(John) Jarvis Whitehead: Født i Manchester, England

John J. Campbell: Født i Oldham, England

På 60-tallet var Liverpool sentral i den britiske bølgen som skyllet over Europa og U.S.A. Først og fremst med The Beatles som ble en inspirasjon og et forbilde for mange andre band i området. Også Gerry & the Pacemakers, Swinging Blue Jeans og Freddie & the Dreamers gjorde det bra på listene på første halvdel av 60-tallet.

Men mot slutten av 60-tallet, og på det meste av 70-tallet havnet dessverre Liverpool litt i bakleksa. Mens byer som f.eks. Birmingham fikk sin storhetstid på 70-tallet. Med Black Sabbath, Moody Blues, Judas Priest, Electric Light Orchestra og Yes.

Mot slutten av dette tiåret begynte det imidlertid pånytt å røre seg i den gamle havnebyen Liverpool. Inspirert av pønken, northern soul og synthrock, fikk byen en litt annen musikkscene enn den Birmingham hadde hatt med sin tyngre rock.  

Det var flere faktorer som førte til den bølge av suksessrike popband som kom ut av byen på 80-tallet. Artister som The Real Thing og Deaf School hadde på slutten av 70-tallet vist at det gikk an å ha suksess, selv om man kom fra Liverpool. Utestedet Eric's var en viktig arena for musikerne i byen. Her fikk de vist seg fram foran et entusiastisk hjemmepublikum. Band som O.M.D., Big In Japan, The Teardrop Explodes, Echo & The Bunnymen gjorde alle sine første opptredener på denne etter hvert legendariske klubben.

Utestedet og konsertarenaen Eric's.

En annen viktig faktor var studioet Amazon i Kirkby - et studio som på starten av 80-tallet var "state of the art", på den måten at de var tidsriktig utstyrt med det siste innen studioteknikk. Band som James, The Smiths, Bunnymen, Teardrops, The Lotus Eaters, China Crisis, OMD, Dead Or Alive, Holly Johnson (Frankie Goes To Hollywood), A Flock of Seagulls, og Deep Purple var alle innom studioet i løpet av første halvdel av 80-tallet.

Men den viktigste årsaken til at så mange dyktige Liverpool band dukket opp på 80-tallet, var desperasjonen som rådet i byen. Med stor arbeidsledighet og fattigdom. Mange ungdommer så musikken som den eneste muligheten til å komme seg ut av elendigheten. 

På 80-tallet ble de britiske listene dominert av artister som Frankie Goes To Hollywood, China Crisis, The Christians, A Flock of Seagulls, Elvis Costello, Echo & the Bunnymen, The Teardrop Explodes, Black, The Lightning Seeds, Dead or Alive, O.M.D. og It's Immaterial - alle med Liverpool som opprinnelsessted. Ingen annen britisk by kunne vise til det samme mangfoldet og suksessen som Liverpool på den tiden. 

John J. Cambell, Henry Priestman og Jarvis Whitehead var sentrale personer i Liverpools musikkmiljø på slutten av 70-tallet. Sammen skapte de It's Immaterial. Et av de absolutt beste, mest kritikerroste, og spennende bandene fra byen på 80-tallet. Med flotte låter som "Driving Away From Home (Jim's Tune)", "Ed's Funky Diner (Friday Night, Saturday Morning)", og "Space".

 It's Immaterial, med John J. Cambell og Jarvis Whitehead.

Riktignok var verken John eller Jarvis fra Liverpool opprinnelig. John hadde flyttet til byen for å gå på kunstskole og studere film, mens Jarvis var arkitektstudent. Jarvis hadde tidligere jobbet som slakter. I ungdommen hadde Jarvis spilt i ulike folkband inspirert av Led Zeppelin. Jarvis: "I used to play horrible folky guitar." Blant vennene ble de regnet for å være intellektuelle, da de hadde interesse for poesi, historie og arkitektur. Også Jarvis heter John til fornavn, men valgte å kalle seg Jarvis - som var mellomnavnet hans, for at de to ikke skulle bli forvekslet.

Det litt merkelige bandnavnet hadde sitt opphav rundt 1980 da de funderte på hva de skulle kalle seg. Tilslutt fant de ut at det var uvesentlig (immaterial) hva de kalte seg: "It's immaterial what we call ourselves". Og vips! så hadde de et navn på bandet sitt. De ble som regel omtalt som "itsy" av de som kjente John og John (Jarvis). Mens enkelte uinnvidde kalte dem for Bits of Material, eller it's in material.

