80-tallet var en vital og spennende tid innen musikken med stadig skiftende trender, og nye band og artister som dukket opp med fengende låter og nye musikalske ideer. På starten av tiåret var det post-punk med Joy Division og Pretenders, som ble avløst av synthpop med band som O.M.D. og Talk Talk. Deretter gikk det over i en periode med popmusikk uten noen bestemte musikalske referanser, slik som Paul Young, Nik Kershaw, Duran Duran og Tears For Fears.

Etter hvert som MTV, Sky Channel, Super Channel og flere og flere kulørte musikkmagasin dukket opp ble utseende svært viktig for artistene som skulle nå ut til platekjøperne.

Rundt 1985 var det igjen tid for et stilskifte, da det særlig i Storbritannia ble populært med artister med et mer sofistikert, forfinet uttrykk. Artister som hentet inspirasjon fra sjangere som jazz, soul, latin og Motown, og pakket det pent inn i en lekker produksjon. 

Sophisti-pop er et uttrykk som er blitt brukt om disse bandene. Musikken var godt egnet for de trendy nattklubbene i London, og godt egnet for de britiske hitlistene. De som lyktes best innen denne sjangeren var navn som Sade, Animal Nightlife, Matt Bianco, Swing out Sister, The Style Council, Danny Wilson, The Blue Nile, The Blow Monkeys og Curiosity Killed The Cat.  

Curiosity Killed The Cat var et navn som dukket opp i 1986, i forbindelse med utgivelsen av debutsingelen "Misfit", der kunst-ikonet Andy Warhol deltok i musikkvideoen. Selv om den ikke ble noen hit da, ble bandet raskt et navn både folk i musikkbransjen og musikkinteresserte hadde stor forventinger til, som det neste store. Og musikkblader som Smash Hits og No.1 hadde artikler over flere sider, med mange bilder av medlemmene. For i tillegg til spennende blu-eyed soul var Ben, Julian, Nick og Migi fire pene gutter som egnet seg godt på postere og i musikkvideoer, til glede for britiske jenter og andre.

Det var særlig den langbente kjekkasen Ben Volpeliere-Pierrot jentene la merke til. Hans varemerke var fiskelua som han hadde bak fram.

Nick (foran), Migi (bak), Ben og Julian utgjorde Curiosity Killed The Cat.

Og da de før jul i 1986 ga ut singelen "Down To Earth" - en av de flotteste poplåtene som ble gitt ut på 80-tallet - var suksessen sikret. Singelen nådde 3. plass i Storbritannia, og kom høyt på listene i mange andre europeiske land.

Historien om Curiosity Killed The Cat startet tidlig i 1984, da Migi Drummond og Nick Thorp startet opp et funk band sammen. Fram til det hadde de begge spilt i post punk-bandet Twilight Children. De to hadde truffet hverandre noen år tidligere, på en kunstskole. I en periode bodde de også sammen. Først hjemme hos foreldrene til Migi, deretter i en leilighet som Nick hadde.

I begge bandene var Migi trommeslager. Han hadde ikke begynt å spille trommer før han var 17 år gammel. Sitt første trommesett finaniserte han med salg av Rubiks kuber (på Carnaby street), som var svært populære rundt 1981.

Miguel John Drummond har spanske aner og vokste opp i nord i London i et katolsk hjem. Faren hans var filmregissør og har  laget musikkvideoer for bl.a. The Police (Synchronicity II")

Migi fikk skolegang på Wimbledon College. Han var flink på skolen helt til han oppdaget pønken. Etter det ble tiden brukt til konserter og tid sammen kamerater. Han rakk likevel å gjøre unna et år på kunstskole. Han jobbet også et år i et reklamebyrå gjennom YOPS (NAV i Norge) før han valgte å konsentrere seg om musikken. 

Miguel John Drummond

Nicholas Bernard Thorp vokste opp som enebarn i vakre Sunbury-On-Thames, vest for London. Faren jobbet med moteklær mens moren var tidligere modell. Nick valgte å avslutte skolegang i ung alder for å konsentrere seg om musikken. Nick: "I played my first proper gig at school with some friends and I thought, well, this is what I want to do, so I went to the headmaster the next day and said, 'Listen man, I'm leaving and I'm not coming back'."

Etter skolen flyttet Nick til Ibiza en periode. Her leide han ut padlebåter og jobbet som kelner, før han satte kursen tilbake mot England, der han møtte Migi. I 1981 hadde Nick en mindre rolle i klassikeren "An American Werewolf In London" der han spilte pønker.

Før Nick ble med i Twilight Children spilte han i pønkbandet Anarchist Angels og han spilte i Miles Over Matter. I flere år hadde Nick og Migi et selskap som printet tekster og bilder på klær. Men etter hvert som bandet tok mer tid valgte de å legge ned selskapet. Nick: "We decided that being in a band was what we really wanted to do." De rakk likevel å trykke opp en god del Curiosity Killed The Cat T-skjorter som raskt ble solgt unna.

I ungdommen hadde Nick en Suzuki van som han og Migi brukte til å komme seg rundt med og som de bodde i når de var på festivaler. Nick slet med ryggen etter å ha blitt påkjørt bakfra hele 6! ganger.

Nicholas Bernard Thorp

I Twilight Children spilte også gitaristen Julian Godfrey Brookhouse, og etter å ha holdt på en kort stund ble også han med i Nick og Migis nye band. Julian var fra Putney i London, der han vokste opp med to søstre og to brødre. Som 6-åring begynte han å spille piano, og da han var 13 begynte han med gitar. I tillegg til musikk var Julian veldig opptatt av skateboard i barndommen. Da han ble eldre fikk Julian seg jobb på en restaurant. Senere livnærte han seg ved å selge grønnsaker på markedet i Covent Garden.

Også Julian måtte gjennom flere pønkband, slik som Ermine Dome, The Gotham City Blues Band, A Cast Of Thousands og Aural Sects, før han begynte med mer funky musikk i The Plague. Julian kjente Nick fra college, og han ble kontaktet av ham da Nick ønsket å ha ham med i Twilight Children. Julian takket ja til å bli med, da han hadde lagt merke til at mange pene jenter svermet rundt bandet. Julian: "I noticed a lot of pretty girls around and a lot of people seemed to be talking about the band."

Julian Godfrey Brookhouse

Vokalisten i Twilight Children het Malcolm, og ble kalt "Talcy Malcy" etter kallenavnet på Malcolm MacLaren. Han forsøkte seg som vokalist i Nick, Julian og Migis band, men ble kastet ut etter kort tid, da de syntes han minnet for mye om Pete Burns og Boy George.

