. var han gjenganger på et veteranbilløp mellom London og Brighton. Han brukte også tid på å skrive en bandbiografi om Pink Floyd. Noe han hadde de beste forutsetninger for å gjøre, som det eneste medlemmet som hadde vært med i alle årene siden bandet ble dannet. Han hadde også samlet utklipp og annet materiale relatert til Pink Floyd, helt siden starten på 60-tallet. Boken som fikk navnet "Inside Out" kom ut i 2004. Den fikk svært god omtale i pressen, i tillegg til at svært mange av de som har et forhold til Pink Floyd gikk til anskaffelse av boken. Gjennom årene er det skrevet svært mange bøker om bandet, av varierende kvalitet. Så det var på sett og vis på tide at det ble skrevet en bok av en av de som faktisk var tilstede når ting skjedde. 

David Gilmour var ikke like glad for at Nick skrev denne boka, først og fremst fordi han er en privat person, dernest fordi han var redd for at Nick ikke ville vektlegge den kreative prosessen som lå til grunn for hver plateutgivelse med nok omtanke. Gilmour mente også at en "offisiell bandbiografi" burde vært skrevet i fellesskap, med bidrag fra alle tre. Før boka ble gitt ut fikk både Richard, David og Roger muligheten til å lese gjennom den. Og David og Roger hadde mange innsigelser mot det Nick hadde skrevet, noe som ble markert med grønn markeringstusj. Enkelte steder hadde også Waters skrevet "bollocks", for å markere hvor uenig han var. Nick Mason følte ikke noe behov for å plage Syd Barrett med å lese gjennom boken. Nick Mason: "He has had his own life now for a very long time, and to burst through his door in Cambridge waving my text in his face would have been extremely invasive (innvaderende)  and unfair."

 Nick Masons bok "Inside Out", der han fortale historien om Pink Floyd, slik han så den.

Privat bodde Nick sammen med kona Nettie i bydelen Hampstead i London, i tillegg til at de tilbrakte tid i et hus de eier i Cornwall. Huset kjøpte de i sin tid av Camilla Parker Bowles - hertuginnen av Cornwall.

David Gilmour som i alle år har vært en ettertraktet musiker var mer aktiv enn Nick, der han i årene som fulgte deltok på plater som "Atcha" (1995) med Chris Jagger, "Live" (1995): John Martyr, "Quadrophenia" (1996): The Who, "I'll sleep when I'm dead" (1996): Warren Zevon, "Deuces Wild" (1997): B.B. King, "Period Pieces" (1998): Peggy Seeger, "Run devil run" (1999): Paul McCartney, "The Triumph of Love" soundtrack (2001), "Small World Big band" (2001): Jools Holland, "The Law": (2002): The Law, "Ringo Rama" (2003): Ringo Starr, "Cuckooland" (2003): Robert Wyatt, "A Valid Path" (2004): Alan Parsons, "6PM" (2004): Phil Manzanera, og "Electric Storyland!" (2006): The Sippy Cups.

Noen av de mange platene David Gilmour deltok på innspillingen av - mellom 1995 og 2006.

I tillegg til disse plateutgivelsene gjorde David sporadisk noen liveopptredener. I desember 1997 var han gjest på Jools Holland show. I 1999 gjorde han 3 opptredener som "medlem" av Paul McCartney band. 22. juni 2001 deltok han på sin venn Robert Wyatts Meltdown konsert, på Royal Festival Hall i London, sammen med kolleger som Sam Brown, Dick Parry og Michael Kamen. Her framførte han Pink Floyd klassikere som "Fat Old sun", "Wish You were Here", "HIgh Hopes", "Comfortably Numb" og "Shine on Your Crazy Diamond". På "Comfortably Numb" hadde han med seg Robert Wyatt på scenen. Denne konserten ble i 2002 gitt ut på DVD under navnet "David Gilmour in concert".

 DVDen "David Gilmour in concert" fra 2002.

David brukte mye tid i forkant av konserten på å velge ut låter som han ønsket å framføre - med den instrumenteringen han planla for konserten. David Gilmour: "I went through the entire Pink Floyd catalog, and I picked the tunes I liked. Then, after I figured out which ones would work with the instrumentation I had in mind, I spent about three months fiddling around in my home studio mocking up the arrangements."

Hans venn, forfatteren Douglas Adams, døde i 2001. I begravelsen hans den 17. september framførte David en låt, noe også Gary Brooker fra Procol Harum gjorde. Begravelsen ble kringkastet live på BBC TV.

De samme musikerne som hadde spilt med Gilmour på Wyatts Meltdown konsert i 2001, gjorde 5 konserter sammen i januar 2002 - tre i London, og to i Paris. Spillelisten på disse konsertene var den samme som den i 2001. Under disse konsertene hadde Gilmour også med seg Richard Wright, som spilte tangent på en av låtene.

I 2002 fikk David Gilmour endel oppmerksomhet i britisk presse etter at han valgte å gi bort de 36 millionene han fikk for herskapshuset han eide i Little Venice i London, da han solgte det til Earl Spencer (broren til Prinsesse Diana). De som var så heldig å motta pengene var den veldedige organisasjonen Crisis, som tar seg av hjemløse. David Gilmour: "Quite frankly, I don't need that money. I have more than enough."

Etter utgivelsen av "The Division Bell" var det Richard Wright som var mest synlig for media, der han stilte opp til flere intervjuer. Også musikalsk var han på denne tiden den mest aktive av de tre. Først da han lot klassikeren "The Great Gig in the sky" (som han skrev) bli brukt i en TV reklame - en avgjørelse som fikk de andre i bandet til å rynke på nesen. David Gilmour: That's Rick's business. I didn't approve of it, but I had no control over it." 

Richard Wright

Deretter gikk han i gang med innspillingen av et nytt soloalbum, et album som skulle vise seg å bli hans 2. og siste (det 3. om man tar med "Identity"). Innspillingen av plata startet våren 1995 på Studio Harmonie i Paris. Til å hjelpe seg hadde han kjente musikere som Tim Renwick, Sinead O'Connor, Manu Katchè, Anthony Moore, og produsentene James Guthrie og Laurie Latham (Stranglers, Paul Young, The Christians).

Wright hadde savnet et konsept for "The Division Bell", så da han skulle lage sin egen plate sørget han for at den hadde en rød tråd som lytteren kunne forholde seg til. Til dette konseptet tok han utgangspunkt i sitt eget liv, og da særlig kona Millie - som under innspillingen av "The Division Bell" hadde vært plaget med depresjon. Om ikke det var nok lot han konas terapist Gerry Gordon bidra med tekster til to av låtene på plata ("Hidden Fear", "Blue room in Venice").

Han delte opp plata i 4 seksjoner, der hver av dem representerte ulike faser i en persons mentale helse. Musikalsk var plata inspirert av 90-talls ambient, der flere av låtene kunne minne om det Massive Attack drev på med på samme tid. Med et mørk og kompleks lydbilde, og tekster som det var vanskelig å nå inn, ble ikke "Broken China" - som Wright valgte å kalle plata, noen salgssuksess da den ble gitt ut i november 1996. En skjebne han Nick og David med årene var blitt vant med, når de ikke ga ut plater under Pink Floyd navnet. 

Richard Wrights plate "Broken China", med cover laget av Storm Thorgerson.

Etter dette valgte også Richard å tre ut av rampelyset for en lang periode, og heller bruke tid med kona Millie og sønnen Benjamin. De tre tilbrakte mye av tiden på Jomfruøyene, der Richard hadde en yacht. 

Ønsket om å følge opp familien bedre enn tilfellet hadde vært på 70-tallet, var også en viktig årsak til at David ønsket å ta en pause fra Pink Floyd etter "The Division Bell tour". Han og Polly ble foreldre til tre barn, i tillegg til at David adopterte Pollys sønn Charlie. David valgte også å kvitte seg med flere gamle biler og fly som han eide, ettersom han ikke lenger hadde tid til å bruke dem, og det krevde for mye ressurser å holde dem ved like. I stedet investerte han i et større gårdshus i West-Essex der han kunne bo sammen med sin stadig voksende familie. 

David og Polly med barna.

6. mars 1996 fylte David 50 år. For å få plass til alle gjestene han ønsket å invitere, leide han Fulham Town Hall. Til å underholde gjestene fikk han tak i Pink Floyd.. - i en australsk tribute utgave. Også et Beatles tribute band kalt Fab Four var invitert. Under framføringen av "Comfortably Numb" stod Guy Pratt og Richard Wright på scenen sammen med The Australian Pink Floyd.

Syv år etter forrige album, og 10 år etter forrige gang han stod på en scene, valgte Roger Waters å dra ut på turne i 1999. Hans lange fravær fra offentligheten gjorde at turneen som fikk navnet "In the Flesh" fikk mye omtale i pressen. Selv om tittelen på turneen kunne indikere at hovedfokuset lå på låtene fra "The Wall", ble det presentert materiale fra de fleste av platene Waters hadde vært med på, siden "The Dark Side of the Moon". Sommeren 1999 gjorde han 24 konserter i U.S.A. og Canada som økonomisk var en stor suksess. Sceneshowet, og arenaene Waters opptrådte på, var mindre enn det han hadde vært vant til fra Pink Floyd tiden. 

Med seg på scenen hadde han mange av medlemmene fra The Bleeding Heart Band som han hadde spilt med på 80-tallet. Bla. Andy Fairweather Low, Snowy White og Graham Broad.

Graham Broad

Litt overraskende var det at også Jon Carin var blitt spurt - og hadde takket ja til å bli med, ettersom han fram til dette hadde vært "Gilmours mann", når Pink Floyd var i studio eller ute på turne. Samtidig var valget naturlig utifra det faktum at Carin hadde opparbeidet seg lang erfaring med spille tangent på de gamle Pink Floyd klassikerne. Og med Gilmours Pink Floyd i "opplag" var det ikke noe som hindret ham i å hjelpe Waters på turneen. Med seg på veien fikk Carin også en 'godkjennelse' fra Gilmour til å bli med. Gilmour: "You must do it. He's a brilliant man."

Turneplakat for "In The Flesh Tour".

Oppmuntret av den gode mottagelsen turneen i Nord-Amerika fikk, valgte Waters å dra ut på en ny sommerturne i 2000 - med de samme musikerne som hadde deltatt året i forveien. Gitarist Doyle Bramhall II som var med i 1999, hadde denne gang fått med seg kona Susannah Melvoin som korist, en dame som tidligere hadde jobbet med Prince og Mike Oldfield.

Susannah Melvoin er søsteren til Wendy Melvoin fra Wendy & Lisa

Også spillelisten var lik, med unntak av "Set the Controls for the Heart of the sun", "Bravery of Being out of range", og "Each small candle" (ny) som ikke ble framført i 1999. Hele 12 saksofonister fikk sjansen til å spille sammen med Waters i  løpet av turneen, med Mel Collins som den mest kjente av de. 

