I oktober 1990 ga a-ha ut sitt 4. album kalt "East Of The Sun, West Of The Moon". Allerede i september 1989 hadde Magne og Pål begynt å jobbe med demoer til albumet.

Der deler av pressen tidligere hadde vært lunkent interessert i a-has musikk. Ble denne hyllet som en voksen, ettertenksom plate. Anført av en vakker versjon av Everly Brothers klassikeren "Crying In The Rain".

Morten fikk sjansen til å møte Don Everly fra Everly Brothers allerede i 1987,

under en konsert sistnevnte gjorde  i Royal Albert Hall.

Mens de foregående platene hadde mye synth i seg, tok a-ha her i bruk mer tradisjonelle instrumenter. Ifølge dem selv var det møtet med legenden Robbie Robertson fra The Band som fikk dem til å innse at de måtte legge pop-formularet på hylla, og heller satse på musikk de selv ønsket å lage. a-ha var på denne tiden også gått litt lei av ny teknologi, og ønsket i større grad å gå tilbake til bandformularet, med bruk av mer tradisjonelle instrumenter. Slik de hadde gjort i Bridges tiden.

Med seg fikk a-ha de norske musikerne Jørun Boseberg og Per Hillestad. "East Of The Sun, West Of The Moon" var også en slags hyllest av den amerikanske musikktradisjonen, med The Doors og The Band. Selve albumtittelen hadde et norsk opphav, som en oversettelse av eventyruttrykket "Østenfor sol og vestenfor måne."

Morten Harket var ikke enig med de to andre i bandet når det gjaldt veivalget på denne plata. Han ønsket å fortsette der de slapp på "Stay On These Roads".

Som produsenter fikk de hjelp fra Chris Neil og Ian Stanley. Sistnevnte med bakgrunn fra Tears for Fears, The Human League og Lloyd Cole & the Commotions.

Produsent Ian Stanley

Fram til dette framstod Alan Tarney som det eneste alternativet a-ha hadde når de skulle velge produsent. Denne gangen stod de friere, og mange av de største produsentene ønsket å jobbe med bandet. Stanley ble valgt fordi han etter Påls mening var "musikernes musiker" som forstod dem bedre enn andre. I tillegg var han imponert av arbeidet Stanley hadde gjort med Lloyd Cole & the Commotions. Stanley hadde med seg produsentkompisen Chris Hughes på trommer, også han med bakgrunn fra Tears for Fears. Chris Neil ble valgt for å glede Warner, som et slags "hit alibi". De to produsentene delte platen mellom seg.

"The Way We Talk" fikk Magne sjansen til å synge selv for første gang. En låt han også skrev selv.

"East of the Sun, West of the Moon" gikk til topps i Norge, med 5 uker som nr. 1. I Storbritannia klarte ikke plata bedre enn en 12. plass. Heller ikke i andre land solgte den så bra som de foregående albumene. I Tyskland ble det 12. plass, i Italia 15. plass, i Japan og Frankrike ble det 15. plass. Mens i Sverige ble det kun 35. plass.

"East of the Sun, West of the Moon"

I oktober 1990 ble nevnte "Crying In The Rain" gitt ut som 1. singel fra albumet. Og den gjorde det bra mange plasser, med 1. plass i Norge, Japan, og Argentina. I Canada ble det 4. plass, i Sverige 5. plass, og i Tyskland 7. plass. I Storbritannia ble det en litt skuffende 13. plass.

Videoen til "Crying In The Rain" ble tatt opp i Timber, Montana, i U.S.A. med Steve Barron som produsent. Som en av få videoer bandet har vært fornøyd med i ettertid. De tre valgte å kjøre til filmsettet selv. Men det som på kartet så ut som en 4 timers tur, endte opp som en tur på 20 timer. Etter å ha kjørt feil, og krasjet med et rådyr. I lokalavisa ble a-ha presentert som et norsk hardrock band som skulle spille inn en musikkvideo i byen deres..

 Videoen til "Cryin In The Rain" ble spilt inn i Big Timber i Montana.

Til høyre ser vi a-ha i forbindelse med innspillingen av videoen.

Det ble gitt ut ytterligere 3 singler fra albumet , med "I Call Your Name", "Early Morning" (1. plass i Argentina), og "Waiting for her" (1. plass i Japan). Sistnevnte ble kun gitt ut i Japan.

Som vanlig etter en plateutgivelse, fulgte det en hektisk periode med mye reising for å promotere albumet og bandet. Denne gang med større fokus på Mellom-Europa.

Musikkvideoen til "I Call Your Name" var ikke laget av stjerneprodusenten Steve Barron. I stedet var det Påls kjæreste Lauren Savoy som fikk sjansen til å vise sine evner som videoprodusent. Selv om mange var skeptisk til å la Lauren slippe til på denne måten, ble resultatet bra. Den viste a-ha fra en mer seriøs side, som det energiske bandet de er. I stedet for å kle dem opp i matrosdress, eller teite badedrakter fra 20-tallet, var opptakene gjort i et musikkstudio. Noe a-ha var mer tilfreds med. Pål: "Her ser vi jo ut som et ordentlig band." Det ble laget to videoer. En i svart-hvitt, og en i farger.

15. januar 1991 dro a-ha ut på en ny turne, kalt "East Of The Sun, West Of The Moon Tour". Med seg på scenen hadde a-ha de norske musikerne Jørun Bøgeberg (bassgitar), Per Hillestad (trommer), og saksofonisten Sigurd (Siggy) Køhn. Å kun være 6 musikere på scenen var en ny opplevelse for a-ha. Samtidig ga det dem muligheten til å improviserte mer på scenen. Pål: "Det har vært et kick siden vi var i Brasil, da vi strippa ned bandet. Magne måtte spille veldig mye keyboard. Da var det ingen fallskjerm lenger. Da måtte vi bare få til alt live, og da gikk temperaturen på showet vårt veldig i taket." (The Swing Of Things: Jan Omdahl).

"East Of The Sun, West Of The Moon Tour"

Første stoppested var Oslo Spektrum. Deretter måtte de avlyse konserter i Sverige og Danmark pga. en ny tur til Brasil. 26. januar 1991 opptrådte a-ha foran 198.000 betalende tilskuere på "Rock in Rio II", Maracana Stadium, i Rio de Janeiro. I noe som i ettertid ble regnet som rekord på en enkeltkonsert. Denne dagen var a-ha hovedattraksjonen på Maracana. "Rock in Rio II" varte fra 18. til 27. januar. Andre dager var Guns N'Roses, Prince, George Michael, Inxs og New Kids on the Block øverst på plakaten, men disse klarte ikke å trekke mer enn 60.000 tilskuere på sine konserter.

Konserten i Rio førte til at a-ha fikk mye omtale på MTV, britisk frokost TV og andre TV kanaler. Ikke all omtale var like positiv, for den brasilianske lokalavisen O Globo omtalte a-ha som: 'Kalde som is, harde som sten, fryser og forstener den norske trioen enhver tribune'.

         

a-ha på Rock in Rio II i 1991, der de klarte å fylle enorme Maracana Stadium.

Mens de var i Rio bodde a-ha på luksushotellet Sheraton i 14 dager. Her hygget de seg med bading og pina coladas. Etter at de var ferdig i Rio, dro a-ha til Amazonas for å besøke et miljøprosjekt i FNs regi. Morten Harket var allerede på denne tiden blitt engasjert i miljøet. På turen møtte de enken til den myrdede fagforeningshelten Chico Mendes. Møtet ble litt pinlig for Morten, da enken var mer enn gjennomsnittlig interessert i stjernen fra a-ha. Noe hun ikke la skjul på da de to satte i samme bil.

Dypt inne i jungelen i Amazonas, i en gruveby på grensen mellom Brasil, Bolivia og Peru opplevde Morten at det dukket opp små indianerjenter med a-ha-plater som de ønsket å få signert. 

22. februar startet a-ha den britiske delen av "East Of The Sun, West Of The Moon Tour", med konsert på Apollo Theatre i Manchester. Deretter fulgte Tyskland, Frankrike, og Storbritannia (igjen). Før de igjen satte kursen sørover til Sør-Amerika. 17. mai 1991 stod de på scenen på Estádio Mané Garrincha Stadium, Brasilia, i Brasil. Også Argentina og Chile ble besøkt før de avsluttet turneen 15. juni. Mens de var i Chile fikk a-ha sjansen til å kjøre på ski i Andesfjellene.

2. mai 1991 var de snartur innom Norge, der de deltok i TV programmet "Østenfor Sol, Vestenfor Måne", sammen med forfatteren Lars Saabye Christensen.

I november 1991 prøvde a-ha gjøre seg lekker for platekjøperne med samlealbumet "Headlines and Deadlines". Låtene til albumet ble plukket ut av bandet selv, i september 1991. Dessverre ble ikke samleplata noen suksess salgsmessig. Enda fansen her fikk samlet alle låtene som hadde dominert singellistene på 80-tallet. 12. plass i Storbritannia, 36. plass i Tyskland, og en dårlig 9. plass i Norge var blant listeplasseringene. I 1989 hadde Warner planlagt å gi ut en samleplate kalt "So far", der fokuset skulle ligge på albumlåtene, og ikke hitene til a-ha. Dessverre ble det ikke noe ut av den platen.

Det ble også gitt ut en VHS, og senere en DVD med bandets videoer, kalt "Headlines & Deadlines".

Samleplata "Headlines & Deadlines - The Hits Of a-ha"

I forkant av utgivelsen av samleplata ble den nye låta "Move To Memphis" gitt ut på singel. I Norge nådde singelen en fin 2. plass, mens ellers i verden ble det skuffende plasseringer. 39. plass i Tyskland, og 50. plass i Storbritannia var faktiske to av de beste plasseringene den oppnådde.

"Move To Memphis" var etter manges mening et uttrykk for a-has ønske om å fri seg fra det typiske popformularet, og heller skape et mørkere, mer kompleks lydbilde. Ifølge deres manager Terry Slater var ikke det noen suksess. Terry Slater: "Symboler for meg er 'Move to Memphis'. Det ble for selvopptatt. Det var så tydelig at de ville et annet sted. De så aldri helt hvem de var, og hvor bra de var. De ville være et annet band enn de var. Pål ville være U2, og a-ha var ikke U2." Etter Slaters mening sluttet a-ha på denne tiden å skrive hitlåter.

a-ha på sin side var lei av å bli sendt på engelsk frokost-TV av manager Slater, et program som var mest populært blant de yngste og de eldste, og de var lei av å bli målt etter antall førsteplasser. Samtidig var de imponert av det andre synthband fra starten av 80-tallet, slik som Depeche Mode og Talk Talk, hadde fått til på slutten av tiåret. Med komplekse og lett dystre lydbilder. Pål: "Band som Depeche Mode og Talk Talk greide det. De tok tak i sine egne karrierer og gjorde de nødvendige valgene."

Andre igjen mener at det var interne stridigheter som hindret bandet å ta steget videre på slutten av 80-tallet, og begynnelsen på 90-tallet. De jobbet ikke lenger i samme retning. Bl.a. konkurrerte de om å få med sine egne låter på platene. Og de var mer opptatt med å jobbe med sine egne låter framfor de andre to sine når de var i studio.

I okotber 1991 ga Silje Nergård ut plata "Silje". Her bidro Morten Harket med sin stemme, da han og Silje sang sammen på "Way You Are".

21. desember 1991 ble også Pål Waaktaar smidd i hymnens lenker. Amerikanske Lauren Savoy hadde som nevnt møtt Pål i London før det tok av med "Take On Me". Og i 1989 ble de forlovet, på Cape Cod i U.S.A. De to ble gift på Østmarkseteren restaurant i Oslo. 

I bryllupet sang Pål "Angel In The Snow" til ære for Lauren. Pål valgte å ta hennes etternavn. Og da de to i 1994 dannet et band sammen, kalte de seg Savoy.

Family business..

I juni 1992 opptrådte Morten sammen med Oslo Gospel Choir i Askerhallen, der de framførte "The Little Light Of Mine" og "My Tribute". Måneden etter opptrådte han i Oslo konserthus sammen bl.a. Dollie de Luxe, i et arrangement i regi av Wild World Foundation.

8. august 1992 var det tid for 3. mann av a-ha gutta til å gifte seg. Magne og Heidi Rydjord hadde vært kjærester siden ungdomstiden, og fant omsider tiden inne for å steget. Vielsen fant sted i hagen på deres hus på Nesøya, Oslo. Med kjendisprest og artist Bjørn Eidsvåg til å foreta vielsen. Med årene har de to fått barna Thomas Vincent og Filip Clemens.

Heidi og Magne på bryllupsdagen i 1992.

I oktober dro Morten, Magne og Pål over til U.S.A. for å spille inn sitt neste studioalbum, kalt "Memorial Beach". Allerede året i forveien hadde bandet presentert "unplugged" versjoner av låter fra den nye plata.

Innspillingen foregikk i Prince' velrennomerte studio Paisley Park. Et sted der Prince har spilt inn mange av sine mest populære album. Om ikke det var nok fikk a-ha også muligheten til å samarbeide med Prince produsent David Z., som i tillegg til Prince' plater også har produsert storselgere med andre artister. Slik som "The Raw & The Cooked" med Fine Young Cannibals. Og for første gang fikk de en produsent de følte seg på bølgelengde med. David Z. var en kul fyr som ikke var ute etter å lage en hitplate, men å skape en plate med god musikk, og sjel. Av ham lærte Pål og co. endel om innspillingsteknikk. I studioet fikk a-ha mulighet til å konsentrere seg om musikk 12 timer i døgnet. At studioet lå 'ute på landet' i Minnesota var også en fordel, da det gjorde lettere for dem å konsentrere seg.

   

Morten og a-ha i studio i 1992. Morten med Pocahontas fletter (foto: Per Fronth Nygaard).

Prince hadde egentlig lyst til å møte de tre, men da han skjønte at de var mye lengre enn ham (Prince er bare 1.57 cm høy) droppet han møtet. Magne gikk seg på ham en dag, og kunne ved selvsyn se at Prince gikk med stilletthæler som var 20 cm høye. På herretoalettet på Paisley Park var det tre pissoarer, og et av dem var i barnehøyde. For moro skyld skrev Magne "Prince" på det med tusj. En påskrift som ifølge Magne ble fjernet imponerende fort. Og da Prince skulle spille inn en musikkvideo var det bare de som var under en viss høyde som fikk komme inn og se på. Til glede for Lauren Savoy som oppfylte kravet.

Herretoalettet på Paisley Park hadde tre pissoarer. To for gjestene, og et for Prince.

12. mai 1993 var a-ha på plass i Monte Carlo, på World Music Awards. I tillegg til å framføre "Dark Is The Night" ble de overrakt prisen for "Best Selling Norwegian Artist". Mens de bodde her fikk Morten en dag besøk av kanadiske Maureen Davis, som reiste rundt og fortalte om den fortvilte situasjonen til folket på Øst-Timor. Et land som på den tiden var okkupert av Indonesia. De færreste hadde hørt om Øst-Timor, Morten inkludert. Men etter å ha pratet med damen i flere timer på hotellrommet, var Morten kampklar. Han ville gjøre det han kunne for å hjelpe folket på Øst-Timor, og bidra til at saken deres fikk omtale i media. Sammen med sine kamerater Sigurjon Einarsson fra Island, og den tyske TV journalisten Jochen Schilde startet de en kampanje, der de forsøkte å påvirke flest mulig. De lyktes best på Island, der de fikk Kvinnepartiet engasjert i saken. Islendingene fikk Josè Ramos-Horta og Biskop Belo nominert til Fredsprisen. Og i 1996 ble de tildelt prisen.

20. mai 2002 ble Øst-Timor igjen et fritt land. Slik de hadde vært det i 1975.

Senere måtte Morten komme Horta til unnsetning på Gardermoen, da norsk UD ikke visste/hadde glemt at han som utenriksminister skulle komme på besøk til Norge.

Morten Harket kunne i 1996 glede seg over at Josè Ramos-Horta fikk Fredsprisen.

24. mai 1993 gjorde a-ha en promo-konsert på Londons Subterrania Club, foran 600 mennesker, der de presenterte mange av sine mest kjente låter. Inntektene fra konserten gikk til Nordoff Robbins Music Therapy Centre.

"Memorial Beach" endte opp som det mørkeste og mest melankolske albumet a-ha har laget. Med høydepunkt som "Dark Is The Night", "Lamb To The Slaughter", "Cold As Stone", og en ny versjon av "Move To Memphis".  Vakre "Angel in the snow" hadde som nevnt vært framført i bryllupet til Pål noen år tidligere.

a-ha selv var i utgangspunktet fornøyd med plata, men har i ettertid ment at den ble for mørk, og for mye 'U2 wannabie'. Det meste av arbeidet på "Memorial Beach" ble gjort av Pål, da Magne led av idetørke, i tillegg til at han følte seg litt nedfor. Likefullt skrev han den flotte "Lamb To The Slaughter".

Da "Memorial Beach" ble gitt ut 14. juni 1993, var mottagelsen blandet. Særlig utenlandsk presse avviste den som kjedelig, og mente de her prøvde å kopiere U2. "Dark Is The Night" ble nevnt som eksempel på det. Et unntak var Q magazine, som mente Pål var en av de store komponistene i tiden.

For å skape blest om den nye plata i Norge, arrangerte a-ha et kombinert grillparty og konsert på Månefisken kulturverksted i Oslo, med 300 spesialinviterte gjester. Også NRK Dagsrevyen var tilstede, slik at det norske folk fikk muligheten til å høre hva a-ha hadde å by på denne gangen. a-ha dro også på en promoteringsturne i Europa med besøk hos radio- og TV-stasjoner, aviser og musikkmagasin. Slik som TV-programmet Bravo, på tyske RTL2. De ble også intervjuet av argentinsk TV, i programmet "From Los Angeles to Argentina". I august 1993 hadde a-ha også tenkt å dra til Sør-Amerika for å promotere den nye plata, men turen ble avlyst.

Salgsmessig ble "Memorial Beach" en skuffelse. Riktignok gikk plata til topps i Norge, men ellers måtte man langt ned på listene for å finne plata. I Storbritannia ble det 17. plass,  i Japan 15. plass, i Tyskland og Frankrike 25. plass. For å nevne noen land. 750.000 (senere økt til 1.2 millioner) solgte eksemplarer er et høyt tall, og de fleste band ville vært kjempefornøyd. Men ikke a-ha, med sine 10 millioner solgte eksemplaret av debutalbumet "Hunting high and Low".

Albumet "Memorial Beach".

a-ha led samme skjebne med så mange andre popband fra 80-tallet. I en tid der dance/techno, britpop og grungerock var det store, var det ukult å like a-ha, The Human League, ABC m.m.

Da plata ikke levde opp til forventningene salgsmessig, ble det en kime til uenighet innad i bandet. Og Pål som i første rekke var den som hadde skapt plata, følte at de to andre i bandet la skylden på ham. Morten mente at Pål hadde drept gnisten hos David Z. Pål: "Du gjør ditt beste for å gi gutta litt tyngde, og så havner du på tiltalebenken." ("The Swing Of Things": Jan Omdahl).

Vakre "Dark Is The Night" ble gitt ut som første singel fra plata i mai 1993. Det beste den oppnådde var 4. plass i Norge, 10. plass i Japan, 12. plass i Polen, 19. plass i Storbritannia, og 46. plass i Tyskland. 

Som 2. singel ble like vakre "Angel In The Snow" gitt ut. Det var egentlig meningen at Pål skulle ha vokalen på låta, men Warner ønsket å bruke Morten da man fant ut at den skulle ut på singel. Verken den eller 3. singelen "Lie Down In Darkness" klarte ikke å markere seg noe sted.