I mangel av vokalist lot de Ben Volpeliere-Pierrot få prøve seg på en audition de arrangerte. Ben var på den tiden kjæreste med Migis søster og han kjente Nicks kjæreste. Auditionen gikk bra og like etter var Ben med i bandet.

Ben: "I came down to rehearsal and sort of just 'jammed' on the mike, and it seemed to work."

Martin Benedict Volpeliere-Pierrot

Ben var allerede på det tidspunktet en eksotisk type i Londons klubbliv med foreldre som på hver sin måte hadde vært endel av Londons underholdningsbransje på 60-tallet. Faren Claude Volpeliere-Pierrot som var fransk var kjent motefotograf, mens moren Belinda Watson var modell og senere stylist for The Beatles, The Rolling Stones m.fl. Gitarlegenden Eric Clapton var en nær venn av familien, og en Ben hadde god kontakt med også i voksen alder. Også George Harrison var innom barndomshjemmet, der han en kveld sang godnatta-sang til Ben.

Ben vokste opp i Earls Court, vest i London sammen med broren Dominic. I barndommen likte Ben å fiske i Dartford, og han likte å ride. Som 6-åring deltok Ben i en Kodak-reklame.

Ben (til høyre) sammen med broren Dominic

Det han husker best fra barndommen er alle festene han fikk bli med på sammen de voksne. Han husker også at han som 8-åring ble bedt om å dele opp kokain av en venn av foreldrene. Da Ben var 8 år ble foreldrene skilt, etter at faren fant moren i seng med en annen mann. 

I ungdommen gikk Ben på kostskole i Suffolk. På kveldene pleide han å sitte og kikke ut gjennom vinduet og drømme at han var en popstjerne. De musikalske forbildene på den tiden var Sly & The Family Stone, Brother Johnson og The Rolling Stones. Særlig Mick Jagger og Keith Richards var heltene da han var liten. Da han ble litt eldre begynte han å rappe litt, noe som kom godt med senere da han ble med i Curiosity Killed The Cat.

Helt fra Ben var liten hadde han vært glad i å danse. Planen var å avslutte skolegang tidlig, få seg en jobb, og så bruke pengene til å ta danseundervisning på kveldene. Men han fikk seg aldri en skikkelig jobb. Likefullt tjente Ben gode penger tidlig på 80-tallet, som fotomodell i reklamefilmer for merker som Now Clothes og TSB. Han ble også avbildet på forsiden av ungdmsmagasin som Patches og Oh Boy.

Større oppmerksomhet fikk Ben da han ble avbildet på forsiden av esken til brettspillet "Mike Read's Pop Quiz". Spillet var i omløp i flere år. Ben: "I did get quite a lot of money for it when I did it."

Ben Volpeliere-Pierrot på forsiden av brettspillet Mike Read's Pop Quiz.

I tillegg deltok han som statist i musikkvideoer med Thompson Twins, XTC og Culture Club. I sistnevntes musikkvideo til "Love Is Love" hadde Ben leppene malt rød, og han måtte mime til låta, da Boy George som det egentlig skulle forestille å være, var forhindret fra å delta i videoen. Ben: "I just had to mime the song. And I had lipstick on."

I musikkvideoen til Culture Clubs "Love Is Love" var det Bens lepper som ble presentert.

Han jobbet også for et arkitektfirma i ungdommen og han jobbet i matforretningen Europa.

Ben gikk under kallenavnet Bendy Ben, pga. sin lange hengslete kropp.

Musikalsk hadde Ben, Migi, Julian og Nick en felles interesse for sort amerikansk groove/funk fra sent 70-tall. Og etter å ha øvd sammen en god stund utviklet de sitt eget soul-inspirerte lydbilde.

Julian, Migi, Ben og Nick

Sin første opptreden hadde bandet på Fouberts Nightclub i London, sommeren 1984, der de bl.a. framførte låter med Rolling Stones og sin egen komposisjon "Living On The Wire". I salen var både Paul Young og medlemmer fra Kid Creole & The Coconuts. Selv var de sånn passe fornøyd med det de fikk til den kvelden. Senere fulgte konserter på bl.a. Embassy Club i London, Pucci Pizza og på Chris Sullivans WAG Club.

Eric Clapton sørget for at de fikk mulighet til å spille inn en demo i et ordentlig studio. Demoen de spilte inn var en låt de kalte "Curiosity Killed The Cat". 

Låtas opplagte hitpotensiale og den store oppmerksomheten de fikk i Londons klubbliv gjorde at forretningsmannen Peter Rosengard fattet interesse for Curiosity og ble deres manager. Han var på en pizzarestaurant da han hørte stemmen til Ben fra et lokale i nærheten. Deretter gikk han bort og spurte om hvem som var manageren deres, og da de fortalte at de ikke hadde noen manager, presenterte Rosengard seg som Curiositys nye manager.

Det var Rosengard som bestemte at bandet skulle hete Curiosity Killed The Cat, etter at han hadde lest navnet på demokasetten de hadde spilt inn.

Ben: "We had millions of ideas for a name, but could never decide on one. But the first song that we properly recorded was called 'Curiosity Killed The Cat'. That was what was written on the cassette. Our manager used it as a band name one day and it seemed to work, so we went with that."

Forretningsmannen Peter Rosengard

Med bakgrunn i låtene "Curiosity Killed The Cat", "Mile High", "Hidden Informer" og "Free" som bandet hadde skrevet fram til da, og den store interessen fra konsertgjengere og pressen i London, ble det en kamp mellom plateselskapene om å signere Curiosity Killed The Cat. Og sommeren 1985 skrev de kontrakt med Phonogram Records. I første omgang fikk de 250 kroner i uken hver å leve for, noe de var godt fornøyd med.

De fire feiret platekontrakten med å reise til Rhodos på ferietur. Her gikk de alle til innkjøp av fiskerluer i byen Lindos. Ben: "We all bought these Greek fishermen’s hats on the first day, and that’s the one I kept on wearing."

Ben valgte å snu lua bak fram, noe som gjorde at den skilte seg ut fra det som folk ellers hadde på hodet. Ben hadde også før dette pleid å ha noe på hodet når han var ute på byen, fordi når han danset ble håret svett og bløtt, og da var det greit å gjemme det inni en hatt eller lue.

Ben: "Before the band, I preferred to wear a hat when I went to clubs because when you get hot and sweaty, your hair goes into a mess. I wore a hat to look neat."

Ben med den ikoniske lua.

Manageren likte ikke lua Ben kom hjem med, noe som gjorde ham enda mer bestemt på at han skulle! bruke den. Han hadde den på, på (nesten) samtlige bandbilder som ble tatt av Curiosity Killed The Cat. Ben: "I kept wearing mine, basically because our manager didn’t like me wearing a hat backwards and that spurred me on to keep wearing it. I had a policy that I never wanted to copy anyone or look like anyone else, so when I found the Greek fisherman’s hat it was perfect."

