John J. Campbell : Født i Oldham, England

(John) Jarvis Whitehead : Født i Manchester, England

På 60-tallet var Liverpool sentral i den britiske bølgen som skyllet over Europa og U.S.A. Først og fremst med The Beatles som ble en inspirasjon og et forbilde for mange andre band i området. Også Gerry & the Pacemakers, Swinging Blue Jeans og Freddie & the Dreamers gjorde det bra på listene på første halvdel av 60 - tallet.

Men mot slutten av 60 - tallet, og på det meste av 70 - tallet havnet dessverre Liverpool litt i bakleksa. Mens byer som f.eks. Birmingham fikk sin storhetstid på 70 - tallet. Med Black Sabbath, Moody Blues, Judas Priest, Electric Light Orchestra og Yes.

Mot slutten av dette tiåret begynte det imidlertid pånytt å røre seg i den gamle havnebyen Liverpool. Inspirert av pønken, northern soul og synthrock, fikk byen en litt annen musikkscene enn den Birmingham hadde hatt med sin tyngre rock. 

Det var flere faktorer som førte til den bølge av suksessrike popband som kom ut av byen på 80 - tallet. Artister som Elvis Costello og Deaf School hadde på slutten av 70 - tallet vist at det gikk an å ha suksess, selv om man kom fra Liverpool. De store lagerhallene i kaieområdet Albert Dock stod for det meste tom pga. bortfallet av skipsindustrien i byen, noe som gjorde at unge lovende band fikk god plass å boltre seg på, der de kunne perfeksjonere sine ferdigheter som musikere. Også utestedet Eric`s var en viktig arena for musikerne i byen. Her fikk de vist seg fram foran et entusiastisk hjemmepublikum. Band som O.M.D., Big in Japan, The Teardrop explodes, Echo & the Bunnymen gjorde alle sine første opptredener på denne ettervert legendariske klubben.

	Kaiene i Albert Dock.		Utestedet og konsert arenaen Eric`s.

En annen viktig faktor var studioet Amazon i Kirkby. Et studio som på starten av 80 - tallet var "state of the art", på den måten at de var tidsriktig utstyrt med det siste innen studioteknikk. Band som James, Smiths, Bunnymen, Teardrops, Lotus Eaters, China Crisis, OMD, Dead or Alive, Holly Johnson (Frankie’s), A Flock of Seagulls, og Deep Purple var alle innom studioet i løpet av første halvdel av 80 - tallet.

Men den viktigste årsaken til at så mange dyktige Liverpool band dukket opp på 80 - tallet, var desperasjonen som rådet i byen. Med stor arbeidsledighet og fattigdom. Mange ungdommer så musikken som den eneste muligheten til å komme seg ut av elendigheten. 

På 80 - tallet ble de britiske listene dominert av artister som Frankie goes to Hollywood, China Crisis, The Christians, A Flock of Seagulls, Elvis Costello, Echo & the Bunnymen, The Teardrop explodes, Black, The Lightning Seeds, Dead or Alive, O.M.D. og It`s Immaterial. Alle med Liverpool som opprinnelsessted. Ingen annen britisk by kunne vise til det samme mangfoldet og suksessen som Liverpool på den tiden. 

John J. Cambell, Henry Priestman og Jarvis Whitehead var sentrale personer i Liverpools musikkmiljø på slutten av 70-tallet. Sammen skapte de It`s Immaterial. Et av de absolutt beste bandene fra byen på 80-tallet. Riktignok var verken John eller Jarvis fra Liverpool opprinnelig. John hadde flyttet til byen for å gå på kunstskole og studere film, mens Jarvis var arkitektstudent. I ungdommen hadde Jarvis spilt i ulike folkband inspirert av Led Zeppelin. Jarvis : "I used to play horrible folky guitar." Alle tre ble regnet for å være intellektuelle, med interesse for poesi, historie og arkitektur.

Det litt merkelige bandnavnet hadde sitt opphav rundt 1980 da de funderte på hva de skulle kalle seg. Tilslutt fant de ut at det var uvesentlig (immaterial) hva de kalte seg : "It`s immaterial what we call ourselves". Og vips! så hadde de et navn på bandet sitt. De ble som regel omtalt som "itsy" av de som kjente John og John (Jarvis). Mens enkelte uinnvidde kalte dem for Bits of Material, eller it`s in material.