7. september 1993 startet a-ha på en "Memorial Beach Tour", med start på The Roxy i Amsterdam, Nederland. Etter en konsert i Danmark, og 5 konserter i Tyskland, gjorde a-ha to konserter på Mot Laselle i Beirut, Libanon, i desember 1993. Deretter tok a-ha en pause i turnevirksomheten til februar 1994. Før jul var Morten Harket med på en julekonsert i Oslo Spektrum - i noe som utviklet seg til å bli en årlig tradisjon.

Tidlig i 1994 kom a-ha sammen for å skrive låta "Shapes That Go Together". Singelen som var produsert av Chris Neil, nådde topp 40 i Storbritannia, men nådde merkelig nok ikke VG-lista, enda den var skrevet for Paralympics på Lillehammer. Opprinnelig hadde a-ha håpet at "Shapes That Go Together" skulle bli brukt som den offisielle OL-sangen for OL på Lillehammer. Men OL-komiteen vendte tommelen ned for låta.

Under OL gjorde a-ha tre konserter. To på Stampesletta på Lillehammer, og en i Oslo.

Singelen "Shapes That Go Together", med bakgrunnsmotiv inspirert av OL på Lillehammer.

I slutten av februar 1994 fortsatte a-ha "Memorial Beach" turneen, med start i Good Hope Centre i Cape Town, Sør-Afrika. Etter 5 konserter her dro a-ha hjem igjen, for å fortsette turneen i Norge. 15. mars 1995 stod de på scenen i Olavshallen, Trondheim. Deretter fulgte konserter i Oslo, Stavanger, Bergen, Skien, og Andøya ("Rock mot rus").

19. juni opptrådte a-ha i Russland i forbindelse med White Nights Festival i Oktyabrsky Concert Hall, St. Petersburg.

Konserten i Russland skulle vise seg å bli den siste a-ha gjorde på 6 år. For nå begynte ting å bli vanskelig for a-ha. Plateselskapet Warner hadde begynt å miste troen på bandet, noe som førte til at de ga Pål og co. dårligere oppfølging enn tidligere. Dette opplevdes som frustrerende. a-ha som band var også inne i et blindspor der de ikke lenger visste hvilken vei de skulle gå. En annen ting som hadde skapt krangel innad i bandet, var fordelingen av inntektene. Pål som låtskriver på de fleste av bandets låter hadde tjent mest. Noe Magne som bidragsyter til Påls låter, og Morten som frontfigur og vokalist, syntes var urettferdig.

På denne tiden jobbet Warner med planer om en solokarriere for Morten. De hadde mer tro på ham enn bandet. Terry Slater som hadde vært manager for a-ha siden de slo gjennom, ble plutselig manager for Morten Harket i stedet. Og fra en sekretær hos Warner fikk Pål vite at Mortens album nesten var ferdig innspilt, uten at det var blitt sagt noe om det på forhånd. I samme periode hadde Pål jobbet med låter til et nytt a-ha album, noe han følte ble litt bortkastet ettersom Morten hadde andre planer. Bl.a. hadde han lekt med tanken om å hente fram noen av låtene fra "Fakkeltog"-albumet (med Bridges) som ikke ble gitt ut, og presentere dem med nytt komp på a-has neste album.

Heller ikke forholdet mellom Pål og Magne var det beste på den tiden. Magne hadde i alle år følt at han ikke ble tatt  nok seriøst som musiker. At alle forventet at han skulle være den morsomme fyren med de morsomme påfunnene. Magne ønsket at Pål skulle gi ham større kredit for låtene han skrev, mens Pål følte at det Magne kom med var fragmenter, og ikke ferdige låter. Pål (til Puls): "Magne ble kansje litt sur fordi enkelte låter ikke ble fulgt opp. Og kanskje var det min feil. Samtidig burde han presentert flere ferdige låter."

-

Første kapittel i historien om a-ha ble avsluttet i årsskiftet 1994/1995.

I årsskiftet 1994/1995 var en æra over. a-ha var oppløst! Magne, Morten og Pål måtte nå finne ut hva de ønsket å gjøre. Fram til nå hadde a-ha lagt beslag på det meste av tiden. Det var på tide for de tre å tenke nytt.

Magne valgte å endelig gjøre unna sin førstegangstjeneste i 1995. Han fikk ordnet det slik at han kunne gjøre tjeneste på et kontor ved Henie-Onstad senteret.

Morten Harket ga ut albumet "Poetenes evangelium" i 1993. Den var først og fremst beregnet på hans norske publikum, da den inneholdt norskspråklige sanger skrevet av komponistene Øyvind Varkøy og Kjetil Bjerkestrand. Tekstene var basert på dikt av Jens Bjørneboe, Inger Hagerup, Kai Skagen, Georg Johannesen, Erik Fosnes Hansen, Arnold Eidslott og Håvard Rem. "Poetenes Evangelium" nådde ikke VG-lista.

I 1993 sang Morten klassikeren "Can't Take My Eyes Off You" i filmen "The Coneheads". Etter å ha blitt spurt om å spille den inn av Steve Barron, mannen som produserte filmen. I 1997 kunne folk igjen glede seg over Morten Harkets flotte tolkning av "Can't Take my Eyes Off You". Da den pånytt ble brukt i en film, denne gang i "Conspiracy Theory" med Mel Gibson og Julia Roberts.

Morten Harkets soloplate "Poetenes evangelium"

I 1995 ga Morten ut det internasjonale albumet "Wild Seed". Men det var nok mest i Norge den ble lagt merke til. Plata toppet VG-lista i hele 6 uker. "Wild Seed" ble anført av monsterhiten (i Norge) "A Kind Of Christmas Card", som lå som nr.1 i 9 uker! Noe som var bedre enn det a-has mange singler hadde klart.

I 1996 ga Morten ut sitt 3. album, med den norskspråklige "Vogts Villa". I Norge der den ble gitt ut, nådde den 21. plass. Plata ble til i løpet av tolv dager på den ubebodde Dvergsøya, i havgapet utenfor Tømmerstø ved Kristiansand. Uten strøm og vann, men med flott natur til å bli inspirert av.

I 1994 dannet Pål og Lauren bandet Savoy. Det dårlige forholdet innad i a-ha var årsaken til at Pål ønsket å starte et nytt band der alt var fritt og vennlig - som en motreaksjon til det Pål hadde vært gjennom. I utgangspunktet var det ikke meningen at Lauren - som aldri hadde spilt et instrument, skulle være med i bandet. Pål hadde satt inn flere annonser i aviser i New York, men de eneste som dukket opp var en 'gjeng tapere', som han selv sa det. Han var også i kontakt med profilerte artister som Morrissey (The Smiths) og Mark Hollis (Talk Talk) med spørsmål om de kunne tenke seg å bli med i Påls nye band, uten å få positiv respons.

Pål bestemte seg derfor for å gjøre en låtskriver og musiker ut av Lauren. Like etter ble også norske Frode Unneland (eks. Chocolate Overdose, Popium) med på trommer. I tillegg til å spille trommer har også Unneland fungert som et 'filter' for Påls musikk, der han fra sitt hjem i Åsane utenfor Bergen satt på telefon om natten, og hørte på det Pål kom opp med av ideer i sitt studio i New York. Pål: "Når jeg har skrevet en låt, lurer jeg alltid på hvem jeg skal plage."

Frode Unneland (til venstre) som medlem av Savoy.

Pål var så fornøyd med kona Lauren og Frode Unneland, at han faktisk foreslo overfor Morten og Magne at de to burde bli tatt inn som medlemmer av a-ha, da sistnevnte ble gjenforent i 2000. Noe som fikk enkelte til å trekke sammenligning til Yoko Onos påvirkning på The Beatles. Allerede i september 1994 hadde Pål foreslått å ta inn Unneland som medlem av a-ha, som trommeslager. Men da a-ha like etter ble oppløst/tok en pause, ble ideen lagt på is.

Savoy ga ut sitt debutalbum "Mary Is Coming" i 1996, på a-has gamle plateselskap Warner. Egentlig ønsket Pål å gi ut plata i 1995, men Warner ønsket å vente slik at plata ikke kolliderte med Morten Harkets utgivelse. I 1997 valgte Savoy å droppe Warner til fordel for engelske EMI.

I Norge oppnådde "Mary Is Coming" 1. plass på VG-lista. Også singelen "Velvet" gjorde det bra i Norge, og ble senere tatt med på a-ha albumet "Minor Earth, Major Sky" fra 2000. Med årene har det blitt gitt ut 6 album med Savoy. "Mountains Of Time" fra 1999 er muligens plata som har fått best mottagelse av musikkpressen. Bl.a. ble den skamrost i VG og Dagbladet. VG: "Hadde legendariske Phil Spector hørt Savoys 'Mountains Of Time', ville vi trolig øynet tårer bak solbrillene hos eksentrikeren." Savoy fikk også Spellemannprisen for plata i 1999. I 2001 gjentok de det med albumet "Reasons To Stay Indoors".

På 90-tallet (og muligens også senere) vekslet Pål og hans familie mellom å bo i Soho, New York og Vinderen i Oslo. I tillegg tilbringer de endel tid i Boston, hos Laurens familie. Både i Oslo og i New York har Pål innredet studioer, som han tilbringer MYE tid i. Lauren: "Jeg overdriver ikke. Han er her hver dag fra han står opp til han legger seg."

         

Savoys album fra 1996 og utover.

Også Magne har skrevet mye musikk, men den har ikke blitt lagt like mye merke til. Sammen med kameraten Kjetil Bjerkestrand laget han filmmusikk under navnet Timbersound. Blant filmene de er representert på, er "10 kniver i hjertet", "Hotell Oslo", "Hermetic", og "Dragonfly".

I 2004 var var Magne ute med sitt første soloalbum kalt "Past Perfect, Future Tense". Den fikk lunken mottagelse i pressen, til tross for sin gode kvalitet. Den nådde likevel en grei 14. plass på VG-lista. Med seg på plata hadde Magne kjente musikere som Will Champion og Guy Berryman fra Coldplay, og Andy Dunlop fra Travis. I tillegg hadde han fått med seg sin favorittprodusent Martin Terefe (Ron Sexsmith, Leona Næss). Folk som alle bidro til at dette ble en tidsriktig og spennende plate.

Magne Furuholmens 1. soloalbum "Past Perfect, Future Tense"

Siden 1989 har Magne gjort seg bemerket som kunstner, med grafikk og tresnitt som spesialfelt. Sin første utstilling (kalt "Maleri") hadde Magne på Sølvberget Galleri i Stavanger. Allerede her solgte han maleri for 180.000 kroner. Da a-ha tok pause i 1995, fikk han bedre tid til å konsentrere seg om kunsten, og antallet utstillinger økte.

Da Magne i 2004 skulle lansere albumet "Past Perfect, Future Tense", slo han det sammen med sin kunstutstilling "Payne's Grey", som ble avholdt på Henie-Onstad kunstsenter - som for å vise at Magne som kunstner, og Magne som musiker, var to sider av samme sak.

På 80-tallet leide a-ha et gedigent hus i Vence, Frankrike, med utsikt over den franske rivieraen. Huset falt i smak hos Magne, så han bestemte seg for å kjøpe herligheten. I ettertid har han og familien brukt huset som 'hytte' for å kunne slappe av. Ellers tilbringer de tiden i huset de eier på Nesøya utenfor Oslo. Med egen strandtomt og tennisbane. Her har Magne også bygd opp sitt eget atelier.

I januar 1999 kom musikkvideoen til "Take On Me" på 3.plass i en avstemning TV kanalen VH1 hadde over tidenes beste musikkvideoer. Hele 100.000 menneske var med og stemte. Samme år fikk a-ha en pris i U.S.A. for å ha blitt spilt hele 2 millioner ganger på amerikansk radio.

Et annet bevis på at a-ha har gjort inntrykk på musikkinteresserte, er de mange coverversjonene som er gjort av bandets hits. Mest kjent er nok A1s tolkning av "Take On Me", som gikk til topps i Storbritannia i 2000. Som kjent klarte ikke a-ha bedre enn 2.plass men sin originalversjon. I Norge er glamourjentene Divas cover av "The Sun Always Shines On TV" kjent. Også ærverdige London Symphony Orchestra har tolket a-ha, da de i 1997 spilte inn "Hunting High And Low".

Mange mener også at U2 samplet a-has "The Sun Always Shines On TV", i deres store hit "Beautiful day", som gikk til topps i Storbritannia i 2000. Tekstlinjen "Touch me. Take me to that other place. Teach me. I know I'm not a hopeless case", minnet veldig om åpningslinjen i a-has låt. U2 måtte i ettertid bare innrømme at det var likheter. I den forbindelse tok U2 også kontakt med guttene i a-ha, og hyllet musikken deres.

Da U2 gjestet Valle Hovin 27. juli 2005, endret de teksten på "Beautiful day" til "Touch me... The sun always shines on TV", til glede for det norske publikummet. Og sikkert også for Pål Waaktaar-Savoy som var tilstede på konserten.

Også i filmens verden er a-has musikk blitt lagt merke til. "Take On Me" er brukt i mange filmer, og i TV serien "Family Guy" ble også videoen til låta 'hyllet'. I en episode i sesong 3 ble karakteren Christopher Griffin dradd inn i musikkvideoen til låta, på 'nesten' samme måte som Bunty Bailey i sin tid ble. Med den forskjell at Griffin var i dagligvarebutikken sammen med sin mor, da noen gjemt i melkekjøla dro ham inn i videoen.

   

"Take On Me" vs "Family Guy".

I 1998 ble Morten Harket skilt fra sin kone Camilla Malmquist (som han ble gift med i 1989). I ettertid har Camilla gitt stjernedyrkelsen av Morten noe av skylda for at det gikk galt på hjemmebane. 

Camilla: "Det var en rar omstilling for ham å komme hjem til sofakroken, etter å ha vært så høyt oppe på turné med så mye oppmerksomhet, og så skulle sitte og prate om bleier. Han kom jo egentlig hjem og sov, og da ble jeg frustrert. Han tok vel litt det der hjem, den der guden, liksom. Og da blir det litt skjevt i et forhold, og det er vanskelig." (Camilla i et intervju med VG).

I desember 1998 gikk det rykter om at a-ha ville opptre sammen igjen, 5 år etter deres forrige albumutgivelse. 4. desember holdt de en pressekonferanse på Frognerseteren hotell der de kunne bekrefte den gode nyheten. Både NRK og TV2 var tilstede. At det i det hele ble et a-ha comeback, var et resultat av tunge forhandlinger mellom bandmedlemmene og deres representanter.

a-ha avbildet på pressekonferansen på Frognerseteren i forbindelse med nyheten om gjenforeningen.

Morten Harket (til Dagbladet): "Vi fikk henvendelsen på forsommeren og denne gangen føltes det riktig på alle måter å si ja. For det har vært mye pågang, spesielt fra platebransjen i utlandet, om nye oppdrag. Men det har vært mye 'tenk om...' og slike ting. Lite konkret. Kanskje vi trengte akkurat dette for å få ut fingeren. Og her skjer ting på en 'ren' måte. Ikke noen markedskrefter som styrer."

11. desember framførte a-ha sin nye låt "Summer Moved On" på konserten som ble avholdt i forbindelse med utdelingen av Nobels fredspris. De framførte også "The Sun Always Shines On TV" denne kvelden. Med seg på scenen hadde de Per og Sven Lindvall, og Kjetil Bjerkestrand. Per Lindvall var en fast musiker i a-has turneband i mange år. Han hadde tidligere spilt med ABBA.

I utgangspunktet var comebacket ment som en engangsforeteelse, men mottagelsen de fikk fra publikum i salen, fans, og avisene, var så overveldende at de fikk lyst til fortsette sammen. De fleste var også positive til "Summer Moved On" - en låt som hadde mye av det beste av a-ha i seg. Med sin melankoli og symfoniske arrangement. På "Summer Moved On" satte Morten verdensrekord, da han holdt en tone i hele 20.2 sekunder.

Før man kunne gå inngang med innspillingen av et nytt album sammen, krevde Morten at inntektene i bandet skulle fordeles likt. Utifra den tankegangen at alle bidrar like mye, på hver sin måte. Han hadde ikke tro på at kravet ville bli innfridd, men det ble det.

En annen endring som ble gjort, var at de valgte å bytte ut Terry Slater som manager, til fordel for Brian Lane og hans Bandana Management. En avgjørelse Terry Slater tok tungt, da han følte seg som en far for Morten, Magne og Pål. Han mente også at platene a-ha ga ut på 2000-tallet ville solgt bedre i Storbritannia om han fortsatt hadde vært deres manager. Magne hadde dårlig samvittighet overfor Slater, men mente samtidig at han rundt 1990 ikke hadde vært flink nok til å ta signaler, og forholde seg til endringer. Også Magnes fetter, og Lauren Savoy kom inn i styre og stell av bedriften a-ha.

        

Morten Harket og a-ha på Nobel-konserten i 1998, der de framførte "Summer Moved On".

I februar 1999 begynte Magne og Pål arbeidet med en ny a-ha plate. Sammen spilte de inn noen demoer i Påls studio i New York. I mars dro de tilbake til Norge, der de nye låtene ble presentert for Morten. I april dro Magne, Pål, og Kjetil Bjerkestrand tilbake til New York for å jobbe videre med plata.

Det skulle drøye til 22. mai 2000 før "Summer Moved On" ble gitt ut på singel. Og suksessen de opplevde med singelutgivelsen viste at fans verden over savnet a-ha. I Norge ble det 1. plass på VG-lista. Til topps gikk den også i Portugal, Kroatia, Polen, Japan, Russland, og Litauen. Den kom også inn på topp-10 lista i land som Spania, Tyskland og Østerrike. I Storbritannia ble det 33. plass.

1999 ble Magne Furuholmen lagt inn akutt på sykehus. Han besvimte i bil, og måtte behandles med elektrosjokk etter hjertetrøbbel. Litt senere opplevde han det samme da han pånytt var ute og kjørte bil. I ettertid har Magne innsett at det var de interne problemene i bandet, og særlig konflikten han hadde med sin barndomsvenn Pål Waaaktaar som førte til hjertetrøbbelet. I mange år hadde Pål hatt en verdensmesterholdning overfor Magne. I tillegg til at begge var 'flinke' til å såre den andre, noe som førte de to lenger og lenger bort fra hverandre. Også for mye alkohol og et dårlig kosthold bidro til at kroppen tilslutt sa stopp.

Det positive med det hele var at både Magne og Pål skjønte at de måtte endre væremåte. Pål viste nå en mer omsorgsfull og forståelsesfull side av seg selv, mens Magne ble flinkere til å lytte til kroppens signaler. Magne: "Hjerteflimmeret gjorde meg til et bedre menneske. Uten hadde jeg vært et monster. Det tvinger meg til å kjenne på mine egne begrensninger." (Fra boken "The Swing Of Things": Jan Omdahl).

I juli 2000 kom det lenge etterlengtede albumet "Minor Earth, Major Sky". Til stor interesse i norsk media. Plata fikk fin kritikk i både norsk og utenlandsk musikkpresse. Man framhevet de gode melodiene, og det litt ettertenksomme, melankolske preget. Blant låtene som ble framhevet var "Little Black Card", "I Wish I Cared", "Velvet", "Minor Earth Major Sky", og "Summer Moved On". "Velvet" var en nyinnspilling av Savoy-låta fra 1996. Lauren Savoy som opprinnelig sang på "Velvet", var med og koret på denne og andre låter på "Minor Earth, Major Sky". Hun var også kreditert som låtskriver på "Velvet" og "The sun Never Shone That Day". Også Frode Unneland fra Savoy var med, der han spilte trommer på flere av låtene.