Et av få bilder av Curiosity Killed The Cat der Ben ikke har på seg fiskerlua.

Høsten 1985 begynte de innspillingen av debutalbumet sitt, med reggaeduoen Sly Dunbar og Robbie Shakespear som produsenter. Sly & Robbie, som de er bedre kjent som, hadde fram til det hatt suksess med egne utgivelser og som produsent for Black Uhuru.

Dessverre ble ikke samarbeidet med de to slik Ben og de andre hadde håpet på, så underveis i innspillingen ble Sly & Robbie byttet ut med en av ringrevene i bransjen; amerikaneren Stewart Levine. Han hadde produsert kjente artister siden 60-tallet, og hadde nettopp produsert suksessplata "Picture Book" med Simply Red. Sly & Robbie ble likevel stående som produsenter på balladen "Free".

Produsent Stewart Levine

Allerede i januar 1986 hadde den kjente musikkavisen New Musical Express (NME) en artikkel om Curiosity Killed The Cat, og navnet deres på forsiden av avisen.

En viktig støttespiller som dukket opp på denne tiden var låtskriveren og keyboardisten Toby Andersen. Toby hadde bakgrunn fra elektro-funk bandet Funkapolitan som i 1981/82 ga ut endel singler og et album som ikke solgte noe særlig, men som var populært blant de som likte jazz-funk. I 1986 jobbet Toby som studiomusiker, der han samarbeidet med mange artister.

Ben kjente Toby fra før, og i mai 1986 ble han invitert til Bens fødselsdagsparty. Her ble han invitert til å komme og jamme med dem, og da imponerte Toby Migi, Julian og Nick med tangentspillet sitt. Og like etter var de igang med å skrive låter sammen. Ben: " At the party we invited him to come and have a jam. We knew he was a keyboard player, because he played in a band called Funkapolitan, that we used to go and watch play, when we were younger.  So, we got him down to play, and it started going well, and we were writing some songs, and stuff."

Toby var en dyktig låtskriver og sammen med ham skrev Ben og de andre 10 låter som kom til å danne basis for debutalbumet. 

Det fins ikke bilder av Toby Andersen sammen med de andre i Curiosity Killed The Cat.

Toby ble aldri noe fullverdig medlem av Curiosity Killed The Cat, da de andre syntes det ble vanskelig å ta ham inn som medlem av bandet. Ifølge kontrakten de hadde med Phonogram skulle bandet bestå av 4 medlemmer. De syntes det ble 'vanskelig' gjøre om kontrakten. Ben: "We were already signed as a four piece, and it would have been more than complicated to change the contracts."

Toby ble lenge regnet som "The 5th Cat". 

Curiosity og Toby skrev bl.a. den fengende poplåta "Misfit". En demo ble spilt inn like etter med hjelp fra Roy Hay fra Culture Club. Julian: "We demoed it with someone (Hay) who wanted to make a fresh cream bit of pop."

Curiosity og Toby skrev også den fengende "Ordinary Day", og før Curiosity Killed The Cat fikk mulighet til å gi ut en singel eller et album ble låta gitt ut på en samleplate, kalt "Beat Runs Wild" i 1986. Versjonen på denne plata var litt annerledes enn den som senere ble å finne på studioalbumet og som singelutgivelse, med et litt mer elektronisk lydbilde.

Det var Curiositys plateselskap Phonogram/Mercury Records som stod bak utgivelsen, som inneholdt låter med - på det tidspunktet - ukjente band som Wet Wet Wet og Swing Out Sister. Ben: "Our first ever vinyl release was on an album called 'Beat Runs Wild', and there were other acts at Phonogram at the time, like Love and Money, and various other people on the label. They put a version of ‘Ordinary Day’ on it, and it was just this real anti-climax, because it was our first ever release, which was a really boring way to do it."

Curiosity Killed The Cat fikk sin debut på plate med "Ordinary Day", på samleplaten "Beat Runs Wild".

I juli 1986 ble "Misfit" gitt ut som første singel med Curiosity Killed The Cat. Men til tross for den store interessen rundt bandet floppet singelen, og nådde kun 76. plass i Storbritannia.

Selv hadde bandet større tro på "Mile High" som førstesingel, da det var låta som fikk størst oppmerksomhet da de var ute og opptrådte. Men plateselskapet syntes den var for 'jazzete'.

"Misfit"ble Curiositry Killed The Cats første singelutgivelse i juli 1986.

I august 1986 var moteikonet Andy Warhol tilstede på en kunstustilling i London, for første gang på 15 år, noe som fikk mye omtale i pressen. Tilstede på utstillingen var også Ben, Migi, Julian og Nick. Ben: "We heard that he had an exhibition coming up in London – his first for 20 years – and we were all keen to go, so we asked our press department to get us on the guest list."

Ben og bandet kom i prat med Warhol, og sistnevnte ble nysgjerrig på bandets musikk. Han tok seg også tid til å tegne en logo for bandet. Dagen etter fikk Warhol en kassett levert på døra med bl.a. "Misfit" på. Og etter å ha hørt låtene tilbød han seg å produsere en musikkvideo for "Misfit" - i New York. Ben: "We played it to Andy Warhol, who really liked it, and so we went off to New York to do the video."

Curiosity Killed The Cat sammen med Andy Warhol på Anthony d'Offay Gallery i august 1986.

Plateselskapet som egentlig ikke ønsket å bruke penger på en musikkvideo til låta som ikke hadde hevdet seg på listene, takket ja til tilbudet. Ben: "It was very fortunate, because our record company had said they weren’t going to make a video for our first single, and it was only because Andy Warhol wanted to do it that they agreed to pay for it."

Dagene i New York var spennende, og de traff mange interessante mennesker. Warhol betalte deler av videoinnspillingen, og han ga Ben og co. lommepenger mens de var der. Ben: "They put us in the Chelsea Hotel for a week, and it was really cool. And then, Andy Warhol used to give us pocket money… sort of, ‘go and spend that’."

Selve videoinnspillingen var av det enkle slaget, der musikken ble spilt av på en båndopptaker som Warhold holdt i hånda. I videoen kopierte Warhol Bob Dylans legendariske musikkvideo til "Subterranean Homesick Blues", med ark som det var skrevet tekst på som han slapp i bakken.

Curiosity og Warhol fant tonen og videre samarbeid var planlagt, men dessverre ble Warhol syk og døde plutselig i februar 1987.