Campbell og Priestman hadde møttes på slutten av 70-tallet, da de begge ble medlemmer av Liverpool bandet Albert Dock And The Cod Warriors. I den første tiden var de husband på Eric's på torsdagene - Eller The Revolution, som livestedet het på den tiden. John Campbell: "The club was originally called The Revolution and had kind of revolutionary figures on the wall!"

Albert Dock And The Cod Warriors live på The Revolution rundt 1976.

Albert Dock fikk gleden av å være oppvarminsband for The Sex Pistols, på deres konsert der den 15. oktober 1976. John Campbell og Jarvis Whitehead som begge opprinnelig var fra nabobyen Manchester møttes første gang på denne konserten.

Bandet bestod av hele 7 musikere- musikere som i forveien hadde møttes på universitetet i Liverpool. Litt senere ble bandet redusert til 5 medlemmer og omdøpt til The Yachts. Disse 5 var John J. Campbell, Henry Priestman, Martin Watson, Martin Dempsey og Bob Ellis. The Yachts fikk sin debut som oppvarmingsband på Eric's, da de opptrådte før Elvis Costello. Bandet fikk platekontrakt med Stiff records i 1977. Like etter ga de ut sin første singel, kalt "Suffice To Say". "Suffice To Say" fikk strålende kritikk i musikkavisene, og er i ettertid regnet som en Liverpool-popklassiker.

Etter dette valgte imidlertid Campbell å gi seg i Yachts, og musikkbransjen generet, for heller å konsentrere seg om skolen.

Singelen "Suffice to say": The Yachts. Med Henry Priestman

helt til høyre, og John J. Campbell til venstre for ham.

De fire som ble igjen i Yachts valgte å droppe Stiff Records, og heller gå over til Elvis Costello og Nick Lowes selskap Radar. Her ga de ut singelen "Love You Love You" som ble en liten hit innen power pop-sjangeren som var utbredt på slutten av 70-tallet (Cheap Trick, The Knack, The Romantics). I 1979 og 1980 ga de ut albumene "Yachts" og "Yachts Without Radar" før de valgte å gi seg.

Inspirert av musikkmiljøet i Liverpool valgte Campbell i 1980 å starte opp band igjen, denne gang som It's Immaterial. Med seg fikk han mange av de musikerne han hadde spilt med i Yachts, slik som Henry Priestman, John Mason, Martin Dempsey og gitaristen John 'Jarvis' Whitehead. Dempsey og Mason forsvant ut av bandet like etterpå.

I forkant av dette, og også i tiden etterpå var Whitehead medlem av Rebel Da Fe - et band som i 1983 fikk gleden av å opptre hos radiolegenden John Peel. Whitehead var en dyktig gitarist, med en særegen måte å spille gitar på. Bla. hadde han noe han kalte E-gitar.. som var gitaren hans stemt i E-dur. Noe som gjorde at den hørtes ut som en trompet. Henry Priestman om Whitehead: "Great guitarist, very unusual style, very inventive."

           

John J. Campbell

Henry Priestman

Jarvis Whitehead

Med seg på veien fikk de et råd om å skrive låtene sine selv, fra Deaf Scool medlem Clive Langer (senere stjerneprodusent). Sine første konserter sammen gjorde de på Mansonic Club i Liverpool. Disse konsertene var gjerne preget av improviasjon og fri kunst, der de gjorde merkelige ting på scenen. 

I 1980 ga It's Immaterial ut sin første singel kalt "Young Man (Seeks Interesting Job)" på sitt eget uavhengige selskap Hit Machine. 

"Young Man" var opprinnelig en låt med The First. For å få råd til innspillingen måtte de låne penger av folk de kjente. Jarvis Whitehead: "We borrowed money off different people that I still think we try to avoid."

"Young Man (Seeks Interesting Job)" ble It's Immaterials første singel, i 1980.

De klarte å skaffe tilveie nok penger til at eieren av Inevitable Records, Pete Fulwell, lot dem få studiotid i Amazon Studios i Kirkby. Her spilte de inn "A Gigantic Raft Of The Philippines" og "No Place For A Prompter", som i 1981 ble å finne på singelen "A Giant Raft". Til å hjelpe seg på innspillingen fikk de med Joe Musker fra Dead Or Alive på trommer. Campbell var på besøk i USA på den tiden "A Gigantic Raft Of The Philippines" ble skrevet. John Campbell: "I go away on a US tour, come back, and they've got this great song! It possibly benefitted... I should go away more often."