"I Wish I Cared" var skrevet av Magne Furuholmen, mens "Thought That I Was You" var skrevet av Morten Harket sammen med Ole Sverre Olsen.

Interessant var det at Morten og Magne fant hverandre som låtskrivere på denne plata. De to hadde sett seg litt lei på at Pål hadde fokuset på Savoy. Samtidig som Magne hadde fått øynene opp for Morten som låtskriver, etter å ha hørt albumet "Wild Seeds". Samarbeidet mellom de to kom til å slå ut i full blomst på det neste a-ha albumet, der de bl.a. skrev førstesingelen "Forever Not Yours" sammen.

Albumet "Minor Earth Major sky".

"Minor Earth Major Sky" gikk til topps i Norge, der den toppet i hele 5 uker. Også i Tyskland, som er et av de største platemarkene i verden, gikk den til topps. For å skape et litt mer radiovennlig lydbilde, tilpasset tyskernes smak, ble plata remixet av en Niven Garland. Noe bandet selv satte liten pris på i ettertid.

Plata var hovedsaklig produsert av bandet selv sammen med Boogieman (Andreas Herbig), Roland Spremberg og Kjetil Bjerkestrand. Det meste av innspillingen foregikk i The Alabaster Room i New York, og Boogiepark i Hamburg, Tyskland. I tillegg til flere studioer i Oslo. I forkant av alt dette hadde Pål laget en en demo med flere låter, som de brukte overfor plateselskapene for å få platekontrakt.

Det var Warners datterselskap i Tyskland som fikk ansvaret med å promotere plata. Noe de gjorde på en god måte.

Også i Estland ble det 1. plass, mens i Sveits og Russland ble det 3. plass. I Østerrike 4. plass, i Spania 8. plass, i Japan 10. plass, og i Storbritannia ble det 27. plass.

Coveret med framparten av et fly, var fotografert av Bjørn Opsahl i en ørken utenfor Las Vegas. Opsahl er ellers kjent for å ha tatt bilder av Björk, Tyra Banks og Nick Cave.

Også "Minor Earth Major Sky" og "Velvet" ble gitt ut på singel, uten å hevde seg. Sistnevnte nådde 6. plass i Polen.

Videoen til "Velvet" ble lagt merke til pga. sitt morbide innhold. Opptaktene ble gjort på et likhus, og de tre a-ha guttene skulle forestille lik! Pål var skutt i hodet, Morten lå død i et badekar med en hårføner, mens Magne lå i en fryseboks. Sistnevnte hadde insistert på at han ville ligge i fryseren.. Videoen fikk et nekrofilt preg, ettersom noen kvinnelige sykepleiere befølte og kysset likene. 'Naturlig nok' ble det bråk da videoen ble spilt på TV. Oslo biskop Gunnar Stålsett tok avstand fra videoen, og Dagbladet snakket om "nekrosjokk".

     

Tilsynelatende ble a-ha oppløst i 2000 etter en rekke triste dødsfall. Kort tid etter comebacket.

Det var den kjente norske filmprodusenten Harald Zwart som laget videoen. Og like etter ble "Velvet" brukt i hans film "One Night at McCool's". Drammensbandet Bakgateguttene gjorde en coverversjon av "Velvet", der de parodierte innholdet i videoen til a-ha.

Siden "Memorial Beach" hadde Pål endret navn til Paul, slik at han nå het Paul Waaktaar-Savoy på innercoveret av "Minor Earth Major Sky". Muligens var endringen fra Pål til Paul gjort av praktiske grunner. Paul bodde for det meste av tiden i U.S.A. og amerikanerne hadde nok litt problemer med å skrive Pål.

Siste gang a-ha hadde vært ute på turne sammen var i 1994. Det fikk derfor stor oppmerksomhet i media da de i 2000 valgte å dra ut på verdensturne igjen. Med seg på scenen hadde de bl.a. Anneli Drecker fra Bel Canto. Som oppvarmingsband hadde de norske Briskeby "Minor Earth, Major Sky Tour" startet 8. november i Ken-Min-Hall i Osaka, Japan. Etter 7 konserter i Japan stod Tyskland og Europa for tur. Etter en pause mellom 1. desember og 18. mars (2001) fortsatte turneen i Russland. 

a-ha hadde egentlig ønske om å opptre i Oslo Spektrum i november, på samme tid som de gjorde konsertene i Tyskland, men konsertarrangør Gunnar Eide takket nei til tilbudet, da han ikke hadde tro på at bandet ville klare å fylle Spektrum. 

Magne Furuholmen: "Vi hadde lyst til å spille i Norge i fjor høst (2000) i forbindelse med Tysklands-turneen. Men det var ingen som ville ha oss. De mente at vi ikke ville klare å fylle Oslo Spektrum. Argumentet var at vi ikke trakk mer enn 1500 sist vi spilte i Norge, i 93. Men det var jo en klubbkonsert på Sentrum Scene, som hadde en kapasitet på 1500 - Snakk om å være 'out of touch'."

Om a-ha hadde ønske om å opptre i Oslo var ikke ønsket like sterkt for å gjøre det samme i Tromsø. Morten Harket hadde dårlig erfaring med publikumsinteressen der oppe etter turneer som soloartist. Om det var hans mening som ble utslagsgivende for at de heller ikke tok turen nordover er uvisst. Morten Harket: "Å turnere i Nord-Norge er ren subsidiering. Det er en treghet i systemet der oppe som gjør at man taper penger på å gjøre konserter. Det er synd. Nord-Norge er jo en veldig fin landsdel. Men jeg tror det må skje noe med publikum der oppe hvis artister skal orke å reise dit. Jeg vet at det er internasjonale artister som har lyst til å holde konserter i Nord-Norge, men som dropper det på grunn av publikums treghet."

24. og 25. mars 2001 stod a-ha på scenen på Vallhall Arena i Oslo. Konsertene ble en stor triumf, med gode kritikker i avisene dagen etter. Konserten de gjorde 24. mars ble filmet, og gitt ut som DVDen "Live at Vallhall - Homecoming", i mars 2002. I samme tidsrom gjorde a-ha også en (akustisk) veldedighetskonsert i Grimstad som ble å finne som en bonus DVD på noen av utgivelsene. 

"Live at Vallhall - Homecoming" ble gitt ut pånytt i 2008 - da sammen med en CD, kalt "Sight & Sound Series" (som var av begrenset interesse pga. dårlig lyd).

 DVDen "Live At Vallhall - Homecoming" fra 2001.

I 2000 ble Morten Harket kjæreste med Anne Mette Undlien - en dame som hadde kosthold som spesialfelt. Sammen fikk de datteren Henny (oppkalt etter Mortens mor) i 2003.

Morten Harket og Anne Mette Undlien.

Mellom 1983 og 1988 hadde John Ratcliff, mannen som hjalp a-ha fram til kontrakt, fungert som en slags manager for bandet, sammen med Terry Slater. Etter det hadde forholdet mellom dem blitt forsuret. Og i 2001 krevde Ratcliff gjennom sine advokater 7 millioner kroner, som han mente han hadde utestående hos bandet. A-ha svarte med å tilby ham 65 000 kroner. Magne og co. var både irritert og trist over at ting hadde skjært seg med Ratcliff, ettersom de alltid vil være ham takknemlig for hjelpen han ga dem i starten. Ratcliff har også truet med å publisere ikke-utgitte a-ha låter, og han har solgt håndskrevne a-ha tekster på Ebay.

Magne Furuholmen: "Ratcliff var en litt småskurkete type den gang. Og han er det nå. Materialet han sitter på er det vi som har betalt for. Det er vår eiendom. Paul har vært i krangel med Ratcliff i 10 år for å få tilbake disse teipene."

3. mars 2001 mottok a-ha Spellemannprisen for musikkvideoen til "Velvet".

I 2001 opptrådte a-ha på Nobel-konserten for 2. gang. Denne gang med "Differences" og "Hunting High And Low".

2. april 2002 ga a-ha ut albumet "Lifelines". Igjen viste de tre solid håndverk både på låtskriver- og produksjonssiden. På produksjonssiden hadde de fått celeber hjelp fra Stephen Hague (Pet Shop Boys, O.M.D., New Order), og Clive Langer/Alan Winstanley (Madness, Elvis Costello, Dexy's Midnight Runners, Morrissey). Tre av 80-tallets store produsenter. 

Albumet "Lifelines" fra 2002.

Morten og Magne ble ytterligere trukket med som låtskrivere på denne plata. Tittellåta og førstesingelen "Forever Not Yours" var begge skrevet av de to. Sistnevnte med hjelp fra Ole Sverre Olsen. Magne som tidligere hadde overlatt det meste av skrivingen av låttekstene til Paul, bidro på en helt annen måte denne gangen. Tidligere hadde han ikke hatt selvtillit, livserfaring eller ork til å skrive så mange tekster. Men med denne plata følte han at ting løsnet, noe han gledet seg stort over. Magne: "Det løsna under arbeidet med 'Lifelines'."

Paul hadde skrevet ca. 10 låter som han hadde forventet å få med på plata. Men han endte i stedet opp med 6. "The Breakers" som han hadde stor tro på ble valgt bort av de to andre, noe som sjokkerte ham. Paul: "The Breakers" er en klassiker." I stedet endte den opp på en Savoy plate.

i forkant av innspillingen av "Lifelines" hadde Paul luftet muligheten for å slå sammen Savoy og a-ha til et band, slik at han slapp å skrive låter for to band og a-ha ville få nye impulset utenfra, med Frode Unneland og kona Lauren som medlemmer av bandet. Men det falt ikke i god jord hos Magne og Morten. Paul Waaktaar-Savoy: "Da satte jeg meg ned med Magne og sa, litt naivt, at jeg syntes a-ha trengte å få inn litt nye impulser. Og istedenfor at jeg skulle bruke alle de gode låtene i Savoy, kunne jeg få alle inn i a-ha. Hva tenker du om det? spurte jeg. Det falt ikke i god jord."

Selv om a-ha tilsynelatende var blitt mer demokratisk enn tidligere, var ikke forholdet mellom de 3 bare bra. Bl.a. hadde de jobbet hver for seg i hvert sitt studio, og brukt mobiltelefonen til å kommunisere med hverandre. De hadde tilbrakt lite tid i samme studio, og når de først var sammen, var tonen de imellom ganske tøff. Magne Furhuholmen (til VG): "Vi har boksehanskene på og slåss for vårt syn. Når vi tre er sammen, er det en hardere tone som av og til fører til noe spennende, men som kan bli ganske tøff."

De norske avisene var avmålt begeistret for "Lifelines". VG ga den terningkast 4: "Et fornuftsekteskap er bygd på kompromisser. Og nettopp kompromissenes nærvær føles tydelig på 'Lifelines' gjennom platens kliniske, nesten kalkulerte produksjon. Og det til tross for at flere ulike produsenter er involvert. Lydbildet er kjøligere og mer distansert i forhold til den foregående 'Minor Earth, Major Sky' og gir kun i et par tilfelle ekstra fraspark til sangene. Platen har alle klassiske a-ha-trekk ved seg - fra storslåtte, halvpompøse arrangementer til Morten Harkets inderlige skjønnsang. a-ha bringer med andre ord sin tunge fortid videre inn i fremtiden."

Også Dagbladet ga 'Lifelines' terningkast 4, med omtalen: "a- ha tar et langt skritt i riktig retning med sitt nye album 'Lifelines'. Men savnet av en inspirert Paul Waaktaar- Savoy hindrer plata i å være helt vellykket."

Aftenposten ga ikke noen karakter, men omtalte plata som "Selvfølgelig ingen ny poprevolusjon, men en a-ha-plate som klinger av lyst og evne til å lykkes skikkelig igjen."

"Forever Not Yours" ble gitt ut som singel i april 2002. I Norge toppen den singellista i 3 uker. Til topps gikk den også i Russland, Latvia, Litauen, Polen, Romania, Japan, og Israel. I Canada ble det 12. plass, i Tyskland 18. plass, mens i Italia ble det 24. plass.

"Forever Not Yours" 

Også albumet "Lifelines" solgte bra rundt om. I Norge toppet den VG-lista i 4 uker. Nr. 1 ble den også i Tyskland og Latvia. I Østerrike ble det 2. plass. 

Tittellåta "Lifelines" og "Did Anyone Approach You?" ble også gitt ut som singler fra plata. Førstnevnte gikk til topps i Russland.

Videoen til "Did Anyone Approach You?" var filmet av Lauren Savoy. Hun har også vært regissør på musikkvideoene til låtene "Early Morning", "I Call Your Name" og "There's Never A Forever Thing". Videoen til "Forever Not Yours" var spilt inn i Havana på Cuba. De lave lønningene der gjorde at man hadde råd til å bruke mange statister, som fikk i oppgave å løpe etter bilen Morten Harket satt i.

"Lifelines" var en mer nyskapende video, etter en ide Magne Furuholmen hadde. I 1991 laget Morten Skallerud kortfilmen "Året gjennom Børfjord", som var tatt opp i fiskeværet Børfjord i Finnmark. Endel år senere ble den kåret til tidenes norske kortfilm. Mye takket være den spesielle fototeknikken, der de hadde klart å kort ned et helt år i Børfjord til noen minutt. Magne Furuholmen ringte denne Skallerud og lurte på om de fikk bruke filmen hans som utgangspunkt for videoen til "Lifelines". Og Skallerud som hadde sagt nei til andre forespørsler, sa ja, da han følte at a-has ideer stemte med hans egne. I tillegg til at han fikk dekket gjelden han hadde opparbeidet seg, etter å ha tilbrakt 180 dager i Børfjord med filmteamet sitt.

     

a-ha presenterte norsk natur i videoen til "Lifelines".

I juni 2002 dro a-ha ut på en turne for å promotere "Lifelines" albumet. Turneen startet 8. juni på Ullevål stadion i Oslo. Etter å ha gjort flere konserter i Europa fortsatte de turneen i Russland, og Brasil, før de var tilbake i Europa med konserter i Tyskland og Storbritannia. De avsluttet i Wolfsburg, Tyskland, den 13. desember 2002.

1. november 2002 feiret Magne Furuholmen sin 40. års dag på en av de bedre restaurantene i Moskva, sammen med noen nyrike russere. Etter å ha drukket noen flasker champagne, fortsatte de festen på en strippeklubb.

I 2003 ga a-ha ut sin første liveplate kalt "How Can I Sleep With Your Voice In My Head" (om man ser bort fra "Live At Vallhall - Homecoming"). Plata summerte verdensturneen deres fra 2002. Opptakene på plata ble gjort de siste 6 ukene av turneen, der låter som dekket hele deres lange karriere var representert.

Liveplata "How Can I Sleep With Your Voice In My Head"

Bel Canto-sangeren Anneli Drecker var også denne gang med på turneen, noe man fikk flere fine gjenhør med på plata. Tittelen på plata var hentet fra teksten på "The Swing Of Things". En liveversjon av "The Sun Always Shines on TV" ble gitt ut på singel for å promotere plata.

I Norge nådde "How Can I Sleep With Your Voice In My Head" 4. plass, i Estland 5. plass, mens i Tyskland ble det 8. plass. Som de beste plasseringene for plata.

Morten Harket med Anneli Drecker på scenen.

I november 2003 gjorde a-ha to konserter i Dødens dal i Trondheim, i forbindelse med studentenes Uka. På disse konsertene var bl.a. amerikanske Kevin T. Damour tilstede. Han hadde tatt den lange veien over Atlanteren kun for å se a-ha opptre. Han reiste verden rundt for å følge bandet, og hadde tilbakelagt en enorm avstand i løpet av årene.

Konsertene i Trondheim ble en suksess, med gode tilbakemeldinger fra publikum. Det eneste negative var at noen dro ut hovedstrømledningen under en av konsertene, slik at lys og lyd forsvant.

I forkant av disse konsertene fikk Morten endel omtale i media da han i et intervju i Trondheim stilte spørsmålstegn ved den fysiske verden. Om den i hele tatt eksisterte. Morten Harket: "I all enkelhet tror jeg kanskje ikke lenger at den fysiske verden finnes. Det har jeg tenkt på i det siste. Det er ikke egentlig et religiøst anliggende. Det er forsøket på en logisk tankerekke som handler om ingenting, altså konseptet ingenting. Fordi ingenting finnes i denne verden, så kan jeg ikke helt skjønne hvordan denne verden kan finnes heller."

Et annet 'berømt' Harket sitat, er da han i forbindelse med utgivelsen av albumet "Letter From Egypt" ble intervjuet av Anne Grosvold på NRK TV :

Anne Grosvold: "'Hvordan føler du deg nå etter å ha gitt ut ny plate?"

Morten: "Jeg har vært så fokusert nå på så mange ting, så lenge, at det du slåss mest med, min største slåsskamp, det er å klare å holde avstand, sånn at du klarer å ha et slags overblikk over hva du egentlig gjør. Det er lenge siden jeg forsto, slik jeg forstår ting da, at det er mye viktigere å kunne fokusere med sideblikket enn med selve fokus. Det er der du er i tune med alle ting. Det ser du, altså, naturen rundt deg oppfører seg jo sånn. Det er bare vi som ikke gjør det. Ville dyr vet at i det øyeblikk de slipper sideblikket, kan du si da, det som er koblet til resten av sanseapparatet, så kan de bli drept hvert øyeblikk. De fokuserer bare i et 'split second', de, så er det opp igjen."

Anne Grosvold: "Det er sånn du synes du har hatt det i det siste, da?"

Morten: "Nei."

I 2004 ble den offisielle biografien om a-ha kalt "The Swing Of Things" gitt ut. Den var skrevet av Jan Omdahl, og var på en måte en annerledes biografi, da den fokusert mer på relasjonene innad i bandet enn på de ytre begivenhetene. Bl.a. gikk forfatteren innunder huden på Magne, Paul og Morten, for bedre å bli kjent med dem som personer. Som en ekstra gave til fansen var det lagt ved en CD som inneholdt 12 opptak fra a-has tidlige dager, med låter som ikke har vært offentliggjort tidligere. Og tidlige versjoner av "Take On Me", "The Sun Always Shines On TV" og "I've Been Losing You". Svakheten med boka er delen med bandets listeplasseringer, da den ikke stemmer med de reelle plasseringene.

     

Boken "The Swing Of Things". Til høyre forfatter Jan Omdahl med Paul Waaktaar (foto: Tore Berntsen).

I desember 2004 tok det 5 år gamle forholdet mellom Morten Harket og Anne Mette Undlien slutt. Like etter at de to hadde flyttet inn i nytt hus på Hurum (sør for Oslo). I intervjuer som ble gitt i tiden etter bruddet ble det framhevet at de fortsatt var gode venner. Bl.a har de jobbet sammen i utviklingen av et nytt speltbrød, for mennesker med følsom mage. Morten Harket ble boende igjen i huset i Sætre på Hurum.

I februar 2005 ble det kjent at a-ha planla å gi ut et nytt album, og at de skulle i studio innen slutten av året.

5. april 2005 ga a-ha ut sitt andre samlealbum kalt "The Definitive Singles Collection 1984-2004", og som navnet sa var det en samling med bandets singler fra starten, fram til 2004. I Norge ble det 4. plass, mens i Storbritannia ble det en oppløftende 14. plass.

I april 2005 fikk britiske TV-seere et gjensyn med Magne Furuholmen, da han deltok i det populære TV programmet "Never Mind The Buzzcocks". På samme tid ble "Kryptonite", som første singel fra Magnes album "Past Perfect Future Tense", gitt ut i Storbritannia.