Snowy White og Roger Waters på "Comfortably Numb",

en låt som var ekstranummer på turneen i både 1999 og 2000.

Fra 2. juni til 16. juli gjorde Waters 25 konserter i U.S.A. Konserten i Rose Garden, Portland, Oregon, ble spilt inn, og senere gitt ut som både DVD, SACD, og dobbel live-CD (CDen inneholdt også opptak fra andre konserter som bandet gjorde). Salgsmessig ble ikke "In the Flesh - live" (som CDen het) noen suksess, med 37. plass i Norge, 10. plass i Portugal, 24. plass på New Zealand, og 136. plass i USA som de beste plasseringene.

I 2002 dro Waters ut på sin 3. og siste turne under navnet "In the Flesh". Musikerne var igjen stort sett de samme som tidligere, med unntak av Doyle Bramhall II og kona, og Jon Carin. Inn i deres sted kom Chester Kamen på gitar (bror til 80-talls ikonet Nick Kamen), Linda Lewis på koring, og Harry Waters på keyboard. Harry er Rogers sønn fra ekteskapet med Lady Carolyne Christie, og har med årene skapt seg en karriere innen jazzinspirert rock. 

Harry Waters

Spillelisten på 2002 turneen var bortimot identisk med den fra 2000 og 1999. Igjen hadde Waters en ny låt å presentere - kalt "Flickering Flame". Mens Waters på de to foregående turneene hadde konsentrert seg om Nord-Amerika, valgte han denne gang å vende blikket mot resten av verden. På første halvdel av turneen besøkte han og bandet land som Sør-Afrika, Chile, Argentina, Brasil, Venezuela, Mexico, Japan, Sør-Korea, Australia, Thailand, India, De forente arabiske emirater, og Libanon - med tilsammen 23 konserter mellom 27. februar og 17. april 2002. Også Europa ble besøkt på turneen, med 33 konserter mellom 4. mai og 30. juni. 

24. mai stod Roger Waters på scenen i Oslo Spektrum, til stor glede for de 8500 som hadde skaffet seg billett. Pressen som var tilstede på konserten var ikke overbevist av det de fikk presentert. NRK mente at Waters som i sine tekster har hatt kampen mot maskiner og autoriterer som tema, selv ble spist av monstermaskinen han selv hadde skapt.: "Det er som om verken Waters eller de ni musikerne egentlig spiller noen rolle i dette showet. De blir redusert til små brikker i en stor maskin når buldrende helikopterlyder høyt oppe under taket fyller Spektrum og sirkler rundt oss."

På diskusjonsforum på nettet dagen etter var folk mer positiv til den 3 timer lange konserten, der mange superlativer ble brukt for å beskrive det de hadde sett.

26. og 27. juni opptrådte Roger Waters på Wembley Arena i London, med sin gamle bandkollega Nick Maon bak trommene på "Set the Controls for the Heart of the Sun". Foranledningen for det overraskende samarbeidet var at de to hadde møttes på den karibiske øya Mustique, ved en tilfeldighet i januar 2002. 

I forbindelse med et strandparty som ble avholdt på øya, hadde Waters sett Mason, og kommet opp på baksiden av ham og klappet ham på skuldra. Mason som kun hadde truffet Waters et par ganger de siste 15 årene, hadde brukt mye tid på å planlegge, og  tenke over hvordan et møte mellom de to ville arte seg. Ifølge ham selv kunne han spart seg denne tankevirksomheten, for da de møttes gikk praten av seg selv. De fortsatte samtalen utover kvelden, og i dagene som fulgte. Istedet for å diskutere tingene som hadde ført til uenighet og uvennskap, viste begge en forsonende holdning overfor den andre - og de fant fred med hverandre. Nick Mason: "After all the water that had flowed under the bridges of the past, it felt terrific to make peace with one of my oldest friends. A large amount of emotional baggage got dumped at Mustique customs."

Mason var skremt av tanken på å sette seg bak trommmesettet på en Roger Waters konsert, men samtidig syntes han det var en fin måte å vise for all verden at de var blitt venner igjen. De to hadde ikke opptrådt sammen siden 1981. Nick syntes også det var morsomt å stå på samme scene som Harry Waters, som han er fadder for. 

Richard Wright dukket også opp en Waters konsert, etter å ha blitt overtalt av Jon Carin og sin kone. Etter konserten ble han med bak scenen for å hilse på Waters, for første gang på svært mange år.

På det personlige planet var det igjen endringer i Rogers liv. I 2001 tok forholdet til Priscilla Philips slutt, og like etter ble de skilt. På samme tid ble han sammen med den amerikanske skuespilleren Laurie Durning. De ble forlovet, og flyttet etter hvert sammen i The Hamptons i New York. Flyttingen var også begrunnet med et ønske om å bo nær sønnen Jack Fletcher. Mange i England trodde flyttingen var en protest mot en jaktlov i landet (som forbød revejakt med hund), men ifølge Roger var det kun praktiske hensyn i forhold til Laurie og Jack Fletcher som gjorde at han valgte å flytte. I forkant av dette hadde Roger uttalt seg negativt om den politiske situasjonen i England: "I've become disenchanted with the political and philosophical atmosphere."

Roger Waters og kjæresten Laurie Durning.

Uten noe nytt Pink Floyd album i sikte, valgte EMI og Columbia records å gi ut flere samleplater med bandet. Motivasjonen for å gjøre det kunne man naturlig nok stille spørsmålstegn ved. I desember 1997 kom "The First Three Singles", som en markering av at det var gått 30 år siden Pink Floyd debuterte på plate. Som navnet tilsa, fikk man her presentert bandets 3 første singler "Arnold Layne", "See Emily Play" og "Apples and Oranges" - med B-sider, slik at plata tilsammen inneholdt 6 låter. Interessen for denne utgivelsen var laber hos platekjøperne.

"The First Three Singles"

Større interesse knyttet det seg til samleplata "Echoes: The Best Of Pink Floyd" fra november 2001 - en utgivelse som bandet selv var sterkt involvert i. Ikke minst fordi låtene ble valgt ut av Roger, David, Nick og Richard. Selv om de fire hadde blitt rundere i kantene som personer, og blitt mer positivt innstilt til hverandre, klarte man ikke å enes om hvilke låter som skulle være med på samleplata. Waters klarte ikke tanken på å se "søplet" fra "A Momentary Lapse of reason" og The Division Bell" på samme plate som låter fra tiden han selv var med i Pink Floyd. Motsatt trodde ikke Gilmour at 6 låter fra "The Final Cut" var det folk ønsket seg mest. Gjennom en avstemning kom de fram til et kompromiss som må sies å ha vært av det heldige slaget. På to CDer klarte man bedre enn på de foregående samleplatene ("A Collection of great dance songs" og "The Works") å presentere et representativt tverrsnitt av Pink Floyds karriere, fra "Arnold Layne" og "See Emily Play", til post Waters Floyd - med "High Hopes" og "Marooned". I tillegg til de mer opplagte valgene hadde de også funnet plass til rariterer som "Jugband Blues", "Bike", "The Fletcher Memorial Home" og "When the Tigers Broke Free". Sistnevnte ble presentert på CD for første gang på denne utgivelsen (I 2004 ble den også tatt med nyutgivelsen av "The Final Cut")..

David Gilmour: "In the end we had to get everyone to vote on a list. I agree that most of the songs seemed to have picked themselves. When I look at it, its bloody obvious really. Its amazing how long the process has been getting it sorted out."

For Waters var det tungt å svelge at hele 5 av platenes 26 låter var fra "A Momentary Lapse of Reason" og "The Divsion Bell". Roger Waters: "It pissed me off no end that tracks from those records get included. But there's nothing I can do about it."

Mer fornøyd var han muligens med mottagelsen "Echoes" fikk, med 2. plass i U.S.A. Storbritannia, Norge, Belgia og Østerrike, og 1. plass i Italia og New Zealand. Bare i U.S.A. har den solgt i over 2 millioner eksemplarer, noe som må sies å være veldig bra for en dobbel CD.

En annen som kunne glede seg over salget av denne plata, var Syd Barrett. Hele 5 av hans låter var representert på plata, noe som betød at kontoen hans igjen ble fylt på, med flere hundre tusen kroner. 

Det var James Guthrie som fikk ansvaret for å remastre låtene pånytt, og bestemme rekkefølgen de ble presentert i på plata. Ifølge ham ble låter som "Fat Old Sun, "Grantchester Meadows" og "Careful with that axe, Eugene" vurdert, men droppet fra den endelig tracklista.

Storm Thorgerson fikk ansvaret for coverillustrasjonene, bla. til den fyldige bookleten som fulgte CDene. Her fikk man et visuelt tilbakeblikk på bandet og deres utgivelser. Selve coveret hadde Thorgerson presentert for progrockbandet Dream Theater 4 år tidligere, i forbindelse med utgivelsen "Falling Into Infinity". Men de hadde valgt å bruke en annen Thorgerson illustrasjon i stedet. Noe Mike Portnoy (fra D.T.) som satt med originalskisset til det som endte opp som cover på "Echoes", syntes var en artig kuriositet. 

Coveret til "Echoes", med to alternative motiver.

Roger Waters slapp å krangle med Gilmour og co. om låtvalget, da han i 2002 ga ut sin første soloplate som soloartist. Men til tross for at "Flickering Flame: The Solo Years Volume 1" var en samling av Waters beste øyeblikk som soloartist, ble den ikke noen salgssuksess. En 21. plass i Norge var det beste den oppnådde. I Storbritannia nådde den ikke topp 40, og i Nord-Amerika ble den ikke gitt ut. Og like etter ble den trukket tilbake fra selskapet. 

Fordi den var en kopibeskyttet optisk CD, som det ikke var mulig å spille av på pc, oppfylte den ikke kravene for å kunne kalles CD.

 "Flickering Flame: The Solo Years Volume 1": Roger Waters

I 2000 ble "Is There Anybody Out There? The Wall Live 1980–81" gitt ut, som tidligere nevnt. Her kunne fansen glede seg over liveopptak fra "Wall turneen" i 1980 og 1981.

I 2003 ble "Dark Side Of The Moon - 30th Anniversary edition" gitt ut som hybrid SACD. Samme år ble den også gitt ut som 180 grams vinyl plate. Om ikke det var nok ble det også spilt inn en dokumentarfilm som tok for seg innspillingen av "Dark Side Of The Moon", som endel av "Classic Albums" serien. Både Nick, Roger, David og Richard stilte opp til intervju, noe også Alan Parsons, Storm Thorgerson, og andre involverte gjorde. Det var selskapet Isis Productions/Eagle Rock Entertainment som stod bak utgivelsen, som ble gjort tilgjengelig på DVD og TV kanaler rundt om i verden. Bla. NRK, der den ble sendt både i november 2003, og februar 2015.