"A Gigantic Raft Of The Philippines" ble gitt ut på singel pånytt både i 1982 og 1984, med andre cover, og på forskjellige plateselskap. I 2004 ble "A Gigantic Raft Of The Philippines" overraskende hentet fram igjen, til den amerikanske storfilmen "The Manchurian Candidate" med bla. Denzel Washington

   

De tre utgavene av "A Gigantic Raft Of The Philippines"/"A Giant Raft", fra 1981, 1982, og 1984.

I 1981 fulgte "Imitate The Worm". Deretter fulgte en opptreden hos John Peel på hans radioprogram på BBC kalt "Peel Sessions", 11. november 1981. Her framførte de "A Gigantic Raft Of The Philippines", "Imitate The Worm", "White Man's Hut", og "Rake". Bandet bestod på den tiden av Campbell (vokal), Whitehead (gitar), Priestman (keyboard, gitar), Julian Scott (bass), og Paul Barlow (trommer).

De merkelige titlene "White Man's Hut" og "A Gigantic Raft Of The Philippines" var hentet fra boken "An Illustrated History Of The World".

17. juli 1982 var It's Immaterial tilbake hos John Peel, der de framførte de nye låtene "Huzah Huzah Physic Stick", "Life's My Favourite Instinct", "Speak" og "Washing The Air". Besetningen var den samme som sist, med unntak av Julian Scott som hadde gitt seg.

Etter dette fikk It's Immaterial kontrakt med giganten Warner, gjennom deres underselskap Eternal. Her ga de i 1983 ut singelen "White Man's Hut". I 1984 ble "A Gigantic Raft Of The Philippines" gitt ut på singel pånytt på Warner.

Reklameplakat for singelen "White Man's Hut".

Men samarbeidet med Warner gikk dårlig. Årsaken var at Campbell og co. ikke ønsket å opptre live, men heller presentere seg overfor platepublikummet gjennom tegnefilmer, med musikk til. Warner sjef Rob Dickins fnøs av ideen, og like etter var It's Immateral ferdig på Warner. Jarvis Whitehead: "Just after that, a-ha did one (animasjonsfilm)."

John Campbell: "At one point we got quite excited about the idea of video vinyl - trying to put things into a setting on the record, a very kind of pictorial sound."

I 1983 skjedde det ellers lite. Annet enn at de opptrådte hos John Peel for 3. gang 12. november 1983. Denne gang med låtene "Let's Murder The Moonshine", "Challo", "White Man's Hut", og "The Worm Turns".

John Peel ble en viktig støttespiller for It's Immaterial.

6. mai 1985 gjorde It's Immaterial sin 4. og siste opptreden hos Peel, med låtene "Rope", "Hang On Sleepy Town", "Space" og "Festival Time". Låter som senere kom til å bli å høre på It's Immaterials debutalbum. Paul Barlow var her erstattet med Brenda Airturo på trommer.

Med de mange innspillingene som ble gjort hos John Peel, med låter som senere ikke er blitt gitt ut på plate, hadde det vært interessant om noen kunne gitt ut plata "It's Immaterial - The Peel Sessions", slik Strange Fruit Records i sin tid gjorde med band som The Smiths, The Cure, Joy Division, og New Order, og deres opptak hos John Peel. Deler av materialet er heldigvis å finne på Youtube.

På denne tiden valgte Henry Priestman å gi seg i bandet. Han var misfornøyd med at han ikke fikk utløp for sine musikalske ideer innenfor bandet. I stedet valgte han å jobbe med andre musikere, i tillegg var han i en periode medlem av Liverpool bandet Wah. Han fikk også arbeid som innspillingsansvarlig i Pete Fullwells Benson Street studio i Liverpool. Fullwell hadde tidligere vært driver av Eric's, og var utvilsomt en av de mest sentrale skikkelsene i Liverpools musikkliv. Selv om Priestman sluttet i It's Immaterial, valgte han å fortsette som assosiert medlem av bandet. Noe man la merke til i musikkvideoen til "Driving Away from Home" fra 1986.

Pete Fulwell hjalp de gjenværende medlemmene John Campbell og Jarvis Whitehead med å finne et selskap som kunne gi dem platekontrakt. Valget falt på det lille Liverpool selskapet ARK Records. I Russ Abbots studio i Saughall spilte de inn EPen "Fish Waltz", som bestod av låtene "The Better Idea", "Several Brothers", "Lullaby" og "Fish Waltz". "The Better Idea" og "Lullaby" ble å finne på It's Immaterials album.