Selv om musikkvideoen til "Misfit" ikke bidro til at singelen kom tilbake på listene, ga samarbeidet med Warhol bandet et 'kick' som motiverte dem i det videre arbeidet. Det var også positivt i forhold til musikkbransjen, da det bidro til å gi Curiosity Killed The Cat et kultpreg. Migi: "It did well enough for the record company to be excited and to keep pushing us."

Andy Warhol sørget for at det ble spilt inn en musikkvideo til "Misfit".

Høsten 1986 fikk Curiosity muligheten til å opptre foran mange tusen mennesker, da de var oppvarmingsband for Alison Moyet på hennes britiske turne. Turneen bragte dem bl.a. til ærverdige Royal Albert Hall i London.

Pga. bytte av produsent ble utgivelsen av debutalbumet svært forsinket, og det var ikke før i november 1986 at bandets neste singel, "Down To Earth", ble gitt ut. Låta var en smakfull og velprodusert popperle, med vakkert saksofonspill, tandert tangentspill og Bens innsmigrende tenor. "Down To Earth" hadde alle kvaliteter som skulle til for å bli en stor hit, noe den også ble.

Allerede i studio skjønte bandet og produsent Stewart Levine at de var iferd med å lage noe helt spesielt, og at låta kom til å bli en hit. Migi: "We just knew it was awesome. It had a unique vibe to it. I remember we were all thinking how amazing it was."

Etter at låta var ferdig innspilt skrev Levine noe ned på en lapp som han viste til bandet. På lappen stod det: "Big fucking hit, man."

Singelen "Down To Earth" ble Curiositys Killed The Cats gjennombrudd.

22. januar 1987 hadde singelen nådd høyt nok til at Curiosity fikk muligheten til å opptre i det svært populære musikkprogrammet "Top Of The Pops", og i februar var den oppe på 3. plass på den britiske singellisten, som sin beste plassering. På samme tid opptrådte de på Brit Awards (britenes Spellemannspris) med låta.

Å opptre på legendariske "Top Of The Pops" var stort for medlemmene av bandet, da de hadde vært store fans av programmet da de var små. Migi: "That was an absolute thrill - I used to watch 'Top Of The Pops' religiously as a kid."

Curiosity Killed The Cat på "Top Of The Pops" på BBC i februar 1987

"Down To Earth" ble en hit også ellers i Europa, med 5. plass i Irland, 12. plass i Nederland, 24. plass i Belgia og 32. plass i Tyskland.

Til låta ble det laget en stilfull musikkvideo med et visst latinsk retro-preg, som om det var klipp fra en italiensk 60-talls film. Selv om videoen viste at Ben, Migi, Nick og Julian var 4 kjekke karer var ikke fokuset så påtrengende som i tidligere musikkvideoer med pophelter som Duran Duran og Paul Young.

Musikkvideoen til "Down To Earth" 

Om interessen for Curiosity Killled The Cat var stor blant musikkblader og fans i 1986 tok det helt av etter suksessen med "Down To Earth". Britisk presse og musikkblader hadde Ben og de andre på forsiden ukentlig gjennom hele 1987, med mange og banale artikler om bandet, der de måtte uttale seg om hverandres beste og verste sider, hva de ønsket å bli når de ble stor, hva de var i sitt forrige liv, hvilken popstjerne som er verst kledd, beste TV-reklame osv. Ting som hadde lite å gjøre med musikken de ønsket å formidle. Men som sikkert falt i smak hos ungjentene som vile vite mest mulig om dem.

Også guttene lot seg påvirke av Bens image. For rundt 1987 var det veldig mange tenåringer som gikk i jeans fra Dickie Dirts, pologenser, cardigan jakke og seilersko, slik Ben brukte å ha på seg. Noen hadde også fått tak i seg fiskerlue som Ben som de naturligvis hadde bak fram.

Noen av de mange musikkmagasinene som hadde Ben og Curiosity Killed The Cat på forsiden i 1987.

Suksessen førte til en svært hektisk periode for Ben, Migi, Nick og Julian, der de måtte stille opp til intervjuer over hele Europa, på TV, radio, blader og aviser. Noe de syntes både var slitsomt, frustrerende pga. spørsmålene de fikk, men samtidig litt spennende og artig.

Nick: "We never see the effects of all the TV and radio and interviews that we do. You finish one thing and immediately you're off to do the next and the next and the next."

Julian og Migi i forbindelse med et intervju i Tyskland

Curiosity opplevde også baksiden av det å bli kjendiser, med at aviser og magasin fant på historier om bandet, og gjenga fiktive intervjuer med dem. 

Den mest skremmende opplevelsen hadde Curiosity i Liverpool, da de ble møtt av flere hundre fans etter å ha vært på besøk hos en radiostasjon. I mangel av et sted å gjemme seg sprang Ben og co. inn i en butikk. Fansen samlet seg da utenfor butikklokalet og begynte å slå på butikkglasset. De var nødt til å ringe til politiet for å slippe unna. Migi: "We were like, 'Fucking hell'. It was dangerous."

I tillegg til intervjuene i blader og på TV var Curiosity Killed The Cat ofte på besøk i det populære musikkprogrammet The Tube, med Paula Yates og Jools Holland som programledere. Paula var særdeles begeistret for bandet, og omtalte dem som "good looking, groovy, happening guys."

Paula hadde også et annet TV-program på denne tiden, kalt "Sex With Paula", og også der var Ben på besøk.

 Curiosity Killed The Cat opptrådte flere ganger i musikkprogrammet The Tube

I februar 1987 dro Curiosity Killed The Cat ut på sin første turne som hovedartist, med oppstart på Sanremo Music Festival i Italia, 5. og 7. februar. Etter noen konserter tok de en pause fra turnevirksomheten, før de 26. april opptrådte i Southampton i England. Deretter fulgte byene Bristol, Cardiff, Nottingham, Liverpool, Sheffield, Manchester, Glasgow, Edinburgh, Newcastle, Leeds, Northampton og Brighton. De avsluttet turneen 17. og 18. mai med to konserter på Town & Country Club i London.

På konsertene opplevde bandet at jentene hylte så høyt at de ikke hørte hva de selv sang og spilte, og truser og annet ble kastet opp på scenen - i god Beatles-tradisjon. Nick: "You can't hear yourself when you've got screamies all over the gaff!"

De fire var litt frustrert over at da de første gang framførte låtene som etter hvert dukket opp på debutalbumet var de det mest trendy som fantes i Londons musikkliv, men når de framførte de samme låtene i 1987 ble det betegnet som 'teeny-bop'. Migi: "We're still playing the same music now, with the teeny-bop thing."

Under turneen hadde de med seg en båndopptaker som de spilte inn ideer til nye låter.

Turneprogram fra 1987

Helt siden våren 1985 hadde Curiosity Killed The Cat vært et av de mest omtalte bandene fra London, og mange av presseoppslagene om dem handlet om når albumet deres ville være klar for utgivelse. Og i april 1987 var tiden omsider kommet.