I 2007 ble Pink Floyds 14 album gitt ut pånytt, denne gang som vinylplater i miniutgave, samlet i en boks kalt "By the Way". Med platene fulgte poster og bilder av bandet.

 "By the Way"

For medlemmene av Pink Floyd ble 2000-tallet en brutal påminnelse om at døden tilslutt vil innhente oss alle, da mange av de personene de hadde jobbet med og kjent i mange år, døde i dette tiåret. Foruten Douglas Adams, døde også Roger Waters første kone Judy Trim, samt bandets gamle turnemanager Tony Howard. 

I oktober 2003 mistet David, Nick og Richard en av sine beste venner, da deres manager siden 1968 - Steve O'Rourke døde av hjerneslag. Allerede i 2000 hadde han fått så store problemer med hjertet, at han måtte slutte å konkurrere med sine racerbiler. I begravelsen var Nick, Richard og David tilstede, mens Roger valgte å la være. For første gang siden 1994 opptrådte de tre sammen, da de framførte "Fat Old sun" og "The Great Gig in the Sky". O'Rourke ble bla. minnet som en svært karismatisk personlighet, som var flink til å få til gode avtaler på vegne av Pink Floyd.

Nick Masons bok "Inside Out" var dedisert til Steve O'Rourke. Nick Mason: "I was devastated to realise just how much of my life was shared with Steve, and how irreplaceable he is."

En måned senere  - 18. november 2003, døde Michael Kamen, mannen som hadde bidratt til å skape et storslagent lydbilde på flere av Pink Floyds låter. Slik som "When the Tigers broke free", og mange av låtene på "The Wall". For andre enn PF fansen var han kanskje mer kjent for å ha skrevet "Everything I do (I do it for you)" med Bryan Adams, og temamusikken til X-Files serien. Også Eurythmics og Queen hadde fått hjelp fra Kamen på strykerrangementene.

I 1997 måtte Michael Kamen roe ned aktiviteten etter å ha blitt rammet av multippel sklerose. Men det var et hjerneslag som tilslutt tok livet av ham.

Michael Kamen: 15. april 1948 - 18. november 2003

15. desember 2004 ga Roger Waters ut en singel for første gang på 12 år. Dvs. "To Kill The Child" / "Leaving Beirut" som dobbeltsingelen het, ble ikke gitt ut som fysisk format. Den var kun tilgjengelig som digital nedlasting (med unntak av Japan der den også kom i fysisk form). "To kill the Child" handlet om det meningsløse i at små barn blir ofre for kyniske menneskers handlinger. Mens "Leaving Beirut" i første halvdel av teksten handlet om hendelsen da Waters var 17 år gammel, og han og noen kamerater strandet i Beirut. Og Waters fikk hjelp fra noen arabere til å komme seg hjem. Andre halvdel av teksten var en krass kritikk av George Bush Jr. og hans 'ønske om å bombe araberne': "Oh George! Oh George! That Texas education must have fucked you up when you were very small." 

Historien om Pink Floyd fikk en slags "happy end" i 2005, i forbindelse med Live 8 konserten.

Da de etterpå stod bak scenen var det 4 fornøyde herrer som kunne se tilbake på den store begivenheten de nettopp hadde vært endel av. Nick Mason: "We genuienly felt we had all made the best contribution we could have done to support Bob's vision, passion and mission." 

Roger Waters: "Jeg er glad vi gjorde det."

Litt senere valgte Nick og Roger å ta med seg damene sine, og gå ut og spise på restaurant sammen, som for å avrunde begivenheten de nettopp hadde vært endel av.

Etter konserten uttalte en humoristisk David Gilmour at det å stå på scenen sammen med Roger Waters, var som å gå til sengs med eks kona: "Well, it was a bit like sleeping with your ex-wife."

Også Nick Mason var i det spøkefulle hjørnet når han skulle kommentere opptredenen deres: "Why did we reform? It's a damn good way of spending a weekend."

Roger Waters hyllet Syd Barret fra scenen. Men selv var Barrett uvitende/uinteressert i den overraskende gjenforeningen av hans gamle band. Syds søster Rosemary Breen hadde fortalt ham om den kommende konserten, uten at det så ut til å interessere ham overhodet. For Syd var Pink Floyd nærmest som noe han hadde drevet med i et tidligere liv - fjernt fra det han nå bedrev tiden med. Rosemary Barrett: "That is another life for him. Another world in another time."

Salget av samleplata "Echoes" økte med hele 1343% etter Live 8. Overskuddet fra dette økte salget ble donert til organisasjoner som jobbet etter de samme målene som Live 8 var tuftet på. Gilmour oppfordret andre artister som hadde opptrådt på Live 8, til å gjøre det samme.

I dagene og ukene etter "LIve 8" var det mange spekulasjoner i avisene og musikkbladene om Pink Floyd kom til å opptre sammen igjen, evt. dra ut på turne. Bla. ble de tilbudt 1,5 milliarder! kroner mot å gjennomføre en turne i U.S.A. Og det kunne muligens blitt en realitet om Roger Waters fikk bestemme: "I hope we can do it again". Også Nick Mason ønsket å gjøre flere konserter med et gjenforent Pink Floyd: "My bag is packed and ready to go". Men for David Gilmour var ikke det noe alternativ. Han så på Pink Floyd som et avsluttet kapittel, og ønsket heller å konsentrere seg om solokarrieren sin. 

David Gilmour: "I think enough is enough. I am 60 years old. I don't have the will to work as much anymore. Pink Floyd was an important part in my life, I have had a wonderful time, but it's over. For me it's much less complicated to work alone."

Senere fulgte han opp med denne uttalelsen: "I had some of the best times of my life, and we created some wonderful music, but to do it again would be fakery. I am entirely selfish and want to please myself. I shan't do another Pink Floyd tour."

I 2007 var det pånytt snakk om en reunion konsert - i forbindelse med Live Earth konsertene (veldedighetskonserter som ønsket å sette fokus på de globale endringene som skjer). Waters var lysten på å opptre med Pink Floyd, men Gilmour satte foten ned (igjen). Det endte med at Waters opptrådte uten de andre, på Giants stadium i New York.

Også Roger Waters hadde fokus på sin egen karriere. Og i september 2005 var han ute med sitt 5. soloalbum (6. om man tar med "When the Wind Blows"), kalt "Ça Ira" (betyr: "det vil bli bra"). Og til fansens store overraskelse var det en opera - i tre akter Waters hadde å presentere denne gangen. Bakgrunnen for utgivelsen var et møte Waters hadde hatt med franskmannen Étienne Roda-Gil og hans kone Nadine Delahaye, i 1987. De ønsket at Waters skulle sette musikk til deres tekster (libretto) som hadde den Franske Revolusjonen som tema, noe Waters syntes hørtes ut som en artig utfordring. Ikke minst fordi han i alle år hadde vært svak for klassisk musikk - og da særlig Beethovens korsang. I tillegg til komponister som Berlioz and Borodin . Roger Waters: "I've always been a big fan of Beethoven's choral music, Berlioz and Borodin … This is unashamedly romantic and resides in that early 19th-century tradition, because that's where my tastes lie in classical and choral music."

En innspilling ble gjort allerede i 1988. Blant de som fikk høre opptakene var Frankrikes president François Mitterrand, som var så imponert at han oppfordret Operaen i Paris til sette det opp som scenestykke - som endel av 200 års feiringen for den Franske revolusjon. Men de ansvarlige ved Paris operaen ønsket ikke å sette opp stykket. Ifølge Waters var det fordi han hadde bakgrunn fra et rockeband, og fordi han var britisk.

 Étienne Roda-Gil

Waters lot seg ikke stoppe av operaens avvisende holdning, men bestemte seg for å oversette tekstene til engelsk - ikke minst fordi han var imponert av lidenskapen og kraften i Roda-Gil og Delahayes historie om den Franske revolusjonen. Waters begynte arbeidet med oversettelsen i 1989, men tok deretter en lengre pause for å kunne konsentrere seg om andre prosjekt. 

I 1990 døde Nadine Delahaye, mens Étienne Roda-Gil døde i 2004.

Først i 1997 begynte Waters å jobbe målrettet med en oversettelse av "Ça Ira". Roger Waters: "It's not just a translation. I've stuck very much to the spirit of Etienne's original, adding to it somewhat. Although it's rooted in the history of the revolution, its philosophical slant is, I suppose, contemporary as well. It's more than just a history of the French Revolution, it's a piece about the human potential for change."

Til å hjelpe seg med produksjonen av den engelske versjonen av "Ça Ira" hadde han Rick Wentworth. Wentworth hjalp ham også med kor- og strykerrangementene. Mye av innspillingen foregikk i Abbey Road studios.

1. mai 2004 ble et utdrag på 15 minutt framført på Malta foran 80.000 mennesker, i forbindelse med at landet gikk inn i EU. Selve den offisielle presentasjonen av operastykket fant sted i Roma den 17. november 2005. Det ble også gjort en konsert dagen etter.

I pressen fikk konsertene godt mottakelse, mye pga. av stykkets musikalske kvaliteter. Like positiv var ikke musikkritikerne til dobbel CDen "Ça Ira" - da den ble gitt ut 26. september 2005. Flere mente at musikken ikke engasjerte lytteren, og at Waters burde tatt flere sjanser musikalsk. Salgsmessig ble den en fiasko rundt om, selv om den hevdet seg bra på listen for klassiske album i U.S.A. (5. plass) og Storbritannia (1. plass). I Norge nådde den ikke VG-lista. I Frankrike, landet der handlingen i stykket fant sted. Og der det opprinnlig var meningen at stykket skulle settes opp, ble det en skuffende 187. plass på albumlisten.

Senere har "Ça Ira" blitt satt opp i land som Polen, Russland og Brasil.

 Roger Waters' klassiske album "Ça Ira", fra 2005.

I november 2005 ble Pink Floyd innlemmet i UK Music Hall of Fame (britenes svar på Rock'n Roll Hall of Fame"). Tilstede på tilstelningen var kun David og Nick, da Richard var opptatt med en øyeoperasjon mens Roger var i Roma i forbindelse med oppsetningen av "Ça Ira". Sistnevnte fikk likevel sjansen til å sette sitt preg på showet, da man hadde sørget  for liveoverføring fra Waters' tilholdssted i Roma. Waters prøvde seg med en morsomhet ved å si at det var tull at Wright skulle opereres, ettersom han var i Roma sammen med ham. Roger Waters: "Rick actually hasn't had an eye operation, he and I have eloped to Rome and we're living happily in a small apartment off the Via Veneto."

David, Nick og Roger på UK Music Hall of Fame, der Roger igjen kom med en kontroversiell uttalelse.

Mer kontroversielt var det at Waters ikke ønsket å bli omtalt som en passasjer, da Gilmour skulle beskrive de menneskene som hadde vært med den fantastiske reisen som Pink Floyd hadde vært - fra tiden med Syd, fram til da. Underforstått sa han med det Nick, David og Richard hadde vært passasjerer, mens han var den som hadde styrt 'skipet'. Roger Waters: "I never felt like a passenger."