Magasinet Time Out likte EPen, og presenterte den som 'Single of the week'. Like etter opptrådte Jarvis og John på Electric Cinema i London. Og her var bransjefolk fra andre plateselskaper tilstede, bla. Ross Stapleton fra Virgin Records. Han likte det han hørte, der han så på It's Immaterial som en britisk utgave av Talking Heads (en sammenligning som egentlig var treffende). Og like etter fikk Jarvis og John platekontrakt med Virgins underselskap Siren Records.

Senere i 1985 ga de ut "Ed's Funky Diner" på singel på Siren. Og dette var en utrolig flott låt, som kanskje den beste låta It's Immaterial noengang spilte inn. Med sin feel-good stemning, og flotte arrangement. "Ed's Funky Diner" nådde Topp 75 på den britiske singelisten, men hadde fortjent langt bedre (Webmaster).

  

Fra videoen til "Ed's Funky Diner".

Campbell hadde en uttrykksfull stemme, der særlig hans småprating innimellom syngingen bidro til å skape et særegent sound. "Ed's Funky Diner" var en hyllest til et merkelig middagssted der alle gjester var velkomne uansett hvem de var. "Ed's Funky Diner" var også en hyllest til den amerikanske installasjonskunsteren Ed Kienholz, som John Campbell var inspirert av da han gikk på kunstskole. John Campbell: "It's an extiension of my days at art college, he's a chap I admired a lot at the time. Kienholz evolved this teqhnique of sculpture which started to be called 'funk art'. That's how we got the title for the song, which i is like throwing together his name, funk art, and the name of one of his sculptures."

Bildet på coveret av "Ed's Funky Diner" viser bilde av Kienholz' kunstverk "The Beanery".

 Singelen "Ed's Funky Diner"

Det ble også laget en surrealistisk men stilfull video til "Ed's Funky Diner", som en forlengelse av inspirasjonen fra Kienholz. John Campbell: "There's a surreal aspect to it as there is about the song."

Innspillingen av låta ble også det første møtet mellom Henry Priestman og de 3 Christian brødrene (de hadde ytterligere to brødre). Disse var invitert av bandet til å kore på "Ed's Funky Diner", gjennom deres felles manager Peter Fullwell. Etter at innspillingen av singelen var ferdig kom Priestman i prat med Russel og Garry Christian. Han presenterte noen låter han hadde skrevet, for å høre hva de syntes om dem. Og ikke lenge etter var The Christians dannet. Bandet bestod av Priestman og Christian brødrene Garry, Russell og Roger. Roger Christian forsvant ut av bandet like etter.

Paul Barlow som hadde spilt trommer med It's Immaterial tidligere kom til å delta på plateinnspillingene med The Christians.

Henry Priestman (til venstre) opplevde etter hvert stor suksess

sammen med Russell og Garry i The Christians.

I januar 1987 fikk The Christian sin første topp 40 hit i Storbritannia (22. plass) med "Forgotten Town", der bandet imponerte med sin flotte vokal og Priestmans evner på keyboard. I 1990 toppet The Christians den britiske albumlisten med det glimrende albumet "Colour"

"Ed's Funky Diner" ble produsert av Dave Bascombe, som på den tiden var relativt ukjent. Han hadde jobbet som produsent på plater med mindre kjente band som Freeze Frame og H20, og jobbet som lydtekniker for Tears For Fears. Da it's Immaterial skulle igang med innspillingen av sin neste singel "Driving Away From Home (Jim's Tune)", ønsket de å ta Talking Heads linken fullt ut, og få sanger David Byrne til å produsere singelen. I stedet endte de opp med Jerry Harrison fra Talking Heads, noe som heller ikke var noe dårlig valg. Vinteren 195/1986 dro Jarvis og John over til Milwaukee i U.S.A. for å jobbe i Harrisons studio der. Men det viste seg raskt at man hadde helt ulike ideer til hvordan lydbildet på "Driving Away From Home" skulle være. Harrison stilte med en rytmeseksjon som han hadde tenkt å bruke, mens Jarvis og John heller ønsket å bruke en trommemaskin, da den bidro til å skape et mer spennende lydbilde. 

John Campbell: "He wanted to go full on-country, but we wanted that twist of the drum machine."

De endte med at de gjorde en avtale med lydteknikeren der om å få låne studioet på kveldstid når de andre var dratt hjem, for å spille inn en egen versjon av låta. Det mest positive som kom ut av turen til U.S.A. var at John og Jarvis kom i kontakt med Country & Western musikeren Jim Leiber. De så ham opptre en kveld med sitt munnspill, og de ble umiddelbart imponert. John Campbell: "He played some fantastic harmonica." Jarvis og John lurte på om ikke Leiber kunne bidra på låta deres, noe han ønsket, men han skulle dra til Nashville dagen etter. Det endte med at opptakene ble gjort samme kveld. Resultatet ble det flotte munnspillpartiet på "Driving Away From Home (Jim's Tune)", som virkelig bidro til å løfte låta, og gi den et western-preg som kledde den. Og det er denne Jim Leiber som er Jim i "Jim's Tune".