2. juli 2005 fikk a-ha æren av å opptre på Live8-konserten i Berlin foran 200.000 mennesker. Verdens mest kjente artister opptrådte på denne og andre konsertarenaer, for å få de mektigste lederne i verden til å slette u-landenes gjeld. Man hadde også ønske om at bistanden skulle forbedres og fremforhandle mer rettferdige regler for internasjonal handel. Dessverre var a-ha uheldig med lyden, slik at de måtte ta en 7 minutts pause etter å ha framført "Take On Me" og "Hunting high And Low". Etter pausen der Morten pratet om formålet med dagen, avsluttet de med "Summer Moved On".

Morten Harket og a-ha på Live8-konserten i Berlin.

Bak scenen stod britiske Sunday Times, tyske Radio Eins, og andre medier klar med sine spørsmål til Magne, Morten og Paul. a-ha gjorde også en pressekonferanse i Berlin etter konserten.

27. august 2005 arrangerte a-ha i samarbeid med Norsk Hydro den største rockekonserten i Norge noensinne, med 120.000 mennesker i Frognerparken, Oslo. Anledningen var Hydros 100 års dag. Hydro spanderte derfor likegodt gratis inngang på alle. 

Men det var a-ha alle hadde fokus på denne kvelden. Det enorme oppmøtet viste at bandet fortsatt var høyt elsket av det norske folk. Konserten ble da også en stor suksess, med hyggelig omtale i avisene dagen etter. VG mente hele Frognerparken sydet av god stemning til langt uti den kjølige augustnatten. Publikum fikk klassikerne de ventet på iform av "Hunting High And Low", "Crying In The Rain" og "Summer Moved On". I tillegg fikk de presentert materiale fra det nye albumet, med "Celice"

  

a-ha var i storslag foran 120.000 mennesker i Frognerparken i august 2005.

"Celice" ble også gitt ut som singel, 4. oktober 2005. Den gikk da til topps på VG-lista. Til topps gikk den også i Hviterussland, og Island, mens det ble 2. plass i Russland,  og 21. plass i Tyskland.

29. oktober 2005 dro a-ha ut på en "Analogue Tour", med oppstart i Køln, Tyskland. De holdt det gående til februar 2006 da de etter en konsert i London tok en pause.

I november 2005 kom albumet "Analogue". Og en samlet norsk musikkpresse hyllet plata som det beste a-ha hadde laget siden begynnelsen på 90-tallet. VG mente "Analogue" var et album spekket med flotte låter som vokste seg sterke og tydelige. "Cozy Prisons", "Birthright", "Keeper Of The Flame", "Holy Ground", "Celice" og "Analogue" var noen av disse flotte låtene på plata.

Morten, Magne og Paul var blitt rundere i kantene med årene, og mer positiv til hverandres kvaliteter. "Analogue" var utvilsomt den mest demokratiske utgivelsen deres, der alle tre bidro med sitt. Plata ble gitt ut på Universal Music (de forrige utgivelsene hadde vært gitt ut på WEA, som er endel av Warner). Den gikk rett til topps på VG-lista i sin første uke da den ble lagt ut for salg i november 2005. Også på Island gikk den til topps, mens i Tyskland ble det en fin 7.plass. Oppløftende var det også at plata nådde topp 40 i Storbritannia, med en 24.plass.

Studioalbumet "Analogue".

Som produsent hadde Magne overtalt de andre til å bruke Martin Terefe, som han selv hadde brukt på sin soloplate "Past Perfect, Future Tense". Også kjente produsenter/teknikere som Max Martin (Ace of Base, Rednex, Backstreet Boys, N'Sync, Britney Spears) og Flood (New Order, Erasure, Depeche Mode, U2), deltok på plata. Et annet kjent navn som deltok, var Graham Nash fra det legendariske bandet Crosby, Stills & Nash (og The Hollies). Han koret på låtene "Cozy Prisons" og "Over The Treetops".

Graham Nash

Ellers hadde a-ha med seg musikere som har fulgt dem gjennom mange år. Slik som Kjetil Bjerkestrand, Per & Sven Lindvall, og Frodde Unneland (Savoy). Det stilfulle coveret til "Analogue" var laget av Stian Andersen og Martin Kvamme.

I Norge ble "Birtright" gitt ut som promosingel i oktober 2006.

Tittellåta "Analogue" ble gitt ut som singel i januar 2006. Og i februar ble den bandets første topp 10 hit i Storbritannia siden "Stay On These Roads" i 1988. Også i Norge ble det 10.plass for singelen. I Tyskland ble det 33. plass.

Allerede i august 2005 hadde a-ha framført "Analogue" for norske fans, da den ble spilt på Dagsrevyen på NRK TV.

Årsaken til den nye interessen for bandet, bl.a. i Storbritannia, skyldtes platas opplagte kvaliteter. Sammen med dyktig promotering fra plateselskapet og bandet. Også det faktum at populære band som Coldplay og Keane flere ganger har nevnt a-ha som referanser og forbilder, har skapt interesse hos unge platekjøpere. "Living A Boy's Adventure Tail" er Chris Martins (Coldplay) favoritt med a-ha.

I desember 2005 ble Morten Harket observert med sin nye kjæreste Inez Andersson. En dame som på den tiden jobbet som hans personlige assistent, og som tidligere hadde vært pressekontakt for Ari Behn og Elin Tvedt. 16. september 2008 ble de to foreldre til Karmen Poppi. Morten var dermed blitt 5 barns far.

I februar 2006 var a-ha på en større rundreise i Storbritannia, der de gjorde intervjuer, og holdt minikonserter for fansen. Bl.a. utenfor HMV butikken i Oxford Street, London. Her møtte det opp 400 fans som ikke hadde glemt bandet.

a-ha opptrådte utenfor HMV, til glede for sine britiske fans.

Mens a-ha var i England fikk Morten gleden av å være prisutdeler på Brit Awards (Britenes spellemannpris). Her overrekte han prisen for "Beste britiske singel" til Coldplay for "Speed Of Sound".

24. februar holdt a-ha en konsert under Festival de Vina i Chile foran et stort antall besøkende.

      

a-ha tilstede på Festival de Vina i Chile i februar 2006.

Deretter gikk a-ha i tenkeboksen for å finne ut hva de skulle gjøre i fortsettelsen. De måtte bli enig med seg selv om de skulle gå i studio for å lage en ny plate sammen, eller fortsette turnevirksomheten. Det endte med at de brukte tiden på landeveien. Sommeren 2006 opptrådte de på festivaler i Liverpool, Guildford og London, England.

6. april 2006 ble "Cozy Prisons" gitt ut som 3. singel (4. singel i Norge) fra "Analogue". Låta var skrevet av Magne Furuholmen. Med seg på produksjonssiden hadde de Dave Bascombe, som tidligere har hjulpet Depeche Mode, (Tears for Fears, ABC og It's Immaterial. Dessverre nådde ikke låta opp verken i Norge eller noe annet sted.

1. mars 2006 stilte a-ha opp på veldedighetskonserten "Fotball For Afrika", i Dakar, Senegal. Det var Plan-International som arrangerte konserten der også Youssou N’dour, Alpha Blondy, Angelique Kidjo, Morten Abel, Patti Smith og Lauryn Hill deltok. Konserten som hadde 45.000 besøkende ble vist på TV2.

I mai 2006 ble det kjent at a-ha hadde valgt å avslutte samarbeidet med sin manager Brian Lane, og hans Bandana Management. En mann som etter manges mening var en sentral brikke da a-ha måtte ut og promotere seg pånytt, i forbindelse med comebacket i 2000. Han var kjent som en tøff forhandler som var flink til å få til gode avtaler med plateselskapene, og som fikk a-ha inn på noen av de største festivalene i Europa.

Brian Lane og Morten Harket (Foto: Gøran Bohlin)

Muligens har det vært uenighet rundt hans personlige avtale med bandet, og den prosentvise andelen av platesalget som han gjorde krav på. Lane hadde tidligere vært manager for store navn som Asia, Vangelis, og Yes. Inn i hans sted kom norske Harald Wiik, som tidligere hadde vært manager for Zeromancer og Pauls band Savoy, og som på 80-tallet var med i synthbandet Money Talks. Wiik og Money Talks hadde i 1986 flyttet til Los Angeles i et forsøk på å gjøre noe lignende som det a-ha hadde gjort i London noen år tidligere, uten å lykkes.

Harald Wiik (til venstre) i 1990 som medlem av Money Talks.

I 2006 gjorde a-ha kun to konserter i Norge. Folk i Trondheim var så heldig å få oppleve en av dem, da bandet besøkte Lerkendal stadion den 25. august. På samme sted som Steffen Iversen og co. dunket ballen i mål på motstanderen når Rosenborg spilte der, stod Morten Harket foran 14.000 trønderske fans. Og både publikum og avisene mente a-ha gjorde en glimrende konsert.

Showet bandet leverte var imponerende. Ikke minst pga. de enorme storskjermene som var plassert på hver side av bandet, i tillegg til en som stod bak. Her fikk publikum se filmer og animasjoner som gjorde at tankene gikk til U2s storslåtte turneer. 

a-ha startet konserten med "I've Been Losing You". Og fulgte opp med "Stay On These Roads" - begge sikre kort denne fine fredagskvelden i Trondheim. På "Crying In The Rain" fikk de hjelp av den populære sangeren Ane Brun. Spillelista fra konserten:

I've Been Losing You
Stay on These Roads
Celice
Weight of The Wind
How Sweet It Was
Scoundrel Days
East of The Sun
Minor Earth Major Sky
You'll Never get Over Me
Keeper of The Flame
Cosy Prison
Lamb to The Slaughter
Hunting High and Low
Take On Me
Crying in the Rain
Summer Moved On
Living DaylightsAnalogue
Sun Always Shines
Dark is The Night

a-ha på Lerkendal stadion 25. august 2006.

Magne Furuholmen fikk også noe annet å glede seg over da han besøkte Trondheim. I form av en Sesamburger, som i flere år har vært en favoritt hos Magne. Ibrahim Mansour driver en mindre hamburgerrestaurant i samme hus som Studentersamfundet i Trondheim, og her har Magne vært flere ganger opp gjennom årene når han har hatt oppdrag i byen. Han har også fått burgerne sendt til Oslo når nøden har vært som størst. Magne fleipet med at Sesamburgeren var hovedårsaken til at bandet la denne konserten til Trondheim. Også Paul var med Magne til Sesam-Ibrahim for å smake på den sagnomsuste burgeren.

Magne med sin Sesam hamburger (foto: Adresseavisen)

Etter konserten i Trondheim fortsatte a-ha sin "Analogue Tour" i Ukraina og Russland. Etter å ha gjort 2 konserter i Ukraina, dro a-ha til London 30. oktober for å motta den prestisjefylte prisen Q Inspiration Award. Prisen deles ut av det store britiske musikkmagasinet Q Magazin, og er ment som en takk for lang og tro tjeneste innen popmusikken. a-ha var svært stolt over å motta prisen. Med på kjøpet fikk de også mange lovord fra band som Keane og Coldplay, samt omtale i aviser verden over.

3 stolte gutter på Q awards.

31. oktober var a-ha tilbake i øst, og 1. november stod de på scenen i Ishallen i Samara, Russland. Etter 8 konserter i Russland vendte de tilbake til Norge

I 2006 gjorde bandet også en innspilling av John Lennons "#9 Dream", for veldedighetsplata "Make Some Noise - The Amnesty International Campaign to save Darfur". Plata ble lagt ut for salg i juni 2007. På samme tid gikk det også rykter om at Morten og co. jobbet med et nytt a-ha album som etter planen skulle gis ut i 2008. Senere ble plata utsatt til 2009.

30. april 2007 hadde NRK TV et program dedisert til a-has store hit "Take On Me". Anledningen var DJ Ravis populære program "Landeplage", der han gjorde stas på de 8 mest populære norske poplåtene de siste 40 årene (6 av dem var fra 80-tallet). De andre 7 var: "Dum og deilig" - Knutsen og Ludvigsen
"Lys og varme" - Åge Aleksandersen, "Splitter pine" - DumDum Boys, "Det går likar' no" - D.D.E., "Forelska i lærer'n" - The Kids,
"Svake mennesker" - Gry Jannicke Jarlum og
"Neste sommer" - deLillos. Ulike mennesker med kunnskap om musikk kom med sine vurderinger for hvorfor "Take On Me" ble en "landeplage". Også Morten Harket deltok i programmet.

6. august 2007 ble albumet "Savoy Songbook Vol. 1" gitt ut. Plata kom som en dobbelt-CD, der CD1 bestod av tre nye låter og nyinnspillinger av gamle låter. CD2 var mer som en ren samle-CD å regne. Med blant andre "Star" og "Velvet". I Norge nådde plata en fin 7. plass på VG-lista.

Savoy: Lauren, Paul og Frode Unneland

Det var ikke bare Paul som var opptatt med egne musikkprosjekt på denne tiden. I august 2007 ble Morten Harket observert i Lyngen i Nord-Norge, der han hentet inspirasjon fra den vakre naturen til å skrive låter til sitt kommende soloalbum.

a-ha gjorde flere enkeltkonserter i 2007. 19. august opptrådte de i Fredrikstad. 25. august stod de på scenen i Tromsø, i forbindelse med Døgnvill-festivalen. Mens 1. september besøkte de Haugesund.

15. september gjorde de en litt spesiell spillejobb, da de underholdt tyske fans i Kiel fra en flytebrygge i havna. Konserten ble også gjort tilgjengelig for fans fra hele verden via MSN.

16. november 2007 stilte Morten Harket opp med sin nye singel "Movies" i finalen i norske Idol. Her kom han også med gode råd til deltakerne. 11. desember 2007 opptrådte han også på Nobel-konserten med samme låt. Den ble gitt ut som singel, med en 3.plass i Norge som beste resultat.

  

Morten Harket under Nobel-konserten 11. desember 2007.

I februar 2008 ble "Darkspaces" gitt ut som 2. singel fra Harkets nye album "Letter From Egypt". Sistnevnte ble gitt ut i mai 2008, og var kun tilgjengelig i Norge og Tyskland. Pga. liten interesse fra platekjøpere og plateselskaper i andre europeiske land, gjorde ikke Morten noen turne for å promotere plata. 

I forbindelse med lanseringen av albumet stilt Morten opp til intervju i Dagsavisen. Og her kom han med en diffus forklaring på hvorfor han stilte opp til intervju.. Morten Harket: "Jeg stiller opp i slike sammenhenger, når jeg gir ut plate. Men ikke for å støtte mitt produkt. Det har fått min støtte under innspillingen. Jeg kan gjøre meg tilgjengelig for generelle betraktninger. Meg, som Morten. Som artist står tingene på egne ben. Det er bare dumt å snakke om å gi ting fødselshjelp. Plata er født, den har forlatt mitt hjem. Omsorgstiden er forbi."

"Letter from Egypt" endte opp med et salg på kun 30.000, til tross for at den gikk helt til topps på VG-lista, i sine to første uker ute i butikkene. Endel norske musikkeksperter mente at plata markerte slutten på Morten Harket som profilert soloartist, og at han i framtiden burde konsentrere seg om a-ha.

Asbjørn Slettemark i FaroJournalen: "Umiddelbart tenker jeg at det er a-ha som band som har suksess i utlandet, summen av dem sammen er mer enn tre. Hver for seg klarere de ikke oppnå samme resultater. Responsen på den siste soloplata til Morten Harket har sannsynligvis vært minimal, og jeg regner med at hvis suget hadde vært stort nok ville de gjort noen saftige forsøk på lansering i utlandet." (Dagbladet 16. september 2008).

Morten Harkets album "Letter from Egypt".

En annen årsak til at Morten valgte å nedprioritere en turne i de europeiske landene, var at han, Magne og Paul kom sammen i juni 2008 for å jobbe med den nye a-ha plata.

I januar 2008 ga Magne Furuholmen ut sitt 2. studioalbum, kalt "A Dot Of Black In The Blue Of Your Bliss". Som på sitt første album hadde Magne også her fått hjelp fra Coldplays Guy Berryman.

I første omgang ble den kun gitt ut som en 6 spors EP, i 300 håndmalte eksemplarer. I mai 2008 ble den gitt ut som ordinær CD, med 11. spor. Plata fikk stort sett gode kritikker da den kom ut. Stein Østbø i VG mente plata var: "en tidvis svært vakker og svært melodiøs opplevelse, om enn noe ujevn." Han ga den terningkast 4, og framhevet låter som "A Dot Of Black", "Come Back", "Time And Place" og "More Than Good Enough".

Salgsmessig ble ikke plata noen suksess, og nådde heller ikke opp på VG-lista.

  "A Dot Of Black In The Blue Of Your Bliss"

For å markere at Magne, Morten og Paul like mye var soloartister som medlemmer av a-ha, valgte de tre å gjøre en konsertserie i 2008, der de stod på samme scene, men med ulikt repertoar og musikere. For at publikum skulle forstå at det ikke dreide seg om a-ha, ble showet kalt "An Evening With Morten Harket, Savoy And Magne F.". At alle tre på denne tiden hadde nye plater å presentere, gjorde det hele mer interessant. Og det var fra albumene "A Dot Of Black In The Blue Of Your Bliss", "Letter From Egypt" og "Songbook Vol.1" de fleste av låtene som ble presentert, var hentet. Som avslutning på showet ble 3-4 av a-has låter framført, som for å vise at dette også var en slags a-ha konsert.

Den første av disse framføringene hadde Morten, Magne og Paul på Rockefeller i Oslo den 19. mai 2008, der de opptrådte for spesielt inviterte gjester. Også de følgende tre dagene opptrådte de på Rockefeller.

Magne, Morten og Paul i Royal Albert Hall i mai 2008.

24. mai hadde de tre gleden av å opptre i musikkens høystue Royal Albert Hall. Konserten var solgt ut langt tid i forveien. a-ha fans hadde funnet veien til London fra alle kanter av verden, noe a-ha stolt kunne fortelle om på sin hjemmeside. Ideen om å gjøre 3 solokonserter samme kveld var noe fansen hadde snakket om i lang tid før a-ha selv bestemte seg for å sette det ut i live.

Høsten 2008 fortsatte arbeidet med den nye a-ha plata. Parallelt med dette gjorde både Magne og Morten flere opptredener uavhengig av a-ha. Morten i Tyskland, mens Magne gjorde flere enkeltkonserter i Norge. Slik som i Arendal og Oslo. 19. september stod Magne på scenen i Oslo sammen med det svært populære bandet Coldplay. Her gjorde de en versjon av "Hunting High And Low", med Magne på keyboard.

11. desember opptrådte Magne også sammen med artisten Jason Mraz, i forbindelse med Nobel konserten i Oslo Spektrum.

Høsten 2008 hadde VG en konkurranse blant sine lesere, der man skulle stemme fram det folk mente var tidenes listelåt. Anledningen var at VG-lista i 2008 fylte 50 år. I alle år har lista blitt nøye studert av musikkinteresserte i Norge. Avstemningen fikk stor omtale, og foregikk over en lang periode. Selve resultatet av avstemningen skapte ikke større spenning, da 'alle' skjønte at a-ha kom til å vinne med "Take On Me". Og i januar 2009 fikk de utdelt prisen for beste VG-listelåt, i forbindelse med Spellemannprisen. Morten Harket: "Det er veldig moro, men vi har 50 låter som er vel så bra."

a-ha i forbindelse med prisutdelingen for beste VG-listelåt i januar 2009.

Prisen ble mottatt av Magne og Morten, ettersom Paul var i New York på det tidspunktet. I takketalen sa Magne dette: "Nå er vi altså folkevalgte. Det hadde vi ikke trodd. Vi vil takke alle som har stemt på en gammel traver. Det er en stor ære å være en del av et levende norsk musikkliv."