David og Nick mottok utmerkelsen fra Pete Townshend fra The Who. 

David Gilmour mottok utmerkelsen etter å bli innlemmet i UK Music Hall of Fame

På 60 års dagen sin - den 6. mars 2006, var David Gilmour klar med sitt første soloalbum på 22 år, kalt "On an Island". Og de fleste var enig i at Gilmour hadde brukt tiden godt - med en plate som utvilsomt var det beste Gilmour hadde levert som soloartist. 

Ikke uventet valgte Gilmour å bygge opp låtene rundt sitt gitarspill, uten at det ble for riffbasert, og framtredende i lydbildet. Først og fremst var "On an Island" en lavmælt, atmosfærisk plate, der man fornemmet noe ettertenksomt, retrospektivt. Ikke ulikt stemningen på "Shine on your Crazy Diamond". Særlig tittellåta "On an Island" uttrykte dette på en vakker måte. De senere årene hadde David i likhet med de andre i Pink Floyd opplevd at mange av deres venner hadde gått bort, slik som Steve O'Rourke, Tony Howard, Douglas Adams og Michael Kamen. 

Muligens var det en tenkt reise, eller så hadde den funnet sted, for tittellåta "On an Island" handler om en reise sammen med gode venner til den greske øya Kastellórizo. Flere av disse vennene er nå døde, og låta er en hyllest til de. Kastellórizo er også navnet på førstelåta på plata - instrumentalen "Castellorizon".

David Gilmour: "The album has a feeling of contentment to it. Tied with elemets of melancholy, nostalgia and regret."

Resten av plata var vakker og velprodusert, der man foruten referanser til Pink Floyd, hørte inspirasjon fra blues og jazz. 

Valget av musikere og studioteknikere på plata, forsterket det retrospektive preget, da man her fant mange av de folkene David Gilmour hadde samarbeidet med gjennom en lang karriere, slik som James Guthrie (lydtekniker på PF plater), Andy Jackson (lydtekniker på PF plater), Phil Taylor (lydtekniker på PF plater), Guy Pratt (bassist på PF plater og turneer), Roxy Musics Phil Manzanera (Gilmour hadde deltatt på hans soloplate), Robert Wyatt (har deltatt på hverandres plater), kona Polly Samson (skrev tekster til flere av låtene på "The Division Bell"), Richard Wright, Willie Wilson (spilte med Gilmour i Joker's Wild på 60-tallet),Sandra Kamen (kona til Michael Kamen) og Bob Klose (tidlig medlem av Pink Floyd). 

 Bob Klose ble overraskende hentet inn til å spille gitar på "On An Island".

Til høyre er han å se i studio sammen med Gilmour.

Gilmour hadde kjent Klose siden barndommen, og holdt kontakten med ham i årene etter. Men Klose var nå fotograf, og hadde ikke spilt på gitar på mange år, så både for Klose og andre var det overraskende at Gilmour ønsket å ha ham med på "On an Island". Kloses gitar er å høre på "The Blue". Davidss kone Polly bidro både som tekstforfatter og som pianist på plata.

I coveret til "On an Island" takket Gilmour kona med noen fine ord: "My love and endless thanks go to Polly Samson, whose love, help and encouragement are central to my life and work."

Et stemningsfullt bilde av David med kona Polly Samson, hentet fra innercoveret på "On an Island".

Andre kjente navn Gilmour fikk med seg på plata, var pianisten Jools Holland (kjent fra "Later... with Jools Holland"), Georgie Fame, David Crosby & Graham Nash (fra Crosby, Stills & Nash), Andy Newmark (Roxy Music) og Chris Thomas. Crosby & Nash koret vakkert på tittellåta "On An Island".

David Gilmour med Graham Nash og David Crosby.

Selv med alle disse folkene til å hjelpe seg, valgte Gilmour å spille både saksofon, piano,og  bassgitar på "On an Island". I tillegg til at han spilte gitar og produserte plata. Mye av innspillingen ble gjort i Gilmours husbåt Astoria. Men også Abbey Road, British Grove og Gallery studio ble brukt.

Den som var mest fornøyd med "On An Island", var David Gilmour selv. Han hadde laget en plate etter sin egen smak, som han selv kunne lytte på, og nyte. David Gilmour: "We sometimes sit here, with a glass of wine of an evening and listen to the album from start to finish. And I still think it sounds fantastic."

David Gilmours "On an Island" fra 2006.

"On An Island ble lansert med et show på Mermaid Theatre i London, der materiale fra plata ble presentert. Opptak herfra ble kringkastet av BBC. Jon Carin og Dick Parry som overraskende nok ikke deltok på innspillingen, var tilstede denne dagen.

Salgsmessig ble "On an Island" en kjempesuksess, med 1. plass i Storbritannia, Norge og Italia. 2. plass i Canada, Østerrike og New Zealand, og høye plasseringer i de fleste andre vestlige land. I U.S.A. ble det en fin 6. plass. Tilsammen har den solgt i ca. 2 millioner eksemplarer. Gilmour klarte dermed å bryte "forbannelsen" som hadde fulgt soloutgivelsene til Pink Floyds medlemmer - der de ikke var i nærheten av å selge så bra som når de ga ut plater under PF navnet.

Utklipp fra den britiske albumlisten, med "On an Island" på førsteplass.

Bare 4 dager etter lanseringen av "On an Island" dro David Gilmour ut på en større turne for å promotere albumet. Med seg hadde han musikere han hadde spilt sammen med i mange år, slik som Dick Parry, Jon Carin, Guy Pratt, Richard Wright, og 'nykommere' som Phil Manzanera og Steve DiStanislao. Sistnevnte hadde fram til dette turnert med David Crosby. For David var det stas å ha med seg Richard Wright på turne. David Gilmour: "Rick plays beautifully, he has soul and I like having him around."

 Phil Manzanera, Steve DiStanislao og Jon Carin.

I tillegg til hele albumet "On an Island" framførte de Pink Floyd låter som "Wot's... Uh the Deal?", "Fat Old sun", og "Astronomy Domine", i tillegg til mer kjent materiale. Også "Dominoes" og "Dark Globe" fra Syd Barretts soloplater fant Gilmour plass til.

Turneen startet i Dortmund, Tyskland den 10. april 2006. Og ble avsluttet etter 32 konserter, i Gdansk, Polen den 26. august. Norge ble ikke besøkt denne gangen. En facebook gruppe med over 6000 medlemmer, kalt "We want David Gilmour and his band to play in Oslo,Norway" ble opprettet, uten at det hjalp i første omgang.

Høydepunktet på turneen var de 3 konsertene Gilmour og bandet gjorde i Royal Albert Hall i London. På konserten som ble holdt her den 29. mai fikk Gilmour hjelp fra rockelegenden David Bowie til å framføre "Arnold Layne" og "Comfortably Numb". Bowie er en stor fan av tidlig Pink Floyd. Også Robert Wyatt og Nick Mason gjestet scenen under London konsertene. Med Mason, Wright og Gilmour sammen på scenen var det ikke unaturlig å omtale det som en reunion av Pink Floyd - noe det ikke var ment som.

David Bowie, Richard Wright og David Gilmour under øvingen til konserten i Royal Albert Hall.

I etterkant av "On an Island tour" uttalte Richard Wright at dette var den lykkeligste turneen han noen gang hadde vært med på. 

Det ble gitt ut en dobbel DVD med opptak fra Royal Albert Hall, kalt "Remember That Night - Live At The Royal Albert Hall". Her fikk fansen presentert hele 4 timer med liveopptak, samt masse tilleggsmateriale, og en 20 siders billedbok.

David Bowie og David Gilmour på scenen i Royal Albert Hall.

Også konserten i Gdansk ble spilt inn, og gitt ut som Live CD og DVD - den 22. september 2008. Konserten ble også gjort tilgjengelig på vinyl LP. Dette skulle vise seg å bli den siste plata Richard Wright deltok på. Salgsmessig ble "Live in Gdańsk" en suksess til liveplate å være, med 10. plass i Storbritannia, 26. plass i U.S.A. 7. plass i Italia, 34. plass i Norge, 4. plass i Argentina, og 12. plass i Tyskland, for å nevne noen av plasseringene. 

"Live in Gdańsk"

Parallelt med at David Gilmour turnerte med "On an Island" var også Roger Waters ute på turne. Men i stedet for å promotere sin siste plate "Ça Ira" valgte Waters å gå tilbake til 1973 - og "Dark Side of the Moon". Albumet ble presentert i sin helhet på turneen. Også låter fra "The Wall" og "The Final Cut" var godt representert på setlisten på turneen. Som så ofte før fungerte den oppblåsbare grisen som blikkfang på konsertene. Forskjellen var at denne gangen ble den brukt til å uttrykke politiske budskap. Når Waters gjorde konserter i U.S.A. hadde han fått påskrevet tekster som "Kafka Rules OK!", "Torture shames us all" og "Impeach Bush Now". Noe som irriterte amerikanske myndigheter.

Turneen "The Dark Side of the Moon Live" varte i 2 år, med hele 121 konserter. Norge var så heldig å få besøk av Waters og hans musikere hele 3 ganger i løpet av turneen: 14. juni 2006, på Norwegian Wood i Oslo, 26. juni i Vikinghallen i Stavanger, og 29. april 2007, i Vestlandshallen i Bergen. De 6000 billettene til konserten i Oslo ble solgt ut på kun 18 minutter - det raskeste Norwegian Wood noen gang har opplevd.

På scenen hadde Waters med seg stort sett de samme folkene som hadde fulgt ham på "In the Flesh tour" noen år tidligere. Slik som White, Fairweather-low, Carin, P.P. Arnold, Broad, Kissoon, sønnen Harry, og gitaristen Kamen. I tillegg var saksofonisten Ian Ritchie, koristen Carol Keyon, og gitaristen Dave Kilminster med. På 11 av konsertene hadde han også med seg Nick Mason. Dessverre var ikke sistnevnte å se på noen av konsertene i Norge.

Den oppblåsbare grisen ble forfremmet til "politisk aktivist" på "The Dark Side of the Moon Live".

Medlemmene av Pink Floyd hadde vært gjennom en tøff periode, med mange dødsfall blant folk som stod dem nær. Og elendigheten skulle dessverre fortsette i årene som fulgte.

Kun få dager etter at Gilmour ga ut albumet "On an Island", døde produsent Nick Griffiths etter komplikasjoner ved en transplantasjon. Griffiths var mannen som ble omtalt som hustekniker på Britannia Row studios, og som hadde deltatt på innspillingen av "The Wall", samt soloplater med både Roger Waters, David Gilmour og Nick Mason. Senest hadde han hjulpet Waters på innspillingen av "Ça Ira". Griffiths ble bare 54 år gammel.