Tilbake i England fikk John og Jarvis hjelp fra Dave Bascombe til å 'reparere skadene' på låta som Jerry Harrison hadde påført den. Dave Bascombe: "Jerry had done it with a real drummer. And it sounded like 'oompah'."

Dave Bascombe

Da "Driving Away From Home (Jim's Tune)" omsider ble gitt ut på singel, ble den en hit i Storbritannia med 18. plass i april 1986. Noe som ga It's Immateral mulighet til å opptre på BBCs populære TV program Top of the Pops. BBC Radio One var svært begeistret for låta, og spilte den så ofte de kunne en periode.

John Campbell og It's Immaterial på 'Top Of The Pops'.

Også flere av de store britiske musikkmagasinene hadde artikler om It's Immaterial på denne tiden, der John og Jarvis pratet om singelen, det nye albumet, det å spille inn musikkvideoer m.m. 

Record Mirror kommenterte at John og Jarvis var svært ulik som personer, der John var den profilerte personen som snakket mye, mens Jarvis holdt seg mer i bakgrunnen.

John J. Campbell på forsiden av Record Mirror.

På en fornøyelig måte småpratet/sang John Campbell om alle de hyggelige plassene man kan kjøre til om man vil. Lytteren ble tatt med på en reise til byer som Manchester, Newcastle og Glasgow. Til tonene fra det som kan beskrives som lun britisk pop med innslag av folk. Whiteheads dynamiske gitarspill bidro til å gjøre dette til et av de mest minneverdige øyeblikkene på 80-tallet. I et intervju med en musikkavis presenterte John "Driving Away From Home (Jim's Tune)" som 'The First British Road Song'.

"Driving Away From Home (Jim's Tune)"

Selv sa Campbell at han skrev teksten til låta fra en passasjers ståsted, da han aldri kjørte bil selv. Campbell: "I never do any of the driving. I wrote the lyric from the passenger's point of view. Baically giving the driver directions. We decided to drive down the M62 to where we both came from, and from there to some friends in Glasgow... and then the car broke down and we came back on the train on the B-side..." : "Trains, Boats, Planes".

  

Den første videoen til "Driving away from Home (Jim's Tune)". John J. Campbell på

bildet til venstre. Jarvis Whitehead og Henry Priestman på bildet til høyre.

Det ble laget to videoer til singelen. Den ene var tatt opp i Liverpool, mens den andre var tatt opp i sydligere strøk. Ingen av videoene kan sies å være i nærheten av låta når det gjelder kvalitet. Årsaken var at Sire Records på det tidspunktet hadde fokus andre steder enn It's Immaterial , og derfor ikke ønsket å bruke mer penger enn nødvendig på en skikkelig musikkvideo.

På førstnevnte video deltok også Henry Priestman, der han sitter sammen med Whitehead, Campbell og en dame i en liten personbil. Noe som viser at Priestman fortsatt var knyttet til bandet i 1986. 

Den alternative videoen som ble laget til "Driving Away From Home". Tatt opp i sydligere strøk.

I 1986 ga It's Immaterial også ut sitt debutalbum med den noe spesielle tittelen "Life's Hard And Then You Die" - 6 år etter at bandet ble dannet. Og selv om kritikerne hyllet plata som en klassiker, og mange musikkinteresserte har framholdt plata som en av de beste fra 80-tallet, nådde den ikke høyere enn 62.plass i Storbritannia da den kom ut. Noe av årsaken til at den floppet var at det gikk 3-4 måneder mellom utgivelsen av singelen "Driving Away From Home" og albumet, noe som gjorde at mye av interessen hadde sluknet på veien.

        

Reklameplakater for "Life's Hard And Then You Die", hentet fra britiske musikkaviser.

Virgin mann, og It's Immaterial fan Ross Stapleton var den første til å beklage at plata ikke solgte bedre. Han mente at det kanskje hadde noe med at den krevde mye av lytteren, med sine mange påvirkninger. Ross Stapleton: "The big surprise about the album was not it's quality, but the diversity of the music. I didn't kid myself it was going to be an easy sell because it placed great demand on the listener, yet I believed it's diversity was an essential element of it's brilliance."