Morten og Magne kunne stolt motta prisen for beste 'VG-lista' låt, med "Take On Me".

En av de store filmene i 2008, var britiske "Slumdog Millionaire". Den kritikerroste filmen mottok hele 8 Oscars Academy Awards. Musikken til a-ha ble ikke brukt i selve filmen, men deres gamle hit "The Sun Always Shines On TV" ble brukt i trailere, kino- og tv-reklame for å markedsføre"Slumdog Millionaire". Noe a-ha gutta satte stor pris på.

I mars 2009 tok Magne, Morten og Paul pause fra plateinnspillingen, og dro ut på verdensturne. 25. mars stod de på scenen på Credicard Hall i Sao Paolo. Konserten startet med at de framførte Edvard Griegs "Morgenstemning", før det klassiske verket gikk over i "Living A Boy's Adventure Tail". Tracklista på konserten var:

1. Living a Boy's Adventure Tale
2. The Blood That Moves The Body
3. Cry Wolf
4. Scoundrel Days
5. Manhattan Skyline
6. I've Been Losing You
7. Minor Earth Major Sky
8. Riding The Crest
9. Shadowside
10. I Dream Myself Alive
11. Hunting High and Low
12. Summer Moved On
13. Train of Thought
14. The Swing of Things
15. Stay On These Roads
16. What There Is
17. Forever Not Yours
18. Crying In The Rain
19. The Living Daylights

Ekstranummer:
20. The Sun Always Shines on TV
21. Analogue
22. Take On Me

Publikum fikk dermed presentert tre nye spor, i "What There Is", "Riding The Crest" og "Shadowside". Synth-riffet på "Riding The Crest" var tatt fra Furuholmens sololåt "Running Out Of Reasons".

a-ha gjorde ytterligere to konserter i Sør-Amerika.

24. april fikk a-ha fansen en smakebit fra det kommende albumet, da singelen "Foot Of The Mountain" ble spilt på radio. Man kunne også høre den på Universals a-ha-side. Også dette var en låt som hadde vært ute tidligere, på Magne Furuholmens soloalbum "A Dot Of Black In The Blue Of Your Bliss". Da med tittelen "The Longest Night". Riktignok var det lagt til nytt refreng og arrangement.

I april fikk VG muligheten til å høre utdrag fra den nye a-ha plata.

De fleste likte det de hørte, mye pga. det flotte arrangementet og det vakre pianotemaet på "Foot Of The Mountain". Likefullt var det flere som syntes den var litt for typisk a-ha. VG ga låta en 4er på terningen.

Morten Harket og Magne Furuholmen mislikte endel av kritikkene som ble rettet mot singelutgivelsen fra musikkjournalistene. De to a-ha profilene mente ekspertene var feige, og ikke våget skrive hva de egentlig mente. Til VG sa Magne dette: "Ingen våger å si at noe er skikkelig bra eller skikkelig dårlig før de ser hvordan det går. Journalistene mangler rett og slett baller."

a-has singel "Foot Of The Mountain".

I England ble den nye a-ha singelen skamrost i aviser og radio. Avisa The Times brukte en helside på å skildre gruppa under tittelen 'a-ha tilbake med et smell og sola skinner på 80-åras stjerner': "Morten Harket er en forbausende ungdommelig sanger som er i ferd med å erobre en ny generasjon som ikke var født da de lå på toppen."

Tom Hocknell i BBC-radio 2 skrøt av a-ha og "Foot Of The Mountain" med disse ordene "Lanseringen av de niende album er en velkommen gjentakelse av deres elektroniske musikk og en fantastisk påminnelse om deres svingende melodier. De har forlatt 'pin-up'-stilen, men den nye melodien inneholder mye av det samme som debutantsangene."

a-has første album på 4 år - "Foot Of The Mountain" - fulgte like etter, med utgivelsesdato 19. juni 2009.

På forhånd hadde a-ha gjort et nummer av at de på denne plata ønsket å gå tilbake til røttene fra 80-tallet, med synthdominerte låter. Noe de fleste syntes virket spennende, etter flere album med mer konvensjonelt lydbilde. Som produsent hadde de denne gang hentet inn Steve Osborne (New Order, Suede, Starsailor) og Mark Saunders (Erasure, The Cure). Plata ble spilt inn mellom januar og mai 2009.

Ifølge Magne Furuholmen hadde man vurdert å kalle plata "Digital", som en motvekt til deres forrige album "Analogue". Han var svært fornøyd med "Foot Of The Mountain" plata, og ville gitt den en 5-er på terningen. Magne: "Jeg er veldig fornøyd med plata, og ville gitt den en 5-er på terningen. Skulle ønske vi turde å være enda mer kompromissløse, da ville det vært en 6-er."

a-ha abumet "Foot Of The Mountain".

De fleste kritikere bemerket at "Foot Of The Mountain" var et nedstrippet album, uten de fyldige arrangementene. Man mente også at låtmaterialet var mer enn godt nok, men at de hadde tjent på gjøre mer ut av dem. Både Dagbladet og VG ga plata karakter 4. Låter som ble framhevet var "The Bandstand", "Riding The Crest" og "Mother Nature Goes To Heaven". Britiske The Guardian ga plata 3 av 5 stjerner. Mens The Times ga den 4 av 5. Sistnevnte mente at plata var "excellent", og framhevet "Shadowside", som de mente var et pop-mesterverk.

Webmaster: "Foot Of The Mountain" er en svært positiv overraskelse. Utifra kritikken den har fått kunne man få inntrykk av at a-ha ikke har klart å leve opp til forventingene. Men det stemmer ikke slik jeg ser det. Ideen om å gå tilbake til de elektroniske røttene, er spennende i seg selv. Og de gjennomfører det bra, med krystallklar elektronisk lyd. Plata er lett og fengende som en sommerbris. Med Morten Harkets lyse, vakre stemme til å toppe det hele. Borte er det meste av det innadvendte og intrikate (for denne gang), noe jeg syns kler a-ha. Det som måtte trekke ned er at plata kan minne litt for mye om Coldplay/Keane. Mest pga. tangentriffene. Men da må man vel spørre om hvem som ligner på hvem.

Salgsmessig ble albumet "Foot Of The Mountain" en stor suksess, noe som viser at platekjøperne satte pris på det a-ha hadde å levere. I Tyskland gikk den helt til topps, noe a-ha er blitt bortskjemt med etter comebacket i 2000. Mer gledelig var det at plata nådde 5. plass i Storbritannia. Det høyeste de hadde vært der siden 1988. Til topps gikk de også i Luxemburg. I Russland ble det 3. plass, mens i Norge ble det 2. plass. Som det første studioalbumet til a-ha som ikke har gått til topps på VGs albumliste. I Østerrike ble det 11. plass, mens i Sveits ble det 12. plass.

10. juni var a-ha i Berlin, Tyskland for å promotere albumet "Foot Of The Mountain".

a-ha på pressekonferansen i Berlin, Tyskland i juni 2009.

15. juni stilte a-ha opp til signering av den nye plata, på Platekompaniet på Oslo City. 4 dager senere stilte de opp på den høyprofilerte VG-lista konserten, foran Rådhuset i Oslo - samme dag som "Foot Of The Mountain" ble lagt ut for salg. Ifølge VG som arrangerte konserten, gikk 90.000 mennesker av hengslene da a-ha inntok scenen. Her framførte de "The Sun Always Shines On TV", "Riding The Crest", "Foot Of The Mountain", og "Take On Me" - til stor glede for de frammøtte. VG var svært imponert av det a-ha hadde å by på denne kvelden. Showet ble vist på NRK1 og 2, i tillegg til VGs egen live-tv.

24. juli opptrådte a-ha på ITunes Live festival i Camden, London. Sammen med artister som Oasis, Simple Minds, Snow Patrol, Franz Ferdinand, Kasabina og The Saturdays. a-ha framførte "Foot Of The Mountain" og "The Sun Always Shines On TV". Opptakene som ble gjort denne kvelden ble tilgjengelig for nedlasting via iTunes.

25. juli 2009 gjorde a-ha en coverversjon av Depeche Modes "A Question Of Lust" BBC Radio 2, i forbindelse med lanseringen av den nye plata. I den anledning benyttet Magne sjansen til å hylle det britiske synthbandet, ved å si at han følte seg mer knyttet til de enn noe annet 80-talls band. Måneden før hadde a-ha gutta vært på en Depeche Mode konsert i Berlin, Tyskland. "A Question Of Lust" var en låt som passet godt til Mortens varme stemme. I 2010 var a-ha tilbake på BBC Radio 2, der de gjorde nok en coverversjon. Denne gang av Soft Cells 80-talls hit "Say Hello Wave Goodbye".

Allerede i april ble det klart at a-ha kom til å dra ut på en europeisk turne for å promotere den nye plata. I Norge ble det spikret to konserter i Oslo Spektrum - den 6. og 7. november 2009. Dette var de første konsertene a-ha gjorde i Oslo siden 2002 (Ullevål stadion). Med seg som oppvarmingsband hadde a-ha Donkeyboy - et band a-ha hadde gjort sitt for å promotere i utlandet. I løpet av 2009 opptrådte de også i Tyskland, Polen, England og Russland.

I slutten av juli 2009 ble det kjent at a-ha tenkte å følge opp med en verdensturne i 2010. Med besøk i Sør-Amerika, Canada, U.S.A. og Europa. Til sammen planla de å gjøre 80 konserter, og de forventet inntekter på hele 300 millioner kroner. I det første presseskrivet stod det at turneen skulle starte i Perth, Australia. Men da konsertdatoene senere ble satt var Australia utelatt, uten at noen kunne svare på hvorfor det hadde skjedd.

14. august 2009 var a-ha tilbake i Tyskland - bandets kanskje viktigste marked - for å opptre på VM i fridrett, på Olympiastadion i Berlin. Her opptrådte de foran 10.000 mennesker. "Foot Of The Mountain" ble også valgt ut til å være den offisielle VM-låta.

27. oktober 2009 opptrådte de på Lanxess Arena i Køln, Tyskland. Og dagen etter ble a-ha skamrost i tyske aviser. Noe som også ble lagt merke til av VG, som hadde en artikkel med overskriften "Tyskland elsker a-ha."

Anmelderen i avisen Kölner Stadt-Anzeiger skrev dette om konserten: "Vi er tilbake i 80-årene, da a-ha var en del av livet til millioner av tenåringer. Et tidligere tenåringsband spiller for et tidligere tenåringspublikum. Morten Harket gjør det lett for oss. Han ser ut som han alltid har gjort, som om man hadde frosset ham ned gjennom 90-tallets a-ha-fravær."

I august 2009 ble "Shadowside" gitt ut som 2. singel fra "Foot Of The Mountain". Mange fans mente at de mer synthete "Bandstand" eller "Riding The Crest" ville vært bedre valg som singelutgivelser. Og muligens hadde de rett, ettersom singelen ikke nådd opp noe sted. Heller ikke i Tyskland eller Norge.

Som 2. singel fra "Foot Of The Mountain" ble "Shadowside" gitt ut i august 2009.

I Storbritannia ble "Nothing Is Keeping You Here" gitt ut som singel. I en ny og mer 'uptempo' versjon enn albumutgaven.

14. september 2009 kunne 'evigunge' Morten Harket feire at han var blitt 50 år. I den anledning hadde VG et to siders oppslag om ham, der han ble hyllet av kjente norske kvinner. Katrine Moholt lurte på hvem som ikke var forelsket i ham på 80-tallet. Hun syntes fortsatt at han var hot.

15. oktober 2009 var a-ha hovedoppslag i medier verden over, da det ble kjent at Morten, Magne og Paul hadde bestemt seg for å oppløse a-ha, etter 27 år sammen. Nyheten kom svært uventet, ettersom det virket som om bandet var i ferd med å arbeide seg opp til gamle høyder. De hadde nettopp gitt ut et suksessrikt album, og en verdensturne stod for tur. Og tonen mellom de 3 virket gemyttlig.

I virkeligheten slet de med å bli enig om retningen videre. Ifølge forfatter Jan Omdahl som kjente bandet godt, manglet de evnen til å lage 'den perfekte plata'. Paul ønsket at a-ha skulle bestå, mens Magne og Morten ønsket å gi seg. Paul hadde materiale liggende til nok en a-ha plate, og syntes det var trist å gi seg på et tidspunkt der bandet var høyt respektert. 

Paul Waaktaar: "Jeg skulle gjerne fortsatt. Vi har mer å gi, i hvert fall en plate til. Det er rart og litt trist å gi seg, dette fordi bandet er mer elsket og respektert enn noen gang - og fordi 'Foot Of The Mountain' er noe av det beste a-ha har prestert."

Magne Furuholmen: "Vi er 50 år, og har holdt på med dette i 25 år. Skulle jeg gjøre noe annet måtte det bli nå. Det er mange grunner til å gå fra hverandre. Nå er tida inne. Det ville vært lettere å fortsette, men det er modigere å slutte. Jeg vil ikke sovne ved rattet. a-ha lever videre, uten oss."

Fans, og folk i musikkbransjen ble oppriktig lei seg da de hørte nyheten. Produsent David Eriksen - som i sin tid varmet opp for a-ha som medlem av I.C. Eyes - var blant disse: "Jeg er sjokkert, jeg trodde de skulle holde på til pensjonsalder."

Andre mente at det var fornuftig av dem å gi seg - etter å ha holdt på i så mange år. a-ha forfatter Jan Omdahl: "Den siste plata var bra nok til at de kan trekke seg tilbake med en viss verdighet."

Verken Morten eller Paul uttalte seg til pressen den dagen nyheten ble kjent. I stedet var det Magne som måtte prate på vegne av bandet, fra sitt oppholdssted i et galleri i Museum street i London. Han var lettet over at avgjørelsen var tatt, og var overhodet ikke vemodig. Magne Furuholmen: "Ingenting varer evig. Det har vært fantastisk å få være med på at det som begynte som en guttedrøm, har betydd så mye for så mange. Vi gir oss nå, og vi gir oss med et smil om munnen. Dette er det perfekte tidspunktet. Vi går ned med flagget til topps."

Takk for oss.

Magne var også takknemlig for at den anerkjennelsen a-ha har oppnådd, både i Norge og i resten av verden. Der de har blitt hyllet av både U2, Oasis, Coldplay og Keane. Magne: "Alle vil oss vel, og vi føler oss litt som landslaget i fotball - at alle heier på oss." Og: "Når folk bruker begreper som 'en krysning mellom Talking Heads og a-ha' for å beskrive en sjanger, så har du gjort deg bemerket."

På sin egen hjemmeside skrev a-ha at de hadde fått mulighet til å få leve ut den ultimate guttedrømmen, og at de var takknemlig for det.

Turneen i 2010 ble dermed også en avskjedsturne for a-ha, der de fikk mulighet til å takke fansen som hadde fulgt dem i så mange år.

Mange stilte seg tvilende til om dette virkelig betydde den endelige slutten på a-ha som band. Eller om de bare tok seg en pause fra hverandre, slik de gjorde på 90-tallet. De er på mange måter blitt som tre brødre - med de motsetninger som kan være i et søskenforhold. Og da skal man ikke se bort fra at trangen til å spille sammen igjen blir så stor at et comeback blir uunngåelig. Bare tiden vil vise..

a-ha: 1982-2010

Mandag 14. juni 2010 valgte a-ha å slippe en siste singel før de ga seg som plateartister. Låta het "Butterfly, Butterfly (The Last Hurrah)" og kunne minne om materialet på "Foot Of The Mountain", og da særlig tittellåta. Den hadde en sommerlig 'feel', og var en av de mer umiddelbare låtenede a-ha hadde gitt ut på plate. "Butterfly, Butterfly" var skrevet av Paul Waaktaar-Savoy. Produsent var Martin Terefe. Musikkvideoen til låta var laget av Steve Barron, noe som på en måte bidro til at sirkelen ble sluttet også på dette området.

Salgsmessig gikk det sånn passe, med 13. plass i Norge, 98. plass i Storbritannia, 22. plass i Tyskland, og 9. plass i Israel.

 "Butterfly, Butterfly (The Last Hurrah)" ble den siste singelutgivelsen med nytt materiale fra a-ha.

"Butterfly, Butterfly" ble også å finne på den doble samleplata "25" som ble gitt ut 19. juli 2010. Med to CDer fikk man også plass til mindre kjente a-ha spor som "Angel In The Snow", "Waiting For Her", "Here I Stand And Face The Rain", "Slender Frame", og "The Weight Of The Wind". 

Salgsmessig gikk det bedre med samleplata, med 6. plass i Norge, 2. plass i Tyskland, 10. plass i Storbriannia, 2. plass i Frankrike, 8. plass i Russland, og 8. plass på den felleseuropeiske albumlisten.

 "25"

Det ble også gitt ut en DVD, kalt "25: The Videos".

8. oktober 2010 stod a-ha igjen på scenen i Royal Albert Hall i London, der de framførte de to første albumene "Hunting High And Low" og "Scoundrel Days" i sin helhet. Ledaget av Oslo-Filharmonien.

Det var egentlig meningen at turneen skulle avsluttes i Oslo, med konserter i Oslo Spektrum 6. og 7. november, og 4. desember 2010. Men 1. mars 2010 ble det kjent at turneen kom til å bli utvidet med flere konserter, bl.a. i Norge. Slik at byene Bergen, Stavanger, Trondheim, Kristiansand og Tromsø også fikk muligheten til å oppleve a-ha før de ga seg.

a-ha endte opp med å gjøre hele 73 konserter i løpet av 2010.

I intervju med VG kunne Magne fortelle at fansen hadde noe å glede seg til. Magne Furuholmen: "Vi har et travelt og ikke minst viktig år foran oss, og vi har enda mer på trappene enn det som nå er blitt kjent. Først tar vi nå en svær sveip rundt i verden for å feire avslutningen vår sammen med fansen. Så avslutter vi det hele hjemme. Dette skal bli det feteste a-ha showet noensinne."

1. mars 2010 kunne a-ha også stolt fortelle at de hadde opprettet et stipend på 4 millioner kroner, som de ønsket å gi til 4 artister/band, slik at de fikk bedre mulighet til å etablere seg i utlandet. Pengene tok a-ha fra egen lomme. Og det var nok erfaringen fra egen ungdom, da de bodde i London med store ambisjoner og talent, men uten penger til leve for, som gjorde at de ønsket å hjelpe andre i samme situasjon. Magne Furuholmen: "Vi er privilegerte og ønsker å bidra med noe."

De 4 som tilslutt var så heldige å bli valgt ut, var Susanne Sundfør (som fikk en stor karriere både i Norge og utlandet), Pål 'Moddi' Knutsen, Shining og Casiokids.

Avskjedsturneen som fikk navnet "Ending On A High Note Tour" startet i Buenos Aires i Argentina, torsdag 4. mars 2010. Konserten som ble en stor suksess, åpnet med "The Bandstand" og "Foot Of The Mountain" fra bandets siste album. 

Morten Harket sammen med argentinske fans i forbindelse med konserten i Buenos Aires.

Etter 7 konserter i Brasil, og en i Chile, fortsatte a-ha turneen i Nord-Amerika med 7 konserter i mai. I juni og juli opptrådte de i land som Tyskland, Ungarn, Østerrike, Sveits og Japan.

Konserten a-ha skulle gjøre i Hessentag i Tyskland 30. mai ble dessverre avlyst etter at Morten pådro seg en virusinfeksjon i halsen, og mistet stemmen. Det var første gang siden 1986 at a-ha hadde måttet avlyse en konsert. To dager senere var stemmen blitt bedre, slik at Morten kunne gjennomføre konserten i Kiel, Tyskland. Den avlyste konserten i Hessentag ble i stedet flyttet fram til 6. juni.