Tirsdag den 11. juli 2006 fikk verden den triste nyheten om at Syd Barrett, eller Roger Keith Barrett som han egentlig het, var død. Hans død inntraff noen dager tidligere, den 7. juli. 

Shine on your Crazy Diamond Syd..

Syd Barrett ble bare 60 år gammel. Han døde i sitt hjem i 6 St Margaret's Square, i Cambridgeshire. Han hadde bodd i huset sammen med sin mor Winefred Flack-Barretts fram til hun døde i 1991. Etter dette bodde han alene.

Dødsårsaken var bukspyttkjertelkreft. I årene forut hadde hadde han som nevnt vært plaget med diabetes. Og bukspyttkjertelkreft er noe som rammer mange med diabetes. Ifølge hans søster hadde Syd ofte forsømt å ta medisinen sin, noe som kan ha vært en medvirkende årsak til at han døde. Han hadde også måttet amputere flere fingre pga. komplikasjoner med diabetesen.

Ifølge hans bror Alan Barrett ble det holdt en privat familiebegravelse på Cambridge Crematorium den 18. juli. Verken Roger, David, Nick eller Richard var tilstede her. Syd ble deretter kremert, og asken gitt til noen som stod ham nær. 

Samme år ble huset Syd bodde i den siste tiden lagt ut for salg - til stor interesse fra fansen. Av verdier etterlot han seg først og fremst 17 millioner kroner som for det meste hadde kommet fra royalties inntekter. Også hans personlige eiendeler ble lagt ut for salg gjennom auksjonshuset Cheffins. Bla. håndmalte sykler, merkelige dørhåndtak, og malerier Barrett hadde laget.

Broren Alan Barrett ble tilgodesett med 425.000 pund i testamentet, mens søstrene Rosemary og Ruth Brown, og broren Donald fikk 275.000 pund hver. Rosemary arvet også huset hans.

Det var mange som kom og la ned blomster utenfor huset der Syd hadde bodd de siste årene.

Ifølge Syds søster hadde Syd jobbet med en bok de siste årene av sitt liv, en bok  som omhandlet kunsthistorie. 

I dagene etter hans død fikk Syds liv bred omtale i aviser og blader verden over. Og mange kjente artister ønsket å kondolere, bla. medlemmene av Pink Floyd. Richard Wright leste opp en pressemelding på vegne av bandet: "The band are very naturally upset and sad to hear of Syd Barrett’s death. Syd was the guiding light of the early band lineup and leaves a legacy which continues to inspire."

Mojo Magazine viet Syd Barretts liv mye spalteplass etter at han døde.

I et senere intervju fortalte Roger Waters at han ikke følte noe spesielt da han fikk vite om Syd Barretts død. Sorgen hadde han gjort seg ferdig med for lenge siden, på den tiden han mistet kontakten med Barrett. Waters var den som i sin tid skrev "Shine on Your Crazy Diamond", som var dedisert til Barrett.

David Gilmour var den som i størst grad hadde holdt kontakten med Syds familie de siste årene. Det var også han som måtte ringe til flere av de som hadde spilt sammen med Syd på 60-tallet, for å fortelle at han var død. 

David Bowie som alltid har ment at Barrett perioden var den beste i Pink Floyds karriere, kom med denne uttalelsen: "He was a major inspiration. I can't tell you how sad I feel. The few times I saw him perform in London at UFO and the Marquee club during the '60s will forever be etched in my mind."

I desember 2006 valgte David Gilmour å gi ut "Arnold Layne" på singel - som en hyllest til Syd Barrett. Opptakene var gjort på Gilmours konsert i Royal Albert Hall, der han hadde med seg David Bowie på vokal, og Richard Wright på keyboard. Singelen nådde en fin 19. plass i Storbritannia i januar 2007. "Arnold Layne" ble også framført i Jools Holland TV show i 2006, denne gang med Richard Wright på vokal.

I 2006 ble "Arnold Layne" gitt ut som singel pånytt.

Hos Jools Holland ble den framført med Richard Wright på vokal.

3. mai 2007 var Nick, Richard og David samlet i forbindelse med Storm Thorgersons bokutgivelse "Taken by Storm".

10. mai 2007 ble en tributekonsert kalt "The Madcaps Last Laugh" - til minne om Syd Barrett, avholdt på Barbican Centre i London. På scenen stod artister som Captain Sensible, Damon Albarn (Blur), Chrissie Hynde, Kevin Ayers (Soft Machine), i tillegg til David Gilmour, Nick Mason og Richard Wright. Der alle gjorde sine versjoner av låter fra Barrett tiden. I et forsøk på å gjenskape stemningen fra 1967 hadde man satt opp lerret bak og på sidene, der temaer fra psykedelia tiden ble avspilt - ikke ulikt scenshowet Pink Floyd hadde gjort seg bemerket med på UFO club. Blant høydepunktene på konserten var en acapella versjon av "Bike", fra "The Piper at the Gates of Dawn", framført av Sense of Sound Choir fra Liverpool.

Til alles overraskelse dukket også Roger Waters opp på scenen, noe som førte til stående ovasjoner. På sin egen særegne måte uttrykte Waters sin begeistring for Syd Barrett: "Before the illness, he lived his life like he walked.. he kind of... bounced, the whole time, and I think that his lack of a sense of shame enabled him to take all the risks that he did, musically, and that's why we owe him such an enormous debt." 

Blant bildene publikum fikk se på lerrettet, var et intervju med Roger Waters og Syd Barrett fra mai 1967. Det viste en veltalende og engasjert Syd Barrett - som en kontrast til hvordan han framstod noen år senere.

Waters framførte sin egen "Flickering Flame", men da Richard, David og Nick skulle opp på scenen for å framføre "Arnold Layne" valgte Roger å forlate lokalet. Enda publikum ropte etter ham, og prøvde å få ham til å gå opp på scenen sammen med de andre. Noen mente at Waters' dårlige samvittighet overfor Barrett gjorde at han syntes det ble vanskelig å framføre en av hans låter.

Pink Floyds framføring av "Arnold Layne" - med Richard Wright på vokal, skulle vise seg å bli den siste opptredenen Wright gjorde.

Pink Floyd på scenen i forbindelse med "The Madcaps Last Laugh" konserten.

Mandag 15. september 2008 fikk verden den triste beskjeden om at nok et Pink Floyd medlem ikke lenger var blant oss, da Richard Wright døde av kreft, 65 år gammel. 

Wright hadde fått diagnosen i desember året før, mens han jobbet med et nytt soloalbum. Et album han planla sammen med folk som Chris Difford (Squeeze) og Helen Boulding.

Verken Wrights familie eller bandkollegaer hadde fortalt noen om hans sykdom - en kreftform som legene hadde liten kunnskap om. En talsperson for Richards etterlatte ba om at privatlivet deres måtte respekteres i den vanskelige tiden: "The family of Richard Wright, founder member of Pink Floyd, announce with great sadness that Richard died today after a short struggle with cancer. The family have asked that their privacy is respected at this difficult time."

Begravelsen fant sted uten presse tilstede, og hvor Wright er begravd er ukjent.

Gilmour og Wright hadde hatt en avtale om å opptre sammen på Jools Holland den 23. september for å framføre "Remember a day" (som Wright skrev til "Saucerful of Secrets"), men noen uker før han døde hadde Wright varslet Gilmour at han ikke var i form til å stille opp. Gilmour valgte å opptre i TV programmet uten Wright - som en hyllest til ham. 

I forbindelse med kameratens død kom Gilmour med denne uttalelsen til media, der han vektla Wrights bidrag til Pink Floyds musikk : 

"No one can replace Richard Wright. He was my musical partner and my friend. In the welter of arguments about who or what was Pink Floyd, Rick's enormous input was frequently forgotten. He was gentle, unassuming and private but his soulful voice and playing were vital, magical components of our most recognised Pink Floyd sound. I have never played with anyone quite like him. The blend of his and my voices and our musical telepathy reached their first major flowering in 1971 on 'Echoes'. In my view all the greatest PF moments are the ones where he is in full flow. After all, without 'Us and Them' and 'The Great Gig in the Sky', both of which he wrote, what would 'The Dark Side of the Moon' have been? Without his quiet touch the album 'Wish You Were Here' would not quite have worked. In our middle years, for many reasons he lost his way for a while, but in the early Nineties, with 'The Division Bell', his vitality, spark and humour returned to him and then the audience reaction to his appearances on my tour in 2006 was hugely uplifting and it's a mark of his modesty that those standing ovations came as a huge surprise to him, (though not to the rest of us). Like Rick, I don't find it easy to express my feelings in words, but I loved him and will miss him enormously."

Richard Wright og David Gilmour

Også Nick Mason og Roger Waters ønsket å hedre Wright og hans viktige musikalske bidrag til Pink. Waters var glad for at han fikk sjansen til å jobbe sammen med Wright på Live 8, samtidig som han skulle ønske at de hadde fått flere muligheter.

Roger Waters: "I was very sad to hear of Rick's premature death, I knew he had been ill, but the end came suddenly and shockingly. My thoughts are with his family, particularly [his children] Jamie and Gala and their mum Juliet, who I knew very well in the old days, and always liked very much and greatly admired. As for the man and his work, it is hard to overstate the importance of his musical voice in the Pink Floyd of the '60s and '70s. The intriguing, jazz influenced, modulations and voicings so familiar in 'Us and Them' and 'Great Gig in the Sky,' which lent those compositions both their extraordinary humanity and their majesty, are omnipresent in all the collaborative work the four of us did in those times. Rick's ear for harmonic progression was our bedrock. I am very grateful for the opportunity that Live 8 afforded me to engage with him and David and Nick that one last time. I wish there had been more."

Nick Mason: "Like any band, you can never quite quantify who does what. But Pink Floyd wouldn’t have been Pink Floyd if [we] hadn’t had Rick. I think there’s a feeling now -- particularly after all the warfare that went on with Roger and David trying to make clear what their contribution was -- that perhaps Rick rather got pushed into the background. Because the sound of Pink Floyd is more than the guitar, bass, and drum thing. Rick was the sound that knitted it all together... He was by far the quietest of the band, right from day one. And, I think, probably harder to get to know than the rest of us... It's almost that George Harrison thing. You sort of forget that they did a lot more than perhaps they’re given credit for."

Richard Wright: 1943-2008.

Richard Wright var blitt skilt fra sin 3. kone Mildred "Millie" Hobbes i 2007. Det siste året av sitt liv tilbrakte han i Frankrike, og på yachten på Jomfruøyene. Han døde han i sitt hjem i Kensigton i Vest-London. Han etterlot seg 240 millioner kroner til fordeling på barna James, Gala, Ben, og sin søster og hennes barn. Sine 3 ekskoner hadde han ikke tilgodesett med noe i testamentet, noe media gjorde en sak ut av. Derimot hadde han i testamentet satt av 200.000 kroner til en fest for sine gamle venner. Gjestelisten lot han James og Gala å få ansvar for å sette opp. Noen vittige tunger mente at dette ville bli første gang Richard spanderte en drink på andre. Sitt elskede Bosendorfer piano ønsket han at Galas ektemann, og bandkollega Guy Pratt, skulle få.