Smash Hits og andre musikkmagasin var opptatt av når Curiositys album ville være ute i butikkene.

Albumet som fikk navnet "Keep Your Distance" fikk bra kritikk rundtom for sine kvaliteter. De 9 låtene var en spennende miks av pop, jazz, soul og funk. Med musikalsk inspirasjon fra artister som Chic, Sade, Little Feat, Sly & Robbie og Robert Palmer. Høydepunktene var mange, med "Down To Earth", vitale "Misfit", den nakne lengselsfulle "Free", "Ordinary Day", "Know What You Know" og "Red Lights". I sistnevnte låt viste Ben hvilken flott stemme han hadde. "Red Lights" som også er Migis favoritt fra plata ble i 2000 valgt ut til å være endel av soundtracket til filmklassikeren "American Psycho".

Stewart Levines produksjon var smooth, med mange fine studiotekniske detaljer.

Om man skulle kritisere albumet for noe var det de intetsigende tekstene, der flere var rene klisjeer. I et intervju fortalte Ben at han heller ikke hadde noe budskap han ønsket å formidle gjennom tekstene, kun følelser. Heller ikke i albumtittelen "Keep Your Distance" hadde de noe budskap som de ønsket å få fram.

Kun etter to uker ute i butikkene gikk "Keep Your Distance" helt til topps på den britiske albumlisten, 9. mai 1987, og den holdt seg der i to uker. Noe som var svært imponerende. Den solgte også bra ellers, med topp 10 i land som Nederland, Island, Italia og Sveits. I USA ble det en grei 55. plass.

Curiositys debutalbum "Keep Your Distance" ble en stor suksess.

I Norge nådde verken albumet eller noen andre av bandets plateutgivelser VG-lista, dessverre. Noe som gjør at Curiosity Killed The Cat er et litt ukjent navn, selv for de som vokste opp her på 80-tallet. I juli 1987 var "Misfit" utfordrer på populære Ti i skuddet, men der forsvant låta rett ut uten å komme inn på topp 10 listen.

På samme tid som albumet var ute ble den lekne poplåta "Ordinary Day" gitt ut som Curiousitys 3. singel, med en grei 11. plass i Storbritannia som beste resultat. Låta viste at Migi og Nick var en dyktig rytmeksjon med et godt driv i spillet. "Ordinary Day" var i motsetning til resten av albumet produsert av Paul Staveley O'Duffy. På samme tid hadde O'Duffy stor suksess som produsent på Swing Out Sisters debutalbum "It's Better To Travel", et album som dyttet Curiosity ned fra 1. plassen i Storbritannia.

 De ble laget en morsom og stilfull musikkvideo til "Ordinary Day" 

I mai 1987 var Curiosity tilstede på Montreux Rock Festival, der de bl.a. stilte opp på en pressekonferanse. Dette ble en ubehagelig affære for bandet da spørsmålene fra pressen ikke handlet om bandets musikk men om Bens forhold til kjente damer som Mandy Smith og Paula Yates. Hyggeligere var det å benytte anledning og sted til å gjøre litt ekstra stas på Julians bursta den 15. mai.

Curiosity Killed The Cat var tilstede på Montreux Rock Festival i 1987.

I et senere intervju måtte Ben innrømme at han og Bill Wymans eks. kjæreste Mandy Smith hadde hatt et forhold på den tiden. Mandy Smith var et 80-talls ikon med en viss suksess som popartist, i tillegg til modellkarriere og forholdet til Bill Wyman. At hun og Ben var kjærester var noe britisk tabloidpresse var veldig opptatt av.

Mandy Smith og Ben

Ben hadde også vært gode venner med Bob Geldofs kone Paula Yates, men hevdet at de ikke hadde hatt sex sammen, selv om det hendte at de lå i samme seng.. Ben: "We slept in the same bed and I used to get drunk, but I think I would have known if something had happened."

Tabloidene hadde mange oppslag om Ben på 80-tallet.

Hyggeligere var det for Ben å være endel av veldedighetsprosjektet Ferry Aid, der kjente britiske artister gjorde en coverversjon av Beatles' "Let It Be". Inntektene fra singelen gikk til ofrene etter Zeebrugge fergekatastrofen. Det var Pete Waterman fra produksjons-teamet Stock, Aitken & Waterman som stod bak prosjektet. "Let It Be" gikk til topps i Storbritannia (i april 1987), Norge og Sveits.

 Ben fikk gleden av å synge på nr. 1 låta "Let It Be" i 1987.

I mai og juni 1987 gjorde Curiosity to konserter i Nederland. 

80-tallet var tiåret for de store veldedighetskonsertene. Live Aid var den største, men en som også samlet mange mennesker og fikk mye oppmerksomhet, var Prince's Trust konserten 5. juni, på Wembley Arena i London. Sammen med kjente navn som Elton John, George Harrison, Paul Young, Level 42, Eric Clapton, Bryan Adams og Phil Collins opptrådte Curiosity med låta "Misfit".

Curiosity Killed The Cat på Prince's Trust konserten i 1987.

Etter opptredenen på Prince's Trust valgte Ben og co. å ta 14 dager ferie. Men i stedet å dra hvert til sitt valgte de 4 å feriere på samme sted. Ben: "It's good to have that chance to relax together."

I juni ble "Misfit" gitt ut på singel pånytt, denne gang sammen med Warhols musikkvideo. Og med den store interessen det var for Curiositys musikk ble det en fin 7. plass på den britiske singellisten. Singelen kom også inn på 42. plass på den amerikanske singellisten.

I juli 1987 valgte Curiosity å avslutte samarbeidet med bandets keyboardist og låtskriver Toby Andersen. Toby hadde vært med å skrevet alle bandets hits, men ikke funnet verdig en plass i line-upen. Selv mente han at dette skyldtes at de andre ikke syntes han var 'pen' nok. Noe han uttrykte i et intervju med Q Magazine i desember 1987. Det var Tobys bror og manager som krevde at Toby ble tatt inn som fast medlem av Curiosity Killed The Cat. Da det ikke ble tatt til etteretning overtalte han Toby til å trekke seg ut av samarbeidet.

I ettertid beklaget Ben avgjørelsen om å la Andersen gå, og mente at han og de andre i bandet burde tatt opp kampen mot plateselskapet som ikke ønsket at Curiosity skulle bli utvidet med et 5. medlem. Flere mener også at Curiosity slet med å komme opp med fengende låter etter at de mistet Andersen på låtskriversiden.