Campbell og Priestman hadde møttes på slutten av 70 - tallet, der de begge ble medlemmer av Liverpool bandet Albert And The Cod Fish Warriors. Bandet bestod av hele 7 musikere, som i forveien hadde møttes ved universitetet i Liverpool. Litt senere ble bandet redusert til 5 medlemmer og omdøpt til The Yachts. Disse 5 var John J. Campbell, Henry Priestman, Martin Watson, Martin Dempsey og Bob Ellis. The Yachts fikk sin debut som oppvarmingsband på Eric`s, der de varmet opp for Elvis Costello. Bandet fikk platekontrakt med Stiff records i 1977. Like etter ga de ut sin første singel kalt "Suffice to say", produsert av Will Birch. 

Singelen "Suffice to say" : The Yachts. Med Henry Priestman

helt til høyre, og John J. Campbell til venstre for ham.

Deretter droppet de Stiff records, og gikk over til Elvis Costello og Nick Lowes selskap Radar. Her ga de ut singelen "Love to love you" som ble en liten hit innen power pop sjangeren som var utbredt på slutten av 70 - tallet (Cheap Trick, The Knack, The Romantics). Men innen den singelen ble gitt ut, hadde John J. campbell valgt å slutte i bandet. Istedet dannet han i 1980 It`s Immaterial sammen med Jarvis Whitehead. Priestman ledet The Yachts videre uten Campbell. Dette bandet ga ut albumene "Yachts" (1979) og "Yachts without Radar" (1980) før det var slutt. Henry Priestman, Paul Barlow og Martin Dempsey valgte da å følge Campbell over til It`s Immaterial. 

Jarvis Whitehead		John J. Campbell		Henry Priestman

I 1980 ga bandet ut sin første singel kalt "Young Man (seeks an interesting job)" på et uavhengig selskap. I årene som fulgte ga bandet ut flere singler : "A giant raft of the Philipines (1981), "Imitate the worm" (1981), "White Man`s Hut" (1983) og "A gigantic raft" (1984). Sistnevnte ble i 2004 overraskende hentet fram igjen til den amerikanske storfilmen "The Manchurian Candidate" med bla. Denzel Washington. 

Reklameplakat for singelen "White Man`s Hut".

I disse årene var de også hyppige gjester hos BBCs legendariske radioprater John Peel, og hans Peel session. 11. november 1981 opptrådte de første gang, med låtene "A Gigantic Raft", "Imitate The Worm", "White Man's Hut" og "Rake". 17. juli 1982 opptrådte de med "Huzah Huzah Physic Stick", "Life's My Favourite Instinct", "Speak" og "Washing The Air". 12. november 1983 fikk de mange radiolytterne høre "Let's Murder The Moonshine", "Challo", "White Man's Hut", og "The Worm Turns".

I 1983 spilte Whitehead med et band kalt Rebel Da Fe. I 1984 valgte Priestman, Barlow og Dempsey og  å slutte som fullverdige medlemmer av It`s Immaterial. Priestman var misfornøyd med at han ikke fikk utløp for sine musikalske ideer innen bandet. Istedet valgte han å jobbe med andre musikere, i tillegg var han i en periode medlem av Liverpool bandet Wah. Han fikk også arbeid som innspillingsansvarlig i Pete Fullwells Benson street studio i Liverpool. Fullwell hadde tidligere vært driver av Eric`s, og var utvilsomt en av de mest sentrale skikkelsene i Liverpools musikkliv. Selv om Priestman sluttet i It`s Immaterial, valgte han å fortsette som assosiert medlem av bandet.

I 1985 ga It`s immaterial ut singlene "Fish Waltz" (EP) og "Ed`s Funky diner". To flotte plater som viste at bandet hadde modnet, med et stilrent lydbilde. Begge singlene ble gitt ut på Siren records, et selskap også bandets senere utgivelser ble gitt ut på. "Ed`s Funky Diner" nådde Topp 75 på de Britiske listene.

21. april 1985 var John og Jarvis hos John Peel for siste gang, der de presenterte "Rope", "Hang On Sleepy Town", "Space" og "Festival Time".

	Fra videoen til "Ed`s Funky Diner".