Etter konsertene i Japan stod Norge for tur, på det som ble omtalt som en norgesturne.  Magne Furuholmen: "Vi skal dra skikkelig til og gjøre noe av det festeste som er gjort på en norsk stadion. Vi er veldig tente på å 'go out with a bang'."

21. august opptrådte a-ha på Ullevål stadion i Oslo. Og det ble en konsert som fikk de norske avisene til å hente fram de beste superlativene. Spesielt i omtalen av vokalisten i bandet. VG: "Morten Harket tilbake der vi vil ha han - inkluderende, aktiv og i stemmemessig toppform. Harket gjør en aldeles kolossal 'Stay On These Roads' i startfasen og ser seg egentlig aldri tilbake. Det finnes definitivt kun én av hans vokale kaliber!"

VG mente konserten var "ren maktdemonstrasjon", og ga den terningkast 5 - en karakter de også fikk i Bergens Tidende: "Konserten var en stor seier". Dagbladet mente konserten var "Ti gode grunner til å digge farvelturnéen til a-ha". 

Konserten åpnet med "The Sun Always Shines On TV", og ble avsluttet med konfetti og fyrverkeri, og "Take On Me".

En uke senere stod a-ha på scenen i Bergen, på Brann stadion. Deretter fulgte Døgnvill-festivalen i Tromsø, før de 4. september tok turen til Trondheim. Noen dager før konserten de gjorde på Lerkendal stadion, stilte Magne og Morten opp til intervju i Adresseavisen, i en suite på Britannia hotel i Trondheim. I et muntert intervju fortalte de om tiden med a-ha og om Sesam burgerne fra Trondheim som de hadde stor sans for. Morten kom også med en analogi mellom det å lykkes som band og det å mislykkes. 

Morten Harket: "Det er som regel ikke noen forskjell på de fugleungene som går rett i bakken og de som flyr. Hvis du obduserer de ser de rimelig like ut."

 Magne og Morten ble intervjuet av Adresseavisen 31. august 2010.

4. oktober opptrådte a-ha i Oslo konserthus, der inntektene fra konserten gikk til den medisinske bistandsorganisasjonen Mercy Ships. Og dette var en a-ha konsert utenom det vanlige, ettersom man for anledningen hadde byttet ut gitarer og trommer med et strykeorkester. Det var a-has gamle venn Kjetil Bjerkestrand som var ansvarlig for strykerarrangementene. Uvanlig var det også at man valgte å framføre bandets to første album "Hunting High and Low" og "Scoundrel Days" - i sin helhet, og se bort fra a-has andre utgivelser. Slik de hadde gjort i  Royal Albert Hall i oktober året før.

Det kostet hele 2000 kroner å komme inn i konserthuset, men det hindret ikke at alle de 1300 billettene ble solgt. Blant gjestene var Dronning Sonja, Prinsesse Märtha Louise og Ari Behn.

Deretter reiste a-ha utenlands igjen, for å gjøre 33 konserter i land som Storbritannia, Tyskland, Nederland, Belgia, Frankrike, Spania, Sveits, Latvia, Litauen, Ukraina, Hviterussland, og Russland.

20. oktober 2010 ble a-ha æret gjennom Nasjonalbibliotekets utstilling "Hunting High And Low: a-ha gjennom 25 år". Nasjonalbiblioteket har en av verdens største a-ha samlinger, noe publikum fikk muligheten til å glede seg over.

30. november var a-ha tilbake i Norge for å gjøre sine siste konserter på norsk jord, og sine siste konserter som a-ha, noensinne (trodde man). Mellom 30. november og 4. desember gjorde de 4 konserter i Oslo Spektrum.

Naturlig nok var det knyttet stor interesse til disse siste konsertene med a-ha, og da særlig den siste 4. desember. Fans fra hele verden hadde også funnet veien til Oslo for å få mulighet til å være tilstede på begivenheten, og for å ta farvel. Noen tyske fans hadde T-skjorter der det stod skrevet 'You made the soundtrack of our lives'.

Paul, Morten og Magne på scenen under deres siste konsert.

Konsertene de gjorde i Oslo Spektrum 3. og 4. desember ble også filmet med 10 HD kameraer, med digital, sorround-sound audio. Opptakene ble i 2011 gjort tilgjengelig både som blu-ray, og CD+DVD, med tittelen "Ending On A High Note: The Final Concert".

I forbindelse med utgivelsene ble en live-versjon av "Summer Moved On" gitt ut som singel.

CD+DVDen  "Ending On A High Note: The Final Concert".

Konserten ble vist på NRK TV, både 15. april 2011, 24. april 2011, 17. mai 2011, og 30. juni 2012 - da med tittelen "a-ha - for aller siste gang".

Den siste konserten ble avsluttet med låta som i sin tid startet det hele, "Take On Me". I denne settingen fikk teksten i refrenget en dypere betydning, som om a-ha hintet om at dette ikke var slutten, men at de ville komme tilbake: "I'll be gone In a day or two". Og både Dagbladet og andre trodde at a-ha kom til på gjøre comeback, en gang i framtiden.

Før "Take On Me" framførte de "Bowling Green", som opprinnelig er en Everly Brothers låt. Den var ment som en hyllest av bandets første manager Terry Slater.

Etter konserten 4. desember var det en rar stemning i garderoben. 

Paul Waaktaar-Savoy: "Det var merkelig, likevel rakk vi ikke å reflektere så mye over det akkurat da."

Magne Furuholmen: "Det føles godt å kunne avslutte med en stor feiring sammen med våre lojale fans."

Magne og Morten på vei til garderoben etter å ha gjort ferdig den siste konserten som a-ha.

Etter konserten ble det arrangert en stor avskjedsfest for a-ha på Rådhuset i Oslo. Her kom Paul i prat med regissør Morten Tyldum, som på den tiden var i ferd med å spille inn filmen "Hodejegerne". Tyldum lurte på om at Paul hadde en låt liggende som de kunne bruke i filmen, og det hadde Paul. Resultatet ble låta  "Weathervane" som Paul spilte inn sammen med amerikaneren Jimmy Gnecco (som har en stemme som kan minne om Jeff Buckley).

I et intervju med VG i forbindelse med lanseringen av filmen fortalte Paul at han så for seg en framtid i musikkbransjen som bakmann - som låtskriver og/eller produsent for andre.

I forbindelse med at a-ha var oppløst poengterte Magne at dette ikke var slutten på trioens musikalske karrierer. Magne:  "Det er jo ingen av oss som går av med pensjon som personer. Vi velger bare å avslutte samarbeidet med et positivt fortegn."

I tiden etter a-ha fortsatte Magne karrieren som kunstner, der han jevnlig har holdt utstillinger som har fått stor oppmerksomhet. Han var også med og utformet lokalene som restauranten Bølgen & Moi hadde på Tjuvholmen i Oslo. I 2012 ble Magne TV-kjendis pånytt, da han var en av 4 dommere i det svært populære TV-programmet "The Voice". Her var han med og stemte fram Martin Halla som vinner. Og like etterpå bidro han på produksjonssiden da Halla var ute med sitt første album, kalt "Winter Days".

Magne sammen med The Voice vinner Martin Halla.

Ved siden av alt dette har Magne også vært medlem av bandet The Apparatjik. Der også Coldplay bassist Guy Berryman og Mew vokalist Jonas Bjerre er med. Også den svenske produsenten Martin Terefe var med i bandet. Sistnevnte produserte som nevnt a-ha singelen "Buttefly, Butterfly".

I 2010 var The Apparatjik ute med sitt første album, kalt "We Are Here". I 2012 var de tilbake med albumet "Square Peg in a Round Hole".

         

 The Apparatjiks album "We Are Here" og "Square Peg in a Round Hole".

Morten Harket hadde klart å etablerere seg som soloartist allerede før a-ha ble oppløst. Det var derfor ikke uventet at han fortsatte å gi ut plater i eget navn da a-ha ble oppløst. I mai 2012 var han ute med sitt 5. album, kalt "Out Of My Hands". Synthkompet og Mortens stemme bidro til å gi plata klare likhetstrekk med a-has siste album "Foot Of The Mountain". Begge platene var da også produsert av Steve Osborne. Med seg som låtskriver hadde Morten kjente folk som David Sneddon, Joakim Berg & Martin Sköld fra Kent, og Neil Tennant & Chris Lowe fra Pet Shop Boys ("Listening"). Han gjorde også en coverversjon av Kents "Burn Money Burn", og Espen Linds "Scared Of Heights". "Out of My Hands" solgte bra, med 1. plass i Norge, 3. plass i Tyskland, og 37. plass i Storbritannia.

 Morten Harkets album "Out of My Hands" fra 2012.

Sommeren 2012 vurderte Morten og Paul å starte opp sammen uten Magne, som en duo. Morten besøkte Paul i hans studio og sammen spilte de inn 10-12 låter. Først senere fikk Magne høre om hva de to andre holdt på med, noe som gjorde at han ble litt satt ut. Samarbeidet mellom Morten og Paul endte ikke i noe mer konkret, da de følte at det de laget lå for nære a-ha i lydbildet, og det var ikke det som hadde vært utgangspunktet for samarbeidet. Paul Waaktaar-Savoy: "Magne måtte ta et valg, og jeg tror han ble ganske satt ut. Det var jo han som var mest lysten på å få a-ha ferdig."

Musikkmuseet Rockheim åpnet i 2010 i Trondheim. Og der ble a-ha naturligvis viet mye plass. I tillegg til diverse klenodier, slik som båndopptakeren som ble brukt i John Ratcliffs studio, var det også flere interaktive elementer viet a-ha der.

På Rockheim har man mulighet til å fylle veggene i et stort rom med a-ha artikler.

Gjennom årene har a-ha mottatt hele 8 Spellemannpriser. Og på utdelingen 5. mars 2011 mottok de sin 9. pris - og det uten å ha gitt ut noen plater året forut. Denne gang fikk de hedersprisen/æresprisen. Prisutdelere var Ida Marie, Thomas Dypdahl, Bertine Zetlitz og Janove Ottesen, og de benyttet anledningen til å hylle a-ha før de overrekte prisen: "For en låt og for et band. Vi har fått æren av å dele ut årets første pris, og det er årets ærespris. Våre store helter. Da, nå og for alltid. Vinnerne er selvfølgelig a-ha."

De tre artistene framførte også "The Sun Always Shines on TV" under utdelingen, til stor jubel fra salen.

Morten og Magne mottok prisen på vegne av a-ha, og benyttet anledningen til å takke sine koner og familie som hadde holdt ut med dem mens de hadde vært ute og spilt. De takket til manager Harald Wiik, og de takket sine norske fans.

      

Morten og Magne fikk sin 9. Spellemannpris i 2011.

21. august 2011 gjorde a-ha comeback på scenen, i forbindelse med den nasjonale minneseremonien i Oslo Spektrum for ofrene etter massakren på Utøya, og bombingen i regjeringkvartalet, der til sammen 77 mennesker mistet livet.

Bandet sendte ut en pressemelding i forbindelse med konserten : 

"Den 22. juli ble vi, som alle andre i Norge og resten av verden, rystet inn i sjelen av hendelsenes grusomhet og den voldsomme provokasjonen overfor alt vi står for. Vi er samtidig veldig stolte av å tilhøre et lite land der folk, politikere og kongehus samles og viser samhold i mote med en slik tragedie, og vi er takknemlige for å blir forespurt om å delta i minneseremonien.

Dette gjør vi for å hedre dem som har blitt revet vekk, hylle alle som gjorde, og fortsatt gjør, en beundringsverdig innsats, og for å vise vår medfølelse overfor de etterlatte som nå sitter igjen i sorg."

Utover denne pressemeldingen gjorde ikke a-ha noen intervjuer i forbindelse med konserten.

Blant de andre artistene som deltok på konserten, var: Susanne Sundfør, Leif Ove Andsnes, Karpe Diem, Dumdum Boys, Sivert Høyem, Jarle Bernhoft, Bjørn Eidsvåg, Ingrid Olava og Sissel Kyrkjebø.

 

a-ha framførte "Stay On These Roads" under minnekonserten i Oslo spektrum.

Manager Harald Wiik skjønte tidlig at det ville bli arrangert minnekonsert etter de grufulle hendelsene på Utøya og i Oslo, så han ringte rundt til gutta i a-ha for å høre om de evt ville stille opp. Harald Wiik: "De kommer til å ringe oss i løpet av 24 timer. Da må jeg kunne svare at vi er med. Alle tre svarte umiddelbart ja."

Gjennom karrieren har a-ha mottatt mye skryt og fått mange hedersbevisninger. 6. september 2012 kunne de glede seg over enda en, da de ble hedret med St. Olavs orden. A-ha-medlemmene fikk prisen for sin unike posisjon i norsk musikkliv og for sin enestående internasjonale suksess. I takketalen i Gamle Logen i Oslo sa Morten Harket at de tre måtte ut av Norge for å bli a-ha. Morten Harket: "Talenter må foredles og forvaltes. Ingen klarer seg alene. Du må ha de rette menneskene rundt deg, og finner du dem ikke her, må du komme deg ut i tide."

6. september 2012 fikk a-ha overrekt ordensstjernen som bevis på at de hadde fått St. Olavs orden.

Næringsminister Trond Giske hyllet a-ha med disse ordene: "Det finnes en tid før, og en tid etter a-ha. De lærte oss at det var mulig å gå ut og ta verden."

3 stolte karer som møtte pressen etter seremonien.

Også a-has manager på 80-tallet - Terry Slater -  var tilstede på utdelingen. Og også han gikk opp på talerstolen og sa noen hyggelige ord om a-ha.

Terry Slater holdt tale for a-ha da de mottok St. Olavs orden i 2012.

I 2012 var Magne pånytt dommer i musikkprogrammet The Voice. Og her var han med å stemme ut Tini Flaat Mykland. I den anledning uttalte Magne at han likefullt kunne tenkt seg å jobbe med sørlandsjenta. Magne Furuholmen: "Hun er et sangtalent vi begge har stor tro på uavhengig av denne konkurransen, og vi håper å kunne hjelpe henne med å forløse sitt potensial."

Og i 2014 var hun ute med albumet "Undo My Heart", produsert av Magne og a-ha produsent Martin Terefe. Det var også Magne som tok på seg utgiftene i forbindelse med innspillingen, da han følte en forpliktelse til å hjelpe artistene som han hadde tro på i The Voice. Magne Furuholmen: "Med unntak av Hallas plate er alt gjort for egne midler. Da begynner jeg etterhvert å føle at jeg har holdt ord overfor disse talentfulle menneskene."

Salgsmessig gikk det sånn passe for "Undo My Heart", med en uke (36. plass) på VG-lista.

I januar 2013 hadde Pitbull (band) og Christina Aguilera en stor hit de fleste steder i verden med låta "Feel This Moment" (8. plass i U.S.A., 5. plass i Storbritannia). I låta hadde de samplet tangentriffet på "Take On Me", og brukt det som et bærende element i låta. a-ha var kredidert som låtskrivere på låta. Og da Pitbull og Aguilera framførte "Feel This Moment" på Billboard Music Awards i mai 2013, dukket Morten Harket opp på scenen, og sang noen strofer fra "Take On Me". Til stor glede for publikum i salen. a-ha forsvant ut av det amerikanske markedet i 1986, så dette var en fin mulighet til å skape litt blest rundt bandets musikk. Morten Harket kunne også glede seg over kompliment fra de kvinnelige reporterne tilstede på prisutdelingen.

Morten Harket dukket opp på scenen på Billboard Music Awards i 2013.

I april 2014 fulgte Morten opp suksessen med de foregående soloalbumene, da han ga ut singelen og albumet "Brother". Låtene var skrevet i samarbeid med lyrikeren Ole Sverre Olsen, en sørlending som a-ha tidligere hadde samarbeidet med på flere plater, og som også hadde hjulpet Morten på tidligere soloutgivelser.  Produsenten (Peter Kvint) og de fleste av musikerne var hentet fra Sverige. Den stemningsfulle tittellåta ble veldig mye spilt på norsk radio en periode, og albumet gikk til topps på VG-lista i 2 uker. I Tyskland ble det 11. plass, og i Storbritannia ble det 56. plass for albumet.

 "Brother" viste nok en gang at Morten Harket står stødig på egne ben som soloartist.

En av de største norske filmlanseringene i 2014 var "The Beatles", basert på Lars Saabye Christensens populære oppvekstroman. Og oppdraget med å lage Beatles-inspirert filmmusikk ble gitt til Magne Furuholmen. Magne har ved flere anledninger uttrykt sin begeistring for bandet, og fortalt hvordan Morten, Pål og han var inspirert av Beatles da de selv skrev poplåter. 

Magne Furuholmen (til VG): "Det er store sko å fylle! Jeg vil prøve å være tro mot tidsepoken, og soundet. Jeg vokste opp med The Beatles som de store heltene, så dette blir en velkommen tur tilbake til barndommen. Jeg har tenkt mye på at Beatles-låter er med. Det er innmari krevende på ett nivå, men samtidig som å ramle opp i godteposen for en som er stor fan."

Magne valgte å spille inn filmmusikken i Abbey Road i London - Beatles' ærverdige studio. Med opptaksutstyret og mikrofonene Beatles brukte.

5. desember 2014 ble det kjent at a-ha kom til å gjøre et comeback på scenen. Årsaken til at de valgte å gjøre nok et comeback, nesten nøyaktig 4 år etter avskjedskonserten i Oslo Spektrum, var at de hadde blitt invitert til å opptre på Rock In Rio i 2015, i forbindelse med 30 års jubileet for arrangementet.

Magnue Furuholmen (til VG): "Den store konserten på Maracanã stadion i 1991 er et av de absolutte høydepunktene i a-has karriere. Det var rett og slett umulig for oss å si nei til å feire festivalens 30-årsjubileum."

Som nevnt var a-ha med og sette rekord i 1991 når det gjaldt antall publikummere, da 198.000 mennesker så bandet opptre i Rio de Janeiro.

I likhet med i 1991 stod a-ha på scenen på Rock In Rio, i 2015.

I februar 2015 kunne VG fortelle at a-ha planla å gjøre ytterligere 6 konserter, i Norge. Men kort tid etter at nyheten ble lagt ut ble den trukket tilbake. 

I stedet kunne Morten, Magne og Paul glede fansen med nyheten om at de ønsket å gjøre et skikkelig comeback, med ny plate og verdensturne. Onsdag 25. mars var dette hovedoppslaget, både på TV2, VG og i Dagbladet. 

a-has comeback var hovedoppslaget på TV2, 25. mars 2015.

Nyheten ble presentert på en pressekonferanse a-ha og plateselskapet Universal arrangerte på den norske ambassaden i Berlin. At dette skjedde i landet der 3 av bandets 4 siste album gikk til topps, var nok neppe tilfeldig. a-ha kunne fortelle at den nye plata kom til å hete "Cast In Steel" (støpt i stål), og ville bli gitt ut 4. september 2015. Paul Waaktaar var veldig positiv til materialet de jobbet med, og mente den nye plata kom til å bli svært bra.

Paul Waaktaar (til VG): "I dag finnes det så mange måter å lage proff musikk ved hjelp av datamaskiner, men det har vært viktig for meg at alt skal være håndlaget."

Som produsent hadde de funnet tilbake til Alan Tarney - mannen som produserte de første tre albumene til a-ha, på 80-tallet.

Turneen kom til å starte i Stuttgart, Tyskland, 3. april 2016. Og de 15 turnestedene som var klare på det tidspunktet, lå alle i Tyskland. At de i første omgang ikke hadde planlagt konserter i Norge forklarte plateselskapet med at alle konsertdatoene ennå ikke var klare.