3. mars 2008 døde Norman Smith, i en alder av 85 år. Han skrev seg inn i historien om Pink Floyd ved å produsere de 3 første studioalbumene med bandet. 

I september 2008 døde også Bryan Morrison, mannen som på 60-tallet hadde hatt ansvaret med å booke inn Pink Floyd på konsertarenaer i England og U.S.A. Og som var den som hadde opprettet kontakt med Norman Smith hos EMI. Før han døde hadde han ligget to år i koma etter en ulykke i hestesporten polo.

Med Richard Wrights bortgang ble alle spekulasjoner om en mulig gjenforening av Pink Floyd lagt død, en gang for alle. Det vil si - 11. juli 2010 overrasket David Gilmour og Roger Waters alle ved å stille opp sammen på veldedighetskonserten Hoping Foundation Benefit Evening i Oxforshire, en forening som samler inn penger til unge palestinske flyktninger. 

David Gilmour og Roger Waters overrasket alle ved å stille opp sammen i juli 2010.

Det var Gilmour som fikk ideen til å spørre Waters, etter at han hadde opptrådt på en lignende tilstelning i 2009. Og låta han ønsket å ha med Waters på var "To Know Him Is To Love Him", noe mange så på som et ironisk spark fra Gilmour til Waters. Visstnok hadde det også vært en låt Pink Floyd pleide å framføre på soundcheck før konserter. Waters var først negativ til ideen - mest fordi han så mørkt på å synge med på den vokalt krevende låta. Roger Waters: "I would have to search for a different key and then struggle through hours and hours of routining a performance that lay way outside my vocal comfort zone. To my eternal shame I bottled out and told Dave I would happily do 'Wish You Were Here' and 'C. Numb', but that 'To Know him is to Love him' was beyond me."

Men Gilmour tok ikke nei for et nei, og tilbød ham å stille opp på en av konsertene, på den kommende "The Wall tour 2010" som han visste at Waters skulle ut på. Og da var ikke Waters sen med å si ja til å stille opp. Roger Waters: "How fucking cool! I was blown away. How could I refuse such an offer. I couldn't, there was no way. Generosity trumped fear. And so explaining that I would probably be shite, but if he didn't mind I didn't."

I tillegg til "To Know Him Is To Love Him" framførte de to Floyd klassikere som "Wish You Were Here," "Comfortably Numb" og "Another Brick In The Wall, Part 2". Med seg på scenen hadde de Chester Kamen, Waters' sønn Harry, Guy Pratt, Andy Newmark og Jonjo Grisdale. Siden opptredenen ikke var annonsert, var det kun 200 personer som fant veien til konserten, der denne 'historiske' begivenheten fant sted.

Roger Waters var etterpå svært fornøyd med å ha opptrådt sammen med Gilmour - og så på det som en mulig start på noe større. Roger Waters: "We did it, and it was fucking great. End of story. Or possibly beginning."

22. april 2010 annonserte Roger Waters at han planla å dra ut på nevnte turne, en turne som sannsynligvis kom til å bli den siste han gjorde. Men selv om Waters nå var blitt en godt voksen mann, på 67 år, og det var gått hele 18 år siden han sist han ga ut en rockeplate med nytt materiale, var det ikke noe i veien med hans ambisjoner. I anledning 30 års jubileet for "Wall tour", ønsket Waters å presentere det doble albumet "The Wall" i sin helhet, med et sceneshow som skulle overgå det de presenterte på turneen i 1980-81. Bla. ved hjelp av moderne teknologi. Roger Waters: "Projection systems now are completely different from what they were then, which means that I would be able to project over the entire 250-foot expanse of the wall ..."

I tillegg til at Waters fortsatt setter pris på å få lov til å framføre "The Wall" for publikum, ønsket han å oppdatere antikrig budskapet i "The Wall", med fokus på krigshandlinger som har vært siden 1980, slik som 11. september og Irakkrigen. 

Roger Waters: "When we did it then, we were after the end of the Vietnam War, and we're right now in the middle of wars in Iraq and Afghanistan, so there's a very powerful anti-war message in 'The Wall.' There was then and there still is now."

Roger Waters i 2010.

Også på det personlige plan hadde det skjedd endringer som gjorde at "The Wall" hadde fått ny betydning. Og som gjorde at han fikk lyst til å turnere med musikken pånytt. Roger Waters: "In the 30-odd years since I first performed this piece, it's taken on some new meanings for me. Thirty years ago when I was kind of an angry and not very young lad, I found myself driven into defensive positions because I was scared of stuff, and I've come to realize that in that personal story, maybe somewhere hidden in there exists an allegory for more general and universal themes, political and social themes. It's really for that reason that I decided that I'd try and create a new performance of this piece using a lot of the same things that we did all those years ago."

I utgangspunktet var Waters skeptisk til å framføre "The Wall" pånytt, fordi han visste hvor krevende og dyr en slik oppsetning ville være. Men oppmuntret av samboeren Laurie og scenemester Mark Fisher valgte han å ta utfordringen. Roger Waters: "I said I couldn’t. But it wouldn’t go away and I wondered whether we could. It was incredibly difficult to do back in 1980 and we lost a lot of money, but I thought maybe it was possible now. Mark said technology had come a long way and that people spend a lot more on tickets than they used to. He thought we’d be able to break even, maybe even come out with some gravy. So I thought, “OK, we’ll do it."

Waters oppfordret fansen til å sende inn bilder av familiemedlemmer som har dødd i krigshandlinger. Disse bildene ble brukt til å pryde "The Wall" på scenen, sammen med bilde av Waters' far Eric Fletcher Waters.

Med seg på turneen hadde Roger sønnen Harry, og Jon Carin på keyboard, Graham Broad på trommer, G. E. Smith (Hall & Oates), Snowy White, og Dave Kilminster på gitar. Som sangere og korister hadde Waters funnet fram til folk som ikke hadde opptrådt med ham før, slik som Robbie Wyckoff. Og Kipp, Mark og Pat Lennon fra det amerikanske folkrockbandet Venice, samt Jon Joyce.

Som på "The Dark Side of the Moon Live" var det en lang turne Roger Waters dro ut på, med hele 110 konserter.

Den første konserten på turneen ble avholdt 15. september 2010, på Air Canada Centre i Toronto, Canada. Til stede var VG som ønsket å gi Waters' norske fans en pekepinn på hva de kunne vente seg. De ga konserten terningkast 5, og mente de kunne glede seg til neste år - men at de måtte se opp for flygende helikoptre, griser, livaktige oppblåsbare lærere, og ekte barnekor. De mente at David Gilmour ikke var savnet på scenen, ettersom Snowy White og Dave Kilminster gjorde gitarsoloene på "Hey You" og "Comfortably Numb" like bra som Gilmour. 

Etter å ha gjort unna 56 konserter i Nord-Amerika stod Europa for tur, med åpningskonsert i Lisboa den 21. mars 2011. Etter 22 konserter i land som Spania, Italia, Nederland og Finland var det omsider klart for sceneoppsetningen av "The Wall" på norsk jord. 30. april og 1. mai stod Waters og co. på scenen på  Telenor Arena i Bærum.

VG som hadde vært tilstede på åpningskonserten, var like begeistret for det Waters hadde å presentere denne gangen (30. april), og ga konserten terningkast 5. Stein Østbø: "Jeg så verdenspremieren på dette showet i Canada i fjor høst, men er like imponert denne gangen."

Dagbladet ga konserten 4, med den merkelige begrunnelsen at flere av låtene som ble presentert var for dårlige!: "The Wall' er til tider mektig, men effekter klarer ikke å kompensere for tildels uinteressante låter."

De fleste er nok enig i at "The Wall" er et av tidenes beste album. Og at det er summen av alle låtene, og historien hver av de forteller, som gjør albumet så fantastisk. Da blir det merkelig å henge seg opp i kvaliteten på låtene på LP/CD 2, i stedet for å fokusere på framføringen av låtene. Når anmelderen i tillegg ikke legger skjul på at han aldri har likt albumet "The Wall", blir det hele merkelig.

Konserten Waters gjorde på Telenor Arena 1. mai ble skjemmet av tekniske problemer og dårlig lyd - særlig på "Nobody Home" - uten at Waters mistet humøret av den grunn. Publikum som var tilstede lot seg imponere av Waters' stemme, i tillegg til showet han presenterte.

David Gilmour som hadde lovt å hjelpe Waters, holdt ord, og stilte opp med sin gitar på en av Waters' konserter. Begivenheten fant sted på O2 arena i London den 12. mai 2011. Gilmour spilte gitar, og sang på "Comfortably Numb".

Waters avsluttet konserten med introdusere Gilmour, og Nick Mason - som også hadde latt seg overtale til å stille opp for Waters. Roger Waters: "We've done it today. So please welcome David Gilmour! By a strange and happy extraordinary coincidence, there is another remnant of our old band here tonight. Please welcome, Mr. Nick Mason!"

Nick Mason, Roger Waters og David Gilmour sammen på O2 arena, 12. mai 2011.

Med Gilmour på mandolin og Mason på tamburin framførte Waters avslutningslåta "Outside The Wall", til stor glede for det store publikum. Konserten var den 2. av totalt 6 som ble avholdt på O2 Arena.

Etter den europeiske delen av turneen fulgte 12 konserter i Australia/New Zealand i januar og februar 2012, før "The Wall Live" ble avsluttet med 7 konserter i Sør-Amerika i mars.

Parallelt med turnevirksomheten fant Roger også tid til å gifte seg med kjæresten gjennom 11 år, Laura Durning. 14. januar 2012. De to ble gift i en enkel seremoni med kun 6 gjester i deres hjem i Southampton, New York.

Mens Waters var opptatt med turnevirksomhet, jobbet David Gilmour sammen med elektronica-duoen The Orb, der han bidro både som låtskriver, sanger og gitarist på albumet "Metallic Spheres" - en plate som nådde en fin 12. plass i Storbritannia da den ble gitt ut i oktober 2010. På albumet deltok også bassisten og produsenten Youth. En mann som i sin tid var med og starte opp rockebandet Killing Joke, og som i årene etter 80-tallet har gjort seg bemerket som en av de beste plateprodusentene i Storbritannia (Crowded House, Paul McCartney, The Verve). Youth og Gilmour fant tonen under innspillingen, og tanken om å jobbe sammen senere ble sådd.

"Metallic Spheres" med The Orb og David Gilmour.

2009 og 2010 var tøffe år for Pink Floyds plateselskap EMI. I februar 2010 ble det kjent at konsernet  hadde et tap på hele 1.6 milliarder kroner (for 2009). Kanskje var dette noe av årsaken til at bandets backkatalog igjen ble gitt ut pånytt i remastrerte utgivelser, i en kampanje som ble kalt "Why Pink Floyd...?". Som tidligere var det James Guthrie som fikk ansvaret med å remastre musikken.