Ben: "It was extremely sad. I’d have been more forthright, I would have fought harder to keep him in the band, without changing the contract. Because, you know I don’t think the record company would have gone for it either, because unfortunately they were happy with the pretty boy collective, and it just would have looked funny, changing the whole thing, you know."

Ben var ikke enig i påstanden til Toby, da han mente at de hadde funnet en erstatter som var en bedre keyboardist enn Andersen. Denne erstatteren var amerikaneren Michael J McEvoy, som fram til dette hadde deltatt på plater med bl.a. Scritti Politti og Ian Dury. McEvoy fikk den samme rollen som Andersen hadde hatt, som keyboardist og låtskriver, og som ikke var endel av selve bandet. Ben og de andre omtalte sin nye mann som 'Manic'.

Michael J McEvoy ble Curiositys 5. mann fra 1987 og utover.

I september ble den fine balladen "Free" gitt ut som 4. og siste singel fra "Keep Your Distance", med en skuffende 56. plass i hjemlandet som resultat.

I 1987 hadde en engelsk kjede av plateforretninger en undersøkelse blant sine kunder om hvilken av de nye gruppene som hadde størst appell. Og der vant Curiosity Killed The Cat med hele 41% av stemmene.

Like hyggelig var det ikke at en overivrig fan nappet lua av hodet til Ben, en lue som på mange måter var kjennemerket på Curiosity Killed The Cat. En annen lue ville ikke bli det samme. Heldigvis visste en ansatt hos Phonogram Records råd. I forbindelse med en forretningsreise til Athen, Hellas oppsøkte han en butikk som solgte samme type skipslue som Ben hadde brukt. Han kjøpte like godt med seg en hel pose av dem, til Bens store glede.

En dag opplevde Migi at en fan dukket opp hjemme hos ham, gråtende, fordi hun hadde kranglet med foreldrene og rømt hjemmefra. "I think a lot of the time fans expect too much from people like us. We only play music. We can't sort people's lives out."

I mange av brevene de fikk fra fansen ble det fortalt om familieproblemer, med ønske om at Ben og co. skulle komme og ordne opp.

Høsten 1987 gikk med til konserter, i Europa, Nord-Amerika og Japan. I USA opptrådte Curiosity bl.a. på The Roxy i Hollywood. Og blant gjestene i salen var David Bowie og George Michael. Migi: "We literally had to sneak David Bowie and George Michael in."

Bandet sparte ikke på pengene under turneen i U.S.A. De bodde på 5-stjernes hotell, og de lot de 13! musikerne de hadde med seg på turneen bo på de samme flotte hotellene. Migi: "We had a ball, but we spent a lot of money."

8. august deltok Curiosity Killed The Cat på en veldedighetskonsert i California, U.S.A., og i september opptrådte de på Festivalbar i Verona, Italia.

Før jul tok de seg tid til delta i den morsomme musikkvideoen til julelåta "Rockin' Around The Christmas Tree" med Mel & Kim (Mel Smith & Kim Wilde).

Nick, Julian, Ben og Migi som guttekor i musikkvideoen til "Rockin' Around The Christmas Tree".

I 1988 var Curiosity ute med VHSen "Running The Distance", som inneholdt musikkvideoene til "Down To Earth", "Ordinary Day", "Free" og "Misfit".

Midt oppi suksessen med Curiosity Killed The Cat valgte Nick å gifte seg med kjæresten gjennom flere år. Bryllupet var storslagent med over 500 gjester tilstede.

1988 var ellers et særdeles rolig år for Curiosity, der de verken turnerte, ga ut plater eller i særlig grad ble intervjuet av musikkmagasinene. Fra å være et av de hotteste bandene i popbransjen stod de plutselig i fare for å bli glemt. I det stille jobbet de med sitt neste album, kalt "Getahead".

I forkant av innspillingen hadde Curiosity 12 navn på blokka over produsenter de ønsket å jobbe med, og 8 av dem ønsket også å jobbe med Curiosity. Bandet brukte første halvår av 1988 til å reise rundt i verden og besøke de ulike produsentene. Og selv om et navn som Nile Rodgers (David Bowie, Duran Duran, Madonna, Chic m.m.) ønsket å jobbe med de endte de opp med den relativt ukjente jazz- bassisten Nathan East, som ikke hadde så mye erfaring som produsent, men som hadde deltatt på flere hundre plater.

Ben: "We spent probably six months going around the world meeting these people, and now it’s mid-88 and we still haven’t done our album.  And then, we start going into the studio."

Migi, Ben, Nick og Julian hadde skrevet låter jevnlig siden starten i 1984, og etter utgivelsen av "Keep Your Distance" hadde de mange demoer liggende som kunne dannet utgangspunkt for det neste albumet. Men en hilsen fra plateselskapet om å komme opp med flere hits, og ønske om å se framover gjorde at de valgte å sette seg ned sammen med Michael J. McEvoy og heller skrive helt nye låter.

Dessvere var framdriften dårlig, og i desember 1988 hadde Curiosity og Manic ennå ikke kommet opp med låter som ville skape interesse for den nye plata. Vendepunktet skjedde rett etter jul, da de besøkte Ridge Farm Studios. Her spilte de inn låta "Name And Number" sammen med musikerne Paul Wickens, Molly Duncan og Glenn Skinner. Skinner var med og skrev låta i tillegg til at han produserte den. Skinner og Curiosity hadde også jobbet sammen tidligere, da Skinner var lydtekniker på førsteplata.

Glenn Skinner

Ben og Migi bodde i samme leilighet, og i en tid der man ennå ikke hadde mobiltelefon var en telefonsvarer eneste mulighet for folk til å komme i kontakt med de to når de ikke var hjemme. Det rant inn mange meldinger, og Migi og Ben pleide å endre velkomsthilsen jevnlig, alt etter hvor de hadde tenkt seg den dagen. Etter hvert ble Ben lei av endre hilsen, så han bestemte seg for å bruke en standardhilsen på telfonsvareren, til tonene fra en liten keyboard og en trommemaskin:

Hey, how you're doin'?
I'm sorry you couldn't get through
'Cause this is a message that's been recorded
Especially for youAnd if you leave a name and your number
We'll get right back to you
You can leave a message now if you want to
When the bleeps are through

Ben: "So, I just wanted to do a generic message, and I had a little Sinclair, funnily enough, little keyboard with the drum machines, and I put a drum machine beat and I wrote 'Name and Number' then, that was in 87."

Ben og bandet var svært fornøyd med "Name And Number" og ønsket å gi den ut som førstesingel fra det nye albumet, men plateselskapet likte den ikke, da de mente den var for komplisert og at det var for mange ord i teksten. Plateselskapet likte heller ikke versjonen de hadde spilt inn i Ridge Farm Studio, så låta ble remikset to ganger, før de endte opp med å bruke den opprinnelige versjonen likevel. Med de kostnader og forsinkelse av utgivelse av låta og albumet det medførte.