"Life's Hard And Then You Die" var en spennende blanding av ulike stilarter som folk, country, latin, synth og pop. Der man først og fremst lot seg imponere over de flotte melodiene, vakre arrangementene og John J. Campbells uttrykksfulle stemme. Høydepunktene kom tett på plata. De allerede utgitte låtene "Driving away from home", "The Better idea" og "Ed's funky diner" utgjorde en sterk helhet sammen med fine ting som "Space", "The Sweet Life", "Rope" og "Festival Time".

"The Better idea" handlet om en småby der tiden har stått stille så alt for lenge - vemodig og vakkert. I forkant av innspillingen hadde Jarvis lært seg å spille flamenco-gitar, av en fyr i Didsbury. Og den ble brukt på "The Better idea"  og flere av de andre låtene på plata, noe som bidro til det eksotiske preget. Lyden av fest i bakgrunnen på "Festival Time" var hentet fra en boliviansk fruktbarhetssang.

John J. Campbells vokal/prating kunne til tider minne om David Byrne fra Talking Heads, som nevnt. Og inspirasjonen fra Talking Heads var helt tydelig tilstede. Ikke minst gjennom bruken av Yamaha DX synthesizer. Det var Jerry Harrison som introduserte instrumentet for Jarvis og John, og som lærte dem å bruke det. DXen ble brukt på de fleste av låtene på "Life's Hard And Then You Die", uten at man dermed vil kalle det et synthalbum.

Dave Bascombe ble satt til å produsere hele albumet. I tillegg til låtene han allerede hadde gjort. Senere kom Bascombe til å gjøre suksess som produsent for Depeche Mode og Danny Wilson.

Andre som bidro med sitt på plata var nevnte Henry Priestman, Paul Barlow (trommer), Julian Scott (bass), Martin Dempsey (percusssion), Brenda Airturo (percussion), Brenda Kenny (percussion) og Gillian Miller (koring).

På forsiden av platen var det bilde av en klovn, som for å understreke at den avlvorstunge albumtittelen var humoristisk ment, og fordi de ikke ønsket å være avbildet selv. John Campell: "We wanted a clown's image because it's almost dismissing the title."

  "Life's Hard And Then You Die"

"Life's Hard And Then You Die" er noe av det absolutt beste som ble laget på 80-tallet. Og den hadde fortjent en helt annen skjebne enn den fikk. Jeg anbefaler den på det sterkeste. Den er fortsatt tilgjengelig via ulike nettsteder (webmaster).

På den tiden "Life's Hard And Then You Die" ble gitt ut fikk Finn Bjelke i det norske musikkbladet Beat et sjeldent intervju med John Campbell i It's Immaterial. Etter først å ha spøkt med at Bjelke måtte være fra Finland ettersom han het Finn, kunne Campbell fortelle litt om bakgrunnen for albumet. Campbell: "Vi gjorde sounden så engelsk som mulig for å prøve å gjenskape noen av den atmosfæren vi finner i våre britiske folkemusikkrøtter. Både Jarvis og jeg er levende opptatt av den tradisjonelle balladen, og det skinner da også gjennom på albumet. Vi prøver å nærme oss musikken som barn forholder seg til farver".

Ellers beklaget Campbell seg over situasjonen i hjembyen Liverpool, med manglende uteliv og mangel på scener der nye band kunne få sjansen til å opptre. Generelt mente han at folk i Liverpool levde et uverdig liv, noe som hadde utviklet en særegen sort form for humor i byen, som man også kan finne igjen på denne platen. 

Bandet fortsatte å gi ut singler fra albumet også i tiden etter utgivelsen. "Space" kom i oktober 1986, med "Washing The Air" på baksiden av singelen. "Space" ble også å finne på Virgin-samleren "Virgin" i 1987.

Fra videoen til "Space". Mange mente den minnet om videoene til Talking Heads.

I februar 1987 ble også den doble singelen "Rope"/"Festival Time" gitt ut på singel. Det ble laget video til begge låtene, uten at singelen klarte å hevde seg på listene.

Videoen til "Festival Time" var presentert som en liveframføring. 

Det var egentlig meningen at It's Immaterial skulle dra ut på en Europa-turne sammen med den franske synth-duoen Les Rita Mitsouko. Men etter at Jarvis og John i et intervju sa at det ikke var den type musikk de ville spille hjemme, ble turneen avlyst. Franskmennene var blitt fornærmet.

Fra videoen til "Rope". Det var mye humor i videoene til It's Immaterial.

Humor som gjenspeilte personlighetene til Campbell og Whitehead.