Magne Furuholmen: "Vi har ingen planer om konsert i Norge. Vi har gjort så å si at vi kan gjøre der, fra stort til smått. Men Norge er hjemlandet vårt, så det er noe vi tenker på."

Litt senere ble det likevel klart at a-ha kom til å besøke Norge, 30. april 2016, med konsert(er) i Oslo Spektrum - 5 1/2 år etter at de gjorde sin avskjedskonsert der. Og turneen som skulle starte i Tyskland ble flyttet fram i tid, slik at det i stedet ble Luna Park i Buenos Aires, Argentina som ble første stoppested, 24. september 2015.

Morten, Magne og Paul i et intervju i forbindelse med comebacket.

18. april 2015 ble "Take On Me" gitt ut på picture-disc singel, i et begrenset opplag på 6500 kopier, i forbindelse med at det var gått 30 år siden (5. april 1985) den versjonen av låta som alle kjenner, ble gitt ut på singel for første gang. I mai ble også albumene "Hunting High And Low" og "Scoundrel Days" gitt ut pånytt, på vinyl. For første gang på 25 år.

27. augut samme år ble "Take On Me" gitt ut på singel nok en gang, i en remix-versjon gjort av norske Kygo - et av de store navnene i verden i 2015. Kygo ga låta et karibisk reggapreg, og han byttet ut synthriffene fra 1985 med sine egne. Utgivelsen var et samarbeid mellom Kygo, a-ha, og Norsk Hydro. Kygo var ikke født enda på den tiden "Take On Me" lå som nr. 1 i U.S.A.

"Take On Me" - 30th Anniversary Picture Disc

Magne, Pål og Morten hadde egentlig ikke planer om å gjøre noe comeback, men etter at Morten hadde besøkt Pål i studio, og prøvesunget på noen låter Paul hadde skrevet, ble interessen skapt. Paul Waaktaar (til VG): "Det begynte helt i det små med at Morten stakk innom studioet mitt av og til, og jeg spilte noen av de nye låtene mine for ham. Så la han på vokal på de låtene han likte, og de andre droppet vi. Sånn fortsatte det bare til vi hadde ti tolv sanger. Det var utrolig deilig at vi kunne holde på med dette under radaren; vi hadde ikke inngått noen avtaler, ingen kontrakter, ikke planlagt noen turné, ingen tidsfrister hang over oss … det var bare våre shadow endeavours. Det var akkurat sånn vi holdt på i hytta til foreldrene mine på 80-tallet. En låt med instrumenter og vokal."

Magne Furuholmen: "Det var nesten uventet gøy å skrive for Mortens stemme igjen."

Magne som i sin tid var den som ivret mest etter å legge a-ha på hylla, var i utgangspunktet ikke spesielt lysten på et comeback med gammelbandet. Men han ville ikke stå i veien for de, og han ønsket heller ikke at de skulle fortsette uten ham ombord. Magne Furuholmen: "Da Morten og Paul begynte å snakke om at de ville gjøre ting igjen, hadde jeg tre muligheter: Å nekte helt, å la dem gjøre det uten meg, eller å bli med. Å nekte føltes ikke riktig."

En annen ting som fikk oppmerksomhet, var at Magne, Morten og Paul har bestemt seg for at vetoretten det enkelte medlemmet hadde tidligere, ikke lenger skulle gjelde. I stedet skulle de 4 (manager Harald Wiik inkludert) i felleskap finne fram til løsninger som var bra. 

Harald Wiik: "Det innebærer at flertallet bestemmer, og at det på endel områder ikke er anledning til å si nei. Det er ikke noen stor dramatikk i dette, men kun et administrativt verktøy."

a-has manager Harald Wiik til høyre på bildet. Til venstre sitter Terry Slater.

Muligens var det denne flertallsbestemmelsen som gjorde at 'kun' 6 av 12 låter på "Cast In Steel" var skrevet av Pål. De andre 6 var skrevet av Magne alene, eller Magne med Morten og Ole Sverre Olsen.

At Alan Tarney var tilbake som produsent på en a-ha plate fikk naturlig nok stor oppmerksomhet, men han endte opp med å (del) produsere 'kun' 3 låter :  'Door Ajar', 'Shadow Endeavors' og "Goodbye Thompson". På en måte tok han igjen dette ved å bidra med gitar, tangent og koring på plata.

De symfoniske arrangementene var noe som preget "Cast In Steel", og på flere av sporene hadde a-ha fått hjelp fra Macedonian Radio Symphony Orchestra. Selve arrangementene var det Lars Horntveth - kjent fra Susanne Sundfør, Jaga Jazzist og The National Bank - som stod bak.

3. juli 2015 ble den lengselsfulle og symfoniske "Under The Makeup" gitt ut som førstesingel fra "Cast In Steel. Den var skrevet av Pål, og produsert av ham og Erik Ljunggren. Ljunggren hadde bakgrunn fra Seigmen og Zeromancer, og hadde deltatt på Morten Harkets album "Out Of My Hands". 

I VG og på flere nettsteder fikk coveret til singelen oppmerksomhet da det var en kopi av coveret til "I'm A Renegade", med den italienske artisten Victor. a-has platecover ble da raskt byttet ut med et annet et. Det var et amerikansk selskap som hadde fått oppdraget med å lage cover til a-has plate, og de hadde tydeligvis en italiensk oppdragsgiver også, og et sterkt ønske om tidlig helg..

Manager Harald Wiik: "Heldigvis er dette en singel kun på nett, så det er ikke noe vanskelig å bytte."

Det opprinnelige platecoveret til "Under The Makeup" til venstre. Og det nye til høyre.

Musikkvideoen til "Under The Makeup" var laget av Bode Brodmueller, og ble spilt inn i Nissedal i Telemark over tre dager i august.

Den morbide stemningen fra musikkvideoen til "Velvet" ble fulgt

opp i "Under The Makeup",der medlemmene av a-ha 'igjen' døde.

Dessverre endte "Under The Make Up" opp som en av a-has minst suksessfulle singelutgivelser, der den ikke nådde listene i verken Norge, Storbritannia, eller i Mellom-Europa. 

Som nevnt var "Cast In Steel" å finne i butikkene 4. september. I Norge ble en stor del av de fysiske eksemplarene solgt via Coop, som hadde den på medlemstilbud til 99.- i sine butikker.

9. september stilte a-ha opp på platesignering, på Platekompaniet i Oslo. Og fans fra hele verden hadde tatt turen til Norge for å treffe sine idoler.

Plata videreførte lydbildet fra singelen "Butterfly, Butterfly", med et sommerlett syntetisk-symfonisk lydbilde. Kritikerne var stort sett positiv til utgivelsen, noe også publikum var. VG ga plata terningkast 4, med omtalen "Cast In Steel' et flott, om enn forutsigbart album som ikke går nye veier fra der a-ha slapp sist. For oss - og a-ha - ligger det en trygghet i det forutsigbare; da vi vet vi hvor vi har hverandre hen." Anmelderens favoritt var den Depeche Mode inspirerte "Mythomania", skrevet av Magne Furuholmen.

Dagbladet var mindre positiv. De omtalte "Cast In Steel" som pregløs og søvndyssende, og ga den terningkast 3: "Dessverre, er det kjapt tilbake til gamle synder. 'Door Ajar' er Waaktar på tomgang. Mannen som alltid har vist en unik evne til å vri a-ha bort fra det formelpregede kommer ikke helt gjennom her. 'Living At The End Of The World' og 'Shadow Endeavors' er tilsvarende pregløse. Når plata i tillegg skriker etter et par virkelige høydepunkt, er det vanskelig å mane frem den store entusiasmen for dette comebacket. Som et hvileskjær i travel katalog, kunne plata gjort sin misjon, men når man tuter i hornet om comeback kreves det kraftigere ammunisjon for å skake grunnvollene. 'Cast in Steel' skyter med løskrutt."

I forkant av albumutgivelsen reiste Morten, Magne og Pål rundt for å promotere albumet og turneen. Bl.a. stilte de opp på Frokost TV på BBC.

 "Cast In Steel" fra 2015.

Selv om interessen for singelen "Under The Makeup" hadde vært liten, og ikke alle anmelderne likte "Cast In Steel", solgte den bra. Med 2. plass i Norge, en sterk 8. plass i Storbritannia, en like sterk 4. plass i Tyskland, 5. plass i Nederland, 7. plass i Tsjekkia, 9. plass i Sveits, og 13. plass i Østerrike, som noen av de beste plasseringene.

Allerede 9. september 2015 fikk norske fans oppleve a-ha live, da bandet gjorde en øvingskonsert på Union scene i Drammen foran 600 mennesker. Årsaken til at Drammen ble valgt var at det var her de hadde øvd på repertoaret til turneen.

 Magne og Morten på scenen på Union i Drammen.

For å få billett til konserten måtte folk kjøpe "Cast In Steel" på Platekompaniet på Oslo City. Med på kjøpet fikk de autografene til a-ha gutta. Tilbakemeldingene fra konserten var gode. Bl.a. fikk de skryt for å ha pratet på norsk fra scenen, noe de ikke har gjort tidligere når de har vært i Norge. Også anmeldere fra flere aviser var tilstede, og de likte det de så og hørte. VG: "Gutta virker svært opplagte. Bl.a. ble 'The Sun Always Shines On TV' servert suverent tøft med kaskader av synth og huggende gitar, en sikker vinner."

Konserten ble åpnet med "The Wake" fra den nye plata, og ble fulgt opp med "I've Been Losing You", "Cry Wolf", og "Hunting High And Low", noe som viste miksen av nytt og gammelt som preget konserten. De avsluttet med "Foot Of The Mountain".

24. september 2015 var det klart for konserten på Luna Park i Buenos Aires, og interessen for konserten var enorm. Både hos fansen og i pressen. De 10.000 billettene som var lagt ut ble raskt solgt ut. VG fulgte a-ha på den første delen av turneen, slik de også gjorde det på den første turneen de gjorde i 1986.

Det var et passe fornøyd a-ha som møtte VG etter konserten. Magne mente han hadde gjort alle feilene som det var mulig å gjøre, og håpet han dermed hadde de unnagjort. Magne Furuholmen: "Det gikk ikke helt på skinner, men det var god stemning hele veien."

Engasjerte fans dukket opp på flyplassen for å få møte Morten, Magne og Pål.

I et intervju med VG fortalte a-ha at de ikke hadde blitt enig om hva de skulle framføre på konserten - under et døgn før de skulle på scenen. Magne Furuholmen: "Det blir forandringer, det er noen låter vi må øve på. Vi har jo lyst til å spille noen av låtene fra den nye platen også, men per nå er det egentlig ingen av dem som går bra nok."

27. september fikk de selve ildprøven, da de stod på scenen på Rock In Rio, i Rio De Janeiro foran 90.000 brasilianere. I forkant av den store konserten hadde lokalavisen O Globo en leseravstemning der de ba folk om å stemme fram tidenes Rock In Rio opplevelse, og der gikk a-ha til topps med bakgrunn i konserten de gjorde i 1991. En konsert som samme avis totalslaktet den gangen..

Mange av de største artistnavnene deltok på arrangementet denne gangen, med bl.a. Queen, Rihanna, Metallica, Elton John og System Of A Down. Samme kveld som a-ha var på scenen på Cidade do Rock opptrådte også Kate Perry. Det regnet tungt denne kvelden, uten at det så ut til å plage a-ha eller publikum. Annet enn at regnet holdt på å ta knekken på bandets elektriske utstyr, bl.a. Magnes keyboard: "Keyboardet svømte i vann, jeg var den eneste som var koblet til strøm. Det kunne eksplodert hele greia, det er mye vann nedi der. Men det var et fantastisk publikum!"

Magne var den som tok seg av praten med publikummet. Og da han ba alle lyse med mobiltelefonene sine (på portugisisk) fikk han umiddelbart respons. Magne: "90.000 tente mobiltelefoner can't be wrong!"

En av låtene som virkelig fikk opp stemningen hos brasilianerne var "You re The One" fra 1988. I Norge var låta aldri noen hit, men her var den like populær som "Take On Me".

Magne Furuholmen backstage i Rio (foto: Øystein David Johansen).

Tilstede i folkemengden var også alle søsknene til Morten, og hele familien til Magne. Magnes to voksne sønner var veldig bestemt på at de ville bli med ned til Rio for å oppleve faren opptre på den legendariske konserten.

Konserten i Rio ble streamet live, noe som muligens også bidro til at Morten, Magne og Pål framstod som mer vital enn på lenge på denne konserten. Noe VG bemerket.

Etter konserten i Rio fulgte Cabana Club, i Barcarena, og Estádio Arena Verde, i Paragominas. Begge konserten var arrangert av Norsk Hydro som eier flere selskaper i Brasil. Etter ytterligere 5 konserter i Brasil satte de kursen hjemover 16. oktober. 

16. oktober hadde NRK TV et mimreprogram i anledning at det var gått 30 siden "Take On Me" toppet i U.S.A.

11. desember 2015 opptrådte a-ha 'som vanlig' på Nobel-konserten. På Telenor Arena. På konserten som ble kringkastet live via Youtube spilte de hele 5 låter: "Scoundrel Days", "The Sun Always Shines On T.V.", "Stay On These Roads", "Sycamore Leaves" og "Take On Me". "Take On Me" ble framført sammen med stjerneskuddet Kygo. 

 Kygo og a-ha på Nobel-konserten i 2015.

Innimellom konserter og plateutgivelser fikk Morten også oppmerksomhet for noe helt annet i 2015, da han sammen aksjonsgruppa Respekt Sætre ønsket at flere interessenter skulle få muliget til å være med på utbyggingen av det lille tettstedet Sætre ved Oslofjorden (ved Drøbaksundet). Morten Harket hadde bodd der siden 2004. I utgangspunktet hadde utbyggeren Conceptor fått enerett på utbyggingen, og folk som bodde i kommunen fikk ikke innsyn i planene. Men etter et kommunestyremøte ble planene endret, noe Harket og de andre var svært fornøyd med.

 Morten Harket og aksjonsgruppa Respekt Sætre.

I januar 2016 ble "Cast In Steel" nominert til beste plate i kategorien popgruppe, på Spellemannprisen. En pris som gikk til bandet Bow To Each Other.

I mars 2016 fortsatte "Cast In Steel Tour". 6. mars stod a-ha på scenen på Sports Palace, Yekaterinburg i Russland. Med seg på vokal hadde de sangeren Tini, som Magne hadde jobbet med i 2013-2014. Magne og Pål fikk sjansen til å prøve seg som hovedsangere på noen av låtene de framførte.

Etter 4 konserter i Russland gikk ferden videre til Latvia, Hviterussland, Storbritannia (5 konserter), Nederland, Frankrike, Tyskland (13 konserter), Sveits, Østerrike, og Luxemburg. På konsertene i Storbritannia var Anneli Drecker oppvarmingsartist. Etter det fortsatt hun på turneen som korist for a-ha. Konserten de gjorde i London 24. mars ble avholdt på BBC Radio Theatre og kringkastet på BBC Radio 2, som endel av deres "In Concert" serie.

Bilde fra konserten a-ha gjorde i Birmingham 29. mars 2016.

I et intervju med den sveitsiske avisen Blick 10. april 2016 fortalte Morten at a-ha nå var et avsluttet kapittel (igjen), og at de ikke kom til å gjøre flere comeback. Morten Harket: "A-ha er et avsluttet kapittel. Jeg har hatt noen fantastiske år, men etter denne turneen er det antakelig den endelige slutten. Vi tre står simpelthen ikke nær hverandre nok lenger for å fortsette å spille inn plater, reise verden rundt og spille konserter. Etter vår siste konsert i Norge 7. mai vil jeg spasere vekk barfot og slå av lyset. (Nach unserer letzten Show am 7. Mai in Norwegen werde ich barfuss rauslaufen und das Licht löschen)."

I samme intervju ble han spurt om penger var en motivasjon til å fortsette med a-ha, noe Morten ikke var enig i. Morten Harket: "Å, jeg har blitt godt belønnet av a-ha. Jeg trenger ikke å fortsette å gjøre noe jeg ikke egentlig ønsker å gjøre."

En lett henslengt Morten Harket mens han blir intervjuet av sveitsiske Blick.

Like etter ble det lagt ut en pressemelding på a-ha.com der bandet modererte Mortens utalelser til den sveitiske avisen. Og a-ha fortsatte turnevirksomheten i flere år etter den datoen.

Morten uttalelser skapte også overskrifter i norske aviser, bl.a. VG, og i et intervju med avisen 17. april nektet han for at ha sagt det som stod i den sveitsiske avisen. Morten Harket: "Jeg mener jo ikke det som står der i det hele tatt."

På denne tiden var Morten aktuell med selvbiografien "My Take On Me".

Morten Harkets selvbiografi "My Take On Me" som ble gitt ut på tysk først, i april 2016.

I Tyskland kunne a-ha glede seg over utmerkelsen 'Årets comeback' i  Radio Regenbogen Awards, som ble avholdt i Rust 22. april 2016. I takketalen sa Magne bl.a. dette: "Tusen takk for denne prisen. Hver gang vi gjør comeback, så får vi en pris. Det er derfor vi hele tiden trekker oss tilbake." På arrangementet framførte a-ha også to låter, med "Foot Of The Mountain" og "Cast In Steel".

Mens a-ha var ute på turne ble det gitt ut nok en samleplate, kalt "Time and Again: The Ultimate a-ha". I tillegg til de mest kjente låtene inneholdt plata remixer som ikke hadde vært ute på plate tidligere, samt Kygos remix av "Take On Me".

30. april var a-ha klar for å opptre på hjemmebane, da de stod på scenen i Telenor Arena. Også 1. og 3. mai opptrådte de her, slik at folk i Osloområdet hadde god mulighet til å få oppleve a-ha for siste gang?

I anledning konserten 30. april ble det gjennomført en a-ha weekend i Oslo, til glede for fansen. Her stilte bl.a. Viggo Bondi, Øystein Jevanord, Anneli Drecker, Even Ormestad og Tonje Waaktaar Gamst opp, med sine historier knyttet til a-ha. Med både Viggo Bondi, Øystein Jevanord, Magne og Pål på samme sted var det ikke unaturlig at det kom ønsker fra salen om at de skulle framføre låter fra Bridges tida, noe de lot seg overtale til å gjøre. Viggo Bondi: "Some of the a-ha fans yelled for a reunion of Bridges, so I just decided on stage to give them a taste of the album ("Våkenatt")."

Interessant var det også at Larissa Bendel og Greg Lansdowne som begge er store fans av a-ha, fikk muligheten til å presentere sine bøker om bandet - sett fra deres ståsted.

          

 Larissa Bendel og Greg Lansdownes bøker. For fansen, fra fansen.

På avslutningskonserten på Telenor Arena,  3. mai, ble det brukt 3D-teknologi for å skape en følelse av større nærhet mellom bandet og publikum. Det var selskapet Void som stod for teknikken, som både var eksperimentell og kunstnerisk. Bl.a. med tre kilometer gjennomlysbart stoff som dekker hele innsiden av Oslo Spektrum. Magne Furuholmen: "Dette er teknologisk pionerarbeid i konsertsammenheng. Jeg tror dette blir en helt unik og bokstavelig talt omsluttende opplevelse både for publikum og for oss på scenen."