Det startet med at "Dark Side of the Moon" ble gitt ut i en boks med 6 discer, der man fikk originalalbumet i remastret utgave. En live CD, en dvd der plata ble presentert i sorround, kvadrofonisk og LPCM stereo mix. En blu-ray plate, og en CD med tidlige versjoner av låtene på "Dark Side of The Moon". Nick Mason: "With Dark Side of the Moon's Immersion edition, you can get a picture of how a song started and was taken and developed into a studio song."

I boksen var det også en 36 siders booklet med bilder.

"Dark Side of the Moon - Experience & Immersion", med 6 discer og en booklet.

Like etterpå fulgte en "Discovery boks", med alle 14 albumene. Senere ble også "Wish You Were Here" og "The Wall" gitt ut i lignende "Immersion" bokser.

"Discovery boks" med alle 14 albumene.

7. november 2011 ble også samleplata "A Foot in the Door - The Best of Pink Floyd" gitt ut. Plata som bestod av 16 låter hadde en overvekt av låter fra "Dark Side of The Moon". I Storbritannia nådde ikke plata topp 40, mens i U.S.A. ble det 50. plass. I Norge ble det en grei 9. plass.

I anledning utgivelsen av disse platene gjorde Nick Mason et sjeldent intervju, med nettstedet Wire.com. Han uttrykte glede over utgivelsen av disse platene, da han håpet at de kunne vise nye sider av dem. I tillegg til at de kunne bidra til at nye generasjoner oppdaget Pink Floyds musikk. Nick Mason: "It seems like an exercise that is worthwhile; there is enough interest to justify doing something like this."

I samme intervju fortalte Nick at han gjerne ville dra ut på turne igjen som medlem av Pink Floyd, men at han ikke trodde det ville skje pga. manglende tid og interesse hos David og Roger.

I november 2011 ble en viktig del av britisk musikkhistorie avsluttet, da ærverdige EMI ble delt opp og solgt til Universal (back-katalogen) og Sony.

Kate Bush ble i sin tid hjulpet fram av David Glimour, og i 2011 deltok David på Kates album "Director's Cut" - hennes første album på 6 år. David spilte gitar på låtene "Love And Anger" og "Rocket's Tail".

London arrangerte Sommer-OL i 2012, og med den store betydningen britisk musikk har hatt for landets økonomi, og påvirkning på verden forøvrig, var det naturlig å gjøre popmusikk til en viktig del av åpningsseremonien og avslutningsseremonien. Det var et sterkt ønske hos arrangørene om å få Pink Floyd til å stå på scenen, men verken David Gilmour eller Roger Waters hadde noe ønske om det. Likefullt ble bandets musikk en viktig del av showet. Først da deler av "Time" fra "Dark Side Of The Moon" ble spilt, med fokus på klokkespillet i låta. Og opptak av en gris som hang i lufta over Battersea Power Station, ble vist. Begge som endel av introduksjonsfilmen "Journey along the Thames".

 Battersea og Pink Floyd grisen fra "Animals" albumet var noe av det London ønsket å vise fram.

Mot slutten av åpningsseremonien ble "Eclipse" spilt, parallelt med at bilder fra historiske seire i Olympiaden ble vist.

På avslutningsseremonien 12. august ble Pink Floyd låta "Wish You Were" framført live. Men med fraværet av David Gilmour, Roger Waters (og Richard Wright) var det kun Nick Mason som stilte opp for å opptre. Med seg på scenen hadde han Mike (Rutherford) & The Mechanics, og Ed Sheeran.

Nick Mason representerte Pink Floyd på scenen under avslutningsseremonien i London OL.

I 2012 kunne Pink Floyd fans glede seg over et tilbakeblikk på innspillingen av "Wish You Were Here", da selskapet Eagle Rock ga ut dokumentaren "The Story Of Wish You Were Here". Den ble først sendt på TV på BBC 4, før den ble lagt ut for salg på DVD og blu-ray i juni samme år. Både Nick, David og Roger stilte opp til intervju i forbindelse med filmen, noe også de andre gjenlevende musikerne og kunstnerne som hadde deltatt på plata, gjorde. Som nevnte hadde Eagle Rock tidligere gitt ut en lignende dokumentarfilm om innspillingen av "Dark Side Of The Moon".

"The Story Of Wish You Were Here" 

12. desember 2012 deltok Roger Waters på veldedighetskonserten "12-12-12: The Concert for Sandy Relief", til støtte for ofrene etter orkanen Sandy. Waters framførte låter fra "The Wall" og "Dark Side Of The Moon", i tillegg til "The Ballad of Jean Charles de Menezes", som var en akustisk utgave av "Another Brick in the Wall (Part 2)", med ny tekst. Konserten og Waters låter ble også gjort tilgjengelig på en dobbelt CD. Andre kjente artister som deltok var Bruce Springsteen, Paul McCartney og The Who.

I 2012 viste Roger også sitt sosiale engasjement da han stod på scenen sammen med MusiCorps på konserten "Stand Up For Heroes" i New York,  der inntektene gikk til amerikanske krigsveteraner. Waters framførte tre Pink Floyd klassikere, bla. "Wish You Were Here". I anledning konserten ble han spurt om han trodde Pink Floyd ville bli gjenforent. Og det tvilte han på, bla. fordi han trodde at David Gilmour hadde pensjonert seg. Roger Waters: "I think David is retired by and large. I shouldn't speak for him. But that's the impression I get. Hey whatever. All good things come to an end."

I intervjuet fortalte Roger også at han lekte med tanken om å sette opp "The Wall" på Broadway.

14. og 15. august 2013 kunne Waters' mange norske fans glede seg over at han valgte å ta med seg sitt gigantiske show til Telenor Arena på Fornebu - kun 3 år etter at han sist opptrådte med "The Wall" på Fornebu Arena. Og konsertopplevelsene ble akkurat så imponerende og storslått som man kunne drømme opp på forhånd. 

Dagbladets anmelder som var tilstede på en av konsertene hadde et sine livs opplevelser denne kvelden, og ga konserten terningkast 6 : "36 uvirkelig høyoppløslige og kraftige prosjektører skaper et fantastisk bakteppe som må oppleves for å tros. De ferdiglagde videoene blandes med sanntidsbilder fra scenen, og når fanene rulles ned over søylene bak Diktatoren i Waters' skikkelse er det som å være tilstede i albumet, filmen og konserten samtidig." 

Også VG var svært begeistret, og ga konserten terningkast 5: "Dette var den tredje forestellingen (kveldens fjerde forestillingen med oppsetningen i Telenor Arena på to år. Selv har jeg sett showet like mange ganger på disse årene, men jeg klarer ikke å unngå og bli revet kraftig med av lydeksplosjonene, farvespillet, effektene og videografikken med en helt utrolig dybdefølelse på veggen som før pausen bygger seg langsomt opp bak Waters og hans band."

 Roger Waters var tilbake i Oslo i 2013, med to konserter på Telenor Arena.

I 2014 deltok David Gilmour på Ben Watts soloalbum "Hendra", der han spilte slidegitar på låta "Levels". Watt er mest kjent som halvparten av duoen Everything But The Girl.

Nick Mason som brukte det meste av tiden på sin interesse for biler, fant også tid til å delta på plater med andre artister. I 2013 spilte han trommer på låta "Illusions" med electronica artisten Nicky Haslam. Vokalist på samme låt var Bryan Ferry. I 2014 deltok han på innspillingen av låta "The Ghosts Of Christmas Past" med Kirsty Bertarelli.

I 2014 var det gått 20 år siden sist Pink Floyd var ute med et studioalbum. Og de færreste hadde trodd at det ville bli noe flere, med tanke på konflikten innad i bandet, og Richard Wrights død. Men i juli 2014 kunne VG og flere andre aviser fortelle at et nytt album muligens var på vei. Basert på en twittermelding David Gilmours kone Polly Samson la ut 5. juli. I samme tweet fortalte Polly at platen ville bygge på studioopptak med Richard Wright fra 1994.

Twittermeldingen Polly Samson la ut.

Like etter var det flere involverte som røpet at en ny Pink Floyd plate var på gang. Det tok noen dager før den gode nyheten ble bekreftet av plateselskapet Warner, og bandmedlemmene selv.

Bakgrunnen for det overraskende 'comebacket' var at David og Nick i 2012 bestemte seg for å gå gjennom opptakene som ble gjort i forbindelse med "The Division Bell". Bla. hørte de gjennom materialet de den gangen hadde tenkt å gi ut på plate under navnet "The Big Spliff", men som det ikke ble noe av. Nick og David hørte gjennom 20 timer med opptak. På det tidspunktet hadde de ikke to tanker om at dette kunne danne utgangspunkt for et nytt Pink Floyd album. Nick Mason: "I don’t think we had a new album in mind initially, actually. And I’m surprised at what we’ve produced now. It was interesting at first, but it didn’t seem like something that could be a record. I thought it might end up a promotional tool of some sort, or something to stream maybe in conjunction with some other project."

Nick Mason i studio.

Etter hvert som de jobbet med det gamle materialet begynte ideen om å gi det ut som en Pink Floyd plate, å ta form. Først tenkte de å gi ut musikken slik den framstod på båndopptaktene fra 90-tallet, men etter å tenkt seg litt om bestemte de seg for å gi låtene en ordentlig produksjon. David Gilmour: "There was a period time when we were endeavoring to be purist about it and to keep it to what we had and not add to it. But we thought that if we were to continue with these pieces 20 years ago we would have added to them. So we changed our tack a little bit and we thought - Let’s just make them sound great."

David Gilmour

Med dette som utgangspunkt jobbet de fram helt nye låter, der de la til musikk og endret på eksisterende stoff. De var opptatt av at musikken skulle være tidsriktig, og endte i realiteten opp med en helt ny plate, der kun noen sekunder av "The Big Spliff" endte opp på plata. Nick Mason: "I think that at this point there’s not a big connection anymore. Phil and Andy took a huge bunch of stuff and meted out what should be kept. To me, The Big Spliff was an early pass at this recording. Whatever is there now, the initial distillation was done from all those takes that were lurking around."

Noe av årsaken til at så lite ble brukt, var at mye av materialet var å finne igjen på "The Divison Bell", indirekte eller direkte.

Heller ikke "The Soundscape" fra kassettversjonen av "P.UL.S.E." (fra 1995) ble tatt med.

Med seg på plata fikk de musikere som David hadde jobbet med de seneste årene, slik som Phil Manzanera (Roxy Music) som hadde deltatt på "On An Island", og Youth, som hadde produsert Orb plata Gilmour deltok på. Også folk som hadde deltatt på tidligere innspillinger med Pink Floyd var med, slik som produsent Andy Jackson, bassist Guy Pratt,  og sangeren Durga McBroom. 