Og etter det gikk lufta litt ut av It's Immaterial. I flere år forsøkte de å skrive låter, og spille inn demoer, uten å helt få det til. Rundt 1989 kom de i kontakt med skotten Calum Malcolm. På slutten av 80-tallet var han mest kjent for å ha produsert klassikeren "A Walk Across The Rooftops" med The Blue Nile. Malcolm sa ja til forespørselen om å produsere It's Immaterials neste album, enda John og Jarvis kun hadde løse skisser til låter å presentere for ham. Malcolm var kjent for å skape album med luftige lydbilder og stillhet som viktige ingredienser. Og dette var ideer Jarvis og John også syntes var interessante. Bandet tilbrakte hele 9 måneder i Malcolms studio i Pencaitland, i East Lothian.

Calum Malcolm

Sammen skapte de 10 låter med det de kalte en 'monokrom stemning'. "Song" - som plata het - er tilbakelent, med avdempet instrumentering i bakgrunnen. Fokuset lå på John Campells sang/snakking, med tekster som omhandlet livet til vanlige mennesker i Thatcher æraen. Tekstene til alle låtene var også gjengitt på innercoveret (på LP-utgaven i hvert fall). 

I "Endless Holiday" uttrykte John desperasjonen til en som er arbeidsledig, mens "Heaven Knows" handler om det å leve i en forstad. I "An Ordinary Life" blir vi kjent med den ensomme Mr. Hart, og hans fascinasjon for Bernice, som jobber i kassa på en butikk. Teksten i "An Ordinary Life" var inspirert av F. Scott Fitzgeralds novelle "Bernice Bobs Her Hair". Bakgrunnskompet på "In The Neighbourhood" og Campbells rytmiske snakking gjorde at den kunne minne om "Left To My Own Devices" med Pet Shop Boys.

"Song" var en svært krevende plate å lage, og både Calum Malcolm og Jarvis Whitehead slet med psyken underveis i prosessen. John Campbell: "It caused a lot of problems for Calum and Jarvis."

I ettertid syntes de at den lange innspillingstiden, og påkjenningene de hadde hatt underveis, var verd slitet. For "Song" ble den plata de hadde drømt om å lage. 

Jarvis Whitehead: "Song' was the It's Immaterial idea to an extreme."

John Campbell: "It got to a place where I want to be. We were proud. I thought 'Song' was the nearest I'd got to something that would actually stand the test of time."

Albumet "Song" ble gitt ut i 1990.

"Song" kunne minne om de lavmælte, stemningsfylte platene til Talk Talk ("Colour of Spring"), Blue Nile ("Hats") og Black ("Comedy") fra samme tidsperiode. Noen mener tittelen "Song" er form for ironi, da det er Campbells historier som utgjør kjernen i plata. Ikke sangene. 

"Song" var plata Jarvid og John drømte om å lage. Samtidig skjønte de underveis i innspillingen at plata hadde null kommersiell interesse - at den var dømt til å floppe. Ikke hadde den noen radiovennlige hits til å skape interesse heller. Samtidig visste de at Siren Records snart kom til å bli lagt ned, da moderselskapet Virgin hadde kuttet pengenstrømmen. Alt var i realiteten tapt. Det beste de kunne gjøre var å lage en plate de selv var fornøyd med.

"Heaven Knows" var den fineste og mest iørefallende låta på "Song". Men heller ikke den hadde noe hit-potensiale, og floppet da også da den ble gitt ut på singel i forkant av albumutgivelsen. Verken den eller "Song" nådde opp på den britiske singel eller albumlisten. John Campbell: "There really wasn't really a hope in hell for it." Imidlertid kunne de glede seg over flotte kritikker i musikkavisene som hadde sans for platas luftige stemning.

Et halvt år etter at "Song" ble gitt ut jobbet Jarvis og John med musikken til en fransk film. Dessverre ble det ikke noe ut av det prosjektet. To av låtene fra innspillingen har siden vært gitt ut på plater sammen med andre artister. I 2001 ble "New Moon" med It's Immaterial å finne på Liverpool-samleren "Unearthed: Liverpool Cult Classics Volume 1". Like etter kom det en oppfølger til denne platen, kalt "Unearthed: Liverpool Cult Classics Volume 2", der "Harbour Song" var å finne. Sistnevnte var et samarbeid mellom John Campbell og Henry Priestman, under navnet Palais De Sand.