Campbell hadde en uttrykksfull stemme, der særlig hans småprating innimellom syngingen bidro til å skape et særegent sound. "The Better idea" handlet om en småby der tiden har stått stille så alt for lenge. Vemodig og vakkert. "Ed`s Funky diner" var en hyllest til et merkelig middagssted der alle gjester var velkomne uansett hvem de var. Sistnevnte ble en liten hit for It`s Immaterial. Innspillingen av låta ble også det første møtet mellom Henry Priestman og de 5 Christian brødrene. Disse var invitert av bandet til å kore på "Ed`s Funky diner". Etter at innspillingen av singelen var ferdig kom Priestman i prat med Russel og Garry Christian. Han presenterte da noen låter han hadde skrevet, for å høre hva de syntes om dem. Ikke lenge etter var The Christians dannet. Bandet bestod av Priestman og Christian brødrene Garry, Russell og Roger. Roger Christian forsvant ut av bandet like etter.

Henry Priestman (til venstre) opplevde ettervert stor suksess

sammen med Russell og Garry i The Christians.

I januar 1987 fikk The Christian sin første topp 40 hit i Storbritannia (22. plass) med "Forgotten Town", der bandet imponerte med sin flotte vokal og Priestmans evner på keyboard. I 1990 toppet The Christians de britiske listene med det glimrende albumet "Colour". 

Men i 1986 begynte ting å løsne for It`s Immaterial også. Deres neste singel "Driving away from home (Jim`s Tune)" ble en hit i Storbritannia med 18. plass i april 1986. Noe som ga dem mulighet til å opptre på BBCs populære TV program Top of the Pops.

John Campbell og It`s Immaterial på Top of the Pops.

På en fornøyelig måte småpratet/sang John Campbell om alle de hyggelige plassene man kan kjøre til om man vil. Lytteren ble tatt med på en reise til byer som Manchester, Newcastle og Glasgow. Til tonene fra det som kan beskrives som lun britisk pop med innslag av folk. Whiteheads dynamiske gitarspill bidro til å gjøre dette til et av de mest minneverdige øyeblikkene på 80-tallet. 

Selv sa Campbell at han skrev teksten til låta fra en passasjers ståsted, da han aldri kjørte bil selv. Campbell : "I never do any of the driving. I wrote the lyric from the passenger`s point of view. Baically giving the driver directions. We decided to drive down the M62 to where we both came from, and from there to some friends in Glasgow... and then the car broke down and we came back on the train on the B-side..."  : "Trains, Boats, Planes".

Den første videoen til "Driving away from Home (Jim`s Tune)". John J. Campbell på

bildet til venstre. Jarvis Whitehead og Henry Priestman på bildet til høyre.

Det ble laget to videoer til singelen. Den ene var tatt opp i Liverpool, mens den andre var tatt opp i sydligere strøk. Ingen av videoene kan sies å være i nærheten av låta når det gjelder kvalitet. På førstnevnte video deltok også Henry Priestman, der han sitter sammen med Whitehead, Campbell og en dame i en liten personbil. Noe som viser at Priestman fortsatt var tett knyttet til bandet i 1986. 

Den alternative videoen som ble laget til "Driving away from home". Tatt opp i sydligere strøk.

I 1986 ga de også ut sitt debutalbum med den noe spesielle tittelen "Life`s hard and then you die". 6 år etter at bandet ble dannet. Og selv om kritikerne hyllet plata som en klassiker, og mange musikkinteresserte har framholdt plata som en av de beste fra 80 - tallet, nådde den ikke høyere enn 62.plass i Storbritannia da den kom ut.

Plata var en spennende blanding av ulike stilarter som folk, country, latin, synth og pop. Der man først og fremst lot seg imponere over de flotte melodiene, vakre arrangementene og John J. Campbells uttrykksfulle stemme. Høydepunktene kom tett på plata. De allerede utgitte låtene "Driving away from home", "The Better idea" og "Ed`s funky diner" utgjorde en sterk helhet sammen med fine ting som "Space", "The Sweet Life", "Rope" og "Festival time".

John J. Campbells vokal / prating kunne til tider minne om David Byrne fra Talking Heads.

Plata var prdusert av Dave Bascombe, en mann som satte sitt preg på klassiske 80 - talls plater som "Music for the masses" : Depeche Mode, "Songs from the Big Chair" : Tears for fears, og "Meet Danny Wilson" : Danny Wilson. Andre som bidro med sitt på plata var nevnte Henry Priestman, Paul Barlow (trommer), Julian Scott (bass), Martin Dempsey (percusssion), Brenda Airturo (percussion), Brenda Kenny (percussion) og Gillian Miller (koring).

Produsent Dave Bascombe

Plata er noe av det absolutt beste som ble laget på 80 - tallet. Og den hadde fortjent en helt annen skjebne enn den fikk. Jeg anbefaler den på det sterkeste. Den er fortsatt tilgjengelig via ulike nettsteder (webmaster).