Imens Curiosity satt i studio dukket det opp nye navn på pophimmelen som overtok Curiositys plass i musikkmagasinene og på veggene på jenterommene. Ben: "They kept us out of the public eye for two years, and to me that was the kiss of death for the band, because people move on, you know, they can’t help it."

Curiosity fikk trumfet gjennom ønsket sitt, og i september 1989 ble "Name And Number" gitt ut som første singel fra "Getahead". Men til tross for sin originalitet og opplagte hitpoensiale nådde ikke singelen høyere enn 14. plass i Storbritannia. Bandet fikk heller ikke mye omtale i musikkmagasinene som hadde hatt oppslag om dem hver uke i 1987. 

En opptreden på Top Of The Pops hjalp likevel på interessen for låta. Ben: "I think had we had the support that we’d had before, it would definitely have been number one – definitely.  I think, whatever we’d have done, it would have been number one, to be honest."

 Musikkvideoen til "Name And Number"

Balladen "First Place" ble gitt ut som 2. singel fra "Getahead" i november, med null interesse fra platekjøperne (86. plass). Ben mente at de heller burde gitt ut den mer funky "Do your Believin'" som oppfølger til "Name And Number" i stedet for en ballade. Andre alternativ kunne vært "Something New Something Blue" (Webmaster). 

Heller ikke albumet "Getahead" fikk mye oppmerksomhet da det ble gitt ut 20. oktober 1989. 29. plass i Storbritannia og unotert i resten av Europa og Nord-Amerika var svært nedslående for bandet og plateselskapet.

I tillegg til at det hadde gått for lang tid siden det forrige albumet manglet "Getahead" flere låter med hitpotensiale, slik "Keep Your Distance" hadde så mange av. "Getahead" var et funky tempoalbum med utstrakt bruk av blåsere som kunne blitt en suksess med en annen artist, men ikke hos ungdommen som Curiosity Killed The Cat gjennom sitt image henvendte seg til.

I ettertid innrømmet Migi at plata ble for steril og polert, til tross for at mange dyktige musikere var innom og bidro på plata, slik som Michael Jacksons Greg Philinganes.

 Albumet "Getahead" fra 1989 kom for sent og manglet hitsinglene.

Etter det gikk lufta litt ut av Curiosity Killed The Cat. Plateselskapet mistet interessen for dem, så de valgte å flytte over til BMG Records. Nick valgte også å slutte i bandet han hadde vært med og starte. Han giftet seg, og ønsket heller å jobbe med å hjelpe rusmisbrukere. Nick: "I left in 1991 to become a family man, and for my own health."

Nick Thorp sluttet i Curiosity Killed The Cat i 1991.

I senere intervju har Nick fortalt at den egentlige årsaken til at han valgte å slutte i bandet var at han ikke ønsket å være endel av dopmiljøet i og rundt bandet. På den tiden ble han far for første gang, så han ønsket å bryte ut og heller gjøre noe annet.

Senere tok livet nok en ny vending for Ben, da han konverterte til Buddhismen og etter hvert valgte å bli munk i et kloster! Nick har tilbrakt 20 år av sitt liv dedisert til sin tro. Og i 2018 flyttet han tilbake til England, der han begynte å undervise i bl.a. meditasjon, yoga og healing.

Et nyere bilde av Nick Thorp

Da de dannet bandet hadde Migi, Ben, Nick og Julian inngått en pakt om at alle låtene de skrev skulle krediteres alle i bandet. Og om en av dem sluttet skulle de ikke lenger hete Curiosity Killed The Cat. Så med Nick ute måtte de komme opp med et nytt navn, og det ble Curiosity - et navn som allerede ble brukt om dem, som en forkortelse på det lange bandnavnet.

I ettertid fortalte Ben at de mistet inspirasjonen etter at Nick sluttet i Curiosity. Ben: "Once Nick left, we weren't the same. Four was balanced but three made us indecisive (ubesluttsom)."

Migi, Julian og Ben som trioen Curiosity.

I 1990 gikk Ben, Julian og Migi igang med innspillingen av et nytt album, sammen med groove-artisten/DJen Ronald Tomlinson.

Underveis i innspillingen fikk Ben et tilbud fra plateselskapet om å gi ut en soloplate, noe han takket nei til. Da de var ferdig med opptakene skjedde det lite. Ben valgte da å spille inn sin egen låt, kalt "Party Now Pay Later". Men i en tid med Kylie Minogue og Take That på listene likte ikke plateselskapet den blues-inspirerte låta.

I 1989 ble Ben kjæreste med modellen Lisa B (Barbuscia), et forhold som varte i 4 år. De traff hverandre i forbindelse med en Curiosity Killed The Cat foto-session, og møttes igjen på en fest senere og ble kjærester. Ben: "We met at a party. I was quite drunk and so was she. We slowly became friends and then lovers - we were together for four years."

I 1991 hadde hip hop trioen De La  Soul en topp 10 hit mange steder i verden med singelen "Ring Ring Ring", bl.a. i Storbritannia. Låta var en coverversjon av Curiositys "Name And Number". Ben og de andre innrømmet at de syntes det var stas at låta deres ble covret.

I 2003 ble "Name And Number" igjen en hit i Storbritannia da jentegruppa Little Mix covret den i "How Ya Doin'?" (16. plass). "Name And Number" ble også samplet i Jaheims amerikanske hit "Ain't Leaving Without You".

Etter 1989 ble det stille fra Ben, Migi og Julian. Men til alles overraskelse dukket de opp på listene rundt om i 1992 med en coverversjon av Johnny Bristols "Hang On In There Baby". I april 1992 var den oppe på 3. plass på den britiske singellisten - like høyt som "Down To Earth" i sin tid hadde vært. Bandet fikk hjelp til å promotere seg pånytt av ikke ukjente Simon Cowell.

Ben: "We just loved the tune and it probably got more attention than just a new Curiosity single would."

"Hang On In There Baby" var en vital og velprodusert låt, med referanser til datidens klubbmusikk men også til Curiositys lydbilde fra rundt 1987. Bens stemme var bedre enn noengang. Det ble også laget en artig musikkvideo til låta.

Musikkvideoen til "Hang On In There Baby"

"Hang On In There Baby" ble fulgt opp med de fengende låtene "I Need Your Lovin'", "Work It Out" og "Gimme The Sunshine", som også ble gitt ut som singler. Dessverre uten å nå opp noe sted.

På samme tid var også albumet "Back To Front" klar for utgivelse. Plata var hovesaklig produsert av Ronald Tomlinson, mens Kae Williams, J. Simone og Misty Oldland var hyret inn som låtskrivere. "Hang On In There baby" var produsert av Mark Taylor og Terry Adams. Oldland sang også på flere av låtene.