"Unearthed: Liverpool Cult Classics Volume 1"

Etter filmmusikk-prosjektet gikk det noen år uten at noe skjedde. Men så fant John og Jarvis sammen igjen for å begynne arbeidet med en tredje It's Immaterial plate, kalt "House For Sale". Igjen ble innspillingen gjort i Pencaitland, med Calum Malcolm som produsent. Men underveis i innspillingen ble det klart at det ikke var noe poeng å fortsette, da Siren Records var lagt ned, og det ikke var noe annet plateselskap som viste interesse for å gi ut plata. John Campbell: "There wasn't any fiscal (økonomisk) support. It just stopped in it's tracks." Blant låtene som ble spilt inn var "Just North Of Here", "New Moon", "Is It Alright (Between us)", "House for Sale", "Sweet Journey Home" og "How Can I Tell You".

Noen hevder at årsaken til at ingen plateselskap ville gi ut "House For Sale", var at den var for mørk og lite tilgjengelig.

Det som hittil var spilt inn ble lagt i en boks, og stuet bort i huset til Jarvis Whitehead. Og der ble boksen liggende uten at noe skjedde. Deretter ble It's Immaterial oppløst - kanskje ikke så overraskende med tanke på den manglende interessen de opplevde fra plateselskaper og for musikken de allerede hadde gitt ut. I årene etter har "Life's Aard And Then You Die" og "Song" fått renessanse blant 80-talls nostalgikere. Og de er relativt lett tilgjengelig på CD, bla. på Amazon.

I tiden etter It's Immaterial har Campbell gått over i den eksperimentelle kunsten, der han har kreert lydkollasjer til ulike gallerier og kunstutstillinger. Bla. har han laget et lydportrett av Liverpool by, der små lydopptak er satt sammen til en helhet. Han har bidratt på CDen "Hope" fra 1998. Og han har deltatt på den 9. Internasjonale symposium (Electronic art).    

I 2005 bidro han som lydartist på på Colin Fallows Futuresonic festival for elektronisk musikk og kunst., der han laget lydkollasjoner med utgangspunkt i  radiofrekvensene. 

I de senere år (2016) har han vært endel av duoen The Sound Agents sammen med Moira Kenny, der han har fortsatt arbeidet med lydkollasjer. Bla. et større prosjekt som omhandler Kinakvarteret i Liverpool. Fra deres nettside: "The Sound Agents Ltd is an artist led Arts, Cultural and Heritage organisation designing and delivering innovative projects using audio/visual methods including oral history and film to document a sense of time and place adding to the field of international research. The Sound Agents promote public understanding and access to British hidden social history."

I likhet med John Campbell har Jarvis Whitehead fortsatt å bo i Liverpool. I dag driver en musikkskole i byen.

Rundt 2012 flyttet Jarvis fra boligen han hadde hatt i mange år. Og da han skulle tømme huset fant han esken med opptakene til "House For Sale" (passende tittel da) - en eske han trodde hadde forsvunnet. Opptakene var spilt inn på Tascam DA-88 kassetter. I 2013 bestemte John og Jarvis seg for å rense og redigere opptakene som var merket av tidens tann. Med tanke på å gi ut It's Immaterials 3. album - en gang i framtiden. De to møtes tidlig hver mandag for å jobbe med opptakene. John Campbell: "Monday mornings have become a session, to edit, clean up and rebuild these things. Because over the years a lot of the tracks have deterioratet (forverret seg). It's a bit like working with a jigsaw (stikksag) and having to draw in the piece that's missing."

Deler av materialet til den nye plata er tilgjengelig på Youtube.

Jarvis og John avbildet i 2015, i studioet i Penny Lane der de jobber med albumet "House for Sale".

17. august 2015 kunne fans av bandet lese denne meldingen på It's Immaterials Facebook-side: "Long time no see... Thanks for wondering what we are doing, Jarvis and I have been in the studio finalising arrangements of songs for the third album. I have to say it is coming along spiffingly."

Fortsettelse følger..

 

 

Studioalbum
              
Life's Hard and then you die

1986

Song

1990

    
Singelutgivelser

 

            
Young Man

1980

Giant Raft

1981

Imitate The Worm

1981

White Man's Hut

1983

A Gigantic Raft

1984

 

Fish Waltz EP

(The Better Idea)

1985

Ed's Funky Diner

1985

Driving Away From Home (Jim's Tune)

1986

Space

1986

Rope

1987

Heaven knows

1990

             

    

     

1. Life's Hard and then you die

2. Song

  

  

   

  

  

  

  

  

 

1. Ed's Funky Diner

2. Driving away from Home

3. Rope

4. The Sweet Life

5. Heaven Knows

6. Festival Time

7. The Better Idea

8. Life on the Hill

9. An Ordinary life

10. New Brighton