På den tiden "Life`s Hard and then you die" ble gitt ut fikk Finn Bjelke i det norske musikkbladet Beat et sjeldent intervju med John Campbell i It`s Immaterial. Etter først å ha spøkt med at Bjelke måtte være fra Finland ettersom han het Finn, kunne Campbell fortelle litt om bakgrunnen for albumet. Campbell : "Vi gjorde sounden så engelsk som mulig for å prøve å gjenskape noen av den atmosfæren vi finner i våre Britiske folkemusikkrøtter. Både Jarvis og jeg er levende opptatt av den tradisjonelle balladen, og det skinner da også gjennom på albumet. Vi prøver å nærme oss musikken som barn forholder seg til farver".

Ellers beklaget Campbell seg over situasjonen i hjembyen Liverpool, med manglende uteliv og mangel på scener der nye band kunne få sjansen til å opptre. Generelt mente han at folk i Liverpool levde et uverdig liv, noe som hadde utviklet en særegen sort form for humor i byen, som man også kan finne igjen på denne platen. 

Bandet fortsatte å gi ut singler fra albumet også i tiden etter utgivelsen. "Space" kom i oktober 1986, med "Washing the Air" på baksiden av singelen.

Fra videoen til "Space". Mange mente den minnet om videoene til Talking Heads.

I februar 1987 kom også den doble singelen "Rope" / "Festival time" på singel. Det ble laget video til begge låtene. Uten at den klarte å hevde seg på listene.

Videoen til "Festival Time" var presentert som en liveframføring.

Hva Whitehead og Campbell ellers gjorde på denne tiden er det vanskelig å finne noen informasjon om. Faktum er at de etter det glimrende førstealbumet forsvant ut av rampelyset for noen år (om de i hele tatt hadde vært der).

Fra videoen til "Rope". Det var mye humor i videoene til It`s Immaterial. Humor som gjenspeilet personlighetene til Campbell og Whitehead.

I 1990 dukket de opp igjen med singelen "Heaven Knows" og albumet "Song" uten at det førte til større interesse fra noen. Mens "Life`s Hard and then you die" hadde vært en blanding av alt mulig, var "Song" en mer stilren affære, fylt av nakne komposisjoner, for det meste bygd opp rundt Whiteheads pianospill. 

Noen mener tittelen "Song" er form for ironi, da det er Campbells historier som utgjør kjernen i plata. Ikke sangene. 

Plata minnet om de lavmælte, stemningsfylte platene til Talk Talk ("Colour of Spring"), Blue Nile ("Hats") og Black ("Comedy") fra samme tidsrom. Der det mer eksperimentelle lydbildet gir assosiasjoner til jazz.

"Heaven Knows" var utvilsomt den låta som var lettest tilgjengelig, med sitt vennlige preg, og flotte melodi. Den kunne minne litt om "The Better idea" fra 1985. Albumet var produsert av en C. Malcolm.

Deretter ble It`s Immaterial oppløst, uten at det er kjent hva som gjorde at de ikke tok utfordringen om å lage flere plater sammen. I årene etter har "Life`s hard and then you die" fått en renessanse blant 80 - talls nostalgikere. Der den idag er lett tilgjengelig på CD. "Song" er i større grad et samleobjekt, da CD versjonen av plata kun ble trykt opp i et begrenset opplag. Vinylversjonen av plata er også vanskelig å finne på nettet. 

I tiden etter It`s Immaterial har Campbell gått over i den eksperimentelle kunsten. Der han har kreert lydkollasjoner til ulike gallerier og kunstutstillinger. Bla. har han laget et lydportrett av Liverpool by, der små lydopptak er satt sammen til en helhet. Han har bidratt på cden "Hope" fra 1998. Og han har deltatt på den 9. Internasjonale symposium (Electronic art).    

I 2005 bidro han som lydartist på på Colin Fallows Futuresonic festival for elektronisk musikk og kunst. Der han laget lyd kollasjoner med utgangspunkt i  radiofrekvensene. 

Hva Jarvis Whitehead har brukt tiden på etter 1990, har ikke webmaster klart å bringe på det rene.

Generelt er informasjonen om It`s Immaterial sterkt begrenset. Så om noen der ute har noe å bidra med ville Webmaster bli glad for det.

Webmaster is looking for more information regarding the brilliant band It`s Immaterial. So if anyone out there has anything to contribute to the story of the band, the Webmaster of this page would be very pleased.