4. mai 2016 fikk Morten og a-ha opperksomhet i England da den store avisen The Guardian hadde et større intervju med Morten. Her fortalte han litt om tiden før og etter at a-ha slo gjennom på 80-tallet, og han fortalte om utfordringene ved å ha et attraktivt utseende.. At det har hindret ham fra å gjøre ting han har ønsket å gjøre. Morten sammenlignet utseendet sitt med en dame med alt for store bryster. Morten Harket: "It’s like, a woman with slightly larger breasts than she should have, they will get in the way; whatever room she has to go into, they will enter before her. It will always influence – heavily – whatever it is she does."

Etter to konserter på DNB Arena i Stavanger avsluttet a-ha turneen på Bergenhus festning. Det ble gjort med pomp og prakt og fyrverkeri.

VG ga denne siste konserten med a-ha terningkast 4. Det som trakk ned var at Morten hadde problemer med tonehøyden, og at det nye kompet på noen av de eldre låtene ikke fungerte helt bra. Resten av anmeldelsen var skryt: "Kammerkoringen på 'Stay On These Roads'. Når Anneli Drecker gjør duetten med Harket på 'Crying in the Rain' som nydelig vakker, Paal Waaktaar-Savoy bottleneck-planker sin egen albumsolo og hele scenen er drapert i blått. Eller når samme Paal, med lue og levdliv-ansikt gjør vokalen på 'Velvet', og gjør den personlig igjen. Mindre buldrete enn Savoy, mer skrukkete enn A-ha."

De som ikke fikk med seg turneen hadde mulighet til å oppleve a-ha live via Google Play eller iTunes, der de kunne laste ned en app som viste en av konsertene med 360 graders vinkel.

         

Både tittellåta "Cast In Steel", "Forest Fire", "The Wake" og "Objects In The Mirror" ble gitt ut som singler fra plata. Enkelte av dem kun som nedlasting fra nett. Musikkvideoen til "Objects In The Mirror" var laget av Jonas Bjerre - vokalist i det danske bandet Mew. Videoen inneholdt klipp fra bakgrunnsbildene som var brukt under konsertene på den siste turneen.

Etter at turneen var avsluttet invilget Morten seg en lengre ferie, mens Magne gikk tilbake til arbeidet med sine egen Furuholmen skulpturpark utenfor Akers hovedkontor på Fornebu, et arbeid som ble ferdiggjort i i juni 2016.

a-ha fikk liten omtale i media i andre halvdel av 2016, men i desember var de igjen tilbake i rampelyset da de stolt kunne fortelle at de planla å dra ut på en ny turne i 2017. Denne gang som et akustisk band. På a-has Facebook-side la de ut et bilde med en akustisk gitar, en mikrofon og piano, som for å vise hva som kom til å møte fansen på konsertene. Med kommentaren: "Packing lighter next time we hit the road." Den akustiske turneen fikk først navnet "An acoustic evening with a-ha" men ble senere endret til  "MTV Unplugged Tour".

Noen dager senere kom det litt mer utfyllende informasjon fra Morten, Magne og Pål, der de fortalte at turneen kom til å starte i slutten av juni 2017, på øya Giske i Møre og Romsdal. Og at det kom til å bli gitt ut både live-album og DVD fra turneen. I januar og februar 2018 planla a-ha å besøke Storbritannia, Tyskland, Sveits, Østerrike, i tillegg til konserter i Oslo.

Morten Harket: "Bandet samles endelig rundt akustiske liveopptak av et stort utvalg sanger. Spenningen i bandet akkurat nå, er til å ta og føle på. Vi hadde noen fantastiske øyeblikk med fansen under vår siste turné."

For anledningen hadde de skrevet to nye låter som de tenkte å presentere på turneen: "This Is Our Home" og "A Break In The Clouds".

En av de mest populære TV-seriene i verden i 2017 var "The Leftovers" HBO. Og i en av episodene ble "Take On Me" spilt hele 3 ganger, både pianoversjon, blåserversjon og originalversjon, som en bisarr sammenkobling med seriens mer dystre tema.

22. og 23. juni 2017 opptrådte a-ha på øya Giske. Dessverre for bandets mange fans var det kun 500 publikummere som fikk gleden av å se og høre a-ha, og disse måtte betale hele 4000 kr. hver for billettene sine, noe som naturlig nok skapte sterk misnøye hos folk og oppslag i landets aviser. Likefullt ble de rådyre billettene solgt unna på kun 30 minutter. I tillegg til pengesterke sunnmøringer var det fans fra Sør-Amerika, U.S.A. og Tyskland som kjøpte billettene. Disse fikk en flott konsertopplevelse, med afterparty, grillfest, og kjøring til og fra konserten.

Om ikke det var nok fikk de også oppleve en eksklusiv duett mellom Morten og 80-talls ikonet Alison Moyet, på "Summer Moved On". Moyet deltok ikke på noen av de andre konsertene på turneen. Og på begge kveldene på Giske opptrådte også et annet 80-talls ikon: Ian McCulloch fra Echo & The Bunnymen. Sammen sang Morten og Ian sistnevntes klassiker "The Killing Moon" fra 1984, og de sang a-ha låta "Scoundrel Days". Ingrid Helene Håvik fra det norske bandet Highasakite bidro på "The Sun Always Shines on T.V."

Alison Moyet dukket opp i Øygardshallen på Giske for å synge duett med Morten Harket.

I tillegg til å gi a-ha klassikerne et akustisk komp benyttet bandet muligheten til å legge til nye moment, slik som da up-tempo låta "Take On Me" ble gjort om til en melankolsk ballade. 

Den akustiske versjonen av "Take On Me" ble brukt i filmen "Deadpool 2", som var en av de mest sette filmene i verden i 2018. Den ble også en stor hit på Yotube, med hele 13 millioner visninger det første året. Versjonen fikk mye skryt på nettet, og yngre folk som ikke kjente til a-ha var overrasket over at det var samme band som hadde sunget originalen som sang her.

Magne Furuholmen: "I especially like what happened when we took a fresh look at 'Take on me', which went from being an uptempo syntheziser-driven popsong to a much more melancholic, yearning ballad in this slowed down arrangement."

Magne, Morten og Pål på scenen på Giske der de framfører den akustiske versjonen av "Take On Me".

Konsertene a-ha gjorde i Øygardshallen på Giske ble filmet og gjort opptak av, med tanke på utgivelse på plate og Blu-ray/DVD. Og 6. oktober 2017 var utgivelsene klare for salg. På 2 CDer fikk fansen høre at a-has klassikere hørtes bra ut også i akustiske versjoner, der melodien og Mortens sang kom tydeligere fram enn på originalene. På "MTV Unplugged – Summer Solstice" - som plata het - var det i tillegg til de to nye låtene "This Is Our Home" og "A Break In The Clouds" også funnet plass til Bridges-låta "Vacant" (kalt "Sox Of The Fox").

Det var tydelig at de akustiske versjonene slo an, for "MTV Unplugged – Summer Solstice" solgte overraskende bra rundt, med en sterk 3. plass  i Tyskland, like sterk 6. plass i Storbritannia, 4. plass i Skottland, 14. plass i Østerrike, og en litt svak 14. plass i Norge. Akustiske samleplater er historisk sett ikke det som kommer høyest opp på salgslistene.

 "MTV Unplugged – Summer Solstice" fra 2017 ble en salgssuksess for a-ha.

Rett etter at "MTV Unplugged Tour" var startet opp kunne VG i juli 2017 fortelle at a-ha planla å dra ut på en nok turne, med oppstart i juni 2018. "Electric Summer Tour 2018" kom til å bli en mer omfattende turne, med 31 konserter der hele 5 av dem var i Norge. Også Mortens fødested Kongsberg var lagt inn på turnelisten - som den første offisielle a-ha-konserten i Buskerud på 30 år. 

19. oktober 2017 var a-ha hovedattraksjonen på BBCs veldedighetskonsert "Children in Need Rocks the 80s" på Wembley Arena i London. Andre (80-talls) artister som opptrådte var Bananarama, Jason Donovan, Boy George, Erasure og Europe.

Det har vært skrevet mange bøker om a-ha, og de fleste av dem har tatt for seg det komplekse vennskapet mellom Magne, Morten og Pål, og omtale av personlighetene deres. Pål har i alle år vært omtalt som stille og mediesky, noe som har skapt utfordringer både for ham selv og bandet gjennom årene. I oktober 2017 var kulturjournalist Ørjan Nilsson ute med boken "Tårer fra en stein - Samtaler fra et arbeid" som i sin helhet omhandlet Paul Waaktaar-Savoy. Her fikk leseren høre Påls versjon om gnisninger innad i bandet, bli kjent med hans oppvekst, og tiden med a-ha. Pål fortalte også om sin angst, som er mer dyptgående og problematisk enn det som hittil har vært kjent. Kona Lauren mener Paul har et snev av Asperger syndrom, og at det kan forklare hans problemer i forhold til sosial interaksjon med andre. I tillegg til Lauren hadde Nilsson intervjuet Pauls foreldre Olav og Gerd, søsteren Tonje, produsent Alan Tarney, og Viggo Bondi fra Bridges.

Ifølge Pål stivner han til om det kommer for mange fremmede inn i et rom og kameraer blir slått på. Paul Waaktaar-Savoy: "Hvis det er et kamera på og mer enn to-tre stykker i et rom, som det jo ofte er, så begynner jeg å se meg selv utenfra og greier ikke å tenke. Det er nesten en kjemisk reaksjon, jeg merker at jeg blir skikkelig spent i hele kroppen. Jeg klarer ikke å funke."

I boka fortalte Paul også om at han var misfornøyd med de seneste a-ha albumene "Foot Of The Mountain" og "Cast In Steel", og at årsaken til at de ikke ble så bra som de kunne var at de ikke var i samme rom når de jobbet med låtene. Paul Waaktaar-Savoy: "Jeg klarer ikke å se at noen av de siste a-ha-albumene har ett spesifikt ansikt. På samme plate har vi for eksempel én låt som går i én retning og så kommer neste, som peiler seg inn på et helt annet spor. Det blir litt gråere og for gjennomarbeidet. Og sånn har det vært i mange år."

 Boka "Tårer fra en stein - Samtaler fra et arbeid" fra 2017, som omhandlet Paul Waaktaar-Savoy.

Innimellom all turnevirksomheten rakk Paul å skrive låter og produsere et nytt Savoy album, kalt "See the Beauty in Your Drab Hometown". Med seg hadde Paul som vanlig kona Lauren og Frode Unneland. Men ellers var det lite som var ved det gamle. Plata hadde et elektronisk lydbilde som ikke minnet om tidligere Savoy-utgivelser, og heller ikke a-ha. Men likefullt var det en spennende plate som mottok mange superlativer rundt om. Den solgte også bra i Norge, med en 7. plass på VG-lista.

Savoy-plata "See the Beauty in Your Drab Hometown" fra januar 2018.

9. og 10. februar 2018 opptrådte a-ha i Oslo spektrum. Begge dagene klarte de å fylle arenaen (6000 personer), og i VG fikk de mye skryt for konserten (den 9.).

VG: "'Forever Not Yours', der Mags lager spinettlyder på keyboardet og Erikstad spiller pizzicato på celloen, har aldri vært bedre. 'Stay On These Roads' er nesten smertefullt pen og ensom i dette arrangementet. Bandet låter luksuriøst, deilig. 'Summer Moved On' – noe à la den optimale a-ha sangen, både euforisk og bunnløst melankolsk på én og samme tid – mister ingenting av dramatikken sin."

Blant publikum på konserten den 9. var også tidligere Bridges medlem Viggo Bondi, og Bridges-produsent Svein Erichsen. Og da a-ha dro igang Bridges låta "Vacant" sang Erichsen med for full hals, noe som gjorde at de andre i salen begynte å lure på hva som foregikk. 

Som musikalsk gjest hadde a-ha fått med seg svært populære Susanne Sundfør, og musikerne de hadde med seg på scenen var ifølge VG "det beste a-ha noen gang har hatt". De som fulgte a-ha på denne og de andre konsertene på MTV Unplugged Tour var:

Lars Horntveth – akustisk gitar, vibrafon, bassklarinett og sopransaksofon
Morten Qvenild – Diverse tangent
Even Ormestad – akustisk bassgitar
Karl Oluf Wenneberg – trommer, perkusjon og bass xylofon
Madeleine Ossum – fiolin og koring
Emilie Heldal Lidsheim – bratsj og koring
Tove Margrethe Erikstad – cello og koring

"Electric Summer tour 2018" åpnet på The Spitfire Ground St Lawrence i Canterbury, England, 7. juni 2018. Med seg som oppvarmingsband hadde a-ha store 80-talls navn som O.M.D. og Tom Bailey (Thompson Twins), artister som også var ute med nye plater på denne tiden. Bailey fulgte a-ha på ytterligere 5 konserter. a-ha fikk skryt i britisk presse for sceneshowet sitt og de oppdaterte versjonene av 80-talls klassikerne.

21. juni 2018 opptrådte a-ha på Exhibition Gardens i Tel Aviv, Israel. Og ikke uventet kom det reaksjoner fra folk som mener at artister bør boikotte Israel. Lignende kritikk er også rettet mot artister som Nick Cave, Kygo, og Radiohead. I et intervju med israelske Walla News forklarte a-ha hvorfor de valgte å opptre i Israel.

Magne Furuholmen: "For us, we think the most positive thing we can do is go wherever, whenever and play to our fans. We’re not here to support or protest anything. We’re here to connect with people we’ve made music for, that has hopefully meant something to them. So for us it’s a very simple choice."

a-ha gjorde 5 konserter i Norge på "Electric Summer tour 2018". En av dem ble holdt på ærverdige Sverresborg museum i Trondheim, 15. august 2018. TIlstede var også webmaster, som sammen med 10.000 andre voksne mennesker hygget seg i det fine været og med a-has klassikere. For dette var en ren "Greatest Hits" konsert, med denne setlista: 

Cry Wolf
The Blood That Moves The Body
Weight Of The Wind
Minor Earth Major Sky
Crying In The Rain
Foot of the Mountain
Analogue
Lifelines
Train Of Thought
Stay On These Roads
Sycamore Leaves
Manhattan Skyline
Hunting High And Low
I've Been Losing You
The Sun Always Shines On TV

Scoundrel Days
The Living Daylights
Take On Me

Morten Harket og a-ha på Sverresborg i Trondheim 

Lyden var god og de nye mer moderne elektroniske versjonene av bl.a. "Manhattan Skyline", "Cry Wolf" og "The Blood That Moves The Body" var spennende. Høydepunktene var den akustiske versjonen av "Hunting High And Low", og avslutningslåta "Take On Me" som flere var overrasket over at Morten Harket fortsatt har stemme til å framføre. Det som trakk ned var at Mortens stemme virket rusten på første halvdel av konserten, i tillegg til at det var 3 fåmælte gutter som hadde tatt turen til Trondheim. Litt mer prating med publikum hadde garantert fått opp stemningen, slik som da alle ble bedt om å ha på mobillyset på "Hunting High And Low". 

Adresseavisen syntes det tok for lang tid før a-ha fikk opp stemningen på Sverresborg men var likevel fornøyd med konserten: "Høydepunktet var, som alltid på A-has konserter, The Living Daylights - et kraftullt band og en frontrekke som oppildnet publikum til allsang. Det var monumelt og flott, jeg så ikke én publikummer som ikke sto og gliste; i en skala fra fornøyd til lykkelig. Det var synd det tok så lang tid før det ble virkelig magisk på Sverresborg."

Tilstede blant publikum var 6 damer fra hele verden som har fulge a-ha siden 1985. Til sammen har de vært på over 1000 a-ha konserter. Evi fra Italia har vært på hele 300 a-ha konserter, og hun synes bandet blir bare bedre og bedre med årene, da de er mer avslappet på scenen nå enn før. 

             

Som tidligere nevnt hadde Bridges planlagt å gi ut albumet "Poem" i 1981, men pga. tyveriet av opptakene samt at bandet mistet interessen rett etter innspillingen gjorde at plata endte opp som et 'lost album'. Etter at a-ha slo gjennom på midten av 80-tallet har det vært gjort mange framstøt for å få Magne og Paul til å gi ut plata, særlig ettersom man har skjønt at plata inneholder tidlige versjoner av kjente a-ha låter. Først i 2018 ble dette en realitet, da de to lot seg overtale av Rockheim i Trondheim til å la de få gi ut opptakene på plate. Rockheim var iferd med å opprette et nytt plateselskap og da ønsket Bondi og co. å hjelpe det nye selskapet. Viggo Bondi: "jeg tenkte at denne type album passet og ville løfte Rockheim."

Det var Paul som hadde den originale tapen lagret som også tok ansvar og mikset plata. Og det på teknisk utstyr som var tilgjengelig i 1981, i frykt for å miste det autentiske preget.

Paul Waaktaar- Savoy: "For me this is not just an historical document, but a new release. When I sat down to have a proper listen to the music again a couple of years ago, I was shocked by how good it sounded. We were an incredibly tight band, and this was music recorded live by four guys in a studio. We would often nail a song on the first or second take. I didn’t want the music to sound too modern, even if that would have been possible now. That’s why I came up with a dogma that only equipment invented and available pre-1981 could by used when doing the mix. That became my way of doing it. To make the album sound as good as possible, but not by cheating."

"Våkenatt" var en lekker utgivelse - godt egnet for samlere og dedikerte fans av a-ha/Bridges.

"Poem" endret navn til "Våkenatt" da plata ble lagt ut for salg 15. august, samme dag og sted som konserten i Trondheim. Våkenatt var også navnet på selskapet Bridges i sin tid opprettet for å gi ut bandets plater. Utgivelsen som kun ble trykt opp i 900 nummererte eksemplarer var svært lekker, med album på grønn vinyl, omslag og et hefte med biografien til Bridges, samt mange bilder, pent pakket inn i en boks med bandlogo på forsiden. Webmaster og andre som hadde forhåndskjøpt plata ble invitert til Rockheim for å få plata signert av Bridges, som var samlet for anledningen. Bridges ble også intervjuet av NRK Midtnytt på radio og TV. 

Bridges anno 2018, med Paul Waaktaar-Savoy, Viggo Bondi, Magne Furuholmen og Øystein Jevanor

"Våkenatt" fungerer som en tidskapsel der man får innblikk i hvor Magne og Pål stod musikalsk da de var rundt 20 år gamle. Låtene henter inspirasjon fra både Doors, prog, ska og rett fram pop. Interessant er det også å høre tidlige versjoner av "Scoundrel Days" ("The Leap") og "Soft Rains Of April".

Magne Furuholmen: " Jeg ble satt rett tilbake til ei tid, der vi hadde sterke musikalske ambisjoner og ville noe. Det er godt tidsbilde på hvor vi var."

Dagen etter konserten tok Magne seg tid til å stille ut 40 verk på Galleri Ismene i Trondheim. Her hadde Magne vært på besøke flere ganger siden 90-tallet. Første gang han var der i 1995, i forbindelse med en a-ha konsert, viste ikke eier Per Høiem hvem Magne var. Det var først etter at noen ungdommer hjemme hos ham tipset ham at Høiem skjønte at det var en internasjonal popstjerne og kunstner som ønsket å jobbe med ham. 

Muligens tok a-ha seg også tid til en Sesam-burger når de var i Trondheim, noe som har vært en fast tradisjon.

 

   

     Morten Harket                                 Magne Furuholmen                         Paul Waaktaar-Savoy

 

 

For mange er a-ha først og fremst et godt minne fra 80-tallet. Et tiår de absolutt var med å påvirke musikalsk. Og som de kan se tilbake på med stolthet. At de samtidig plasserte Norge på det internasjonale musikkartet, skal de også ha ros for. Med en musikkstil som mange utlendinger mente gjenspeilte bandets nordiske opphav stemningsmessig. De viste også for andre norske band at alt er mulig, om man bare er talentfull nok, og har nok pågangsmot.