"Back to Front" var en flott plate med mye sophisti-pop i seg, med smooth R&B, 'jazzete' blåserarrangement og Bens vakre tenor. 

Dessverre var det de færreste som fikk mulighet til å høre plata, da den kun ble gitt ut i Japan! Noe som var svært merkelig med tanke på hvor mange som hadde hatt et forhold til Curiositys musikk gjennom årene, og hvor stor hit "Hang On In There Baby" var i Storbriannia.

"Back to Front" fra 1992 ble Curiositys siste albumutigvelse.

Skuffelsen over dette bidro til at Migi, Ben og Julian valgte å oppløse Curiosity. De tre klarte heller ikke å bli enige om veien videre. Og de var frustrert over plateselskapet BMG som ikke ønsket at de skulle skrive egne låter. Migi: "We weren't allowed to make our own music. We lost heart."

Ben fikk deretter pånytt tilbud om å gi ut egne plater, noe han denne gang takket ja til. 

I årene etter jobbet Ben med den italienske house bandet 2 Men 4 Soul, der de sammen reiste rundt i Italia og opptrådte på diskotek. Han begynte også å interessere seg for fotografering, slik som sin far.

Først i 1996 ga han ut en soloplate, og da kun med en (intetsigende) singel kalt "Gotta Get You Home".

Siden ungdommen hadde Ben ruset seg på ulike stoffer, og etter at Curiosity ble oppløst økte forbruket, noe som gjorde han tilslutt fikk et rusproblem. I ettertid mente han dette skyldtes det vakuum som oppstod da han ikke lenger var medlem av et populært band. Ben: "I had too much time and not enough exciting things going on. With Curiosity I was touring and In and out of studios, then I had a couple of record deals on my own that really didn't work out."

Han lot seg bli lagt inn på avrusing, uten at det hjalp så mye. I en periode av livet var narkotikalangeren den eneste personen han hadde kontakt med. Så sent som i 2006 slet han fortsatt med rusproblemer. Broren Dominic fikk rusproblemer allerede i ungdommen og ble senere heroinavhengig.

En senere utgave av Ben

Migi tok seg først en lengre pause, der han tilbrakte flere måneder i Østen. Da han kom tilbake dannet han og Julian utviklingsselskapet Naked som skulle hjelpe nye band i musikkbransjen til å slå gjennom, og gi dem den kunnskapen som Ben og co. ikke hadde da de startet Curioisty Killed The Cat.

Julian begynte å skrive filmmusikk etter at Curiosity ble oppløst. Han laget også musikk som ble brukt i lekeparker for barn. Og sammen med Ben skrev han musikk til reklamefilmer. Også Migi har skrevet filmmusikk de senere årene.

I 2000 gjorde Curiosity Killed The Cat en reunion-opptreden, da de stilte opp på National LotteryShow på BBC1.

Etter å ha vært ute av popbransjen noen år fikk Ben muligheten til å reise rundt og opptre igjen i 2001, sammen med andre 80-talls artister som Kim Wilde, Heaven 17, T'Pau og Go West, som endel av "Here & Now Tour". Selv om Migi, Nick og Julian ikke var med på turneen opptrådte Ben som Curiosity Killed The Cat, sammen med turnemusikere. 

"Here & Now Tour" ble en suksess, og en hyggelig opplevelse for Ben som elsker å opptre foran publikum. Han deltok også på retro-turneen som ble arrangert i 2003, 2004, 2008, 2009, 2010, 2011, 2012, 2015 og 2016. Mens det har vært store utskiftninger blant de andre 80-talls artistene har Ben/Curiosity Killed The Cat vært en gjenganger. Til nostalgikernes store glede.

Selv om Ben fortsatt var venner med Migi, Julian og Nick hadde han lite kontakt med dem, og det var ikke aktuelt for noen av de å bli med på retroturneene.

 Turneplakat fra "Here & Now Tour" i 2008 med Ben til høyre i bildet.

Ben har gjennom årene vært et populært intervjuobjekt, både på TV og i avisene. Både for sin betydning som 80-talls ikon, men også som en som fortsatt sjarmerer damene, og som er åpen om det livet han har levd som narkoman.

I 2011 ble Migi, Ben og Julian samlet i forbindelse med utdelingen av BMI Pop Awards i London, der de mottok en pris. Bakgrunnen for prisen var deres bidrag til hitlåta "Ain't Leaving Witohut You" med Jaheim.

 Migi, Ben og Julian med medaljene de mottok på BMI Awards i 2011.

I 2013 ble DVDen "Live From London" gitt ut. Opptakene var gjort på Curiositys konsert på Campden Palace i 1986. På et tidspunkt der de ennå ikke hadde gitt ut noe album.

"Live From London"

Curiosity Killed The Cat har fortsatt mange fans. Og de som var unge jenter og gutter på 80-tallet er voksne med god råd nå. Det var derfor stor interesse rundt CD-boksen "Misfits: The Mercury Years 1986-1990" som ble gitt ut i 2018. Boksen bestod av 4 CDer som inneholdt de to første albumene, remixer, demoer, og låter som ikke ble tatt med på de to albumene. Slik som nevnte "Hidden Informer", "Out Of Curiosity", "Easy", "Shallow Memory", "Why" og "Now That You're Gone".

Boksen inneholdt også en 24 siders booklet med bilder, historie, og intervju med Migi Drummond.

CD-boksen "Misfits: The Mercury Years 1986-1990"

I 2018 stilte Ben opp i det populære britiske TV-programmet "First Date". Her ble han koblet med artistmanageren Sarah, som i forkant hadde nevnt Curiosity Killed The Cat som et av sine favorittband. Møtet mellom de to var svært hyggelig, der Ben var åpen om sitt narkotikamisbruk og manglende erfaring med å gå på date. Sarah likte Ben godt, noe også de mange som så programmet gjorde. I kommentarfeltene etter programmet fikk Ben mye skryt (av damene) for sin sympatiske framferd.

Enkelte reagerte likevel på at han fortalte at han ikke likte å bli gjenkjent.. Å opptre i et sjekkeprogram i beste sendetid på nasjonal TV, og iføre seg den samme lua som han brukte på 80-tallet var kanskje ikke så lurt da.

Ben deltok i sjekkeprogrammet "First Date"

Også i 2018 og 2019 var Ben ute med retroturneer sammen med andre artister. Bl.a. Dr. & The Medics, Hue & Cry og Tony Hadley fra Spandau Ballet.

Migi: "It was the best period of my life. I think we all say that, actually. We had a great time; it was fantastic."