Manzanera, Gilmour, Youth og Jackson stod oppført som produsenter på plata som fikk navnet "The Endless River".

Youth - eller Martin Glover som han egentlig heter - hjalp Pink Floyd på "The Endless River".

Selv om stemningen mellom Mason/Gilmour og Roger Waters var blitt bedre med årene, ble ikke sistnevnte invitert til å delta på innspillingen av "The Endless River".

Gilmour spurte Phil Manzanera om hjelp til å gå gjennom de 20 timene med opptak, og sammen med Andy Jackson og tekniker Damon Iddins brukte han 6 uker på å kutte det ned til 4 komposisjoner, som hver var på 14 minutter. Gilmour brukte ordet 'movement', som om det var en klassisk symfoni de var i ferd med å lage. Han ønsket å dele opp plata i 4 temaer, som alle fokuserte på Pink Floyds mer atmosfæriske side. Ikke ulikt det de hadde gjort på "Shine On Your Crazy Diamond" i 1975. Sistelåta "Louder Than Words" var den eneste som inneholdt vokal med tekst - en tekst som beskrev forholdet mellom medlemmene av Pink Floyd, slik det var før i tiden: "We bitch and we fight. But this thing that we do. It’s louder than words. The sum of our parts. The beat of our hearts. It’s louder than words."

Nick og David fant også plass til noen rariteter på plata. Slik som Richard Wrights orgelspill i Royal Albert Hall i 1969 (i "Autumn '68"), og stemmen til Stephen Hawking (i "Talkin' Hawkin'"), hentet fra samme reklamefilm som ble brukt i "Keep Talking" fra "The Division Bell". "The Endless River" ble også første Pink Floyd album siden 1973 der Nick Mason ble kreditert som låtskriver ("Sum" og "Skins"). Av 18 spor på plata var David Gilmour kreditert som låtskriver på 15 av dem, enten alene eller sammen med andre. Richard Wright var kreditert på 10 av dem.

"The Endless River" ble Pink Floyds 15. og siste studioalbum.

På Pink Floyds egen nettside hadde David Gilmour dette å si om den nye plata: "The Endless River has as its starting point the music that came from the 1993 Division Bell sessions. We listened to over 20 hours of the three of us playing together and selected the music we wanted to work on for the new album. Over the last year we've added new parts, re-recorded others and generally harnessed studio technology to make a 21st century Pink Floyd album. With Rick gone and with him the chance of ever doing it again, it feels right that these revisited and reworked tracks should be made available as part of our repertoire."

I et intervju med et musikkmagasin fortalte han hvordan plata var ment som en hyllest av Richard Wright. David Gilmour: "'The Endless River' is a tribute to Richard. It’s very evocative and emotional in a lot of moments. Certainly listening to all of this stuff it made me regret his passing all over again. This is the last chance anyone will get to hear him just playing along with us in that way that he did."

"The Endless River" ble lagt ut for salg 7. november 2014. Den ble gitt ut både på som enkelt-CD, blue-ray boks og CD, dvd boks og CD, og dobbel-LP.

Det stilfulle coveret med gutten som ror over skyene passet godt til den stemningsfulle og ettertenksomme musikken på plata. Tidligere var det Storm Thorgerson som designet platecoverne til Pink Floyd. Men med hans bortgang i 2013 måtte man søke ut for å finne noen til å ta over det ærefulle oppdraget. Valget falt på den 18 år gamle arabiske gutten Ahmed Emad Eldin.

Ahmed Emad Eldin

Det var Thorgersons kompanjong Aubrey Powell som oppdaget gutten og hans kunst, etter å ha søkt rund på internett. Det var særlig Ahmeds bilde "Beyond The Sky" som Powell falt for.

Bildet "Beyond The Sky", som Aubrey Powell fant på internett.

Powell følte bildet hadde en Floydisk resonnanse i seg. Ahmed som var stor fan av Pink Floyd var positiv til å la det bli brukt på coveret av "The Endless River". Han endret litt på bildet (3. oktober 2013), slik at det ble sånn vi kjenner det fra coveret til "The Endless River".

Musikkritikerne var gjennomgående lunkne til plata da de fikk sjansen til å høre gjennom den. På Rateyourmusic har plata for øyeblikket et snitt på 2.84 (april 2015), etter at flere tusen fans har vært inne og vurdert den. Det er det laveste av Pink Floyds studioalbum på RYM. I Norge ga VG plata terningkast 4, med omtalen: "'The Endless River' er tapetmusikk, et vakuum av doven skjønnhet. Det «betyr» ingenting, utover øyeblikkets henførte fortapelse." Dagbladet var enda mer skeptisk og ga plata terningkast 3, med overskriften "Det handler først og fremst om et stemningsmessig gufs fra fortiden", og "Trenger vi Pink Floyds nye album?".

David Gilmour og Nick Mason ble intervjuet ombord i Gilmours

husbåt Astoria i forbindelse med utgivelsen av "The Endless River".

Platekjøperne lot seg imidlertid ikke skremme av kritikkene. På nettbutikken Amazon ble "The Endless River" den mest forhåndsbestilte plata noensinne. Og ingen LP-plate hadde solgt mer enn den siden 1997. Å bidra til å løfte vinylsalget var noe Gilmour og co. var stolte av. Mens de hadde spilt inn "The Endless River" hadde de sett for seg to spor på hver sin albumside, slik det er på vinylplatene.

Plata gikk til topps i land som Storbritannia, Norge, Tyskland, Italia, Østerrike, Belgia, Canada, Tsjekkia, Danmark, Kroatia, Nederland, Finland, Ungarn, Frankrike, Hellas, Irland, Israel, New Zealand, Polen, Portugal, Sverige, og Sveits. I U.S.A. ble det 3. plass.

Som eneste singel ble "Louder Than Words" gitt ut som singel, i oktober 2014.

"Louder Than Words"

I motsetning til tidligere albumtugivelser, ble ikke "The Endless River" fulgt opp med noen turne, noe Nick Mason beklaget, selv om han hadde forståelse for det.

Nick Mason: "It would be nice if we could do it. But I absolutely accept it’s difficult from so many points of view.The fact that Rick’s no longer with us would mean we couldn’t actually play it in the way that it was sort of intended and made — as in, with Rick improvising. There may be another keyboard player out there who has those same skills, but I think it’s unlikely he’d have the same melodic approach."

I august 2015 ble eventuelle forhåpninger noen måtte ha for et comeback endelig lagt død. David Gilmour: "Obviously I accept there are people who want to go and see and hear this legend that was Pink Floyd, but I’m afraid that’s not my responsibility. To me, it’s just two words that tie together the work that four people did together. It’s just a pop group. I don’t need it. I don’t need to go there.To do it without Rick would just be wrong."

Med siste kapittel i historien om Pink Floyd (på plate) lagt bak seg kunne David Gilmour konsentrere seg om sin egen solokarriere i tiden etter utgivelsen av "The Endless River".

Parallelt med innspillingen av "The Endless River" jobbet David med sitt eget album, kalt "Rattle That Lock". Phil Manzanera var en viktig støttespiller for David på begge platene. Innspillingen foregikk bl.a. i Astoria houseboat Studio, AIR Studios, og Abbey Road. Med seg hadde David kjente navn for de som har fulgt Pink Floyd, slik som Guy Pratt, Jon Carin, og opptak av Richard Wright. Også David Crosby, Graham Nash og Jools Holland er kjente navn for de fleste.

"Rattle That Lock" med David Gilmour ble gitt ut 18. september 2015.

Resultatet ble en plate som kunne minne om "The Endless River", med ettertenksom,stemningsfull musikk. Muligens med den forskjell at David slapp seg litt mer løs på gitaren denne gangen, der han nok en gang fikk vist hvilken glimrende gitarist han er. Kritikerne og platekjøperne likte det de hørte, noe som gjorde "Rattle That Lock" til nok en suksess for Gilmour, med 1. plass i land som Belgia, Tsjekkia, Frankrike, Italia, New Zealand, Norge, Portugal, Storbritannia. I U.S.A. ble det 5. plass.

En voksen og ettertenksom David Gilmour i 2015.

I tiden etter "The Endless River" valgte Nick Mason å konsentrere seg om sin store lidenskap, nemlig bilsport. De som har fulgt ham på hans Facebook side vil se at den interessen lever i beste velgående.

I 1992 ga Roger Waters ut albumet "Amused To Death". Og til tross for at Waters var en svært aktiv kar i årene som fulgte med mange musikalske prosjekter, skulle det gå hele 25 år før han var klar med et helt nytt studioalbum. Mellom 2010 og 2017 jobbet han med albumet som fikk navnet "Is This the Life We Really Want?". Og det ble akkurat så bra og umiskjennelig Roger Waters som fansen kunne håpe på. Plata var konseptpreget, teatralsk og dramatisk, med samplinger i form av stemmer, måkeskrik, folkemengder og andre lydbilder - ingrendienser som de gode Waters/Pink Floyd albumene også hadde.

"Is This the Life We Really Want?" fra 2017 ble Waters' første studioalbum på 25 år.

Både kritikerne og platekjøperne likte "Is This the Life We Really Want?", og den ble raskt en storselger, med 1. plass i Norge, Polen, Tsjekkia, Polen, Skottland, og Sveits. I Storbritannia og Tyskland ble det 3. plass,  og i U.S.A. 11. plass. Som Waters mest suksessrike soloalbum noensinne. På Rateyourmusic fikk plata en score på 3.36, som er det nest høyeste Waters hadde oppnådd der.

På det personlige planet gikk det ikke like bra. I 2015 ble Waters skilt fra kona Laurie Durning, etter kun 3 års ekteskap. Like etter ble han sammen med Lauries vennnine Rula Jebreal.

22. september 2017 besøkte Waters Fredrik Skavlan. Her fortalte han om sin oppvekst. Om problemene han hadde med autoritetene på skolen. Og han forklarte hvordan moren ble politisk engasjert etter at hun som lærer i Bradford i Nord-England opplevde at ungene kom på skolen uten sko på, når det var vinter ute, fordi foreldrene deres ikke hadde råd til å gi barna sko. Roger Waters: "This is something so fundamentally wrong." Dette sosiale engasjementet arvet Roger da han vokste opp.

Roger Waters på besøk hos Fredrik Skavlan på NRK TV.

Også David Gilmour var ute med ny plate i 2017. 7-8. juli 2016 opptrådte David på historiske Pompeii - det samme stedet som Pink Floyd i 1971 gjorde sin legendariske konsert som senere ble gitt ut som film. Og i likhet med Pink Floyd ble Gilmours konsert gitt ut som film, på blu-ray og DVD, og den ble vist på kinoer rundt om i verden. I tillegg ble konserten også gjort tilgjengelig på CD, LP og som nedlasting. Salgsmessig ble live-plata en suksess, med bl.a. 4. plass i Norge og 3. plass i Storbritannia.

 David Gilmours "Live At Pompeii" fra 2017.